Fri i meg selv🙏🌲🌊

Jeg går ikke lenger, her ute i skogen, sammen med deg, så svever jeg!! 
Jeg småløper gjennom skogen, finner alltid nye veier ned til elvebredden, alltid noe nytt å se på, alltid nærmest rooooper jeg: “SE her da! Herregud, er det ikke vakkert??!”


Å gud, som jeg elsker denne vakre skogen vi er så velsignet å ha! Denne stien som er så pent laget til, tenker på alle menneskene som har gått her før meg, og som skal gå her etter meg.. Det er rart å tenke på, hvor mange mennesker som har gått i akkurat disse fotsporene.. Kanskje de også føler seg som aller lykkeligst her? Slik som jeg gjør?
Jeg håper det. Håper de som går her føler sjelefred, ro i sinnet og klarer koble verden ut og bare nyter det vakre landskapet vi er omringet av.


Alt er så grønt og fint, frodige planter og blomsterenger, og elv-susen hele veien, det kan da ikke bli bedre enn dette? Neppe! 

Jeg kjenner endelig roen omfavne hele meg, hele innsiden av meg er bare full av begeistring og kjærlighet, for naturen, for livet, for alt det vakreste som finnes – det er aldri ett sted jeg finner igjen meg selv mer enn her. Akkurat her.
Blant de store gamle trærne, blant steinene som har ligget her i ett århundre minst, og alle små kryp som ønsker oss velkommen hit.

– Det finnes ikke en brøkdel av uro eller angst igjen i kroppen min her ute. Det er her, jeg finner indre ro.
Det er her jeg finner gleden,
ja, det er her jeg finner den berømte LYKKE-følelsen alle snakker om.
Den jeg aldri før har kjent på, – ikke på ordentlig. Før nå..

For det må være denne, det er jeg temmelig sikker på. For ingenting annet kan beskrive følelsen bedre enn akkurat DET ordet.

Pur lykke!



Jeg må alltid ned til elven, ALLTID! Aller helst må jeg kjenne vannet gli gjennom fingrene mine, og selv om jeg har med drikkeflaske på tur så vil jeg heller smake på det iskalde vannet som kommer rett fra fjellet.
– Det er det beste vannet du kan smake ever, jeg lover! (Nyt det viss du også er der, i skogen, ved en vakker elv.)
Jeg hopper fra stein til stein, lykkelig som aldri før! Det tenker jeg hver gang, haha, herreguuud jeg vil BO HER! “Kan jeg ikke bare få bo HER ute?!” Roper jeg til deg. Og du smiler så vakkert til meg, jeg ser og kjenner det helt inn i hjerterota at det smile der? Det er ekte, – det er ekte nest-kjærlighet i øynene dine, i stemmen din. I hele deg.



Jeg sier ofte til deg, flere ganger i uken: “Kan vi dra på nytt eventyr idag?” Og du sier aldri nei, du.
Du sier jeg er en helt annen person der ute, du ser meg, du ser den lykkelige jenta jeg kan være, og som jeg ER – der ute.. 

– Når jeg føler meg fri, fri fra alt som har fengslet meg. Der ute, er jeg fri som fuglen, og kanskje er det akkurat derfor jeg er så inderlig lykkelig når jeg er der ute.

Fordi jeg føler meg endelig fri, helt helt fri..

– Fri i meg selv.🦋🙏

@LunaCh 💚

La oss snakke litt om livskvalitet.

Hvorfor kjempet jeg ikke mer imot før, i alle disse årene? Mot stemmene som herjer i hode, mot angsten som slukte meg hel, mot de uoppnåelige kravene hverdagen min gav meg, mot all frykten jeg levde i, mot spiseforstyrelsen som nesten stjal livet fra meg. Hvorfor kjempet jeg ikke, for meg selv…?

Missforstå meg rett, jeg kjempet til den store gullmedaljen jeg! For overlevelse… Men det er ikke det samme som å kjempe for LIVET.
Jeg kjempe med nebb og klør, blod svette og tårer! Men jeg kjempet ikke av riktig grunn, for jeg kjempet jo aldri FOR MEG SELV.
Fordi jeg tenkte og følte at JEG fortjente å leve, fortjente ha innholdsrike dager med ting som gjorde MEG godt og som gjorde meg GLAD. 
Jeg kjempet kun for ANDRE MENNESKERS del. Ikke for at JEG skulle ha det bra, men fordi andre rundt meg ikke skulle ha det vondt på grunn av meg. Og kanskje er det nettopp det, som gjorde at jeg aldri klarte nå helt opp… Alltid falt tilbake i samme gamle spor. Fordi jeg kjempet for å overleve, aldri for å leve…

Så hvorfor fant jeg ikke styrken og motet til å stå oppreist i meg selv, og ikke minst: Gav meg selv en sjanse, til å snu før jeg landet i grøfta?

(Slik som jeg gjør akkurat nå. I dette minutt.)
DET er ett av de viktigste spm jeg har stilt meg selv i det siste. Og det har jeg tenkt og grublet mye på.
Jeg har gått mye tilbake i tid, for å finne svar… Og jeg vet nå hvorfor.
Jeg vet hvorfor håpet mitt aldri var sterkt nok, til å gi meg selv styrken til å stå imot, til å kjempe for livet MITT.
F
or hva hadde jeg egentlig å kjempe for? Hvilken glede hadde jeg, i livet MITT. Hvorfor gi meg selv en sjanse, kjempe for MITT LIV, – når livet mitt egentlig, helt bunn ærlig, bestod så og si av.. Ingenting annet enn en evig kamp.



Jeg hadde fine snille gode mennesker som kom på besøk til meg. Som stilte opp og var der. – Men dette, det handler ikke om dem. Dette handler ikke om andre mennesker i det hele tatt. Det handler om meg. MITT eget liv. Og det  handler om DITT liv. (Ikke dem som er I det.)

Vet du, det er litt trist å tenke på egentlig.
For jeg ser jo helt klart at jeg levde aldri. Jeg satt kun på vent. Jeg ventet på å bli frisk”ere”. frisk NOK.
Jeg levde aldri i tråd med mine egne verdier, slik som jeg som smått har begynt å finne ut av hva er og gjør, nå. Ikke hadde jeg mine egne mål jeg ønsket å oppnå, eller noe jeg ønsket å oppleve i dette livet heller.
Jeg gjorde ikke ting kun for min egen del, for å glede meg selv. Men alltid for å please og glede andre. Jeg hadde så å si null livskvalitet, jeg var kun i livet. Men jeg LEVDE ikke.

👇La oss snakke litt om livskvalitet. Ok?
F
ørst.. Hva ER egentlig livskvalitet? 🤔
Ifølge Folkehelseinstituttet.no er det:

“Livskvalitet handler om å oppleve glede og mening, vitalitet og tilfredshet, trygghet og tilhørighet, om å bruke personlige styrker, føle interesse, mestring og engasjement. Livskvalitet er derfor en viktig verdi i seg selv. I tillegg har livskvalitet sammenheng med helserelaterte gevinster som bedre fysisk og psykisk helse, sunnere livsstilvalg, sterkere nettverk og sosial støtte. Livskvalitet og trivsel styrker også motstandskraften i møte med belastninger.”

Jeg tror at alt fokuset som hele tiden er på å bli “frisk”(ere), fortest mulig helst, kanskje kan gjøre at vi glemmer litt bort tiden HER OG NÅ? At mens vi kjemper for å bli frisk(ere), så glemmer vi litt at vi også må leve litt, i dette sekund, idag.. Eller hva tenker du?
Har du fokus på livskvaliteten din, dagen idag, mens du kjemper for å komme i mål å bli “friskere”?
Jeg har ikke hatt det. Overhode ikke. Ikke før NÅ. Jeg visste ikke en gang hva ordet “livskvalitet” var eller betydde jeg, før for ett par år siden..

Opplevelser og innhold i hverdagen, det gir økt livskvalitet. Eller, jeg vil heller dra det så langt å si at det ER livskvalitet.

For, mens du kjemper for å bli frisk(ere), har du innhold i hverdagen din som gjør deg godt? Har du opplevelser som gjør at du vet hva, og har du noe, å kjempe for? Har du innhold i hverdagen din, som ikke har noe med sykdom å gjøre? Vet du HVA du kjemper for, egentlig?
For DET visste ikke jeg. For mens jeg satt i leiligheten min og ventet på neste besøk av ansatte i helsevesenet, for å få i meg nok næring til å holde kroppen min i livet, ja så gjorde jeg ikke annet enn nettopp det: Å vente.. Vente på neste måltid. Neste besøk, – neste kamp mot spiseforstyrrelsen.
Jeg har ventet hele livet. Ventet på å leve… Bli frisk NOK til å leve. Mens livet i realiteten bare raste forbi meg.
Hva drømte jeg om? Hva ville jeg når jeg ble “friskere”? Hva kjempet jeg egentlig FOR? Jeg aner faktisk ikke. Jeg satt der jo bare. Og ventet.
Og jeg spør meg selv, hva slags liv er egentlig det?

Du må aldri glemme at livet er her og NÅ, uansett hvor syk/frisk du er. Vi alle trenger, uansett helse:
Å oppleve noe, være med på ting, ha aktiviteter, være ute, se, høre og føle! Oppleve mestring og oppleve glede! Føle at livet vårt har en verdi og en mening!

Det burde vært MYE mer fokus på å øke LIVSKVALITETEN til mennesker, og ikke kun overlevelse, i psykisk helse sektoren.


Gi mennesker opplevelser i hverdagen, gi dem noe å GLEDE seg over, glede seg TIL. Vi kan kjempe for å overleve så mye vi vil, men uten å vite HVA vi kjemper så inderlig for, så kjemper vi kun forgjeves!

@LunaCh 💚

Utmattelse ved psykisk sykdom.

Vedvarende utmattelse er en form for tretthet som er annerledes enn den vi alle opplever etter anstrengelser. Den vanlige trettheten beskytter oss mot overanstrengelse; kroppen gir et signal om at den trenger hvile, og hvile og søvn hjelper. Ved vedvarende utmattelse hjelper ikke hvile og søvn på samme måte. Hvile lader ikke batteriene, og søvn virker ikke forfriskende. Tvert imot kan for mye hvile og passivitet for mange gjøre vondt verre ved å svekke både muskulatur og utholdenhet, motivasjon og drivkraft. Det forsterker utmattelsen ytterligere. Utfordringen blir å finne den rette balansen mellom å gjøre for mye og for lite, og å unngå energitappende svingninger mellom underaktivitet og overaktivitet.
– www.kognitiv.no

Å leve med kompleks PTSD, sterk angst-lidelse, DID, med  søvnproblemer, dissosiasjon og spiseforstyrrelse, toppet med  revmatiske-smerter i tillegg, gjør at hverdagen til tider, og noen perioder, er mer krevende og tyngre enn andre.
I perioder symptomtykke mitt er høyere, er det ikke sjeldent i mitt tilfelle at utmattelse er ett faktum.

Det jeg har innsett, er at det er fryktelig vanskelig å forklare hvordan denne type “utmattelse” føles, og oppleves, til andre som ikke har kjent det på kroppen selv. Det er nærmest umulig å forklare hvordan kroppen kjennes ut, hode, hvor kraftløs armene og beina mine føles.. Hvor tungt det er å klare å løfte bare en kaffekopp eller ett vannglass. – Det er nemlig ikke som å bare være litt sliten. Og det går heller ikke over bare jeg får sove noen timer.
 Jeg er nemlig like sliten når jeg våkner opp igjen..


(Hver eneste formiddag rundt 13.00-14.00 tiden. Da er jeg utslitt av dagen å må legge meg.)

De siste mnd har vært ekstra tunge for meg.
Det har vært ett beintøft år, og det har jeg virkelig kjent på både fysisk og psykisk i endel mnd nå.
Det er alltid slik for meg, at når det først har roet seg og ting har falt på plass rundt meg, – ja da faller jeg på en måte litt sammen. Eller, kroppen min faller sammen… Og jeg med den.
Når roen senker seg I meg, har jeg nemlig tid og klarer å være nok tilstede i meg selv til å kjenne etter. Og når jeg gjør det, har nok kroppen egentlig i lang tid prøvd å fortalt meg at NÅ må du stoppe, du trenger hvile, men jeg har ikke lyttet. – For jeg klarer ikke senke skuldrene, når livet skjer og noe skaper uro i meg. Når angsten herjer vilt. Når jeg ikke klarer temme den.

For selv om jeg sitter i sofaen min, eller ligger i sengen, betyr det ikke at jeg hviler. Når angsten tar grep om meg, og kroppen min er i konstant alarmberedskap, ja da skal jeg love deg at det er helt umulig å faktisk klare å hvile. At jeg ligger der, eller sitter der, – er langt ifra entydig med “hvile”. Ofte er det heller en følelse av å være “lammet”.
Jeg klarer ikke bevege meg, gjøre noe, ikke en gang hente meg en kaffe om jeg så vil. Jeg kan kjempe mentalt for å makte sette på en kanna kaffe opptil fire timer..
Det føles ofte som å være totalt lammet, – til tross for at jeg fysisk ikke er det. Men jeg får ikke til å gjøre noe, alt stopper opp.
Fanget i min egen kropp, eller i egen psyke.


Akkurat nå er jeg i en periode hvor jeg er, og har vært en stund, veldig  utmattet og tappet.
Både kroppen min er sliten, og hode mitt er slitent. Og jeg sover hver eneste dag på dagtid.
Jeg liker f.eks å sminke meg om formiddagen, – det er noe jeg syns er gøy å syssle med, og jeg føler meg alltid litt bedre når jeg har fått stelt meg for dagen. (Jeg gjør det ikke for andre enn for min egen selvfølelse og velferd.)
Men, de siste mnd har jeg alltid måttet legge meg å sove igjen, bare noen kvarter etter jeg har ordnet meg for dagen. For alt jeg gjør? Krever enormt med energi. Det krever alt jeg har av krefter. Og lageret er alltid tomt… Jeg får aldri fylt på batteriene. De blir ikke oppladet om natten slik som før, jeg er like sliten når jeg står opp neste dag. – Men jeg velger likevel å gjøre det beste jeg kan, i disse periodene også. Det er det man må, for å holde ut hverdagen. For det er ganske kjipt, for å si det mildt. Og det må være lov å føle det, også.

For dette er absolutt ikke noe nytt. Dette er livet mitt. Det har vært slik i en årrekke og slik kommer det til å være i perioder. Det er ikke noe som kommer til å gå over, eller forsvinne. Det er en konsekvens av mine traumer.
Jeg har vært så dårlig til tider at jeg har måttet både bli matet av pårørende i min egen leilighet, og vært så kraftløs i armene at jeg ikke har klart å løfte en gaffel en gang… Og disse periodene er fryktelig tunge å holde ut. Men man har ingen valg, man må bare kjempe seg igjennom.



Derfor må jeg hele tiden velge. Jeg må velge hva jeg skal gjennomføre idag.. Hva skal jeg prioritere idag? Skal jeg dusje? Eller komme meg ut på en liten gåtur? 

For folk som aldri har kjent på denne type utmattelse, er det nok fryktelig vanskelig å forstå.. Men det er viktig å husk på at selv om du ikke ser det utenpå ett menneske? Så betyr det ikke at det ikke ER der.


(My safe haven. Så glad jeg investerte i denne sengehimmelen ifjor. Det er så trygt å sove i denne hulen min..)

Jeg vet hva disse periodene kommer av.. Jeg kjenner det daglig. År etter år.
– Det er angsten som har vært og er skyhøy over tid, som tar alt av krefter jeg har og mer til.
Det er en kropp som er utslitt av å være i konstant beredskap og sier klart ifra til meg at grensen er nådd.
Det er deler av “meg” som er oppe
hver eneste natt og bruker denne kroppen, så selv om “jeg” sover, så gjør ikke KROPPEN min det.
Det er tre stykker som konstant bruker energien til EN, vi er uansett alltid på underskudd av krefter og energi.
Og så topper vi det hele med fysiske smerter i ledd og muskulatur, og om vi nå legger dette sammen i ett regnstykke, så forstår vi jo alle at dette aldri kommer til å gå opp i pluss.

Å være utmattet er helt normalt ved CPTSD, PTSD, Angst, depersjon, DID ol. Det er heller ikke farlig,- men det kan til tider føles ganske så uutholdelig.
Tiden går, dagene, ukene, mnd.. Årstider kommer og går.. Og du vil så gjerne være med, være med i samfunnet, med venner og gjøre alt det andre gjør, – med du er som regel “for sliten”.

Og det er selvsagt lov å syns det er utrolig kjipt, og vondt. Å være så på utsiden av samfunnet. Å bare være en tilskuer til livet. Se og høre andre oppleve verden, være med på ting du selv skulle ønske du kunne ta del i. Det er lov å syns det til tider kan føles enormt ensomt å være til, at det er vondt å føle seg utenfor og ikke på ordentlig “med”. 
For det ER ensomt, å ikke kunne være en engasjert samfunnsborger, ikke kunne ha en jobb å gå til med kolleger, eller gå skole. Du er liksom bare til, – uten å være med.. I livet.



Det jeg vil be om her til slutt, er at om du kjenner noen som har det slik som dette, og det gjør du nok. For vi er mange som har det slik.. Vær så snill, vær tålmodig med oss. Vi har ikke valgt dette livet, og vit at vi alle gjør så godt vi kan.

Vis forståelse når noen du kjenner sier “Nei” til deg. Stort sett tar det enormt med mot å våge si nei når man pleier si “Ja.”
Når noen sier de ikke kan stille opp på noe du ønsker hjelp til, eller om hun/han ikke orker besøk/dra på besøk når du spør. Møt vedkommende, ikke bli sur eller fornærmet. For vet du?
Det handler nemlig ikke om deg i det hele tatt,- men om vedkommende selv. Livs-situasjonen hennes/hans. – Vær heller takknemlig for at vedkommende våger å være ærlig med deg, og ros dem heller for at de tør å sette grensene i hverdagen som de må for å holde helsen i sjakk.

For det er faktisk absolutt ikke ønskelig, å føle man ikke får være med i livet. Å bare eksistere, men ikke på ordentlig leve.

@LunaCh 💚

Jeg finner alltid veien tilbake, til livet..

Jeg har vært i, og gått igjennom, helvete, flere ganger enn jeg kan telle. Men jeg har alltid kommet meg igjennom og ut. Det har vært hardere enn du noen gang kan forstå, og det har kostet meg alt jeg har i meg og mer til..

Men livet har alltid vist meg at det er verdt å kjempe for. Så jeg har kjempet, og jeg har så langt – vunnet hver eneste kamp. Selv tilbakeslag og dårligere perioder, så er jeg likevel meg – inni her ett sted.. Og jeg velger å leve. Enda en dag. Enda en natt. Selv hvor sliten jeg er..



Bare vit at, – jeg er her. Jeg er inni her, ett sted.

Bak alle lag av masker “jeg” kan skjule meg bak, og alle symptomer som inni mellom i hverdagen krever litt for stor plass… Jeg kjemper fremdeles, selv når det ser ut som jeg har gitt opp. Selv når det ser ut som jeg har sluttet å kjempe. Selv på de mest slitsomme og utmattende dagene, så kjemper jeg. Hardere enn noen gang…

Jeg er her. Og jeg velger livet, hver eneste dag.


Jeg er kanskje ikke helt etter menneskets definisjonen av “normal”, men jeg er likevel ett menneske jeg også, med både følelser og selvstendige tanker. Jeg har “friske tanker”, selv om jeg også har noen som er mer “syke”.
Men selv bak alle de “syke tankene og følelsene”, så finnes jeg her. – Det er bare at noen ganger må man lete litt mer for å se meg. Noen ganger tar de syke tankene og følelsene overhånd, og da er det vanskelig å finne meg igjen… Men jeg lover, jeg er her. Inni her ett sted.

Så ikke gi meg opp, vær så snill.
For jeg er her, fremdeles.
Og jeg har ikke gitt opp, jeg velger livet. Selv hvor utmattet og sliten jeg er, så velger jeg å leve.
Jeg er kanskje litt mindre synlig noen ganger, jeg kan forsvinne litt i perioder, men jeg kommer alltid tilbake, – for jeg er sterk, jeg er sterkere enn noen gang. For jeg har vunnet, hver eneste kamp så langt, og jeg har vokst og lært noe for hver gang. Jeg kommer alltid tilbake.


Jeg har sett djevelen i en engels forkledning. Og jeg har levd i fangenskap av mine traumer. Noen ganger forsvinner jeg litt, drukner i mitt eget hode, i flashbacks og mareritt på den lyseste dag.
Noen ganger forsvinner jeg litt, mer og mer, – nesten til jeg blir usynlig, likevel synlig.. Bare, ikke gi meg opp. For jeg er her, jeg er her fremdeles. Og jeg velger livet, hvert eneste sekund hver eneste dag. Selv om det kan være vanskelig å se det, vanskelig å forstå det, og vanskelig å akseptere det.

Jeg forsøker bare å overleve, akkurat nå. – På den eneste måten jeg kan og vet om.

Så ikke gi meg opp, er du snill. 
Jeg finner alltid veien tilbake, tilbake til livet.

– Luna

 

Kompleks PTSD og ferie-tid. En vanskelig kombinasjon…

Følelsen av håpløshet og tomhet skyller over meg hver eneste dag nå, og særlig på kvelden og natten kommer disse følelsene og brer seg over meg, – helt ufrivillig. De spør nemlig ikke om lov, de bare trenger seg på og baner vei, som ubedte gjester som tar seg til rette, – ja på den negative måten.



Følelsen av å være helt alene i verden, – samtidig som jeg vet jeg ikke er det. Det bare føles slik, noen ganger. Og kanskje litt oftere enn det..
Følelsen av frykt og redsel overtar hele hjernen min, disse følelsene som alltid blir forsterket når trygghets-personene forsvinner på tur og rad.
For det er ferie tid. Det er den tiden på året, igjen. Og det er så ubeskrivelig tøft.. Så tøft at jeg ikke klarer tenke klart, spise, sove, hvile.. Hele meg er i konstant beredskap, hele kroppen føles anspent og vond, og jeg er i alarmberedskap kontinuerlig hver eneste dag nå.

En etter en skal ut i ferie. En etter en kommer nå fremover til å si “Adjø, vi sees snart igjen.” Og de lover, alle lover, at de kommer tilbake.
Og det er fint, det. Fint de kommer tilbake.
– Det føles bare så lenge til, og så uutholdelig vondt å være uten – så lenge.

Sommeren er så uendelig lang slik. Uforutsigbar og tung.
Og jeg? Jeg faller imellom sprekkene, i år igjen.
Forsøker så godt jeg bare kan å holde balansen mellom alle sprekkene som dukker opp under meg, og over meg, som omringer hele meg, mer og mer. Ja disse sprekkene i tryggheten min, – de som ingen andre enn jeg kan se. eller føle. Ei heller forstå.
– Og slik er det å leve med kompleks PTSD. Slik er det å leve med tilknytningsforstyrrelser og relasjonstraumer.. Det er vanskelig for oss som lever med det å forklare, – og det er vanskelig for andre utenfor å forstå omfanget..

Se for deg en stor parkeringsplass.. Vil du?
Den er helt ny, splitter ny asfalt er lagt. Og du står der helt alene.
Mens du står der, begynner bakken under deg å bevege seg. Plutselig slår den store sprekker rundt deg, her der og overalt. Og det eneste du kan gjøre er å forøke unngå falle imellom.
Du må holde tunga rett i munnen for å holde balansen.
– Du må forsøke stole på at du ikke faller ned imellom alle disse små og store sprekkene som kommer en etter en nå. Du hadde blitt redd, hadde du ikke?
Du har ingen som kommer for å hjelpe deg, for det er ingen i nærheten. Du har kun deg selv.
Du kan ikke hvile, du kan ikke sove, du kan ikke spise – for du må passe på å ikke falle, du vet aldri når neste jordskjelv kommer, du aner ikke hvor neste sprekk under deg dukker opp. Du må ha fullt fokus, hundre prosent ørvåken til enhver tid.
Du kan ikke senke skuldrene, ikke miste fotfeste. Du hadde blitt sliten, hadde du ikke?

Å leve med kompleks PTSD, kan ofte føles slik. Oppleves slik. Og særlig når det nettverket du har rundt deg i hverdagen – plutselig ikke er der på samme måte lenger.
Ferier er ekstra tøffe for oss som har en bagasje folk flest heldigvis ikke har. Ferier er ekstra tøffe for oss, som ikke kan ta fri fra sykdom og helseutfordringer. Vi har like store utfordringer om det er ferietid eller ei. Vi kan ikke ta fri fra oss selv.



Det er en veldig stor utfordring og en enorm påkjenning hver eneste gang det blir endringer og usikkerheter rundt oss. Vi som har kompleks PTSD, trenger mer enn noen forutsigbarhet og stabilitet rundt oss. Og når dette begynner å skurre, slik som det ofte gjør i ferie-tider, blir det vanskelig å holde symptomene i sjakk.
Kroppen går raskere og oftere i fullstendig alarmberedskap, og forblir der – over lang laaang tid, og det er noe av det mest utmattende som finnes.
Det er vanskelig å puste, hver en muskel i kroppen spennes, destruktive mestringsstrategier banker på døren og det er vanskelig å velge riktig når hode ikke klarer tenke rasjonelt og klart. 

Ferietid er skummelt syns jeg. I år mer enn noen gang før. (Det tenker jeg kanskje hvert år, jeg aner ikke.)
Det er så slitsomt og vondt å være avhengig av andre mennesker for å være friskest mulig. Jeg hater at jeg trenger ett støtteapparat så mye, for å overleve og ha det best mulig i en krevende hverdag. Jeg skulle ønske jeg var i stand til å ta vare på meg selv, hele tiden.
– Men den friheten har jeg ikke, og noe valg her har jeg heller ikke.
Men jeg gjør så godt jeg kan, og jeg forsøker alt jeg kan for å klare disse tre mnd som ligger fremfor meg, på best mulig måte. Men det er tøft, og jeg føler meg enormt sliten og engstelig.. 

Noen andre som syns ferietid er tøft? Hvordan klarer dere å håndtere den?💚



@LunaCh
💚

Uken som gikk #22

Her kommer “Uken som gikk”, med noen pitte små endringer😉💚 Og, HEI dere! Riktig god helg, og søndag!🤗💕
Hvordan står det til med dere?💚 En stund siden sist nå.. Håper dere har det så greit som mulig er.🙏💕

Lenge siden jeg har kommet med “uken som gikk”, men her kommer det altså!💕😘

♥ Ukens høydepunkt:

Det må selvsagt være å se venninnen min, Yvonne, igjen. Nå har to av mine nærmeste venninner flyttet fra denne lille bygda, og godt er det å se hvor fint de har fått det i livet etter det. MEN helt klart savner jeg jo å ha de nær! Så når vi treffes er det selvfølgelig utrolig koselig!😍🌸😘
I stedet for å sitte her i leiligheten, eller på verandaen, så tenkte jeg det ville være likeså hyggelig å dra ut på Rjåneset en tur. Vi var jo så heldig med været, så gjett om det var fint å sitte der ute på berget å spise moreller å nyte solen ett par timer🌊🙏🌞😍



♥ Ukens nedtur:

Det må være at jeg sliter endel med SF igjen… Når ett symptom går greit, blusser ett annet sterkt opp igjen… Som vanlig.🙈🤔😔
– Jeg blir frustrert over meg selv og hvor vanskelig det skal være å “ha det bra” over tid…. Hvorfor kan jeg ikke få det inn i hode mitt at når man sier: “Alle mennesker fortjener å ha det bra”, hvordan kan jeg ikke forstå at “alle”, jo det inkluderer også meg…. Men, nei. Hjernen min vil liksom ikke helt forstå det. Og så er det påan igjen..😔
Jeg prøver, så godt jeg bare kan. Men jeg er litt (veldig..) i villrede akkurat nå. Vet ikke hvordan gripe ting an..

Det er vanskelig.. Og har vært vanskelig i mange mnd nå. Jeg har vell ikke bare villet innse hvilken vei det bar..
Ting tar tid.. Og det å ha det bra (bedre) over tid, er noe jeg ikke fikser så lett. Det strider liksom helt imot min natur føles det ut som. Merkelig sak.. Jeg er kompleks..🙈🤔

♥ Ukens følelse:

Mye redd, mye tankekjør, mye følelsen av å være ett problem, – og ja, “være ett problem”, det er ikke en god følelse å bære på. At man som menneske, kun er ett problem og en byrde.
– Det er vell en av de tyngste følelsene jeg bærer mye på alene. Og jeg hater virkelig å føle meg slik. Jeg forsøker skyve tankene og følelsene om det bort, men jo mer jeg døyver de og overser de, – jo mer bobler de over på innsiden..

Jeg vil ikke føle meg som en byrde, eller ett problem. Det er forferdelig å føle seg slik. Jeg vet at “ferietider” alltid forsterker disse følelsene hos meg, og jeg prøver selvsagt å gjøre ting som styrker andre følelser, slik at de ikke blir FOR overveldende og tar helt overhånd. (Noe som ikke en enkelt, men som jeg jobber med hver dag..)

♥ Ukens Quote:

DETTE. Det syns jeg  var så bra! 😍🙌👌 Dette har jeg lest før, men da stod det: “She believed she could, so she did.” Men dette? Det likte jeg mye bedre. For det er så sant, – det er lov og det er nødvendig, å hvile når man er sliten. Men skal ikke kjøre seg selv i grøfta, noe mange gjør.

♥ Ukens tur:

Hovdevatnet. 🙌🌲🌊🌿🌸Herregud, jeg blir ALDRI lei av den plassen. Og uansett hvor ofte vi er der, så er det alltid noe nytt, noe som er forandret, flere blomster som har tittet frem. Det er så fint å se, alle de små og store forandringene naturen har å komme med i hver sin årstid..


♥ Ukens tanke(r):

Mye omhandler ferie, altså- ikke at jeg skal på ferie, men at alle “hjelperne mine” i hverdagen skal ha ferie/fri, og dermed er ting veldig usikkert fremover. Dette skaper selvsagt mye indre uro, som det gjør hvert år.
Når legen min blir borte fire uker i sommer, har vi heldigvis i år en avtale med en annen lege som jeg kjenner og som skal være der de ukene, – dette er i alle fall på plass og noe som jeg føler er en trygghet. Da vet jeg at jeg har noen å kontakte på legesenteret som kjenner til meg, vet endel om problematikken min, og som har vært en god støtte for meg før.
Å ikke ha nok vikarer til å fylle BPA-ukene, er der imot ett problem i år igjen. Noe som er veldig vanskelig for meg, selvsagt. Det sier seg jo selv at det er tøft når hele fire uker er helt usikre. 
Håper dette blir siste året med dette problemet, at i løpet av det kommende året får vi tak i flere vikarer som kan stille opp i ferier og noen helger inni mellom. Det er ikke bare bare å få vikarer i den aldersgruppen vi trenger, som er i mellom 40-60 år.. Kvinnelige. Det er mange unge som trenger slike jobber og søker på det, men vi kan dessverre ikke ha det her. Vi trenger voksne trygge mennesker med livserfaring og som vi kan føle som en trygghet. – Derfor er det ikke lett å finne noen. Men vi får bare prøve enda litt mer.. De er der nok ett sted, hehe 🙂

♥ Ukens sang:

@LunaCh 💕

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no