Tanker på en lørdags-morgen..

Innafor, utafor, – ett sted midt i mellom. Forvirrende. Rotløs.. Her og nå, fortid,- fremtid, desember. Gud som jeg hater desember. Hele desember.
Setter på en kanne kaffe til, nr to nå og kl er bare 07.10, oppdager jeg må handle mer kaffe. En pose igjen og det er helg nå. Ja helg, og jeg hater helg. Ingen vikar, så M jobber hver kveld – hele tiden. Også denne helgen. Hvor mange helger på rad nå? Jeg har mistet tellingen.
Tenker hvor snill hun er, som setter alt til side fordi jeg, ubetydelige og lite viktige meg, trenger henne akkurat nå. Trenger noen.
Dårlig samvittighet, kanskje jeg burde bare avlyse, hver dag? Heller ha det vondt alene. Jeg fortjener jo det, å ha det vondt, sier selvfølelsen min til meg. M sier dog det motsatte. Tenker ofte på hvor vanskelig tillit er. Og at mennesker må være flinkere til å veie sine ord og løfter. Ikke si ting viss de ikke mener det. Det gjør vondt, det.
Tenker også at tannlegen jeg har burde hate meg, siden jeg ikke klarer (igjen) å møte opp. Og hvor langt er det ikke plutselig til Kiwi? Det virker umulig å gå ned dit akkurat nå idag. Å kjøpe kaffe, altså. Kaffe. – Men jeg trenger egentlig ikke tenke på det, for jeg “får ikke lov”. Ikke alene, fordi jeg kjøper alltid ting jeg ikke burde ha i hus. Ting som skader kroppen min. Eller, jeg gjør, og spesielt viss jeg går å handler alene. Da trigger det for mye, og jeg kommer hjem med ting som ikke står på lista…. Tenker det er ok å ha regler noen ganger, og tenker at Tilo også trenger regler. For han biter og klorer når han leker for heftig, men jeg er streng”mor”, så han slutter nok med det. For det må han lære.

Dette var stas. SÅ gøy lyd, hva..

Drikker kaffe og tenker på hvor mye jeg hater at jeg tenker så mye, og ikke minst at jeg ser og hører mer enn jeg sier høyt, later heller som om jeg ikke får det med meg noe – for å spare andre for ubehag. Ja så får heller hjerte mitt knuses litt med jevne mellomrom av alt som forblir usagt, da. Men det er jeg jo vandt til, så det går bra, det. Det går nemlig alltid bra med meg, sant? Det øver jeg meg på å slutte med å si. M sier jeg må slutte å være “flink pike”, og jeg prøver. Prøver si Nei, når jeg pleier si Ja. Bare fordi “det er enklest for den som mottar svaret”.. M sier jeg skal være ærlig, uansett hva. Selvom det ikke alltid er det svaret folk flest vil ha, spør de- så må de også tåle svaret. MEner jeg. Og likevel så svarer jeg oftest det svare jeg vet andre vil høre.
Prinsipp er noe dritt, noen ganger ass. Det samme er Høysensitivitet! Det er en gave og en forbannelse- alt på en og samme gang. Faen så mye dritt man får med seg som man skulle ønske man kunne lukke øynene og hjerte for.. Logger på TVSumo og scroller for å ikke tenke på noe, ikke høre mine egne tanker og mine ben begynner å krible, – den ene foten sovner, det samme gjør katten min, Tilo. Endelig! Han sover rett under meg, i hjørnet på sofaen. Bare se her:

Han passer på meg, og jeg passer på han. Vi er BFFS.
– Selvom han er litt krevende noen ganger, og trykker på PCen slik at jeg får mange utfordringer å fikse, som idag hadde han komt borti en knapp som snudde alt sidelengs. OMG. – Men jeg husket hva Ø fortalte meg, faktisk. Om f4 knappen. Og jeg lurer på hvordan jeg kunne huske DET, når jeg knapt husker mitt eget navn lenger.. Men Tilo, ja. Han er nesten alltid søt, han. Og aldri noe drama. – Søt og snill, dyr sårer aldri de. Man blir aldri såret, de bare ER der for deg. Jeg bare elsker dyr, hadde mennesker hatt hjerte som dyr hadde det vært en vakker verden, hva. Det hadde det..

Så var det lørdag, igjen. Og jeg håper dere får en bra, en. En bra lørdag. Ta vare på deg og de du har i livet ditt. Vi vet aldri hvor lenge vi har hverandre, så vær snill mot de du er glad i.. 
Og –
Ta vare.
🖤

Thanks girl, for letting me take care of your teddybear.
I love you!

@Lunach
🖤

Og så elsker jeg denne sangen. Kanskje fordi jeg føler meg mindre alene om å ha det slik, fordi hun beskriver akkurat det jeg føler og tenker. Teksten, takk Kesha. TAKK!

Balanse i hverdagen..

 Vi er sliten av dagen…

Hvorfor er det så forbanna vanskelig å få til en balanse i hverdagen? Balanse mellom f.eks dagens/ukens gjøremål og avtaler, for mye- for lite? Balanse mellom alene-tid og sosialt? Balanse mellom Aktivitet og hvile? En mellom ting, lissom litt sånn “yin-yang”, og nei, det er ikke så innmari lett som man skulle tro, dette balanse greiene.. 🙈🤔
– Ikke når man ikke alltid vet hvor mye man tåler av gangen, hva man behøver fra dag til dag. Jeg forsøker og nå har jeg altså det begynt å finne litt ut av det. Sånn ca. Heh, ja. Sånn ca. 🙈🤷‍♀️

Det er ikke bare bare å gjennomføre heller, selv om man finner ut og VET hva som er best for enn selv, best for at man skal holde seg mest mulig innenfor toleransevinduet og dermed selvsagt, tralalalaa- får det en HEL god del bedre med seg selv og i livet sitt generelt! Men.. Det er selvsagt ett Men her… For det er ikke alltid det man ønsker og vil, selv om det er akkurat det man behøver og må. 😒🤔🤦‍♀️Dessverre… For man vil som oftes ikke innse realiteten, fordi man vil så gjerne klare mer enn man faktisk har helse til..😞😔

Det er det som alltid er grunnen for at jeg går på tryne, jeg gjør mer enn psyken og kroppen min tåler fordi jeg VIL så gjerne gjøre og være med på mer, og så sier kroppen min ifra til slutt, eller, den har jo sagt ifra leeeeenge den, men jeg har ikke villet høre, – så til slutt sier den HELT Stopp! Og der ligger jeg da, i senga, og klarer absolutt ingenting.😒

Balansen. Den forbanna balansen..🤦‍♀️
Så blir jeg liggene i flere døgn i strekk, nettopp fordi jeg ikke lyttet til kroppen og tok de hensynene som jeg egentlig vet innerst inne at jeg må ta.. Og det er vell på høy tid å innse nå at jeg ikke kan fortsette slik, og det er på tide at jeg begynner å lytte til helsen min, hva kroppen og psyken min forteller meg.

– Om det er kjipt?🤷‍♀️
Ja, trust me! DET er det. Men er det likevel nødvendig og utrolig viktig? Ja, det er det.. 💪👊

Fra boken: “Tilbake til nåtid” En manual for håndtering av traumereaksjoner.

Det å ha en strukturert hverdag hvor jeg føler jeg har oversikt, gjør det lettere å gjennomføre dagens gjøremål uten at det tapper meg HELT for energi. Det å ha en balansert bruk av energi og krefter er utrolig viktig for alle mennesker. Og dette jobber vi med akkurat nå i terapien. Det var også helt perfekt og riktig tidspunkt å begynner å jobbe med det nå, for jeg har kjent meg utrolig trøtt og sliten om dagen, og når vi fikk løsnet litt av knutene sammen, finner vi også løsninger, – sammen.👍😉

Det er vanskelig nok for de fleste mennesker å finne krefter nok til å gjennomføre det man burde og det man ønsker, samtidig som man skal ha en god balanse mellom arbeid og hvile. Traumerelaterte vansker gjør dette selvsagt enda mer krevende og vanskeligere. 

Jeg har en ukeplan, både en fysisk en, men også en digital som henger på veggen. En memoplanner. Men for å redusere stress og at jeg faller fort ut av toleranseviduet, må jeg nå sette meg ned med ukeplanene mine og se på hvor mye aktiviteter og sosialt jeg skal ha på formiddager/ettermiddager, og også sette en grense på hvor mange gjøremål jeg maksimalt kan ha hver dag. Og det høres kjempe rart ut for meg, siden jeg har så lite energi fra før av. Men det er viktig at jeg på de dagene jeg føler jeg har litt mer overskudd ikke gjør for mye, slik at jeg tapper meg selv med en gang. – Jeg kan ikke få skrytt nok av denne boken, altså. Den er virkelig en lifesaver!🙌🤗 Jeg lærer så utrolig mye av hvert kapittel, får mer forståelse for meg selv, for mine reaksjoner og hvorfor jeg fungerer som jeg gjør, – dermed får jeg også litt mer tålmodighet med meg selv..👍🌸 Den får meg til å tenke over hvilken endringer jeg må gjøre i livet mitt og hverdagen min, for å skape meg ett liv og en hverdag jeg kan orke å leve i..🤗

Jeg skal nok få til denne balansen en gang.. Det er bare å øve seg, hva.. Reflektere og sette grenser for seg selv.. Ikke lett, ikke gøy, men likevel så utrolig viktig og absolutt helt helt nødvendig. Let’s do this! 💪👊

Har du funnet en balanse i hverdagen din som fungerer for deg?🤷‍♀️🤗

@LunaCh ❤❤❤

Se meg..

Du ser det som ingen andre ser.. og du hører de ord jeg ikke sier..
Du ser smerten som ligger gjemt bak alle smilene jeg gir.. Og du hører gråten som ulmer og vokser, – bak latteren jeg stadig tvinger frem.. Og du ser sorgen i det knuste hjerte mitt, der andre ser frihet og fremtid.. Og du ser alltid barnet, ja du ser meg, ja der de fleste andre ser ett voksent menneske..

– Og du bærer smerten med meg, så ryggsekken ikke blir for tung å bære alene..

Og du ligger å ser på stjernehimmelen sammen med meg, ja der andre kun ser en lyslenke.. Og du tar meg med i skogen, der du vet vi alltid finner små skatter vi kan bære med oss hjem i minnet.. Og du lar meg få lov å være liten og sårbar, – men også stor og sterk når jeg trenger det. – Du ser meg.. Og du virkelig SER.

Og jeg ser på deg og smiler, mens du stryker meg forsiktig og rolig over håret med snille hender, ja når jeg skal falle til ro, når det er sengetid og du vet jeg er utslitt av dagens mange usynlige utfordringer. Ja de som ikke er usynlige for deg.. for du ser dem, du. Der andre ikke ser noenting. Og jeg tenker hver eneste kveld… “Du må vell være det vakreste som finnes på denne jord.”

Du ser meg. 
Til og med de delene som er usynlig for andre..

@Lunach

Lite barn på voksen jord..

“Det hjelper ikke at fornuften og iq’en er utviklet,
når følelsene og behovene ikke er det…”

Strevsomt, å være “voksen” når man egentlig er “liten”.



Vanskelig å forklare, vanskelig for andre å forstå.
Og få klarer forstår dybden av det.

Følelsen av å spille ett skuespill hele livet, hver eneste dag.
Når kvelden kommer er man utslitt etter en hel dag hvor man har “spillt voksen”.



Føles helt unaturlig å bo alene, når man er så liten.
(Men likevel stor.) 

– Forstå det den som vil.. Eller klarer.


@Lunach

Ett år er gått..

Ett år er gått, siden den dagen dere fant meg. I en enorm forvilelse og bunnløs sorg, på badromsgulvet med glassbiter strødd utover, i en desperasjon uten sidestykke. Med tårer og gråt dere sikker aldri kommer til å glemme. Den dagen dere måtte være to ansatte her, for å plukke opp små små knuste biter av hjerte mitt for å holde meg sammen, den dagen jeg hulket å gråt som ett lite barn i fanget deres til jeg sovnet av utmattelse.
Den dagen livet mitt falt i grus, og jeg har sittet her nærmest lammet av angst siden.

Når livet ditt plutselig blir snudd opp ned, alle puslespill bitene av livet ditt ligger strødd utover gulvet.. Livsviljen din som engang var enorm sterk, blir plutselig satt på prøve. Ja hva gjør man. Hvordan takle det man ikke i sin villeste fantasi trodde man en gang skulle måtte stå i. Det eneste som blir hovudfokus, det er å overleve. Holde ut. Makte en dag til. Og så enda en dag, og en til. En dag av gangen. Ett steg av gangen.

  • Om man klarer stå opp av sengen om morgenen? Så er det fantastisk bra jobba! Om man klarer dusje to ganger i uken? Så er det ekstremt bra jobba! Om man klarer få i seg to måltider om dagen, og beholde det, så er det så ekstremt bra at det nærmest blir som ett mirakel. Å ta en kaffe med en venn? Det er nærmest så å si umulig. For alt handler om, – å overleve. Og klare de små små tingene som å sette det ene bene fremfor det andre. Skifte klær fra pysj til koseklær i løpet av formiddagen. Klare børste håret sitt. Orke pusse tennene i løpet av dagen. Huske å sette på oppvaskmaskinen, ja – hverdagen som skal gå rundt.. Men aller viktigst er – å overleve.

Men det var ikke hver dag jeg klarte å børste håret mitt i år, noen dager måtte jeg ha hjelp til både å vaske det og føne det. Det var langt ifra hver dag jeg klarte pusse tennene mine også, ei eller skifte klær.
Det har vært ett år hvor jeg har isolert meg mer og mer, og angsten har økt og blitt større og sterkere. Sterkere enn meg selv.
Jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har møtt venninnene/vennene mine. Det har vært ansatte her nesten hver dag, men utenom det har jeg isolert meg mer enn noen gang før. Det sosiale nettverket mitt har i bunn og grunn vært personell og sosiale medier.


Det har vært helt nødvendig å holde fokus på å overleve. Dette året er ett år jeg aldri ville unnet noen å måtte gå igjennom. Storm på storm på orkan, har testet grensene mine til hva jeg har orket å maktet stå i. Man har ikke noe valg i hva som blir kastet mot enn i livet, og man må bare ta imot og stå i det. Stå i stormen. 
Men selv om det uten ifra kan se ut som jeg har gitt opp for mange, så er ikke det tilfelle. Selv om jeg ikke har utrettet det store, ja så puster jeg i alle fall. Og jeg er i livet. Til tross for at alle odds var imot meg denne gangen. Jeg overlevde, og jeg lever. Selv om jeg noen ganger har hatt ønske om å slippe mer. Hatt lyst å gi opp. Men jeg har stått i det, og jeg har faktisk, som terapeuten og legen min har sagt: Blitt bedre.

Selv om jeg ikke føler det selv, så betyr ikke det at det ikke er fremskritt. For bare fire mnd siden klarte jeg ikke snakke om noe som var vanskelig uten å automatisk fjerne meg selv fra situasjonen. Dissosierte på sekundet. 15 minutter i terapi var alt jeg maktet, nå sitter jeg 60 minutter og er fremdeles meg. Luna, 32 år gammel.
– Det er fremskritt, selv om jeg føler meg temmelig misslykket her jeg sitter akkurat nå, innelåst i ett angsthelvete og isolerer meg fra verden som har blitt mer og mer skremmende og farlig enn den noen gang har vært.

Jeg kjenner nå at angsten har blitt helt altoppslukende. At jeg unngår livet i seg selv, fordi angsten har omfanget og spist meg fullstendig opp. Verden som var eksisterer ikke lenger, nå er den bare stor og skummel og altfor farlig. Hjemme mitt har blitt som en “trygg base” jeg ikke klarer forlate, og det er da jeg skjønner at jeg må ut. Jeg må prøve i det små å komme meg ut for døren. Jeg må ta livet tilbake.

Ja, jeg må, eller aller mest og viktigst, jeg vil og ØNSKER å ta livet mitt tilbake. Små små babyskritt av gangen..

Jeg skal reise meg, ja denne gangen også.

– Lunach ♥

Vær ett godt forbilde!


Sminken måtte aldri av, ikke når jeg la meg for å sove heller, for tenk om noen kom tidlig på morgenen at det kunne være fare for at jeg ikke rakk å sminke meg først? Jeg kunne aldri åpne døren å ta inn posten før jeg hadde puttet på meg full makeup om morgenen, i tilfelle noen skulle se meg. Ja, se MEG.

Herregud, for bare to år siden hadde jeg aldri i livet våget å vise mine nærmeste venner en gang meg selv uten sminke. En av mine nærmeste venninner gjennom 8 år hadde aldri før ifjor sett meg uten sminke. – Hvor ille er ikke det? Snakk om lavt selvbilde.. Men jeg har kommet dit hen i livet av jeg faktisk gir litt faen, jeg tror det er viktig, spesielt nå i disse sosiale media tider, at vi “voksne” faktisk viser oss selv uten ansiktet fullt av foundation, løsvipper og eyeliner ol, og faktisk være gode forbilder for de yngre! 
Da mener jeg ikke at vi må slutte å sminke oss, men at vi må vise at det er faktisk ikke slik at man våkner opp med full “glam-look” om morgenen, og at det er helt i orden å faktisk VÆRE SEG SELV! Man må ikke på død og liv stå opp to timer før skoletid for å rekke å retusjere ansiktet sitt, man trenger ikke putte på seg løsvipper eller løshår, det går heeelt fint å gå uten sminke, eller med bare litt maskara. Det er altfor stort press på de yngste, som om det ikke er nok press på de fra før av med gode karakterer, helst trene fem ganger i uken og se ut som om man skal gå på den røde løperen hver dag. Det er ikke rart det øker med angst og depresjon for de yngre for hvert år som går nå, det er ett enormt press på de på alle arenaer i livet – og mange føler nok på at de ikke strekker til. Det er triste tall som stadig kommer frem i media ang den psykiske helsen til de yngre. Som bare øker og øker….

Derfor syns jeg det er viktig, spesielt også for oss som blogger, å være gode rollemodeller og legge minst mulig fokus og press på at det ytre må være perfekt fra morgen til kveld. Man er GOD NOK som man er, og ytre skjønnhet betyr INGENTING om du ikke har ett godt hjerte og en fin personlighet. Husk det, det viktigste er å være ett godt medmenneske, bry seg som andre, ta vare på seg selv – helsen sin og kroppen sin.

DU ER PERFEKT AKKURAT SLIK DU ER SKAPT. HUSK DET!♥ ♥ ♥

Xoxo, L

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no