Head above water🌊 #Barnivoksenkropp

“Men, hvor gammel er jeg? Sånn egentlig?” Spør jeg deg, der jeg ligger med hode i fanget ditt og teppe godt tullet rundt meg. Ja, slik jeg pleier, og med så mange spørsmål som jeg har tenkt på hele dagen, – noen store og noen små. Men mange spørsmål har jeg til deg, ja hver eneste dag. Ja, akkurat slik som vi barn har.

Det er jo slik man lærer og vokser.
Det er bra å være undrende, spørrende og søke etter svar på det man lurer på.

“Jeg vet ikke”, svarer du. “Det var ett vanskelig spørsmål.. Jeg tror du er litt forskjellige aldere, jeg! Men vet du? Det er faktisk ikke så viktig. For du er deg, og jeg liker deg akkurat slik DU er!” Svarer du, som den største selvfølge. Som om dette er “ett tema” like dagligdags som det faktisk er for oss. Men som andre mennesker som ikke kjenner meg og/eller andre som meg, mest trolig ville rynket på nesen av og lurt på om vi var helt sprø. Hehe.. Slik er det hva, å være utenfor normen. Den boksen alle vil putte oss mennesker i. Den boksen som ikke passer, noen, sånn egentlig. 

Jeg spør så videre: “Men tenk om jeg aldri blir helt voksen da! Vil du fortsatt være glad i meg da? Tenk om jeg aldri blir voksen i det hele tatt!” Ja, som om det var helt utenkelig og verdens undergang om jeg forble- meg.
💭Den jeg er.
💭Slik jeg er. 
💭Som om det er ingen som kan være glad i meg slik jeg er nå, på ordentlig.

Men du svarer meg, helt rolig, så betryggende og så klokt: “Ja, selv om du ikke blir helt voksen. Jeg liker deg som du er, jeg! Og jeg vil aldri slutte å være glad i deg! Uansett hvor gammel du er, blir eller forblir!”

Og jeg ser på deg, med mine store blå-grå øyne og smiler, før jeg legger hode godt ned på puta igjen, og du stryker meg over ansiktet og håret.. Samtidig tenker jeg for meg selv før søvnen henter meg..“Du er tryggheten min.. Og jeg kunne ikke elsket deg høyere for det.”

@LunaCh❤

7 ting som holder sykdoms-symptomene mine mer i sjakk.

Hei alle hjerter! ❤😘
Jeg vet at mange av dere som stikker innom her sliter med mye av de samme tingene som jeg gjør, i større eller mindre grad. Og jeg tenkte derfor å dele noe av det jeg merker hjelper meg i hverdagen, det som er viktig for meg slik at jeg klarer å holde symptomene mest mulig i sjakk.
Det som faktisk gjør meg mindre symptom-preget, og dermed har jeg det bedre med meg selv og fungerer best mulig i livet generelt. Kanskje kan det være til hjelp for deg også? – Jeg håper virkelig det! ❤🤗 Alt jeg ønsker er jo at mine erfaringer kan være til støtte og/eller hjelpe noen andre også..❤🙌

Så her kommer en liste over noe av det som gjør hverdagen min litt bedre og enklere å leve i. (I tilfeldig rekkefølge)

💭Forutsigbarhet i hverdagen.

Livet er langt ifra forutsigbart, det er som jeg pleier å si: “Livet kommer lissom i veien hele tiden” Dvs: Det er nok av uforutsette ting som kommer kastende over oss uten at vi kan gjøre stort med det, slik er livet. Og slik kommer livet alltid til å være. Men da er det viktig at rammene er på plass. Rammene rundt meg, at grunnmuren er stødig og fast, slik at “når livet kommer i veien” så har jeg likevel en vegg å lene meg til, ett gulv å stå på, ett tak over meg.
– Forutsigbarhet er trygghet, og for meg er nettopp det innmari viktig for at jeg skal fungere best mulig! Det jeg har gjort nå nylig, er at jeg laget meg en ukeplan som jeg skal følge, – og det viktigste jeg gjorde da jeg skreiv den var: Jeg satte MEG SELV først når jeg skreiv den. MINE behov var i fokus, ja for første gang i mitt liv. Ingen hensyn til “andres muligens følelser eller behov” var første prioritert denne gangen. Det er MIN ukeplan, og MINE behov var det eneste som ble tenkt på. 
Det å sette “Alene-dag” annen hver dag var fryktelig vanskelig for meg å skrive, og kanskje aller mest vanskelig å faktisk skulle gjennomføre. 🙈🤦‍♀️
For det innebærer i å si ordene: “Nei, idag passer det ikke.” Og det er noe jeg må øve på. For en ting er å si det, men det andre er jo den dårlige samvittigheten som da gnager på meg gjennom hele dagen.. Det å faktisk sette meg selv først for en gangs skyld, er ett steg i riktig rettning. Legge fra meg “snill-pike” syndromet og være litt positiv-egoistisk akkurat nå, er faktisk utrolig viktig for helsen min. Jeg kan ikke ta vare på andre, om jeg ikke tar vare på meg selv først. 

✅Forutsigbarhet handler mye om Trygghet. Og trygghet er noe av det mest grunnleggende og viktigste i livet til etthvert menneske for å fungere optimalt.

💭 Forståelse og aksept.

Og dette er viktig, dere. Altså, dette er bare viktig!🙌 Forstålse og aksept. – Det handler ikke kun om forståelse fra andre mennesker, fra de rundt deg. Men det handler også om forståelse for seg selv! Jeg har innsett mer og mer i det siste hvor streng jeg har vært mot meg selv, jeg har vært så forbanna streng og drittsekk mot meg selv i så altfor mange år!
Jeg har aldri vist meg selv noen som helst forståelse for mine symptomer, for mine smerte-utrykk. Jeg har banket opp meg selv, snakket nedlatende og stygt om meg selv, aldri vist noen forståelse for mine helt normale reaksjoner på unormale livshendelser. Og DET punktet syns jeg er bare SÅ sykt viktig! – For vi er mange som er så altfor altfor strenge og som kreveraltfor mye av oss selv! Vi skal hele tiden ta hensyn til alle andre rundt oss, vi skal vise forståelse mht andre og akseptere alle andre som de er, og det er viktig og det skal vi fortsette med! – MEN, hva med oss selv da? Vi må ikke glemme at vi også må ta hensyn til oss selv, våre egne følelser og vårt eget beste. Vi må vise forståelse og vi må akseptere oss selv også. – Og akkurat DET tror jeg vi er mange som sliter med!
Psykologen min sa til meg senest sist uke: “Du må ikke bruke mer krefter enn du har Luna.” Og det tenker jeg er veldig viktig. Jeg kan ikke gi av meg selv helt til jeg ikke har mer igjen å gi, og det er nettopp det jeg har gjort feil hele livet. Jeg har tømt energi-lageret mitt uten å gi meg tid til å fylle det opp, og dermed har jeg gått i bakken igjen og igjen og igjen. 

Forståelse og aksept handler om mer enn kun ene og alene de rundt deg og samfunnet generelt. Det handler like mye om forståelse for seg selv, akseptere seg selv og situasjoner, opplevelser og livserfaringer.

💭 Ærlighet.

Det å tør å være ærlig med de rundt meg om hvordan jeg har det, har vært svært viktig for meg for å få hverdagen til å gå rundt.
Det være å si hvordan jeg har det, eller noe jeg behøver hjelp til, spør om det er noe jeg er usikker på, eller si ifra om noe jeg er redd for skal skje osv.
– Dette punktet henger mye sammen med neste punkt, nemlig “God kommunikasjon.” som jeg kommer til snart… Vi er mange som er “eksperter” til å putte på oss forskjellige masker, – som oftest handler det om å skåne andre for ubehag, for å virker “bedre”/”friskere” eller fordi vi bare ikke tør helt å si hvordan det egentlig står til.
Vi vil jo ikke at andre skal bli bekymret, og heller vil jo ingen være/føle seg som en belastning for noen. – Men viss vi hele tiden skal gå rundt og si halve sannheter til hverandre, så opplever jeg personlig i alle fall at det blir veldig mye forvirrende tanker og følelser, mye synsing og mening og “jeg tror hun/han mente det sånn”. Å være ærlig å si at man har en dårlig dag? Det er bedre enn å si “Joda, det går fint” men samtidig så lyser det jo igjennom på hele kroppspråket og formen ellers at man ikke har det særlig godt. “Mixed Signal” er skikkelig forvirrende syns jeg, og det tror jeg det er for de fleste. Særlig for oss som er ekstra sensitive. – Jeg tåler mye bedre å høre sannheten, selv om den kanskje ikke alltid er like hyggelig å høre, enn å høre “halve sannheter” som jeg kaller det, fordi noen forsøker å skåne meg.

✅Det er lov å være lei seg, det er lov å si man har en dårlig dag.
Det er ikke noe galt i å si det som det er, å faktisk kalle en spade for en spade. Det blir enklere og bedre for enn selv, og det blir enkelere for de rundt å vite hva man har å forholde seg til.

💭 God kommunikasjon.

Å kommunisere… Ja, det er jo noe vi gjør nesten hele tiden, men samtidig er det ikke alle som er like god på det. Og gjett om jeg har mye erfaringer på dette punktet. Jeg personlig synest som jeg skreiv over her, at ting har blitt litt lettere etter at jeg faktisk begynte å innrømme og våger å si til de som er meg nærmest: “Nei, jeg har det ikke så greit om dagen egentlig”, når jeg får spm om det går bra med meg..

Det er så viktig med god kommunikasjon med de du har rundt deg. Det oppstår sååå mye missforståelser og feiltagelser grunnet mangel på komunikasjon, og det er noe vi alle kan jobbe med å bli bedre på tror jeg.

💭 Omsorg.
Både omsorg fra de rundt seg, men også egen-omsorg. Omsorg kommer i ulike former og det finnes mange typer omsorg. Det være en armkrok når du har det vondt, eller at noen hjelper deg med husarbeid når du er utmattet. At du klarer å dusje, stelle deg, gå deg en tur og spise selv om du ikke kjenner deg sulten. Det er så mange forskjellige former for omsorg, og det er helt individuelt hvilken behov man har. Men en ting har vi til felles: ALLE mennesker har behov for en dose omsorg i hverdagen!❤

Jeg tror det er veldig veldig viktig å vite hvilken omsorgs-behov man faktisk har, – og tør å be om det..
Det er absolutt ikke enkelt og mange syns det er flaut også vet jeg. Men da tenker jeg at det er viktig å huske på at OMSORG faktisk er ett medfødt menneskelig behov som vi alle har. Barn som voksen, alle har vi behov for omsorg og at noen bryr seg om oss. Det er noe av det som gjør oss til menneske.

💭Minst mulig stress.

Stress gjør mange syke. Stress er nesten blitt en “folkesykdom”, mange er  sykmeldt grunnet STRESS, og de fleste stresser seg gjennom hverdagen for å “komme i mål”. (Kommer man fortere i mål, egentlig… og får man noe glede ut av det, når det bare blir ett jag..?)
Og så tenk deg da, når du allerede ER syk, og du har en skikkelig stresset hverdag, eller du er omringet av stress rundt deg.. – Det gjør i alle fall meg mye MYE mer symptombelastet. Jo mer stress jo sykere blir jeg. Og jo mindre stress og jag, jo bedre fungerer jeg.

✅ Ikke fyll opp ukeplanen din med mer enn du har energi og krefter til.
– Da blir du bare stresset og absolutt ingenting blir bedre av det. Du kommer i mål tidsnok. Det gjør ingenting om det tar litt mer tid. Stress fører ingenting godt med seg. Forsøk å unngå eller minske det så godt du kan. 

💭 Nok alene-tid.

For meg er alene-tid veldig veldig viktig. Jeg blir veldig fort “tom” for krefter og energi i samvær med andre, og trenger derfor mye tid for meg selv for å fylle på energi igjen.
– Det å forstå dette, å ikke minst akseptere det, muligens mye også å vite grunnen til hvorfor det er slik, ja det har gjort at jeg har klart å prioritere dette mer og mer.

Jeg har også oppdaget at når jeg er alene blir jeg mye mer kreativ. Jeg får også tid til å gjøre det jeg liker, som f.eks å skrive blogg, skrive dikt, lage kort eller decopage, ol.
Jeg hører på musikk og sysler med små ting i hjemmet. Leser aviser/bøker, ja- jeg slapper av så godt som JEG kan, og jeg forsøker å bare ta vare på meg selv så godt som mulig.

✅ Alene-tid tror jeg alle hadde hatt godt av, og jeg tror faktisk alle mennesker trenger det. Man får dessuten også mer tid til å reflektere over ting, og dermed utvikle seg. Jeg personlig tror i alle fall “alene-tid” er veldig viktig for å finne mer ro i hverdagen, og for å være mer tilstedet “her og nå”.

Håper noen av punktene jeg deler, kan være til hjelp for noen av dere.. Ta vare og husk: DU ER VERDIFULL! Akkurat som DU er! ❤❤❤

Varme klemmer fra,
@LunaCh❤

Jeg ønsket ikke å leve lenger

Jeg kjenner noen griper tak i meg, drar meg opp av vannet, jeg hiver etter pusten, han, – denne ukjente mannen vasser med vann opp til brystet, tar meg i armene sine og løfter meg opp til seg.. Som ett lite barn ligger jeg sammenkrøpet inntil overkroppen hans mens han med raske steg kaver seg opp av den kalde elven.
Jeg fryser, hakker tenner, forstår ikke helt hva som skjedde nå… Jeg skulle jo ha vært under vann nå? Jeg skulle jo ligget der og svevet, helt til lungene mine fylte seg med vann, til hele kroppen min endelig var avslappet og sinnet mitt ikke lenger var her i denne kalde kyniske onde verden.. Jeg skulle vært under vann jeg nå? Ja helt til jeg var borte. Svevende.
Fri.
Funnet ro.

Han bærer meg, med en arm over ryggen min så hele overkroppen min ligger tett inntil brystkassen hans. Den andre armen bruker han til å dra oss opp den bratte bakken til broen igjen… Ja den samme broen som jeg for liten tid siden stod på med tårefylte øyne og uten håp. Den samme broen som jeg selv valgte å sette mine ben på den andre siden av rekkvereke på, som jeg valgte å slippe hendene mine fra for så å falle ned i det kalde vannet..

Det kommer nå flere mennesker bort for å hjelpe til, en eldre mann står lenger oppe og strekker ned hånden til han, de roper til hverandre, – jeg klarer ikke høre så mye.. Jeg er forvirret og jeg faller ut og inn av bevisthet.. Jeg ser med tåkesyn at han griper tak i den og sier noe som “takk, – jeg så hun hoppet, jeg vet ikke hvem hun er”
– Jeg vet heller ikke hvem jeg er, tenker jeg.. Mens jeg går ut og inn av meg selv. Litt med, så forsvinner jeg igjen. Vet ikke om jeg dissosierer eller om jeg besvimer, men jeg er utslitt, utmattet, jeg er kald og jeg puster.
Jeg skulle jo ikke puste mer? Jeg skulle jo slippe mer, nå.. Hvorfor puster jeg når det gjør så vondt å puste?

Jeg er i en tåke.. Jeg klarer ikke få med meg hva de sier, jeg ser munnene deres åpne og lukke seg, jeg ser de prater, men jeg klarer ikke høre noenting.. Ordene og stemmene er så langt borte..
Var det ikke min tur? Er jeg død nå? Drømmer jeg? Ligger jeg fremdeles i vannet, sånn egentlig?

En av kvinnene som står rundt oss, tar av seg ytterjakken sin og brer den varsomt over meg.. Hun ser på meg med medlidenhet i ansiktet og sier med en rolig og vennlig stemme:
“Dette skal gå bra, lille venn. Vi ringer etter hjelp nå. Det kommer snart hjelp nå..”

Jeg ser på henne med mine tårevåte øyne mens jeg hvisker stille:
“Jeg fortjener ikke hjelp..”

Jeg har alltid hatt en sterk dragning mot havet. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er født i fiskenes tegn eller bare en ren tilfeldighet, men jeg finner aldri en mer indro ro enn når jeg er ved en elv, en foss, havet, en innsjø. Lyden av vannet er beroligende.. Og kanskje det var derfor det falt meg så naturlig at det var akkurat på denne måten jeg skulle forsvinne fra denne jorden på, ja en gang for alle.. Som 20 åring, og jeg var klar for døden.

Men en ting vet jeg for sikkert. Jeg ønsket aldri egentlig å dø, jeg ønsket bare slippe å ha det så inderlig vondt mer. Jeg så der og da, i dette dype mørke jeg var oppspist av, absolutt ingen annen utvei. Og jeg bestemte meg, dag, dato, tid, sted. Og jeg fant en indre ro i det.

Brev ble skrivet. Avskjedsbrev til de nærmeste, de skulle ikke sitte igjen å bebreide seg selv eller føle på noen som helst form for skyld, – det skulle jeg for alt i verden forhindre. Så mer enn 10 personlige brev ble skrivet ved skrivepulten min på rom nr 5. på akutt avd. Da tilsynet var og sykepleierne kom inn døren løy jeg å sa jeg skreiv dagbok, “Så fint du får skrivd ut tankene dine, Luna” sa de bare da og lukket døren.. Helt uvitne om at jeg to dager senere hadde planer om å ta mitt eget liv. Uvitne om at smilet mitt var tilbake fordi jeg tenkte jeg endelig skulle få fred, at denne “forbedringen” de såg, ikke var annet enn en indre ro fordi jeg hadde tatt avgjørelsen – og det lettet hjerte mitt.
For n
å skulle jeg endelig få fred, en lenge etterlengtet fred. Og alle rundt meg ville også få ro, bare de slapp meg. Slapp mer bekymringer. Det var jeg overbevist om. Det var det beste for meg, men det var også det aller beste for alle rundt meg. Jeg var hundre prosent overbevist om at de ville få mer fred i livet sitt, om jeg ikke lenger var her.. Bare jeg forsvant ville alle få det så mye bedre.

——

Jeg fryser, skjelver som ett aspeløv mens jeg hører sirene i det fjerne.. Rødkledde menn og den hvite og røde ambulansen var tilkallet og her for å hente meg.. Jeg ble lagt på en båre og pakket inn med alt de hadde av varme tepper og dyner.. Mannen som hadde hentet meg opp av vannet ble også tatt hånd om.. Han fikk jakken til en av helsepersonellet fra ambulansen.. Jeg falt inn og ut av bevisthet, jeg sovnet og våknet opp på sykehuset ett par dager senere.. Forfryst, kald, forvirret, sliten, så fryktelig sliten, men – trygg.
Trygg mot dette mørke som nesten stjal livet ifra meg.

Jeg var i live, og litt etter litt som ukene og mnd gikk, begynte jeg å kjenne på følelsen av glede over at jeg fremdeles var i livet. Takknemlig for at jeg overlevde, at jeg ble reddet den sene høstkvelden..  Takknemlig for at jeg fikk en sjanse til å se om livet kunne bli litt mer levlig igjen.



Idag er det “Verdensdag for selvmordsforebygging”. En viktig dag, viktigere enn noensinne før. Visste du at selvmord nå tar flere liv i norden, enn både kreft, trafikkulykker og overdoser gjør? Antall selvmord har økt fra 523 liv til 614 liv de siste fem årene.. Mens sykdoms- og ulykkesstatestikken nå går NED, går selvmords-statestikken derimot opp.. Så vis at du bryr deg, strekk ut en hånd, – og tenn ett lys kl 20.00 ikveld, – for alle de som har gått bort, for de som fremdeles kjemper, for de etterlatte og de pårørende som står på og kjemper for livet til en av sine nære som sliter mot selvmordstankene.

Våg å bry deg! ♥

Trenger du hjelp?
For øyeblikkelig hjelp, ring: 113.
Kirkens SOS: 22 40 00 40 (24/7)
Mental Helse: 116 123 (247/)

@Lunach ♥

FAEN TA, ER DET IKKE SNART NOK NÅ?!

Jeg har lest ikke mindre enn to leser innlegg på under en uke, hvor to forskjellige “anonym” skriver om sine vonde opplevelser med lege på akutten, legevakten, etter Selvskadings-episode. (Du kan lese dem HER: Kjære lege på legevakten Og HER: Kjære legevaktsleger

Og jeg blir bare så uendelig trist! Og så SINT! Ja, jeg blir sint, og det med min fulle rett! Denne uretten som stadig blir begått av enkelte uvitne sjeler i dette fantastiske landet vi nå lever i, den er helt umennesklig, – og det er faen ikke greit! Det er NOK nå!
Og du som leser? Vær så vennlig, Bli sint! Bli forbanna! SI noe! Engasjer deg! Om ikke i det minste LIK og DEL. 

Tenk om det var din datter eller din sønn? Din mor eller din bestevenninne? Hadde DU likt å bli møtt med avsky når du kom inn døren på legevakten? Med blikk som forteller deg akkurat hvor lite velkommen du er? Ja der legen ikke en gang gidder ta seg bryet med å hilse på deg, ikke SE på deg en gang, men istedet velger å fortelle deg akkurat hva han/hun syneste om deg (uten å kjenne deg personlig): “Siden du har gjort dette selv, så liker du jo smerte da. Og jeg gir ikke bedøvelse for selvpåført skade!” – Ja så stikker han hull i huden din, med sinte og irritable hender. For han er irritert, ja han er faktisk sint – på deg! – Som igjen er her og forstyrrer hans arbeid for å hjelpe mennesker som VIRKELIG trenger hjelpen hans. Ikke deg, ikke din datter eller din bestevenninne. Nei, for du/de er ikke velkomne her på legevakten, de har jo tross alt gjort denne handlingen selv. Så du/de fortjener jo ikke respekt, du/de fortjener ikke omsorgsfull behandling. Fortjener ikke empati eller medfølelse, heller. For du, din venn eller din datter, har jo tross alt laget dette såret på armen sin helt av egen fri vilje, og da fortjener man ikke å bli behandlet som ett menenske, ikke sant?
Ja så gjentatte ganger med sylskarpe nåler i den ømme såre huden din, eller til din datter, eller din bestevenninne, blir det stukket nåler i, mens tårene triller, helt til man ikke en gang klarer kjenne noenting – fordi smerten som blir påført av legen er så vond at den er helt ubeskrivelig.
Og tro du meg, – for jeg vet! Jeg har selv kjent disse stikkene på min egen kropp. Jeg har selv kjent tråden bli ført inn og ut av huden min mens legen strammer HARDT nok til, ja bare for å gjøre det EKSTRA vondt for meg. For det er jo det jeg ønsker, ikke sant, å ha det vondt?

♦ 1. Nei, det er ingen som ØNSKER å ha det  ubeskrivelig vondt at de påfører seg selv skader på sin egen kropp!
♦ 2. Nei, det er ingen som ØNSKER å ha en smerte så stor at de ikke finner en eneste måte å lindre det på annet enn å flytte den indre smerten utenpå.
♦ 3. Nei, det er ingen som ØNSKER å tilbringe tiden sin på en legevakt eller på kirurgisk avdeling en lørdagskveld, eller hvilken som helst annen dag i uken.

– Hvorfor er det slik at mennesker som allerede har opplevd og overlevd mer enn nok av smerte, bare skal ti stille, bare godta å bli møtt på en så umennesklig måte, å være takknemlig for å i det hele tatt få behanlding og hjelp for skadene. Nei for faen, hvorfor skal dette være greit?! For så lenge dette får lov å fortsette å være slik, så er vi ikke engasjerte nok. Da er vi ikke SINTE nok. Da sier vi ikke ifra NOK. For da hadde det vært en slutt på dette nå! Og tiden er for pokker meg inne nå! Det er NOK nå!
– Ja, vi har fått NOK nå!

Og jeg sitter her, hamrer løs på tastaturet i både fortvilelse, sinne, utmattelse og så forbanna lei av å måtte igjen skrive om akkurat dette temaet, måtte gjenta meg selv så forbanna mange ganger i så altfor mange år uten at det viser noen som helst form for endring. – Men viss ikke JEG gjør det, hvem skal da?! Hvem skal være talerøret viss ikke JEG velger å igjen og igjen og igjen skrive om ett tema som så altfor mange ikke vet noenting om, altfor mange ikke orker ta kampen selv, og så altfor mange tror ikke en gang de er verdt den.
NOEN må gjøre det, og jeg velger å bruke de få kreftene og den lille energien jeg har om dagen til nettopp det.
– STÅ OPP FOR DE SOM TRENGER DET SOM MEST!

Så her sitter jeg igjen da, full av sinte ord innvendig som ikke passer seg særlig godt skriftelig. Jeg skulle så gjerne slengt ut all gørra, men jeg skal forsøke å holde meg mest mulig saklig. Og derfor har jeg noen spm jeg tenkte kanskje kan hjelpe dere legene, og sykepleierene som er vitner til denne såkalte “behandlingen”, til å TENKE SJÆL.
For har dere virkelig ikke en eneste selvstendige tanke!? For man kan jaggu meg begynne å undre! For en ting er hva dere er opplært til! Ja hva som står i lærebøkene deres.. Men en annen ting er at det faktisk er fullstendig lov å bruke både vett og forstand! Jeg gir blanke faen i hva som står i lærebøkene deres, hva noen har fortalt dere eller hva dere TROR og mener eller hvilken fordommer dere selv besitter. For å være helt ærlig så gir jeg blanke faen for hvilken grunn du klarer forsvare deg selv med! For når ett menneske sitter å trygler deg om at du skal slutte å stikke nåler i den såre huden sin med tårer trillende nedover kinnet, ja da er det for meg faktisk komplett UMULIG å forsvare dine handlinger! For et hvert menneske ville da ha hatt EMPATI nok til å faktisk SLUTTE å påføre noen en smerte de langt ifra trenger eller fortjener! – UAVHEGIG AV GRUNN!

– Er det ikke nok, snart? Har vi virkelig ikke, i år 2018 kommet lenger enn DETTE?!

1.
Forstår dere virkelig ikke at dere SKADER ett allerede skadet menneske ytterligere?!

2. TROR dere virkelig at ved å påføre ett menneske som kommer på sitt mest sårbare, mest skamfulle og nakne.. at denne umennekslige “behandlingen” dere selv VELGER å gi, at det skal være til HJELP?!
3. Hadde det vært din egen datter eller din egen sønn, hadde du da oppført deg på denne måten?! Ett spm du godt kan stille deg ett par ganger til… 

Kan dere ikke bare vær så snill å slutte nå? SLUTT å vær en drittsekk!  Slutt å skad andre mennesker som kommer til deg for hjelp! Slutt å krenk og ydmyk mennesker som allerede er krenket nok fra før av! SLUTT å vær en drittsekk, og begynn å vær ett MEDMENNESKE i stedet. Lover deg du får det bedre med deg selv, du også!

Bare.. Vær så snill, SLUTT’A!
Det er nok nå! Det er SÅ nok, nå..

@LunaCh♥

Selvhat, selvstraff, og en ubeskrivelig smerte..

Og du kan aldri forstå, hvordan det er å være  livredd for å være alene på kveldstid.. Ja, på akkurat den måten.. Alene med seg selv og sine indre demoner. De som herjer som viltre rovdyr på jakt etter sitt bytte. Bare at hun er sitt eget bytte.
Sin verste fiende, ja det er utrolig nok – seg selv.


Og du vil aldri kunne forstå, ikke fordi du ikke vil eller forsøker, men fordi det er umulig om du ikke har kjent på det selv. Vært her i akkurat
dette mørket, dette ensomme stedet i seg selv hvor det gjør så vondt å være til at ingenting du gjør eller forsøker avlede hjelper. Der du desperat forsøker overleve og gjøre “det riktige”, men så minsker det ikke smerten, det får ikke stemmene til å slutte rope i hode ditt, å tegne eller lage kort demper ikke en damn shitt og alt føles plutselig så uoverkommelig og så meningsløst..
Og etter noen timer i ren desperasjon for å finne NOE hensiktsmessig å gjøre, er du så utslitt at du går over i en form for dissosiasjon, der du er helt totalt lammet følelsesmessig. Du føler ikke noen ting, lenger… Smerten som var så intens vond har endelig gitt seg. Men det har også alle andre emosjoner, både de vonde, men også de gode.

Du er – ingenting.
Du føler – ingenting.
Alt er tomt, det er som om det er ingenting igjen av deg nå,  det finnes ingenting Iboende deg. 


Bare..

Tom. Følelsesløs. Kald. Apatisk.
Ikke trist mer, ikke glad. Ikke sint, ikke overveldet.
Bare apatisk og tom..
Ikke lenger tilstrekkelig, ingenting når inn.



Ingenting er viktig nå, ingenting betyr noen ting lenger. Alt er bare meningsløst, håpløst og øynene som skinte tidligere på dagen, ja de er helt tomme. Hun bærer ett slørete blikk, – ja du kan nesten se evigheten i de. Lengselen og savnet og smerten, alt. Du kan se alt..

Og du merker det, du merker hvor tom hun er. At hun prater annerledes, tonefallet, og at de som vil skade kroppen hennes bråker så ille at hun ikke lenger bryr seg om hun lever, overlever. Det er ikke så viktig, bare hun får straffet seg nok, ikke sant? Det er slik det er.. Og det er vanskelig å forklare hvordan det føles, hvordan det kan gå så langt, hvordan alt man har bygd opp kan plutselig ende opp med å bety – ikke noe som helst.
Det eneste man tenker i denne stund er å fjerne smerten på innsiden, den intense brennende smerten må bort, koste hva det koste vil. Tenker ikke, bryr seg ikke, alt som betyr noe nå er å minske den indre smerten som er så vond at kuttskadene er bare en filleting – selv hvor ille de er for andre.. For legene som er så snille nå som med varsomme hender syr dem igjen… Operasjons-sykepleierne som holder hånden på skulderen hennes i det sprøytestikkene blir satt inn i de dype sårene..

Hadde de bare kunnet fjerne den indre smerten samtidig…

—————–

Det gjør vondt igjen, nå. Nå som alle emosjoner er tilbake.
Og tårene renner med tanke på at hun tapte slaget, nå igjen.
– Ja…. Nå igjen.

Hvor mange ganger skal hun ligge her? Akkurat i denne operasjonsalen, med disse menneskene som ikke lenger straffer henne slik som de før gjorde, mest trolig i beste mening, i sin tro på at det ville hjelpe henne. Nei tidene har endret seg nå. Det er nye leger nå. Nye sykepleiere. Nye holdninger. Ny forståelse.

I denne operasjonssalen setter de alltid bedøvelse før de syr henne sammen igjen, de syr aldri uten lenger.. Nei i denne operasjonssalen spør de henne hvordan hun har det. De kjefter ikke, ei heller straffer henne med å helle sprit i de åpne sårene.. Nei her lurer de på hva som gjorde så vondt at hun skadet seg så ille..
Her i denne operasjonssalen kan hun bare være, stille.. Gråte.
Si ifra viss det gjør vondt, for her setter de nemlig mer bedøvelse viss hun kjenner noe.. Her i denne operasjonsalen trenger hun ikke ha mer vondt enn hun allerede har det, sier de. Og hun takker og smiler forsiktig til dem, mens hun forsøker kvele skammen som river som verst på innsiden over nok ett tapt slag.. Lei seg med tanke på alle de som hun har skuffet nå, alle de som blir lei seg og redd for henne.

Men aller mest, så er hun bare helt utslitt nå.. Så sliten, så liten og så innmari redd…

Redd fordi hun vet hun ikke kan kjempe for evig…

@Lunach♥

Mørket på den lyseste dag..

Smerten har nådd bristepunktet. Be om hjelp har hun gjort i mange mange mnd nå og avslagene har kommet i kø i postkassen. Smerten er ikke lenger til å bære, smerten har nådd grensen for hva hun og etthvert menneske har evne til å tåle. – Hun klarer ikke tenke rasjonelt eller klart lenger, klarer ikke snakke mer om det vonde, klarer ikke forholde seg lenger til det som er. Makter ikke holde seg selv samlet, utslitt og utmattet av alle kamper hver dag og hver natt.
Hun er ikke lenger “her og nå”. Hun er i fortiden. Og fortiden? Er mørk som den lyseste dag.

Smerten. Kan du se den?
Smerten har nådd bristepunktet, følelseshjernen er den eneste som er koblet på nå. Det er ikke mulig å holde ut ett sekund til, hun klarer det ikke mer. Makter ikke stå imot, hun vet ikke en gang om hun ønsker.. Det gjør FOR vondt, det krever FOR mye krefter, krefter hun ikke lenger har. Hun makter ikke rope “hjelp meg!” enda en gang for å få døren slengt igjen foran ansiktet hennes..

Bristepunktet er nådd. Og barberbladet er den eneste løsningen hun klarer se nå.
I speilet, gjennom de hovne røde øynene med tåkesyn, er det kun en ting hun ser. Ett skall av den personen hun en gang var..
Barberblad, barberbladet er det eneste som kan hjelpe nå. Det eneste som kan fjerne den intense smerten som har vokst seg større og større på innsiden mens mnd går og smilene gis.. Men tårer har det vært nok av, ja bak smilene har tårene rent jevnt og trutt lenge nå.. Og det er tomt for tårer nå, tro det eller ei. Det går tomt til slutt. Visste du det?  En dag har du ikke flere igjen, og du stirrer på deg selv i speilet og alt du ser er en skygge av den du en gang var..

Sterk og modig, sier de til henne hele tiden. “Du klarer dette, du har klart så mye før!”
“Du er så sterk, jeg vet du klarer dette også!”
– Men visste du ikke? Det er begrenset for hvor mye ett lite menneske klare å stå i, ganske så alene. Det er ikke alt ett lite menneskets hjerne har kapasitet til å takle.

———–

Tårene har stillnet nå.. Ropene om hjelp er kun ett svakt minne hun hører som ett ekko i fjellene mens hun går med raske skritt mot butikken. Hun tenker ikke, hun bare går. Går – går – går. Mot butikken, dit hun innerst inne vet at hun egentlig ikke skal gå alene. – Men hun tenker ikke, hun klarer ikke holde ut mer. Det gjør for vondt å være til. For vondt å være i seg selv. Det gjør for vondt å være – henne. Barberblad. Den største trøst, – men også den farligste trøst. Det lille metallstykke kan ta fra henne alt hun har kjempet for, alt hun har kjempet mot. Det kan stjele fra henne livet hennes, ja det kan ende alt – her og nå. Men hun er ikke lenger i stand til å tenke konsekvenser, for Tenke-hjernen er overstyrt av Følelses-hjernen, og hun bare går. Bare går går går. Mens solen stryker henne forsiktig over ansiktet, er følelsene for vonde å kjenne på, de er for smertefulle, helt umenneskelig å holde ut i.

Hun som var så flink, så sterk, så modig. Ikke sant det var det du sa?
Og hun er sterk, hun er modig, hun klarer mye. Men hun som alle andre faller også og slår seg inni mellom. Hun er sterk, hun er modig, og hun klarer mye.
– Men det er viktig å huske på at hun er bare ett menneske, hun også.

Og hun blør når hun faller å slår seg, hun som andre.

 

@LunaCh♥

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no