Sjef i eget liv! 💪👏🙌

La meg hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg har kjempet som en helt i hele 2018, så ekstremt fokusert at jeg ikke har hatt krefter til å kjenne på noe annet i livet. Og livet, det skal ikke kun overleves, det må også leves – om så bare litt.

Så la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg drakk bort første halvdel av 2018, druknet meg selv i alkoholens rus for å slippe kjenne på alt det vonde, for å slippe være tilstedet i livet, for å sovne og slippe leve. Jeg drakk fra morgen til kveld, for å gi alt jeg hadde i traume-terapi ble så brutalt og hardt at jeg trengte å “forsivnne” for å holde meg selv i live.

La meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg innså at alkoholen gjorde meg egentlig alt annet enn godt, at rusen ikke var min venn, men min verste fiende. Så jeg sluttet brått og helt med alkohol sommeren 2018, etter nesten ett helt år med vin som eneste løsning på livets utfrodringer.
– Det var hardt, men jeg klarte det. Og jeg klarte det selv.

Så la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg tvang meg selv i teapi, hver eneste uke, mnd etter mnd, selv hvor “lost” jeg følte meg. Selv hvor tungt det var å komme opp av sengen og hvor redd jeg var for å gå ut døren og så livredd jeg var for å møte meg selv i terapi. Jeg trosset alt som skrek i meg at jeg ikke maktet mer, jeg gjorde det – og det lønnet seg. Det var og det er – tøffere enn jeg noen gang kunne forestilt meg, og jeg er stolt over at jeg stod løpet ut – på trinn 1. Jeg gjorde det, og det kostet ALT jeg har i meg og mer til.

Så, la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Mange mener jeg har kommet langt på vei, og det har de nok rett i. Men jeg har fremdeles en lang tøff vei å gå, og det er vi alle klar over. Men jeg er mer stabil, kjenner ikke like mye på trangen til å måtte “forsvinne” for å holde ut livet. Jeg kan til og med endelig kjenne noen dager, om så bare for noen timer eller minutter, at livet er godt å leve i.

La meg hvile litt nå, på dette trinnet. Ikke siden 13 august har jeg skadet meg selv. Selvskadende adferd og dissosieringen har blitt mindre og mindre av. Det er ikke lett å avvenne seg ett mønster man har hatt over så mange år, ja nesten ett helt liv.. Det koster mye, men det er verdt det. Og jeg skal klare det, over tid. Jeg skal gi meg selv den  tiden JEG behøver.

Så, la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Livet mitt er alt annet enn forutsigbart, her er ingen dag lik. Men akkurat nå vil jeg fokusere på de tingene som jeg føler gir meg litt glede, gir meg livslyst og smil i hjerte.
De tingene jeg ikke hadde overskudd ei krefter til å gjøre samtidig som jeg går i terapi. Som å gå turer i skog og mark, eller sitte ved havet å kjenne solen eller duskregnet stryker meg over ansiktet. Hobbyen som gir meg en så ubeskrivelig indre ro, scrappingen som jeg en gang elsket å drive med.

Ja, la meg hvile litt nå, på dette trinnet. For jeg trenger å kjenne at jeg lever litt også, kjenne på livsglede og ikke bare sorg smerte og mørke dager. Jeg trenger å leve her og nå, også.

Jeg skal hvile litt nå, på dette trinnet. Før jeg tar fatt på neste trinn. Og jeg gleder meg til å fylle dagene med det som jeg kjenner gjør meg godt i hverdagen. Jeg trenger å kjenne på at livet kan være fint å leve også, kjenne på livs-mestring og livs-glede, kjenne på det jeg og alle rundt meg ser – hvor langt jeg har kommet, hvor mye sterkere jeg har blitt i meg selv, hvor mye jeg har lært det siste året, hvor mye flinkere jeg er til å si nei, til å sette grenser, til å gjøre det jeg trenger for å ha det best mulig i mitt liv.
Ja, jeg skal hvile litt nå, på dette trinnet. Til jeg er klar for å ta fatt igjen, og den dagen den kommer raskt nok. Jeg behøver ikke å stresse meg igjennom, jeg har nok av tid.

Men akkurat nå skal jeg hvile litt, på dette trinnet. For jeg trenger å kjenne litt på hva det gode livet har å by på også, livet som er akkurat her og nå. Fortiden har jeg vært nok i for en stund, jeg har levd i den på nytt, jeg har grått over den og jeg har sørget over den. Nå trenger jeg litt påfyll av lettere og lysere dager. Livet som er her og nå, tilbringe mer tid med de gode fine menneskene jeg har i det, gjør ting jeg liker og som gir meg mot og styrke til å fortsette. Jeg tar utfordringene som det er nok av i hverdagen fra før av, og blander det godt sammen med det som gjør at jeg kjenner livet kan være levbart og til og med – godt å leve i.

Jeg skal la meg selv få hvile litt nå, på dette trinnet. Og jeg er stolt over at jeg selv våger endelig å ta styringen over eget liv, over tempo i MIN behandling og at jeg våger si ifra og gjøre det som føles riktig for MEG.
Jeg tar tak i roret ved egen skute nå, og jeg styrer meg selv i den rettning i mitt eget tempo som jeg selv har bestemt, i mitt eget liv.

Jeg tror jeg har begynt å bli sjef i eget liv.🙌😉 Og det er jaggu meg godt å kjenne på!

@LunaCh. ❤

Q&A – BPA.😘💕

Q&A om Brukerstyrt Personlig Assistent

Først litt om hva BPA faktisk er.
Brukerstyrt personlig assistanse er en alternativ måte å organisere tjenestene praktisk og personlig bistand (personlig assistanse) for personer med nedsatt funksjonsevne og stort behov for bistand i dagliglivet, både i og utenfor hjemmet. Målet er å bidra til at personer med bistandsbehov får et aktivt og mest mulig uavhengig liv til tross for funksjonsnedsettelsen.
Brukerstyrt personlig assistanse innebærer at brukeren har rollen som arbeidsleder og påtar seg ansvar for organisering og innhold ut fra egne behov. Innen de timerammer som kommunens vedtak angir, kan brukeren styre hva assistentene skal gjøre og til hvilke tider assistanse skal gis.
– Helsedirektoratet.

Sååå, her er svar på spm deres! 😊💕

💭 Hvordan fikk du BPA? Og hvorfor?
⭐ Jeg, i samråd med fastlegen min, søkte kommunen om det, og jeg fikk innvilget BPA pga kompleksiteten i den psykiske helsen min. Vi, jeg og en personen som har hatt med meg å gjøre i over ett ti år, hadde mange møter med kommunen, og kom frem til ett ca time-antall i uken, som vi vurderer fortløpende.
– Veldig veeldig takknemlig for at kommunen innvilget meg dette tilbudet, det er faktisk første gang på flere år jeg har følt det er riktig hjelp for meg. For det funker!🙌💕

💭 Hvor mange timer i uken har du BPA?
Jeg aner faktisk ikke hvor mange timer jeg har. Men jeg har dekt fra ettermiddag til senkveld, nesten hver dag.

💭 Hvor gammel er BPA din? Og har du flere?
Jeg har vært veldig bevisst på at dette skal være til Hjelp for meg, og ikke bli til en “venninne-relasjon”. Det tror jeg er veldig viktig å skille, faktisk. Det er en jobb, og jeg er arbeidstaker. Det blir en tett relasjon selvsagt, når man er så mye sammen.
En av grunnene til at jeg fikk innvilget BPA var jo for at jeg skal føle meg trygg, at dette skal bli en Trygghet i hverdagen for meg. For min del, så trengte jeg derfor godt voksne kvinnelige BPA-er. Det var det vi søkte etter, og heldigvis var der noen i søknadsbunken i hver runde i den aldersgruppen jeg søkte, som var 40-60 år.

Ja, jeg har to som er fast ansatt, og så har jeg en vikar itf sykdom og ferier.💕

💭 Er dere sammen absolutt hver dag, eller Hvordan er det lagt opp? Faste tider på døgnet og faste timer? (dvs om ikke noe skjer), eller mer at dere planlegger uke for uke?
De fast ansatte går i turnus. Nå har behovet vært i over ett år og kommer nok til å være en god stund fremover på kveldstid, så vi har lagt opp turnusen etter behovet mitt – som er fra sen ettermiddag til sen kveld.
Er det noe spesielt jeg skal, så sier jeg selvsagt ifra. Jeg er jo ett fritt menneske, hehe, så vil jeg ut en kveld med venner eller noe, så sier jeg bare ifra (helst 24 timer før) at jeg ikke har behov for oppfølging den kvelden.

💭 Er BPA med i ansvarsgruppa di, i tilfelle vedkommende trenger veiledning/råd/støtte, så kan ho samarbeide med de andre rundt deg.. (om dere av ulike grunner ikke kan kommunisere)
Jeg har ingen ansvarsgruppe…. Hum..

Oppfølgingen jeg har i hverdagen er 1 time med fastlege i uken, og så har jeg 1 time hos psykologen på poliklinikken. Ellers har jeg ikke noe med helsevesenet å gjøre.
– Det er ingen krav om utdanning innen helse-omsorgen for å kunne være BPA, så de er ufaglærte. Likevel er de to mine aller beste støttespillere i hverdagen.💕Det har jeg virkelig erfart, at medmennesklighet, empati og omsorg betyr mye mer enn ett fagbrev eller en utdanning.

Men de får veiledning og støtten de behøver hos kommunen. Og terapeuten min har også tilbudt seg, og sagt de bare kan ringe henne om det skulle være noe de lurte på eller de behøvet å snakke om noe. Det er fint å vite, syns jeg.

💭 Hva gjør du når hun har ferie eller er syk?
⭐ 
Da er det vikar som stiller opp.

💭 Hva er egentlig forskjell på BPA, og psykiatri tjeneste og ambulerende team? Har du begge deler?
Det har for meg vært en enorm forskjell. Jeg har kun BPA og overhode ingenting med hverken psykiatri tjeneste eller ambulerende team lenger. Det har jeg ikke hatt på over to år.

Jeg hadde som noen av dere vet oppfølging av psykiatri tjeneste og ambulant team i over ett ti år. Der er det selvsagt veldig mange som jobber, og det er ofte utskiftning og nye som begynner. De går i turnus, og de er veldig mange.
Det ble for meg altfor uforutsigbart og utrygt. De forsøkte så godt de kunne å tilrettelegge, men det fikk vi altså ikke til godt nok.

BPA, så har jeg kun noen få trygge faste mennesker å forholde meg til. De kjenner jeg og er trygg på. De kjenner meg, og jeg føler en mye mer indre ro og en mye mer stressfri hverdag.
Det var absolutt det helt riktige for meg. For å kunne jobbe med det jeg trenger på poliklinikken, og for å klare meg best mulig i leiligheten utenfor instutisjon, så har dette vært den beste løsningen for meg. Jeg er veldig veldig ydmyk og takknemlig for at denne løsningen eksisterer. 🙌😊

💖Håper det var gode nok svar på det dere lurte på.💖

@LunaCh💕

Strø salt i sårene.

“Og du? Få Luna til å fjerne det juletreet… Det gjør bare vondt verre.”

Og hjerte mitt knuste litt i det jeg leste den setningen..
Og jo mer jeg leste, jo mer sorgtung ble jeg.

“Hun gjør det for oss, jeg vet det. Men hun prøver for hardt hvert år, bare få henne til å slutte. Det er best slik..”
😔💔
Best slik

13 år…
Det skal vell ikke føles slik? Skal det vell…

Og ja, jeg prøver. Gud som jeg prøver! Forsøker mitt beste igjen og igjen, år etter år. Forsøker så inderlig hardt på at DENNE julen, den skal de få det bedre!”

– Ja, for de små sin skyld. Ikke meg. Men de små..
.. De små som bor inni meg.

Men så gjør jeg det helt feil, som alltid. Og nå har jeg innsett at det kanskje er best å bare slutte forsøke så hardt.
Julegaver ble alltid kjøpt til hver og en av de. Små ting puttes i eskene deres hvert år.. I håp om at de skal få en fin tid, litt julefølelse kanskje, om så bare LITT.

– Litt julestemning i det tunge vintermørke. Men så gjør jeg det egentlig bare vondt verre, selv om jeg ikke mener det.
Og kanskje skal jeg bare, ja la det være. La det ligge. Hoppe over den 24. og hele den “stille uken” som følger etter helt frem til Nytt år, den 31.

Ikke alle barn ønsker seg gaver. Ikke alle barn ønsker ett pyntet hus. Jeg vet jo de ikke ønsker seg materialistiske ting. Egentlig, så vet jeg de ikke en gang LIKER det.
– Jeg vet hva de ønsker seg, og det er dessverre det eneste ønsket jeg ikke klarer å oppfylle.

Noen ganger funker det rett og slett ikke å legge ett plaster på såret. Noen ganger strør det kanskje egentlig mer salt i såret.
Uten at man ønsker å gjøre det..

Så jeg gav vekk juletreet til noen som jeg vet kommer til å bli “over the moon” for det. Og samtidig gjør jeg de små her hjemme litt mer komfortable i sitt eget hjem igjen.. For det er jo det viktigste. At hjemmet ens er ett fristed hvor man føler seg trygg og “hjemme”.



2019, vi er mer enn klar for deg.

@Lunach ❤

Tanker på en fredags morgen..

Hei dere.💖 Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har logget inn her for å forsøke skrive ett innlegg, men måttet gi meg -ordene bare enten “passer seg ikke” eller så er det tema som ikke blir helt riktig å skrive om… Føler jeg. Det er jo bare jul, overalt liksom nå. Og i denne bloggverdenen så er det stødd om seg av bilder av gedigne juletre, fancy julemiddager, julebord, fine kjoler, glitter og alt slik styr.. Hva kommer jeg med..? Jo, hverdagen. Hverdag og tunge dager jeg forsøker løpe i fra.

Jeg vasker. Steller negler. Sorterer og rydder alle skap i hus. Kaster og flytter på ting. Kommer aldri i mål, og kroppen liker ikke og aksepterer så langt ifra dette engasjamentet mitt, og spesielt ikke i denne kulde-tiden.. Men jeg må, må gjøre noe for å slippe tenke, føle, være tilstedet her og nå. Så jeg flykter, og kroppen verker mer og mer, men jeg stopper ikke av den grunn. For jeg må, jeg bare må, løpe løpe løpe- til jeg krasjer. Filmer på netflix, litt hvile. Så sove. Og så stå opp til en ny dag hvor jeg løper.. Løper ifra meg selv. Helt til BPA kommer og jeg kan tillate meg å bare – være.



Hverdag er vell ikke helt det andre gidder eller har lyst å lese om akkurat nå. Det er jo flest hverdager, så nå som det er denne tiden på året igjen, så… Ja. M
en så er det jo sånn at uansett hvilken tid det er på året, så kommer jeg lissom ikke unna “meg selv”, jeg kan lissom ikke være “frisk” når jeg ønsker det eller fordi det er jul, (selvom enkelte får det til å se så forbaska enkelt ut) 🙈🙄 Men så i “den virkelige” verden, så er man “like syk” som alle de 365 dagene året består av. Og man må bare stable ett ben foran det andre, sånn at man ikke blir dårligere.

Men sett bort ifra jul, som er bare en liten del av denne årstiden, ja sånn EGENTLIG i den store sammenheng så er den jo det. Det er bare vi mennesker som klarer å lage den så forbanna stor og LANG.
Jeg elsker vinteren ellers. – Jeg er så heldig at jeg har fått meg de fiiiineste snøkrystallene på verandaen nå!! ❄❄❄ DET er SÅ koselig der!! ❄❄❄ Jeg bare ELSKER snøkrystaller, og jeg hadde faktisk nesten helt gitt opp å finne en lyslenke med snøfnugg som kunne være ute, men HVA har ikke Nille lissom?! ❄❄❄ Ble sååå glad! Den er HELT perfekt, og jeg digger den! – Men dessverre får jeg ikke til å ta noe brukbart bilde av det, skal forsøke en dag det ikke er 7 minus grader, for brrr så kaldt, og jaggu meg tåler Iponene den like dårlig som meg, for kameraet funker ikke før jeg var i godt plantet i sofakroken igjen..🙈😅

Det er en koselig tid, mørket, stearinlysene, koseklær og digg mat. Så uansett kropps-smerter og stive muskler, jul og nytt års tid.. – Vi får bare holde ut disse neste ukene så godt vi kan, så er det endelig over for denne gang også. Da ligger det ett helt nytt år med blanke ark fremfor oss. Nye utfordringer å takle, ny motgang men OGSÅ medgang i sikte. Jeg har flere tøffe ting i vente på nyåret, men jeg skal klare dem også.💪🤛👊🤗 Kanskje jeg skal skrive ett eget innlegg om akkurat det. Planer og mål å strekke seg etter i 2019? Jepp, det tror jeg at jeg skal gjøre. Viss dere vil….? ❤✨❤

Ta vare så godt dere kan i disse tider. For de av dere som gruer seg til jul av en eller annen grunn, ta vare på deg selv så godt du kan, ok? Snakk med noen om du klarer det, eller DO WHAT YOU NEED TO SURVIVE, sånn som jeg gjør. Heh..
Idag kommer bestekompisen på kaffebesøk, det blir kos.❤❤ Skal forsøke å komme i gang med å lage Pita-pizza også idag tenkte jeg, er litt dårlige på matfronten om dagen, så det blir lettere å få i seg noe når man har noe godt i frysa som bare er å slenge i ovnen å varme opp.😘

Tenkte bare å gi en liten lyd i fra meg.. Si ifra om det er noe dere ønsker jeg skal skrive om, har litt lite inspirasjon om dagen, og da blir det fort stille.. Take care, ok? Stooor klem fra meg!

@Lunach

Head above water🌊 #Barnivoksenkropp

“Men, hvor gammel er jeg? Sånn egentlig?” Spør jeg deg, der jeg ligger med hode i fanget ditt og teppe godt tullet rundt meg. Ja, slik jeg pleier, og med så mange spørsmål som jeg har tenkt på hele dagen, – noen store og noen små. Men mange spørsmål har jeg til deg, ja hver eneste dag. Ja, akkurat slik som vi barn har.

Det er jo slik man lærer og vokser.
Det er bra å være undrende, spørrende og søke etter svar på det man lurer på.

“Jeg vet ikke”, svarer du. “Det var ett vanskelig spørsmål.. Jeg tror du er litt forskjellige aldere, jeg! Men vet du? Det er faktisk ikke så viktig. For du er deg, og jeg liker deg akkurat slik DU er!” Svarer du, som den største selvfølge. Som om dette er “ett tema” like dagligdags som det faktisk er for oss. Men som andre mennesker som ikke kjenner meg og/eller andre som meg, mest trolig ville rynket på nesen av og lurt på om vi var helt sprø. Hehe.. Slik er det hva, å være utenfor normen. Den boksen alle vil putte oss mennesker i. Den boksen som ikke passer, noen, sånn egentlig. 

Jeg spør så videre: “Men tenk om jeg aldri blir helt voksen da! Vil du fortsatt være glad i meg da? Tenk om jeg aldri blir voksen i det hele tatt!” Ja, som om det var helt utenkelig og verdens undergang om jeg forble- meg.
💭Den jeg er.
💭Slik jeg er. 
💭Som om det er ingen som kan være glad i meg slik jeg er nå, på ordentlig.

Men du svarer meg, helt rolig, så betryggende og så klokt: “Ja, selv om du ikke blir helt voksen. Jeg liker deg som du er, jeg! Og jeg vil aldri slutte å være glad i deg! Uansett hvor gammel du er, blir eller forblir!”

Og jeg ser på deg, med mine store blå-grå øyne og smiler, før jeg legger hode godt ned på puta igjen, og du stryker meg over ansiktet og håret.. Samtidig tenker jeg for meg selv før søvnen henter meg..“Du er tryggheten min.. Og jeg kunne ikke elsket deg høyere for det.”

@LunaCh❤

7 ting som holder sykdoms-symptomene mine mer i sjakk.

Hei alle hjerter! ❤😘
Jeg vet at mange av dere som stikker innom her sliter med mye av de samme tingene som jeg gjør, i større eller mindre grad. Og jeg tenkte derfor å dele noe av det jeg merker hjelper meg i hverdagen, det som er viktig for meg slik at jeg klarer å holde symptomene mest mulig i sjakk.
Det som faktisk gjør meg mindre symptom-preget, og dermed har jeg det bedre med meg selv og fungerer best mulig i livet generelt. Kanskje kan det være til hjelp for deg også? – Jeg håper virkelig det! ❤🤗 Alt jeg ønsker er jo at mine erfaringer kan være til støtte og/eller hjelpe noen andre også..❤🙌

Så her kommer en liste over noe av det som gjør hverdagen min litt bedre og enklere å leve i. (I tilfeldig rekkefølge)

💭Forutsigbarhet i hverdagen.

Livet er langt ifra forutsigbart, det er som jeg pleier å si: “Livet kommer lissom i veien hele tiden” Dvs: Det er nok av uforutsette ting som kommer kastende over oss uten at vi kan gjøre stort med det, slik er livet. Og slik kommer livet alltid til å være. Men da er det viktig at rammene er på plass. Rammene rundt meg, at grunnmuren er stødig og fast, slik at “når livet kommer i veien” så har jeg likevel en vegg å lene meg til, ett gulv å stå på, ett tak over meg.
– Forutsigbarhet er trygghet, og for meg er nettopp det innmari viktig for at jeg skal fungere best mulig! Det jeg har gjort nå nylig, er at jeg laget meg en ukeplan som jeg skal følge, – og det viktigste jeg gjorde da jeg skreiv den var: Jeg satte MEG SELV først når jeg skreiv den. MINE behov var i fokus, ja for første gang i mitt liv. Ingen hensyn til “andres muligens følelser eller behov” var første prioritert denne gangen. Det er MIN ukeplan, og MINE behov var det eneste som ble tenkt på. 
Det å sette “Alene-dag” annen hver dag var fryktelig vanskelig for meg å skrive, og kanskje aller mest vanskelig å faktisk skulle gjennomføre. 🙈🤦‍♀️
For det innebærer i å si ordene: “Nei, idag passer det ikke.” Og det er noe jeg må øve på. For en ting er å si det, men det andre er jo den dårlige samvittigheten som da gnager på meg gjennom hele dagen.. Det å faktisk sette meg selv først for en gangs skyld, er ett steg i riktig rettning. Legge fra meg “snill-pike” syndromet og være litt positiv-egoistisk akkurat nå, er faktisk utrolig viktig for helsen min. Jeg kan ikke ta vare på andre, om jeg ikke tar vare på meg selv først. 

✅Forutsigbarhet handler mye om Trygghet. Og trygghet er noe av det mest grunnleggende og viktigste i livet til etthvert menneske for å fungere optimalt.

💭 Forståelse og aksept.

Og dette er viktig, dere.
Altså, dette er bare viktig!🙌 Forstålse og aksept. – Det handler ikke kun om forståelse fra andre mennesker, fra de rundt deg. Men det handler også om forståelse for seg selv! Jeg har innsett mer og mer i det siste hvor streng jeg har vært mot meg selv, jeg har vært så forbanna streng og drittsekk mot meg selv i så altfor mange år!
Jeg har aldri vist meg selv noen som helst forståelse for mine symptomer, for mine smerte-utrykk. Jeg har banket opp meg selv, snakket nedlatende og stygt om meg selv, aldri vist noen forståelse for mine helt normale reaksjoner på unormale livshendelser. Og DET punktet syns jeg er bare SÅ sykt viktig! – For vi er mange som er så altfor altfor strenge og som kreveraltfor mye av oss selv! Vi skal hele tiden ta hensyn til alle andre rundt oss, vi skal vise forståelse mht andre og akseptere alle andre som de er, og det er viktig og det skal vi fortsette med! – MEN, hva med oss selv da? Vi må ikke glemme at vi også må ta hensyn til oss selv, våre egne følelser og vårt eget beste. Vi må vise forståelse og vi må akseptere oss selv også. – Og akkurat DET tror jeg vi er mange som sliter med!
Psykologen min sa til meg senest sist uke: “Du må ikke bruke mer krefter enn du har Luna.” Og det tenker jeg er veldig viktig. Jeg kan ikke gi av meg selv helt til jeg ikke har mer igjen å gi, og det er nettopp det jeg har gjort feil hele livet. Jeg har tømt energi-lageret mitt uten å gi meg tid til å fylle det opp, og dermed har jeg gått i bakken igjen og igjen og igjen. 

Forståelse og aksept handler om mer enn kun ene og alene de rundt deg og samfunnet generelt. Det handler like mye om forståelse for seg selv, akseptere seg selv og situasjoner, opplevelser og livserfaringer.

💭 Ærlighet.

Det å tør å være ærlig med de rundt meg om hvordan jeg har det, har vært svært viktig for meg for å få hverdagen til å gå rundt.

Det være å si hvordan jeg har det, eller noe jeg behøver hjelp til, spør om det er noe jeg er usikker på, eller si ifra om noe jeg er redd for skal skje osv.
– Dette punktet henger mye sammen med neste punkt, nemlig “God kommunikasjon.” som jeg kommer til snart… Vi er mange som er “eksperter” til å putte på oss forskjellige masker, – som oftest handler det om å skåne andre for ubehag, for å virker “bedre”/”friskere” eller fordi vi bare ikke tør helt å si hvordan det egentlig står til.
Vi vil jo ikke at andre skal bli bekymret, og heller vil jo ingen være/føle seg som en belastning for noen. – Men viss vi hele tiden skal gå rundt og si halve sannheter til hverandre, så opplever jeg personlig i alle fall at det blir veldig mye forvirrende tanker og følelser, mye synsing og mening og “jeg tror hun/han mente det sånn”. Å være ærlig å si at man har en dårlig dag? Det er bedre enn å si “Joda, det går fint” men samtidig så lyser det jo igjennom på hele kroppspråket og formen ellers at man ikke har det særlig godt. “Mixed Signal” er skikkelig forvirrende syns jeg, og det tror jeg det er for de fleste. Særlig for oss som er ekstra sensitive. – Jeg tåler mye bedre å høre sannheten, selv om den kanskje ikke alltid er like hyggelig å høre, enn å høre “halve sannheter” som jeg kaller det, fordi noen forsøker å skåne meg.

✅Det er lov å være lei seg, det er lov å si man har en dårlig dag.
Det er ikke noe galt i å si det som det er, å faktisk kalle en spade for en spade. Det blir enklere og bedre for enn selv, og det blir enkelere for de rundt å vite hva man har å forholde seg til.

💭 God kommunikasjon.


Å kommunisere… Ja, det er jo noe vi gjør nesten hele tiden, men samtidig er det ikke alle som er like god på det. Og gjett om jeg har mye erfaringer på dette punktet. Jeg personlig synest som jeg skreiv over her, at ting har blitt litt lettere etter at jeg faktisk begynte å innrømme og våger å si til de som er meg nærmest: “Nei, jeg har det ikke så greit om dagen egentlig”, når jeg får spm om det går bra med meg..

Det er så viktig med god kommunikasjon med de du har rundt deg. Det oppstår sååå mye missforståelser og feiltagelser grunnet mangel på komunikasjon, og det er noe vi alle kan jobbe med å bli bedre på tror jeg.

💭 Omsorg.
Både omsorg fra de rundt seg, men også egen-omsorg. Omsorg kommer i ulike former og det finnes mange typer omsorg. Det være en armkrok når du har det vondt, eller at noen hjelper deg med husarbeid når du er utmattet. At du klarer å dusje, stelle deg, gå deg en tur og spise selv om du ikke kjenner deg sulten. Det er så mange forskjellige former for omsorg, og det er helt individuelt hvilken behov man har. Men en ting har vi til felles: ALLE mennesker har behov for en dose omsorg i hverdagen!❤

Jeg tror det er veldig veldig viktig å vite hvilken omsorgs-behov man faktisk har, – og tør å be om det..
Det er absolutt ikke enkelt og mange syns det er flaut også vet jeg. Men da tenker jeg at det er viktig å huske på at OMSORG faktisk er ett medfødt menneskelig behov som vi alle har. Barn som voksen, alle har vi behov for omsorg og at noen bryr seg om oss. Det er noe av det som gjør oss til menneske.

💭Minst mulig stress.

Stress gjør mange syke.
Stress er nesten blitt en “folkesykdom”, mange er  sykmeldt grunnet STRESS, og de fleste stresser seg gjennom hverdagen for å “komme i mål”. (Kommer man fortere i mål, egentlig… og får man noe glede ut av det, når det bare blir ett jag..?)
Og så tenk deg da, når du allerede ER syk, og du har en skikkelig stresset hverdag, eller du er omringet av stress rundt deg.. – Det gjør i alle fall meg mye MYE mer symptombelastet. Jo mer stress jo sykere blir jeg. Og jo mindre stress og jag, jo bedre fungerer jeg.

✅ Ikke fyll opp ukeplanen din med mer enn du har energi og krefter til.
– Da blir du bare stresset og absolutt ingenting blir bedre av det. Du kommer i mål tidsnok. Det gjør ingenting om det tar litt mer tid. Stress fører ingenting godt med seg. Forsøk å unngå eller minske det så godt du kan. 

💭 Nok alene-tid.

For meg er alene-tid veldig veldig viktig
. Jeg blir veldig fort “tom” for krefter og energi i samvær med andre, og trenger derfor mye tid for meg selv for å fylle på energi igjen.
– Det å forstå dette, å ikke minst akseptere det, muligens mye også å vite grunnen til hvorfor det er slik, ja det har gjort at jeg har klart å prioritere dette mer og mer.

Jeg har også oppdaget at når jeg er alene blir jeg mye mer kreativ. Jeg får også tid til å gjøre det jeg liker, som f.eks å skrive blogg, skrive dikt, lage kort eller decopage, ol.
Jeg hører på musikk og sysler med små ting i hjemmet. Leser aviser/bøker, ja- jeg slapper av så godt som JEG kan, og jeg forsøker å bare ta vare på meg selv så godt som mulig.

✅ Alene-tid tror jeg alle hadde hatt godt av, og jeg tror faktisk alle mennesker trenger det. Man får dessuten også mer tid til å reflektere over ting, og dermed utvikle seg. Jeg personlig tror i alle fall “alene-tid” er veldig viktig for å finne mer ro i hverdagen, og for å være mer tilstedet “her og nå”.

Håper noen av punktene jeg deler, kan være til hjelp for noen av dere.. Ta vare og husk: DU ER VERDIFULL! Akkurat som DU er! ❤❤❤

Varme klemmer fra,
@LunaCh❤

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no