“Vem kan rädda Sanne?”

Svensk dokumentar som er verdt å se. Hjerterått, skremmende og fryktelig trist.. Om en ung svært traumatisert og syk jente, som blir en kasteball i systemet fra ende til annen. Ingen vil ta ansvar, ingen vil hjelpe. Ingen har tid. Se selv, og tenk om det var DIN datter, eller DIN sønn. 
For det er mange, og mange flere enn du tror, som blir behandlet på denne umenneskelige måten.

Jeg har selv vært der. Jeg har selv kjent det på kroppen. Og hjerte… Fra jeg var 18 år gammel ble jeg sendt frem og tilbake som en pakke ingen ville ha. Ingen ville hjelpe, ingen gav plass og ingen hadde TID nok til å hjelpe meg til å leges. 15 forskjellige instutisjoner har jeg vært innlagt på, psykiatriske avdelinger, frem og tilbake – hit og dit. Hva tror dere det gjør med ett menneske? Å være en kasteball i systemet.

Nå er jeg livredd hver gang jeg bare skal dra til legesenteret for å ta en blodprøve, eller når jeg må til sykehuset for å sy. Hva jeg er livredd for? Jeg er livredd for at de skal legge meg inn. Livredd de skal sende meg til en akutt psykiatrisk avdeling igjen. – Jeg blir helt hysterisk hver gang de gjør det. Jeg trygler legene om å la meg få dra hjem, jeg forsøker stikke av, ja jeg blir faktisk så hysterisk at de blir nødt til å reime meg fast i ambulansen og politiet følger med… (Nok ett traume i seg selv….) 
– Hvorfor? Fordi jeg vet blir redd. Livredd, fordi jeg vet akkurat hva som møter meg der, og jeg går rett i kampmodus. Rett i forsvars-modus. Følelsene fra tidligere innleggelser overstyrer meg, tenke-hjernen blir overstyrt av følelseshjernen, og følelsene jeg sitter igjen med fra psykiatrien desse årene? De er vonde, så vonde at jeg knapt orker gå inn i noen av dem uten at angsten tar overhånd.

Jeg siterer like godt Markus Heilig, professor psykiatri fra dokumentaren, for han sier det faktisk rett ut som det ER:
“Så viss man skal bli litt kynisk, som man lett blir i denne brajsen, så har jeg begynt å si at: “Selvom du ikke bryr deg om desse menneskene som medmenneske, så kanskje du kan bry deg om at vi kan bruke disse kronene bedre.”
“Det er dyrt, og vi sløser bort menneskeliv”

Se dokumentaren gratis ved å trykke på linken under, om du ønsker. Slik er livene til mange, mange syke mennesker rundt om i Sverige, men også her i Norge… De fleste må klare seg selv… For den hjelpen alle sier man skal be om? Det er ikke alltid den finnes, i dette kyniske systemet psykiatrien faktisk ER.

Uddrag granskning – Vem kan redda sanne?

“Sanne är 29 år och hon riskerar att dö. Eva kämpar för att hennes dotter ska få hjälp. Ansvariga i vården följer lagar och regler. Men om de gör rätt – varför håller Sanne på att gå under? Programledare: Ali Fegan.”

@LunaCh❤

Hei dere 😍💚

Hei hjerter, nå føles det ut som en hel liten evighet siden jeg har logget inn her. Jeg har hatt en liten pause, – fra alt. Jeg har sovet, og sovet enda mer. Igår følte jeg vell for første gang på lenge jeg var i live.. Det var godt å kjenne på.💚🙌💚
Følelsen når jeg og bestekompisen min bare kjørte avgårde er ubeskrivelig, vi dro, impulsivt, og jeg elsket det!
De grønne markene har blitt hvite av frost hver morgen nå, og fjelltoppene har blitt pudderhvite lenger og lenger nedover fjellsidene.. – Det er vinter snart, det såg jeg tydelig der vi kruset bortover veiene i går.
Det er en deilig følelse, å bare kjøre syns jeg.. Se noe annet, gjøre noe.. Komme meg ut av “borgen” jeg har skapt meg selv, altså- leiligheten min. Den trygge leiligheten min som til enhver tid er låst. Og jeg øver meg på å slippe inn litt og litt mer dagslys… Det er en utfordring…

Det er vanskelig å komme seg ut, men det er alltid godt når jeg kommer meg over dørterskelen. Og jeg kan høre meg selv si hver eneste gang; “Ååå, så deilig det var å se noe annet!!” Hehe, jepp, – everytime! Hver eneste gang faller den setningen ut av munnen min, men med den største glede og  alvor.
Jeg trenger det, og jeg kjenner det gjør noe med humøret mitt. Med livsgleden. Den kommer tilbake, om så bare for noen sekunder eller minutter om gangen, så er den der like sterk som den før har vært i perioder. Og det gir meg håp.. Håp om at det kanskje kan bli litt bedre å leve igjen.💚💚💚

Jeg bestilte dette, til en av dere. 💚💚💚Fordi jeg syns dere fortjener det! Jeg skulle så ønske jeg kunne gitt ett til ALLE av dere som har skrivet til meg, men det har jeg dessverre ikke mulighet til. Kommer deffinitift til å gjøre dette flere ganger, så det kommer flere muligheter. I denne omgang ble det @siljemamma på Instagram som får smykket. (Kontakter deg for adr) 💚💚💚 Ble så rørt over hvor mye du bryr deg om venninnen din og ønske ditt om å glede henne i en så vanskelig og sårbar tid, så dette ble jo en ringvirkning! Ta vare på deg selv og henne! Og håper armbåndet kan gi litt styrke og mot!💚💚💚

Dere kan selv gå inn å bestille både armbånd, smykke og ørebobber HER på JSMDesign sin FB side: Smykk deg med JSM Design
Eller HER på hennes Instagram konto: JSM_Design

Hun lager ufattelig mye fint! Og er SÅ hyggelig og service inntsillt! Dette er forresten ikke spons eller samarbeid, kun en personlig anbefaling fra min side!
Og dere, fremsnakk er en super ting! Og jeg syns vi alle burde være mer raus på det!🙌❤

@LunaCh❤

Hverdagen, akkurat nå.. #Sliten.no

En av de få dagene jeg har orket sminke meg..

Flere ganger i det siste har jeg brukt “gamle bilder” av meg selv på bloggen, fordi jeg har sittet i pysjen, usminket, fett hår, trøtt og sliten, og ikke særlig lysten på å legge ut bilde av meg selv, sånn som jeg har vært i det siste. Eller så er det som jeg sier til min BPA: “Må ta bilder idag (selfies) når jeg endelig har orket å sminke meg, så jeg har noen til bloggen imorgen eller andre dager jeg ikke makter…” Som regel smiler jeg også, på bildene.. Og jeg lurer stadig på hvorfor jeg gjør det.
Men det er jo slik det er med sosial medier, realiteten er ikke alltid slik det ser ut som…💦

Her om dagen fikk jeg en meld: “Hvordan går det? Det ser ut som det går så bra, både på bloggen og insta.” Og jeg tenkte: “Ja… Det ser nok slik ut. Hadde du bare visst… Og hadde jeg bare turt å legge ut det sanne ansiktet.”

Men jeg har bare ikke lyst. Jeg har ikke lyst å vise meg selv der jeg ligger i senga eller på sofaen, med fett hår fordi jeg har kaldsvettet så mye av angsten som river på innsiden. Usminket og i pysjamasen fra dagen før, fordi jeg ikke har maktet å skifte klær ennå, selv om det har blitt kveld igjen.. Hvem har vell lyst å vise seg slik for alle som titter innom bloggen, eller for alle instagram-følgerne? Og hvorfor skal man måtte se helt jævelig ut for at andre skal forstå? For psykisk sykdom vises ikke på utsiden, og jeg skulle virkelig ønske mennesker forstod det nå. Det er en usynlig sykdom som sitter på innsiden, som drar ut alle krefter og all energi av deg, som kan gjøre deg sengeliggende av utmattelse i perioder fordi du har kjørt deg selv så hardt at kroppen sier stopp.

Og min kropp? Den har sagt stopp nå, i flere uker.
Jeg sover. Det er det jeg gjør nå. 
Sover flere timer på formiddag, og jeg har sovnet tidlig hver eneste kveld de siste tre ukene. Jeg legger meg for natten mellom 20.00 og 21.00.. Og jeg sover hele natten til tross for mange timers søvn på dagtid. Jeg er sliten, utmattet, og jeg tar signalene kroppen gir meg på alvor. Ja for første gang i mitt 32 år lange liv, så lytter jeg etter hva kroppen forteller meg, MITT behov. Og jeg tror så absolutt at jeg gjør rett i det. – For første gang i mitt liv våger jeg å kjenne etter, kjenne etter hva jeg trenger av mat, sosialt, egentid, turer ut, hvile, søvn. Hva trenger jeg nå? Akkurat nå trenger jeg å hvile og sove ut. Jeg, OG kroppen min, er sliten nå. Og hva gjør man når man er sliten? Jo man hviler. 🙋‍♀️

Jeg tror jeg virkelig har tatt ti steg frem på kort tid. Jeg som alltid går ett steg frem og to tilbake.. Men ikke denne gangen. Dette er faktisk ett enormt stort steg i riktig rettning. Og jeg tror terapeuten min og fastlegen min ville ha jublet viss de hadde hørt meg nå. 💪👊(De har høstferie.)
For å tillate meg selv å sette mine egne behov først? Det har jeg aldri klart før. – Jeg har ikke trodd eller visst at jeg hadde rett til det, ei heller trodd at jeg fortjent det. 

Som dere vet, så går jeg jevnlig i terapi. Og jeg må helt ærlig si at dette året med den nye terapeuten og med BPA istedet for psykiatri i hjemmet, at den endringen der? Det har hjulpet meg MYE mer og jeg har kommet så MYE lenger allerede i løpet av kun ETT ÅR, enn jeg har i løpet av de 13 årene som har gått til sammen.
får jeg endelig hjelpen jeg har behøvd hele tiden. Jeg har fått riktig diagnose og dermed riktig medisinering og riktig terapiform. All “hjelp” er ikke nødvendigvis riktig ei heller god-“hjelp”. For mye “hjelp” og feil behandling og feil medisinering kan være så fryktelig skadelig.
– Og det har det dessvere vært i mitt tilfelle. 
Men jeg gleder meg nå over å endelig få riktig og god hjelp, som kan føre til at jeg får ett liv med en bedre livskvalitet enn jeg har nå og noensinne har hatt.
– Men det krever sin kvinne, for å si det slik. Terapi er ikke for pyser, mildt sagt. Jeg har kjempet for å holde hode over vann i alle år, og jeg kjenner nå at både sinnet mitt og kroppen min er totalt utkjørt.
Jeg trenger hvile, trenger sove. Og jeg som alle andre fortjener det. (prøver jobbe hardt med den tanken…)

Det er derfor jeg er så lite tilgjengelig som jeg er. Jeg tillater meg selv å kjenne på mine behov, og faktisk gjøre det jeg kjenner jeg trenger.
Og akkurat nå er det å hvile og sove. Gå turer i skogen når jeg klarer og makter. Det gir meg så mye.. 

@LunaCh  ❤ 

Skadetrang..

Jeg vil, men jeg vil egentlig ikke. – Jeg vil ikke skade kroppen min mer, jeg bare vet jeg gjøre det! Jeg må! Forstår du?! For da finner jeg endelig roen igjen, jeg får endelig puste igjen! Skjønner du, jeg får puste?
– Trykket letter litt, de vonde følelsene forsvinner sammen med flashbacksa, helt ut i intet, og jeg får endelig igjen kontrollen. Kontroll over kroppen min, den indre uroen faller til ro med ett armen min blir flerret opp og blodet renner og lager en damm på gulvet under meg. Adrenalinet vekker meg opp,men på en god måte. Ikke den farlige. – For det er ingen som slår, og det er ingen som voldtar. Ingen er slemme. – For ingen andre enn JEG har kontroll nå. JEG har kontroll over MIN kropp når bladet trykkes mot MIN hud. Og kun JEG bestemmer utfallet. Ingen andre enn JEG har kontrollen.

Men har jeg kontroll? sånn egentlig…?

Skadetrangen kommer oftere og oftere nå føler jeg, jo mer jeg åpner meg i terapi, – jo mer føler jeg ett sterkt behov for å skade meg selv. For å ta tilbake kontrollen over kroppen min. Og jeg må kjempe med nebb og klør for å stå an av, igjen. Og igjen.. Og enda en gang – igjen.

Jeg er livredd for følelser, og jo mer følelser som oppstår- jo mer behov for å skade kjenner jeg på. Når skadetrangen er her, er den ett sant HELVETE å motstå!– Fordi jeg innerst inne vet at jeg fortjener det. Jeg kan si så mye jeg vil at jeg tror på de som sier jeg har straffet meg mer enn nok for ett helt liv, – men innrst inne? Så vet jeg at det er ikke sant. For i kaoset som skjer i meg når skadetrangen tar helt overhånd, ja da vet jeg kun en ting:Jeg fortjener å straffe meg selv, og jeg trenger å skade meg selv. Det er den eneste sannhet som eksisterer da. Kontrollen den gir meg er det jeg trenger. Følelsen av kontroll.

Ja, det er ikke enkelt å forstå. Men det er slik det ER.

Ja, den falske kontrollen. Den som egentlig kun er en egenskapt illusjon, ett farlig overlevelses-mønster jeg har skapt meg. En gang holdt den meg kanskje i live, nå kan den ta ifra meg livet.

Men jeg klarer det, igjen og igjen, å stå imot. Det blir ikke lettere for hver gang, det blir bare enda tøffere. – Hvor mange kamper har jeg vunnet til nå? Det er mange, det. Mange flere enn jeg har tapt.. – Det er mange flere enn noen aner.. Få aner omfanget av kampen. Få aner hvilket helvete som foregår på innsiden når det ikke synest på utsiden.. Og jeg skal love deg at hadde du sett det som svirrer inni meg på utsiden når skadetrangen herjer som verst? Så ville du blitt vettskremt..

Jeg kjemper meg gjennom hver eneste dag- og vinner kamper få aner hvor ubeskrivelig uovervinnerlige de egentlig er- men så klarer man det likevel. Til tross for at alle odds er imot deg.. Uante krefter trår til, og vi er mange som kjemper med ALT vi har i oss for å klare stå imot nok en gang, nok en kveld, nok en natt..

NEVER GIVE UP


@Lunach

Tanker på en mandags morgen..

Frokosten min igår

Mat.. Hum. Dere, OMG! Mat rutinene mine er virkelig heeeelt på jordet om dagen, og jeg må seriøst ta ett ordenlig grep nå! Før det virkelig går galt igjen.. For jeg merker faktisk både på hukommelsen (som ikke er mye å skryte av fra før av, si!) , ja at den svikter meg ennå mer.. Altså, når man faktisk (HELT SANT!) tar servietter som er ment til kjøkken-overflater og speil I ANSIKTET sitt, som om det var en fuckings sminkeserviett,- herreguuuud da skjønner man at kroppen og hjernen viiirkelig skriker etter næring! OMG…! 🙈🙈🙄😅🤷‍♀️ Konsentrasjonen og energi-nivået er også på bunn, både trøtt, slapp og konstant hodepine i flere uker nå, kremt, ja lista er bare altfor laaang av negative sider av denne dårlige spispingen min om dagen… Dere skjønner tegninga.
Ting er ikke helt på topp for å si det slik, og man må faktisk spise mat hver ENESTE dag, og nei, – det holder ikke med bare ETT måltid om dagen heller, Luna.🙄🤦‍♀️️️ Lett å lure seg selv, gitt!
 
Hvor ofte har jeg ikke skrivet dette som ett punkt de siste mnd med forbedring-potensiale, eller – generelt i løpet av livet lissom? LOL.
Nei nå altså, nå må jeg ta grep igjen. – Og ikke bare TENKE det, men faktisk GJØRE det. Big difference!😉👊💪

I går var jeg flink da, jeg laget meg tross alt en skikkelig god søndags-frokost! OG jeg laget meg MIDDAG! Imponerte meg selv! 💪👊😉🙋‍♀️

Det ble meksikansk gryte, med hvitløks-bagetter til, det var godt, det! 🤗😍👌

Idag er det starten på “DEN uken”, ja den uken der jeg har fulle dager. Jeg gikk så på tryne for en stund siden nå, og derfor endret jeg på noen av avtalene mine slik jeg ikke skulle bli for overveldet og for å unngå å måtte ta ett avbrekk. Jeg tror dette funker best for meg, slik jeg gjør det nå. 
Jeg har begynt å ta hensyn til meg selv, og det jeg ser JEG har best av for å klare gjennomføre det jeg har satt meg som mål. Og det innebærer mye Alene-tid. 

Jeg trives meget godt i eget selskap, om det er lov å si, men ikke bare trives jeg, men jeg fungerer best også da. Om jeg får nok alene tid, klarer jeg også ha kose meg oppriktig når jeg er sammen med andre. Bedre konsentrasjon i samtaler, bedre humør, mer tilstede. – Vi er alle forskjellige, noen får mer energi av å være sammen med andre, noen blir mer tappet og trenger alene-tid for å fylle på energi-lageret. Jeg er av siste sort.. Som mange andre er.

I dag er det fysio-terapi, og i det siste har det vært teiping av skuldre og nakke da jeg sliter mye med anspente og vonde muskler, – som igjen gjør at jeg får hodepine. Fysio-teip hjelper utrolig mye!!
Første gang jeg prøvde det må jeg ærlig si at jeg ikke hadde store troen på at dette skulle være til noen hjelp, men så feil kan man altså ta! 

Imorgen er det terapi igjen, og onsdag er det lege-samtale. Ellers skal jeg handle mat idag, noe jeg gjør hver mandag. Det er liksom blitt “handle-dagen” min. Og for dere som ikke spiser kjøtt, så har Coop Xtra i furene det beste alternativet her i område! (og det eneste, nesten….) Men tumbs up for dem! Masse bra alternativer og finner lett frem! Yeahj!!  👌🙋‍♀️😍🤗

Denne “snitselen” er bare SÅÅ god!! Damn, så mye bra alternativer som finnes! SMIL!😍👌 Så nei, dere som tror mennesker som ikke spiser kjøtt bare spiser salatblader? Da er dere helt på villspor.. ! Da hadde jeg faktisk sultet ihjel.. heh!🤦‍♀️🙄

Nå skal jeg ta en kort tlf, så fikse meg litt for dagen! – Håper dere får en så god start på uken som mulig! 😘🙌 Take care, peps! And: Stay strong! 👊💪🤗

Masse masse kjærlighet fra meg,
Xoxo, L!💖💖

Tanker på en lørdags-morgen..

Innafor, utafor, – ett sted midt i mellom. Forvirrende. Rotløs.. Her og nå, fortid,- fremtid, desember. Gud som jeg hater desember. Hele desember.
Setter på en kanne kaffe til, nr to nå og kl er bare 07.10, oppdager jeg må handle mer kaffe. En pose igjen og det er helg nå. Ja helg, og jeg hater helg. Ingen vikar, så M jobber hver kveld – hele tiden. Også denne helgen. Hvor mange helger på rad nå? Jeg har mistet tellingen.
Tenker hvor snill hun er, som setter alt til side fordi jeg, ubetydelige og lite viktige meg, trenger henne akkurat nå. Trenger noen.
Dårlig samvittighet, kanskje jeg burde bare avlyse, hver dag? Heller ha det vondt alene. Jeg fortjener jo det, å ha det vondt, sier selvfølelsen min til meg. M sier dog det motsatte. Tenker ofte på hvor vanskelig tillit er. Og at mennesker må være flinkere til å veie sine ord og løfter. Ikke si ting viss de ikke mener det. Det gjør vondt, det.
Tenker også at tannlegen jeg har burde hate meg, siden jeg ikke klarer (igjen) å møte opp. Og hvor langt er det ikke plutselig til Kiwi? Det virker umulig å gå ned dit akkurat nå idag. Å kjøpe kaffe, altså. Kaffe. – Men jeg trenger egentlig ikke tenke på det, for jeg “får ikke lov”. Ikke alene, fordi jeg kjøper alltid ting jeg ikke burde ha i hus. Ting som skader kroppen min. Eller, jeg gjør, og spesielt viss jeg går å handler alene. Da trigger det for mye, og jeg kommer hjem med ting som ikke står på lista…. Tenker det er ok å ha regler noen ganger, og tenker at Tilo også trenger regler. For han biter og klorer når han leker for heftig, men jeg er streng”mor”, så han slutter nok med det. For det må han lære.

Dette var stas. SÅ gøy lyd, hva..

Drikker kaffe og tenker på hvor mye jeg hater at jeg tenker så mye, og ikke minst at jeg ser og hører mer enn jeg sier høyt, later heller som om jeg ikke får det med meg noe – for å spare andre for ubehag. Ja så får heller hjerte mitt knuses litt med jevne mellomrom av alt som forblir usagt, da. Men det er jeg jo vandt til, så det går bra, det. Det går nemlig alltid bra med meg, sant? Det øver jeg meg på å slutte med å si. M sier jeg må slutte å være “flink pike”, og jeg prøver. Prøver si Nei, når jeg pleier si Ja. Bare fordi “det er enklest for den som mottar svaret”.. M sier jeg skal være ærlig, uansett hva. Selvom det ikke alltid er det svaret folk flest vil ha, spør de- så må de også tåle svaret. MEner jeg. Og likevel så svarer jeg oftest det svare jeg vet andre vil høre.
Prinsipp er noe dritt, noen ganger ass. Det samme er Høysensitivitet! Det er en gave og en forbannelse- alt på en og samme gang. Faen så mye dritt man får med seg som man skulle ønske man kunne lukke øynene og hjerte for.. Logger på TVSumo og scroller for å ikke tenke på noe, ikke høre mine egne tanker og mine ben begynner å krible, – den ene foten sovner, det samme gjør katten min, Tilo. Endelig! Han sover rett under meg, i hjørnet på sofaen. Bare se her:

Han passer på meg, og jeg passer på han. Vi er BFFS.
– Selvom han er litt krevende noen ganger, og trykker på PCen slik at jeg får mange utfordringer å fikse, som idag hadde han komt borti en knapp som snudde alt sidelengs. OMG. – Men jeg husket hva Ø fortalte meg, faktisk. Om f4 knappen. Og jeg lurer på hvordan jeg kunne huske DET, når jeg knapt husker mitt eget navn lenger.. Men Tilo, ja. Han er nesten alltid søt, han. Og aldri noe drama. – Søt og snill, dyr sårer aldri de. Man blir aldri såret, de bare ER der for deg. Jeg bare elsker dyr, hadde mennesker hatt hjerte som dyr hadde det vært en vakker verden, hva. Det hadde det..

Så var det lørdag, igjen. Og jeg håper dere får en bra, en. En bra lørdag. Ta vare på deg og de du har i livet ditt. Vi vet aldri hvor lenge vi har hverandre, så vær snill mot de du er glad i.. 
Og –
Ta vare.
🖤

Thanks girl, for letting me take care of your teddybear.
I love you!

@Lunach
🖤

Og så elsker jeg denne sangen. Kanskje fordi jeg føler meg mindre alene om å ha det slik, fordi hun beskriver akkurat det jeg føler og tenker. Teksten, takk Kesha. TAKK!


Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no