Jeg gruer meg.. Skikkelig..💭

Be enough
for yourself first
the rest of the world can wait
- Unknown- 

Hvert år når mørke kommer krypende, begynner jeg å grue meg. Jeg kjenner det allerede hvordan kulden og mørket begynner å ta form – inni meg. Jeg har så lenge jeg kan huske hatt tilbakevendende vinterdepresjon, noe som i seg selv hvert år preger mye av dagene mine. Men etter jeg ble voksen og har fått revmatisme, samt i tillegg har mye nerveskader etter selvskadingen, ja det gjør denne årstiden mye tøffere enn noen sinne før. Å både slite med psyken, men også det fysisk på toppen? Ja  jeg skal ikke lyve å si det ikke er tøft.

Når psyken blir bedre av å komme seg ut i naturen f.eks, men kroppen er så vond at jeg ikke har mulighet til det, ja da er det vanskelig å vite hva man skal gjøre for å holde ut denne perioden som føles ut til å vare evig.
Det er liksom vanskelig å finne løsninger også, når det som hjelper på psyken, ikke er mulig på grunn av det fysiske, og omvendt. Matte-stykke går liksom ikke opp..
MEN, jeg forsøker, som dere sikkert nå har skjønt til nå, å fokusere på det som er bra, og de små gledene i livet. De gode øyeblikkene. De små tingene jeg mestrer hver dag til tross for.
– Jeg er blitt veldig flink til å sette pris på de dagene hvor jeg ikke føler meg like tung og ikke har de verste smertene, og dermed klarer jeg på en bedre måte å holde ut de vonde.

Dette er selvsagt ikke så enkelt som det høres ut, det tar tid å komme hit hvor jeg har kommet. Det er en prosess man må gå igjennom, og jeg er veldig takknemlig for at jeg har lært meg nå å leve bedre med mine helse-utfordringer. Det at jeg endelig klarer å aksepterer at “Ok, slik er jeg! Dette trenger jeg!” – og dermed lever jeg bedre i hverdagen med alt som er, både av fysiske og psykiske smerter.
Jeg sier ikke at det bare er å tenkte positivt, for det er faktisk ikke så enkelt. Men å klare se, og sette pris på de små tingene som er bra, og være glad for de tingene man klarer og forsøke holde fast i dem, ja det hjelper meg å holde fast og holde ut, de mørke tunge stundene denne tiden vi har fremfor oss byr på.. (og de er mange..)


Muskel og ledd smerter, i tillegg til nervesmerter som også blir tusen ganger verre når kulden kommer er til tider ett eneste sant helvete.. Det gjør at jeg blir så mye mer isolert på denne årstiden. For noen dager er det så ille at jeg ofte må avlyse til og med de som skal være her å hjelpe meg, fordi jeg klarer ikke å ha noen mennesker rundt meg når smertene herjer som verst.
Jeg blir ekstremt lyd og lys ømfintlig, bare noen snakker føles det ut som kniver som stikker meg i ørene.. Det er helt forferdelig. Og det blir mange lange dager og netter alene.. Så ja, jeg gruer meg. Allerede..
Og for ikke å snakke om desember mnd. Jeg har allerede begynt å grue meg sinnssykt mye til den lange grusomme mnd der, og skulle ønske vi bare kunne hoppet fra november til januar…

Noen årstider og noen helligdager/tider er bare så ekstremt tøffe at det er vanskelig å begripe hvordan holde ut den samme smerten og ensomheten hvert eneste år, for man kommer ikke unna..
Og det er ingenting noen kan gjøre eller si for at det skal føles bedre eller bli enklere. Noen ting må man bare ta tiden til hjelp, for er det en ting livet har lært meg, så er det at TIDEN er faktisk det eneste som hjelper på de største livs-utfordringene vi møter på..


Men, jeg har kommet meg igjennom hver en mørketid til nå, så jeg skal nok stå meg igjennom denne også. Jeg er ikke den som gir opp med det første..😉

Jeg feiler, men jeg lærer. Og tar med meg lærdommen i ryggsekken og jobber videre..
Forsøker å være føre-var på det jeg kan, og gjøre det jeg vet hjelper, for å klare meg best mulig..
Men det er tøft, og jeg vet at tiden fremover nå bare blir tyngre og tyngre.



Hvordan takler du høst/vinters tid? Har du noen planer, eller mestrings-metoder som hjelper deg, for å takle denne tiden på best mulig måte? Del gjerne i kommentarfeltet, blir veldig takknemlig for evt råd fra andre som sliter med lignende problematikk eller utfordringer.

@LunaCh 💚

Kompleks-PTSD: Viktigheten av hvile og ro i hverdagen. #Balanse

Kompleks-PTSD (Kompleks post-traumatisk stresslidelse) gir mange daglige utfordringer i hverdagen. Selv om du ikke alltid kan se det på utsiden av menneske, så er det høyst reelt på innsiden.
PTSD har nok de fleste hørt om, men kompleks PTSD er en litt mindre kjent diagnose, og mange tror nok det er en og samme sak. Det er det ikke.
Begge har åpenbart mange likehetstrekk, endel like symptom, men C-PTSD har ett enda bredere og mer komplekst og sammensatt symptom/sykdomsbilde.

💥Symptomer og utfordringer vi som lever med kompleks-PTSD kan blant annet være:

⚡Viktigheten av alene-tid! “Me-time.”
Balanse mellom ro/hvile og sosialtid.

Dette handler i dette tilfelle langt ifra om spadager og manikyr, venninne-luncher og turer til frisøren. Dette handler om å la seg selv få den hvilen og roen både kroppen og sinnet behøver, for å takle og makte stå i hverdagen på best mulig måte – over tid. En god balanse som dette kan være innmari vanskelig å finne, men er særdeles VIKTIG å finne – og faktisk også å gjennomføre.
Husk også at: En god balanse som funker for meg, trenger nødvendigvis ikke funke for deg. Dette er jo individuelt for oss alle. Vi mennesker har jo forskjellige behov, selv om vi har samme utfordringer og samme lidelse.

⚡En god balanse i hverdagen, kan hjelpe deg til å klare holde deg innenfor toleransevinduet.
Å klare det, hver eneste dag over tid, er en daglig utfordring og en kamp for mange, siden vi har ett veldig smalt toleransevindu ift normen i befolkningen. Det koster enormt med energi bare det, å forsøke å holde seg innenfor.

Jeg opplever og erfarer nå, at jeg klarer det bedre og oftere enn før, når jeg holder meg til planen jeg har laget og som jeg har prøv ut i ca ett år nå. Jeg ser og kjenner at dette? Det funker for meg!
Uke-planen min, hvor det står med stor skrift “ME-TIME” på halvparten av de 7 dagene en uke består av, har virkelig blitt redningen min på mange måter. Så lenge jeg holder meg til den, klarer jeg meg veldig mye bedre i hverdagen. Og jeg HAR det bedre med meg selv. Og gjett om det er  godt å kjenne på!


– Det er utrolig viktig å finne måter som kan hjelpe enn til å klare holde seg innenfor toleransevinduet på. Det er fryktelig vanskelig og nærmest umulig å komme seg innenfor igjen viss du først faller utenfor. Og der, der er det ekstremt krevende å være. Både hyper-aktivering og under-aktivering koster enormt med krefter og energi.

⚡ Hyperaktivering: Aktivt forsvar: Kamp, frykt, frys, hjelperop.
Angst, sinne, uro. Høy puls, pustevansker, kvalme. Hodepine, tankekjør, impulsivitet, munn-diaré, kaos, vaktsomhet, ut-agering.
⚡Under-aktivering:  Passivt forsvar: Overgivelse, “gå med”, frys
Tomhet, nummen-het, skam, nedstemthet, følelsesløs
Lav puls, langsom puls, fjern, passiv, hukommelsestap, dissosiasjon, forvirret, treg, faller ut.

For å klare de små hverdagsoppgavene som trengs å gjøres hver dag, behøver jeg å holde meg innenfor toleransevinduet. Når jeg er utenfor er det vanskelig å få noenting gjort, da er jeg så “utenfor” at jeg ikke klarer fungere overhode. Det handler også om å ha igjen nok energi til å gjøre ting jeg selv har lyst til også! Som f.eks å blogge! Ta bilder, redigere, se TV-serier. Lage kort, male eller skrive dikt, ja slike ting som jeg liker å gjøre. Lage meg noe mat, eller bare lese og oppdatere meg på nyheter.

For meg handler alene-tid om tilstedeværelse. Om å være her og nå. I nåtid, og faktisk kjenne at livet kan være ganske fint, til tross for fortiden som har vært.


Før, i mange år, var det KUN kaos i både hode og kroppen min, og jeg var nesten konstant hyper-aktivert. Som igjen, førte til både indre og ytre kaos i livet mitt. (mye selvskading og angstanfall) Og hvorfor ble det slik? Fordi jeg aldri brukte ordet nei. Jeg satte absolutt ingen grenser. Og jeg tok langt ifra hensyn til meg selv og min egen helse. Jeg bare kjørte på, jeg!
– Fordi jeg ønsket å leve som om jeg var frisk. Jeg ville være med..
Men så er jeg ikke frisk, og jeg har innsett at for å overleve og faktisk også kjenne at jeg LEVER også, så måtte jeg ta tak i dette. For jeg har rett og slett ikke krefter og energi som “friske mennesker” har. Og det må jeg bare erkjenne og godta.
Jeg får f.eks ikke ladet opp batteriene mine på natten slik som de fleste andre mennesker gjør. Uansett hvor mange timer jeg sover, så er det aldri nok. Jeg går alltid på sparebluss, jeg har aldri ett oppladet batteri uansett hvor mye jeg hviler eller sover, – fordi å leve med kompleks PTSD tar all den energien jeg har og mer til.
Så for å klare leve og ha ett innhold i hverdagen min som JEG er fornøyd med? Så har jeg måttet finne en balanse som funker for MEG. Og jeg må holde meg til den, selv når jeg ikke har lyst til det, eller det kanskje ikke passer andre.

Fordi jeg har innsett at: Ingen andre enn jeg, kjenner min kropp og mitt hode. Og jeg må alltid, alltid, sette helsen min som prioritet nr 1.
Og det er jeg blitt veldig streng og nøye på nå, flinkere jo mer jeg øver og øver. Det har ikke vært lett, og det er fremdeles vanskelig til tider. Det har vært mye feiling og prøving, og for ikke å snakke om ett ekstremt høyt angstnivå når jeg har sagt: “Jeg kan dessverre ikke…”. “Det passer ikke for meg”..
Men jeg har innsett at jeg MÅ gjøre det jeg kjenner holder meg mest mulig stabil OVER TID. For da kan jeg også ha mange mange gode dager sammen med de jeg er glad i. Bedre med kvalitet over kvantitet, sier jeg bare! Det er jo bedre med en tilstedeværende og lyttende luna, enn en fjern og angstfull luna? Tenker jeg.

Jeg kan bare ikke få sagt det nok.. Hvor utrolig uuutrooooolig viktig dette er. Og jeg håper du som leser, virkelig tenker over dette og gjør de endringene DU behøver å gjøre i hverdagen DIN, for å få det bedre med deg selv og en litt lettere hverdag. For vet du hva?
DU FORTJENER DET.😉🙏💕


@LunaCh 💚

 

Takk, tusen takk for at dere engasjerer dere!🙌👏🙏

Life doesn't require that we
are the best, only that we
TRY our best.
- H. Jackson Brown JR -

Jeg må bare si TUSEN HJERTELIG TAKK for all støtte, alle “heiarop” og all positiv feedback på innlegget igår. Det var helt overveldende å se hvor mange som faktisk bryr seg, hvor mange som forstår eller i alle fall forsøker å forstå, hvor alvorlig selvskading kan være og er, og hvor beintøft det er å slite med en selvskadings- problematikk.

TUSEN HJERTELIG TAKK for alle liker, delinger og kommentarer, jeg ble så rørt! Det betyr SÅ mye for meg at så mange engasjerer seg i innlegg som dette, da det er SÅ mange som sliter med selvskading i det stille, skjulte og dermed ikke får den hjelpen de behøver for å mestre livet på en bedre og mer hensiktsmessig måte.🙏💚
* Har du ikke lest innlegget jeg refererer til, kan du lese ved å trykke på linken her: 365 døgn skadefri

Jeg vil du skal vite og huske i de mørkeste stunder at..:
Det er alltid håp!
ALLTID. Selv hvor håpløst alt føles og ser ut her og nå, selv hvor mange år som er gått eller hvor alvorlig selvskadingen din har blitt.

Det er IKKE sant viss du tror, føler eller noen forteller deg at du er behandlings-resistent, for det er det ingen som er. Det er ALLTID håp for bedring, uansett hvor dypt du sitter fast i ett selvskadings-mønster.
Dette vet jeg, fordi jeg selv har vært og er der. Jeg er ikke såkalt “frisk”, ei heller er jeg fri fra selvskadings-tanker. Men jeg har strevet med dette i hele 18 år, og det har blitt mer og mer alvorlig med årene som har gått.
Jeg har klart meg nå ett helt år, UTEN å ty til skade, for første gang på alle disse årene. Derfor VET jeg at det er HÅP for alle. Selv de som mange (dessverre) gir opp underveis.

Hvorfor klarer jeg så mye oftere å stå imot selvskadings-trangen nå?
Fordi jeg endelig får riktig hjelp. Jeg lærer meg nye måter å håndtere traumene mine på, de vanskelige og overveldende følelsene jeg opplever, og jeg har mennesker rundt meg nå som forstår hva jeg behøver og trenger – fordi vi har en åpen og god kommunikasjon. De lytter til meg.
Jeg klarer meg bedre fordi jeg har mer ro i hverdagen min nå. Jeg har mer alene-tid til hvile og egen-pleie, til det jeg selv har lyst til å gjøre. Jeg har mer opplevelser i hverdagen av den gode sort. Jeg har mennesker som tar meg med ut av leiligheten. Som tar meg med ut i naturen, som bidrar til at jeg er mer tilstede her og nå, og ikke kun i fortiden. (Dette anbefaler jeg alle å prøve. Det er fantastisk å oppleve hvor mye naturen kan hjelpe på den psykiske helsen. Og den fysiske, åpenbart.)
Jeg opplever mer ro i meg selv, fordi jeg øver meg på å sette grenser, og sier mer nei. Jeg har mindre inntrykk uten ifra enn før, noe som skapte mye kaos og stress i meg som jeg ikke tåler.
Jeg forsøker å gjøre det jeg kjenner er best for meg selv og min psykiske helse på langsikt, og ikke bare hva jeg har lyst til (eller andre har lyst til) her og nå.

Jeg har troen på at alle som skader seg selv, kan få det bedre. Med riktig hjelp og god støtte.
Så vær så snill, ikke gi opp noen, uansett hvor håpløs situasjonen ser ut eller føles. Det ER mulig, og det KAN bli bedre!🙏💚


Hva er selvskading?
  • Selvskading er skade en person har påført seg med vilje,
    men uten intensjon om å dø.
  • Det kan være kutting, brenning, overdosering, forgiftning
    – fra overfladiske småskader
    til livstruende skader.
  • 18 prosent unge og 
    4 prosent voksne
    oppgir at de har skadet
    seg selv med vilje.
  • Forekomsten er høyest blant 
    kvinner i tenårene.
  • Problemer med å mestre 
    ubehagelige følelser,
    som angst og tristhet,
    er vanlig
    blant dem som selvskader.
  • Kan være en effektiv
    mestringsmåte
    på kort sikt,
    men problematisk på lang sikt.
Kilde: Nasjonalt senter for 
selvmordsforskning og -forebygging

Aldri gi opp deg selv! Du fortjener bedre enn å skade deg selv. Vit det!🙏💚 Jeg er med deg!💕

@LunaCh 💚

365 døgn skadefri😭🥰👊

Idag nådde jeg målet. Idag har jeg vært uten selvskade i 365 døgn. Det er 365 døgn hvor avhengigheten har tapt, og jeg, Luna, har vunnet. Hver eneste forbanna kamp.💪👊🤜

For det er en kamp. Etter 18 år med selvskading som løsning på alle problemer som måtte oppstå, for å avlede eller/og flykte ifra alle vonde tanker og følelser, så er det ikke lett å skulle lære seg å handle annerledes når verden stormer og alt mørkner. Det er en kamp, og så langt har jeg nådd mitt første mål. Delmål har vært viktig underveis, og det har jeg hatt.
Ett år, var første hoved- MÅL. Jeg har klart det, men det har vært vanskelig, tøft og jeg har til tider vært nær på å sprekke.
Det er oppturer og nedturer i denne prosessen, men det er ett av de viktigste stegene jeg har tatt og tar videre, for å bli friere i meg selv.


I 365 dager og netter, har jeg klart i vanskelige og tunge stunder ta andre valg. Bedre valg. Ta valg som ikke er destruktive, men hensiktsmessige for meg selv. Dermed lærer jeg og forteller jeg meg selv, og omverden, at JEG som menneske har en verdi og at jeg fortjener bedre.
For ved å skade meg selv, forteller jeg hele tiden meg selv at jeg ikke er verdt noe, og jeg fortjener å ha det vondt.
Nå, lærer jeg hjernen min nye spor hver eneste gang jeg velger å stå imot skadetrangen. Vi tråkker opp nye spor i hjernen, det tar tid, det tar krefter og det er mye og en langvarig jobb, – men det funker!



Selvskadingen har tatt ekstremt stor plass i livet mitt, den har vært så alvorlig at den har krevd sin plass, også. Når selvskadingen går fra moderat til alvorlig, for ja, det er ulike grader innen selvskading også som med de fleste andre lidelser og avhengigheter.
Og alvorlighets-graden gjør ofte at Ja, man får hjelp, men det fordi man MÅ ha hjelp. Men det er ofte til å ta hånd om selve skaden, den fysiske, – og redde liv.
Når det er gjort, så er fokuset fremdeles på selve skaden. Fordi den trenger det. Sårskift av hjemmesykepleie, antibiotikakur, oppfølging på legekontoret eller sykehus etc.
Dette er viktig, selvsagt. Men problemet er at d
et psykiske der imot, selve grunnen som førte til denne skaden, den forsvinner ofte i kaoset av blod, ambulanse, sykehus, operasjoner. Grunnen og selve problemet, forsvinner i alt kaoset selve skaden tar.
Og dermed er du like langt kommet..



Nå er jeg 365 døgn uten selvskade. Det betyr ikke at livet plutselig er enklere, lettere eller at jeg er frisk(ere) eller har det bedre med meg selv. Det betyr bare at jeg kjemper som en helt for å benytte meg av andre mer hensiktsmessige måter å takle livet på, fordi jeg ønsker endring.

Det handler om at jeg er villig til å gi slipp på alt det som er for meg, trygt og kjent, og trå ut i det ukjente og forsøke nye måter å forholde meg til det vonde og vanskelige, uten å skade meg selv i prosessen.
Jeg jobber hardt for å stå imot selvhatet og følelsen jeg fremdeles sliter med: At jeg må straffe meg selv.

Men når man endelig har en terapeut som ser deg, og man har noen mennesker rundt seg i det daglige som også tåler å høre det vondeste uten å avbryte eller avlede deg. Når de velger å sitte der, og lytter til alt det vonde du bærer på,- ja det er da man har en sjanse til å komme seg videre.
Jeg har endelig noen som tåler hele meg, også det vonde og vanskelige. Som jeg stoler nok på til å dele. Til å fortelle, og til å våge være helt bunn ubehagelige ærlig med.

Jeg vil gjerne takke min terapeut, min fastlege, mine BPA-er og mine venner, for å ha stått ved min side og hatt troen på meg i disse 365 dagene. Som har hjulpet meg når det har røynet på, som har vært her og støttet meg underveis.
Jeg må tråkke opp veien selv, jeg må gjøre jobben selv.
– Men ved å våge ta imot støtte og ha en hånd å holde i på veien, blir det litt lettere å stå i stormen.



365 døgn siden sist skade. Og det er jeg sjukt takknemlig for!
Det er 365 døgn hvor avhengigheten har tapt, og jeg Luna, har vunnet.
Hver eneste forbanna kamp.💪👊🤜

Aldri gi opp, vi alle har mulighet til å lære nytt, til å vokse som menneske, til å leges og indre sår gro. Vi trenger bare riktig tilrettelagt hjelp, riktige mennesker som tåler og ønsker å lytte, vi trenger ro i hverdagen, og en armkrok når livet røyner på.
Vi trenger det alle mennesker trenger, kjærlighet og omsorg når livet mørkner og alt virker håpløst, så trenger vi at du aldri gir oss opp. At du aldri gir slipp på håpet.


For det er alltid håp. Alltid.💚
Det er disse 365 dagene ett bevis på.
Det finnes håp selv for de mest håpløse.

Nå satser jeg stort, og ser frem imot nye 365 dager!💪👊🤜

@LunaCh 💚

Nå starter det. Hverdagen, traume-terapien og høstens mørke… Jeg må innrømme jeg er fryktelig redd.

Jeg må innrømmet at da det tikket inn en sms på tlf min fra Helsenorge ble jeg veldig spent. Der stod bare at jeg hadde fått ny time på Volda Sykehus og at jeg måtte logge inn på Helsenorge.no for å se mer.
Det gjorde jeg selvsagt, og til min store overraskelse hadde jeg fått time allerede nå den tyvende August, akkurat om to uker fra idag av.

Jeg må si såpass at jeg gruer meg veldig nå. Jeg elsker at det snart er hverdag igjen, for hverdag er det jeg liker aller best.
Endelig få ferdig alt dette ferie-greiene som er ett kaos uten like hvert eneste år. Få inn alle gode rutiner og ikke minst at de ansatte er på plass igjen.

Men jeg gruer meg litt til høstmørke kommer snikende på. Det er koselig med te-lys og kakao, men jeg er fremdeles mye mer redd i mørket, det har jeg vært så lenge jeg kan huske. Jeg gruer meg til kulden kommer og kropps-smertene blir verre igjen. Slik er det for oss med revmatiske smerter, halvåret høst og vinter kan være svært så utfordrende og smertefulle.
Men det som verre er, enn kropps-smertene, det er virkelig traume-terapien. Smertene jeg skal igjennom der fremover, de kan ikke sammenlignes med dager i sengen på grunn av fysiske smerter.
De er ingenting iforhold til smertene hjerte mitt og hode mitt skal stå i, – uke etter uke fremover… Og jeg gruer meg skikkelig.



Jeg er veldig spent på hvordan jeg kommer til å takle det, særlig nå som jeg har hatt en ganske så lang (og høyst nødvendig!) pause. Jeg trengte det, for å hente meg inn igjen litt, for å klare å leve litt i nåtid igjen.
I traume-terapi, går selvsagt mye av tiden til å prate om fortiden, gå inn i ting som har hendt, i dypet av episoder du aller helst ønsker å bare glemme å aldri tenke på igjen. Det sier seg selv at det ikke er lett.
Reaksjonene man får der og da, og etter timen, – det vet man ikke før man er der. Kanskje går det greit, og man klarer hente seg tilbake til nåtid ganske raskt. Men det kan også skje at man ender opp i dissosiasjon, eller at man ikke klarer være her i det hele tatt,- og en av de minste tar over.. 
Det er nemlig det som er skremmende, – reaksjonene under og etter en time på poliklinikken, vet man aldri hva som blir. Og det føles ofte utrygt og skremmende.

Reaksjonen varer i mange mange dager etter timen på poliklinikken. Det er nemlig ikke slik at man bare kan legge fra seg alt på kontoret til terapeuten, og så gå videre med dagen som om ingenting har hendt.
Det blir med deg, i tankene, i følelsene, i kroppen, – i alt du gjør, hver eneste dag fremover.
Og det skal jeg si deg det, at det er beintøft. Det koster alle krefter man har og mere til.

Jeg var forberedt på å begynne i terapi igjen, og jeg ER klar. (tror jeg). Men det er selvsagt ikke noen “hurra endelig!” – følelse, man jubler liksom ikke når man vet hva som venter enn i tiden fremover av både sorg, en ubeskrivelig smerte, sinne og ikke minst den intense frykten som kommer veltende over deg igjen.
Stressreaksjoner, beredskaps-modus, følelsen av manglende kontroll igjen, ja det er bare få av mange krevende energityver jeg har i vente.

Og jeg kjenner jeg er skikkelig skikkelig redd.
Redd for å starte igjen, redd for angstanfallene, hvordan klare det uten selvskading og spiseforstyrrelsen som jeg har nokså under kontroll nå. Vil jeg fremdeles klare det, å ikke falle tilbake til gamle inngrodde mestringsstrategier under terapien hvor jeg ikke har noen tydelig og trygg nok kriseplan? Og uten noe sikkerhetsnett overhode?
Det er så sinnsykt skremmende at du aner ikke, men samtidig føler jeg ikke at jeg har noe valg. Jeg må tørre å ta sjansen, for den eneste vei ut er igjennom. Og jeg er på vei..

(Og før spm og råd kommer. Terapeuten min og fastlegen min, har forsøkt å få til ett samarbeid med ett av DPS-ene i område, men har bare fått avslag fra alle steder,- gang på gang og gang.. Ingen avdeling i Møre og Romsdal ønsker å hjelpe til for å få til ett trygt og stabilt behandlings- tilbud.
Og det er jo veldig trist og fortvilende, og innmari frustrerende for de rundt meg som prøver alt de kan for å få dette til, på en mest mulig forsvarlig måte.)



Det er nemlig ikke bare-bare å gå i traume terapi. Det er fryktelig tøft. Det er hardt og brutalt, og ikke noe man akkurat gleder seg til å gjøre. Det er bare det at det finnes ingen annen vei ut av dette- enn igjennom. Det tror jeg virkelig på. Så jeg prøver nå å forberede meg, både mentalt, og å legge litt planer for hvordan makte stå i det – med begge beina planta mest mulig på jorda.

Jeg har tatt frem uke-planen min igjen, og må begynne å få inn rutinene mine skikkelig igjen. Særlig roe ned nå, og holde meg til annen hver dag med sosialt og alene tid. Det er nemlig helt alfa Omega for meg for å klare holde meg mest mulig stabil – over tid.

Jeg har avtale med BPA idag, som skal både kjøre meg til hver trapi-time, venter på meg der og skal være sammen med meg etterpå. (TRYGT!) Vi avtalte idag at vi kjører rett ut i skogsområde eller til sjøen umiddelbart etter timene, istedet for å reise hjem og rett til senga som jeg har pleid å gjøre.
– Fordi jeg har erfart i ett år nå at naturen virkelig gir meg indre ro og hvile. Jeg har virkelig troen på at naturen vil hjelpe meg til å redusere stress-reaksjonen jeg får i etterkant av terapien, og kanskje jeg slipper like mye hyper-ventilering ol. reaksjoner som er svært vanlig for meg,. Jeg er spent på om jeg klarer det, men jeg skal gi det ett forsøk nå når jeg begynner for å se om jeg får utbytte av det slik jeg tror.

Noen andre som skal start i traume-terapi igjen nå i høst? Hva gjør dere for å takle det på best mulig måte? Har dere noen tanker om evt  strategier som kan være til hjelp?


Jeg vet bare en ting, og det er at: Jeg kommer til å klare det. Jeg VET det blir beintøft, men jeg VET også at jeg kommer til å komme meg igjennom det – på ett eller annet vis.
Jeg har klart SÅ mye til nå, at jeg vet innerst inne at jeg skal stå meg igjennom denne stormen også.
Jeg vet bare at det blir fryktelig fryktelig tøft, og det er helt normalt og fullstendig lov å føle seg redd i slike situasjoner. (Noe annet ville vell heller vært rart..)

@LunaCh 💚

“Vi har all verdens tid!”🙏😍 + en avgjørelse jeg har tatt ift traume-terapien…


I går hadde jeg virkelig TIDENES dag!🙌😍🌊
Jeg elsker som dere mest trolig har fått med dere nå, å finne nye natur steder å vandre rundt på. Og igår tok vi rett og slett en dagstur til vakre Runde!🙏🙌 Der har jeg ikke vært siden jeg var liten jentunge, så det gledet jeg meg skikkelig til! 💕😊


Det er så deilig å sitte i bilen å bare prate om alt mellom himmel og jord, med ett menneske som du virkelig føler deg komfortabel med. Syns ikke du? Det er deilig å bare cruise avgårde? Jeg får en sånn følelse av “befrielse” når jeg sitter i bil.. Bare seile avgårde, med all verdens tid foran oss.
Vi stresser nemlig ikke når vi er på tur. Det er en av “reglene” vi har. For 
“vi har all verdens tid”,  og den setningen hjelper meg nemlig til å ikke stresse meg opp, noe jeg (dessverre) er fryktelig flink til, men jobber med å legge av meg.


For vi HAR jo all verdens tid. (Vi vet jo, heldigvis, ikke om noe annet.) Og dere, for en nydelig dag det ble! Og FOR ett vakkert sted midt ute i havgapet Runde er!🤩🙌🌊💧
Det er jo egentlig helt sinnssykt at det kan være så vakkert, dette landet vi bor i! Jeg ble helt amazed av den utrolig kraftige naturen der ute, fy søren så beriket vi er her i Norges land! Snakk om å være heldige!😍🙌👌






Nå som sommerferien snart nærmer seg slutten, skal jeg begynne i traume-terapi igjen. Jeg både “gleder” meg og gruer meg. Kanskje gruer meg mest… Men jeg føler meg på en måte klar nå, til å begynne igjen.
Jeg har jo allerede erfart at det har hjulpet meg ekstremt mye til nå, uten terapien hos henne hadde jeg aldri kommet meg så langt som jeg har de siste to årene. Så det kan jo bare bli bedre, så lenge jeg står løpet ut. (Med pauser når det er nødvendig).

Og jeg har tatt en avgjørelse som jeg tror kommer til å hjelpe meg veldig. Jeg har jo allerede gått over ett år i traume terapi, så jeg vet jo hva jeg går til. Jeg VET det blir beintøft, og fortsettelsen komme jo ikke til å bli enklere enn det har vært til nå, det kommer nok til å bli enda hardere.
Men det jeg tror vil være helt nødvendig, ikke minst til stor hjelp for meg, er å utnytte naturen minst like mye som jeg har gjort til nå. At jeg f.eks etter timen på poliklinikken, som alltid er beintøff, ikke drar rett hjem for å legge meg i senga for å drukne meg selv i elendigheten og smerten, men at jeg heller drar rett ut i skogen eller til havet, – og får hjelp der til å puste igjen, komme til meg selv, rett å slett for å “grounde” meg. For jeg lover, naturen kan gjøre underverk for psyken! 
DET er jeg ett levende bevis på!🙏😉💚

Jeg vet jo nå, etter ett år omringet av natur 4-5 av 7 dager i uken, hvor mye den virkelig kan være til hjelp. Både for å “jorde” seg, komme til nåtid viss man er mye i fortiden, og til å være HER OG NÅ, tilstedet, – rett og slett.

Så det er ett av målene mine for høsten som kommer.
Nemlig å bruke naturen for ALT det er verdt, til å klare stå i og holde ut hverdagen som kommer til å bli svært belastende og tøff igjen. Noen andre som har lyst å være med på det?
Så kan vi heie på hverandre, støtte og gi inspirasjon og sende positive “vibes” til hverandre så vi makter å fortsette terapien/behandlingen, selv hvor tøft og forferdelig det til tider kan være.

Så kult det hadde vært om vi kunne støttet hverandre gjennom tiden vi har foran oss, vi som er usynlig syke. Om det så er fysisk eller psykisk, så er det temmelig ensomt noen ganger, når det er så få som virkelig forstår hvordan det er å leve slik..


Nå skal jeg ta litt fatt på dagen her. Akkurat fått i meg frokosten, heh, går litt tregt her idag. Men jeg har “hvile-dag”, noe som også er svært viktig!
– Det er viktig å ta seg tid til å roe ned, få tid til å behandle alle inntrykkene og opplevelsene man har, om ikke blir det fort overveldende og uoversiktlig, og da blir det kaos, – i alle fall i hjernen min..🤦‍♀️

Håper dere nyter dagen, hvor enn dere er og hva enn dere gjør. Ta vare på deg selv, og gjør det som er best for deg. Noe som gjør deg godt!🙏
For du fortjener det faktisk, selv om du kanskje ikke føler det selv alltid..

Heier på dere alle, fine krigere!💕😍🙏💪👊


@LunaCh 💚

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no