Frys


Jeg fryser til.
Når jeg hører hylene dine. Hvert år, de samme datoene, de samme stedene med de samme minnene.

Og jeg fryser til… akkurat som da.

Jeg kan fremdeles høre deg.. Visste du det? Jeg kan se deg. I minnet. Hvordan du roper, skriker… trygler.
Du sparket og sloss, du. Men til ingen nytte… For det var alltid David mot Goliat, en kamp du aldri hadde sjanse å vinne.


Jeg hører deg. Igjen og igjen.. Den såre gråten du ofte sang deg selv i søvn.. når dagen endelig var over, – på de dagene hvor du var nødt til å kjempe mot noe sterkere og så mye større enn deg selv.
Og jeg føler meg maktesløs.

Fremdeles.

Jeg fryser til, akkurat som jeg gjorde da.

Jeg fryser… Fast. I minnet om en tid jeg ønsker var forbi, men som alltid kommer når stillheten tar for stor plass, når datoer kommer hvert år, når  navnet ditt blir nevnt, når sanger vi fant trøst i blir spilt..
Og jeg fryser, jeg fryser fast.

I savnet etter det som skulle bli, men aldri ble.


@LunaCh

Alt du gav meg.

Til deg.
Du som sa du elsket meg, men som både skremte, lugget, dyttet og slo meg i neste sekund.
Dette er til deg.

Det er dager hvor jeg er så altfor redd for å gå ut at jeg blir inne, i frykt for å møte andre mennesker.
Mennesker som tilsynelatende virker som fine mennesker, men jeg,- jeg vet så altfor godt at det finnes mye i ett menneske man ikke kan se på overflaten.
Jeg lærte nemlig det av deg.
Og det takker jeg deg for.


Det er ikke alltid som det ser ut på utsiden.
Det finnes gode mennesker, som gjør andre vondt, uten å en gang vite eller forstå hvor mye skade det gjør på en menneskehjerne før mange år senere.

Det har jeg lært, på en tunge måten. For jeg lever med konsekvensene og en hjerne som er skadet, for resten av mitt liv.
Du har vært med på å gi meg denne skaden, som er en utfordring jeg kjemper for å mestre og lære håndtere hver eneste dag.

Det er dager jeg ligger sammenkrøpet i angstanfall, og det er dager som er langt verre- da jeg blir lammet i dissosiasjon uten å klare bevege meg en millimeter. Av ren skjær redsel og frykt. Hele jeg fryser til.
– Jeg kan være fastlåst i denne tilstanden i flere timer, om ingen klarer å hente meg ut av den igjen.
Og det er takket være deg.
Det er nemlig du som er i hode mitt da, det er deg jeg frykter. Akkurat slik som den gang jeg var i dine hender.
Du har gitt meg lærdom om hvordan ekte frykt og redsel kjennes ut.


Det er dager jeg hater meg selv så inderlig mye, at jeg kutter opp huden min for å straffe meg selv. – Fordi jeg fortjener det.
Du lærte meg hva straff er, du lærte meg at straff er en følge av en oppførsel du ikke likte. Og jeg har fortsatt å straffe meg selv siden, ja om jeg tror eller føler at jeg har gjort noe feil eller noe galt, – ja lenge etter deg.
Du lærte meg at jeg fortjener det.


Det er dager jeg øver meg på å ikke låse meg inne, la døren stå åpen for å lufte, åpne persiennene litt for å slippe inn litt solskin, – og ikke minst, la være sjekke om dørene er låst flere ganger i timen.
Fordi jeg vet hvordan det er å være livredd, slik jeg var når nøklene ikke stod i dørene som de pleide, når nøklene var fjernet. Gjemt bort..
Du lærte meg at mennesker er ustabile, at de kan skifte temperament ubeskrivelig fort. Og du lærte meg at låste dører er den eneste tryggheten man har, – og kan ha, kontroll over.

Det er dager jeg savner deg, fremdeles. Den gode siden av deg. Den delen av deg som trøstet, sang, smilte, hjalp meg, var en god samtalepartner.
Men så husker jeg så altfor godt den siden av deg, den som var med på å bryte meg totalt sammen som menneske.
Kroppen husker nemlig det jeg ønsker å glemme. For kroppen glemmer aldri.

Du lærte meg hva det vil si å elske og hate noen på en og samme tid.
For det er mulig,- å både elske og hate noen.
-Du lærte meg nemlig det.


@LunaCh 

#Tankerogfølelser #KompleksPTSD #Traumer #Relasjoner #Kjærlighet #Selvskading 

Jeg behøver ikke…

Jeg behøver ikke løpe og gjemme meg mer, for du kan ikke skade meg lenger.
Men jeg løper likevel, og jeg gjemmer meg fortsatt.
– Du er nemlig inni hode mitt. Og jeg får deg ikke ut selv hvor mye jeg forsøker. Selv hvor mye jeg fortrenger, glemmer, holder meg opptatt med tlf, med data, sminke, ja alt som får tankene og minnene til å forsvinne. – For en stakke stund..

Jeg behøver ikke sulte meg mer. For jeg er helt fri nå. Du kan ikke skremme meg lenger. For jeg er voksen, nå.
Men likevel, så er jeg fanget i ett mønster som har vært til nytte, som var til hjelp en gang i tiden. Men som nå er mer til skade enn noe annet..

Jeg er nemlig den som skader meg nå.
Jeg har tatt over rollen din. Og jeg er om mulig, kanskje enda flinkere til det enn du noen gang var…

Jeg behøver ikke leve i fortiden, for jeg er her – her og nå.
Men jeg vil nok alltid være fanget i reddselen og frykten du skapte i meg. Og den kan jeg dessverre aldri løpe ifra. Gjemme meg for. Ei heller sulte bort.
Reddselen og frykten må jeg bære i ryggsekken, som har blitt tyngre å tyngre å bære, jo mer jeg har skjult, gjemt, og fortrengt. – Ikke snakket om. 

Jeg behøver ikke være redd lenger.
Men så er jeg det, likevel. Hver en skarp lyd som kommer, hver en brå bevegelse noen gjør, hver gang noen kommer LITT for nært, LITT for brått. 
– Men jeg behøver ikke beskytte meg mer. For jeg er helt helt trygg nå.
Ingen kan noen sinne skade meg igjen.

Og jeg forsøker lære meg, at jeg har fått straff nok.
Og jeg har skadet meg selv nok.
Og jeg fortjener å ha det bra, nå. Jeg behøver ikke være på vakt lenger. Jeg kan hvile, nå.

Jeg må bare lære meg alt dette på nytt, – om og om og om igjen.
Slik at jeg ikke behøver å løpe, sulte og kutte meg selv mer.



@LunaCh 💚

Veien blir til mens jeg går.. Ett steg av gangen.

(Bare litt tanker idag..)

Jeg kan fremstå som sterk og tøff, men jeg er mer sårbar enn jeg kanskje før har tillat meg å være. Jeg er sterk, men jeg er også veldig liten og skjør..

Avvisning er fremdeles tøft, – men det er ikke verdens undergang slik det før føltes og opplevdes for meg. Jeg tåler mer, men jeg blir fortere sliten. Kanskje fordi jeg tillater meg selv å kjenne etter nå.. Kanskje har jeg alltid vært så sliten og utmattet, – men jeg har ikke visst om det fordi jeg aldri har gitt meg selv hverken tid eller rom til å kjenne etter.

Jeg er ikke like skjør som før, men jeg trenger ofte å skjerme meg når det blir for mye. Skjermer jeg meg, tåler jeg også mer. Det er en hårfin balansegang, og jeg snubler ofte.. Men jeg henter meg fortere inn igjen.
Når sanseinntrykkene blir for store for meg, vet jeg at det blir kaos i både hode (tankene mine og følelsene mine) og i kroppen (fysisk som hjertebank, svimmelhet, kaldsvetting ol.). – For mye informasjon på en gang, da faller jeg fort utenfor toleransevinduet, og det blir fryktelig vanskelig å hente seg inn igjen. Derfor har jeg heller begynt å trekke meg mer tilbake når det blir for mye for meg. Jo mer sliten jeg er, jo mindre informasjon tåler jeg også..
Jo senere på kvelden det er, jo mindre krefter har jeg.

Jeg går inn i ett rom for meg selv, ikke fordi jeg er sur eller irritert. Men for å komme i balanse i meg selv. For å finne roen igjen. For å klarne tankene.
Jeg sier også mer ifra, kanskje litt forsiktig som: “Oi, nå ble det litt mye for meg her”. Hehe..
Det er forskjell på “for mye” for en som er syk enn for ett “friskt” menneske. Det er skalaer som ikke “friske” kjenner så godt til, og da er det vårt ansvar å fortelle om, og også det utrolig kjipe med å si ifra og gi beskjed.



Jeg presset meg selv i så mange år til laaaangt over smertegrensen min, laaaangt over tåle-grensen, – og utfallet ble ofte katastrofalt.

Det er ikke enkelt å sette grenser, og jeg burde være flinkere enn jeg er nå også. Grensene flyter litt ut, inni mellom. Men det er en jobb det også, for jeg blir ofte redd og jeg får mye angst, hver eneste gang jeg sier ifra om noe. Eller når jeg setter grenser.
– Men jeg øver meg og er fremdeles i “prøv å feile” fasen.. Jeg er blitt veldig mye flinkere enn før, uansett.. For det er en vei å gå det også.

Det er uten tvil derfor jeg klarer å holde meg selv mer oppe nå, ikke falle så hardt.. Nettopp fordi jeg holder meg mer i ro. Jeg lar meg selv få hvile, lar meg selv få være mer alene, ha mindre stressfaktorer, litt mindre forpliktelser og mer naturopplevelser.
Naturen har gjort, og gjør underverk for meg. Det finnes knapt ord som kan beskrive roen jeg kjenner inni meg OG gleden jeg opplever HVER gang vi er omringet av trær, fjell, vann, elvebredder. Det er den beste medisin for både angsten og depresjonen jeg blant annet strever med, og jeg angrer ikke ett sekund på at jeg valgte å gå denne veien. 
Naturen leger mer enn jeg kan forklare. Det er som magi for meg.



Mindre indre og ytre støy er også viktig, – jeg bruker øreklokkene mye mer nå enn før, ja når jeg kjenner jeg ikke klarer mer lyder. Jeg tar det på alvor..
For jeg er veldig var på lyder, noen ganger kan lydene føles som knivstikk i ørene. (Helt bokstavelig talt.) Det gjør faktisk inni mellom fysisk vondt, og jeg begynte noen ganger å gråte før, ja bare noen sa “hei”. Jeg tok ikke denne sensitiviteten på alvor, men jeg gjør det mer nå. Det er en del av meg, og det er en del jeg må ta hensyn til.
Jeg tåler f.eks ikke lyden av støvsugeren særlig godt, så når det støvsuges her hjemme har jeg lært meg at det er best å ha på støy-demping på ørene.
Ja det var en god investering har jeg skjønt nå. Jeg som syntes at det var HELT galskap å bruke 2000 kroner på noen øretelefoner.. Haha, nå innser jeg vell at galskapen var heller å ikke ha gode nok øreklokker fra starten av. Støydemping = indre ro. (Prøv det) Ett tips fra en høy sensitiv til en annen.

Jeg knekker ikke like lett som før heller.. Men jeg knekker fremdeles. Jeg reagerer, men jeg reagerer annerledes enn før.
Før rettet jeg alt sinnet inn mot meg selv, – jeg rettet alltid alt innover, uavhengig av hva som skjedde, om det var andre mennesker som tråkket over streken? Så betydde det ingenting. For det var kun min egen skyld, i mine øyne.
Mine grenser var uklare, utydelige og uten nyanser. Jeg satt sjelden grenser for andre mennesker, men altfor mange ovenfor meg selv. Jeg hadde helt egne regler for meg, regler som jeg nå rister av meg når de skulle dukke opp av gammel vane. Og dette er regler som ikke burde finnes i noens liv, og som var fryktelig destruktive.

Når jeg begynte i traume-terapi så jeg tydelig at grenser jeg alltid har behøvd, – aldri har vært satt. Jeg trodde ikke jeg hadde rett til å sette grenser. Hverken for meg selv, eller for andre.
Når jeg begynte å respektere meg selv mer, når jeg forstod at jeg også, som alle andre, fortjente respekt, og særlig selvrespekt, begynte jeg å ta litt etter litt, mer vare på meg selv. Og det barnet jeg en gang var.
Da ble også grensene tydeligere og klarere for meg. – Jeg begynte å øve meg på å kjenne etter hva jeg trengte, hva som gjorde meg godt og hva som gjorde meg dårlig.

Jeg øver meg hver dag på å tillate meg selv – å ta vare på meg selv. Det høres nok rart ut for mange, men jeg tipper mange kanskje kan kjenne seg igjen også.
Viss jeg skal ta vare på andre, må jeg først ta vare på meg selv. Det vil si at jeg må vite hva jeg har behov for, og jeg må gjøre det jeg har behov for. Og det er ikke alltid like enkelt..



Jeg trenger veldig mye hvile, det tror jeg de fleste med CPTSD kan kjenne seg igjen i. Det er krevende å leve med denne utfordringen i hverdagen, og hvile er helt nødvendig for å fungere. Så jeg øver meg på å tillate meg selv å hvile, – hver eneste dag. Nå de siste tre mnd? Da har jeg lagt meg å sovet ett par to timer hver formiddag, – jeg har endelig begynt å tillate meg det. Jeg presser meg ikke til å tåle mer enn jeg tåler lenger. Jeg presser meg ikke unødvendig og for hardt. Det gjør meg sykere og jeg faller dypere.
Jeg kjenner at sover jeg ett par timer på formiddag, ja da klarer jeg enklere å holde meg innenfor toleransevinduet, jeg klarer f.eks ha ett kaffebesøk, og jeg klarer å gjennomføre dagens mange små og store gjøremål. Jeg jobber med å finne balansen, og jeg er på god vei.

Jeg reagerer med å gråte nå, når jeg har det vondt. Har jeg sagt det? At jeg tillater meg å gråte, istedet for å kutte meg selv..? Jeg har endelig forstått at jeg har lov å gråte, være lei meg, – jeg behøver ikke straffe meg selv mer. Tenk at jeg trengte så lang tid på å lære meg og forstå det..
Jeg klarer til og med å la noen trøste meg nå. Ja jeg som alltid har gjemt meg når tårene har presset seg frem, som alltid har vært jenta som har sittet alene i dusjen å latt tårene renne.. – Nå legger jeg meg heller i armene til de to som er meg nærmest.
Og jeg forteller hva som gjør vondt, hvor det gjør vondt, og hvorfor det gjør vondt.
De får til og med lov å stryke meg over håret… Jeg gir meg selv lov til å ha det vondt endelig. Og jeg tillater meg å motta trøst og omsorg.

Jeg trenger og har aldri trengt straff, – jeg har behøvd og behøver omsorg og kjærlighet. Og endelig er jeg i stand til å ta imot den. Litt etter litt, tillater jeg meg å være det barnet jeg en gang var, og gi det rom til å vokse seg tryggere og gladere, og få oppleve den kjærligheten alle barn fortjener å motta..



@LunaCh 💚

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no