Alt du gav meg.

Til deg.
Du som sa du elsket meg, men som både skremte, lugget, dyttet og slo meg i neste sekund.
Dette er til deg.

Det er dager hvor jeg er så altfor redd for å gå ut at jeg blir inne, i frykt for å møte andre mennesker.
Mennesker som tilsynelatende virker som fine mennesker, men jeg,- jeg vet så altfor godt at det finnes mye i ett menneske man ikke kan se på overflaten.
Jeg lærte nemlig det av deg.
Og det takker jeg deg for.


Det er ikke alltid som det ser ut på utsiden.
Det finnes gode mennesker, som gjør andre vondt, uten å en gang vite eller forstå hvor mye skade det gjør på en menneskehjerne før mange år senere.

Det har jeg lært, på en tunge måten. For jeg lever med konsekvensene og en hjerne som er skadet, for resten av mitt liv.
Du har vært med på å gi meg denne skaden, som er en utfordring jeg kjemper for å mestre og lære håndtere hver eneste dag.

Det er dager jeg ligger sammenkrøpet i angstanfall, og det er dager som er langt verre- da jeg blir lammet i dissosiasjon uten å klare bevege meg en millimeter. Av ren skjær redsel og frykt. Hele jeg fryser til.
– Jeg kan være fastlåst i denne tilstanden i flere timer, om ingen klarer å hente meg ut av den igjen.
Og det er takket være deg.
Det er nemlig du som er i hode mitt da, det er deg jeg frykter. Akkurat slik som den gang jeg var i dine hender.
Du har gitt meg lærdom om hvordan ekte frykt og redsel kjennes ut.


Det er dager jeg hater meg selv så inderlig mye, at jeg kutter opp huden min for å straffe meg selv. – Fordi jeg fortjener det.
Du lærte meg hva straff er, du lærte meg at straff er en følge av en oppførsel du ikke likte. Og jeg har fortsatt å straffe meg selv siden, ja om jeg tror eller føler at jeg har gjort noe feil eller noe galt, – ja lenge etter deg.
Du lærte meg at jeg fortjener det.


Det er dager jeg øver meg på å ikke låse meg inne, la døren stå åpen for å lufte, åpne persiennene litt for å slippe inn litt solskin, – og ikke minst, la være sjekke om dørene er låst flere ganger i timen.
Fordi jeg vet hvordan det er å være livredd, slik jeg var når nøklene ikke stod i dørene som de pleide, når nøklene var fjernet. Gjemt bort..
Du lærte meg at mennesker er ustabile, at de kan skifte temperament ubeskrivelig fort. Og du lærte meg at låste dører er den eneste tryggheten man har, – og kan ha, kontroll over.

Det er dager jeg savner deg, fremdeles. Den gode siden av deg. Den delen av deg som trøstet, sang, smilte, hjalp meg, var en god samtalepartner.
Men så husker jeg så altfor godt den siden av deg, den som var med på å bryte meg totalt sammen som menneske.
Kroppen husker nemlig det jeg ønsker å glemme. For kroppen glemmer aldri.

Du lærte meg hva det vil si å elske og hate noen på en og samme tid.
For det er mulig,- å både elske og hate noen.
-Du lærte meg nemlig det.


@LunaCh 

#Tankerogfølelser #KompleksPTSD #Traumer #Relasjoner #Kjærlighet #Selvskading 

“Ta vare på meg selv.” Mine tanker og erfaringer rundt temaet..

Jeg var så fryktelig redd, ja livredd faktisk, for å bli sett på som egoistisk, selvsentrert, at noen skulle tenke: “Hun der tenker jo kun på seg selv!”
Ja jeg var så redd for å bli ansett som en person som aldri var til nytte i samfunnet, aldri stilte opp for noen, ikke en gang mine nærmeste. En som aldri gjorde noe bra her i verden, eller for andre mennesker, – jeg var så redd for hva andre tenkte om meg, at jeg faktisk aldri tok hensyn til meg selv eller lyttet til hva kroppen forsøkte å fortelle meg.


Alle årene jeg var innlagt var det alltid jeg som trøstet når noen gråt, alltid jeg som spurte: “Går det bra med deg? Er det noe jeg kan gjøre for deg?” Til og med for de ansatte stilte jeg opp, uten å tenke meg om ett sekund! Neida, jeg hjalp til med på-dekking av bord til alle dagens fire måltider og jeg var også den som ryddet av og tørket av bordene når alle var ferdige etter endt måltid. Jeg var den som la sammen hånduker og vaskekluter til hele lageret var fult. Jeg var den som gjennom hele dagen tørket opp kaffe og saft-søl på bordet i gangen, og ivrig fulgte med at alle hadde det de ønsket av drikke på røykerommet…
Aldri slo tanken meg om at dette var de ansattes jobb, – at MIN jobb som inneliggende pasient var kun en ting: Nemlig å ta vare på meg selv. Vise hensyn til meg selv. Vise medfølelse ovenfor meg selv. Og ikke minst, tenke på MEG selv for en gangs skyld.

Neida, aldri slo tanken meg overhode at JEG også hadde rett på de ansattes oppmerksomhet, de daglige samtalene vi EGENTLIG skulle ha, og egen-tid med de som f.eks gåturer ut i frisk luft. Men jeg lot alltid alle andre blir prioritert først, – var det ikke plass eller tid nok til alle, (noe det ofte ikke var) , nei da gikk jeg på rommet og lot de andre få tiden med de ansatte. Jeg klarte meg selv, jeg…. (noe jeg langt ifra var i stand til..)


Jeg satt (altfor) mye for meg selv i smerten og sorgen min. Bak låst dør på badet, så ingen skulle se meg. Jeg skulle nemlig ikke ta plass, jeg fortjente ikke å bli sett og hørt, trodde jeg.
Det var andre regler for meg, i følge min veldig syke tankegang som jeg ikke lot andre få ta særlig del i.
Den tankegangen jeg ennå tidvis kan ha, men som jeg nå klarer å forstå hvor u-rasjonell den faktisk er. Og dermed klarer jeg å skyve den laaaangt bak i hode om den skulle dukke opp, og handle ut ifra det jeg har forstått er sannheten og den faktiske virkelighet.

Jeg kjente ofte på kroppen hvor tappet for krefter og energi jeg ble av å være i miljøet. Jeg ble så sliten av å ta innover meg alt det vonde medpasienten fortalte og delte. Jeg klarte ikke stenge det ute, og jeg bar alt og alle på mine skuldre som om det var min egen jobb å fikse, trøste, hjelpe.
Alle tårer jeg tørket, og alle hender jeg strøk.. Jeg kjente ofte jeg ikke orket å være i miljøet, for det var så mye vondt, så altfor smertefullt å se så unge mennesker slite så forferdelig.. Men jeg klarte ikke la være.
Jeg klarte ikke se noen ha det vondt uten å gå bort til menneske å spør om hun/han ville snakke om noe, gi en klem, en hånd å holde i.

Jeg tenkte aldri på at jeg også, hadde det vondt.. At jeg også trengte noen som så MEG. At jeg også var innlagt av en grunn, og at jeg hadde lik rett som de andre på samtaler og egen-tid med kontaktene mine.

Jeg skulle ønske jeg innså dette for lenge siden..
Nemlig at å ta vare på seg selv først, hverken er egoistisk eller negativt i det hele tatt, – men at det er en absolutt nødvendighet for oss alle mennesker, og særlig om man har helseplager. At å ta vare på seg selv, faktisk er en sinnsykt BRA ting å gjøre!


Jeg skulle ønske jeg hadde skjermet meg selv mer, når jeg følte det ble for mye for meg. – Ja slik jeg gjør nå. For det er så innmari viktig for å fungere i hverdagen vår!


Det jeg har lært meg det siste året, er at det er ikke egoistisk å sette seg selv og sin egen helse først. Det er faktisk det eneste riktige å gjøre, for om jeg sliter meg ut på å være ett “JA” menneske, hvor nyttig er jeg DA når jeg ligger der, utmattet i sengen i flere uker i strekk? Når vekten raser til faretruende BMI og sonde-ernæringen begynner å puste meg i nakken igjen? Hva kan jeg bidra med for noen, da? 
Absolutt ingen verdens ting.

Å ta vare på seg selv er ikke egoistisk, det er det beste du kan gjøre både for deg selv og for de rundt deg.🤗😊🙏
Husk alltid på det! 💚

@LunaCh 💕

Veien blir til mens jeg går.. Ett steg av gangen.

(Bare litt tanker idag..)

Jeg kan fremstå som sterk og tøff, men jeg er mer sårbar enn jeg kanskje før har tillat meg å være. Jeg er sterk, men jeg er også veldig liten og skjør..

Avvisning er fremdeles tøft, – men det er ikke verdens undergang slik det før føltes og opplevdes for meg. Jeg tåler mer, men jeg blir fortere sliten. Kanskje fordi jeg tillater meg selv å kjenne etter nå.. Kanskje har jeg alltid vært så sliten og utmattet, – men jeg har ikke visst om det fordi jeg aldri har gitt meg selv hverken tid eller rom til å kjenne etter.

Jeg er ikke like skjør som før, men jeg trenger ofte å skjerme meg når det blir for mye. Skjermer jeg meg, tåler jeg også mer. Det er en hårfin balansegang, og jeg snubler ofte.. Men jeg henter meg fortere inn igjen.
Når sanseinntrykkene blir for store for meg, vet jeg at det blir kaos i både hode (tankene mine og følelsene mine) og i kroppen (fysisk som hjertebank, svimmelhet, kaldsvetting ol.). – For mye informasjon på en gang, da faller jeg fort utenfor toleransevinduet, og det blir fryktelig vanskelig å hente seg inn igjen. Derfor har jeg heller begynt å trekke meg mer tilbake når det blir for mye for meg. Jo mer sliten jeg er, jo mindre informasjon tåler jeg også..
Jo senere på kvelden det er, jo mindre krefter har jeg.

Jeg går inn i ett rom for meg selv, ikke fordi jeg er sur eller irritert. Men for å komme i balanse i meg selv. For å finne roen igjen. For å klarne tankene.
Jeg sier også mer ifra, kanskje litt forsiktig som: “Oi, nå ble det litt mye for meg her”. Hehe..
Det er forskjell på “for mye” for en som er syk enn for ett “friskt” menneske. Det er skalaer som ikke “friske” kjenner så godt til, og da er det vårt ansvar å fortelle om, og også det utrolig kjipe med å si ifra og gi beskjed.



Jeg presset meg selv i så mange år til laaaangt over smertegrensen min, laaaangt over tåle-grensen, – og utfallet ble ofte katastrofalt.

Det er ikke enkelt å sette grenser, og jeg burde være flinkere enn jeg er nå også. Grensene flyter litt ut, inni mellom. Men det er en jobb det også, for jeg blir ofte redd og jeg får mye angst, hver eneste gang jeg sier ifra om noe. Eller når jeg setter grenser.
– Men jeg øver meg og er fremdeles i “prøv å feile” fasen.. Jeg er blitt veldig mye flinkere enn før, uansett.. For det er en vei å gå det også.

Det er uten tvil derfor jeg klarer å holde meg selv mer oppe nå, ikke falle så hardt.. Nettopp fordi jeg holder meg mer i ro. Jeg lar meg selv få hvile, lar meg selv få være mer alene, ha mindre stressfaktorer, litt mindre forpliktelser og mer naturopplevelser.
Naturen har gjort, og gjør underverk for meg. Det finnes knapt ord som kan beskrive roen jeg kjenner inni meg OG gleden jeg opplever HVER gang vi er omringet av trær, fjell, vann, elvebredder. Det er den beste medisin for både angsten og depresjonen jeg blant annet strever med, og jeg angrer ikke ett sekund på at jeg valgte å gå denne veien. 
Naturen leger mer enn jeg kan forklare. Det er som magi for meg.



Mindre indre og ytre støy er også viktig, – jeg bruker øreklokkene mye mer nå enn før, ja når jeg kjenner jeg ikke klarer mer lyder. Jeg tar det på alvor..
For jeg er veldig var på lyder, noen ganger kan lydene føles som knivstikk i ørene. (Helt bokstavelig talt.) Det gjør faktisk inni mellom fysisk vondt, og jeg begynte noen ganger å gråte før, ja bare noen sa “hei”. Jeg tok ikke denne sensitiviteten på alvor, men jeg gjør det mer nå. Det er en del av meg, og det er en del jeg må ta hensyn til.
Jeg tåler f.eks ikke lyden av støvsugeren særlig godt, så når det støvsuges her hjemme har jeg lært meg at det er best å ha på støy-demping på ørene.
Ja det var en god investering har jeg skjønt nå. Jeg som syntes at det var HELT galskap å bruke 2000 kroner på noen øretelefoner.. Haha, nå innser jeg vell at galskapen var heller å ikke ha gode nok øreklokker fra starten av. Støydemping = indre ro. (Prøv det) Ett tips fra en høy sensitiv til en annen.

Jeg knekker ikke like lett som før heller.. Men jeg knekker fremdeles. Jeg reagerer, men jeg reagerer annerledes enn før.
Før rettet jeg alt sinnet inn mot meg selv, – jeg rettet alltid alt innover, uavhengig av hva som skjedde, om det var andre mennesker som tråkket over streken? Så betydde det ingenting. For det var kun min egen skyld, i mine øyne.
Mine grenser var uklare, utydelige og uten nyanser. Jeg satt sjelden grenser for andre mennesker, men altfor mange ovenfor meg selv. Jeg hadde helt egne regler for meg, regler som jeg nå rister av meg når de skulle dukke opp av gammel vane. Og dette er regler som ikke burde finnes i noens liv, og som var fryktelig destruktive.

Når jeg begynte i traume-terapi så jeg tydelig at grenser jeg alltid har behøvd, – aldri har vært satt. Jeg trodde ikke jeg hadde rett til å sette grenser. Hverken for meg selv, eller for andre.
Når jeg begynte å respektere meg selv mer, når jeg forstod at jeg også, som alle andre, fortjente respekt, og særlig selvrespekt, begynte jeg å ta litt etter litt, mer vare på meg selv. Og det barnet jeg en gang var.
Da ble også grensene tydeligere og klarere for meg. – Jeg begynte å øve meg på å kjenne etter hva jeg trengte, hva som gjorde meg godt og hva som gjorde meg dårlig.

Jeg øver meg hver dag på å tillate meg selv – å ta vare på meg selv. Det høres nok rart ut for mange, men jeg tipper mange kanskje kan kjenne seg igjen også.
Viss jeg skal ta vare på andre, må jeg først ta vare på meg selv. Det vil si at jeg må vite hva jeg har behov for, og jeg må gjøre det jeg har behov for. Og det er ikke alltid like enkelt..



Jeg trenger veldig mye hvile, det tror jeg de fleste med CPTSD kan kjenne seg igjen i. Det er krevende å leve med denne utfordringen i hverdagen, og hvile er helt nødvendig for å fungere. Så jeg øver meg på å tillate meg selv å hvile, – hver eneste dag. Nå de siste tre mnd? Da har jeg lagt meg å sovet ett par to timer hver formiddag, – jeg har endelig begynt å tillate meg det. Jeg presser meg ikke til å tåle mer enn jeg tåler lenger. Jeg presser meg ikke unødvendig og for hardt. Det gjør meg sykere og jeg faller dypere.
Jeg kjenner at sover jeg ett par timer på formiddag, ja da klarer jeg enklere å holde meg innenfor toleransevinduet, jeg klarer f.eks ha ett kaffebesøk, og jeg klarer å gjennomføre dagens mange små og store gjøremål. Jeg jobber med å finne balansen, og jeg er på god vei.

Jeg reagerer med å gråte nå, når jeg har det vondt. Har jeg sagt det? At jeg tillater meg å gråte, istedet for å kutte meg selv..? Jeg har endelig forstått at jeg har lov å gråte, være lei meg, – jeg behøver ikke straffe meg selv mer. Tenk at jeg trengte så lang tid på å lære meg og forstå det..
Jeg klarer til og med å la noen trøste meg nå. Ja jeg som alltid har gjemt meg når tårene har presset seg frem, som alltid har vært jenta som har sittet alene i dusjen å latt tårene renne.. – Nå legger jeg meg heller i armene til de to som er meg nærmest.
Og jeg forteller hva som gjør vondt, hvor det gjør vondt, og hvorfor det gjør vondt.
De får til og med lov å stryke meg over håret… Jeg gir meg selv lov til å ha det vondt endelig. Og jeg tillater meg å motta trøst og omsorg.

Jeg trenger og har aldri trengt straff, – jeg har behøvd og behøver omsorg og kjærlighet. Og endelig er jeg i stand til å ta imot den. Litt etter litt, tillater jeg meg å være det barnet jeg en gang var, og gi det rom til å vokse seg tryggere og gladere, og få oppleve den kjærligheten alle barn fortjener å motta..



@LunaCh 💚

Her og nå. Livet. Puste-pauser..🌊🙏

Ro, innvendig stillhet. Sjelero er det vell noen som kaller det, eller er det sjelefred? Uansett, denne indre stillheten og roen.. Kan du huske sist du kjente den? Den er helt ubeskrivelig deilig.🙏
– Det er en følelse jeg sjelden kjenner på, angsten er som regel der hele tiden og det er den som tapper meg aller mest for energi og krefter hver eneste dag. Men i det siste, tja kanskje det siste året, spesielt etter at jeg sluttet å drikke alkohol i en ekstremt usunn mengde hver eneste dag, – ja så har jeg kjent på denne følelsen oftere enn noen gang før. 

Den titter frem som solen bak skyene, – inni mellom slagene av selv-hat og ned-snakk av meg selv så kommer den og sier hei.. En varm og god følelse. Det er så fint..

Inni mellom alle de tusenvis av slagene jeg fører mot meg selv, hver eneste dag, så kommer den plutselig og uventet. Denne roen, med hvem jeg er, hvor jeg er, akkurat her og nå. Og jeg kan kjenne jeg endelig får til å puste. Puste dyyyype åndedrag helt ned i magen.🙏🌊
– Det er en så fantastisk god følelse å kjenne skuldrene senker seg og jeg bare puster helt fritt! Har du slike opplevelser inni mellom? Altså, du aner bare ikke hvor deilig det er å puste før du har kjent hvordan det er å streve etter å få nok luft i lungene. Det er helt ubeskrivelig!
(Kanskje er det nettopp det som er “det positive” ved å ha så mye angst? Man får gleden av å være takknemlig når man klarer puste ordentlig igjen.. Hm..)

Denne følelsen av indre ro, sjelefred.. Ja, med hvem jeg var, hvem jeg er nå, hvem jeg er på vei til å bli, så mye som kan forandre seg på så kort tid.. Så mye man kan lære av alle feilsteg men også riktige steg man har tatt og tar! Alt, alt som har hendt i løpet av livet, alle menneskene jeg har møtt på både godt og vondt, har ført meg hit, til akkurat dette punktet og stedet jeg er i livet. Til akkurat dette minuttet, til akkurat dette stedet, helt hit til her vi er nå. Er det ikke rart..? Hvordan vonde livshendelser, traumer og feilsteg, – ja, alt i fortiden, det har ført oss frem hit. Til dette sekund.

Vi er ikke perfekte, ingen av oss. Vi er kun mennesker, alle som en. Det er viktig å huske på. Du kan aldri kjenne indre ro om du kun “banker opp” deg selv hvert sekund hver dag, for alt du har gjort feil eller ikke gjort i dette livet. – Men det er lettere sagt enn gjort, hva. Dette med å “bare legg det bak deg å se fremover nå” som så mange råder deg til. For sannheten er at så enkelt er det ikke for alle. Mange har vi ikke den luksusen å faktisk kunne bestemme det selv når kroppen husker ting hjernen har fortrengt.
– Men det er viktig å forsøke, og å klare kunsten å se mer fremover enn tilbake, for vi kan ikke endre fortiden vår, men vi kan alle gjøre fremtiden vår best mulig. Det er sannheten, og det er dette vi har. 🙏💚

Jeg forsøker, snubler i mine egne føtter støtt og stadig, men jaggu så forsøker jeg i alle fall. Jeg har virkelig kjent på at mye av ting i fortiden har “spist meg opp” på innsiden. Jeg har og jeg trenger sårt å få noen puste-pauser fra alt det vonde, – og for meg så finner jeg kun de pausene når jeg er ute i naturen.
Der kjenner jeg alt slipper taket, jeg får puste skikkelig, der klarer jeg virkelig å kjenne at livet er ganske alright å leve også. Hehe, det er rart å tenke på. Hvor mye jeg ikke forstod av naturen, hvorfor folk valgte å bruke så mye tid der ute.. Vell, jeg forstår det helt klart nå. Så inderlig godt!

Har du noe sted, eller har du noe du gjør, som får deg til å føle du får en pause fra smerter og sorg? Om det er ett fysisk sted, eller ett trygt sted i sinnet..?💚Det er fint å vite at det finnes steder man kan dra til, både fysiske steder men også inni hode.. Der man kan kjenne seg trygg, kjenne at man lever og puster – her og nå.

 

Husk å pust, min venn. Husk å pust.🙏💚

@LunaCh 💚

Hvorfor så og lyttet dere ikke?

Det er ett spørsmål jeg har stilt meg selv, om og om igjen. Og det er: Hvorfor så dere meg aldri? Hvorfor lyttet dere ikke når jeg forsøkte snakke med dere?
– Mennesker som jobber i helsevesenet, på veggene i lokalet deres henger det diplomer de har mottatt og avisutklipp ang deres gode helse-tjeneste for mennesker som sliter, smilende damer møter deg med en utdanningen som skal gjøre dem i stand til å hjelpe mennesker i krise.

Men det jeg ikke forstår er.. Hvorfor har det seg slik at de aldri klarte hjelpe meg, da? Var jeg ett unikt tilfelle, ett helt umulig tilfelle..? For det tviler jeg på..For hvorfor.. Hvorfor klarte da helt vanlige jordnære mennesker, helt uten noen form for utdanning innen helsesektoren, – ja de klarte å hjelpe meg. De klarte å hjelpe meg til å bli ett friskere og mer selvstendig menneske, noe som ingen i helsesektoren til nå har klart i løpet av 15 år.

“Dere klarte det vi aldri klarte.”
Ble nylig fortalt fra avdelingsleder i psykiatrien til mine tre BPA-er på ett møte.

Og jeg har tenkt mye over dette i det siste. Spesielt de ordene.. Som om det er BPA-ene som har gjort jobben? Uten dem ved min side ville jeg nok aldri ha klart å komme så langt som jeg har, men de har ikke gjort meg friskere, – DE har faktisk ikke gjort jobben FOR meg. Men det de har gjort, er å gå veien sammen med meg! DE har ikke klart det, VI har klarte det. SAMMEN!🤗🙌

De har vært krykkene mine gjennom og ut.. Og det er kanskje den største feilen helsevesenet har gjort hele veien, og fremdeles gjør. Denne tanke-gangen som vises akkurat her, og det ser jeg tydelig når jeg tenker tilbake på alle årene med dem i livet mitt.. – Jeg er nemlig ikke ubrukelig, jeg har både selvstendige OG jeg har reflekterte tanker selv om jeg er syk. Og jeg er heller ikke uhelbredelig, og det har jeg aldri vært heller. Jeg behøvde bare noen som kunne støtte og trygge meg på veien, noen som våget stille de tøffe og vanskelige spørsmålene og høre de tøffe ubehagelige svarene. Jeg trengte noen som TÅLET meg. Noen som hadde tålmodighet til å faktisk lytte til ordene mine, og faktisk ta de til etterretning.
Noen som hadde evne til å lære meg “hvordan og hvorfor”. Og ikke minst, noen som så MEG – bak alle diagnosene og symptomene som ble satt over en lav sko gjennom årene i helsevesenet.



Jeg husker godt alle årene jeg ropte til lungene mine ikke hadde mer pust igjen, til døve ører som ikke snakket samme språk som meg. Hvordan jeg sleit meg ut for å bli både sett og hørt som ett likeverdig medmenneske, som det menneske jeg ER og alltid har vært, – bak en haug av diagnoser som ikke en gang stemte. Bak alle symptomene som dessverre var alt som ble sett og lyttet til. (Som er noe av grunnen til at de aldri var i stand til å hjelpe/støtte.)

Jeg var her… Jeg var her, rett foran dere. Hele veien.. Men dere SÅ meg aldri.

Og jeg syns det er fryktelig trist å tenke på at det skulle måtte gå mange år tapt, før jeg møtte mennesker som tålte meg, og HELE meg. Ikke bare de bedre sidene av meg, men også de mindre pene.
Som klarte å se forbi alle de destruktive symptomene jeg brukte for å mestre ett usynlig helvete mange ikke en gang våget spør meg om, og som jeg ei heller fikk lov å dele med dem. Og jeg vil gjerne fortelle hva jeg tror og opplever ofte går så forferdelig galt mellom helsevesenet/helsepersonell og enkelt pasienter/brukere.

Det er enkelt å se tilbake at det var blant annet:
– Mangel på stabilitet.
– Mangel på kommunikasjon. 
– Mangel på gjensidig respekt, omsorg og ikke minst: Kjærlighet.
– Mangel på trygghet i relasjonen.
– Mangel på forutsigbarhet i hverdagen.

– Mangel på ro og alene-tid.
– Mangel på å se det friske I meg. (For det var der hele tiden….)
– At de trakk seg bort i de periodene jeg skadet meg mindre. (DVS: Da jeg jobbet beinhardt og behøvde dem som mest, for å mestre livet uten skade.)

“Dere klarte det vi aldri klarte”. Nei nei nei, det gjorde dem ikke. VI klarte det! SAMMEN! 🙌💚 Spørsmålet psykiatrien burde ha stilt på dette møtet hvor denne setningen ble delt ut, ble beklageligvis ikke stilt. Dessverre ikke noe som sjokkerer meg lenger akkurat det..

Spørsmålet jeg personlig mener og synes de burde ha stilt er dette:
“HVORDAN klarte dere å få så gode resultater på så kort tid? HVA var det vi ikke gjorde riktig? Hva har dere gjort, og hva gjør dere, siden bruker/pasienten klarer seg SÅ mye bedre i hverdagen nå? Vi lurer, for det er slik VI kan lære av våre feil og gjøre det bedre i møte med fremtidige mennesker med lignende utfordringer.”

Jeg velger likevel å besvare spørsmålet selv idag. Og det er så enkelt som at:
Jeg blir sett nå, som ett likeverdig menneske.
Jeg blir hørt nå, min stemme er like viktig og betydningsfull som deres.
Og jeg får lov å være hundre prosent – meg selv.
Jeg får lov og det er tillat med ALLE følelser i dette hjemmet som er mitt, både følelser som frustrasjon, sinne og tristhet er akseptable følelser. Irritabel kan jeg også være, (slik alle mennesker kan være inni mellom) og jeg får lov å være lei meg også – og vi snakker om det som gjør meg trist…
Det er nemlig ingen som nå lenger sier til meg uansett hvordan humøret mitt er og hvilken følelser jeg sitter med: “Det er sykdommen din som snakker nå, Luna”. Nei, ingen forteller meg det lenger. Ikke forteller noen meg dette heller: “Du må høre på oss, vi vet hva som er best for deg! Du må gjøre som vi sier.”. Nei, jeg får selv lov til å kjenne etter og gjøre det JEG kjenner er best for meg.
Jeg får lov å snakke om akkurat hva jeg vil i mitt eget hjem, sammen med de som er her på jobb. Om det er vonde ting, eller fine opplevelser. Alt, – det er ingenting jeg ikke får lov å snakke om, – og det er en friheten som betyr så uendelig mye etter så mange år med restriksjoner over samtale-emner i helsevesenet..



De SER meg og LYTTER til meg, som det menneske jeg ER!
De VET jeg er i stand til å ta egne avgjørelser, fordi vi snakker om det og jeg ber om rettledning om jeg selv føler jeg behøver det.
De VET også at jeg er i stand til å gjøre “mye”, bare vi gjør det på riktig måte. Fordi vi faktisk har en helt åpen dialog. Vi kommuniserer, og dermed unngår vi både missforståelser og slipper å måtte tolke situasjoner ut ifra vårt eget synspunkt. 

Spør heller en gang for mye, enn en gang for lite! Åpne opp for dialog, og lytt og se – selv om det er tøft. Det er så forbanna viktig at dere våger å spør de viktige spørsmålene, selv om dere er klar over at svarene kan være vonde og ubehagelige. Men er det ikke da desto viktigere å gjøre det?

– Kommuniser med bruker/pasienten. Se oss. Lytt til oss!
Det er mitt beste råd til dere som jobber i helsevesenet..

@LunaCh 💚

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no