Du er ikke aleine.

Jeg tenkte med en gang jeg våkner idag mårres: “Herregud at jeg trykket på publiser igår.. Jeg må logge meg inn å slette det”..
Selvsagt tenkte jeg det, for det å være “flink pike”? Det er noe jeg kan. Det er noe jeg er skikkelig god på, om jeg så kan si det selv.

Ja dette kan jeg, og dette er det jeg har gjort hele tiden, år etter år. Og selvsagt, å være “flink pike”, da skriver man ikke slik som igår. Det at man har det skikkelig vondt, sånn som sannheten er etter terapitimer hvor man river opp sår som ikke en gang har fått sjansen til å lage en skorpe over seg før man river det opp igjen. Klart det gjør vondt.. Men man sier det ikke høyt. Og man skriver det ikke rett ut, man “pynter i alle fall litt på sannheten”, eller så “pakker vi det inn i bomull og silkepapir så det ser litt finere ut”.. Vi er mange som er og har det slik.

“SLETT”. “Delete”. “Få det bort”.

Men så har jeg valgt å la det stå. Til tross for.

Dette er jo ikke noe folk vil lese. Jeg vet det. Men det er noe JEG trenger å skrive. Jeg trenger å få ut. Og jeg vil faktisk ikke være en del av ett samfunn hvor det ikke er sosialt akseptert å ha det slik. Ha det vondt inni mellom.  Hvor vi må pynte på fasaden og på sannheten overalt hele tiden, både i virkeligheten OG i sosiale medier. Slik mange, altfor mange gjør og føler de må.

Ja, folk elsker solskinshistorier, men så har det seg sånn at livet ER ikke bare en dans på roser for alle. Nesten så å si for ingen.
Ja, folk vil se at det går bra, de vil høre alt det fine, de fleste ønsker ikke sannheten. Og aller helst ikke slike ubehgageligheter som dette.
Men så tenker jeg at… Hvorfor skriver jeg? Hvem skriver jeg til? Jeg skriver ikke for de som ønsker utelukkende solskinshistorier, eller de som kun ønsker å forholde seg til de lyse og fine sidene livet har å by på. Nei, det er jo ikke for/til dem jeg skriver.
– Jeg skriver for meg selv først og fremst, fordi jeg trenger en ventil for mine følelser og tanker. Og jeg skriver til de som  lever på skyggesiden av livet, der mørket finnes kanskje mer enn selve lyset gjør. De som trenger å lese akkurat dette, så de ikke føler seg så alene der i mørket.

For det kan bli temmelig ensomt der i mørke. Det vet jeg alt om..
 

Jeg skriver til de som trenger å lese at andre også syns det er helt forjævelig å gå i terapi noen ganger, men likevel velger hver dag å stå i det til tross for smerten og ubehaget som følger med.
At selvom JO, det er dritt! Det er noe skikkelig skikkelig dritt! Men at det er helt OKEY å føle det. Det er faktisk helt normalt og naturlig. Noe annet ville heller vært rart.

Min blogg er ingen fasade, ei heller en “pen blogg” fra solsiden av livet. Nei, jeg skriver til deg, jeg. Du som også lever i skyggen. Der solen ikke alltid rekker frem.. Og jeg vil fortelle deg at du er ikke aleine. Og det er lov å være sliten og trøtt av livet og dets utfordringer.
Det er lov å være lei, og det er lov å si man har det vondt når man har det vondt.

Ja… Jeg vil bare si: Du er ikke aleine. 💚Jeg er med deg.💚👊🤛

@LunaCh.💕

New week, new opportunities..

Morgen, hjerter! 💕
Så var vi her igjen, mandag. “Ny uke, nye muligheter” sies det. Og det er jo sant, enten om det er mandag eller onsdag, så er det alltid nye muligheter. Muligheter til å gjøre det bedre, eller muligheter til å være bedre..

Idag er det handle dag, og da går jeg alltid igjennom kjøleskapet og skriver handleliste. Går igjennom ukens tilbud i reklamen som hver mandag kommer i postkassen, og på Appen: “Mattilbud”. – Jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen: Sliter du med en spiseforstyrrelse, eller generelt av ulike årsaker har dårlig matlyst? Da er alltid ett kjøleskap med forskjellige godsaker ALLTID en god idé. Fyll det opp med det du liker av forskjellig pålegg. Ett nesten tomt kjøleskap med EN sort pålegg er sjeldent fristende.. Jeg prioriterer alltid mat. Nettopp fordi jeg vet at for å få i meg nok næring daglig, særlig i dårigere perioder, og for å klare opprettholde en sunn vekt slik som jeg er på nå? Ja da er det å ha forskjellige godsaker i kjøleskapet viktig. Fordi vi spiser som før sagt også med øynene, det er faktisk helt sant. 😉🥦🥒🧀🥪🥘🍎

Jeg er virkelig en sucker for grønsaker, og hvitost, så det er ALLTID i mitt kjøleskap. Jeg elsker virkelig alle slags løk, og må alltid ha agurk og paprika på brødskiva 🥒🍎

Fått flere spm før om de rosa egga🥚🍳Så, viss du lurer, så er det så enkelt som å ta litt rød kondiorfarge i vannet når eggene koker opp! Da blir de rosa, hihi!  🥚🍳💕

Sitter fremdeles i pysjen og drikker kaffe, skal få kommet meg i dusjen og stellt meg litt.. Man føler seg stort sett alltid litt bedre når man har fått ordnet seg litt.. Jeg gjør i alle fall det.
Bare innom en liten tur for å ønske dere alle en Goood start på enda en ny uke. Håper dere får en så bra dag og uke som mulig er!❤🧡💛💜💚

Stay strong, warriors! Jeg heier på dere alle!!
💪👊 🤛 Take care!💕

@Lunach💕

Tøffere tider akkurat nå..

Jeg fikk en tekst meld igår. En lang en, som jeg ble så utrolig rørt og glad for. Det var nemlig så tydelig at hun virkelig forstod, noe jeg allerede visste siden den kom fra akkurat henne. Men det kom så tydelig frem at jeg nesten begynte å gråte litt.. Det med forståelse, og få bekreftelse på at det er OK å ikke være “på” og “aktuell” hele tiden. Det er så godt å få bekrefelse på at det er helt OK! At man ikke skal måtte ha dårlig samvittighet for det. Noen ganger så har man bare ikke energi til å være like “pålogget” som man ofte tvinger seg selv til å være. For er det NOE man ofte gjør når man er syk over mange år? Ja så er det å TVINGE SEG SELV. Det er ikke kun negativt, for noe er bra og faktisk helt nødvendig å tvinge seg selv og kroppen sin til å klare gjennomføre. Men så er det noen ting som ikke er fullt så bra og langt ifra så forbanna viktig som vi selv føler det. For som jeg tidligere har skrivet her: “Følelser er ikke alltid til å stole på..”
– Det er ikke alt man skal tvinge seg selv til å bruke for mye krefter på, når man ikke har krefter igjen og allerede går på sparebluss.💕

“Du treng ikkje å svare så mykje på SMS frå meg. Kanskje berre eit lite punktum, ein liten prikk. Og så veit vi om kvarandre.”
– Det var så vakkert og rørende skrive, så fin slutt på en veldig fin tekst melding. For noen ganger så orker man bare ikke være “på”. Man har mer enn nok med å være “her og nå” i sin egen leilighet, puste, forsøke være til enda en dag. Og være “pålogget” hele tiden krever sitt det også. Og noen ganger så må man bare si seg nøyd med å ikke få svart på den SMSen, eller den DMen med en eneste gang. Det går bra. 👍😉

Igår merket jeg at jeg hadde litt mer krefter da jeg stod opp kl 06.30, og jeg ordnet meg, kom meg ut av pysjen og i ordentlig hverdags-klær, sminket meg osv. Men kun ett par timer senere var jeg totalt utmattet, og jeg forstod liksom ikke hvorfor jeg IGJEN var så trøtt og sliten at jeg faktisk måtte legge meg i senga, ja nå igjen. Hva ER det som feiler meg, tenkte jeg.. Og det er det beste spm man kan stille seg selv noen ganger. (Det verste der imot er å søke google om svar, for da er man jo døds-dømt med en gang, hehe!)
Men jeg fant faktisk svar på spm selv, og det var så logisk at det var nesten latterlig at jeg ikke har funnet det ut før.. Herregud. Ikke alltid hjernen min er påkoblet, si!🤣🙈🤦‍♀️

Selvom jeg er klar over nå at dette vil vedvare mange mnd til frem i tid, og jeg kommer til å være både trøtt, umennesklig sliten, med en kroppen i konstant beredskap og angsten vil være skyhøy, ja så vet jeg også nå at dette kommer til å gå over. Det er en periode akkurat som er ekstra tøff, men jeg vet at det blir bedre. Og bare å vite det? Det hjelper enormt mye. 🙌❤

Det å finne svar på hvorfor det plutselig har blitt så mye tøffere, det er faktisk stor hjelp i. Og man kan dermed gjøre små endringer som kan hjelpe litt på. 💪👊

Ønsker dere alle en så god søndag som mulig.❤ Ta vare på dere selv, og klapp dere selv på skulderen over at dere fremdeles er her og kjemper.💪👊💕 Jeg vet det er tøft, og jeg vet det koster. Så vær stolt over deg selv, og du? Gi deg selv litt slack. Du gjør så godt du kan, og det er BRA NOK!💪👊💕

@LunaCh



7 ting som holder sykdoms-symptomene mine mer i sjakk.

Hei alle hjerter! ❤😘
Jeg vet at mange av dere som stikker innom her sliter med mye av de samme tingene som jeg gjør, i større eller mindre grad. Og jeg tenkte derfor å dele noe av det jeg merker hjelper meg i hverdagen, det som er viktig for meg slik at jeg klarer å holde symptomene mest mulig i sjakk.
Det som faktisk gjør meg mindre symptom-preget, og dermed har jeg det bedre med meg selv og fungerer best mulig i livet generelt. Kanskje kan det være til hjelp for deg også? – Jeg håper virkelig det! ❤🤗 Alt jeg ønsker er jo at mine erfaringer kan være til støtte og/eller hjelpe noen andre også..❤🙌

Så her kommer en liste over noe av det som gjør hverdagen min litt bedre og enklere å leve i. (I tilfeldig rekkefølge)

💭Forutsigbarhet i hverdagen.

Livet er langt ifra forutsigbart, det er som jeg pleier å si: “Livet kommer lissom i veien hele tiden” Dvs: Det er nok av uforutsette ting som kommer kastende over oss uten at vi kan gjøre stort med det, slik er livet. Og slik kommer livet alltid til å være. Men da er det viktig at rammene er på plass. Rammene rundt meg, at grunnmuren er stødig og fast, slik at “når livet kommer i veien” så har jeg likevel en vegg å lene meg til, ett gulv å stå på, ett tak over meg.
– Forutsigbarhet er trygghet, og for meg er nettopp det innmari viktig for at jeg skal fungere best mulig! Det jeg har gjort nå nylig, er at jeg laget meg en ukeplan som jeg skal følge, – og det viktigste jeg gjorde da jeg skreiv den var: Jeg satte MEG SELV først når jeg skreiv den. MINE behov var i fokus, ja for første gang i mitt liv. Ingen hensyn til “andres muligens følelser eller behov” var første prioritert denne gangen. Det er MIN ukeplan, og MINE behov var det eneste som ble tenkt på. 
Det å sette “Alene-dag” annen hver dag var fryktelig vanskelig for meg å skrive, og kanskje aller mest vanskelig å faktisk skulle gjennomføre. 🙈🤦‍♀️
For det innebærer i å si ordene: “Nei, idag passer det ikke.” Og det er noe jeg må øve på. For en ting er å si det, men det andre er jo den dårlige samvittigheten som da gnager på meg gjennom hele dagen.. Det å faktisk sette meg selv først for en gangs skyld, er ett steg i riktig rettning. Legge fra meg “snill-pike” syndromet og være litt positiv-egoistisk akkurat nå, er faktisk utrolig viktig for helsen min. Jeg kan ikke ta vare på andre, om jeg ikke tar vare på meg selv først. 

✅Forutsigbarhet handler mye om Trygghet. Og trygghet er noe av det mest grunnleggende og viktigste i livet til etthvert menneske for å fungere optimalt.

💭 Forståelse og aksept.

Og dette er viktig, dere.
Altså, dette er bare viktig!🙌 Forstålse og aksept. – Det handler ikke kun om forståelse fra andre mennesker, fra de rundt deg. Men det handler også om forståelse for seg selv! Jeg har innsett mer og mer i det siste hvor streng jeg har vært mot meg selv, jeg har vært så forbanna streng og drittsekk mot meg selv i så altfor mange år!
Jeg har aldri vist meg selv noen som helst forståelse for mine symptomer, for mine smerte-utrykk. Jeg har banket opp meg selv, snakket nedlatende og stygt om meg selv, aldri vist noen forståelse for mine helt normale reaksjoner på unormale livshendelser. Og DET punktet syns jeg er bare SÅ sykt viktig! – For vi er mange som er så altfor altfor strenge og som kreveraltfor mye av oss selv! Vi skal hele tiden ta hensyn til alle andre rundt oss, vi skal vise forståelse mht andre og akseptere alle andre som de er, og det er viktig og det skal vi fortsette med! – MEN, hva med oss selv da? Vi må ikke glemme at vi også må ta hensyn til oss selv, våre egne følelser og vårt eget beste. Vi må vise forståelse og vi må akseptere oss selv også. – Og akkurat DET tror jeg vi er mange som sliter med!
Psykologen min sa til meg senest sist uke: “Du må ikke bruke mer krefter enn du har Luna.” Og det tenker jeg er veldig viktig. Jeg kan ikke gi av meg selv helt til jeg ikke har mer igjen å gi, og det er nettopp det jeg har gjort feil hele livet. Jeg har tømt energi-lageret mitt uten å gi meg tid til å fylle det opp, og dermed har jeg gått i bakken igjen og igjen og igjen. 

Forståelse og aksept handler om mer enn kun ene og alene de rundt deg og samfunnet generelt. Det handler like mye om forståelse for seg selv, akseptere seg selv og situasjoner, opplevelser og livserfaringer.

💭 Ærlighet.

Det å tør å være ærlig med de rundt meg om hvordan jeg har det, har vært svært viktig for meg for å få hverdagen til å gå rundt.

Det være å si hvordan jeg har det, eller noe jeg behøver hjelp til, spør om det er noe jeg er usikker på, eller si ifra om noe jeg er redd for skal skje osv.
– Dette punktet henger mye sammen med neste punkt, nemlig “God kommunikasjon.” som jeg kommer til snart… Vi er mange som er “eksperter” til å putte på oss forskjellige masker, – som oftest handler det om å skåne andre for ubehag, for å virker “bedre”/”friskere” eller fordi vi bare ikke tør helt å si hvordan det egentlig står til.
Vi vil jo ikke at andre skal bli bekymret, og heller vil jo ingen være/føle seg som en belastning for noen. – Men viss vi hele tiden skal gå rundt og si halve sannheter til hverandre, så opplever jeg personlig i alle fall at det blir veldig mye forvirrende tanker og følelser, mye synsing og mening og “jeg tror hun/han mente det sånn”. Å være ærlig å si at man har en dårlig dag? Det er bedre enn å si “Joda, det går fint” men samtidig så lyser det jo igjennom på hele kroppspråket og formen ellers at man ikke har det særlig godt. “Mixed Signal” er skikkelig forvirrende syns jeg, og det tror jeg det er for de fleste. Særlig for oss som er ekstra sensitive. – Jeg tåler mye bedre å høre sannheten, selv om den kanskje ikke alltid er like hyggelig å høre, enn å høre “halve sannheter” som jeg kaller det, fordi noen forsøker å skåne meg.

✅Det er lov å være lei seg, det er lov å si man har en dårlig dag.
Det er ikke noe galt i å si det som det er, å faktisk kalle en spade for en spade. Det blir enklere og bedre for enn selv, og det blir enkelere for de rundt å vite hva man har å forholde seg til.

💭 God kommunikasjon.


Å kommunisere… Ja, det er jo noe vi gjør nesten hele tiden, men samtidig er det ikke alle som er like god på det. Og gjett om jeg har mye erfaringer på dette punktet. Jeg personlig synest som jeg skreiv over her, at ting har blitt litt lettere etter at jeg faktisk begynte å innrømme og våger å si til de som er meg nærmest: “Nei, jeg har det ikke så greit om dagen egentlig”, når jeg får spm om det går bra med meg..

Det er så viktig med god kommunikasjon med de du har rundt deg. Det oppstår sååå mye missforståelser og feiltagelser grunnet mangel på komunikasjon, og det er noe vi alle kan jobbe med å bli bedre på tror jeg.

💭 Omsorg.
Både omsorg fra de rundt seg, men også egen-omsorg. Omsorg kommer i ulike former og det finnes mange typer omsorg. Det være en armkrok når du har det vondt, eller at noen hjelper deg med husarbeid når du er utmattet. At du klarer å dusje, stelle deg, gå deg en tur og spise selv om du ikke kjenner deg sulten. Det er så mange forskjellige former for omsorg, og det er helt individuelt hvilken behov man har. Men en ting har vi til felles: ALLE mennesker har behov for en dose omsorg i hverdagen!❤

Jeg tror det er veldig veldig viktig å vite hvilken omsorgs-behov man faktisk har, – og tør å be om det..
Det er absolutt ikke enkelt og mange syns det er flaut også vet jeg. Men da tenker jeg at det er viktig å huske på at OMSORG faktisk er ett medfødt menneskelig behov som vi alle har. Barn som voksen, alle har vi behov for omsorg og at noen bryr seg om oss. Det er noe av det som gjør oss til menneske.

💭Minst mulig stress.

Stress gjør mange syke.
Stress er nesten blitt en “folkesykdom”, mange er  sykmeldt grunnet STRESS, og de fleste stresser seg gjennom hverdagen for å “komme i mål”. (Kommer man fortere i mål, egentlig… og får man noe glede ut av det, når det bare blir ett jag..?)
Og så tenk deg da, når du allerede ER syk, og du har en skikkelig stresset hverdag, eller du er omringet av stress rundt deg.. – Det gjør i alle fall meg mye MYE mer symptombelastet. Jo mer stress jo sykere blir jeg. Og jo mindre stress og jag, jo bedre fungerer jeg.

✅ Ikke fyll opp ukeplanen din med mer enn du har energi og krefter til.
– Da blir du bare stresset og absolutt ingenting blir bedre av det. Du kommer i mål tidsnok. Det gjør ingenting om det tar litt mer tid. Stress fører ingenting godt med seg. Forsøk å unngå eller minske det så godt du kan. 

💭 Nok alene-tid.

For meg er alene-tid veldig veldig viktig
. Jeg blir veldig fort “tom” for krefter og energi i samvær med andre, og trenger derfor mye tid for meg selv for å fylle på energi igjen.
– Det å forstå dette, å ikke minst akseptere det, muligens mye også å vite grunnen til hvorfor det er slik, ja det har gjort at jeg har klart å prioritere dette mer og mer.

Jeg har også oppdaget at når jeg er alene blir jeg mye mer kreativ. Jeg får også tid til å gjøre det jeg liker, som f.eks å skrive blogg, skrive dikt, lage kort eller decopage, ol.
Jeg hører på musikk og sysler med små ting i hjemmet. Leser aviser/bøker, ja- jeg slapper av så godt som JEG kan, og jeg forsøker å bare ta vare på meg selv så godt som mulig.

✅ Alene-tid tror jeg alle hadde hatt godt av, og jeg tror faktisk alle mennesker trenger det. Man får dessuten også mer tid til å reflektere over ting, og dermed utvikle seg. Jeg personlig tror i alle fall “alene-tid” er veldig viktig for å finne mer ro i hverdagen, og for å være mer tilstedet “her og nå”.

Håper noen av punktene jeg deler, kan være til hjelp for noen av dere.. Ta vare og husk: DU ER VERDIFULL! Akkurat som DU er! ❤❤❤

Varme klemmer fra,
@LunaCh❤

“You can’t break a broken heart, sweetie”

“Og ingen kan knuse ett hjerte som allerede er knust”
Ett hjerte som ikke lenger egner seg eller er i stand til å knytte seg sterkt nok til å bli knust igjen. Nei, for hjerte mitt kan du aldri få, aldri elske og så langt ifra knuse i fillebiter, for aldri igjen skal jeg la det få elske noen så høyt igjen, så dypt og så inderlig. Nei, du slipper aldri nært nok. Ingen mennesker slipper nært nok… Jeg holder deg på avstand, jeg holder alle på avstand. Ingen slipper for tett på, og grensene er bevoktet, de er usynlige, men de er der. Du bare ser og vet det ikke ennå.

Murene ble bygget opp igjen, og de ble solide og sterke, da hjerte mitt ble knust for aller siste gang. Da bitene av hjerte mitt lå spredd utover gulvet, ja nå igjen. Tråkket på av mennesker som lovet og deretter brøt løfte. 10 år og hundrevis av løfter senere.. Knuste de hjerte mitt, for aller siste gang. 
“For aller siste gang”, lovet jeg meg selv, da jeg satt i ett halvt år og gråt hjerteskjærende hos fastlegen min hver eneste uke kl 08.45 på legekontoret. Han tørket tårer og forsøkte trøste en totalt trøstesløs jente, som stilte de  samme spm hver uke, ja de som ble servert på rekke og rad uten å kunne besvares fra en like forvirret sjel.. “Hvor er de”, “Hvorfor svarer de meg aldri”, “Hvorfor kommer de ikke på besøk lenger”, “De lovet jo å bli hos meg”, og: “Hvordan kan de bare sluttet å elske meg så fort, etter hele ti år…” – Helt uten forvarsel, og kanskje det vondeste, uten ett eneste adjø. 

“Men jeg fortjener vell ikke bedre”, tenkte jeg da. 
“Jeg fortjente faen så mye bedre!”, tenker jeg nå. Og det gjorde hjerte mitt også.. Det fortjente å bli holdt med varsomme hender etter alt det hadde vært igjennom.

– Men det jeg ikke visste den gang var: 
Ekte kjærlighet skal ikke gjøre så vondt som denne gjorde, og den slutter aldri å være, ekte kjærlighet har ingen tidsperspektiv ei heller noen restriksjoner. Den har hverken start eller noen slutt, den bare ER, som ett 8-tall, ekte kjærlighet er evig. Den har ingen begynnelse, ei heller noen slutt. Ekte kjærlighet gjør deg ikke så redd for å miste, at du skjærer deg selv i armen for å være sikker på at du kommer til å få bevare den. Nei nei nei, ekte kjærlighet? Vet du hva den gjør? Den gjør deg så trygg og den er så varm og så inderlig vakker, at du velger å IKKE skjære deg selv i armen, for er det en ting jeg har lært de siste årene, så er det at du skal aldri måtte behøve å trygle om kjærlighet.
Du skal ikke måtte trygle ei heller “gjøre deg fortjent til” kjærlighet.


– Når den er der, så er den det. Du kan ikke velge, den bare ER. Og hjerte ditt, om så det er knust og ristet i fillebiter slik som mitt var, så vit en ting: Det vil kunne leges, uansett hvor mange sår og arr det har akkurat nå.
Ja for hver en lang varm klem, for hvert ett stryk over håret ditt, for hver kveld du sitter trygt i armene, for hvert “Jeg er så inderlig glad i deg”, og for hvert ett kyss i pannen din og for hvert håndtrykk, ja så leges det, mer og mer, sakte men sikkert… Og murene som ble bygget opp solide og så sterke? De er der, men det slår noen sprekker her og der og slipper inn – noen.
Ikke alle, ikke mange. Men en, eller to. Kanskje til og med flere etterhvert. 

Men uansett hvor knust hjerte ditt er idag, jeg lover deg en ting.
– Det vil leges. Litt etter litt.
For ekte kjærlighet gjør det.

“You can’t break a broken heart.”
– But you can help it to heal…
With unconditional love.


#Værraus er årets tema for Verdensdagen for psykisk helse, som er neste uke den 10 oktober. – For ett mer inkluderende og varmere samfunn…
Så Vær raus, begynn idag.
Spread some love out there!

@Lunach❤

Tenk å være så FRI..

Og jeg hører du forteller hva du har gjort og hva du skal, idag, imorgen – neste uke. Kansje til og med noe du har planlagt om noen mnd.
Så deilig det må være å kunne planlegge så langt frem i tid, tenker jeg. Til og med flere mnd frem i tid.. – Det tror jeg aldri jeg kan kunne gjøre. Planlegge. – For alt avhenger jo av hvordan helsen min er. Hvordan psyken min er. Tenk å være SÅ fri?
Og jeg ser bilder av alt du har gjort og opplevd, eller det du skal oppleve og se. Og jeg tenker ofte, – “Tenk å være så fri, så fri i seg selv”. 
Det som er den største selvfølge for noen, er den største drøm for andre. 
Og så tenker jeg, ja her sitter jeg. Og jeg har ingenting å dele med deg. Så kjedelig det må være for deg. Jo, jeg kan dele at jeg har klart å dusje for to dager siden, til og med klarte jeg å komme ut av dusjen som MEG SELV. Og jeg klarte å sitte på verandaen hele TO ganger igår. Uten panikkanfall. Uten å kaste opp. Uten å hyperventilere av angst, – kanskje klarer jeg det idag også, kanskje ikke. Og jeg innser hvor forskjellige liv vi har. – Hvor forskjellige liv vi alle mennesker har.

Noen er fri til å reise verden rundt, mens andre er fanget av helsemessige årsaker,- fysisk eller psykisk, fanget til å bli sittstillende. Lammet av sin egen kropp eller psyke – eller begge deler.
– Det er lett å bli lei. Lett å bli oppslukt av tanken: “Jeg skulle ønske jeg også kunne leve slik.. Fri, fri fra alt og kunne gjøre alt jeg ønsker, jeg også.” Men viss man begynner å tenke slik? Ja da får man det langt ifra godt med seg selv! Det beste er å være realistisk, forsøke å være fornøyd med seg selv, det man klarer og får til, – til tross for utfordringene som er der. Og tenke at selv om det er mange hindre i forhold til ønskene man har, – så har man det tross alt fint inni mellom også.

Jeg er bare så glad for at de fleste slipper å leve som meg og alle de andre der ute som har utfordringer som stopper de fra å leve fritt. Jeg er så glad for ett hvert menneske som slipper å være fanget i sin egen kropp og sitt eget sinn.
De som er fri, fri til å gjøre akkurat hva de ønsker og vil, uten at helsen stopper dem fra å kunne gjøre det som er bra for dem. Jeg er så glad på vegne av alle de som slipper å være avhengig av andre mennesker, avhengig av hjelp fra andre mennesker for å klare seg i hverdagen. Ja, klare de små tilsynelatende “enkle” hverdagsoppgavene, uten hjelp eller støtte fra andre.
Tenk så deilig det hadde vært.. Jeg tror absolutt av alt det jeg ønsker meg mest i denne verden, ja mer enn å planlegge frem i tid, mer enn å oppleve og se verden, så er det nettopp det. Hadde jeg kunne fått EN drøm i oppfyllelse, så er det helt klart å kunne leve alene, helt fri. Være helt Uavhengig av andre mennesker. – Når man har så mange helse-utfordringer at man er helt avhengig av at andre mennesker stiller opp, for at man skal klare seg, ja, da er man ikke fri. Og det er vell det høyeste ønske ett hvert menneske har, å være fri i seg selv. 

Jeg er realist, og jeg vet at jeg i lang lang tid fremover er avhengig av støtte av andre for å klare meg i hverdagen. Jeg er realist, men jeg drømmer likevel, jeg som andre. Og jeg håper jeg en dag blir så bra at jeg kan sitte å fortelle at jeg har vært på hyttetur med vennene mine, – eller at jeg har gått meg en lang tur i skogen, ja helt alene. Eller at jeg tok bussen helt alene til Ålesund for å møte en venninne for en kaffè. Da hadde jeg følt meg fri, da.

Det er lov å drømme, og kanskje er det også viktig å drømme..? Jeg tror det.

@LunaCh❤

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no