Sjef i eget liv! 💪👏🙌

La meg hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg har kjempet som en helt i hele 2018, så ekstremt fokusert at jeg ikke har hatt krefter til å kjenne på noe annet i livet. Og livet, det skal ikke kun overleves, det må også leves – om så bare litt.

Så la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg drakk bort første halvdel av 2018, druknet meg selv i alkoholens rus for å slippe kjenne på alt det vonde, for å slippe være tilstedet i livet, for å sovne og slippe leve. Jeg drakk fra morgen til kveld, for å gi alt jeg hadde i traume-terapi ble så brutalt og hardt at jeg trengte å “forsivnne” for å holde meg selv i live.

La meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg innså at alkoholen gjorde meg egentlig alt annet enn godt, at rusen ikke var min venn, men min verste fiende. Så jeg sluttet brått og helt med alkohol sommeren 2018, etter nesten ett helt år med vin som eneste løsning på livets utfrodringer.
– Det var hardt, men jeg klarte det. Og jeg klarte det selv.

Så la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg tvang meg selv i teapi, hver eneste uke, mnd etter mnd, selv hvor “lost” jeg følte meg. Selv hvor tungt det var å komme opp av sengen og hvor redd jeg var for å gå ut døren og så livredd jeg var for å møte meg selv i terapi. Jeg trosset alt som skrek i meg at jeg ikke maktet mer, jeg gjorde det – og det lønnet seg. Det var og det er – tøffere enn jeg noen gang kunne forestilt meg, og jeg er stolt over at jeg stod løpet ut – på trinn 1. Jeg gjorde det, og det kostet ALT jeg har i meg og mer til.

Så, la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Mange mener jeg har kommet langt på vei, og det har de nok rett i. Men jeg har fremdeles en lang tøff vei å gå, og det er vi alle klar over. Men jeg er mer stabil, kjenner ikke like mye på trangen til å måtte “forsvinne” for å holde ut livet. Jeg kan til og med endelig kjenne noen dager, om så bare for noen timer eller minutter, at livet er godt å leve i.

La meg hvile litt nå, på dette trinnet. Ikke siden 13 august har jeg skadet meg selv. Selvskadende adferd og dissosieringen har blitt mindre og mindre av. Det er ikke lett å avvenne seg ett mønster man har hatt over så mange år, ja nesten ett helt liv.. Det koster mye, men det er verdt det. Og jeg skal klare det, over tid. Jeg skal gi meg selv den  tiden JEG behøver.

Så, la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Livet mitt er alt annet enn forutsigbart, her er ingen dag lik. Men akkurat nå vil jeg fokusere på de tingene som jeg føler gir meg litt glede, gir meg livslyst og smil i hjerte.
De tingene jeg ikke hadde overskudd ei krefter til å gjøre samtidig som jeg går i terapi. Som å gå turer i skog og mark, eller sitte ved havet å kjenne solen eller duskregnet stryker meg over ansiktet. Hobbyen som gir meg en så ubeskrivelig indre ro, scrappingen som jeg en gang elsket å drive med.

Ja, la meg hvile litt nå, på dette trinnet. For jeg trenger å kjenne at jeg lever litt også, kjenne på livsglede og ikke bare sorg smerte og mørke dager. Jeg trenger å leve her og nå, også.

Jeg skal hvile litt nå, på dette trinnet. Før jeg tar fatt på neste trinn. Og jeg gleder meg til å fylle dagene med det som jeg kjenner gjør meg godt i hverdagen. Jeg trenger å kjenne på at livet kan være fint å leve også, kjenne på livs-mestring og livs-glede, kjenne på det jeg og alle rundt meg ser – hvor langt jeg har kommet, hvor mye sterkere jeg har blitt i meg selv, hvor mye jeg har lært det siste året, hvor mye flinkere jeg er til å si nei, til å sette grenser, til å gjøre det jeg trenger for å ha det best mulig i mitt liv.
Ja, jeg skal hvile litt nå, på dette trinnet. Til jeg er klar for å ta fatt igjen, og den dagen den kommer raskt nok. Jeg behøver ikke å stresse meg igjennom, jeg har nok av tid.

Men akkurat nå skal jeg hvile litt, på dette trinnet. For jeg trenger å kjenne litt på hva det gode livet har å by på også, livet som er akkurat her og nå. Fortiden har jeg vært nok i for en stund, jeg har levd i den på nytt, jeg har grått over den og jeg har sørget over den. Nå trenger jeg litt påfyll av lettere og lysere dager. Livet som er her og nå, tilbringe mer tid med de gode fine menneskene jeg har i det, gjør ting jeg liker og som gir meg mot og styrke til å fortsette. Jeg tar utfordringene som det er nok av i hverdagen fra før av, og blander det godt sammen med det som gjør at jeg kjenner livet kan være levbart og til og med – godt å leve i.

Jeg skal la meg selv få hvile litt nå, på dette trinnet. Og jeg er stolt over at jeg selv våger endelig å ta styringen over eget liv, over tempo i MIN behandling og at jeg våger si ifra og gjøre det som føles riktig for MEG.
Jeg tar tak i roret ved egen skute nå, og jeg styrer meg selv i den rettning i mitt eget tempo som jeg selv har bestemt, i mitt eget liv.

Jeg tror jeg har begynt å bli sjef i eget liv.🙌😉 Og det er jaggu meg godt å kjenne på!

@LunaCh. ❤

Tanker på en fredags morgen..

Hei dere.💖 Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har logget inn her for å forsøke skrive ett innlegg, men måttet gi meg -ordene bare enten “passer seg ikke” eller så er det tema som ikke blir helt riktig å skrive om… Føler jeg. Det er jo bare jul, overalt liksom nå. Og i denne bloggverdenen så er det stødd om seg av bilder av gedigne juletre, fancy julemiddager, julebord, fine kjoler, glitter og alt slik styr.. Hva kommer jeg med..? Jo, hverdagen. Hverdag og tunge dager jeg forsøker løpe i fra.

Jeg vasker. Steller negler. Sorterer og rydder alle skap i hus. Kaster og flytter på ting. Kommer aldri i mål, og kroppen liker ikke og aksepterer så langt ifra dette engasjamentet mitt, og spesielt ikke i denne kulde-tiden.. Men jeg må, må gjøre noe for å slippe tenke, føle, være tilstedet her og nå. Så jeg flykter, og kroppen verker mer og mer, men jeg stopper ikke av den grunn. For jeg må, jeg bare må, løpe løpe løpe- til jeg krasjer. Filmer på netflix, litt hvile. Så sove. Og så stå opp til en ny dag hvor jeg løper.. Løper ifra meg selv. Helt til BPA kommer og jeg kan tillate meg å bare – være.



Hverdag er vell ikke helt det andre gidder eller har lyst å lese om akkurat nå. Det er jo flest hverdager, så nå som det er denne tiden på året igjen, så… Ja. M
en så er det jo sånn at uansett hvilken tid det er på året, så kommer jeg lissom ikke unna “meg selv”, jeg kan lissom ikke være “frisk” når jeg ønsker det eller fordi det er jul, (selvom enkelte får det til å se så forbaska enkelt ut) 🙈🙄 Men så i “den virkelige” verden, så er man “like syk” som alle de 365 dagene året består av. Og man må bare stable ett ben foran det andre, sånn at man ikke blir dårligere.

Men sett bort ifra jul, som er bare en liten del av denne årstiden, ja sånn EGENTLIG i den store sammenheng så er den jo det. Det er bare vi mennesker som klarer å lage den så forbanna stor og LANG.
Jeg elsker vinteren ellers. – Jeg er så heldig at jeg har fått meg de fiiiineste snøkrystallene på verandaen nå!! ❄❄❄ DET er SÅ koselig der!! ❄❄❄ Jeg bare ELSKER snøkrystaller, og jeg hadde faktisk nesten helt gitt opp å finne en lyslenke med snøfnugg som kunne være ute, men HVA har ikke Nille lissom?! ❄❄❄ Ble sååå glad! Den er HELT perfekt, og jeg digger den! – Men dessverre får jeg ikke til å ta noe brukbart bilde av det, skal forsøke en dag det ikke er 7 minus grader, for brrr så kaldt, og jaggu meg tåler Iponene den like dårlig som meg, for kameraet funker ikke før jeg var i godt plantet i sofakroken igjen..🙈😅

Det er en koselig tid, mørket, stearinlysene, koseklær og digg mat. Så uansett kropps-smerter og stive muskler, jul og nytt års tid.. – Vi får bare holde ut disse neste ukene så godt vi kan, så er det endelig over for denne gang også. Da ligger det ett helt nytt år med blanke ark fremfor oss. Nye utfordringer å takle, ny motgang men OGSÅ medgang i sikte. Jeg har flere tøffe ting i vente på nyåret, men jeg skal klare dem også.💪🤛👊🤗 Kanskje jeg skal skrive ett eget innlegg om akkurat det. Planer og mål å strekke seg etter i 2019? Jepp, det tror jeg at jeg skal gjøre. Viss dere vil….? ❤✨❤

Ta vare så godt dere kan i disse tider. For de av dere som gruer seg til jul av en eller annen grunn, ta vare på deg selv så godt du kan, ok? Snakk med noen om du klarer det, eller DO WHAT YOU NEED TO SURVIVE, sånn som jeg gjør. Heh..
Idag kommer bestekompisen på kaffebesøk, det blir kos.❤❤ Skal forsøke å komme i gang med å lage Pita-pizza også idag tenkte jeg, er litt dårlige på matfronten om dagen, så det blir lettere å få i seg noe når man har noe godt i frysa som bare er å slenge i ovnen å varme opp.😘

Tenkte bare å gi en liten lyd i fra meg.. Si ifra om det er noe dere ønsker jeg skal skrive om, har litt lite inspirasjon om dagen, og da blir det fort stille.. Take care, ok? Stooor klem fra meg!

@Lunach

Uken som gikk #16

♥ Ukens høydepunkt:

💭 Gåturen tirsdag formiddag ved Hovdevatnet. 🤗💪🙌 Det var SÅ nydelig høstvær, og det er ganske sjeldent det er  vakkert som det var den dagen, da det store deler av høsten er regn og skodde her i området. Så det var herlig, en helt nydelig dag rett og slett! Takk, tusen takk M! For nok en fin tur med deg!😍🤗👌

♥ Ukens nedur:

💭 Som alltid, bekymringer for mennesker rundt meg, bekymringer for fremtiden, ett enormt tankekaos uten sidestykke. Det er mye jeg ikke kan ei heller ønsker å dele her, ting som er umenneskelig tøft og som er vanskelig å vite hvordan håndtere på en fornuftig of rasjonell måte.
Jeg prøver selvsagt mitt beste å leve med og ikke imot, som alltid, – men noen ting er vanskelig å akseptere og vanskelig å leve med. Sorg og savn er en del av prossessen jeg er i, jeg vet det. Men det er ikke enkelt å hele tiden skulle være “sterk” og i Recovery.. Det er beinhardt til tider, og jeg er ufattelig sliten.. Og det er vell ytterst få jeg deler særlig om dette med. Syns det er vanskelig å snakke om, og føler ikke at så mange kan klare å forstå dybden av det.. Tiden fremover nå er også en tid jeg syns er forferdelig vond av ulike grunner.. 

 Ukens opptur:

💭 At jeg klarte tvinge meg selv ut døren! Depresjon er ulik for alle som er rammet, men for min del blir alt tungt å vanskelig å få til når jeg har en dårlig periode. Dusje, stelle meg, smøre meg ei brødskive, ja – alt koster krefter, krefter jeg ikke har. Så at jeg kom meg ut? Det er jeg veldig glad for og jeg kjente det gjorde meg skikkelig godt. Jeg sitter fortiden altfor mye i ro, stillesittende og grubler meg ihjel over livet og døden, og alt i mellom. Det er tungt å komme i gang, uansett hva det er. Det er så mye jeg har lyst til, men så får jeg det bare ikke til. Det er det depresjon gjør med meg, – jeg får ikke til de enkleste hverdags-oppgavene lenger.. Og det fører til at jeg blir enda mer sint på meg selv og mer frustrert og skikkelig lei. Banker opp meg selv fra morgen til kveld over hvor udugelig jeg er.. Og det gjør noe med enn.. Selvbildet rakner mer og mer..
Så at jeg kom meg ut, det er jeg veldig glad for. Det er alltid tung å komme i gang, så de gangene jeg klarer det er jeg veldig fornøyd! 👊💪🤛

♥ Ukens følelse:

💭 Sliten. Lei. Forferdelig lei.. Av livet. Generelt. Av å kjempe for å holde meg samlet og “hel”. Så sliten at jeg har mest lyst å bare isolere meg HELT og bare unngå ALT som KAN trigge.. Bare, skjerme meg fra alt og alle.. Samtidig er jo ikke det noe liv, heller. Men jeg er sliten, jeg er bare så sliten og lei. Drittlei, faktisk.
Men dere kjenner meg nå, noen av dere i alle fall.. Jeg reiser meg igjen. Alltid. – Men jeg som alle andre, blir sliten inni mellom av å være så forbanna sterk hele tiden. Det er lov, for alle, å være liten og svak noen ganger. Og akkurat nå, så er jeg bare, – sliten,
og lei nå. Lei av å kjempe så hardt for å holde meg samlet og hel.. For jeg føler meg langt ifra hel, ei heller samlet..

♥ Ukens Quote:

♥ Ukens tanke:

💭 Sliten.no.. Hva er poenget med å prøve så hardt? Når jeg likevel sitter her STUCK, i mitt eget hode og i min egen kropp. Fanget i fortiden. Livredd for fremtiden.

♥ Ukens sang:

💭Astrid S – Emotion🙌👌💕

@LunaCh ❤

Jeg må, “gi litt mer faen”…

Håret mitt er så fett som det kan bli, ikke en gang tørrshampo kan gjøre det bedre.. Hårene på leggene gror og vokser fritt, sminke-pungen er ikke rørt på snart en uke, og jeg legger meg og sover hver eneste dag på dagtid, likevel sover jeg gjennom hele natten uten å våkne en eneste gang. Jeg er utslitt. Utbrent. Og jeg er livs-lei.

Jeg føler meg verre enn på lenge, og alt jeg gjør er å sitte i sofaen, se dokumetarer på netflix, leke med Tilo, – og nå de siste døgnene har jeg lest om selvmord og død.
Hvorfor…
Fordi jeg føler meg mer ensom enn jeg noen gang har gjort. Ikke på grunn av mangel på mennesker i livet mitt, de er helt utrolig og helt fantastiske! – Men jeg er ensom i MEG SELV. I mitt indre.. Viss du forstår forskjellen. 
Jeg trenger å se eller lese om noen som kanskje føler det på litt samme måte som meg selv.. Som gjør at jeg føler meg LITT mindre alene i dette.. Og fordi jeg forstår ikke verden. (noe jeg forsåvidt heller aldri har gjort.) 

Verden.. Jeg og psykologen min har pratet en del om dette. Hun er enig i alt jeg sier om dette temaet, sa hun sist uke. Samtidig så er det som hun sier: “Det hadde vært den perfekte verden, Luna. Og det ER slik det BURDE være, men slik er det ikke. Og du blir bare skuffet igjen og igjen viss du forventer det.”
Og jeg sa, i en spøkefull tone samtidig med den største alvor: “Er det NOE som vil ta livet av meg i denne verden, så er det denne sterke rettferdighets sansen min”
Og det er akkurat det som er. Rettferdighets-sans er vel og bra, det. Men samtidig blir du, viss du er ekstra sårbar og skjør, ufattelig skuffet – om og om igjen.

Meningen med livet, ja alle de store spm surrer rundt i meg konstant. Hva ER meningen, med livet? Hvordan kan JEG gjøre en forskjell for noen? Kan JEG hjelpe noen, slik DE orker livet? Eller slik DE får hjelpen de behøver? Hva kan JEG gjøre.. Lille meg. Her jeg sitter i mitt eget mørke, fastlåst i ett usunt mønster jeg selv alene ikke klarer bryte. Hva KAN jeg gjøre.. utenom å skrive på denne bloggen, som er min måte å finne en eller annen form for mening i hverdagen min. Som jeg helt ærlig ikke føler har noen mening i det hele tatt.

Livet. Livet mitt. Hva er meningen med livet… mitt.. ? Når det gjør så forbanna vondt hele tiden. Små små avbrekk med smil og glede finnes, men i den store sammenheng så blir de avbrekkene for små til å holde ut, i lengden. Hva kan jeg gjøre, lille meg.. For at andre skal slippe å føle på denne meningsløsheten jeg selv føler på..? 
Jeg skulle så ønske jeg kunne hjelpe alle som trenger det. Jeg skulle så gjerne være til for de som behøver noen.. Ja, være sterkere enn jeg er.
Men jeg er som en østers uten skall. Sårbar og skjør, og sterk når jeg virkelig MÅ. 

For i denne verden som er nå, må man være sterk, ofte sterkere enn hva man er. I en verden som er fylt av kyniske, egosentriske og selvsentrerte mennesker, er det vanskeligere og vanskeligere å leve.
Penger, økonomi går fremfor – liv. Det å være best i alt, og det å ha alt (man ikke en gang behøver) er viktigere enn hvordan man HAR det. Seg selv og sine, er først og – sist. “Ett mer inkluderende og varmere samfunn” – det tror jeg ikke det blir. For det er alltid: Seg selv og sine, først. OG sist.
Det finnes ikke rom for å ta inn, lenger. Ikke nå, og ikke på lang tid, tror jeg. Det er slik samfunnet har blitt. Selvrealisering er i vinden. Og det kommer det til å fortsette å være.

Jeg såg dokumentaren “Avicii True Story” med tårer i øynene. Når han forteller til de rundt seg hvordan han opplever og har det inni seg, sitter de med ansiktet godt plantet i tlf-skjermen sin som om det ikke var særlig viktig å lytte… Når han ligger i sykehus-sengen med sterke smerter, og turneer og konserter han ikke en gang taklet eller ønsket, – er likevel i hoved fokus. Og det er slik verden har blitt. Og kommer til å forbli i lang tid.
Men jeg vil ikke være med på det. Jeg orker ikke, og jeg skjønner det ikke, og jeg makter ikke forholde meg til det, selv om jeg vet at jeg må.. Men det er vondt å se. Vondt å se utviklingen.. Og jeg forstår ikke meningen i det, i noe som helst, lenger. Alle som står utenfor, alle som sliter, alle som kunne levd med ikke maktet mer. Orket ikke presset samfunnet har lagt opp til nå.
Og når det at Sophie Elise gråter på TV-skjermen får en hel artikkel som fokuserer på akkurat det, at hun viser følelser, så forstår jeg enda mindre av verden. Noe så naturlig som følelser, blir gjort så fremmed.

– Hva kan lille meg gjøre, for at andre skal orke å være til? Det spm stiller jeg meg selv hele tiden, og jeg finner ikke svar. For jeg er for liten til å stå opp for alle, for liten til å stå opp mot ett så stort og ett så inngrodd system som både barnevern og psykiatrien er.
For mennesker som får merkelapper i panna som hindrer de i å få hjelp, – for mennesker som ikke ser sin egen verdi, for mennesker som tror de er mindre verdt enn andre, ja, for mennesker som – meg selv. Jeg er til og med for liten for å stå opp for meg selv mer. Og jeg er for sliten.

Livet mitt og jeg. er en film som står på pause.
Jeg hviler. Og jeg gir litt mer faen nå.

For det er det som må til. Jeg må “Gi litt mer faen”, som Per Fugelli så fint og direkte sa. For å overleve og leve i denne verden, så må man det.. Og for deg som leser, viss du kjenner deg igjen i denne teksten jeg har skrablet ned i dag, her jeg sitter med hårete legger jeg ikke orker å bry meg om, fordi det betyr ingenting i den store sammenheng.. Med fett hår jeg ikke orker vaske, med følelsen av at verden er for brutal og tøff for ett menneske som meg selv.. Viss du føler deg litt som meg.. Gi en lyd fra deg i kommentarfeltet med E-mail adr din om du ønsker.. Eller en DM på ig: Lunaench, eller på FB: Lunaen.blogg  Jeg har bestilt ett armebånd til en av dere som gave ifra meg selv. Ingen konkuranse og du trenger ikke følge meg noe sted heller. Det er kun en gave.. Fordi jeg ønsker å gi tilbake. 
Ett armbånd fra JMS_design, hvor det står: “Gi mer faen”, som kan være en daglig påminnelse til deg selv fra meg.

For å overleve i denne verden så må vi det. – Gi litt mer faen. 

@Lunach❤


Er det verdt det?

Noen dager, kvelder, spessielt de siste par ukene, har jeg hatt spesielt EN tanke i hode..Jeg vet det er påkjenninger den siste tiden som gjør disse tankene ekstra sterke, og at det er vell derfor jeg har for det meste bare  surret rundt med de selv, på egenhånd. Og tanken jeg har fundert mye over, er som mange ganger før i mitt 32 år lange liv.. “Er det virkelig verdt det? Kostnaden av å “holde ut”?

Det er ett usynlig helvete fra morgen til neste morgen. En kamp fra man står opp til man legger seg igjen, og en kamp gjennom hele natten og til dagry – selv de nettene jeg faktisk sover. Og jeg begynner å lure på om det virkelig er verdt det. For akkurat nå de siste dagene har det vært ekstremt tøft, jeg kjenner på så utrolig mye frykt, reddsel, og spesielt: Utmattelse.

– Av alt. Nesten “livet” i seg selv.

Kampen er så steinhard, og alle rundt meg er glad og stolte over “fremgangen” min. Det at jeg øver på å sette grenser, øver på å si nei, øver på å sette MEG SELV i første rekke. Det at jeg har klart å skade meg sjeldnere enn før, at jeg er normalvektig over ett par år og fremdeles spiser. At jeg klarer oftere å være MEG.
– Jeg skulle ønske jeg selv også følte det.. At jeg følte denne “FREMGANGEN”.  Men helt ærlig, alt jeg føler? Og alt jeg ser? Det er en kamp uten ende, en krig som er uovervinnelig, – det føles som om jeg hver eneste dag i ett par år nå har blitt skylt under vann av en flodbølge og jeg har kjempet med nebb og klør for å komme meg opp til overflaten igjen, men så kommer neste bølge å skyller meg under vann igjen før jeg har fått rukket å trukket pusten.. Og slik går dagene. Nettene. Ukene, månedene, og årene.

Og jeg lurer ofte på, er det virkelig verdt det? Vil det bli annerledes fremover? ER jeg virkelig på rett spor? For det føles jaggu meg ikke slik. Ikke for meg.

Når noe går rett vei, så er det alltid NOE som skjer, noe som skyller meg rett under vann igjen. Det føles ut som om jeg må kjempe for å holde hode over vann hver eneste dag, fordi jeg har gjort det så lenge og gjør det fremdeles den dag idag. Jeg kjemper etter pusten og for å “holde ut” enda ett døgn i “Recovery”. Det er virkelig en kamp jeg ikke unner min verste fiende.

Jeg kjenner meg bare så metta. Metta av å kjempe for å holde meg innenfor toleransevinduet, kjempe for å ikke dissosiere, kjempe for å ikke “forsvinne” og en av de andre tar over. Jeg er så mett av å forsøke og av å streve, mett av å høre hvor bra det går, at det blir bedre, at med tiden vil det bli lettere å leve. Jeg er bare mett.. Føler det koster mer enn det gir. Det koster alt jeg har.
– Jeg har jo ikke mer til overs til å ha ett liv. Alt dreier seg kun om en ting: Nemlig å HOLDE UT. Jeg tar meg ofte om dagen i å tenke: Er det virkelig kun “å holde ut” livet mitt skal dreie seg om?
Jeg er sliten av å holde ut. Kjempe som en kriger for å holde meg i live. Jeg kjemper med alt jeg har, og har ikke mer å gi til overs til noen eller noe. Alt dreier seg nå og har i lang lang tid om å holde ut og holde ut litt til. 
Mest trolig vil det endre seg til det bedre.. Litt bedre, i alle fall. Men akkurat nå? Ja akkurat nå så har jeg mest lyst å gi opp og snu. Gå tilbake til de gamle mestrings strategiene mine. – For jeg er så ubeskrivelig sliten, totalt utmattet. Jeg er rett og slett utslitt av å stå i dette. For det har ikke vært kun en tøff uke, eller en tøff natt eller to. Det var vært TO beintøffe ÅR.

Hvem hadde ikke blitt sliten da vet ikke jeg…

@LunaCh

Det går fint. Det går alltid fint, eller hva..

“Dramatisk”
“Alvorlig”
“Psykisk dårlig periode”
“Skal se til henne onsdag”
“Vurder psyk. tilsyn”

Sendes videre til kirurgisk poliklinikk for suturering av selvpåført kuttskader.



“Vi syr denne armen først”

“Hvor lenge er det siden?”
“Er dette plasteret langt nok? Det er det lengste vi har”

“Det blir endel stikk her nå, Luna. Er du klar?”

“Hva gjorde du dette med?”
“Var det rent?”
“Har du fått stivkrampesprøyte?”
“Går det bra, Luna?”

“Vi klipper vekk den døde huden i kantene”

“Med og uten adrenalin”
“Tenker vi tar 04, tråd”
“Hvordan går det nå, Luna?”


– Og jeg sier “Det går fint”. Det går alltid fint.
Og jeg beklager meg som alltid hundre ganger – minst. Og jeg sier takk for hvert ett smil, hvert ett hyggelig ord, og for hvert ett sting som blir sydd i armene mine. “Det går fint”, svarer jeg hver gang, mens jeg ligger der apatisk og tom, skjelver som ett aspeløv av all adrenalinen som blir kjørt inn i de åpne sårene mine med sylskarpe nåler.
– Jada, det går fint. Det går nemlig alltid fint…

Og så ser jeg på deg. Du som er tryggheten min.
Du som alltid, alltid er med meg – hele veien. Du som alltid tar vare på meg. Du som aldri går. Og jeg kunne aldri vært mer takknemlig for deg enn jeg er akkurat nå. Nå som jeg føler meg totalt hudløs, nå som smertene river meg i stykker både på innsiden og utsiden. Nå som kroppen min reagerer som følge av traumer, ja akkurat nå som jeg føler meg så ekstremt liten og sårbar.. Jeg er så ubeskrivelig og uendelig takknemlig for at du er her med meg akkurat her og nå.

Jeg kniper deg sterkt i hånden, mens hele kroppen min rister og spenner seg i en enorm smerte.
En helt ubeskrivelig smerte jeg ikke en gang klarer sette ord på. Men likevel, så går det fint hver gang han spør. Det går alltid fint med meg, ikke sant? 
Du forsøker trøste, holder de varme hendene dine på den ene skulderen min og den andre i hånden min. Du holder meg, og du beroliger meg. Du sier “Jeg er her” når jeg snur hode mitt mot deg for å forsikre meg om at du ikke har forlatt meg. Du er der, du er alltid der.. og du minner meg stadig på å puste. “Pust med magen” hvisker du til meg, mens du forsøker å gjøre smertene mindre..Vel viten at det er umulig. Dette kan du ikke fikse, og jeg ser det i øynene dine at det smerter deg mer enn noen gang…

Jeg ligger nærmer to timer på operasjonbordet. Føler meg helt helt hjelpesløs.
Fanget i ett smertehelvete ingen kan se. Ikke av hva kirurgene gjør mot (for) meg, men av noe som ingen andre kan hverken se eller høre. Min egen historie. – Kirurgene er behagelige, de er rolige og empatiske. Operasjons-sykepleierene likeså. Men jeg kan ikke bevege meg stort. Jeg må ligge der, fastlåst i meg selv og i mine minner. Føler meg klaustrofobisk, inneklemt med mennesker jeg ikke kjenner. Frykten sitter i hver en celle i kroppen, jeg  kan (selvsagt) ikke gå noe sted, gjemme meg, – nei jeg har absolutt ingen fluktmuligheter nå mens de syr. Jeg kan ikke beskytte meg mot eventuelle farer. Og jeg er som alltid – livredd.


Men likevel skal jeg love deg at du fremdeles hører meg si:
“Det går fint!” – når noen spør.

– Som om alt går så jævla fint,
hele forbanna tiden.

@LunaCh, 2018.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no