Head above water🌊 #Barnivoksenkropp

“Men, hvor gammel er jeg? Sånn egentlig?” Spør jeg deg, der jeg ligger med hode i fanget ditt og teppe godt tullet rundt meg. Ja, slik jeg pleier, og med så mange spørsmål som jeg har tenkt på hele dagen, – noen store og noen små. Men mange spørsmål har jeg til deg, ja hver eneste dag. Ja, akkurat slik som vi barn har.

Det er jo slik man lærer og vokser.
Det er bra å være undrende, spørrende og søke etter svar på det man lurer på.

“Jeg vet ikke”, svarer du. “Det var ett vanskelig spørsmål.. Jeg tror du er litt forskjellige aldere, jeg! Men vet du? Det er faktisk ikke så viktig. For du er deg, og jeg liker deg akkurat slik DU er!” Svarer du, som den største selvfølge. Som om dette er “ett tema” like dagligdags som det faktisk er for oss. Men som andre mennesker som ikke kjenner meg og/eller andre som meg, mest trolig ville rynket på nesen av og lurt på om vi var helt sprø. Hehe.. Slik er det hva, å være utenfor normen. Den boksen alle vil putte oss mennesker i. Den boksen som ikke passer, noen, sånn egentlig. 

Jeg spør så videre: “Men tenk om jeg aldri blir helt voksen da! Vil du fortsatt være glad i meg da? Tenk om jeg aldri blir voksen i det hele tatt!” Ja, som om det var helt utenkelig og verdens undergang om jeg forble- meg.
💭Den jeg er.
💭Slik jeg er. 
💭Som om det er ingen som kan være glad i meg slik jeg er nå, på ordentlig.

Men du svarer meg, helt rolig, så betryggende og så klokt: “Ja, selv om du ikke blir helt voksen. Jeg liker deg som du er, jeg! Og jeg vil aldri slutte å være glad i deg! Uansett hvor gammel du er, blir eller forblir!”

Og jeg ser på deg, med mine store blå-grå øyne og smiler, før jeg legger hode godt ned på puta igjen, og du stryker meg over ansiktet og håret.. Samtidig tenker jeg for meg selv før søvnen henter meg..“Du er tryggheten min.. Og jeg kunne ikke elsket deg høyere for det.”

@LunaCh❤

7 ting som holder sykdoms-symptomene mine mer i sjakk.

Hei alle hjerter! ❤😘
Jeg vet at mange av dere som stikker innom her sliter med mye av de samme tingene som jeg gjør, i større eller mindre grad. Og jeg tenkte derfor å dele noe av det jeg merker hjelper meg i hverdagen, det som er viktig for meg slik at jeg klarer å holde symptomene mest mulig i sjakk.
Det som faktisk gjør meg mindre symptom-preget, og dermed har jeg det bedre med meg selv og fungerer best mulig i livet generelt. Kanskje kan det være til hjelp for deg også? – Jeg håper virkelig det! ❤🤗 Alt jeg ønsker er jo at mine erfaringer kan være til støtte og/eller hjelpe noen andre også..❤🙌

Så her kommer en liste over noe av det som gjør hverdagen min litt bedre og enklere å leve i. (I tilfeldig rekkefølge)

💭Forutsigbarhet i hverdagen.

Livet er langt ifra forutsigbart, det er som jeg pleier å si: “Livet kommer lissom i veien hele tiden” Dvs: Det er nok av uforutsette ting som kommer kastende over oss uten at vi kan gjøre stort med det, slik er livet. Og slik kommer livet alltid til å være. Men da er det viktig at rammene er på plass. Rammene rundt meg, at grunnmuren er stødig og fast, slik at “når livet kommer i veien” så har jeg likevel en vegg å lene meg til, ett gulv å stå på, ett tak over meg.
– Forutsigbarhet er trygghet, og for meg er nettopp det innmari viktig for at jeg skal fungere best mulig! Det jeg har gjort nå nylig, er at jeg laget meg en ukeplan som jeg skal følge, – og det viktigste jeg gjorde da jeg skreiv den var: Jeg satte MEG SELV først når jeg skreiv den. MINE behov var i fokus, ja for første gang i mitt liv. Ingen hensyn til “andres muligens følelser eller behov” var første prioritert denne gangen. Det er MIN ukeplan, og MINE behov var det eneste som ble tenkt på. 
Det å sette “Alene-dag” annen hver dag var fryktelig vanskelig for meg å skrive, og kanskje aller mest vanskelig å faktisk skulle gjennomføre. 🙈🤦‍♀️
For det innebærer i å si ordene: “Nei, idag passer det ikke.” Og det er noe jeg må øve på. For en ting er å si det, men det andre er jo den dårlige samvittigheten som da gnager på meg gjennom hele dagen.. Det å faktisk sette meg selv først for en gangs skyld, er ett steg i riktig rettning. Legge fra meg “snill-pike” syndromet og være litt positiv-egoistisk akkurat nå, er faktisk utrolig viktig for helsen min. Jeg kan ikke ta vare på andre, om jeg ikke tar vare på meg selv først. 

✅Forutsigbarhet handler mye om Trygghet. Og trygghet er noe av det mest grunnleggende og viktigste i livet til etthvert menneske for å fungere optimalt.

💭 Forståelse og aksept.

Og dette er viktig, dere.
Altså, dette er bare viktig!🙌 Forstålse og aksept. – Det handler ikke kun om forståelse fra andre mennesker, fra de rundt deg. Men det handler også om forståelse for seg selv! Jeg har innsett mer og mer i det siste hvor streng jeg har vært mot meg selv, jeg har vært så forbanna streng og drittsekk mot meg selv i så altfor mange år!
Jeg har aldri vist meg selv noen som helst forståelse for mine symptomer, for mine smerte-utrykk. Jeg har banket opp meg selv, snakket nedlatende og stygt om meg selv, aldri vist noen forståelse for mine helt normale reaksjoner på unormale livshendelser. Og DET punktet syns jeg er bare SÅ sykt viktig! – For vi er mange som er så altfor altfor strenge og som kreveraltfor mye av oss selv! Vi skal hele tiden ta hensyn til alle andre rundt oss, vi skal vise forståelse mht andre og akseptere alle andre som de er, og det er viktig og det skal vi fortsette med! – MEN, hva med oss selv da? Vi må ikke glemme at vi også må ta hensyn til oss selv, våre egne følelser og vårt eget beste. Vi må vise forståelse og vi må akseptere oss selv også. – Og akkurat DET tror jeg vi er mange som sliter med!
Psykologen min sa til meg senest sist uke: “Du må ikke bruke mer krefter enn du har Luna.” Og det tenker jeg er veldig viktig. Jeg kan ikke gi av meg selv helt til jeg ikke har mer igjen å gi, og det er nettopp det jeg har gjort feil hele livet. Jeg har tømt energi-lageret mitt uten å gi meg tid til å fylle det opp, og dermed har jeg gått i bakken igjen og igjen og igjen. 

Forståelse og aksept handler om mer enn kun ene og alene de rundt deg og samfunnet generelt. Det handler like mye om forståelse for seg selv, akseptere seg selv og situasjoner, opplevelser og livserfaringer.

💭 Ærlighet.

Det å tør å være ærlig med de rundt meg om hvordan jeg har det, har vært svært viktig for meg for å få hverdagen til å gå rundt.

Det være å si hvordan jeg har det, eller noe jeg behøver hjelp til, spør om det er noe jeg er usikker på, eller si ifra om noe jeg er redd for skal skje osv.
– Dette punktet henger mye sammen med neste punkt, nemlig “God kommunikasjon.” som jeg kommer til snart… Vi er mange som er “eksperter” til å putte på oss forskjellige masker, – som oftest handler det om å skåne andre for ubehag, for å virker “bedre”/”friskere” eller fordi vi bare ikke tør helt å si hvordan det egentlig står til.
Vi vil jo ikke at andre skal bli bekymret, og heller vil jo ingen være/føle seg som en belastning for noen. – Men viss vi hele tiden skal gå rundt og si halve sannheter til hverandre, så opplever jeg personlig i alle fall at det blir veldig mye forvirrende tanker og følelser, mye synsing og mening og “jeg tror hun/han mente det sånn”. Å være ærlig å si at man har en dårlig dag? Det er bedre enn å si “Joda, det går fint” men samtidig så lyser det jo igjennom på hele kroppspråket og formen ellers at man ikke har det særlig godt. “Mixed Signal” er skikkelig forvirrende syns jeg, og det tror jeg det er for de fleste. Særlig for oss som er ekstra sensitive. – Jeg tåler mye bedre å høre sannheten, selv om den kanskje ikke alltid er like hyggelig å høre, enn å høre “halve sannheter” som jeg kaller det, fordi noen forsøker å skåne meg.

✅Det er lov å være lei seg, det er lov å si man har en dårlig dag.
Det er ikke noe galt i å si det som det er, å faktisk kalle en spade for en spade. Det blir enklere og bedre for enn selv, og det blir enkelere for de rundt å vite hva man har å forholde seg til.

💭 God kommunikasjon.


Å kommunisere… Ja, det er jo noe vi gjør nesten hele tiden, men samtidig er det ikke alle som er like god på det. Og gjett om jeg har mye erfaringer på dette punktet. Jeg personlig synest som jeg skreiv over her, at ting har blitt litt lettere etter at jeg faktisk begynte å innrømme og våger å si til de som er meg nærmest: “Nei, jeg har det ikke så greit om dagen egentlig”, når jeg får spm om det går bra med meg..

Det er så viktig med god kommunikasjon med de du har rundt deg. Det oppstår sååå mye missforståelser og feiltagelser grunnet mangel på komunikasjon, og det er noe vi alle kan jobbe med å bli bedre på tror jeg.

💭 Omsorg.
Både omsorg fra de rundt seg, men også egen-omsorg. Omsorg kommer i ulike former og det finnes mange typer omsorg. Det være en armkrok når du har det vondt, eller at noen hjelper deg med husarbeid når du er utmattet. At du klarer å dusje, stelle deg, gå deg en tur og spise selv om du ikke kjenner deg sulten. Det er så mange forskjellige former for omsorg, og det er helt individuelt hvilken behov man har. Men en ting har vi til felles: ALLE mennesker har behov for en dose omsorg i hverdagen!❤

Jeg tror det er veldig veldig viktig å vite hvilken omsorgs-behov man faktisk har, – og tør å be om det..
Det er absolutt ikke enkelt og mange syns det er flaut også vet jeg. Men da tenker jeg at det er viktig å huske på at OMSORG faktisk er ett medfødt menneskelig behov som vi alle har. Barn som voksen, alle har vi behov for omsorg og at noen bryr seg om oss. Det er noe av det som gjør oss til menneske.

💭Minst mulig stress.

Stress gjør mange syke.
Stress er nesten blitt en “folkesykdom”, mange er  sykmeldt grunnet STRESS, og de fleste stresser seg gjennom hverdagen for å “komme i mål”. (Kommer man fortere i mål, egentlig… og får man noe glede ut av det, når det bare blir ett jag..?)
Og så tenk deg da, når du allerede ER syk, og du har en skikkelig stresset hverdag, eller du er omringet av stress rundt deg.. – Det gjør i alle fall meg mye MYE mer symptombelastet. Jo mer stress jo sykere blir jeg. Og jo mindre stress og jag, jo bedre fungerer jeg.

✅ Ikke fyll opp ukeplanen din med mer enn du har energi og krefter til.
– Da blir du bare stresset og absolutt ingenting blir bedre av det. Du kommer i mål tidsnok. Det gjør ingenting om det tar litt mer tid. Stress fører ingenting godt med seg. Forsøk å unngå eller minske det så godt du kan. 

💭 Nok alene-tid.

For meg er alene-tid veldig veldig viktig
. Jeg blir veldig fort “tom” for krefter og energi i samvær med andre, og trenger derfor mye tid for meg selv for å fylle på energi igjen.
– Det å forstå dette, å ikke minst akseptere det, muligens mye også å vite grunnen til hvorfor det er slik, ja det har gjort at jeg har klart å prioritere dette mer og mer.

Jeg har også oppdaget at når jeg er alene blir jeg mye mer kreativ. Jeg får også tid til å gjøre det jeg liker, som f.eks å skrive blogg, skrive dikt, lage kort eller decopage, ol.
Jeg hører på musikk og sysler med små ting i hjemmet. Leser aviser/bøker, ja- jeg slapper av så godt som JEG kan, og jeg forsøker å bare ta vare på meg selv så godt som mulig.

✅ Alene-tid tror jeg alle hadde hatt godt av, og jeg tror faktisk alle mennesker trenger det. Man får dessuten også mer tid til å reflektere over ting, og dermed utvikle seg. Jeg personlig tror i alle fall “alene-tid” er veldig viktig for å finne mer ro i hverdagen, og for å være mer tilstedet “her og nå”.

Håper noen av punktene jeg deler, kan være til hjelp for noen av dere.. Ta vare og husk: DU ER VERDIFULL! Akkurat som DU er! ❤❤❤

Varme klemmer fra,
@LunaCh❤

“You can’t break a broken heart, sweetie”

“Og ingen kan knuse ett hjerte som allerede er knust”
Ett hjerte som ikke lenger egner seg eller er i stand til å knytte seg sterkt nok til å bli knust igjen. Nei, for hjerte mitt kan du aldri få, aldri elske og så langt ifra knuse i fillebiter, for aldri igjen skal jeg la det få elske noen så høyt igjen, så dypt og så inderlig. Nei, du slipper aldri nært nok. Ingen mennesker slipper nært nok… Jeg holder deg på avstand, jeg holder alle på avstand. Ingen slipper for tett på, og grensene er bevoktet, de er usynlige, men de er der. Du bare ser og vet det ikke ennå.

Murene ble bygget opp igjen, og de ble solide og sterke, da hjerte mitt ble knust for aller siste gang. Da bitene av hjerte mitt lå spredd utover gulvet, ja nå igjen. Tråkket på av mennesker som lovet og deretter brøt løfte. 10 år og hundrevis av løfter senere.. Knuste de hjerte mitt, for aller siste gang. 
“For aller siste gang”, lovet jeg meg selv, da jeg satt i ett halvt år og gråt hjerteskjærende hos fastlegen min hver eneste uke kl 08.45 på legekontoret. Han tørket tårer og forsøkte trøste en totalt trøstesløs jente, som stilte de  samme spm hver uke, ja de som ble servert på rekke og rad uten å kunne besvares fra en like forvirret sjel.. “Hvor er de”, “Hvorfor svarer de meg aldri”, “Hvorfor kommer de ikke på besøk lenger”, “De lovet jo å bli hos meg”, og: “Hvordan kan de bare sluttet å elske meg så fort, etter hele ti år…” – Helt uten forvarsel, og kanskje det vondeste, uten ett eneste adjø. 

“Men jeg fortjener vell ikke bedre”, tenkte jeg da. 
“Jeg fortjente faen så mye bedre!”, tenker jeg nå. Og det gjorde hjerte mitt også.. Det fortjente å bli holdt med varsomme hender etter alt det hadde vært igjennom.

– Men det jeg ikke visste den gang var: 
Ekte kjærlighet skal ikke gjøre så vondt som denne gjorde, og den slutter aldri å være, ekte kjærlighet har ingen tidsperspektiv ei heller noen restriksjoner. Den har hverken start eller noen slutt, den bare ER, som ett 8-tall, ekte kjærlighet er evig. Den har ingen begynnelse, ei heller noen slutt. Ekte kjærlighet gjør deg ikke så redd for å miste, at du skjærer deg selv i armen for å være sikker på at du kommer til å få bevare den. Nei nei nei, ekte kjærlighet? Vet du hva den gjør? Den gjør deg så trygg og den er så varm og så inderlig vakker, at du velger å IKKE skjære deg selv i armen, for er det en ting jeg har lært de siste årene, så er det at du skal aldri måtte behøve å trygle om kjærlighet.
Du skal ikke måtte trygle ei heller “gjøre deg fortjent til” kjærlighet.


– Når den er der, så er den det. Du kan ikke velge, den bare ER. Og hjerte ditt, om så det er knust og ristet i fillebiter slik som mitt var, så vit en ting: Det vil kunne leges, uansett hvor mange sår og arr det har akkurat nå.
Ja for hver en lang varm klem, for hvert ett stryk over håret ditt, for hver kveld du sitter trygt i armene, for hvert “Jeg er så inderlig glad i deg”, og for hvert ett kyss i pannen din og for hvert håndtrykk, ja så leges det, mer og mer, sakte men sikkert… Og murene som ble bygget opp solide og så sterke? De er der, men det slår noen sprekker her og der og slipper inn – noen.
Ikke alle, ikke mange. Men en, eller to. Kanskje til og med flere etterhvert. 

Men uansett hvor knust hjerte ditt er idag, jeg lover deg en ting.
– Det vil leges. Litt etter litt.
For ekte kjærlighet gjør det.

“You can’t break a broken heart.”
– But you can help it to heal…
With unconditional love.


#Værraus er årets tema for Verdensdagen for psykisk helse, som er neste uke den 10 oktober. – For ett mer inkluderende og varmere samfunn…
Så Vær raus, begynn idag.
Spread some love out there!

@Lunach❤

Tenk å være så FRI..

Og jeg hører du forteller hva du har gjort og hva du skal, idag, imorgen – neste uke. Kansje til og med noe du har planlagt om noen mnd.
Så deilig det må være å kunne planlegge så langt frem i tid, tenker jeg. Til og med flere mnd frem i tid.. – Det tror jeg aldri jeg kan kunne gjøre. Planlegge. – For alt avhenger jo av hvordan helsen min er. Hvordan psyken min er. Tenk å være SÅ fri?
Og jeg ser bilder av alt du har gjort og opplevd, eller det du skal oppleve og se. Og jeg tenker ofte, – “Tenk å være så fri, så fri i seg selv”. 
Det som er den største selvfølge for noen, er den største drøm for andre. 
Og så tenker jeg, ja her sitter jeg. Og jeg har ingenting å dele med deg. Så kjedelig det må være for deg. Jo, jeg kan dele at jeg har klart å dusje for to dager siden, til og med klarte jeg å komme ut av dusjen som MEG SELV. Og jeg klarte å sitte på verandaen hele TO ganger igår. Uten panikkanfall. Uten å kaste opp. Uten å hyperventilere av angst, – kanskje klarer jeg det idag også, kanskje ikke. Og jeg innser hvor forskjellige liv vi har. – Hvor forskjellige liv vi alle mennesker har.

Noen er fri til å reise verden rundt, mens andre er fanget av helsemessige årsaker,- fysisk eller psykisk, fanget til å bli sittstillende. Lammet av sin egen kropp eller psyke – eller begge deler.
– Det er lett å bli lei. Lett å bli oppslukt av tanken: “Jeg skulle ønske jeg også kunne leve slik.. Fri, fri fra alt og kunne gjøre alt jeg ønsker, jeg også.” Men viss man begynner å tenke slik? Ja da får man det langt ifra godt med seg selv! Det beste er å være realistisk, forsøke å være fornøyd med seg selv, det man klarer og får til, – til tross for utfordringene som er der. Og tenke at selv om det er mange hindre i forhold til ønskene man har, – så har man det tross alt fint inni mellom også.

Jeg er bare så glad for at de fleste slipper å leve som meg og alle de andre der ute som har utfordringer som stopper de fra å leve fritt. Jeg er så glad for ett hvert menneske som slipper å være fanget i sin egen kropp og sitt eget sinn.
De som er fri, fri til å gjøre akkurat hva de ønsker og vil, uten at helsen stopper dem fra å kunne gjøre det som er bra for dem. Jeg er så glad på vegne av alle de som slipper å være avhengig av andre mennesker, avhengig av hjelp fra andre mennesker for å klare seg i hverdagen. Ja, klare de små tilsynelatende “enkle” hverdagsoppgavene, uten hjelp eller støtte fra andre.
Tenk så deilig det hadde vært.. Jeg tror absolutt av alt det jeg ønsker meg mest i denne verden, ja mer enn å planlegge frem i tid, mer enn å oppleve og se verden, så er det nettopp det. Hadde jeg kunne fått EN drøm i oppfyllelse, så er det helt klart å kunne leve alene, helt fri. Være helt Uavhengig av andre mennesker. – Når man har så mange helse-utfordringer at man er helt avhengig av at andre mennesker stiller opp, for at man skal klare seg, ja, da er man ikke fri. Og det er vell det høyeste ønske ett hvert menneske har, å være fri i seg selv. 

Jeg er realist, og jeg vet at jeg i lang lang tid fremover er avhengig av støtte av andre for å klare meg i hverdagen. Jeg er realist, men jeg drømmer likevel, jeg som andre. Og jeg håper jeg en dag blir så bra at jeg kan sitte å fortelle at jeg har vært på hyttetur med vennene mine, – eller at jeg har gått meg en lang tur i skogen, ja helt alene. Eller at jeg tok bussen helt alene til Ålesund for å møte en venninne for en kaffè. Da hadde jeg følt meg fri, da.

Det er lov å drømme, og kanskje er det også viktig å drømme..? Jeg tror det.

@LunaCh❤

Friday, and PitaPizza

PitaPIZZA

Hei alle sammen! 😊❤❤❤Ja så var det helg igjen! Idag sitter jeg her å forsøker komme i gang, som jeg alltid gjør, – hver dag.. Skal vaske håret, sminke meg, og sette meg litt ut. Det er endelig en oppholdsdag vær-messig her på vestlandet, og det må forsøke å nytes..😘😊

Foresten, bare ett random spørsmål til dere.. Satt i tlf isted, (heh, ja, noe dere som kjenner meg vet jeg hater..) Men uansett, det jeg skulle si var, at hjernen min på en måte “henger seg opp”, om du forstår..? At når jeg prater så “henger den seg opp” og jeg får ikke alltid sagt det jeg skal.. og jeg nærmest stammer litt..? Så forferdelig vanskelig å forklare.. Lurte bare på om noen andre har opplevd det samme? Det er så skikkelig ubehagelig, og litt skummelt syns jeg. Håper det bare er slik nå, fordi jeg er skikkelig overvelda, og det er så mye som har skjedd i det siste at hjernen min er litt overbelastet for øyeblikket.. Tror det kan være derfor.. Men fryktelig ubehagelig når det skjer.. 😌😏

Vell, som dere ser på bildene her, så har jeg laget PITAPIZZA! – Det lærte jeg da jeg bodde hos AB og S (Thank you!!), og siden har jeg egentlig laget det jevnlig.. Det er så fint å lage opp endel, (laget 10 stk for ett par dager siden) er så greit å ta opp fra frysa å varme på dårlige dager.
I det siste har formen vært veldig dårlig som dere vet, og som jeg skreiv igår tar det veldig lang tid med alt jeg gjør. Dette er jo noe folk lager på kun 15 minutter, jeg brukte over 2 timer… MEN, det er faktisk ikke det viktigste! For jeg gjordet det! Jeg klarte det, og jeg gjennomførte! – Og du ANER ikke hvor stolt jeg var da M kom inn døren og jeg holdt på med det siste brettet!🙌😘💪👊 Jeg var SÅ fornøyd med meg selv, haha! Såg at M også var veldig stolt over meg, og det er selvsagt en god følelse.. Alle trenger å føle mestring, og som M sa: “Det gjør ingenting hvor lang tid det tar. Bare man koser seg.”😘👌 Og vet du? Det gjorde jeg også. Jeg stresset ikke, jeg koset meg!🙋‍♀️😘

Ting tar litt lenger tid nå enn til vanlig, men vet du? Det går fint, det også! Så lenge jeg klarer å gjennomføre, og kjenne at jeg kan klarer å kose meg litt med ting, så er det faktisk mye viktigere enn hvor rask man er! 👊💪🤗

Jummy!!👌😘

Jeg legger rødløkringer alltid på toppen, bare for syns skyld, hehe. Blir litt “pyntet” lissom, og så er jo løk rågodt også, da! 😉 Hva er ett liv uten løk lissom.. 🙄🤷‍♀️

Vell, nå skal jeg forsøke å ta litt grep på dagen her, vi “snakkes!” 😘❤😍 Ta vare og husk:  Ikke stress med alt som du tenker og tror må gjøres, det går fint selvom du bruker litt lenger tid på noe eller du må utsette noe til en annen dag. Det løper ikke fra deg.
Det viktigste er uansett at du klarer det du setter deg som mål, og at disse målene er oppnåelige for deg. Små steg i riktig rettning, det er det jeg gjør. Musesteg akkurat nå, med det er helt okey, JUST KEEP ON MOVING. 🙌💪👊 Ett steg om gangen.. Vi kommer i mål, og det er bedre sent enn aldri hva.. 🙌

Klem til den som vil ha! 💖🤗😘❤
Xoxo, L

@LunaCh❤

OVERaktivert OG UNDERaktivert – På en og samme tid.. #Psyktærlig

❤“Trygghet er grunnfjellet i vår eksistens, og en forutsetning for å kunne fungere i hverdagen.”❤

God morgen, alle hjerter der ute! ❤❤ Håper dere har fått en god natts søvn og er klar for nok en ny dag. Stay strong, peps! 👊💪❤

Da jeg begynte i traume-terapi ante jeg virkelig ikke hva jeg gikk til. Jeg visste det kom til å bli tøft, men jeg hadde ingen aning om at det skulle bli  beinhardt som det har vært og blitt. At jeg ikke skulle klare å gjennomføre de enkleste hverdags-oppgavene lenger er bare noe av det jeg sliter mest med å godta og akseptere, men det er viktig å ha forståelse for seg selv, forståelse for hvorfor det er slik akkurat nå, og tenke med seg selv: “Dette er kun en overgang”, og minne seg på at: “Det blir bedre!”
– Jeg er nesten glad jeg ikke visste hvor tøft, forferdelig og tungt det ville bli, for da hadde jeg nok ikke startet på denne reisen.. Det jeg trøster meg med, og det DU også må prøve å si til deg selv er at: “JA, det er FORFERDELIG og det ER helt jævelig akkurat , men det skal bli BEDRE, det er det vi jobber mot! Det blir ikke perfekt, det blir kanskje ikke ett A4 liv heller, men det blir i det minste bedre enn det har vært.”

Litt etter litt, skal vi få alle pusslespill-brikkene på riktig plass, og litt etter litt holder vi nå på å bygge en mer solid og sterkere grunnmur, og det tar selvsagt tid. Rom ble ikke bygget på en dag, som de sier, og det er heller ikke en hjerne som ikke er utviklet helt slik som den skal. – Vi må lage nye veibaner i hjernen, tankene og de kroppslige-reaksjonene må få riktige spor, og dette tar tid, lang laaang tid. Og det tar også mye krefter å jobbe med dette, egentlig for å være ærlig så tar det ALT jeg  har av krefter, og det er der alt annet kommer inn. Eller rettere sagt, faller ut. Faller totalt fra hverandre. Og man kan oppleve at selv de enkleste hverdags oppgavene er nærmest umulig å gjennomføre, og alt du gjør tar plutselig så mye lenger tid enn det gjorde før.
Å være sosial er ofte veldig krevende, da det er ett konstant kaos i hjernen som gjør det fryktelig vanskelig å konsentrere seg, vanskelig å ha en dialog. Man har heller ingen beskyttelse ennå, så alt som blir sagt går rett inn uten filter. 30 minutter med besøk, tar gjerne flere timer i etterkant å bearbeide.  – Derfor unngår man ofte å sosialisere seg.. Dette handler ikke om at man ikke ønsker eller vil være sammen med venner/familie, det handler ikke om annet enn at jobben man har begynt på tar alle krefter man har..

Som terapeuten min sa i forrige time: “Det er viktig du ikke bruker mer krefter enn du har, Luna.” 
Det er nok helt normalt og helt vanlig i denne fasen, da man har egentlig mer en nok med seg selv og bare det å holde ut hver eneste dag. Noe som i seg selv er veldig slitsomt. Når man føler seg hver eneste morgen like sliten som da man la seg, utmattet går man igjennom hele dagen, – fordi hjernen jobber konstant, og kroppen føles tung og vond. Som om den sover. Mørbanket.

Jeg brukte ca 15 minutter før jeg begynte i denne type terapi på badet. På sminke og hår. Nå? For det første tar det kanskje ett par to- tre timer før jeg klarer å komme i gang, på en måte tar det lang tid å “vekke opp” kroppen. Å sminke meg tar nå nærmere en time, uten å overdrive. Alt jeg gjør, tar utrolig lang tid. Fordi hjernen min er konstant OVERaktivert, men samtidig er kroppen min fra halsen og ned UNDERaktivert. Det byr på veldig mange utfordringer.. Fordi JEG vil så gjerne, men kroppen stritter imot, og jeg må tvinge den til å gjøre ting mens den nærmest sover. Derfor tar det lang tid å gjennomføre ting for meg. (Sånn som at jeg har sittet 3 timer og 22 minutter allerede med dette innlegget bare til hit du leser nå… Så du skjønner, Ting Tar Tid…) 

 RVTS forklarer dette godt: 
“Ved overaktivering er personen kroppslig mobilisert til å flykte eller kjempe. Når dette ikke nytter, inntrer underaktiveringsresponsen som innebærer at personen blir kroppslig immobilisert med tilhørende følelse av nummenhet eller bedøvelse.
I stabiliseringsfasen legger vi vekt på hjelp til regulering. Dette innebærer nettopp å øve opp evne til å roe seg ned hvis en er overaktivert og vekke seg selv opp hvis en er underaktivert. Ved vellykket regulering vil personen igjen kunne bringe seg inn i mer moderat aktivering der det er mulig å tenke klart, løse problemer og ta seg av oppgaver knyttet til daglig fungering.”

Jeg er i fase 1: Stabilisering. Og her jeg er nå i terapien, så går det veldig utover min daglige fungering. Det være å vaske klær, og henge de opp til tørk.. Vaske gulv, lage meg varm mat, spise, etc. Alt det mennesker til vanlig gjør på automatikk, er for meg veldig krevende å gjennomføre, og jeg klarer det ikke alltid hver dag heller. Jeg prøver tvinge kroppen min til å klare noen oppaver hver dag, og jeg har så langt klart NOE hver dag. Og bare så lite som å sette på en maskin med klær og hengt den opp, så er jeg veldig fonøyd når kvelden kommer. “Jeg klarte det!” sier jeg til BPA-en min. “Jeg klarte å henge opp klærne til og med!” Ja, så du forstår, det er gleder over små bittesmå ting som likevel for meg, akkurat nå, er veldig store og ett mål i seg selv å makte gjennomføre. Ett steg av gangen, om det er musesteg så er det i alle fall ett steg.
Og jeg er på vei, det vanskelige er å godta at det tar så mye krefter som det gjør, og kremt: Jeg er utålmodig. Jeg vil komme i mål, helst i går! Men jeg vet dette tar tid, og jeg er også innstilt på å gi MEG SELV den tiden det tar.

– Det er ikke så greit å være meg akkurat nå, og det har det ikke vært på mange mnd. Men på lang sikt så vil det være verdt det, det er jeg helt sikker på.

@LunaCh ❤

 



Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no