FAEN TA, ER DET IKKE SNART NOK NÅ?!

Jeg har lest ikke mindre enn to leser innlegg på under en uke, hvor to forskjellige “anonym” skriver om sine vonde opplevelser med lege på akutten, legevakten, etter Selvskadings-episode. (Du kan lese dem HER: Kjære lege på legevakten Og HER: Kjære legevaktsleger

Og jeg blir bare så uendelig trist! Og så SINT! Ja, jeg blir sint, og det med min fulle rett! Denne uretten som stadig blir begått av enkelte uvitne sjeler i dette fantastiske landet vi nå lever i, den er helt umennesklig, – og det er faen ikke greit! Det er NOK nå!
Og du som leser? Vær så vennlig, Bli sint! Bli forbanna! SI noe! Engasjer deg! Om ikke i det minste LIK og DEL. 

Tenk om det var din datter eller din sønn? Din mor eller din bestevenninne? Hadde DU likt å bli møtt med avsky når du kom inn døren på legevakten? Med blikk som forteller deg akkurat hvor lite velkommen du er? Ja der legen ikke en gang gidder ta seg bryet med å hilse på deg, ikke SE på deg en gang, men istedet velger å fortelle deg akkurat hva han/hun syneste om deg (uten å kjenne deg personlig): “Siden du har gjort dette selv, så liker du jo smerte da. Og jeg gir ikke bedøvelse for selvpåført skade!” – Ja så stikker han hull i huden din, med sinte og irritable hender. For han er irritert, ja han er faktisk sint – på deg! – Som igjen er her og forstyrrer hans arbeid for å hjelpe mennesker som VIRKELIG trenger hjelpen hans. Ikke deg, ikke din datter eller din bestevenninne. Nei, for du/de er ikke velkomne her på legevakten, de har jo tross alt gjort denne handlingen selv. Så du/de fortjener jo ikke respekt, du/de fortjener ikke omsorgsfull behandling. Fortjener ikke empati eller medfølelse, heller. For du, din venn eller din datter, har jo tross alt laget dette såret på armen sin helt av egen fri vilje, og da fortjener man ikke å bli behandlet som ett menenske, ikke sant?
Ja så gjentatte ganger med sylskarpe nåler i den ømme såre huden din, eller til din datter, eller din bestevenninne, blir det stukket nåler i, mens tårene triller, helt til man ikke en gang klarer kjenne noenting – fordi smerten som blir påført av legen er så vond at den er helt ubeskrivelig.
Og tro du meg, – for jeg vet! Jeg har selv kjent disse stikkene på min egen kropp. Jeg har selv kjent tråden bli ført inn og ut av huden min mens legen strammer HARDT nok til, ja bare for å gjøre det EKSTRA vondt for meg. For det er jo det jeg ønsker, ikke sant, å ha det vondt?

♦ 1. Nei, det er ingen som ØNSKER å ha det  ubeskrivelig vondt at de påfører seg selv skader på sin egen kropp!
♦ 2. Nei, det er ingen som ØNSKER å ha en smerte så stor at de ikke finner en eneste måte å lindre det på annet enn å flytte den indre smerten utenpå.
♦ 3. Nei, det er ingen som ØNSKER å tilbringe tiden sin på en legevakt eller på kirurgisk avdeling en lørdagskveld, eller hvilken som helst annen dag i uken.

– Hvorfor er det slik at mennesker som allerede har opplevd og overlevd mer enn nok av smerte, bare skal ti stille, bare godta å bli møtt på en så umennesklig måte, å være takknemlig for å i det hele tatt få behanlding og hjelp for skadene. Nei for faen, hvorfor skal dette være greit?! For så lenge dette får lov å fortsette å være slik, så er vi ikke engasjerte nok. Da er vi ikke SINTE nok. Da sier vi ikke ifra NOK. For da hadde det vært en slutt på dette nå! Og tiden er for pokker meg inne nå! Det er NOK nå!
– Ja, vi har fått NOK nå!

Og jeg sitter her, hamrer løs på tastaturet i både fortvilelse, sinne, utmattelse og så forbanna lei av å måtte igjen skrive om akkurat dette temaet, måtte gjenta meg selv så forbanna mange ganger i så altfor mange år uten at det viser noen som helst form for endring. – Men viss ikke JEG gjør det, hvem skal da?! Hvem skal være talerøret viss ikke JEG velger å igjen og igjen og igjen skrive om ett tema som så altfor mange ikke vet noenting om, altfor mange ikke orker ta kampen selv, og så altfor mange tror ikke en gang de er verdt den.
NOEN må gjøre det, og jeg velger å bruke de få kreftene og den lille energien jeg har om dagen til nettopp det.
– STÅ OPP FOR DE SOM TRENGER DET SOM MEST!

Så her sitter jeg igjen da, full av sinte ord innvendig som ikke passer seg særlig godt skriftelig. Jeg skulle så gjerne slengt ut all gørra, men jeg skal forsøke å holde meg mest mulig saklig. Og derfor har jeg noen spm jeg tenkte kanskje kan hjelpe dere legene, og sykepleierene som er vitner til denne såkalte “behandlingen”, til å TENKE SJÆL.
For har dere virkelig ikke en eneste selvstendige tanke!? For man kan jaggu meg begynne å undre! For en ting er hva dere er opplært til! Ja hva som står i lærebøkene deres.. Men en annen ting er at det faktisk er fullstendig lov å bruke både vett og forstand! Jeg gir blanke faen i hva som står i lærebøkene deres, hva noen har fortalt dere eller hva dere TROR og mener eller hvilken fordommer dere selv besitter. For å være helt ærlig så gir jeg blanke faen for hvilken grunn du klarer forsvare deg selv med! For når ett menneske sitter å trygler deg om at du skal slutte å stikke nåler i den såre huden sin med tårer trillende nedover kinnet, ja da er det for meg faktisk komplett UMULIG å forsvare dine handlinger! For et hvert menneske ville da ha hatt EMPATI nok til å faktisk SLUTTE å påføre noen en smerte de langt ifra trenger eller fortjener! – UAVHEGIG AV GRUNN!

– Er det ikke nok, snart? Har vi virkelig ikke, i år 2018 kommet lenger enn DETTE?!

1.
Forstår dere virkelig ikke at dere SKADER ett allerede skadet menneske ytterligere?!

2. TROR dere virkelig at ved å påføre ett menneske som kommer på sitt mest sårbare, mest skamfulle og nakne.. at denne umennekslige “behandlingen” dere selv VELGER å gi, at det skal være til HJELP?!
3. Hadde det vært din egen datter eller din egen sønn, hadde du da oppført deg på denne måten?! Ett spm du godt kan stille deg ett par ganger til… 

Kan dere ikke bare vær så snill å slutte nå? SLUTT å vær en drittsekk!  Slutt å skad andre mennesker som kommer til deg for hjelp! Slutt å krenk og ydmyk mennesker som allerede er krenket nok fra før av! SLUTT å vær en drittsekk, og begynn å vær ett MEDMENNESKE i stedet. Lover deg du får det bedre med deg selv, du også!

Bare.. Vær så snill, SLUTT’A!
Det er nok nå! Det er SÅ nok, nå..

@LunaCh♥

Selvhat, selvstraff, og en ubeskrivelig smerte..

Og du kan aldri forstå, hvordan det er å være  livredd for å være alene på kveldstid.. Ja, på akkurat den måten.. Alene med seg selv og sine indre demoner. De som herjer som viltre rovdyr på jakt etter sitt bytte. Bare at hun er sitt eget bytte.
Sin verste fiende, ja det er utrolig nok – seg selv.


Og du vil aldri kunne forstå, ikke fordi du ikke vil eller forsøker, men fordi det er umulig om du ikke har kjent på det selv. Vært her i akkurat
dette mørket, dette ensomme stedet i seg selv hvor det gjør så vondt å være til at ingenting du gjør eller forsøker avlede hjelper. Der du desperat forsøker overleve og gjøre “det riktige”, men så minsker det ikke smerten, det får ikke stemmene til å slutte rope i hode ditt, å tegne eller lage kort demper ikke en damn shitt og alt føles plutselig så uoverkommelig og så meningsløst..
Og etter noen timer i ren desperasjon for å finne NOE hensiktsmessig å gjøre, er du så utslitt at du går over i en form for dissosiasjon, der du er helt totalt lammet følelsesmessig. Du føler ikke noen ting, lenger… Smerten som var så intens vond har endelig gitt seg. Men det har også alle andre emosjoner, både de vonde, men også de gode.

Du er – ingenting.
Du føler – ingenting.
Alt er tomt, det er som om det er ingenting igjen av deg nå,  det finnes ingenting Iboende deg. 


Bare..

Tom. Følelsesløs. Kald. Apatisk.
Ikke trist mer, ikke glad. Ikke sint, ikke overveldet.
Bare apatisk og tom..
Ikke lenger tilstrekkelig, ingenting når inn.



Ingenting er viktig nå, ingenting betyr noen ting lenger. Alt er bare meningsløst, håpløst og øynene som skinte tidligere på dagen, ja de er helt tomme. Hun bærer ett slørete blikk, – ja du kan nesten se evigheten i de. Lengselen og savnet og smerten, alt. Du kan se alt..

Og du merker det, du merker hvor tom hun er. At hun prater annerledes, tonefallet, og at de som vil skade kroppen hennes bråker så ille at hun ikke lenger bryr seg om hun lever, overlever. Det er ikke så viktig, bare hun får straffet seg nok, ikke sant? Det er slik det er.. Og det er vanskelig å forklare hvordan det føles, hvordan det kan gå så langt, hvordan alt man har bygd opp kan plutselig ende opp med å bety – ikke noe som helst.
Det eneste man tenker i denne stund er å fjerne smerten på innsiden, den intense brennende smerten må bort, koste hva det koste vil. Tenker ikke, bryr seg ikke, alt som betyr noe nå er å minske den indre smerten som er så vond at kuttskadene er bare en filleting – selv hvor ille de er for andre.. For legene som er så snille nå som med varsomme hender syr dem igjen… Operasjons-sykepleierne som holder hånden på skulderen hennes i det sprøytestikkene blir satt inn i de dype sårene..

Hadde de bare kunnet fjerne den indre smerten samtidig…

—————–

Det gjør vondt igjen, nå. Nå som alle emosjoner er tilbake.
Og tårene renner med tanke på at hun tapte slaget, nå igjen.
– Ja…. Nå igjen.

Hvor mange ganger skal hun ligge her? Akkurat i denne operasjonsalen, med disse menneskene som ikke lenger straffer henne slik som de før gjorde, mest trolig i beste mening, i sin tro på at det ville hjelpe henne. Nei tidene har endret seg nå. Det er nye leger nå. Nye sykepleiere. Nye holdninger. Ny forståelse.

I denne operasjonssalen setter de alltid bedøvelse før de syr henne sammen igjen, de syr aldri uten lenger.. Nei i denne operasjonssalen spør de henne hvordan hun har det. De kjefter ikke, ei heller straffer henne med å helle sprit i de åpne sårene.. Nei her lurer de på hva som gjorde så vondt at hun skadet seg så ille..
Her i denne operasjonssalen kan hun bare være, stille.. Gråte.
Si ifra viss det gjør vondt, for her setter de nemlig mer bedøvelse viss hun kjenner noe.. Her i denne operasjonsalen trenger hun ikke ha mer vondt enn hun allerede har det, sier de. Og hun takker og smiler forsiktig til dem, mens hun forsøker kvele skammen som river som verst på innsiden over nok ett tapt slag.. Lei seg med tanke på alle de som hun har skuffet nå, alle de som blir lei seg og redd for henne.

Men aller mest, så er hun bare helt utslitt nå.. Så sliten, så liten og så innmari redd…

Redd fordi hun vet hun ikke kan kjempe for evig…

@Lunach♥

Mørket på den lyseste dag..

Smerten har nådd bristepunktet. Be om hjelp har hun gjort i mange mange mnd nå og avslagene har kommet i kø i postkassen. Smerten er ikke lenger til å bære, smerten har nådd grensen for hva hun og etthvert menneske har evne til å tåle. – Hun klarer ikke tenke rasjonelt eller klart lenger, klarer ikke snakke mer om det vonde, klarer ikke forholde seg lenger til det som er. Makter ikke holde seg selv samlet, utslitt og utmattet av alle kamper hver dag og hver natt.
Hun er ikke lenger “her og nå”. Hun er i fortiden. Og fortiden? Er mørk som den lyseste dag.

Smerten. Kan du se den?
Smerten har nådd bristepunktet, følelseshjernen er den eneste som er koblet på nå. Det er ikke mulig å holde ut ett sekund til, hun klarer det ikke mer. Makter ikke stå imot, hun vet ikke en gang om hun ønsker.. Det gjør FOR vondt, det krever FOR mye krefter, krefter hun ikke lenger har. Hun makter ikke rope “hjelp meg!” enda en gang for å få døren slengt igjen foran ansiktet hennes..

Bristepunktet er nådd. Og barberbladet er den eneste løsningen hun klarer se nå.
I speilet, gjennom de hovne røde øynene med tåkesyn, er det kun en ting hun ser. Ett skall av den personen hun en gang var..
Barberblad, barberbladet er det eneste som kan hjelpe nå. Det eneste som kan fjerne den intense smerten som har vokst seg større og større på innsiden mens mnd går og smilene gis.. Men tårer har det vært nok av, ja bak smilene har tårene rent jevnt og trutt lenge nå.. Og det er tomt for tårer nå, tro det eller ei. Det går tomt til slutt. Visste du det?  En dag har du ikke flere igjen, og du stirrer på deg selv i speilet og alt du ser er en skygge av den du en gang var..

Sterk og modig, sier de til henne hele tiden. “Du klarer dette, du har klart så mye før!”
“Du er så sterk, jeg vet du klarer dette også!”
– Men visste du ikke? Det er begrenset for hvor mye ett lite menneske klare å stå i, ganske så alene. Det er ikke alt ett lite menneskets hjerne har kapasitet til å takle.

———–

Tårene har stillnet nå.. Ropene om hjelp er kun ett svakt minne hun hører som ett ekko i fjellene mens hun går med raske skritt mot butikken. Hun tenker ikke, hun bare går. Går – går – går. Mot butikken, dit hun innerst inne vet at hun egentlig ikke skal gå alene. – Men hun tenker ikke, hun klarer ikke holde ut mer. Det gjør for vondt å være til. For vondt å være i seg selv. Det gjør for vondt å være – henne. Barberblad. Den største trøst, – men også den farligste trøst. Det lille metallstykke kan ta fra henne alt hun har kjempet for, alt hun har kjempet mot. Det kan stjele fra henne livet hennes, ja det kan ende alt – her og nå. Men hun er ikke lenger i stand til å tenke konsekvenser, for Tenke-hjernen er overstyrt av Følelses-hjernen, og hun bare går. Bare går går går. Mens solen stryker henne forsiktig over ansiktet, er følelsene for vonde å kjenne på, de er for smertefulle, helt umenneskelig å holde ut i.

Hun som var så flink, så sterk, så modig. Ikke sant det var det du sa?
Og hun er sterk, hun er modig, hun klarer mye. Men hun som alle andre faller også og slår seg inni mellom. Hun er sterk, hun er modig, og hun klarer mye.
– Men det er viktig å huske på at hun er bare ett menneske, hun også.

Og hun blør når hun faller å slår seg, hun som andre.

 

@LunaCh♥

Kanskje er det bare slik kjærlighet er..

Det finnes ingen terapi form som kan hjelpe. Det finnes dessverre også for få som forstår mennesker som meg. Det finnes ingen mirakelkur, og ei heller noen som kan trylle dette bort. Og jeg ser du føler deg maktesløs oftere enn før, der du sitter tankefull med meg halvsovende på fanget ditt.. Jeg ser oftere og oftere at ansiktet ditt fyller seg av bekymringer, det er så utrolig mye tydeligere nå enn før.. Tanker som “Hvordan skal dette gå..”, er nok noe som ofte streifter både tankene dine, – og mine..

“Vi får gjøre det beste ut av det, du og jeg.” sier du. Sier jeg.
Samtidig som vi begge tenker: “Hvordan skal vi få til dette…”

Jeg ser det gnager mer og mer på deg, at du blir enda mer fortvilet over situasjoner og at du er oppriktig redd for meg. Jeg ser du har blitt mer preget med tiden. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å berolige deg. Trøste deg. Gi deg roen du trenger. Roen vi alle trenger, – troen på at det skal gå bra, dette. At vi klarer dette, – sammen. Du elsker oss, og vi elsker deg. Og kanskje er det slik kjærlighet bare ER..

Kjærlighet er ett fyrverkeri av glede, varme i hjerte, masse smil og mye latter, gode følelser som strømmer igjennom hele kroppen.. Men det er også smerter i kjærlighet. Det er bekymringer og følelser som maktesløshet når det kommer til sykdom og skader.. Det er vell bare slik det er, når man elsker noen. Man er redd for dem, redd for å miste, og man vil ikke at de man elsker skal ha så vondt. Man ønsker alltid å hjelpe og fjerne smerter.
Men så er det bare slik, at alt kan ikke fikses. Noen ting vil aldri gå bort, og mye må man lære seg å leve med.
Både jeg og du.

Jeg må lære meg å leve med smertene og vontene.
Du må lære deg å leve med at det er slik livet mitt ble, men at det går bra -til tross for.
Og så lenge vi er sammen, så vet jeg at vi skal klare dette. Så lenge vi holder sammen, så skal dette gå bra det, dette også.

Det er vell slik kjærlighet bare er..



@LunaCh

Prosjekt: Trygt soverom! ♥

Hei dere! 😃  Rise and shine!😍✨💫✌️

Nå har altså sengehimmelen fra HEAVEN komt i hus, O-M-G!!😮😮  Den ER så fiiiiin!!! 😭😭😍 Jeg sitter regelrett INNI den nå! Bare fordi den ER så syyykt fin! 😍😍 Jeg er heeelt forelska dere!! Her inni vil jeg bo for ALLTID!! 😍💖✨💫

Jeg ordnet hele soverommet mitt i går, med masse god hjelp!! (Tusen takk gode dere!!! Dere vet hvem dere er!) 😍💖💫🙏🏻 Så beklager at det ikke ble noe innlegg her i går, men jeg var så sliten da kvelden kom at fokuset ble kun på å roe ned, stresse ned og bare – være.✨💫

Men dere, nå er altså Prosjekt “TRYGT-soverom” i boks!🙌🏻😍💖  Mer trygt enn dette tror jeg ikke det kan føles! For NÅ er det HELT perfekt for meg, for både liten og stor! Dere kan få se selv!

✨💫 Vi ommøblerte, sengen ble plassert den andre veien (bort fra vinduet), vi hang opp nye plakater på veggene som er mye roligere enn de jeg hadde som var mye tekst på. Går mest i babyelefanter nå, hihi, og blå-grå duse fargetoner.. Perfekt for soverom!

Her kommer det ett bilde dryss til dere!! 💖💖💫🤗✨

Min lille kuvøse! 🙏🏻✨💫💖😍 Føles så innepakket her, så varmt og trygt.. Ingenting vondt kan skje her. Nå er alt bare trygt!🙏🏻💫✨💖



Plakatene printet jeg ut på A3 ark, og hang opp med sånn “hvit tyggis”… Husker dere dem fra 90-tallet? Haha, nesten litt nostaligsk å bruke dem igjen.. Typisk for Spice Girls plakater og Backstreet Boys i tennårene, haha! Tider det..🙈😂

Fant tegningene på google og på Pinterest. Søkte bare på «Baby nursery wall art». ✨💫 De er SÅ skjønne! 😍💖


Her ser dere hvordan det er når lyset er slått av. Lyslenken er PERFEKT! ✨✨💫(THANK YOU!!!) – Blir som små små stjerner når jeg ligger inni 💫🙌🏻😍🤗

Så, hva syns dere? ✨

Gjett om jeg har sovet godt i natt! 🙌🏻😍💖
Xoxo, L♥

Pssst: “Uken som gikk” kommer i ettermiddag, så stay tuned! 😉

Er det verdt det?

Noen dager, kvelder, spessielt de siste par ukene, har jeg hatt spesielt EN tanke i hode..Jeg vet det er påkjenninger den siste tiden som gjør disse tankene ekstra sterke, og at det er vell derfor jeg har for det meste bare  surret rundt med de selv, på egenhånd. Og tanken jeg har fundert mye over, er som mange ganger før i mitt 32 år lange liv.. “Er det virkelig verdt det? Kostnaden av å “holde ut”?

Det er ett usynlig helvete fra morgen til neste morgen. En kamp fra man står opp til man legger seg igjen, og en kamp gjennom hele natten og til dagry – selv de nettene jeg faktisk sover. Og jeg begynner å lure på om det virkelig er verdt det. For akkurat nå de siste dagene har det vært ekstremt tøft, jeg kjenner på så utrolig mye frykt, reddsel, og spesielt: Utmattelse.

– Av alt. Nesten “livet” i seg selv.

Kampen er så steinhard, og alle rundt meg er glad og stolte over “fremgangen” min. Det at jeg øver på å sette grenser, øver på å si nei, øver på å sette MEG SELV i første rekke. Det at jeg har klart å skade meg sjeldnere enn før, at jeg er normalvektig over ett par år og fremdeles spiser. At jeg klarer oftere å være MEG.
– Jeg skulle ønske jeg selv også følte det.. At jeg følte denne “FREMGANGEN”.  Men helt ærlig, alt jeg føler? Og alt jeg ser? Det er en kamp uten ende, en krig som er uovervinnelig, – det føles som om jeg hver eneste dag i ett par år nå har blitt skylt under vann av en flodbølge og jeg har kjempet med nebb og klør for å komme meg opp til overflaten igjen, men så kommer neste bølge å skyller meg under vann igjen før jeg har fått rukket å trukket pusten.. Og slik går dagene. Nettene. Ukene, månedene, og årene.

Og jeg lurer ofte på, er det virkelig verdt det? Vil det bli annerledes fremover? ER jeg virkelig på rett spor? For det føles jaggu meg ikke slik. Ikke for meg.

Når noe går rett vei, så er det alltid NOE som skjer, noe som skyller meg rett under vann igjen. Det føles ut som om jeg må kjempe for å holde hode over vann hver eneste dag, fordi jeg har gjort det så lenge og gjør det fremdeles den dag idag. Jeg kjemper etter pusten og for å “holde ut” enda ett døgn i “Recovery”. Det er virkelig en kamp jeg ikke unner min verste fiende.

Jeg kjenner meg bare så metta. Metta av å kjempe for å holde meg innenfor toleransevinduet, kjempe for å ikke dissosiere, kjempe for å ikke “forsvinne” og en av de andre tar over. Jeg er så mett av å forsøke og av å streve, mett av å høre hvor bra det går, at det blir bedre, at med tiden vil det bli lettere å leve. Jeg er bare mett.. Føler det koster mer enn det gir. Det koster alt jeg har.
– Jeg har jo ikke mer til overs til å ha ett liv. Alt dreier seg kun om en ting: Nemlig å HOLDE UT. Jeg tar meg ofte om dagen i å tenke: Er det virkelig kun “å holde ut” livet mitt skal dreie seg om?
Jeg er sliten av å holde ut. Kjempe som en kriger for å holde meg i live. Jeg kjemper med alt jeg har, og har ikke mer å gi til overs til noen eller noe. Alt dreier seg nå og har i lang lang tid om å holde ut og holde ut litt til. 
Mest trolig vil det endre seg til det bedre.. Litt bedre, i alle fall. Men akkurat nå? Ja akkurat nå så har jeg mest lyst å gi opp og snu. Gå tilbake til de gamle mestrings strategiene mine. – For jeg er så ubeskrivelig sliten, totalt utmattet. Jeg er rett og slett utslitt av å stå i dette. For det har ikke vært kun en tøff uke, eller en tøff natt eller to. Det var vært TO beintøffe ÅR.

Hvem hadde ikke blitt sliten da vet ikke jeg…

@LunaCh

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no