Fra rullestol, til å klare gå igjen💪❤ #Takknemlig

Fra å gå, til å våkne opp uten funksjon i beina. Jeg hadde null sjanse til å komme meg fra det ene rommet til det andre av egen maskin. Om det var ett sjokk? Det tror jeg absolutt det ville vært for hvem som helst. Og det var det også for meg. Det var en hard “lesson” for å si det mildt, om man skal se på livets utfordringer som akkurat det: Livs utfordringer.
Vet dere hvordan det føles å ikke kunne stole på sine egne kroppsdeler? Det visste ikke jeg i alle fall, ikke før jeg plutselig satt der uten sjanse til å komme meg noe sted, for beina mine sluttet å gjøre som hjernen og JEG ville…😔

Jeg husker smertene, de jæveligste smertene jeg noen sinne har hatt i hele mitt liv. Smertene som var som brennende strålinger som jevnlig skøyt seg gjennom lår og legger. Den intense verken som gnagde seg gjennom marg og bein. Aldri har jeg opplevd makan til kropps-smerter i hele mitt liv, og jeg håper jeg aldri må oppleve de igjen. Nervesmerter har jeg jo daglig, men jeg klager ikke. Jeg har høy smerteterskel, jeg klarer meg. Jeg tar de hensyn jeg må i hverdagen, og da er det levbare stortsett.

Jeg klarte meg gjennom de også, men de var så intense til tider at jeg ikke ante hvor jeg skulle gjøre av meg. Nevropati er helt sinnsykt vondt!!


(Meg, prøvde hardt å være positiv, i en svært svææært krevende hverdag…)

Trenet jeg for mye (forsøke gå med rullator) ble smertene verre, – jeg måtte stoppe i tide. Uten å vite hva som var for mye, før det faktisk VAR for mye. Og da lå jeg der. I ett smertehelvete uten mulighet til å gjøre annet enn å stå i det.😥😔 Stå i smertene, med beskjed om at jeg bare måtte ta tiden til hjelp, at jeg ikke måtte gi opp, JEG KOM TIL Å GÅ IGJEN mente TO nevrologer og min fastlege, og sist men ikke minst: Beskjed om smertelindring på sykehus, det eneste legene kunne hjelpe med. Lindring av de fysiske smertene, de psykiske var minst like ille.. Omstilingen, frykten, reddselen.. 😥😔 Det var verre og tøffere enn jeg ville innrømme til de rundt meg..

Sykehus for lindring var noe jeg takket nei til hver gang det ble ett tema. Jeg stod i det med litt sterkere smertestillende enn ibux, men det hjalp latterlig lite dessverre. Men jeg ville likevel, sta som jeg er, klare det uten sykehus og morfin. Og jeg er stolt av å si idag, at jeg klarte det uten, at jeg kjempet som en helt med opptrening i ett helt år, og jeg er idag så glad for at jeg ikke gav opp! For det hadde jo så absolutt vært det letteste, å bare si at “Nei, nå orker jeg faen ikke mer!” , legge meg ned i senga og nekte stå opp. Ikke trene, ikke kjempe for å komme på beina igjen.
Men jeg valgte livet, enda en gang. Jeg valgte å tro på at hverdagen kunne bli bedre, ja denne gangen også. Og vet dere hva? Idag, når jeg var på tur med min bestevenn, Sindre, da løp jeg nærmest ned til havet. Og den FRIHETEN jeg nå kjenner på? Hver eneste gang jeg får til å stige over en stein, gå ned en sti, eller som idag – ned til det mektige havet med mine egne bein?!! Det er jeg så sinnsykt takknemlig for!🙏😍 Jeg kjenner bare på en så utroooolig takknemlighet, og stolthet! For jeg klarte det! Jeg har selvsagt etter alt dette mye igjen når det kommer til styrke og balanse, og ikke minst kondis. Men det jobber jeg med hver uke nå, to turer er spikra fast i kalenderen for året 2019, og jeg er så utrolig glad og STOLT over meg selv, for at jeg har kommet meg så langt allerede!💪🙏🤗



Det ER ett privilegium å kunne gå, det er ingen menneskerett dessverre.😔 Husk det!
 🙏❤ Vær takknemlig for at kroppen din fungerer som den skal. Da er man meget heldig i livet!

Jeg er ikke troende, så jeg takker ikke noen gud for at jeg kom meg opp av rullestolen og klarer gå igjen. Jeg takker heller meg selv, for det harde arbeidet, både fysisk og psykisk, blod svette og tårer!! Og min fantastiske heiagjeng av venner som stillte opp, helsepersonll og da tenker jeg spesielt på ergoterapeuten som la til rette i leiligheten for at jeg skulle klare meg best mulig på egenhånd, og fysioterapeuten som hele tiden, hver eneste uke, var så positiv og gav meg TRO på at jeg SKULLE og KOM TIL å gå igjen! Selv mistet jeg håpet flere ganger, men hun holdt det for meg til jeg klarte det selv igjen.❤🙏❤

Jeg trener ikke for å få en perfekt kropp, jeg går ikke turer for å få sommerkroppen 2019. Jeg går turer fordi det er HERLIG å kjenne at jeg har en kropp som FUNGERER, føtter som treffer bakken og som klarer å bære hele meg. Fy søren så heldig jeg er!😍🙌❤

– Ta vare på kroppen din så godt du klarer, vær så snill mot den som du kan, for vet du? Den fortjener nemlig det, den er jo tross alt vårt helt eget hjem – i seg selv. ❤💪

@LunaCh❤

Sjef i eget liv! 💪👏🙌

La meg hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg har kjempet som en helt i hele 2018, så ekstremt fokusert at jeg ikke har hatt krefter til å kjenne på noe annet i livet. Og livet, det skal ikke kun overleves, det må også leves – om så bare litt.

Så la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg drakk bort første halvdel av 2018, druknet meg selv i alkoholens rus for å slippe kjenne på alt det vonde, for å slippe være tilstedet i livet, for å sovne og slippe leve. Jeg drakk fra morgen til kveld, for å gi alt jeg hadde i traume-terapi ble så brutalt og hardt at jeg trengte å “forsivnne” for å holde meg selv i live.

La meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg innså at alkoholen gjorde meg egentlig alt annet enn godt, at rusen ikke var min venn, men min verste fiende. Så jeg sluttet brått og helt med alkohol sommeren 2018, etter nesten ett helt år med vin som eneste løsning på livets utfrodringer.
– Det var hardt, men jeg klarte det. Og jeg klarte det selv.

Så la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg tvang meg selv i teapi, hver eneste uke, mnd etter mnd, selv hvor “lost” jeg følte meg. Selv hvor tungt det var å komme opp av sengen og hvor redd jeg var for å gå ut døren og så livredd jeg var for å møte meg selv i terapi. Jeg trosset alt som skrek i meg at jeg ikke maktet mer, jeg gjorde det – og det lønnet seg. Det var og det er – tøffere enn jeg noen gang kunne forestilt meg, og jeg er stolt over at jeg stod løpet ut – på trinn 1. Jeg gjorde det, og det kostet ALT jeg har i meg og mer til.

Så, la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Mange mener jeg har kommet langt på vei, og det har de nok rett i. Men jeg har fremdeles en lang tøff vei å gå, og det er vi alle klar over. Men jeg er mer stabil, kjenner ikke like mye på trangen til å måtte “forsvinne” for å holde ut livet. Jeg kan til og med endelig kjenne noen dager, om så bare for noen timer eller minutter, at livet er godt å leve i.

La meg hvile litt nå, på dette trinnet. Ikke siden 13 august har jeg skadet meg selv. Selvskadende adferd og dissosieringen har blitt mindre og mindre av. Det er ikke lett å avvenne seg ett mønster man har hatt over så mange år, ja nesten ett helt liv.. Det koster mye, men det er verdt det. Og jeg skal klare det, over tid. Jeg skal gi meg selv den  tiden JEG behøver.

Så, la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Livet mitt er alt annet enn forutsigbart, her er ingen dag lik. Men akkurat nå vil jeg fokusere på de tingene som jeg føler gir meg litt glede, gir meg livslyst og smil i hjerte.
De tingene jeg ikke hadde overskudd ei krefter til å gjøre samtidig som jeg går i terapi. Som å gå turer i skog og mark, eller sitte ved havet å kjenne solen eller duskregnet stryker meg over ansiktet. Hobbyen som gir meg en så ubeskrivelig indre ro, scrappingen som jeg en gang elsket å drive med.

Ja, la meg hvile litt nå, på dette trinnet. For jeg trenger å kjenne at jeg lever litt også, kjenne på livsglede og ikke bare sorg smerte og mørke dager. Jeg trenger å leve her og nå, også.

Jeg skal hvile litt nå, på dette trinnet. Før jeg tar fatt på neste trinn. Og jeg gleder meg til å fylle dagene med det som jeg kjenner gjør meg godt i hverdagen. Jeg trenger å kjenne på at livet kan være fint å leve også, kjenne på livs-mestring og livs-glede, kjenne på det jeg og alle rundt meg ser – hvor langt jeg har kommet, hvor mye sterkere jeg har blitt i meg selv, hvor mye jeg har lært det siste året, hvor mye flinkere jeg er til å si nei, til å sette grenser, til å gjøre det jeg trenger for å ha det best mulig i mitt liv.
Ja, jeg skal hvile litt nå, på dette trinnet. Til jeg er klar for å ta fatt igjen, og den dagen den kommer raskt nok. Jeg behøver ikke å stresse meg igjennom, jeg har nok av tid.

Men akkurat nå skal jeg hvile litt, på dette trinnet. For jeg trenger å kjenne litt på hva det gode livet har å by på også, livet som er akkurat her og nå. Fortiden har jeg vært nok i for en stund, jeg har levd i den på nytt, jeg har grått over den og jeg har sørget over den. Nå trenger jeg litt påfyll av lettere og lysere dager. Livet som er her og nå, tilbringe mer tid med de gode fine menneskene jeg har i det, gjør ting jeg liker og som gir meg mot og styrke til å fortsette. Jeg tar utfordringene som det er nok av i hverdagen fra før av, og blander det godt sammen med det som gjør at jeg kjenner livet kan være levbart og til og med – godt å leve i.

Jeg skal la meg selv få hvile litt nå, på dette trinnet. Og jeg er stolt over at jeg selv våger endelig å ta styringen over eget liv, over tempo i MIN behandling og at jeg våger si ifra og gjøre det som føles riktig for MEG.
Jeg tar tak i roret ved egen skute nå, og jeg styrer meg selv i den rettning i mitt eget tempo som jeg selv har bestemt, i mitt eget liv.

Jeg tror jeg har begynt å bli sjef i eget liv.🙌😉 Og det er jaggu meg godt å kjenne på!

@LunaCh. ❤

Strø salt i sårene.

“Og du? Få Luna til å fjerne det juletreet… Det gjør bare vondt verre.”

Og hjerte mitt knuste litt i det jeg leste den setningen..
Og jo mer jeg leste, jo mer sorgtung ble jeg.

“Hun gjør det for oss, jeg vet det. Men hun prøver for hardt hvert år, bare få henne til å slutte. Det er best slik..”
😔💔
Best slik

13 år…
Det skal vell ikke føles slik? Skal det vell…

Og ja, jeg prøver. Gud som jeg prøver! Forsøker mitt beste igjen og igjen, år etter år. Forsøker så inderlig hardt på at DENNE julen, den skal de få det bedre!”

– Ja, for de små sin skyld. Ikke meg. Men de små..
.. De små som bor inni meg.

Men så gjør jeg det helt feil, som alltid. Og nå har jeg innsett at det kanskje er best å bare slutte forsøke så hardt.
Julegaver ble alltid kjøpt til hver og en av de. Små ting puttes i eskene deres hvert år.. I håp om at de skal få en fin tid, litt julefølelse kanskje, om så bare LITT.

– Litt julestemning i det tunge vintermørke. Men så gjør jeg det egentlig bare vondt verre, selv om jeg ikke mener det.
Og kanskje skal jeg bare, ja la det være. La det ligge. Hoppe over den 24. og hele den “stille uken” som følger etter helt frem til Nytt år, den 31.

Ikke alle barn ønsker seg gaver. Ikke alle barn ønsker ett pyntet hus. Jeg vet jo de ikke ønsker seg materialistiske ting. Egentlig, så vet jeg de ikke en gang LIKER det.
– Jeg vet hva de ønsker seg, og det er dessverre det eneste ønsket jeg ikke klarer å oppfylle.

Noen ganger funker det rett og slett ikke å legge ett plaster på såret. Noen ganger strør det kanskje egentlig mer salt i såret.
Uten at man ønsker å gjøre det..

Så jeg gav vekk juletreet til noen som jeg vet kommer til å bli “over the moon” for det. Og samtidig gjør jeg de små her hjemme litt mer komfortable i sitt eget hjem igjen.. For det er jo det viktigste. At hjemmet ens er ett fristed hvor man føler seg trygg og “hjemme”.



2019, vi er mer enn klar for deg.

@Lunach ❤

Tanker på en fredags morgen..

Hei dere.💖 Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har logget inn her for å forsøke skrive ett innlegg, men måttet gi meg -ordene bare enten “passer seg ikke” eller så er det tema som ikke blir helt riktig å skrive om… Føler jeg. Det er jo bare jul, overalt liksom nå. Og i denne bloggverdenen så er det stødd om seg av bilder av gedigne juletre, fancy julemiddager, julebord, fine kjoler, glitter og alt slik styr.. Hva kommer jeg med..? Jo, hverdagen. Hverdag og tunge dager jeg forsøker løpe i fra.

Jeg vasker. Steller negler. Sorterer og rydder alle skap i hus. Kaster og flytter på ting. Kommer aldri i mål, og kroppen liker ikke og aksepterer så langt ifra dette engasjamentet mitt, og spesielt ikke i denne kulde-tiden.. Men jeg må, må gjøre noe for å slippe tenke, føle, være tilstedet her og nå. Så jeg flykter, og kroppen verker mer og mer, men jeg stopper ikke av den grunn. For jeg må, jeg bare må, løpe løpe løpe- til jeg krasjer. Filmer på netflix, litt hvile. Så sove. Og så stå opp til en ny dag hvor jeg løper.. Løper ifra meg selv. Helt til BPA kommer og jeg kan tillate meg å bare – være.



Hverdag er vell ikke helt det andre gidder eller har lyst å lese om akkurat nå. Det er jo flest hverdager, så nå som det er denne tiden på året igjen, så… Ja. M
en så er det jo sånn at uansett hvilken tid det er på året, så kommer jeg lissom ikke unna “meg selv”, jeg kan lissom ikke være “frisk” når jeg ønsker det eller fordi det er jul, (selvom enkelte får det til å se så forbaska enkelt ut) 🙈🙄 Men så i “den virkelige” verden, så er man “like syk” som alle de 365 dagene året består av. Og man må bare stable ett ben foran det andre, sånn at man ikke blir dårligere.

Men sett bort ifra jul, som er bare en liten del av denne årstiden, ja sånn EGENTLIG i den store sammenheng så er den jo det. Det er bare vi mennesker som klarer å lage den så forbanna stor og LANG.
Jeg elsker vinteren ellers. – Jeg er så heldig at jeg har fått meg de fiiiineste snøkrystallene på verandaen nå!! ❄❄❄ DET er SÅ koselig der!! ❄❄❄ Jeg bare ELSKER snøkrystaller, og jeg hadde faktisk nesten helt gitt opp å finne en lyslenke med snøfnugg som kunne være ute, men HVA har ikke Nille lissom?! ❄❄❄ Ble sååå glad! Den er HELT perfekt, og jeg digger den! – Men dessverre får jeg ikke til å ta noe brukbart bilde av det, skal forsøke en dag det ikke er 7 minus grader, for brrr så kaldt, og jaggu meg tåler Iponene den like dårlig som meg, for kameraet funker ikke før jeg var i godt plantet i sofakroken igjen..🙈😅

Det er en koselig tid, mørket, stearinlysene, koseklær og digg mat. Så uansett kropps-smerter og stive muskler, jul og nytt års tid.. – Vi får bare holde ut disse neste ukene så godt vi kan, så er det endelig over for denne gang også. Da ligger det ett helt nytt år med blanke ark fremfor oss. Nye utfordringer å takle, ny motgang men OGSÅ medgang i sikte. Jeg har flere tøffe ting i vente på nyåret, men jeg skal klare dem også.💪🤛👊🤗 Kanskje jeg skal skrive ett eget innlegg om akkurat det. Planer og mål å strekke seg etter i 2019? Jepp, det tror jeg at jeg skal gjøre. Viss dere vil….? ❤✨❤

Ta vare så godt dere kan i disse tider. For de av dere som gruer seg til jul av en eller annen grunn, ta vare på deg selv så godt du kan, ok? Snakk med noen om du klarer det, eller DO WHAT YOU NEED TO SURVIVE, sånn som jeg gjør. Heh..
Idag kommer bestekompisen på kaffebesøk, det blir kos.❤❤ Skal forsøke å komme i gang med å lage Pita-pizza også idag tenkte jeg, er litt dårlige på matfronten om dagen, så det blir lettere å få i seg noe når man har noe godt i frysa som bare er å slenge i ovnen å varme opp.😘

Tenkte bare å gi en liten lyd i fra meg.. Si ifra om det er noe dere ønsker jeg skal skrive om, har litt lite inspirasjon om dagen, og da blir det fort stille.. Take care, ok? Stooor klem fra meg!

@Lunach

7 ting som holder sykdoms-symptomene mine mer i sjakk.

Hei alle hjerter! ❤😘
Jeg vet at mange av dere som stikker innom her sliter med mye av de samme tingene som jeg gjør, i større eller mindre grad. Og jeg tenkte derfor å dele noe av det jeg merker hjelper meg i hverdagen, det som er viktig for meg slik at jeg klarer å holde symptomene mest mulig i sjakk.
Det som faktisk gjør meg mindre symptom-preget, og dermed har jeg det bedre med meg selv og fungerer best mulig i livet generelt. Kanskje kan det være til hjelp for deg også? – Jeg håper virkelig det! ❤🤗 Alt jeg ønsker er jo at mine erfaringer kan være til støtte og/eller hjelpe noen andre også..❤🙌

Så her kommer en liste over noe av det som gjør hverdagen min litt bedre og enklere å leve i. (I tilfeldig rekkefølge)

💭Forutsigbarhet i hverdagen.

Livet er langt ifra forutsigbart, det er som jeg pleier å si: “Livet kommer lissom i veien hele tiden” Dvs: Det er nok av uforutsette ting som kommer kastende over oss uten at vi kan gjøre stort med det, slik er livet. Og slik kommer livet alltid til å være. Men da er det viktig at rammene er på plass. Rammene rundt meg, at grunnmuren er stødig og fast, slik at “når livet kommer i veien” så har jeg likevel en vegg å lene meg til, ett gulv å stå på, ett tak over meg.
– Forutsigbarhet er trygghet, og for meg er nettopp det innmari viktig for at jeg skal fungere best mulig! Det jeg har gjort nå nylig, er at jeg laget meg en ukeplan som jeg skal følge, – og det viktigste jeg gjorde da jeg skreiv den var: Jeg satte MEG SELV først når jeg skreiv den. MINE behov var i fokus, ja for første gang i mitt liv. Ingen hensyn til “andres muligens følelser eller behov” var første prioritert denne gangen. Det er MIN ukeplan, og MINE behov var det eneste som ble tenkt på. 
Det å sette “Alene-dag” annen hver dag var fryktelig vanskelig for meg å skrive, og kanskje aller mest vanskelig å faktisk skulle gjennomføre. 🙈🤦‍♀️
For det innebærer i å si ordene: “Nei, idag passer det ikke.” Og det er noe jeg må øve på. For en ting er å si det, men det andre er jo den dårlige samvittigheten som da gnager på meg gjennom hele dagen.. Det å faktisk sette meg selv først for en gangs skyld, er ett steg i riktig rettning. Legge fra meg “snill-pike” syndromet og være litt positiv-egoistisk akkurat nå, er faktisk utrolig viktig for helsen min. Jeg kan ikke ta vare på andre, om jeg ikke tar vare på meg selv først. 

✅Forutsigbarhet handler mye om Trygghet. Og trygghet er noe av det mest grunnleggende og viktigste i livet til etthvert menneske for å fungere optimalt.

💭 Forståelse og aksept.

Og dette er viktig, dere.
Altså, dette er bare viktig!🙌 Forstålse og aksept. – Det handler ikke kun om forståelse fra andre mennesker, fra de rundt deg. Men det handler også om forståelse for seg selv! Jeg har innsett mer og mer i det siste hvor streng jeg har vært mot meg selv, jeg har vært så forbanna streng og drittsekk mot meg selv i så altfor mange år!
Jeg har aldri vist meg selv noen som helst forståelse for mine symptomer, for mine smerte-utrykk. Jeg har banket opp meg selv, snakket nedlatende og stygt om meg selv, aldri vist noen forståelse for mine helt normale reaksjoner på unormale livshendelser. Og DET punktet syns jeg er bare SÅ sykt viktig! – For vi er mange som er så altfor altfor strenge og som kreveraltfor mye av oss selv! Vi skal hele tiden ta hensyn til alle andre rundt oss, vi skal vise forståelse mht andre og akseptere alle andre som de er, og det er viktig og det skal vi fortsette med! – MEN, hva med oss selv da? Vi må ikke glemme at vi også må ta hensyn til oss selv, våre egne følelser og vårt eget beste. Vi må vise forståelse og vi må akseptere oss selv også. – Og akkurat DET tror jeg vi er mange som sliter med!
Psykologen min sa til meg senest sist uke: “Du må ikke bruke mer krefter enn du har Luna.” Og det tenker jeg er veldig viktig. Jeg kan ikke gi av meg selv helt til jeg ikke har mer igjen å gi, og det er nettopp det jeg har gjort feil hele livet. Jeg har tømt energi-lageret mitt uten å gi meg tid til å fylle det opp, og dermed har jeg gått i bakken igjen og igjen og igjen. 

Forståelse og aksept handler om mer enn kun ene og alene de rundt deg og samfunnet generelt. Det handler like mye om forståelse for seg selv, akseptere seg selv og situasjoner, opplevelser og livserfaringer.

💭 Ærlighet.

Det å tør å være ærlig med de rundt meg om hvordan jeg har det, har vært svært viktig for meg for å få hverdagen til å gå rundt.

Det være å si hvordan jeg har det, eller noe jeg behøver hjelp til, spør om det er noe jeg er usikker på, eller si ifra om noe jeg er redd for skal skje osv.
– Dette punktet henger mye sammen med neste punkt, nemlig “God kommunikasjon.” som jeg kommer til snart… Vi er mange som er “eksperter” til å putte på oss forskjellige masker, – som oftest handler det om å skåne andre for ubehag, for å virker “bedre”/”friskere” eller fordi vi bare ikke tør helt å si hvordan det egentlig står til.
Vi vil jo ikke at andre skal bli bekymret, og heller vil jo ingen være/føle seg som en belastning for noen. – Men viss vi hele tiden skal gå rundt og si halve sannheter til hverandre, så opplever jeg personlig i alle fall at det blir veldig mye forvirrende tanker og følelser, mye synsing og mening og “jeg tror hun/han mente det sånn”. Å være ærlig å si at man har en dårlig dag? Det er bedre enn å si “Joda, det går fint” men samtidig så lyser det jo igjennom på hele kroppspråket og formen ellers at man ikke har det særlig godt. “Mixed Signal” er skikkelig forvirrende syns jeg, og det tror jeg det er for de fleste. Særlig for oss som er ekstra sensitive. – Jeg tåler mye bedre å høre sannheten, selv om den kanskje ikke alltid er like hyggelig å høre, enn å høre “halve sannheter” som jeg kaller det, fordi noen forsøker å skåne meg.

✅Det er lov å være lei seg, det er lov å si man har en dårlig dag.
Det er ikke noe galt i å si det som det er, å faktisk kalle en spade for en spade. Det blir enklere og bedre for enn selv, og det blir enkelere for de rundt å vite hva man har å forholde seg til.

💭 God kommunikasjon.


Å kommunisere… Ja, det er jo noe vi gjør nesten hele tiden, men samtidig er det ikke alle som er like god på det. Og gjett om jeg har mye erfaringer på dette punktet. Jeg personlig synest som jeg skreiv over her, at ting har blitt litt lettere etter at jeg faktisk begynte å innrømme og våger å si til de som er meg nærmest: “Nei, jeg har det ikke så greit om dagen egentlig”, når jeg får spm om det går bra med meg..

Det er så viktig med god kommunikasjon med de du har rundt deg. Det oppstår sååå mye missforståelser og feiltagelser grunnet mangel på komunikasjon, og det er noe vi alle kan jobbe med å bli bedre på tror jeg.

💭 Omsorg.
Både omsorg fra de rundt seg, men også egen-omsorg. Omsorg kommer i ulike former og det finnes mange typer omsorg. Det være en armkrok når du har det vondt, eller at noen hjelper deg med husarbeid når du er utmattet. At du klarer å dusje, stelle deg, gå deg en tur og spise selv om du ikke kjenner deg sulten. Det er så mange forskjellige former for omsorg, og det er helt individuelt hvilken behov man har. Men en ting har vi til felles: ALLE mennesker har behov for en dose omsorg i hverdagen!❤

Jeg tror det er veldig veldig viktig å vite hvilken omsorgs-behov man faktisk har, – og tør å be om det..
Det er absolutt ikke enkelt og mange syns det er flaut også vet jeg. Men da tenker jeg at det er viktig å huske på at OMSORG faktisk er ett medfødt menneskelig behov som vi alle har. Barn som voksen, alle har vi behov for omsorg og at noen bryr seg om oss. Det er noe av det som gjør oss til menneske.

💭Minst mulig stress.

Stress gjør mange syke.
Stress er nesten blitt en “folkesykdom”, mange er  sykmeldt grunnet STRESS, og de fleste stresser seg gjennom hverdagen for å “komme i mål”. (Kommer man fortere i mål, egentlig… og får man noe glede ut av det, når det bare blir ett jag..?)
Og så tenk deg da, når du allerede ER syk, og du har en skikkelig stresset hverdag, eller du er omringet av stress rundt deg.. – Det gjør i alle fall meg mye MYE mer symptombelastet. Jo mer stress jo sykere blir jeg. Og jo mindre stress og jag, jo bedre fungerer jeg.

✅ Ikke fyll opp ukeplanen din med mer enn du har energi og krefter til.
– Da blir du bare stresset og absolutt ingenting blir bedre av det. Du kommer i mål tidsnok. Det gjør ingenting om det tar litt mer tid. Stress fører ingenting godt med seg. Forsøk å unngå eller minske det så godt du kan. 

💭 Nok alene-tid.

For meg er alene-tid veldig veldig viktig
. Jeg blir veldig fort “tom” for krefter og energi i samvær med andre, og trenger derfor mye tid for meg selv for å fylle på energi igjen.
– Det å forstå dette, å ikke minst akseptere det, muligens mye også å vite grunnen til hvorfor det er slik, ja det har gjort at jeg har klart å prioritere dette mer og mer.

Jeg har også oppdaget at når jeg er alene blir jeg mye mer kreativ. Jeg får også tid til å gjøre det jeg liker, som f.eks å skrive blogg, skrive dikt, lage kort eller decopage, ol.
Jeg hører på musikk og sysler med små ting i hjemmet. Leser aviser/bøker, ja- jeg slapper av så godt som JEG kan, og jeg forsøker å bare ta vare på meg selv så godt som mulig.

✅ Alene-tid tror jeg alle hadde hatt godt av, og jeg tror faktisk alle mennesker trenger det. Man får dessuten også mer tid til å reflektere over ting, og dermed utvikle seg. Jeg personlig tror i alle fall “alene-tid” er veldig viktig for å finne mer ro i hverdagen, og for å være mer tilstedet “her og nå”.

Håper noen av punktene jeg deler, kan være til hjelp for noen av dere.. Ta vare og husk: DU ER VERDIFULL! Akkurat som DU er! ❤❤❤

Varme klemmer fra,
@LunaCh❤

Jeg ønsket ikke å leve lenger

Jeg kjenner noen griper tak i meg, drar meg opp av vannet, jeg hiver etter pusten, han, – denne ukjente mannen vasser med vann opp til brystet, tar meg i armene sine og løfter meg opp til seg.. Som ett lite barn ligger jeg sammenkrøpet inntil overkroppen hans mens han med raske steg kaver seg opp av den kalde elven.
Jeg fryser, hakker tenner, forstår ikke helt hva som skjedde nå… Jeg skulle jo ha vært under vann nå? Jeg skulle jo ligget der og svevet, helt til lungene mine fylte seg med vann, til hele kroppen min endelig var avslappet og sinnet mitt ikke lenger var her i denne kalde kyniske onde verden.. Jeg skulle vært under vann jeg nå? Ja helt til jeg var borte. Svevende.
Fri.
Funnet ro.

Han bærer meg, med en arm over ryggen min så hele overkroppen min ligger tett inntil brystkassen hans. Den andre armen bruker han til å dra oss opp den bratte bakken til broen igjen… Ja den samme broen som jeg for liten tid siden stod på med tårefylte øyne og uten håp. Den samme broen som jeg selv valgte å sette mine ben på den andre siden av rekkvereke på, som jeg valgte å slippe hendene mine fra for så å falle ned i det kalde vannet..

Det kommer nå flere mennesker bort for å hjelpe til, en eldre mann står lenger oppe og strekker ned hånden til han, de roper til hverandre, – jeg klarer ikke høre så mye.. Jeg er forvirret og jeg faller ut og inn av bevisthet.. Jeg ser med tåkesyn at han griper tak i den og sier noe som “takk, – jeg så hun hoppet, jeg vet ikke hvem hun er”
– Jeg vet heller ikke hvem jeg er, tenker jeg.. Mens jeg går ut og inn av meg selv. Litt med, så forsvinner jeg igjen. Vet ikke om jeg dissosierer eller om jeg besvimer, men jeg er utslitt, utmattet, jeg er kald og jeg puster.
Jeg skulle jo ikke puste mer? Jeg skulle jo slippe mer, nå.. Hvorfor puster jeg når det gjør så vondt å puste?

Jeg er i en tåke.. Jeg klarer ikke få med meg hva de sier, jeg ser munnene deres åpne og lukke seg, jeg ser de prater, men jeg klarer ikke høre noenting.. Ordene og stemmene er så langt borte..
Var det ikke min tur? Er jeg død nå? Drømmer jeg? Ligger jeg fremdeles i vannet, sånn egentlig?

En av kvinnene som står rundt oss, tar av seg ytterjakken sin og brer den varsomt over meg.. Hun ser på meg med medlidenhet i ansiktet og sier med en rolig og vennlig stemme:
“Dette skal gå bra, lille venn. Vi ringer etter hjelp nå. Det kommer snart hjelp nå..”

Jeg ser på henne med mine tårevåte øyne mens jeg hvisker stille:
“Jeg fortjener ikke hjelp..”

Jeg har alltid hatt en sterk dragning mot havet. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er født i fiskenes tegn eller bare en ren tilfeldighet, men jeg finner aldri en mer indro ro enn når jeg er ved en elv, en foss, havet, en innsjø. Lyden av vannet er beroligende.. Og kanskje det var derfor det falt meg så naturlig at det var akkurat på denne måten jeg skulle forsvinne fra denne jorden på, ja en gang for alle.. Som 20 åring, og jeg var klar for døden.

Men en ting vet jeg for sikkert. Jeg ønsket aldri egentlig å dø, jeg ønsket bare slippe å ha det så inderlig vondt mer. Jeg så der og da, i dette dype mørke jeg var oppspist av, absolutt ingen annen utvei. Og jeg bestemte meg, dag, dato, tid, sted. Og jeg fant en indre ro i det.

Brev ble skrivet. Avskjedsbrev til de nærmeste, de skulle ikke sitte igjen å bebreide seg selv eller føle på noen som helst form for skyld, – det skulle jeg for alt i verden forhindre. Så mer enn 10 personlige brev ble skrivet ved skrivepulten min på rom nr 5. på akutt avd. Da tilsynet var og sykepleierne kom inn døren løy jeg å sa jeg skreiv dagbok, “Så fint du får skrivd ut tankene dine, Luna” sa de bare da og lukket døren.. Helt uvitne om at jeg to dager senere hadde planer om å ta mitt eget liv. Uvitne om at smilet mitt var tilbake fordi jeg tenkte jeg endelig skulle få fred, at denne “forbedringen” de såg, ikke var annet enn en indre ro fordi jeg hadde tatt avgjørelsen – og det lettet hjerte mitt.
For n
å skulle jeg endelig få fred, en lenge etterlengtet fred. Og alle rundt meg ville også få ro, bare de slapp meg. Slapp mer bekymringer. Det var jeg overbevist om. Det var det beste for meg, men det var også det aller beste for alle rundt meg. Jeg var hundre prosent overbevist om at de ville få mer fred i livet sitt, om jeg ikke lenger var her.. Bare jeg forsvant ville alle få det så mye bedre.

——

Jeg fryser, skjelver som ett aspeløv mens jeg hører sirene i det fjerne.. Rødkledde menn og den hvite og røde ambulansen var tilkallet og her for å hente meg.. Jeg ble lagt på en båre og pakket inn med alt de hadde av varme tepper og dyner.. Mannen som hadde hentet meg opp av vannet ble også tatt hånd om.. Han fikk jakken til en av helsepersonellet fra ambulansen.. Jeg falt inn og ut av bevisthet, jeg sovnet og våknet opp på sykehuset ett par dager senere.. Forfryst, kald, forvirret, sliten, så fryktelig sliten, men – trygg.
Trygg mot dette mørke som nesten stjal livet ifra meg.

Jeg var i live, og litt etter litt som ukene og mnd gikk, begynte jeg å kjenne på følelsen av glede over at jeg fremdeles var i livet. Takknemlig for at jeg overlevde, at jeg ble reddet den sene høstkvelden..  Takknemlig for at jeg fikk en sjanse til å se om livet kunne bli litt mer levlig igjen.



Idag er det “Verdensdag for selvmordsforebygging”. En viktig dag, viktigere enn noensinne før. Visste du at selvmord nå tar flere liv i norden, enn både kreft, trafikkulykker og overdoser gjør? Antall selvmord har økt fra 523 liv til 614 liv de siste fem årene.. Mens sykdoms- og ulykkesstatestikken nå går NED, går selvmords-statestikken derimot opp.. Så vis at du bryr deg, strekk ut en hånd, – og tenn ett lys kl 20.00 ikveld, – for alle de som har gått bort, for de som fremdeles kjemper, for de etterlatte og de pårørende som står på og kjemper for livet til en av sine nære som sliter mot selvmordstankene.

Våg å bry deg! ♥

Trenger du hjelp?
For øyeblikkelig hjelp, ring: 113.
Kirkens SOS: 22 40 00 40 (24/7)
Mental Helse: 116 123 (247/)

@Lunach ♥

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no