Tirsdager er blitt som rekreasjon for meg



Det er tirsdag igjen, min favoritt dag.😍
Jeg elsker tirsdager, for det er dagen det er tur-dag ut i naturen. Fast avtalt, og ingen unnskyldning er god nok for å ikke gjennomføre. Det var avtalen oss mellom, og jaggu meg har jeg overrasket meg selv her, for jeg har klart å få på meg tur-tøyet uansett vær, form eller hva annet som har måttet skje. 💪👊 – Kanskje fordi jeg har forstått og erfart at selv om dagen min er skikkelig dårlig helsemessig, så hjelper det meg mer å være der ute – enn å sitte her inne.🙏
For en fin ting å erfare, dere.
Det hadde jeg aldri trudd for bare ett halvt år siden. At JEG kom til å forelske meg i naturen, smile og le med hele meg mens jeg løper etter løv og henger i trærne, – haha, nei det trodde jeg aldri kom til å være “meg”, men så feil kan man ta.🙌🙏

Jeg har funnet ut at “meg”, det er i konstant endring. Jeg er mer meg enn jeg var for bare ett år siden, ikke for å snakke om ti år siden. Og jeg er mer enn jeg trodde jeg kom til å bli. Vi mennesker er i konstant endring, vi lærer og vokser av erfaringer, – både gode og dårligere, og utviklingen stopper ikke om du ikke selv velger det.
– Vi utvikler oss med årene og det er noe av det beste med å bli eldre, vi blir mer oss selv. Gir mer faen i hva andre måtte mene og tro, og gjør heller det vi selv ønsker og føler er rett for oss. 30 årene er desidert bedre enn 20 årene på den måten, uten tvil.

Det er tirsdag igjen, og vi fant nok en ny sti som vi aldri før har gått på. Jeg fant meg selvsagt en ny favoritt plass idag også, noe jeg sier mest trolig hver eneste gang vi finner en ny plass, haha! 🙈😅 Men gud, det er jo så vakkert alle steder!! Ååh jeg ser for meg mange fine vårdager gående på denne stien. Så mange årstider vi skal oppleve her! Så mange fine samtaler vi skal ha og så mye god nistemat vi skal spise. 

Vi skal rusle i akkurat det tempoet som passer oss, raskt nok til å holde varmen på kalde vinterdager, rolig nok til å få med oss hver minste detalj naturen har å by på. Det er jo det som er så fint, at vi ikke løper i beina på hverandre for å komme raskest mulig frem, nei ingen heseblesende turer med øretelefonene på her i gården nei, – vi har ikke hastverk. Vi skal ikke rekke noe. Det føles som vi har all verdens tid, og det er kanskje det beste med det hele. – Det finnes ikke noen klokke å gå etter, vi ser ikke på klokken i det hele tatt. Vi tar den tiden det tar, og er ute så lenge vi vil. Det finnes ikke stress her ute blant trærne og ved elvebredden. Her kan vi bare være, og jeg elsker det. Å få lov å bare være. Å tillate meg selv å bare være.


Det er tirsdag. Og jeg er så takknemlig for hvert eneste steg jeg er så heldig å få lov å ta.

@LunaCh 💚

Gjør det koselig rundt deg, for DEG selv.🌸😊

Jeg sitter mest trolig 90 prosent av tiden min her i denne sofaen, i denne stuen. 90 prosent av tiden en uke består av, så er jeg faktisk her hjemme i leiligheten min. Jeg sitter ufattelig mye i pysjen her i sofaen og stirrer på denne data-skjermen. De resterende 10 prosent av tiden i uken er jeg utenfor døren, helst i skog eller ved havet, da sammen med noen som har mulighet å følge meg. Nettopp fordi jeg ikke klarer gå noe sted alene.
– Det er realiteten min, bak kulissene og fasaden som en blogg og Instagram poster kan skjule seg.

Når man er så mye inne som jeg er, og som jeg vet mange med f.eks angst-lidelse, depresjon, ME, fibromyalgi etc er, da tenker jeg det er veldig viktig å gjøre det mest mulig trivelig rundt seg.
Vi blir svært påvirket
 av omgivelsene våre, miljøet, det er det ikke noen som helst tvil i. – Jeg merker ekstremt godt på meg selv hvor mye både farger og lys har å si på humøret mitt og den psykiske helsen min.
Det er ikke å legge under en stol at å sitte inne så mye som jeg gjør, ikke er sunt hverken fysisk eller psykisk. Men så er sannheten den at ikke alle har ett valg. Når helsen ikke strekker til, så må man forsøke så godt man kan å godta situasjonen som den er og gjøre det beste ut av detNår det er sagt, betyr ikke det at det er enkelt. Det er jævelig kjipt, og det er helt greit å føle det også.

Jeg får nesten hver eneste dag meldinger om hvor koselig jeg har det, når jeg legger ut bilde av stuebordet med morgenkaffen fremfor meg. Og jeg vil bare si at jeg håper DU også gjør dette, gjør det koselig for deg selv.🌸🤗🕯

Jeg er veldig bevisst på dette, og det har jeg vært i flere år nå. For jeg har merket hvor mye det gjør med meg og med tankene mine. Det er så små enkle grep som ikke koster så mye energi eller krefter, men utgjør så enormt mye for den psykiske helsen min.
Bare d
et å ha noen friske fargerike blomster på bordet, ha en fargerik duk og noen tente lys, det skal ikke mer til! 🌸🤗🕯🌸🕯 Tenk at  noe “så lite” kan utgjør en SÅ stor forskjell? 🤗😍

Så idag vil jeg bare oppmuntre dere som er i en lignende situasjon som meg, til å gjøre nettopp det! Gjør det trivelig og hjemmekoselig for deg selv! Kjøp deg en fin blomsterbukett eller en plante å ha på bordet. Tenn te-lys å kok deg en kanne kaffe/ en kopp te. Gjør det lyst å trivelig rundt deg, – for DU fortjener det! 🌸🤗🕯

– LunaCh ❤

Tanker om #Livet..

Livet er langt ifra godt å leve, hele tiden.
Livet er langt ifra perfekt.
Livet gir meg ikke lykkelige øyeblikk, hele tiden.
Livet gir meg ikke kun gode dager. Ikke før, ikke nå.

Men.
– Livet ER godt å leve, inni mellom.Og oftere nå enn før.
Livet mitt er langt ifra perfekt, men det er det ikke for noen.
Livet gir meg lykke og det gir meg gode øyeblikk, mer nå enn før.
Livet gir meg gode opplevelser, vanskelige utfordringer, tøffe dager og lettere dager. Jeg ler og jeg gråter – mer enn noen gang før.
Det er tøffe tak og vanskelige avgjørelser å ta, hver eneste dag står utfordringene i kø. De indre kampene, de du ikke ser. De jeg ikke forteller deg om. De som jeg sloss mot, for meg selv, hver eneste dag. Selv på de gode dagene.

Men!
Livet er bedre nå. Ja, faktisk bedre enn noen gang. Det betyr ikke at jeg har det bra hele tiden. Det betyr ikke at jeg ikke har det vondt, eller at jeg er såkalt “frisk”.
Det betyr bare at jeg klarer å holde fast i det gode jeg har selv når jeg har det vondt. Det betyr at jeg klarer å være mer til stedet i øyeblikket, og at jeg tåler og står mer i det vonde nå,- ja i stedet for å flykte inn i destruktivitet for å unngå å møte det jeg ikke før maktet.



Jeg er ikke ødelagt, jeg er ikke som knust glass.
– Selv om mange har fortalt meg at jeg er det.

Jeg har kanskje fått ett liv som har mer utfordringer og prøvelser enn folk flest, jeg er kanskje  annerledes og kan  kanskje oppleves som litt merkelig og rar. Og ja, jeg er kanskje “skadet” av påkjenninger livet har gitt meg.
– Men jeg er meg. Jeg er meg, på både godt og vondt. Jeg som alle andre mennesker, gjør feil, og jeg velger å lære av de. Jeg tar kampene mine med nytt mot, hver eneste dag.

Nettopp fordi jeg velger livet. Jeg velger å leve, hver eneste dag. Både på de gode dagene, såvel som de vonde.
Jeg velger å stå opp og ta fatt på dagen, selv om det hadde vært enklere å ligge under dyna og beskytte meg mot eventuelle farer.
Jeg velger å gå ut døren oftere og oftere, selv om det alltid, hver neste gang, er en risikosport. Jeg velger å gjøre det, selv om jeg er fullstendig klar over at jeg utsetter meg selv for å kunne oppleve re-traumatisering og dissosiering hver eneste gang jeg forlater husets fire vegger. Men jeg velger likevel å gjøre det, til tross for at jeg vet det kan oppstå svært mye ubehag og fremkalle angstanfall. I verste fall innleggelse.

Men jeg gjør det, fordi jeg velger å LEVE livet med alle de kortene jeg har fått utdelt. Jeg tar det gode og det vonde hånd i hånd og velger å møte opp til nok en ny dag. Hver neste dag.

Og dette er livet. Livet er langt ifra perfekt, det er ikke godt å være til – hele tiden. Men så lenge man klarer å leve i de gode øyeblikkene og holde fast i de når det stormer som verst, – ja så kan man skape seg ett godt liv, til tross for mye vondt i hverdagen og til tross for mange daglige utfordringer. 

@LunaCh.❤

Dørstokkmila.. #Motivasjon

Dørstokk-mila, vi kjenner alle til den hva? Den tunge veien det kan være å komme seg opp av sofaen til å kle seg, komme seg ut av huset å bevege seg litt. Det er tungt noen ganger hva? Nesten umulig kan det føles som. Når man att på til har sterk angst og er tungt deprimert, – ja da er det som å bestige Mount Everest hver gang man klarer å komme seg til ytterdøra bare.

Det er mange faktorer som spiller inn når man blir inaktiv, det er ikke fordi man er lat eller “ikke gidder”, og det blir tyngre jo mer man sitter inne, jo mer man isolerer seg, jo mer som tiden går. Ja jo tøffere og tyngre blir det å komme i gang. Tro meg, jeg sleit fryktelig i starten. 🙈Men jeg hadde bestemt meg, og når jeg først bestemmer meg for noe, ja da skal jeg gjøre det- koste hva det koste vil. Jeg er sta som ett esel, og heldigvis for det! Om ikke hadde jeg nok sittet her fremdels, i denne sofaen jeg var sååå forbanna lei av. I denne leiligheten som jeg følte kvelte meg mer og mer.

– I september i fjor bestemte jeg meg. Jeg bestemte meg for at “NÅ er det nok!” Jeg var nemlig SÅ fryktelig lei av å føle meg som en fange i mitt eget hjem. Jeg hadde sittet inne i snart to år, ja du las riktig, TO hele ÅR. Jeg hadde nesten ikke sett vennene mine i hele 2018, jeg isolerte meg mer og mer og ble mer inaktiv enn jeg kan huske jeg noensinne har vært.

Men jeg tok grep, og jeg er bare så sjeleglad for det!🙏😃💪 Jeg bestemte meg for at jeg skulle ut EN dag i uken. Og det handlet laaangt ifra om trening eller det å komme i bedre fysisk form, det handlet faktisk kun om EN ting: Det å komme meg ut av huset. Se noe annet enn de fire hvite veggene her. Det å få litt annet inn-putt, føle verden der ute som trygg(ere) igjen. Ikke føle meg så ekstremt redd hele tiden, oppleve av verden utenfor husets fire vegger ikke var så farlig som jeg opplevde og trodde og følte den var blitt.

Så jeg laget en bindende (muntlig) avtale med min BPA, at uansett vær (verdens beste unnskyldning for å bli i sofaen hva?), ja om det regnet eller snødde spilte absolutt ingen rolle, for jeg skulle UT.
Vi fant EN FAST DAG i uken (forutsigbart) til å kjøre til ett fint lite befolket område, for at det skulle føles trygt for meg, og så skulle vi gå en liten tur. Det fantes ingen unnskyldninger for å IKKE komme seg ut, jeg SKULLE, og det er desidert den beste avgjørelsen jeg har tatt!🙌💪👊😃



Men om det var tungt å starten? Gjett om! Det var fryktelig tungt å komme i gang, og jeg hadde svært  lite motivasjon for å si det mildt. Jeg hadde heller ikke tro på at det skulle GI meg noe. – Men så feil kan man altså ta. For er det NOE som har gjort meg godt? Ja da er det tirsdags-turene!🙌
😍🙌

Det tok meg mange mnd å komme hit jeg er i dag, mange tunge tak og mange tunge steg har det vært. For om jeg gledet meg i starten? Absolutt ikke.🙊🙈 Jeg gruet meg noe fryktelig! Jeg var livredd for å møte noen, egentlig bare for å gå ut døren her. Jeg syntes ikke det var noe hyggelig i det hele tatt, men jeg gjorde det likevel. Jeg gjorde det til tross for! 💪👊 Og noen ganger så er det akkurat det man bare MÅ gjøre.
Det var ikke mange meterne jeg gikk heller før jeg var både andpusten og sliten i beina. Men jeg kjente samtidig som jeg gikk, etterhvert som både ukene og mnd fløy avsted, at noe i meg gav mer slipp, noe føltes lettere og annerledes i meg, inni meg… i brystkassen min.. og det var angsten. Den gav slipp.



Angsten som har vært en SÅ ekstremt stor del av livet mitt, den som til tider har nærmest spist meg opp innvendig i perioder, ja den kjente jeg for hver tur vi gikk i skogen, eller da vi satt ved havet, generelt var UTE i den vakre naturen vi er så heldig å ha, at den gav mer og mer slipp. Jeg opplevde jeg fikk en pustepause. Ett avbrekk. 
– Det er nesten ubeskrivelig å forklare, og det er noe man bare må oppleve og erfare selv tror jeg. Jeg ble selv fortalt at det skal være til hjelp for angst, men jeg hadde ikke særlig tro på det for å være helt ærlig. Ikke før jeg faktisk opplevde det selv. Kjente det på kroppen selv.

er det langt ifra tungt å komme meg ut døren, dørstokk-mila er sjelden noe jeg kjenner på nå. Jeg har til og med øket tur-dagen til TO faste tur-dager i uken! 💪👊😍 Og jeg gleeeeder meg til hver tirsdag og hver fredag nå, det er desidert de beste dagene i uken! 😍👍😃🙌

Å komme seg ut i naturen er godt for både kropp og sjel, og det er faktisk helt sant: Det reduserer angsten betydelig, det hjelper på depresjonen, – og det er mye bedre å sitte her i sofaen med litt bedre samvittighet nå😉👌

@LunaCh ❤

Jeg vet bølgene kommer, men jeg lærer meg å surfe nå.

Jeg vet bølgene kommer, jeg vet jo det. De kommer til å slå meg så hardt overende at jeg ligger under vann å  gisper etter luft. Armene og føttene mine som famler i mørket mot de sterke kreftene som holder oss under, nede, under bølgene. En kropp som forsøker sitt ytterste på å beveget oss trygt opp til overflaten igjen, samtidig som det føles helt nytteløst mot de sterke kreftene vannet besitter. Bølgene er noen ganger for sterke mot ett lite menneske.

Jeg vet bølgene kommer, jeg vet jo det. Jeg vet jeg kommer til å være mer under vann, enn jeg er over. Jeg kommer til å kjenne lungene mine bli fylt opp av vann, at kroppen stivner til og jeg kommer til å føle jeg drukner. Jeg kommer til å drukne, igjen og igjen og igjen. – Jeg vet jo det, jeg har jo druknet så mange ganger før.

Jeg vet bølgene kommer, og jeg er allerede klar for den neste store som vil ta meg under. Men med årene som har gått, har jeg lært meg å surfe litt på de. Ja jeg har lært meg å surfe, de slår meg nemlig ikke like lett og ikke like fort under, som de gjorde før. Jeg har nemlig lært meg teknikker som gjør at jeg kan surfe litt på de, før jeg faller under igjen. Jeg vet jeg ikke kan surfe for alltid, men det gjør meg faktisk ingenting. Ikke så lenge jeg kan får lov å ri på bølgene for en liten stund. En liten pause fra kampen om tilstedeværelse, om overlevelse, om liv.

– Så lenge jeg kan få lov å føle bølgene under meg for en liten stund, så er jeg fornøyd med det livet jeg har laget meg nå. Så lenge ikke bølgene er over meg hele tiden, – er jeg takknemlig for det livet jeg er på vei til å lage meg nå.

Jeg skal ri på denne bølgene jeg er på nå, jeg skal føle vannet under meg til jeg igjen blir dratt under og må kjempe for livet. Jeg vet jeg kommer til å falle under raskt nok, jeg vet jeg ikke kan ri bølgene for alltid. Men vet du? Det er helt ok, så lenge jeg får lov til å kjenne bølgene under meg bare for en liten stund inni mellom kampene. En liten stund der jeg kan puste litt lettere, der jeg kan kjenne LIV i både kropp og sinn. Der jeg tåler å være i meg selv uten å flykte for mye. Der jeg kan få leve, litt.

De sekundene jeg surfer med soloppgangen i øynene, de er verdt alle de timene jeg er fastlåst under vann med mørket som sluker meg hel.
– De er verdt, det. SÅ verdt det.

@LunaCh 🌊

Sjef i eget liv! 💪👏🙌

La meg hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg har kjempet som en helt i hele 2018, så ekstremt fokusert at jeg ikke har hatt krefter til å kjenne på noe annet i livet. Og livet, det skal ikke kun overleves, det må også leves – om så bare litt.

Så la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg drakk bort første halvdel av 2018, druknet meg selv i alkoholens rus for å slippe kjenne på alt det vonde, for å slippe være tilstedet i livet, for å sovne og slippe leve. Jeg drakk fra morgen til kveld, for å gi alt jeg hadde i traume-terapi ble så brutalt og hardt at jeg trengte å “forsivnne” for å holde meg selv i live.

La meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg innså at alkoholen gjorde meg egentlig alt annet enn godt, at rusen ikke var min venn, men min verste fiende. Så jeg sluttet brått og helt med alkohol sommeren 2018, etter nesten ett helt år med vin som eneste løsning på livets utfrodringer.
– Det var hardt, men jeg klarte det. Og jeg klarte det selv.

Så la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg tvang meg selv i teapi, hver eneste uke, mnd etter mnd, selv hvor “lost” jeg følte meg. Selv hvor tungt det var å komme opp av sengen og hvor redd jeg var for å gå ut døren og så livredd jeg var for å møte meg selv i terapi. Jeg trosset alt som skrek i meg at jeg ikke maktet mer, jeg gjorde det – og det lønnet seg. Det var og det er – tøffere enn jeg noen gang kunne forestilt meg, og jeg er stolt over at jeg stod løpet ut – på trinn 1. Jeg gjorde det, og det kostet ALT jeg har i meg og mer til.

Så, la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Mange mener jeg har kommet langt på vei, og det har de nok rett i. Men jeg har fremdeles en lang tøff vei å gå, og det er vi alle klar over. Men jeg er mer stabil, kjenner ikke like mye på trangen til å måtte “forsvinne” for å holde ut livet. Jeg kan til og med endelig kjenne noen dager, om så bare for noen timer eller minutter, at livet er godt å leve i.

La meg hvile litt nå, på dette trinnet. Ikke siden 13 august har jeg skadet meg selv. Selvskadende adferd og dissosieringen har blitt mindre og mindre av. Det er ikke lett å avvenne seg ett mønster man har hatt over så mange år, ja nesten ett helt liv.. Det koster mye, men det er verdt det. Og jeg skal klare det, over tid. Jeg skal gi meg selv den  tiden JEG behøver.

Så, la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Livet mitt er alt annet enn forutsigbart, her er ingen dag lik. Men akkurat nå vil jeg fokusere på de tingene som jeg føler gir meg litt glede, gir meg livslyst og smil i hjerte.
De tingene jeg ikke hadde overskudd ei krefter til å gjøre samtidig som jeg går i terapi. Som å gå turer i skog og mark, eller sitte ved havet å kjenne solen eller duskregnet stryker meg over ansiktet. Hobbyen som gir meg en så ubeskrivelig indre ro, scrappingen som jeg en gang elsket å drive med.

Ja, la meg hvile litt nå, på dette trinnet. For jeg trenger å kjenne at jeg lever litt også, kjenne på livsglede og ikke bare sorg smerte og mørke dager. Jeg trenger å leve her og nå, også.

Jeg skal hvile litt nå, på dette trinnet. Før jeg tar fatt på neste trinn. Og jeg gleder meg til å fylle dagene med det som jeg kjenner gjør meg godt i hverdagen. Jeg trenger å kjenne på at livet kan være fint å leve også, kjenne på livs-mestring og livs-glede, kjenne på det jeg og alle rundt meg ser – hvor langt jeg har kommet, hvor mye sterkere jeg har blitt i meg selv, hvor mye jeg har lært det siste året, hvor mye flinkere jeg er til å si nei, til å sette grenser, til å gjøre det jeg trenger for å ha det best mulig i mitt liv.
Ja, jeg skal hvile litt nå, på dette trinnet. Til jeg er klar for å ta fatt igjen, og den dagen den kommer raskt nok. Jeg behøver ikke å stresse meg igjennom, jeg har nok av tid.

Men akkurat nå skal jeg hvile litt, på dette trinnet. For jeg trenger å kjenne litt på hva det gode livet har å by på også, livet som er akkurat her og nå. Fortiden har jeg vært nok i for en stund, jeg har levd i den på nytt, jeg har grått over den og jeg har sørget over den. Nå trenger jeg litt påfyll av lettere og lysere dager. Livet som er her og nå, tilbringe mer tid med de gode fine menneskene jeg har i det, gjør ting jeg liker og som gir meg mot og styrke til å fortsette. Jeg tar utfordringene som det er nok av i hverdagen fra før av, og blander det godt sammen med det som gjør at jeg kjenner livet kan være levbart og til og med – godt å leve i.

Jeg skal la meg selv få hvile litt nå, på dette trinnet. Og jeg er stolt over at jeg selv våger endelig å ta styringen over eget liv, over tempo i MIN behandling og at jeg våger si ifra og gjøre det som føles riktig for MEG.
Jeg tar tak i roret ved egen skute nå, og jeg styrer meg selv i den rettning i mitt eget tempo som jeg selv har bestemt, i mitt eget liv.

Jeg tror jeg har begynt å bli sjef i eget liv.🙌😉 Og det er jaggu meg godt å kjenne på!

@LunaCh. ❤

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no