Tøffe tider..


Hei hjerter! ♥
Hvordan har dere det om dagen? ♥♥

For å være helt ærlig, så har jeg det ikke så veldig bra, egentlig. Jeg er heller ikke redd for å si det, men jeg er ikke den som skriker høyest når jeg er dårlig. Og deler hvor dårlig jeg faktisk ER. Som regel gjør jeg det i ettertid… Jeg viser det ikke så godt offentlig, jeg smiler stort sett på bilder og er “glad og imøtekommende” når jeg møter naboer, bekjente osv. Til tross for at dagene egentlig er helt crap. Og det har det vært lenge nå..
– Det er ikke for å være “fake”, eller noe. Men det er bare sånn jeg er. Jeg viser ikke alle sidene av meg til alle, og desidert ikke de mest sårbare sidene. De er det kun mine aller aller nærmeste som får se.

Jeg er ganske dårlig nå, og hadde vell egentlig trengt meg noen dager på sykehus for å få komme til hektene igjen. Dessverre er det ikke så lett som å bare “legge seg inn” som mange tror. Vi må søke, og vi får jo bare avslag hver gang vi forsøker. Og det gir ikke så mye håp om at det denne gangen skal gå, heller, om vi hadde søkt.
Orker ikke be om at de skal søke en gang, for jeg blir mer motløs for hvert avslag som lander i postkassen, eller når terapeuten min forteller meg at det nok en gang ble avslag på innleggelse. – Når man allerede er utslitt og forsøker sitt ytterste på å stable det ene beine foran det andre, så er det begrenset for hvor mye motgang man tåler å få slengt i tryne midt i stormen.


Jeg hører mye stemmer nå og har synsforstyrrelser. (Tror det heter det..) Har så å si ikke spist noenting på 16 dager, og er derfor umenneskelig sliten i både hode og kropp. Terapeuten min er tilbake på jobb etter ferie idag og vi (jeg og BPA-en min) har bedt om en tlf-samtale.. – Hun er bekymret og sier dette ikke går lenger. Hun er her jo hver dag med meg, og ser jo hvor redd og nedkjørt jeg faktisk er nå.
Nå som jeg har klart å lavære skade meg selv på så mange mnd, så hadde det vært fint å fått noen dager der jeg kunne få hvilt ut i trygge omgivelser for å unngå tilbakefall. Men dessverre er det nok ikke noe som lar seg gjøre, da jeg som sagt lenger oppe, bare får avslag overalt.
Men det skal de ha, de rundt meg står virkelig på for å hjelpe meg. De gjør alt i sin makt, men møter kun en vegg når de ringer, sender søknader osv. Er uendelig takknemlig for at de ikke har gitt meg opp, men er bare så synd de (min fastlege og min terapeut) ikke blir hørt av noen i systemet. Det er ett vanskelig system blitt.. Verre enn noen gang.

Mange har så utrolig enkle utveier på ting. “Det er jo bare å spise, om så bare litt eller “Det er viktig du gjør sånn og sånn” Ja, hadde det vært enkelt, så hadde jeg vell gjort det for lenge siden. Jeg skulle ønske det var så enkelt, da hadde vi ikke behøvd hverken psykologer eller instutisjoner.
Jeg vet det må være nærmest umulig å forstå. Men vit, det er nærmest umulig å forklare hvordan det faktisk er, også.

Jeg vet ikke, men jeg tror bare ett fåtall som ikke har hatt det slik selv, kan klare å forstå. Sånn ordentlig, FORSTÅ. Mens andre kan prøve i det uendelige, men likevel ikke klare det. Og det er helt i orden, det er bare slik det er. Ikke alle klarer å sette seg inn i andres lidelser, og ikke alle er født med gaven det er å SE heller. – Det å være høysensitiv er en gave og en forbannelse på samme tid. Jeg har en person rundt meg nå som er høysensitiv, og hun ser det på meg med EN GANG det er noe. Det er både fint, men noen ganger irriterende. HAHA. (Sorry, not sorry) Samme som det er irriterende sikkert at jeg gjør det samme tilbake, hehe 😉 Men fint er det, faktisk. Det å bli sett og hørt. Sånn ordentlig “sett”. Uvant, men fint. ♥ ♥ 


♥~One step at a time. One day at a time~♥

@Lunach 

Selv-respekt og Selv-verdi. Grenser og Valg.

Når man endelig begynner å kjenne på smaken av litt selv-respekt og selv-verdi… Når man endelig begynner våge å tør å sette grenser, og si ifra om hvordan man selv ønsker å ha det i SITT liv.. Selv-verdi og selv-respekt, grenser og valg, alle disse ordene har vært fremmedord for meg hele livet. Helt totalt ugjenkjennelige ord.
– Jeg visste ikke en gang hva de betydde da jeg kom som 31 åring på en avdeling som lærte meg hva VALG var. Der hvor de prentet inn i hodet mitt at JEG hadde rettigheter som menneske jeg også. At JEG har lov å si nei, jeg som alle andre. At jeg har VALG i livet og at jeg fortjener GJENSIDIG RESPEKT.
– Det tok sin tid. Ja det tok veldig lang tid. Jeg forstod absolutt INGENTING de første tre ukene, det var så forvirrende at du aner ikke, det var som om de snakket ett språk jeg ikke kunne. Det var som gresk for meg, og for alle de andre pasientene som nettopp hadde ankommet denne avd. Men for de som hadde vært der lenge? De trøstet oss med å si: «Jeg forstod heller ikke hva de snakket om i begynnelsen, men bare vent. Du forstår det etter hvert. Og når du får vite sannheten? Da skal jeg love deg du kommer til å bli sint, veldig veldig sint.»
Og ja, den dagen kom. Og hun hadde rett, jeg ble sint. Forferdelig sint. Men kanskje var jeg aller mest trist…

Jeg har dette året latt det synke mer og mer inn. At dette er ikke noe som kun gjelder for andre, men også for MEG. Ja for Luna, også. Jeg har også lov å si NEI, jeg har også lov å sette GRENSER som jeg behøver i mitt liv. Jeg har også lov å skjerme meg selv, eller si “Det passer ikke akkurat idag” eller “Det har jeg ikke så lyst til»Sakte men sikkert det siste året har ting endret seg direkte mot dette, ja mot ett liv som inneholder både selv-respekt, grensesetting, øke selv-verdien, og ikke minst: Gjøre mine egne valg.

Så her er jeg da, 32 år gammel og i startfasen av å prøve å feile med dette. Forsøke å si ifra hvordan JEG ønsker å ha det i mitt liv, hva jeg trenger hjelp til, hva jeg ønsker å gjøre/ikke gjøre, hvilke behov jeg har, besøk/ikke besøk? alene-tid, gå en tur, en klem? Noen å prate med/rådføre meg med osv.
Jeg har ennå en lang lang vei å gå, og ofte faller jeg tilbake i mine gamle spor: “Nei, jeg må gjøre det” selv om jeg kjenner at absolutt ALT i meg skriker: “Dette har du ikke krefter til Luna, du MÅ si nei!” Gammel vane vond å vende, eller hva?
Men jeg er på vei, ja jeg er på god vei. Det tar tid å lære seg nye ting, og jeg har ennå mye å lære. Men jeg har tid. Og jeg tar valg som er bra for meg selv hver eneste dag.👍🏻💪🏼

Du lurer kanskje på hvordan jeg, og så mange flere, kunne klare å glemme hva ordet VALG betydde? Jo det svaret er både enkelt å svare på, men også litt trist syns jeg. Det er rett og slett fordi jeg har vært FOR mye og for lenge i helsevesenet, og det gjorde meg ikke bare godt, for å si det mildt.
Jeg hadde så mange forskjellige helse-personer rundt meg som stadig fortalte meg hva de mente og følte, som fortalte meg hva jeg måtte og skulle, at jeg mistet litt av meg selv i mengden… Jeg tror, eller jeg vet, det har en del og mye av skylden for det. Jeg ble aldri hørt når jeg sa hva jeg ønsket, hva jeg følte, at uansett hvor høyt jeg nærmest ropte ut var det alltid “de som visste best”. Og jeg måtte gjøre som de sa.
– Jeg tror jeg på ett tidspunkt bare gav opp. Gav opp å si noen ting. Jeg gjorde bare det alle andre ville jeg skulle gjøre, hva de mente var best for meg. Det var jo ingen som lyttet til meg likevel. Det gjaldt alt fra hvor ofte jeg skulle spise og HVA jeg skulle spise, til hvor ofte jeg måtte veie meg, og hvor ofte og lenge jeg fikk lov å drive med hobby av gangen til hvor mange steg jeg fikk gå (fra rom til felles-stuen). Jeg tror alt dette hadde en veldig stor medvirkende årsak til at jeg mistet følelsen av medbestemmelsesrett over eget liv, over egen kropp og ikke minst – meg selv.
Ingen lyttet til meg likevel, så hva var da poenget med å bruke så mye energi på å få de til å forstå. Dessuten hadde de nok rett. De visste nok best. Eller?

Det var ingen som spurte MEG hva JEG trodde kunne være til hjelp for meg selv, hva JEG følte jeg trengte, hva JEG ønsket videre. Ikke før jeg kom til Lier som 31 åring. Avd. nr. 16. Der ingen bestemte noen ting, der jeg skulle lære meg å ta mine egne valg. Der de forsøker å «rette opp feilene» psykiatrien har gjort i alle årene. Ta valgene fra oss. Der fikk jeg prøve å feile. Kjenne etter selv hvilke behov JEG hadde. Lære meg å si ifra hva jeg selv trodde jeg trengte. Og det er helt omvendt fra den «normale» psykiatrien. Der sitter du på rommet og venter på å få beskjed om hva legene og personalet har bestemt er best for deg. På denne avd? Der var jeg MED på møtene, og ikke bare med på de, jeg LEDET de også. Vi jobbet sammen, vi var ett team. Og jeg var inkludert i absolutt alle avgjørelser som omhandlet meg og mitt liv.

15 forskjellige avdelinger hadde jeg da vært sendt frem og tilbake på i over 10 år, som en pakke på ett bånd. Flere spesial avdelinger. Mye oppfølging i hjemmet, for så å forsøke lite oppfølging i hjemmet. Feiling og prøving av alt, inkludert en hestedose av medisiner. Jeg har aldri følt meg som annet enn en forsøkskanin i psykiatrien, og det var jo akkurat det jeg var. Jeg ble aldri bedre, jeg ble bare mer og mer sliten og dermed sykere.
Så hva hjalp? Da jeg innså at JEG kunne si nei, jeg som andre. At ingen hadde rett til å overkjøre meg, at jeg var fri til å velge helt selv. Den dagen jeg forstod at jeg hadde like rettigheter som menneske jeg som alle andre. Og da jeg begynte å stå opp for meg selv? Ja da økte følelsen av selv-verdi og selv-respekt. Noe som er viktig for ett hver menneske å kjenne på.

Jeg er på vei. ☺️😊 Men jeg har ennå en lang vei å gå.. Jeg prøver fremdeles å jeg feiler også. Men jeg reiser meg igjen og  prøver på nytt. Slik er RECOVERY, det er en berg og delbane hele veien. 🙃
MEN jeg gir meg ikke, og jeg vet at jeg er på rett vei!💪🏼🤜🏼
Vi alle er like mye verdt, og vi alle har like mye rett til å både bli sett og hørt, og møtt der vi er. 

Aldri la andre bestemme over deg. Aldri la andre ta ifra deg selv-verdien og din selv-respekt. Det er ingen som eier deg, DU kjenner deg selv og dine grenser best. Aldri tvil på dine egne følelser og magefølelse. Ta vare på DEG.

@Lunach 💖

S-T-O-P … Og kjenn etter.

Jo mer jeg prøver, jo verre blir det føles det ut som. Blir det aldri nok, liksom? Skal jeg bare legge meg ned å gi opp? Slutte kjempe? Slutte PRØVE og FORSØKE klare LITT? For viss jeg klarer LITT, jo da er det alt som blir sett. Da blir “kravene” også større. Større enn jeg faktisk er i stand til helsemessig å oppnå.
Det blir ikke sett at:
♦ De to måltidene jeg tilbredete var alt jeg klarte den dagen. At jeg ble liggende i sengen etter hvert måltid jeg laget.
♦ Det blir ikke sett at den ENE telefon samtalen jeg tok, kostet meg flere timer i ett umennesklig kaos og dagen var regelrett over for min del.

♦ Da jeg sminket meg en dag, for første gang på mange mnd siden denne uka- og la ut bilde av det. Da forstår ikke folk at jeg har prioritert det, for å føle meg LITT bedre. – Ja, jeg måtte velge. Sminke meg eller vaske vasken på badet eller bokhyllen som er helt nedstøvet fordi jeg husker ikke sist jeg har hatt krefter og overskudd til å gjøre det. Ja for ikke å snakke om hyllen på badet jeg ikke har vasket siden jeg flyttet inn her… (I know, it’s a long time…)

Det føles og oppleves ofte som: Jo mer man forsøker og klarer, forsøker sitt beste å være positiv, stå opp om morgenen, tvinge seg til å dusje, ja i alle fall vaske seg og skifte klær. Tar imot besøk. Går til terapeut hver uke. Har en times legebesøk hver uke. Tannlege inni mellom der, skal også mestres. Ja jo mer man forsøker og mestrer- jo mer blir det også “krevd” og forventet av deg, – og jo mer det blir jo mer blir man da også tappet for krefter og energi, og til slutt er man der jeg så mange ganger har vært: #Thebreakingpoint. – 
Og da har man jo ikke mer å gi. Ikke mer å gå på.
– Da er jeg der jeg så mange ganger før har vært. Jeg klarer ikke en gang stå opp, gre mitt eget hår, pusse tennene mine, skifte klær, vaske meg, ta imot besøk, – konsentrere meg, etc etc. Listen er lang…. 

Og denne fella ønsker jeg rett og slett ikke å falle i mer. – Jeg har gjort det så altfor mange ganger nå til å faktisk fortsette på det. For sannheten er:

JEG kjenner meg selv best, og om jeg så kan si det, så kjenner jeg meg selv innmari godt også nå. JEG VET hva som er bra for meg, for helsa mi, hva psyken min tåler og hvor smertepuktet mitt er. Og kun JEG er den som kan gjøre noe med det. JEG er den som må sette foten ned og si det harde vanskelige uønskelige “Nei”. Og JEG må holde fast på det, også. – Respekteres det ikke? Nei så er det heller ikke MITT problem.
For faktumet er at jeg, og du, må først ta vare på meg selv/du deg, om jeg/du skal være i stand til å ta vare på noen andre.
Vi kjenner selv best hvor mye vi tåler. Og det er det jeg vil frem til her, så altfor mange som er psykisk syke KJENNER IKKE ETTER SELV. Fordi de hele tiden blir fortalt av alle rundt seg hva som er best for de. – Derfor er dette noe jeg er så opptatt av, Å KJENNE ETTER SELV. For det er SÅ viktig for egen-utvikling, følelse av egen-verdi, for å vokse som menneske. – Vet du HVOR DIN smertegrense går? Hvor mye daglig/ukentlig klarer/makter du i tillegg til de hverdags oppgavene (stå opp, dusje, spise, handle, rydde, vaske osv, ja det de fleste friske tar for gitt. Vet DU hvor mye DIN psyke og helse TÅLER?
KJENN ETTER SELV. – Ikke la andre ta avgjørelsene FOR DEG. DU vet best hva DU makter og er i stand til. Punktum.

 

Jeg kjenner selv hvor mye jeg tåler. Hva som er bra for meg selv, hva som får meg til å fungere best mulig i hverdagen. Hva som setter meg ut av spill, vet jeg også. Hva som gir meg energi – hva som tapper meg for energi. Jeg vet mange triggere, og må ta hensyn til dem. – Men man kan ikke skjerme seg for alt, for da hadde man ikke hatt noe liv i det hele tatt.MEN det er viktig å kjenne etter og ta valg som er riktig for MEG/DEG for å få en best mulig hverdag, og for å holde seg mest mulig stabil. For kun da kan vi klare oss uten de store fallene.

Nå er sommeren snart over, og vi går imot vår og hverdagen igjen. Jeg vet om grepene jeg må ta, de har jeg tenkt mye over de siste to ukene.
Jeg skal sette opp en ukeplan så jeg får oversikt over de “faste” aktivitetene/avtalene jeg har, og skal gjennomføre. Så får jeg evaluere etter noen uker om jeg synes det går fint, eller om det blir for mye for meg. For det er kun JEG som kjenner hvor mye jeg klarer å stå i i lengden, absolutt ingen andre. 
– Ikke terapeuten, ikke legen, ingen andre – kun MEG.

Og jeg har lovet meg selv at nå skal jeg ikke bare SI “Jeg er sliten, jeg makter ikke” og til tross for det så gjør jeg det. Nei, vet du? ER jeg sliten, ja da ER jeg sliten da! Og hva gjør man når man er sliten? Jo man hviler. Og jeg skal faktisk tillate meg det i høst. Jeg skal tillate meg å kjenne etter og ikke bare si “Jeg er egentlig ikke i form, men jeg skal gjennomføre det”.
– Nei, er jeg ikke i form, så skal jeg kjenne etter hva kroppen og psyken min har behov for. Er det å presse meg? Ja da kjenner jeg at det er det jeg trenger, men er det å slakke litt ned? Ja da skal jeg jaggu meg tillate meg det også!

@Lunach ♥

Vi har alle ansvar for egne liv..

Noen ganger innser man at man har neglisjert seg selv og sine egne behov og følelser, og utmattelsen er ett faktum. Det er lett å brenne seg ut og gå på tryne, når man ikke lytter til kroppen..



Nå er rullegardinene nede, – igjen. Jeg tar meg heller en røyk under viften på kjøkkenet denne helgen. Jeg har tatt en pause. Lukket meg inne for å få hvile, gjøre det jeg trenger for meg selv akkurat nå. Prøver skyve bort tankene på alt jeg har bekymret meg over i det siste, det jeg har tenkt 24/7 på uten stopp.. Nå bare kobler jeg av, stenger helt av, stenger ute, – fordi jeg må. Forsøke komme meg i balanse igjen. Lytte til hva JEG trenger akkurat nå.

Og jeg prøver skyve bort den dårlige samvittigheten over å være så “ego” nå, at jeg tar vare på meg selv – meg selv i første rekke, ingen andre. Og det er faktisk noen ganger nødvendig med positiv-egoisme.
Noen ganger MÅ man sette seg selv FØRST, uansett omstendigheter. 

Jeg merker jeg trenger dager nå uten noen inntrykk, uten besøk, uten noe som helst annet enn meg selv å tenke på. Jeg trenger å gjøre det for min egen del. For å komme litt over enn kun å gå på sparebluss som jeg har gjort lenge nå, men ikke tatt hensyn til overhode. For det var først igår jeg satte ord på det – Jeg trenger en liten pause fra verden for å ivareta meg selv. Egoistisk? Kanskje. Nødvendig for helsen og psykens del? Absolutt uten tvil.
Så om jeg er dårlig på å svare på tlf, sms, messenger etc, så er det grunnen. Jeg prøver beskytte meg selv litt akkurat nå. Denne helgen er min. Og kun min. – Jeg skal prøve å ta vare på meg selv, puste, så godt jeg klarer.. 

Vi har alle ansvar for egne liv. Jeg har ett ansvar for å ta vare på meg selv, slik som DU har ansvar for å ta vare på DEG. Da må man noen ganger trekke seg tilbake, kjenne etter hviket behov man har, og dermed gjøre noe med det. Og NÅ velger jeg å faktisk gjør det, tenke på meg selv og ta hensyn til meg selv.

 

Jeg trenger en pause.


@Lunach ♥

La oss snakke om.. Ferie.

Jeg kjenner angsten krype seg godt til rette under huden min hver eneste gang jeg hører ordet: “Ferie”. Jeg kan vell ikke si at hverken sommerferie, juleferie eller påskeferie for den del har så mye med meg å gjøre, – annet enn at det vil si jeg får mer angst, kjenner på mye mer uro, fryktelig mye usikkerhet og mye mer frykt.
Følelsene mine når jeg hører ordet “Ferie” gir meg hverken glede eller jubel, ikke noen planer eller reisemål i sikte. Kun overlevelse. Overlevelse er for meg alltid i “ferie-tiden” absolutt første prioritert. Nettopp fordi ferie gjør at de fleste av trygghets-personene mine forsvinner i flere uker i strekk. Flere av dem i år også på samme tid.

Jeg blir redd. Ikke bare redd, jeg blir faktisk livredd. Hvert år kommer det som kastende over meg, som om jeg ikke forstår hva som skjer. Jeg blir overveldet og overasket hver eneste gang, som om jeg aldri har gått igjennom det før og ikke kan huske at de har tatt seg ferie før. Men selvsagt har jeg opplevd det, og selvsagt forstår jeg at mennesker som jobber i helsevesenet også må ha ferie og fritid. – Men det gjør det selvsagt problematisk for oss brukerne/pasientene, som da blir ofte overlatt mye mer til oss selv, og alt av rutiner i hverdagen stopper selvsagt opp. Både lege-samtaler, traume-behandling, fysio-terapi, you name it. Alt stopper opp i ferie-tiden. Når man i tillegg er i en svært dårlig periode og er ekstra sårbar etter mange store belastninger over lang tid, da føles det langt verre.. Og blir mye mer skremmende for oss som sitter igjen.

… Uten ferie.

For for mange av oss? Så er det ikke ferie, det er kun kaos og en enorm lengsel etter at hverdagen endelig skal begynne igjen. Da kan vi endelig senke skuldrene noen hakk igjen. Man kan ikke ta ferie fra sykdom og helsemessige utfordringer, det sier seg jo selv. Du blir ikke “friskere” bare fordi det er “ferie-tid” for folk flest. Mange blir dessverre dårligere i nettopp disse tidene, fordi rutinene i hverdagen er det som holder mange oppe, og er det som føles som den stabile bakkegrunnen de behøver for å fungere noenlunde. Når den forsvinner i mange uker i strekk, da er det ikke alltid like lett å sette den ene foten foran den andre. Når grunnmuren og støtte-personene plutselig er borte, da er det ikke lett å holde balansen lenger. Når det som holder deg gående er at du VET de er der når du faller. Men i ferien, hvem skal du da lene deg på når du ikke lenger klarer være i deg selv?

Ferie er for mange mennesker den verste tiden på året. Det er det også for meg. Jeg blir like redd hvert eneste år, hver eneste gang ordet dukker opp. Usikkerheten gjør meg handlingslammet. Og jeg blir mer redd jo mer det nærmer seg. En forutsigbar hverdag er det som holder meg mest mulig stabil, men nå føles det ut som om alt rakner. Og det har det gjort i lang tid, hvor det har det siste året vært ekstremt store belastninger i livet mitt.  Jeg må bare gjøre alt jeg kan for å holde fotfeste så godt det lar seg gjøre. Men usikkerheten rundt sommeren er virkelig en ekstra belastning nå, oppå alt annet som i har skjedd og skjer i privatlivet mitt.

Gruer du deg for sommeren? Har du laget noen kriseplan viss det skulle bli for vanskelig? Jeg tenker å ha en kriseplan kanskje kunne vært en god plan. Hva gjøre i enkelte situasjoner, en liste over hvem man kan ringe viss man behøver noen å prate med, eller hjelp til noe praktisk eller hjelp til lege osv.

♦NB HUSK: Mental Helse har et døgnåpent tilbud, og du kan ringe gratis på tlf nr: 116 123.
– 24 timer i døgnet, 365 dager i året!


♦ Follow me if you want:
♥FB:Lunach.psykmagasinet.no
♥Instagram: Lunaench
♥Snapchat: Lunaench

@Lunach ♥

La oss snakke om Angst.

La oss snakke om Angst. Og da mener jeg ANGST. Ikke den “angst”-typen folk kaster rundt seg som f.eks: “Åååå, jeg får helt angst av slike dårlige tomater!” Eller denne “angsten” folk får for lang kø til baren for å kjøpe seg øl, som går over så raskt som de er fremme og øllen er kjøpt og de kan danse og feste videre. Nei, ikke den type “angst”, jeg vil snakke om den angsten som ødelegger dagene dine, den som river deg i stykker på innsiden, den som gjør at du kryper inn i hiet ditt og trekker dynen over hode og holder hendene på magen for å gjøre pusteøvelsene du har lært for å unngå å hyperventilere igjen, – ja, det er akkurat den angsten jeg vil snakke om.

Det finnes mange typer angst. Når man har complexPTSD eller PTSD så er det litt annerledes. For de fleste har angst for ting som mest trolig aldri vil skje, ting som KAN muligens skje, – men det er ikke realiteten med angst relatert til traumer. For der har du  faktisk angst for det som faktisk HAR skjedd, – og ikke det som KAN skje. Det er en stor forskjell.

Angst er noe jeg går rundt med 24 timer i døgnet. Ja, faktisk når jeg sover har jeg angst også. Det er 24 timer i døgnet 7 dager i uken, og den er altoppslukende. Til tross for så forsøker jeg å annerkjenne at “Ok, du er der, men jeg må likevel forsøke stå opp idag og gjøre det jeg har satt meg som mål”. Det være å vaske klær eller gå meg en tur. Dusje, handle etc. Jeg har ikke valgt å hverken få eller ha angst, men jeg kan velge å forsøke leve med den litt ved siden av meg. – Noe jeg daglig gjør, om ikke hadde jeg ikke kunnet være sammen med andre mennesker f.eks. SÅ sliten og utmattende er det faktisk å konstant kjenne på angst. Den kunne tatt over hele hverdagen min og livet mitt hadde jeg latt den, men jeg forsøker som sagt å leve MED den. Så godt det lar seg gjøre. For den forsvinner ikke, uansett hvor mye jeg ønsker og vil det, den kommer alltid til å være en del av den jeg er og en del av mitt liv. Og det har jeg akseptert.

Jeg kan ikke huske en dag uten å kjenne på angst og indre uro. Det er så altfor lenge siden at jeg rett og slett vet ikke hvordan det er eller ville vært. Det eneste jeg tror er at jeg hadde hatt mer energi og krefter til å gjøre ting, og at jeg mest trolig ville vært mer effektiv i det jeg har satt for meg.
For angst krever enormt med krefter og energi, og derfor må jeg porsjonere ALT jeg gjør i hverdagen, og da mener jeg den minste ting som å dusje, smøre en brødskive, pusse tenna osv.
Å ha besøk er også svært krevende, spesielt på dager da jeg kjenner jeg ikke har overskudd til det. Og det er vell derfor jeg har innsett at å ha besøk er noe jeg må gjøre på en bestemt måte.
Jeg kan nemlig i dårlig perioder ikke ha TO mennesker her samtidig. Det må være bare MEG og en til. Nettopp fordi viss ikke klarer jeg overhode ikke å følge med i samtalene, klarer ikke å konsentrere meg, og ofte hører jeg til slutt ikke hva noen sier fordi jeg blir så tappet – og da skifter jeg ofte. Fordi jeg har ikke krefter igjen, – det blir i bilde som en bil som går tom for bensin/diesel, – den stopper. Den går ikke lenger.

Jeg må i perioder ta hensyn jeg absolutt ikke ønsker, men jeg vet jeg. Før sleit jeg fryktelig med det og nesten nektet å gjøre det – presset meg selv for hardt, og da gikk jeg jo rett i bakken. Trynet så jævelig!
Nå har jeg blitt mye flinkere til å si ifra og si “Nei” uten dårlig samvittighet. For det handler faktisk om å skulle overleve, klare hverdagen, stå i den – som meg. Angst er ofte et tegn på at man har levd med for mye stress og belastninger over lang tid. Det er en av de mest vanlige psykiske helseplagene i Norges land, hele 30 prosent av befolkningen får en eller annen angstlidelse i løpet av livet. Og DET er mange..
Her er en liste jeg har funnet over de ulike typer ANGST. For angst er ikke “bare”angst. Det er mange ulike typer angstlidelser, og man kan ha både en og to og tre på samme tid. Det har nemlig jeg. Panikkangst, Generalisert angst, og angst relatert til Complex-PTSD.

Forskjellige typer angst

  • Sosial angst betyr at man føler ubehag eller angst i møte med andre mennesker. Det kan også være at man har angst bare i møte med bestemte grupper mennesker eller i bestemte situasjoner.
  • Spesifikke fobier betyr at man for eksempel er redd for edderkopper, å fly, fugler eller store høyder. Redselen er så sterk at man anstrenger seg for å unngå det som skaper redsel og man kan bli hemmet i sitt daglige liv.
  • Panikkangst betyr at man får hjertebank og svette. Mange blir redd for å besvime, bli kvalt eller dø. Redselen for nye anfall kan gjøre at man isolerer seg hjemme.
  • Agorafobi betyr at man er redd for å forlate hjemmet og bevege seg ut på områder som man oppfatter som usikre, særlig åpne plasser og steder med mange mennesker.
  • Generalisert angstlidelse betyr overdrevne bekymringer for dagligdagse hendelser. I tillegg har man ofte mye muskelspenninger og indre uro.
  • Tvangslidelse innebærer at man får uvelkomne og ubehagelige tanker eller bilder i hodet. Ritualer eller tvangshandlinger brukes for å jage bort tankene og bildene. Mange kjenner skam knyttet til tvangstankene.
  • Posttraumatisk stresslidelse oppstår som en reaksjon på en psykisk smertefull hendelse eller mange belastninger over lengre tid. «Flashbacks» eller mareritt hvor man gjenopplever det vonde er vanlig, unngåelse av stedet opplevelsen foregikk likeså. Andre symptomer er anspenthet, skvettenhet, sinne og søvnproblemer.
  • Hypokondri er overdreven helseangst eller sykdomsangst. Kjennetegn er vedvarende opptatthet av at man kan ha alvorlige kroppslige (somatiske) sykdommer.

Hentet fra brosjyren Fakta om angst, utgitt av Rådet for psykisk helse i 2015, med støtte fra Extrastiftelsen.


Hver eneste dag er jeg i konstant beredskap. Se for deg at du har en sint, ja en illsint løve rett forann deg som står klar til å angripe deg, – du vet bare ikke når den angriper. Og du har ingen steder å rømme, for rett bak deg? Der står det en tiger, en illsint tiger som også er klar til å angripe deg. Så du står der, lammet av skrekk, og klarer ikke gjøre noenting. Dette er min hverdag stort sett, jeg har en sint løve foran meg og en sint tiger bak meg. Det er vanskelig å tenke klart, tenker rasjonelt, vanskelig å være alene, vanskelig å være sammen med noen, vanskelig å puste og vanskelig å prate, noen ganger må man bare  holde fokus på å få til å puste.

Jeg har akseptert at angst vil være en del av livet mitt, og jeg har akseptert at den er en del av Luna. Det tror jeg er noe av det viktigste man kan gjøre, å akseptere den. For da blir den ikke like altoppslukende som den først var. Man har gode dager, og man har dårligere dager. Da er det viktig å utnytte de gode til det fulle, så du har noe å tenke på og gripe fast i når de dårlige dagene kommer..

@Lunach

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no