Kompleks-PTSD: Viktigheten av hvile og ro i hverdagen. #Balanse

Kompleks-PTSD (Kompleks post-traumatisk stresslidelse) gir mange daglige utfordringer i hverdagen. Selv om du ikke alltid kan se det på utsiden av menneske, så er det høyst reelt på innsiden.
PTSD har nok de fleste hørt om, men kompleks PTSD er en litt mindre kjent diagnose, og mange tror nok det er en og samme sak. Det er det ikke.
Begge har åpenbart mange likehetstrekk, endel like symptom, men C-PTSD har ett enda bredere og mer komplekst og sammensatt symptom/sykdomsbilde.

💥Symptomer og utfordringer vi som lever med kompleks-PTSD kan blant annet være:

⚡Viktigheten av alene-tid! “Me-time.”
Balanse mellom ro/hvile og sosialtid.

Dette handler i dette tilfelle langt ifra om spadager og manikyr, venninne-luncher og turer til frisøren. Dette handler om å la seg selv få den hvilen og roen både kroppen og sinnet behøver, for å takle og makte stå i hverdagen på best mulig måte – over tid. En god balanse som dette kan være innmari vanskelig å finne, men er særdeles VIKTIG å finne – og faktisk også å gjennomføre.
Husk også at: En god balanse som funker for meg, trenger nødvendigvis ikke funke for deg. Dette er jo individuelt for oss alle. Vi mennesker har jo forskjellige behov, selv om vi har samme utfordringer og samme lidelse.

⚡En god balanse i hverdagen, kan hjelpe deg til å klare holde deg innenfor toleransevinduet.
Å klare det, hver eneste dag over tid, er en daglig utfordring og en kamp for mange, siden vi har ett veldig smalt toleransevindu ift normen i befolkningen. Det koster enormt med energi bare det, å forsøke å holde seg innenfor.

Jeg opplever og erfarer nå, at jeg klarer det bedre og oftere enn før, når jeg holder meg til planen jeg har laget og som jeg har prøv ut i ca ett år nå. Jeg ser og kjenner at dette? Det funker for meg!
Uke-planen min, hvor det står med stor skrift “ME-TIME” på halvparten av de 7 dagene en uke består av, har virkelig blitt redningen min på mange måter. Så lenge jeg holder meg til den, klarer jeg meg veldig mye bedre i hverdagen. Og jeg HAR det bedre med meg selv. Og gjett om det er  godt å kjenne på!


– Det er utrolig viktig å finne måter som kan hjelpe enn til å klare holde seg innenfor toleransevinduet på. Det er fryktelig vanskelig og nærmest umulig å komme seg innenfor igjen viss du først faller utenfor. Og der, der er det ekstremt krevende å være. Både hyper-aktivering og under-aktivering koster enormt med krefter og energi.

⚡ Hyperaktivering: Aktivt forsvar: Kamp, frykt, frys, hjelperop.
Angst, sinne, uro. Høy puls, pustevansker, kvalme. Hodepine, tankekjør, impulsivitet, munn-diaré, kaos, vaktsomhet, ut-agering.
⚡Under-aktivering:  Passivt forsvar: Overgivelse, “gå med”, frys
Tomhet, nummen-het, skam, nedstemthet, følelsesløs
Lav puls, langsom puls, fjern, passiv, hukommelsestap, dissosiasjon, forvirret, treg, faller ut.

For å klare de små hverdagsoppgavene som trengs å gjøres hver dag, behøver jeg å holde meg innenfor toleransevinduet. Når jeg er utenfor er det vanskelig å få noenting gjort, da er jeg så “utenfor” at jeg ikke klarer fungere overhode. Det handler også om å ha igjen nok energi til å gjøre ting jeg selv har lyst til også! Som f.eks å blogge! Ta bilder, redigere, se TV-serier. Lage kort, male eller skrive dikt, ja slike ting som jeg liker å gjøre. Lage meg noe mat, eller bare lese og oppdatere meg på nyheter.

For meg handler alene-tid om tilstedeværelse. Om å være her og nå. I nåtid, og faktisk kjenne at livet kan være ganske fint, til tross for fortiden som har vært.


Før, i mange år, var det KUN kaos i både hode og kroppen min, og jeg var nesten konstant hyper-aktivert. Som igjen, førte til både indre og ytre kaos i livet mitt. (mye selvskading og angstanfall) Og hvorfor ble det slik? Fordi jeg aldri brukte ordet nei. Jeg satte absolutt ingen grenser. Og jeg tok langt ifra hensyn til meg selv og min egen helse. Jeg bare kjørte på, jeg!
– Fordi jeg ønsket å leve som om jeg var frisk. Jeg ville være med..
Men så er jeg ikke frisk, og jeg har innsett at for å overleve og faktisk også kjenne at jeg LEVER også, så måtte jeg ta tak i dette. For jeg har rett og slett ikke krefter og energi som “friske mennesker” har. Og det må jeg bare erkjenne og godta.
Jeg får f.eks ikke ladet opp batteriene mine på natten slik som de fleste andre mennesker gjør. Uansett hvor mange timer jeg sover, så er det aldri nok. Jeg går alltid på sparebluss, jeg har aldri ett oppladet batteri uansett hvor mye jeg hviler eller sover, – fordi å leve med kompleks PTSD tar all den energien jeg har og mer til.
Så for å klare leve og ha ett innhold i hverdagen min som JEG er fornøyd med? Så har jeg måttet finne en balanse som funker for MEG. Og jeg må holde meg til den, selv når jeg ikke har lyst til det, eller det kanskje ikke passer andre.

Fordi jeg har innsett at: Ingen andre enn jeg, kjenner min kropp og mitt hode. Og jeg må alltid, alltid, sette helsen min som prioritet nr 1.
Og det er jeg blitt veldig streng og nøye på nå, flinkere jo mer jeg øver og øver. Det har ikke vært lett, og det er fremdeles vanskelig til tider. Det har vært mye feiling og prøving, og for ikke å snakke om ett ekstremt høyt angstnivå når jeg har sagt: “Jeg kan dessverre ikke…”. “Det passer ikke for meg”..
Men jeg har innsett at jeg MÅ gjøre det jeg kjenner holder meg mest mulig stabil OVER TID. For da kan jeg også ha mange mange gode dager sammen med de jeg er glad i. Bedre med kvalitet over kvantitet, sier jeg bare! Det er jo bedre med en tilstedeværende og lyttende luna, enn en fjern og angstfull luna? Tenker jeg.

Jeg kan bare ikke få sagt det nok.. Hvor utrolig uuutrooooolig viktig dette er. Og jeg håper du som leser, virkelig tenker over dette og gjør de endringene DU behøver å gjøre i hverdagen DIN, for å få det bedre med deg selv og en litt lettere hverdag. For vet du hva?
DU FORTJENER DET.😉🙏💕


@LunaCh 💚

 

365 døgn skadefri😭🥰👊

Idag nådde jeg målet. Idag har jeg vært uten selvskade i 365 døgn. Det er 365 døgn hvor avhengigheten har tapt, og jeg, Luna, har vunnet. Hver eneste forbanna kamp.💪👊🤜

For det er en kamp. Etter 18 år med selvskading som løsning på alle problemer som måtte oppstå, for å avlede eller/og flykte ifra alle vonde tanker og følelser, så er det ikke lett å skulle lære seg å handle annerledes når verden stormer og alt mørkner. Det er en kamp, og så langt har jeg nådd mitt første mål. Delmål har vært viktig underveis, og det har jeg hatt.
Ett år, var første hoved- MÅL. Jeg har klart det, men det har vært vanskelig, tøft og jeg har til tider vært nær på å sprekke.
Det er oppturer og nedturer i denne prosessen, men det er ett av de viktigste stegene jeg har tatt og tar videre, for å bli friere i meg selv.


I 365 dager og netter, har jeg klart i vanskelige og tunge stunder ta andre valg. Bedre valg. Ta valg som ikke er destruktive, men hensiktsmessige for meg selv. Dermed lærer jeg og forteller jeg meg selv, og omverden, at JEG som menneske har en verdi og at jeg fortjener bedre.
For ved å skade meg selv, forteller jeg hele tiden meg selv at jeg ikke er verdt noe, og jeg fortjener å ha det vondt.
Nå, lærer jeg hjernen min nye spor hver eneste gang jeg velger å stå imot skadetrangen. Vi tråkker opp nye spor i hjernen, det tar tid, det tar krefter og det er mye og en langvarig jobb, – men det funker!



Selvskadingen har tatt ekstremt stor plass i livet mitt, den har vært så alvorlig at den har krevd sin plass, også. Når selvskadingen går fra moderat til alvorlig, for ja, det er ulike grader innen selvskading også som med de fleste andre lidelser og avhengigheter.
Og alvorlighets-graden gjør ofte at Ja, man får hjelp, men det fordi man MÅ ha hjelp. Men det er ofte til å ta hånd om selve skaden, den fysiske, – og redde liv.
Når det er gjort, så er fokuset fremdeles på selve skaden. Fordi den trenger det. Sårskift av hjemmesykepleie, antibiotikakur, oppfølging på legekontoret eller sykehus etc.
Dette er viktig, selvsagt. Men problemet er at d
et psykiske der imot, selve grunnen som førte til denne skaden, den forsvinner ofte i kaoset av blod, ambulanse, sykehus, operasjoner. Grunnen og selve problemet, forsvinner i alt kaoset selve skaden tar.
Og dermed er du like langt kommet..



Nå er jeg 365 døgn uten selvskade. Det betyr ikke at livet plutselig er enklere, lettere eller at jeg er frisk(ere) eller har det bedre med meg selv. Det betyr bare at jeg kjemper som en helt for å benytte meg av andre mer hensiktsmessige måter å takle livet på, fordi jeg ønsker endring.

Det handler om at jeg er villig til å gi slipp på alt det som er for meg, trygt og kjent, og trå ut i det ukjente og forsøke nye måter å forholde meg til det vonde og vanskelige, uten å skade meg selv i prosessen.
Jeg jobber hardt for å stå imot selvhatet og følelsen jeg fremdeles sliter med: At jeg må straffe meg selv.

Men når man endelig har en terapeut som ser deg, og man har noen mennesker rundt seg i det daglige som også tåler å høre det vondeste uten å avbryte eller avlede deg. Når de velger å sitte der, og lytter til alt det vonde du bærer på,- ja det er da man har en sjanse til å komme seg videre.
Jeg har endelig noen som tåler hele meg, også det vonde og vanskelige. Som jeg stoler nok på til å dele. Til å fortelle, og til å våge være helt bunn ubehagelige ærlig med.

Jeg vil gjerne takke min terapeut, min fastlege, mine BPA-er og mine venner, for å ha stått ved min side og hatt troen på meg i disse 365 dagene. Som har hjulpet meg når det har røynet på, som har vært her og støttet meg underveis.
Jeg må tråkke opp veien selv, jeg må gjøre jobben selv.
– Men ved å våge ta imot støtte og ha en hånd å holde i på veien, blir det litt lettere å stå i stormen.



365 døgn siden sist skade. Og det er jeg sjukt takknemlig for!
Det er 365 døgn hvor avhengigheten har tapt, og jeg Luna, har vunnet.
Hver eneste forbanna kamp.💪👊🤜

Aldri gi opp, vi alle har mulighet til å lære nytt, til å vokse som menneske, til å leges og indre sår gro. Vi trenger bare riktig tilrettelagt hjelp, riktige mennesker som tåler og ønsker å lytte, vi trenger ro i hverdagen, og en armkrok når livet røyner på.
Vi trenger det alle mennesker trenger, kjærlighet og omsorg når livet mørkner og alt virker håpløst, så trenger vi at du aldri gir oss opp. At du aldri gir slipp på håpet.


For det er alltid håp. Alltid.💚
Det er disse 365 dagene ett bevis på.
Det finnes håp selv for de mest håpløse.

Nå satser jeg stort, og ser frem imot nye 365 dager!💪👊🤜

@LunaCh 💚

Nå starter det. Hverdagen, traume-terapien og høstens mørke… Jeg må innrømme jeg er fryktelig redd.

Jeg må innrømmet at da det tikket inn en sms på tlf min fra Helsenorge ble jeg veldig spent. Der stod bare at jeg hadde fått ny time på Volda Sykehus og at jeg måtte logge inn på Helsenorge.no for å se mer.
Det gjorde jeg selvsagt, og til min store overraskelse hadde jeg fått time allerede nå den tyvende August, akkurat om to uker fra idag av.

Jeg må si såpass at jeg gruer meg veldig nå. Jeg elsker at det snart er hverdag igjen, for hverdag er det jeg liker aller best.
Endelig få ferdig alt dette ferie-greiene som er ett kaos uten like hvert eneste år. Få inn alle gode rutiner og ikke minst at de ansatte er på plass igjen.

Men jeg gruer meg litt til høstmørke kommer snikende på. Det er koselig med te-lys og kakao, men jeg er fremdeles mye mer redd i mørket, det har jeg vært så lenge jeg kan huske. Jeg gruer meg til kulden kommer og kropps-smertene blir verre igjen. Slik er det for oss med revmatiske smerter, halvåret høst og vinter kan være svært så utfordrende og smertefulle.
Men det som verre er, enn kropps-smertene, det er virkelig traume-terapien. Smertene jeg skal igjennom der fremover, de kan ikke sammenlignes med dager i sengen på grunn av fysiske smerter.
De er ingenting iforhold til smertene hjerte mitt og hode mitt skal stå i, – uke etter uke fremover… Og jeg gruer meg skikkelig.



Jeg er veldig spent på hvordan jeg kommer til å takle det, særlig nå som jeg har hatt en ganske så lang (og høyst nødvendig!) pause. Jeg trengte det, for å hente meg inn igjen litt, for å klare å leve litt i nåtid igjen.
I traume-terapi, går selvsagt mye av tiden til å prate om fortiden, gå inn i ting som har hendt, i dypet av episoder du aller helst ønsker å bare glemme å aldri tenke på igjen. Det sier seg selv at det ikke er lett.
Reaksjonene man får der og da, og etter timen, – det vet man ikke før man er der. Kanskje går det greit, og man klarer hente seg tilbake til nåtid ganske raskt. Men det kan også skje at man ender opp i dissosiasjon, eller at man ikke klarer være her i det hele tatt,- og en av de minste tar over.. 
Det er nemlig det som er skremmende, – reaksjonene under og etter en time på poliklinikken, vet man aldri hva som blir. Og det føles ofte utrygt og skremmende.

Reaksjonen varer i mange mange dager etter timen på poliklinikken. Det er nemlig ikke slik at man bare kan legge fra seg alt på kontoret til terapeuten, og så gå videre med dagen som om ingenting har hendt.
Det blir med deg, i tankene, i følelsene, i kroppen, – i alt du gjør, hver eneste dag fremover.
Og det skal jeg si deg det, at det er beintøft. Det koster alle krefter man har og mere til.

Jeg var forberedt på å begynne i terapi igjen, og jeg ER klar. (tror jeg). Men det er selvsagt ikke noen “hurra endelig!” – følelse, man jubler liksom ikke når man vet hva som venter enn i tiden fremover av både sorg, en ubeskrivelig smerte, sinne og ikke minst den intense frykten som kommer veltende over deg igjen.
Stressreaksjoner, beredskaps-modus, følelsen av manglende kontroll igjen, ja det er bare få av mange krevende energityver jeg har i vente.

Og jeg kjenner jeg er skikkelig skikkelig redd.
Redd for å starte igjen, redd for angstanfallene, hvordan klare det uten selvskading og spiseforstyrrelsen som jeg har nokså under kontroll nå. Vil jeg fremdeles klare det, å ikke falle tilbake til gamle inngrodde mestringsstrategier under terapien hvor jeg ikke har noen tydelig og trygg nok kriseplan? Og uten noe sikkerhetsnett overhode?
Det er så sinnsykt skremmende at du aner ikke, men samtidig føler jeg ikke at jeg har noe valg. Jeg må tørre å ta sjansen, for den eneste vei ut er igjennom. Og jeg er på vei..

(Og før spm og råd kommer. Terapeuten min og fastlegen min, har forsøkt å få til ett samarbeid med ett av DPS-ene i område, men har bare fått avslag fra alle steder,- gang på gang og gang.. Ingen avdeling i Møre og Romsdal ønsker å hjelpe til for å få til ett trygt og stabilt behandlings- tilbud.
Og det er jo veldig trist og fortvilende, og innmari frustrerende for de rundt meg som prøver alt de kan for å få dette til, på en mest mulig forsvarlig måte.)



Det er nemlig ikke bare-bare å gå i traume terapi. Det er fryktelig tøft. Det er hardt og brutalt, og ikke noe man akkurat gleder seg til å gjøre. Det er bare det at det finnes ingen annen vei ut av dette- enn igjennom. Det tror jeg virkelig på. Så jeg prøver nå å forberede meg, både mentalt, og å legge litt planer for hvordan makte stå i det – med begge beina planta mest mulig på jorda.

Jeg har tatt frem uke-planen min igjen, og må begynne å få inn rutinene mine skikkelig igjen. Særlig roe ned nå, og holde meg til annen hver dag med sosialt og alene tid. Det er nemlig helt alfa Omega for meg for å klare holde meg mest mulig stabil – over tid.

Jeg har avtale med BPA idag, som skal både kjøre meg til hver trapi-time, venter på meg der og skal være sammen med meg etterpå. (TRYGT!) Vi avtalte idag at vi kjører rett ut i skogsområde eller til sjøen umiddelbart etter timene, istedet for å reise hjem og rett til senga som jeg har pleid å gjøre.
– Fordi jeg har erfart i ett år nå at naturen virkelig gir meg indre ro og hvile. Jeg har virkelig troen på at naturen vil hjelpe meg til å redusere stress-reaksjonen jeg får i etterkant av terapien, og kanskje jeg slipper like mye hyper-ventilering ol. reaksjoner som er svært vanlig for meg,. Jeg er spent på om jeg klarer det, men jeg skal gi det ett forsøk nå når jeg begynner for å se om jeg får utbytte av det slik jeg tror.

Noen andre som skal start i traume-terapi igjen nå i høst? Hva gjør dere for å takle det på best mulig måte? Har dere noen tanker om evt  strategier som kan være til hjelp?


Jeg vet bare en ting, og det er at: Jeg kommer til å klare det. Jeg VET det blir beintøft, men jeg VET også at jeg kommer til å komme meg igjennom det – på ett eller annet vis.
Jeg har klart SÅ mye til nå, at jeg vet innerst inne at jeg skal stå meg igjennom denne stormen også.
Jeg vet bare at det blir fryktelig fryktelig tøft, og det er helt normalt og fullstendig lov å føle seg redd i slike situasjoner. (Noe annet ville vell heller vært rart..)

@LunaCh 💚

“Vi har all verdens tid!”🙏😍 + en avgjørelse jeg har tatt ift traume-terapien…


I går hadde jeg virkelig TIDENES dag!🙌😍🌊
Jeg elsker som dere mest trolig har fått med dere nå, å finne nye natur steder å vandre rundt på. Og igår tok vi rett og slett en dagstur til vakre Runde!🙏🙌 Der har jeg ikke vært siden jeg var liten jentunge, så det gledet jeg meg skikkelig til! 💕😊


Det er så deilig å sitte i bilen å bare prate om alt mellom himmel og jord, med ett menneske som du virkelig føler deg komfortabel med. Syns ikke du? Det er deilig å bare cruise avgårde? Jeg får en sånn følelse av “befrielse” når jeg sitter i bil.. Bare seile avgårde, med all verdens tid foran oss.
Vi stresser nemlig ikke når vi er på tur. Det er en av “reglene” vi har. For 
“vi har all verdens tid”,  og den setningen hjelper meg nemlig til å ikke stresse meg opp, noe jeg (dessverre) er fryktelig flink til, men jobber med å legge av meg.


For vi HAR jo all verdens tid. (Vi vet jo, heldigvis, ikke om noe annet.) Og dere, for en nydelig dag det ble! Og FOR ett vakkert sted midt ute i havgapet Runde er!🤩🙌🌊💧
Det er jo egentlig helt sinnssykt at det kan være så vakkert, dette landet vi bor i! Jeg ble helt amazed av den utrolig kraftige naturen der ute, fy søren så beriket vi er her i Norges land! Snakk om å være heldige!😍🙌👌






Nå som sommerferien snart nærmer seg slutten, skal jeg begynne i traume-terapi igjen. Jeg både “gleder” meg og gruer meg. Kanskje gruer meg mest… Men jeg føler meg på en måte klar nå, til å begynne igjen.
Jeg har jo allerede erfart at det har hjulpet meg ekstremt mye til nå, uten terapien hos henne hadde jeg aldri kommet meg så langt som jeg har de siste to årene. Så det kan jo bare bli bedre, så lenge jeg står løpet ut. (Med pauser når det er nødvendig).

Og jeg har tatt en avgjørelse som jeg tror kommer til å hjelpe meg veldig. Jeg har jo allerede gått over ett år i traume terapi, så jeg vet jo hva jeg går til. Jeg VET det blir beintøft, og fortsettelsen komme jo ikke til å bli enklere enn det har vært til nå, det kommer nok til å bli enda hardere.
Men det jeg tror vil være helt nødvendig, ikke minst til stor hjelp for meg, er å utnytte naturen minst like mye som jeg har gjort til nå. At jeg f.eks etter timen på poliklinikken, som alltid er beintøff, ikke drar rett hjem for å legge meg i senga for å drukne meg selv i elendigheten og smerten, men at jeg heller drar rett ut i skogen eller til havet, – og får hjelp der til å puste igjen, komme til meg selv, rett å slett for å “grounde” meg. For jeg lover, naturen kan gjøre underverk for psyken! 
DET er jeg ett levende bevis på!🙏😉💚

Jeg vet jo nå, etter ett år omringet av natur 4-5 av 7 dager i uken, hvor mye den virkelig kan være til hjelp. Både for å “jorde” seg, komme til nåtid viss man er mye i fortiden, og til å være HER OG NÅ, tilstedet, – rett og slett.

Så det er ett av målene mine for høsten som kommer.
Nemlig å bruke naturen for ALT det er verdt, til å klare stå i og holde ut hverdagen som kommer til å bli svært belastende og tøff igjen. Noen andre som har lyst å være med på det?
Så kan vi heie på hverandre, støtte og gi inspirasjon og sende positive “vibes” til hverandre så vi makter å fortsette terapien/behandlingen, selv hvor tøft og forferdelig det til tider kan være.

Så kult det hadde vært om vi kunne støttet hverandre gjennom tiden vi har foran oss, vi som er usynlig syke. Om det så er fysisk eller psykisk, så er det temmelig ensomt noen ganger, når det er så få som virkelig forstår hvordan det er å leve slik..


Nå skal jeg ta litt fatt på dagen her. Akkurat fått i meg frokosten, heh, går litt tregt her idag. Men jeg har “hvile-dag”, noe som også er svært viktig!
– Det er viktig å ta seg tid til å roe ned, få tid til å behandle alle inntrykkene og opplevelsene man har, om ikke blir det fort overveldende og uoversiktlig, og da blir det kaos, – i alle fall i hjernen min..🤦‍♀️

Håper dere nyter dagen, hvor enn dere er og hva enn dere gjør. Ta vare på deg selv, og gjør det som er best for deg. Noe som gjør deg godt!🙏
For du fortjener det faktisk, selv om du kanskje ikke føler det selv alltid..

Heier på dere alle, fine krigere!💕😍🙏💪👊


@LunaCh 💚

Fra aske til ild🔥✨🕯

New beginnings are often disguised as painful endings.
~Lao Tzu

Idag satte vi oss i båten igjen, jeg og min aller beste venn. Ut på det åpne hav. Jeg bar med meg en stor og tung eske, ja den samme esken som jeg har båret med meg i så altfor mange år nå, og den har bare blitt tyngre og tyngre for hvert år som går.
Esken er nemlig stappfull av vonde smertefulle opplevelser og minner, og den er rett og slett bare for tungt å bære videre på nå.
– Det var på tide å gi litt mer slipp, og jeg visste det. Kanskje aller viktigst: Jeg var klar. 🙏

Men jeg har nok behøvd det.. Å bære den med meg gjennom livet en stund, for å forstå litt mer av hva som skjedde, hva som gikk så forferdelig galt, hvor hva og hvorfor det ble som det ble.
La meg selv få lov å føle på det en stund, i mitt eget tempo. Ta inn litt og litt, ikke for mye på en gang. Ikke for lite, heller.
La meg selv få lov å kjenne på både sinnet og på sorg, ja alle disse følelsene som blomstrer opp i meg hver gang jeg åpner denne esken, smerten og sorgen over alle de tapte årene jeg sjelden har latt meg selv få lov å kjenne på.

Så vi satte kurs mot den vakreste holmen jeg har vært på noensinne,  heldige var vi også som fikk den helt for oss selv på en så nydelig og varm  sommerdag som idag.
“Rett tid til rett sted, for en gangs skyld”, tenkte jeg for meg selv da jeg gikk i land.

"Though no one can go back 
and make a brand new start, 
anyone can start from now 
and make a brand new ending."
- Carl Bard

“Fy søren så tung den er blitt”, tenkte jeg der jeg stod barføtt, med det ene benet i båten og det andre på en stein med sleip tang og tare på. (Balansen min får virkelig trent seg om dagen!)

Hendene mine er nå fulle av sterke sårbare ord. De små hendene mine er fulle av både gråt, blod og fortvilelse, av både indre og ytre kaos og maktmissbruk.
Hendene mine er ikke bærer av kun mine egne ord, men av mange andre menneskers også.
– En hel del vonde og smertefulle år, som nå er samlet i en eneste eske.

Det knytte seg litt i magen når jeg tenkte på at jeg måtte åpne den igjen, akkurat nå, akkurat idag. Det var lenge siden nå..
– Jeg husket så altfor godt, at noen ganger har det gjort så vondt at jeg knapt har klart å holde ut smerten og være i meg selv, og jeg har måttet legge lokket på den igjen fordi påkjenningen har blitt for stor. Men idag, idag bar jeg den for aller siste gang. Jeg bar den til siste stoppested.
Og det føltes bare virkelig så riktig og så nødvendig nå, og så viktig for meg. Jeg trengte det, og jeg ville det, – virkelig.

"A journey of a thousand miles 
begins with a single step."
-
Lao Tzu


Vi begynte å samle inn greiner og rusk i fjøra for å lage ett bål. Ett stort og svært viktig bål.
Kanskje, mest trolig, det viktigste bålet jeg noensinne vil komme til å brenne.🔥 Ett bål som skulle vise seg å ha en svært emosjonell og følelsesmessig betydning for meg, og for mitt liv videre.




Bålet gav meg en helt ny indre ro. Jeg føler jeg har tatt ett riktig steg i riktig retning nå, dette kapittelet i livet mitt som har tynget meg så, trengte jeg nå å få litt mer på avstand. Legge mer bak meg, og se mer fremover..
Jeg føler jeg har fått en ny start-strek nå. Og jeg har tegnet den opp selv.
Ett indre lys ble virkelig tent i meg idag..
Jeg smiler fremdeles her jeg sitter, midt i nattemørket og skriver til dere.. For jeg føler meg mer fri enn jeg noen sinne har gjort!
– Det føles som en bør har blitt lettet av mine skuldre..


“Jeg er fri nå” tenkte jeg der jeg satt, med alle disse arkene mellom fingrene mine. Hundrevis av dagbok-notater, mine aller innerste mest smertefulle tanker, følelser og minner.
Ja, side opp og side ned la jeg på bålet… Satt og bare så de brant fra ild til aske. Og for hvert ett ark som ble til aske, tente det en glød på innsiden av  meg. – En glød av håp! Ett lys i meg selv, og for fremtiden min.
“Det kan jo ikke bli verre enn dette”
, tenkte jeg med meg selv da jeg plukket opp nok en erklæring om tvangsinnleggelse..



Every day is a new beginning. 
Treat it that way. 
Stay away from what might have been, 
and look at what can be.
-
Marsha Petrie Sue

Det jeg har fått skrivet ut og til-sendt i posten av Journalen min, ble brent på bålet idag. Likeså ble lege-erklæringer, selv-skade-avtaler, suicidal- kontrakter, dagsrapporter og mine egne dagbøker gjennom de 10 årene jeg var innlagt og alle årene etter det frem til nå, – ja alt dette ble brent idag. Og jeg innså bare mer og mer, hvor heldig jeg er, hvor heldig jeg er som fremdeles lever. Som ikke døde i psykiatrien, jeg overlevde- psykiatrien.
Og er her fremdeles, til å kunne fortelle, dele, – for de som ikke klarte seg.


Jeg har klart å reise meg igjen. Med hevet hode.
– fra aske til ild.🔥✨🕯

If you're brave enough to say
goodbye,
life will reward you with a new 
hello.
- Paulo Coelho


@LunaCh 💚

Dagene vi aldri må glemme

Dagen igår følte som årets første sommer-dag, ja til tross for at vi er kommet langt på vei til sommerens ende. Legen min er jo allerede tilbake fra sin velfortjente ferie, og jeg som gruet meg slik til de ukene han skulle ha fri.. Merkelig hvor fort dagene plutselig forsvinner avgårde, men hvor lange de føles før de faktisk er der?
Og så ser man jo, det gikk jo bra? Jeg klarte meg jo.
Ja, det finnes styrke i denne kroppen, fremdeles.



Legesamtalen gikk som alltid fint. Jeg fortalte jeg hadde klart å snu, denne spiralen som har vist en rett og rask vei – nedover..
Ja i forhold til mat og vekt, i alle fall. Og med det, så fører det også til at livet skrenter seg inn noe voldsomt også. For når man svimler på tur, og må sette seg ned for å ikke besvime etter en halv kilometer inn i skogen? Ja da er jo det meste av gleden av å være på tur borte spør du meg. Når skogens trær ikke kan fange deg opp som før, – fordi du faktisk ikke er tilstede i det hele tatt lenger… Ja da vet du, det er noe som ikke er som det skal.

Ja, så jeg tok tak. Jeg satt meg selv i førersete i mitt eget liv og klarte snu skuta rett vei igjen. Men god hjelp på veien klarte jeg det. Og det er jeg skikkelig skikkelig stolt over. (Det var legen min også;)
– Jeg klarte det, og jeg vet hvorfor også. Og det er kanskje det aller ALLER beste med det hele. Det å vite HVORFOR.
Jeg oppdaget for første gang at hele livet mitt, ja livskvaliteten min om du vil, begynte å forsvinne ifra meg igjen… Turene ut i naturen, begynte å bli skremmende uforsvarlige i den fatningen jeg plutselig befant meg i.
Og det var kanskje nettopp det jeg trengte, jeg trengte å kjenne det fysisk på kroppen, for å innse at jeg måtte velge. Fullstendig kontroll, uten noe liv? Eller ett liv, med litt mindre kontroll?

… Hva ville du valgt?
Valget er likevel ikke så enkelt som det kan virke til å være.


Men jeg valgte livet, med litt mindre kontroll. Og jeg hadde virkelig verdens BESTE dag igår. Verdens – beste – dag, egentlig med store bokstaver.

Jeg var mer på sjøen enn på land, og jeg elsker det.🌊🙌 Helt i mitt rette element. Kanskje fordi jeg er født i fiskenes tegn, ikke vet jeg. Men det er slike dager som igår, man lever på når mørket kommer igjen. For det kommer, men når vet jeg ikke. Men jeg vet, at ingenting varer evig. Og vi må leve når vi lever.
Igår var en av de dagene jeg har lovet meg selv at jeg aldri ALDRI må glemme, – for det er de som holder liv i meg når jeg er omringet og fanget i mørket.

Valget var likevel ikke så enkelt som man skulle tro, jeg må ta det samme valget hver eneste dag, flere ganger daglig. Det er  jo ofte slik for oss med en spiseforstyrrelse, det er en kamp vi må kjempe daglig. Men det er ikke like vondt hver dag, og igår var en av de dagene det gjorde mindre vondt. Mindre vondt å være til. Være menneske. Være meg.


Igår var virkelig årets første sommer dag, ja sånn på ordentlig.
Vi grillet, herregud så godt det er med grillmat! 👌😎 Og ja, man kan faktisk spise grillmat selv om man ikke spiser kjøtt. Se her da, ser det ikke godt ut?



Det er så kos med hytte dere. Herregud så fint det må være å eie en hytte! Tenk å bare kunne sette seg i bilen å dra dit å få helt ro og fred, ingenting annet enn natur og fuglekvitter rundt seg. SÅ deilig! 😍🙌
Og A.B, konen til bestekompisen min, hun er bare dyktig med interiør! Jeg blir alltid sittende å snakke og spør om alt mulig med henne, vi kan sitte slik i timevis, det er så kos! ❤🙌
Det er alltid noe nytt eller en forandring, ja det kan være en kjempe liten en, som bare å ha flyttet på noe eller hengt opp en ny lyslykt, – ja så er hele stedet annerledes enn sist jeg såg det. Helt unikt!
Hadde jeg bare hatt halvparten av talentet hennes, altså. Alt hun tar borti blir til gull, liksom. Er det mulig.. Nei, noen bare ER så kreative og har så godt øye for slik. Jeg bøyer meg i støvet for slike talenter. 

Disse “pølsene” må dere bare smake, forresten. Men kun de MED OST OG CHILI. Husk alltid å se etter to ganger på pakken, jeg har kjøpt feil noen ganger og det har vært tidenes nedtur rundt middagsbordet hehe.. Det er merket “Vegetardag, pølser ost og chili” De er så sykt god! Kjøpt på coop extra her i område i alle fall, jeg syns de har det beste utvalget på vegetarmat generelt. (og alltid så ryddig og pent i hyllene) Deilig!



Å cruise på sjøen i stekende sol, hvor gradestokken viser godt over 30 og blikkstille hav fremfor deg, og så plusser du på med en godt erfaren sjømann bak rattet, ja det er stas skal jeg si deg. Det er skikkelig skikkelig stas!
Livet kan ikke bli bedre enn dette”, tenkte jeg hele tiden. Bare meg og bestekompisen min, der ute, – og ett evig paradis som omringer oss fra ende til annen! Hva mer kan en jente ønske seg? 🤷‍♀️💁‍♀️







Bestekompisen min kan å kjøre båt, og jeg føler meg alltid hundre prosent trygg med han i førersete. Ja om det er båt, bil eller livet i seg selv- han er trygg. Min trygge havn. Og det er jeg enormt takknemlig for! 🙏💚

Å føle man har hele verden for sine føtter, er en ubeskrivelig deilig følelse! – Og akkurat slik føltes det igår, der jeg satt fremst i båten med føttene i vannet, kjente det kalde sjøvannet gli imellom tærne..
Ja det var en sånn dag jeg aldri kommer til å glemme. En sånn dag, som bare lagrer seg automatisk i minnet som: “DET var en fantastisk dag, det.”

Og der blir den, dagen igår. Fotografert og lagret i og av hjernen, av minnene både øynene, munnen og alle sansene mine føler, kjenner, ser, lukter og hører.. Hjerne vår er bra fantastisk laget, hva? Helt ubegripelig å skjønne seg på.

Dette er dager man aldri aldri må glemme.





Takk for tidenes dag med dere, kjære Sindre og Anne Britt.❤🙏

Jeg håper sommeren så langt har vært snill mot dere, og at dere har en slik dag eller to, dere også, inni mellom alle kampene dere kjemper. Vi trenger slike dager med påfyll, for å klare holde ut de andre.
Så forsøk å åpne alle sansene dine der ute, og ta alt inn. – Det er så utrolig mye vakkert man kan bære med seg i hjerte etter slike “friminutt” fra sykdom og smerte.

Ta vare, ok? Jeg bryr meg om dere, og ønsker virkelig av hele mitt hjerte at dere kan kjenne dere litt i live, inni mellom, dere også.

Alle mennesker behøver det.🙏💚


@LunaCh 💚

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no