Jeg behøver ikke…

Jeg behøver ikke løpe og gjemme meg mer, for du kan ikke skade meg lenger.
Men jeg løper likevel, og jeg gjemmer meg fortsatt.
– Du er nemlig inni hode mitt. Og jeg får deg ikke ut selv hvor mye jeg forsøker. Selv hvor mye jeg fortrenger, glemmer, holder meg opptatt med tlf, med data, sminke, ja alt som får tankene og minnene til å forsvinne. – For en stakke stund..

Jeg behøver ikke sulte meg mer. For jeg er helt fri nå. Du kan ikke skremme meg lenger. For jeg er voksen, nå.
Men likevel, så er jeg fanget i ett mønster som har vært til nytte, som var til hjelp en gang i tiden. Men som nå er mer til skade enn noe annet..

Jeg er nemlig den som skader meg nå.
Jeg har tatt over rollen din. Og jeg er om mulig, kanskje enda flinkere til det enn du noen gang var…

Jeg behøver ikke leve i fortiden, for jeg er her – her og nå.
Men jeg vil nok alltid være fanget i reddselen og frykten du skapte i meg. Og den kan jeg dessverre aldri løpe ifra. Gjemme meg for. Ei heller sulte bort.
Reddselen og frykten må jeg bære i ryggsekken, som har blitt tyngre å tyngre å bære, jo mer jeg har skjult, gjemt, og fortrengt. – Ikke snakket om. 

Jeg behøver ikke være redd lenger.
Men så er jeg det, likevel. Hver en skarp lyd som kommer, hver en brå bevegelse noen gjør, hver gang noen kommer LITT for nært, LITT for brått. 
– Men jeg behøver ikke beskytte meg mer. For jeg er helt helt trygg nå.
Ingen kan noen sinne skade meg igjen.

Og jeg forsøker lære meg, at jeg har fått straff nok.
Og jeg har skadet meg selv nok.
Og jeg fortjener å ha det bra, nå. Jeg behøver ikke være på vakt lenger. Jeg kan hvile, nå.

Jeg må bare lære meg alt dette på nytt, – om og om og om igjen.
Slik at jeg ikke behøver å løpe, sulte og kutte meg selv mer.



@LunaCh 💚

Her og nå. Livet. Puste-pauser..🌊🙏

Ro, innvendig stillhet. Sjelero er det vell noen som kaller det, eller er det sjelefred? Uansett, denne indre stillheten og roen.. Kan du huske sist du kjente den? Den er helt ubeskrivelig deilig.🙏
– Det er en følelse jeg sjelden kjenner på, angsten er som regel der hele tiden og det er den som tapper meg aller mest for energi og krefter hver eneste dag. Men i det siste, tja kanskje det siste året, spesielt etter at jeg sluttet å drikke alkohol i en ekstremt usunn mengde hver eneste dag, – ja så har jeg kjent på denne følelsen oftere enn noen gang før. 

Den titter frem som solen bak skyene, – inni mellom slagene av selv-hat og ned-snakk av meg selv så kommer den og sier hei.. En varm og god følelse. Det er så fint..

Inni mellom alle de tusenvis av slagene jeg fører mot meg selv, hver eneste dag, så kommer den plutselig og uventet. Denne roen, med hvem jeg er, hvor jeg er, akkurat her og nå. Og jeg kan kjenne jeg endelig får til å puste. Puste dyyyype åndedrag helt ned i magen.🙏🌊
– Det er en så fantastisk god følelse å kjenne skuldrene senker seg og jeg bare puster helt fritt! Har du slike opplevelser inni mellom? Altså, du aner bare ikke hvor deilig det er å puste før du har kjent hvordan det er å streve etter å få nok luft i lungene. Det er helt ubeskrivelig!
(Kanskje er det nettopp det som er “det positive” ved å ha så mye angst? Man får gleden av å være takknemlig når man klarer puste ordentlig igjen.. Hm..)

Denne følelsen av indre ro, sjelefred.. Ja, med hvem jeg var, hvem jeg er nå, hvem jeg er på vei til å bli, så mye som kan forandre seg på så kort tid.. Så mye man kan lære av alle feilsteg men også riktige steg man har tatt og tar! Alt, alt som har hendt i løpet av livet, alle menneskene jeg har møtt på både godt og vondt, har ført meg hit, til akkurat dette punktet og stedet jeg er i livet. Til akkurat dette minuttet, til akkurat dette stedet, helt hit til her vi er nå. Er det ikke rart..? Hvordan vonde livshendelser, traumer og feilsteg, – ja, alt i fortiden, det har ført oss frem hit. Til dette sekund.

Vi er ikke perfekte, ingen av oss. Vi er kun mennesker, alle som en. Det er viktig å huske på. Du kan aldri kjenne indre ro om du kun “banker opp” deg selv hvert sekund hver dag, for alt du har gjort feil eller ikke gjort i dette livet. – Men det er lettere sagt enn gjort, hva. Dette med å “bare legg det bak deg å se fremover nå” som så mange råder deg til. For sannheten er at så enkelt er det ikke for alle. Mange har vi ikke den luksusen å faktisk kunne bestemme det selv når kroppen husker ting hjernen har fortrengt.
– Men det er viktig å forsøke, og å klare kunsten å se mer fremover enn tilbake, for vi kan ikke endre fortiden vår, men vi kan alle gjøre fremtiden vår best mulig. Det er sannheten, og det er dette vi har. 🙏💚

Jeg forsøker, snubler i mine egne føtter støtt og stadig, men jaggu så forsøker jeg i alle fall. Jeg har virkelig kjent på at mye av ting i fortiden har “spist meg opp” på innsiden. Jeg har og jeg trenger sårt å få noen puste-pauser fra alt det vonde, – og for meg så finner jeg kun de pausene når jeg er ute i naturen.
Der kjenner jeg alt slipper taket, jeg får puste skikkelig, der klarer jeg virkelig å kjenne at livet er ganske alright å leve også. Hehe, det er rart å tenke på. Hvor mye jeg ikke forstod av naturen, hvorfor folk valgte å bruke så mye tid der ute.. Vell, jeg forstår det helt klart nå. Så inderlig godt!

Har du noe sted, eller har du noe du gjør, som får deg til å føle du får en pause fra smerter og sorg? Om det er ett fysisk sted, eller ett trygt sted i sinnet..?💚Det er fint å vite at det finnes steder man kan dra til, både fysiske steder men også inni hode.. Der man kan kjenne seg trygg, kjenne at man lever og puster – her og nå.

 

Husk å pust, min venn. Husk å pust.🙏💚

@LunaCh 💚

Hvorfor så og lyttet dere ikke?

Det er ett spørsmål jeg har stilt meg selv, om og om igjen. Og det er: Hvorfor så dere meg aldri? Hvorfor lyttet dere ikke når jeg forsøkte snakke med dere?
– Mennesker som jobber i helsevesenet, på veggene i lokalet deres henger det diplomer de har mottatt og avisutklipp ang deres gode helse-tjeneste for mennesker som sliter, smilende damer møter deg med en utdanningen som skal gjøre dem i stand til å hjelpe mennesker i krise.

Men det jeg ikke forstår er.. Hvorfor har det seg slik at de aldri klarte hjelpe meg, da? Var jeg ett unikt tilfelle, ett helt umulig tilfelle..? For det tviler jeg på..For hvorfor.. Hvorfor klarte da helt vanlige jordnære mennesker, helt uten noen form for utdanning innen helsesektoren, – ja de klarte å hjelpe meg. De klarte å hjelpe meg til å bli ett friskere og mer selvstendig menneske, noe som ingen i helsesektoren til nå har klart i løpet av 15 år.

“Dere klarte det vi aldri klarte.”
Ble nylig fortalt fra avdelingsleder i psykiatrien til mine tre BPA-er på ett møte.

Og jeg har tenkt mye over dette i det siste. Spesielt de ordene.. Som om det er BPA-ene som har gjort jobben? Uten dem ved min side ville jeg nok aldri ha klart å komme så langt som jeg har, men de har ikke gjort meg friskere, – DE har faktisk ikke gjort jobben FOR meg. Men det de har gjort, er å gå veien sammen med meg! DE har ikke klart det, VI har klarte det. SAMMEN!🤗🙌

De har vært krykkene mine gjennom og ut.. Og det er kanskje den største feilen helsevesenet har gjort hele veien, og fremdeles gjør. Denne tanke-gangen som vises akkurat her, og det ser jeg tydelig når jeg tenker tilbake på alle årene med dem i livet mitt.. – Jeg er nemlig ikke ubrukelig, jeg har både selvstendige OG jeg har reflekterte tanker selv om jeg er syk. Og jeg er heller ikke uhelbredelig, og det har jeg aldri vært heller. Jeg behøvde bare noen som kunne støtte og trygge meg på veien, noen som våget stille de tøffe og vanskelige spørsmålene og høre de tøffe ubehagelige svarene. Jeg trengte noen som TÅLET meg. Noen som hadde tålmodighet til å faktisk lytte til ordene mine, og faktisk ta de til etterretning.
Noen som hadde evne til å lære meg “hvordan og hvorfor”. Og ikke minst, noen som så MEG – bak alle diagnosene og symptomene som ble satt over en lav sko gjennom årene i helsevesenet.



Jeg husker godt alle årene jeg ropte til lungene mine ikke hadde mer pust igjen, til døve ører som ikke snakket samme språk som meg. Hvordan jeg sleit meg ut for å bli både sett og hørt som ett likeverdig medmenneske, som det menneske jeg ER og alltid har vært, – bak en haug av diagnoser som ikke en gang stemte. Bak alle symptomene som dessverre var alt som ble sett og lyttet til. (Som er noe av grunnen til at de aldri var i stand til å hjelpe/støtte.)

Jeg var her… Jeg var her, rett foran dere. Hele veien.. Men dere SÅ meg aldri.

Og jeg syns det er fryktelig trist å tenke på at det skulle måtte gå mange år tapt, før jeg møtte mennesker som tålte meg, og HELE meg. Ikke bare de bedre sidene av meg, men også de mindre pene.
Som klarte å se forbi alle de destruktive symptomene jeg brukte for å mestre ett usynlig helvete mange ikke en gang våget spør meg om, og som jeg ei heller fikk lov å dele med dem. Og jeg vil gjerne fortelle hva jeg tror og opplever ofte går så forferdelig galt mellom helsevesenet/helsepersonell og enkelt pasienter/brukere.

Det er enkelt å se tilbake at det var blant annet:
– Mangel på stabilitet.
– Mangel på kommunikasjon. 
– Mangel på gjensidig respekt, omsorg og ikke minst: Kjærlighet.
– Mangel på trygghet i relasjonen.
– Mangel på forutsigbarhet i hverdagen.

– Mangel på ro og alene-tid.
– Mangel på å se det friske I meg. (For det var der hele tiden….)
– At de trakk seg bort i de periodene jeg skadet meg mindre. (DVS: Da jeg jobbet beinhardt og behøvde dem som mest, for å mestre livet uten skade.)

“Dere klarte det vi aldri klarte”. Nei nei nei, det gjorde dem ikke. VI klarte det! SAMMEN! 🙌💚 Spørsmålet psykiatrien burde ha stilt på dette møtet hvor denne setningen ble delt ut, ble beklageligvis ikke stilt. Dessverre ikke noe som sjokkerer meg lenger akkurat det..

Spørsmålet jeg personlig mener og synes de burde ha stilt er dette:
“HVORDAN klarte dere å få så gode resultater på så kort tid? HVA var det vi ikke gjorde riktig? Hva har dere gjort, og hva gjør dere, siden bruker/pasienten klarer seg SÅ mye bedre i hverdagen nå? Vi lurer, for det er slik VI kan lære av våre feil og gjøre det bedre i møte med fremtidige mennesker med lignende utfordringer.”

Jeg velger likevel å besvare spørsmålet selv idag. Og det er så enkelt som at:
Jeg blir sett nå, som ett likeverdig menneske.
Jeg blir hørt nå, min stemme er like viktig og betydningsfull som deres.
Og jeg får lov å være hundre prosent – meg selv.
Jeg får lov og det er tillat med ALLE følelser i dette hjemmet som er mitt, både følelser som frustrasjon, sinne og tristhet er akseptable følelser. Irritabel kan jeg også være, (slik alle mennesker kan være inni mellom) og jeg får lov å være lei meg også – og vi snakker om det som gjør meg trist…
Det er nemlig ingen som nå lenger sier til meg uansett hvordan humøret mitt er og hvilken følelser jeg sitter med: “Det er sykdommen din som snakker nå, Luna”. Nei, ingen forteller meg det lenger. Ikke forteller noen meg dette heller: “Du må høre på oss, vi vet hva som er best for deg! Du må gjøre som vi sier.”. Nei, jeg får selv lov til å kjenne etter og gjøre det JEG kjenner er best for meg.
Jeg får lov å snakke om akkurat hva jeg vil i mitt eget hjem, sammen med de som er her på jobb. Om det er vonde ting, eller fine opplevelser. Alt, – det er ingenting jeg ikke får lov å snakke om, – og det er en friheten som betyr så uendelig mye etter så mange år med restriksjoner over samtale-emner i helsevesenet..



De SER meg og LYTTER til meg, som det menneske jeg ER!
De VET jeg er i stand til å ta egne avgjørelser, fordi vi snakker om det og jeg ber om rettledning om jeg selv føler jeg behøver det.
De VET også at jeg er i stand til å gjøre “mye”, bare vi gjør det på riktig måte. Fordi vi faktisk har en helt åpen dialog. Vi kommuniserer, og dermed unngår vi både missforståelser og slipper å måtte tolke situasjoner ut ifra vårt eget synspunkt. 

Spør heller en gang for mye, enn en gang for lite! Åpne opp for dialog, og lytt og se – selv om det er tøft. Det er så forbanna viktig at dere våger å spør de viktige spørsmålene, selv om dere er klar over at svarene kan være vonde og ubehagelige. Men er det ikke da desto viktigere å gjøre det?

– Kommuniser med bruker/pasienten. Se oss. Lytt til oss!
Det er mitt beste råd til dere som jobber i helsevesenet..

@LunaCh 💚

Ett helt halvt liv i krig mot meg selv.

Kroppen min bærer hundrevis av små og store arr etter ett helt halvt liv i krig.
I krig mot meg selv, i krig mot min egen historie, mitt opphav, min eksistens. Kroppen min bærer arr etter ett selv-hat som nesten tok livet av meg, ett selv-hat som jeg har båret på alene, igjennom hele mitt 33 år gamle liv.
Dette enorme selvhatet jeg aldri turde snakke høyt om, som om det var en mørk hemmelighet ingen måtte få vite fantes. En mørk hemmelighet som gnagde seg lenger og lenger inn i sjelen min, og som til slutt spiste meg fullstendig opp.

Kroppen min bærer arr etter krigen jeg har levd i, den jeg har kjempet mot og som jeg har tapt men også vunnet – gang på gang. Kroppen min bærer arr etter ett selv-hat som jeg har overlevd og lever etter beste evne med idag. – Og jeg kjenner jeg er stolt. Jeg er stolt over jobben jeg har gjort for å komme hit jeg er idag!💪👊 Jeg er stolt over å ha vunnet hver eneste kamp mot avhengigheten i hele 7 mnd. nå. Jeg er stolt over å ha overvunnet trangen til å flykte, hver eneste gang jeg har kjent på at det ville være den letteste utvei. Og jeg er stolt over å ha klart å leve med og i meg selv, til tross for at det har vært vanskelig,- og ER vanskelig, til tider ennå.

Jeg bærer arrene, ikke med skamfølelse lenger, men med ydmykhet og takknemlighet. For jeg er en av de heldige. Ja, jeg er faktisk heldig som fremdeles lever. Heldig som har hatt en ufattelig sterk kropp som har holdt ut og kjempet for overlevelse hver eneste gang jeg har angrepet den. Heldig som har hatt en skytsengel ved min side som har gjort at jeg har overlevd disse årene med alvorlig selvskading. Jeg er heldig som har hatt mennesker som har stått ved min side i krigen jeg har ført mot meg selv.


Og dere, jeg er skikkelig SKIKKELIG stolt av hver eneste en av dere, som har vært i eller ER i, lignende krig som jeg har og delvis fremdeles på mange måter lever i.
For det finnes ikke mye som er så vanskelig som det er å være ens egen verste fiende. Ikke kunne stole på seg selv. Å ikke vite hvor man skal gjøre av seg når smerten river deg i stykker på innsiden, når virkeligheten din er verre enn ditt verste mareritt. Når man lever I ett mareritt man ikke har sjanse å våkne opp av… – For det er livet ditt. Og du MÅ leve det.

Jeg vet hvordan det er å hate seg selv så mye at man ikke ønsker å leve lenger. Jeg vet hvordan det er å sitte alene å rive seg i håret av fortvilelse over ens egen oppfatning om å være udugelighet og uverdig, ikke elskelig. Jeg vet hvordan det er å være så fortvilet over seg selv og sitt eget liv, at det eneste du klarer å gjøre er å dunke ditt eget hode i veggen til blodet renner, sulte deg selv til randen av hjertesvikt og kutte deg/ruse bort alt av følelser til man sitter der helt apatisk og tom igjen på badroms gulvet.
Jeg vet hvordan det er.. Å leve ett liv på evig flukt ifra seg selv og sin egen historie, sitt eget indre liv.


Men kanskje aller viktigst, så vet jeg også at det blir bedre. For vet du, det blir faktisk bedre! Uansett om det ikke kjennes slik ut akkurat nå, selv om mørket sluker deg akkurat nå, så kan jeg love deg:
Det blir bedre! – Det vil være tøffere dager, og det vil komme bedre dager. Det er ingenting som varer evig, det er i alle fall sikkert. Jeg har ikke tro på at alle kan bli friske bare man vil det nok, noen må lære seg å leve med den lidelsen man har, og nei- det er ikke enkelt, det er heller ikke rettferdig, men det er den verdenen vi lever i, og vi kan leve godt i den til tross for. Jeg er ikke en av de som tror på at livet blir som du gjør det til, for det er ikke slik det funker. Du velger ikke å bli syk eller å få de utfordringene du har. Noen mennesker får mer enn andre. Det jeg der imot mener, er at selv om du har mer utfordringer enn folk flest har, så kan du få ett greit liv likevel.
– Sykdom og utfordringer i hverdagen er ikke entydig med ett dårlig liv.

Jeg har flere dårlige dager i uken enn jeg har bra dager, det skal jeg være helt ærlig å innrømme. Men jeg verdsetter derfor kanskje mer enn mange de få gode dagene jeg har, – fordi jeg kjenner virkelig på takknemligheten når de første er her. Og kanskje er det nettopp det som gjør livet mitt, og mange av oss som sliter, så fantastisk som det til tider kan være.. – Takknemlighet for de små hverdags gledene mange ikke en gang ser.


Som når solstrålene lyser inn igjennom persiennene, hvor vakkert er ikke det..?

Kroppen min bærer for resten av mitt liv, hundrevis av små og store arr etter ett helt halvt liv i krig. I krig mot meg selv. Mot alt jeg ER. Men det betyr ikke at jeg behøver å gjemme bort kroppen min i skam. For jeg har overlevd tross all odds, – jeg lever. Arrene har blitt en del av meg og er en stor del av min livs-historie.

Kroppen min bærer hundrevis av små og store arr, etter ett helt halvt liv i krig. Og jeg kan endelig nå si stolt at jeg for første gang på dårlige dager ikke føler jeg behøver å angripe meg selv for å overleve og holde ut hverdagen. Jeg er sterk nok til å stå i kampene nå, jeg er sterk nok til å holde ut stormen og ri på bølgene frem til sollyset kommer tilbake.

@Lunach

Gjør det koselig rundt deg, for DEG selv.🌸😊

Jeg sitter mest trolig 90 prosent av tiden min her i denne sofaen, i denne stuen. 90 prosent av tiden en uke består av, så er jeg faktisk her hjemme i leiligheten min. Jeg sitter ufattelig mye i pysjen her i sofaen og stirrer på denne data-skjermen. De resterende 10 prosent av tiden i uken er jeg utenfor døren, helst i skog eller ved havet, da sammen med noen som har mulighet å følge meg. Nettopp fordi jeg ikke klarer gå noe sted alene.
– Det er realiteten min, bak kulissene og fasaden som en blogg og Instagram poster kan skjule seg.

Når man er så mye inne som jeg er, og som jeg vet mange med f.eks angst-lidelse, depresjon, ME, fibromyalgi etc er, da tenker jeg det er veldig viktig å gjøre det mest mulig trivelig rundt seg.
Vi blir svært påvirket
 av omgivelsene våre, miljøet, det er det ikke noen som helst tvil i. – Jeg merker ekstremt godt på meg selv hvor mye både farger og lys har å si på humøret mitt og den psykiske helsen min.
Det er ikke å legge under en stol at å sitte inne så mye som jeg gjør, ikke er sunt hverken fysisk eller psykisk. Men så er sannheten den at ikke alle har ett valg. Når helsen ikke strekker til, så må man forsøke så godt man kan å godta situasjonen som den er og gjøre det beste ut av detNår det er sagt, betyr ikke det at det er enkelt. Det er jævelig kjipt, og det er helt greit å føle det også.

Jeg får nesten hver eneste dag meldinger om hvor koselig jeg har det, når jeg legger ut bilde av stuebordet med morgenkaffen fremfor meg. Og jeg vil bare si at jeg håper DU også gjør dette, gjør det koselig for deg selv.🌸🤗🕯

Jeg er veldig bevisst på dette, og det har jeg vært i flere år nå. For jeg har merket hvor mye det gjør med meg og med tankene mine. Det er så små enkle grep som ikke koster så mye energi eller krefter, men utgjør så enormt mye for den psykiske helsen min.
Bare d
et å ha noen friske fargerike blomster på bordet, ha en fargerik duk og noen tente lys, det skal ikke mer til! 🌸🤗🕯🌸🕯 Tenk at  noe “så lite” kan utgjør en SÅ stor forskjell? 🤗😍

Så idag vil jeg bare oppmuntre dere som er i en lignende situasjon som meg, til å gjøre nettopp det! Gjør det trivelig og hjemmekoselig for deg selv! Kjøp deg en fin blomsterbukett eller en plante å ha på bordet. Tenn te-lys å kok deg en kanne kaffe/ en kopp te. Gjør det lyst å trivelig rundt deg, – for DU fortjener det! 🌸🤗🕯

– LunaCh ❤

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no