“You can’t break a broken heart, sweetie”

“Og ingen kan knuse ett hjerte som allerede er knust”
Ett hjerte som ikke lenger egner seg eller er i stand til å knytte seg sterkt nok til å bli knust igjen. Nei, for hjerte mitt kan du aldri få, aldri elske og så langt ifra knuse i fillebiter, for aldri igjen skal jeg la det få elske noen så høyt igjen, så dypt og så inderlig. Nei, du slipper aldri nært nok. Ingen mennesker slipper nært nok… Jeg holder deg på avstand, jeg holder alle på avstand. Ingen slipper for tett på, og grensene er bevoktet, de er usynlige, men de er der. Du bare ser og vet det ikke ennå.

Murene ble bygget opp igjen, og de ble solide og sterke, da hjerte mitt ble knust for aller siste gang. Da bitene av hjerte mitt lå spredd utover gulvet, ja nå igjen. Tråkket på av mennesker som lovet og deretter brøt løfte. 10 år og hundrevis av løfter senere.. Knuste de hjerte mitt, for aller siste gang. 
“For aller siste gang”, lovet jeg meg selv, da jeg satt i ett halvt år og gråt hjerteskjærende hos fastlegen min hver eneste uke kl 08.45 på legekontoret. Han tørket tårer og forsøkte trøste en totalt trøstesløs jente, som stilte de  samme spm hver uke, ja de som ble servert på rekke og rad uten å kunne besvares fra en like forvirret sjel.. “Hvor er de”, “Hvorfor svarer de meg aldri”, “Hvorfor kommer de ikke på besøk lenger”, “De lovet jo å bli hos meg”, og: “Hvordan kan de bare sluttet å elske meg så fort, etter hele ti år…” – Helt uten forvarsel, og kanskje det vondeste, uten ett eneste adjø. 

“Men jeg fortjener vell ikke bedre”, tenkte jeg da. 
“Jeg fortjente faen så mye bedre!”, tenker jeg nå. Og det gjorde hjerte mitt også.. Det fortjente å bli holdt med varsomme hender etter alt det hadde vært igjennom.

– Men det jeg ikke visste den gang var: 
Ekte kjærlighet skal ikke gjøre så vondt som denne gjorde, og den slutter aldri å være, ekte kjærlighet har ingen tidsperspektiv ei heller noen restriksjoner. Den har hverken start eller noen slutt, den bare ER, som ett 8-tall, ekte kjærlighet er evig. Den har ingen begynnelse, ei heller noen slutt. Ekte kjærlighet gjør deg ikke så redd for å miste, at du skjærer deg selv i armen for å være sikker på at du kommer til å få bevare den. Nei nei nei, ekte kjærlighet? Vet du hva den gjør? Den gjør deg så trygg og den er så varm og så inderlig vakker, at du velger å IKKE skjære deg selv i armen, for er det en ting jeg har lært de siste årene, så er det at du skal aldri måtte behøve å trygle om kjærlighet.
Du skal ikke måtte trygle ei heller “gjøre deg fortjent til” kjærlighet.

– Når den er der, så er den det. Du kan ikke velge, den bare ER. Og hjerte ditt, om så det er knust og ristet i fillebiter slik som mitt var, så vit en ting: Det vil kunne leges, uansett hvor mange sår og arr det har akkurat nå.
Ja for hver en lang varm klem, for hvert ett stryk over håret ditt, for hver kveld du sitter trygt i armene, for hvert “Jeg er så inderlig glad i deg”, og for hvert ett kyss i pannen din og for hvert håndtrykk, ja så leges det, mer og mer, sakte men sikkert… Og murene som ble bygget opp solide og så sterke? De er der, men det slår noen sprekker her og der og slipper inn – noen.
Ikke alle, ikke mange. Men en, eller to. Kanskje til og med flere etterhvert. 

Men uansett hvor knust hjerte ditt er idag, jeg lover deg en ting.
– Det vil leges. Litt etter litt.
For ekte kjærlighet gjør det.

“You can’t break a broken heart.”
– But you can help it to heal…
With unconditional love.

#Værraus er årets tema for Verdensdagen for psykisk helse, som er neste uke den 10 oktober. – For ett mer inkluderende og varmere samfunn…
Så Vær raus, begynn idag.
Spread some love out there!

@Lunach❤

Tenk å være så FRI..

Og jeg hører du forteller hva du har gjort og hva du skal, idag, imorgen – neste uke. Kansje til og med noe du har planlagt om noen mnd.
Så deilig det må være å kunne planlegge så langt frem i tid, tenker jeg. Til og med flere mnd frem i tid.. – Det tror jeg aldri jeg kan kunne gjøre. Planlegge. – For alt avhenger jo av hvordan helsen min er. Hvordan psyken min er. Tenk å være SÅ fri?
Og jeg ser bilder av alt du har gjort og opplevd, eller det du skal oppleve og se. Og jeg tenker ofte, – “Tenk å være så fri, så fri i seg selv”. 
Det som er den største selvfølge for noen, er den største drøm for andre. 
Og så tenker jeg, ja her sitter jeg. Og jeg har ingenting å dele med deg. Så kjedelig det må være for deg. Jo, jeg kan dele at jeg har klart å dusje for to dager siden, til og med klarte jeg å komme ut av dusjen som MEG SELV. Og jeg klarte å sitte på verandaen hele TO ganger igår. Uten panikkanfall. Uten å kaste opp. Uten å hyperventilere av angst, – kanskje klarer jeg det idag også, kanskje ikke. Og jeg innser hvor forskjellige liv vi har. – Hvor forskjellige liv vi alle mennesker har.

Noen er fri til å reise verden rundt, mens andre er fanget av helsemessige årsaker,- fysisk eller psykisk, fanget til å bli sittstillende. Lammet av sin egen kropp eller psyke – eller begge deler.
– Det er lett å bli lei. Lett å bli oppslukt av tanken: “Jeg skulle ønske jeg også kunne leve slik.. Fri, fri fra alt og kunne gjøre alt jeg ønsker, jeg også.” Men viss man begynner å tenke slik? Ja da får man det langt ifra godt med seg selv! Det beste er å være realistisk, forsøke å være fornøyd med seg selv, det man klarer og får til, – til tross for utfordringene som er der. Og tenke at selv om det er mange hindre i forhold til ønskene man har, – så har man det tross alt fint inni mellom også.

Jeg er bare så glad for at de fleste slipper å leve som meg og alle de andre der ute som har utfordringer som stopper de fra å leve fritt. Jeg er så glad for ett hvert menneske som slipper å være fanget i sin egen kropp og sitt eget sinn.
De som er fri, fri til å gjøre akkurat hva de ønsker og vil, uten at helsen stopper dem fra å kunne gjøre det som er bra for dem. Jeg er så glad på vegne av alle de som slipper å være avhengig av andre mennesker, avhengig av hjelp fra andre mennesker for å klare seg i hverdagen. Ja, klare de små tilsynelatende “enkle” hverdagsoppgavene, uten hjelp eller støtte fra andre.
Tenk så deilig det hadde vært.. Jeg tror absolutt av alt det jeg ønsker meg mest i denne verden, ja mer enn å planlegge frem i tid, mer enn å oppleve og se verden, så er det nettopp det. Hadde jeg kunne fått EN drøm i oppfyllelse, så er det helt klart å kunne leve alene, helt fri. Være helt Uavhengig av andre mennesker. – Når man har så mange helse-utfordringer at man er helt avhengig av at andre mennesker stiller opp, for at man skal klare seg, ja, da er man ikke fri. Og det er vell det høyeste ønske ett hvert menneske har, å være fri i seg selv. 

Jeg er realist, og jeg vet at jeg i lang lang tid fremover er avhengig av støtte av andre for å klare meg i hverdagen. Jeg er realist, men jeg drømmer likevel, jeg som andre. Og jeg håper jeg en dag blir så bra at jeg kan sitte å fortelle at jeg har vært på hyttetur med vennene mine, – eller at jeg har gått meg en lang tur i skogen, ja helt alene. Eller at jeg tok bussen helt alene til Ålesund for å møte en venninne for en kaffè. Da hadde jeg følt meg fri, da.

Det er lov å drømme, og kanskje er det også viktig å drømme..? Jeg tror det.

@LunaCh❤

Det er oss to nå, oss to for alltid.

Liten og trøtt.. Kjenner du igjen den følelsen? Av å føle deg liten i denne altfor store verden.. Og trøtt.. av denne verden…?
Eller av livet som ser ut til å komme i veien hele tiden.. Eller er det kanskje bare jeg som kommer inn i feil kapitell, i feil bok, hver gang? Ja, til og med i min egen bok. Forstå det den som kan. Det er som om jeg alltid er på feil sted til feil tid, at jeg ikke passer inn eller kanskje ikke- hører til. Hører til noe sted. En vandrende sjel, og noen ganger tror jeg det er en større mening med det hele, og noen ganger tror jeg ikke det kan finnes en mening i noe som helst. For noenting føles totalt meningsløse, og noenting finner jeg så altfor menigsfulle, og helst de tingene som dessverre gjør vondt. Sånn skikkelig skikkelig vondt.

Hvor mye tåler ett hjerte, egentlig? Noen som vet, hvor mye ett hjerte tåler? Det må tåle mye, mye mer enn vi vet.

Og så har vi Tilo, da. Han som gjør livet mitt verdt å leve. ❤ Ja, han som noen valgte å bare forlate. Han som ikke ble valgt, – han som ikke ble prioritert. Han som ble overlatt til kun seg selv ute i mørket, så altfor liten, skjør og alene. Han som skulle måtte klare seg selv, men som heldigvis med litt flaks, – ligger her ved min side nå og småsnorker. Ja mens jeg sitter her å skrabler ned litt følelser jeg kjenner på om dagen, og hører musikk jeg kan relatere følelsene mine til. Han hviler nå, ja han sover, – og han stoler blindt på at jeg tar vare på han. 

Ja det er oss nå, det er oss to.
Alltid. Alltid.

Og han har valgt meg, like mye som jeg har valgt han. Og jeg har ikke angret ett sekund. For det er han som gjør hele min eksistens verdt å holde ut, selv når det river i hjerterota og stormen herjer rundt og i meg. Det er han som alltid får meg til å føle meg verdifull selv når jeg føler meg som mest verdiløs, og det er han som får meg til å føle meg elsket og satt pris på, – ikke som en belastning eller ett problem.. Og det er han som alltid er her, når kvelden og natten kommer og maskene mine faller av, – og bare  lille “meg”, er igjen … Det er oss to nå. Oss to mot verden.

– Det lover jeg.

Friday, and PitaPizza

PitaPIZZA

Hei alle sammen! 😊❤❤❤Ja så var det helg igjen! Idag sitter jeg her å forsøker komme i gang, som jeg alltid gjør, – hver dag.. Skal vaske håret, sminke meg, og sette meg litt ut. Det er endelig en oppholdsdag vær-messig her på vestlandet, og det må forsøke å nytes..😘😊

Foresten, bare ett random spørsmål til dere.. Satt i tlf isted, (heh, ja, noe dere som kjenner meg vet jeg hater..) Men uansett, det jeg skulle si var, at hjernen min på en måte “henger seg opp”, om du forstår..? At når jeg prater så “henger den seg opp” og jeg får ikke alltid sagt det jeg skal.. og jeg nærmest stammer litt..? Så forferdelig vanskelig å forklare.. Lurte bare på om noen andre har opplevd det samme? Det er så skikkelig ubehagelig, og litt skummelt syns jeg. Håper det bare er slik nå, fordi jeg er skikkelig overvelda, og det er så mye som har skjedd i det siste at hjernen min er litt overbelastet for øyeblikket.. Tror det kan være derfor.. Men fryktelig ubehagelig når det skjer.. 😌😏

Vell, som dere ser på bildene her, så har jeg laget PITAPIZZA! – Det lærte jeg da jeg bodde hos AB og S (Thank you!!), og siden har jeg egentlig laget det jevnlig.. Det er så fint å lage opp endel, (laget 10 stk for ett par dager siden) er så greit å ta opp fra frysa å varme på dårlige dager.
I det siste har formen vært veldig dårlig som dere vet, og som jeg skreiv igår tar det veldig lang tid med alt jeg gjør. Dette er jo noe folk lager på kun 15 minutter, jeg brukte over 2 timer… MEN, det er faktisk ikke det viktigste! For jeg gjordet det! Jeg klarte det, og jeg gjennomførte! – Og du ANER ikke hvor stolt jeg var da M kom inn døren og jeg holdt på med det siste brettet!🙌😘💪👊 Jeg var SÅ fornøyd med meg selv, haha! Såg at M også var veldig stolt over meg, og det er selvsagt en god følelse.. Alle trenger å føle mestring, og som M sa: “Det gjør ingenting hvor lang tid det tar. Bare man koser seg.”😘👌 Og vet du? Det gjorde jeg også. Jeg stresset ikke, jeg koset meg!🙋‍♀️😘

Ting tar litt lenger tid nå enn til vanlig, men vet du? Det går fint, det også! Så lenge jeg klarer å gjennomføre, og kjenne at jeg kan klarer å kose meg litt med ting, så er det faktisk mye viktigere enn hvor rask man er! 👊💪🤗

Jummy!!👌😘

Jeg legger rødløkringer alltid på toppen, bare for syns skyld, hehe. Blir litt “pyntet” lissom, og så er jo løk rågodt også, da! 😉 Hva er ett liv uten løk lissom.. 🙄🤷‍♀️

Vell, nå skal jeg forsøke å ta litt grep på dagen her, vi “snakkes!” 😘❤😍 Ta vare og husk:  Ikke stress med alt som du tenker og tror må gjøres, det går fint selvom du bruker litt lenger tid på noe eller du må utsette noe til en annen dag. Det løper ikke fra deg.
Det viktigste er uansett at du klarer det du setter deg som mål, og at disse målene er oppnåelige for deg. Små steg i riktig rettning, det er det jeg gjør. Musesteg akkurat nå, med det er helt okey, JUST KEEP ON MOVING. 🙌💪👊 Ett steg om gangen.. Vi kommer i mål, og det er bedre sent enn aldri hva.. 🙌

Klem til den som vil ha! 💖🤗😘❤
Xoxo, L

@LunaCh❤

OVERaktivert OG UNDERaktivert – På en og samme tid.. #Psyktærlig

❤“Trygghet er grunnfjellet i vår eksistens, og en forutsetning for å kunne fungere i hverdagen.”❤

God morgen, alle hjerter der ute! ❤❤ Håper dere har fått en god natts søvn og er klar for nok en ny dag. Stay strong, peps! 👊💪❤

Da jeg begynte i traume-terapi ante jeg virkelig ikke hva jeg gikk til. Jeg visste det kom til å bli tøft, men jeg hadde ingen aning om at det skulle bli  beinhardt som det har vært og blitt. At jeg ikke skulle klare å gjennomføre de enkleste hverdags-oppgavene lenger er bare noe av det jeg sliter mest med å godta og akseptere, men det er viktig å ha forståelse for seg selv, forståelse for hvorfor det er slik akkurat nå, og tenke med seg selv: “Dette er kun en overgang”, og minne seg på at: “Det blir bedre!”
– Jeg er nesten glad jeg ikke visste hvor tøft, forferdelig og tungt det ville bli, for da hadde jeg nok ikke startet på denne reisen.. Det jeg trøster meg med, og det DU også må prøve å si til deg selv er at: “JA, det er FORFERDELIG og det ER helt jævelig akkurat , men det skal bli BEDRE, det er det vi jobber mot! Det blir ikke perfekt, det blir kanskje ikke ett A4 liv heller, men det blir i det minste bedre enn det har vært.”

Litt etter litt, skal vi få alle pusslespill-brikkene på riktig plass, og litt etter litt holder vi nå på å bygge en mer solid og sterkere grunnmur, og det tar selvsagt tid. Rom ble ikke bygget på en dag, som de sier, og det er heller ikke en hjerne som ikke er utviklet helt slik som den skal. – Vi må lage nye veibaner i hjernen, tankene og de kroppslige-reaksjonene må få riktige spor, og dette tar tid, lang laaang tid. Og det tar også mye krefter å jobbe med dette, egentlig for å være ærlig så tar det ALT jeg  har av krefter, og det er der alt annet kommer inn. Eller rettere sagt, faller ut. Faller totalt fra hverandre. Og man kan oppleve at selv de enkleste hverdags oppgavene er nærmest umulig å gjennomføre, og alt du gjør tar plutselig så mye lenger tid enn det gjorde før.
Å være sosial er ofte veldig krevende, da det er ett konstant kaos i hjernen som gjør det fryktelig vanskelig å konsentrere seg, vanskelig å ha en dialog. Man har heller ingen beskyttelse ennå, så alt som blir sagt går rett inn uten filter. 30 minutter med besøk, tar gjerne flere timer i etterkant å bearbeide.  – Derfor unngår man ofte å sosialisere seg.. Dette handler ikke om at man ikke ønsker eller vil være sammen med venner/familie, det handler ikke om annet enn at jobben man har begynt på tar alle krefter man har..

Som terapeuten min sa i forrige time: “Det er viktig du ikke bruker mer krefter enn du har, Luna.” 
Det er nok helt normalt og helt vanlig i denne fasen, da man har egentlig mer en nok med seg selv og bare det å holde ut hver eneste dag. Noe som i seg selv er veldig slitsomt. Når man føler seg hver eneste morgen like sliten som da man la seg, utmattet går man igjennom hele dagen, – fordi hjernen jobber konstant, og kroppen føles tung og vond. Som om den sover. Mørbanket.

Jeg brukte ca 15 minutter før jeg begynte i denne type terapi på badet. På sminke og hår. Nå? For det første tar det kanskje ett par to- tre timer før jeg klarer å komme i gang, på en måte tar det lang tid å “vekke opp” kroppen. Å sminke meg tar nå nærmere en time, uten å overdrive. Alt jeg gjør, tar utrolig lang tid. Fordi hjernen min er konstant OVERaktivert, men samtidig er kroppen min fra halsen og ned UNDERaktivert. Det byr på veldig mange utfordringer.. Fordi JEG vil så gjerne, men kroppen stritter imot, og jeg må tvinge den til å gjøre ting mens den nærmest sover. Derfor tar det lang tid å gjennomføre ting for meg. (Sånn som at jeg har sittet 3 timer og 22 minutter allerede med dette innlegget bare til hit du leser nå… Så du skjønner, Ting Tar Tid…) 

 RVTS forklarer dette godt: 
“Ved overaktivering er personen kroppslig mobilisert til å flykte eller kjempe. Når dette ikke nytter, inntrer underaktiveringsresponsen som innebærer at personen blir kroppslig immobilisert med tilhørende følelse av nummenhet eller bedøvelse.
I stabiliseringsfasen legger vi vekt på hjelp til regulering. Dette innebærer nettopp å øve opp evne til å roe seg ned hvis en er overaktivert og vekke seg selv opp hvis en er underaktivert. Ved vellykket regulering vil personen igjen kunne bringe seg inn i mer moderat aktivering der det er mulig å tenke klart, løse problemer og ta seg av oppgaver knyttet til daglig fungering.”

Jeg er i fase 1: Stabilisering. Og her jeg er nå i terapien, så går det veldig utover min daglige fungering. Det være å vaske klær, og henge de opp til tørk.. Vaske gulv, lage meg varm mat, spise, etc. Alt det mennesker til vanlig gjør på automatikk, er for meg veldig krevende å gjennomføre, og jeg klarer det ikke alltid hver dag heller. Jeg prøver tvinge kroppen min til å klare noen oppaver hver dag, og jeg har så langt klart NOE hver dag. Og bare så lite som å sette på en maskin med klær og hengt den opp, så er jeg veldig fonøyd når kvelden kommer. “Jeg klarte det!” sier jeg til BPA-en min. “Jeg klarte å henge opp klærne til og med!” Ja, så du forstår, det er gleder over små bittesmå ting som likevel for meg, akkurat nå, er veldig store og ett mål i seg selv å makte gjennomføre. Ett steg av gangen, om det er musesteg så er det i alle fall ett steg.
Og jeg er på vei, det vanskelige er å godta at det tar så mye krefter som det gjør, og kremt: Jeg er utålmodig. Jeg vil komme i mål, helst i går! Men jeg vet dette tar tid, og jeg er også innstilt på å gi MEG SELV den tiden det tar.

– Det er ikke så greit å være meg akkurat nå, og det har det ikke vært på mange mnd. Men på lang sikt så vil det være verdt det, det er jeg helt sikker på.

@LunaCh ❤

 

Og slik går nå dagene..

Kakao med krem og hjerte-marshmallows, jummy! 

Hei dere❤😘 Hvordan står det til med dere? Her går dagene litt i ett, det er ikke store tingene som skjer, og da blir det litt vanskelig å følge med hvilken dag det er for å være helt ærlig. Jeg er stort sett kun hjemme, men holder avtalen jeg og M har laget sammen, og hos terapeuten, om tur EN gang (minimum) ut i uken, i naturen vel og merke. Og det skal jeg faktisk IDAG! 💪👊

Eller leser jeg forskjellig, både nyheter (Aftenposten er min favoritt avis, så vet dere det, hehe) litt magasiner på nett og noen få blogger jeg følger. Bare litt sånn tidsfordriv.. Såg faktisk “Keeping up with the Kardashians” igår, på TV2 Sumo.. Trengte virkelig avledning fra tankene og stemmene, og det hjalp faktisk. Å bare “flykte” inn i noe helt annet, få ett lite avbrekk fra virkeligheten.. Og djes, det livet deres er så virkelighets-fjernt at det er som å se fiksjon for meg! HAHA! Well, undeholdende er det jo, det skal de i alle fall ha. Selv om jeg ikke er noen stor KK-fan, så er det greit å ha noe å se på som man ikke trenger å bruke hode på, ikke behøver hverken  konsentrasjon eller hukommelse. 

Avledning er noen ganger det helt riktige!

Skriver, forsøker få gjort LITT husarbeid, – og der må jeg si dere en ting: Får jeg til EN ting som er “så liten” som å vaske opp en skål og to kniver, ja så er det inkludert som “husarbeid” for meg. 
Når man strever som jeg gjør, og mange andre der ute, så er ikke å klare det “så lite” som det ville vært om jeg var “frisk”.. Det er i perioder ganske så stort. Og jeg har innsett at jeg skal være fornøyd med hver eneste lille ting jeg gjør og klarer, for det er ikke “bare bare” når man er utmattet og virkelig ikke har ett snev av energi og krefter.. Ikke når man har mer enn nok med å bare puste. 

Så til dere som også har det slik, klapp dere selv på skulderen og vær fornøyd med de små tingene dere klarer å gjennomføre. Det kan være så smått som å sette oppvasken i oppvaskmaskinen, eller å tømme søppla, pusse tennene dine og gre håret.. You get me, de små tingene som de fleste tar for gitt- er for mange veldig store ting. Og vær stolt av deg selv om du klarer det- for både jeg og du vet at det koster utrolig mye å klare det du gjør.

Koseklær er bare det beste🤗👌

Tilo har blitt SÅ mye bedre i øynene, og nå de siste tre døgnene har han vært heeeelt TURBO!! Han er seriøst overalt, henger i gardinene (gitt opp å redde dem), i bokhylla og river ned ting, henger gjerne i lyslenkene og vil helst rive ned alle bilder på veggene… Puh! Føler jeg sier “NEI Tilo, nei” hele tiden.. 😅🙈🙉
Han har i tillegg begynt å mjaue noe forferdelig viss han føler han ikke får nok oppmerksomhet!🤦‍♀️😆😂 Haha! Han er skikkelig oppmerksomhets-syk, jeg (og M) skal helst se på han HELE tiden, særlig når han gjør sprell på gulvet, da er det som han roper: “Se på meg da! Se hva JEG får til, a!” hehehe! Søten!! 😍😂💙

Nå har jeg drikke ferdig kaffen, Tilo har endelig lagt seg for en liten powernap før neste runde, ja så da skal jeg forsøke å “kvinne meg opp” til å komme meg på badet å få stelt meg litt for dagen. Lenge siden jeg har sminket meg skikkelig nå.. Og av og til så føler jeg det hjelper litt på selvfølelsen når jeg har fikset håret og tatt på litt sminke.. Skal som skrivet ut på tur idag, så skal prøve å komme i gang her.. 💪👊

Ønsker dere alle en best mulig dag.
Stoooor klem til den som vil ha,
Xoxo, L&T❤💙
 

Snapchatfun😉😘❤

Pssst, her har dere forresten min ny FAV sang: “Favela” med, etter min personlige mening, Norges BESTE både låtskriver OG artist,- Ina Wroldsen! WOW! Amazing!!!!


Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no