Fra rullestol, til å klare gå igjen💪❤ #Takknemlig

Fra å gå, til å våkne opp uten funksjon i beina. Jeg hadde null sjanse til å komme meg fra det ene rommet til det andre av egen maskin. Om det var ett sjokk? Det tror jeg absolutt det ville vært for hvem som helst. Og det var det også for meg. Det var en hard “lesson” for å si det mildt, om man skal se på livets utfordringer som akkurat det: Livs utfordringer.
Vet dere hvordan det føles å ikke kunne stole på sine egne kroppsdeler? Det visste ikke jeg i alle fall, ikke før jeg plutselig satt der uten sjanse til å komme meg noe sted, for beina mine sluttet å gjøre som hjernen og JEG ville…😔

Jeg husker smertene, de jæveligste smertene jeg noen sinne har hatt i hele mitt liv. Smertene som var som brennende strålinger som jevnlig skøyt seg gjennom lår og legger. Den intense verken som gnagde seg gjennom marg og bein. Aldri har jeg opplevd makan til kropps-smerter i hele mitt liv, og jeg håper jeg aldri må oppleve de igjen. Nervesmerter har jeg jo daglig, men jeg klager ikke. Jeg har høy smerteterskel, jeg klarer meg. Jeg tar de hensyn jeg må i hverdagen, og da er det levbare stortsett.

Jeg klarte meg gjennom de også, men de var så intense til tider at jeg ikke ante hvor jeg skulle gjøre av meg. Nevropati er helt sinnsykt vondt!!


(Meg, prøvde hardt å være positiv, i en svært svææært krevende hverdag…)

Trenet jeg for mye (forsøke gå med rullator) ble smertene verre, – jeg måtte stoppe i tide. Uten å vite hva som var for mye, før det faktisk VAR for mye. Og da lå jeg der. I ett smertehelvete uten mulighet til å gjøre annet enn å stå i det.😥😔 Stå i smertene, med beskjed om at jeg bare måtte ta tiden til hjelp, at jeg ikke måtte gi opp, JEG KOM TIL Å GÅ IGJEN mente TO nevrologer og min fastlege, og sist men ikke minst: Beskjed om smertelindring på sykehus, det eneste legene kunne hjelpe med. Lindring av de fysiske smertene, de psykiske var minst like ille.. Omstilingen, frykten, reddselen.. 😥😔 Det var verre og tøffere enn jeg ville innrømme til de rundt meg..

Sykehus for lindring var noe jeg takket nei til hver gang det ble ett tema. Jeg stod i det med litt sterkere smertestillende enn ibux, men det hjalp latterlig lite dessverre. Men jeg ville likevel, sta som jeg er, klare det uten sykehus og morfin. Og jeg er stolt av å si idag, at jeg klarte det uten, at jeg kjempet som en helt med opptrening i ett helt år, og jeg er idag så glad for at jeg ikke gav opp! For det hadde jo så absolutt vært det letteste, å bare si at “Nei, nå orker jeg faen ikke mer!” , legge meg ned i senga og nekte stå opp. Ikke trene, ikke kjempe for å komme på beina igjen.
Men jeg valgte livet, enda en gang. Jeg valgte å tro på at hverdagen kunne bli bedre, ja denne gangen også. Og vet dere hva? Idag, når jeg var på tur med min bestevenn, Sindre, da løp jeg nærmest ned til havet. Og den FRIHETEN jeg nå kjenner på? Hver eneste gang jeg får til å stige over en stein, gå ned en sti, eller som idag – ned til det mektige havet med mine egne bein?!! Det er jeg så sinnsykt takknemlig for!🙏😍 Jeg kjenner bare på en så utroooolig takknemlighet, og stolthet! For jeg klarte det! Jeg har selvsagt etter alt dette mye igjen når det kommer til styrke og balanse, og ikke minst kondis. Men det jobber jeg med hver uke nå, to turer er spikra fast i kalenderen for året 2019, og jeg er så utrolig glad og STOLT over meg selv, for at jeg har kommet meg så langt allerede!💪🙏🤗



Det ER ett privilegium å kunne gå, det er ingen menneskerett dessverre.😔 Husk det!
 🙏❤ Vær takknemlig for at kroppen din fungerer som den skal. Da er man meget heldig i livet!

Jeg er ikke troende, så jeg takker ikke noen gud for at jeg kom meg opp av rullestolen og klarer gå igjen. Jeg takker heller meg selv, for det harde arbeidet, både fysisk og psykisk, blod svette og tårer!! Og min fantastiske heiagjeng av venner som stillte opp, helsepersonll og da tenker jeg spesielt på ergoterapeuten som la til rette i leiligheten for at jeg skulle klare meg best mulig på egenhånd, og fysioterapeuten som hele tiden, hver eneste uke, var så positiv og gav meg TRO på at jeg SKULLE og KOM TIL å gå igjen! Selv mistet jeg håpet flere ganger, men hun holdt det for meg til jeg klarte det selv igjen.❤🙏❤

Jeg trener ikke for å få en perfekt kropp, jeg går ikke turer for å få sommerkroppen 2019. Jeg går turer fordi det er HERLIG å kjenne at jeg har en kropp som FUNGERER, føtter som treffer bakken og som klarer å bære hele meg. Fy søren så heldig jeg er!😍🙌❤

– Ta vare på kroppen din så godt du klarer, vær så snill mot den som du kan, for vet du? Den fortjener nemlig det, den er jo tross alt vårt helt eget hjem – i seg selv. ❤💪

@LunaCh❤

Sjef i eget liv! 💪👏🙌

La meg hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg har kjempet som en helt i hele 2018, så ekstremt fokusert at jeg ikke har hatt krefter til å kjenne på noe annet i livet. Og livet, det skal ikke kun overleves, det må også leves – om så bare litt.

Så la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg drakk bort første halvdel av 2018, druknet meg selv i alkoholens rus for å slippe kjenne på alt det vonde, for å slippe være tilstedet i livet, for å sovne og slippe leve. Jeg drakk fra morgen til kveld, for å gi alt jeg hadde i traume-terapi ble så brutalt og hardt at jeg trengte å “forsivnne” for å holde meg selv i live.

La meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg innså at alkoholen gjorde meg egentlig alt annet enn godt, at rusen ikke var min venn, men min verste fiende. Så jeg sluttet brått og helt med alkohol sommeren 2018, etter nesten ett helt år med vin som eneste løsning på livets utfrodringer.
– Det var hardt, men jeg klarte det. Og jeg klarte det selv.

Så la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg tvang meg selv i teapi, hver eneste uke, mnd etter mnd, selv hvor “lost” jeg følte meg. Selv hvor tungt det var å komme opp av sengen og hvor redd jeg var for å gå ut døren og så livredd jeg var for å møte meg selv i terapi. Jeg trosset alt som skrek i meg at jeg ikke maktet mer, jeg gjorde det – og det lønnet seg. Det var og det er – tøffere enn jeg noen gang kunne forestilt meg, og jeg er stolt over at jeg stod løpet ut – på trinn 1. Jeg gjorde det, og det kostet ALT jeg har i meg og mer til.

Så, la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Mange mener jeg har kommet langt på vei, og det har de nok rett i. Men jeg har fremdeles en lang tøff vei å gå, og det er vi alle klar over. Men jeg er mer stabil, kjenner ikke like mye på trangen til å måtte “forsvinne” for å holde ut livet. Jeg kan til og med endelig kjenne noen dager, om så bare for noen timer eller minutter, at livet er godt å leve i.

La meg hvile litt nå, på dette trinnet. Ikke siden 13 august har jeg skadet meg selv. Selvskadende adferd og dissosieringen har blitt mindre og mindre av. Det er ikke lett å avvenne seg ett mønster man har hatt over så mange år, ja nesten ett helt liv.. Det koster mye, men det er verdt det. Og jeg skal klare det, over tid. Jeg skal gi meg selv den  tiden JEG behøver.

Så, la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Livet mitt er alt annet enn forutsigbart, her er ingen dag lik. Men akkurat nå vil jeg fokusere på de tingene som jeg føler gir meg litt glede, gir meg livslyst og smil i hjerte.
De tingene jeg ikke hadde overskudd ei krefter til å gjøre samtidig som jeg går i terapi. Som å gå turer i skog og mark, eller sitte ved havet å kjenne solen eller duskregnet stryker meg over ansiktet. Hobbyen som gir meg en så ubeskrivelig indre ro, scrappingen som jeg en gang elsket å drive med.

Ja, la meg hvile litt nå, på dette trinnet. For jeg trenger å kjenne at jeg lever litt også, kjenne på livsglede og ikke bare sorg smerte og mørke dager. Jeg trenger å leve her og nå, også.

Jeg skal hvile litt nå, på dette trinnet. Før jeg tar fatt på neste trinn. Og jeg gleder meg til å fylle dagene med det som jeg kjenner gjør meg godt i hverdagen. Jeg trenger å kjenne på at livet kan være fint å leve også, kjenne på livs-mestring og livs-glede, kjenne på det jeg og alle rundt meg ser – hvor langt jeg har kommet, hvor mye sterkere jeg har blitt i meg selv, hvor mye jeg har lært det siste året, hvor mye flinkere jeg er til å si nei, til å sette grenser, til å gjøre det jeg trenger for å ha det best mulig i mitt liv.
Ja, jeg skal hvile litt nå, på dette trinnet. Til jeg er klar for å ta fatt igjen, og den dagen den kommer raskt nok. Jeg behøver ikke å stresse meg igjennom, jeg har nok av tid.

Men akkurat nå skal jeg hvile litt, på dette trinnet. For jeg trenger å kjenne litt på hva det gode livet har å by på også, livet som er akkurat her og nå. Fortiden har jeg vært nok i for en stund, jeg har levd i den på nytt, jeg har grått over den og jeg har sørget over den. Nå trenger jeg litt påfyll av lettere og lysere dager. Livet som er her og nå, tilbringe mer tid med de gode fine menneskene jeg har i det, gjør ting jeg liker og som gir meg mot og styrke til å fortsette. Jeg tar utfordringene som det er nok av i hverdagen fra før av, og blander det godt sammen med det som gjør at jeg kjenner livet kan være levbart og til og med – godt å leve i.

Jeg skal la meg selv få hvile litt nå, på dette trinnet. Og jeg er stolt over at jeg selv våger endelig å ta styringen over eget liv, over tempo i MIN behandling og at jeg våger si ifra og gjøre det som føles riktig for MEG.
Jeg tar tak i roret ved egen skute nå, og jeg styrer meg selv i den rettning i mitt eget tempo som jeg selv har bestemt, i mitt eget liv.

Jeg tror jeg har begynt å bli sjef i eget liv.🙌😉 Og det er jaggu meg godt å kjenne på!

@LunaCh. ❤

Q&A – BPA.😘💕

Q&A om Brukerstyrt Personlig Assistent

Først litt om hva BPA faktisk er.
Brukerstyrt personlig assistanse er en alternativ måte å organisere tjenestene praktisk og personlig bistand (personlig assistanse) for personer med nedsatt funksjonsevne og stort behov for bistand i dagliglivet, både i og utenfor hjemmet. Målet er å bidra til at personer med bistandsbehov får et aktivt og mest mulig uavhengig liv til tross for funksjonsnedsettelsen.
Brukerstyrt personlig assistanse innebærer at brukeren har rollen som arbeidsleder og påtar seg ansvar for organisering og innhold ut fra egne behov. Innen de timerammer som kommunens vedtak angir, kan brukeren styre hva assistentene skal gjøre og til hvilke tider assistanse skal gis.
– Helsedirektoratet.

Sååå, her er svar på spm deres! 😊💕

💭 Hvordan fikk du BPA? Og hvorfor?
⭐ Jeg, i samråd med fastlegen min, søkte kommunen om det, og jeg fikk innvilget BPA pga kompleksiteten i den psykiske helsen min. Vi, jeg og en personen som har hatt med meg å gjøre i over ett ti år, hadde mange møter med kommunen, og kom frem til ett ca time-antall i uken, som vi vurderer fortløpende.
– Veldig veeldig takknemlig for at kommunen innvilget meg dette tilbudet, det er faktisk første gang på flere år jeg har følt det er riktig hjelp for meg. For det funker!🙌💕

💭 Hvor mange timer i uken har du BPA?
Jeg aner faktisk ikke hvor mange timer jeg har. Men jeg har dekt fra ettermiddag til senkveld, nesten hver dag.

💭 Hvor gammel er BPA din? Og har du flere?
Jeg har vært veldig bevisst på at dette skal være til Hjelp for meg, og ikke bli til en “venninne-relasjon”. Det tror jeg er veldig viktig å skille, faktisk. Det er en jobb, og jeg er arbeidstaker. Det blir en tett relasjon selvsagt, når man er så mye sammen.
En av grunnene til at jeg fikk innvilget BPA var jo for at jeg skal føle meg trygg, at dette skal bli en Trygghet i hverdagen for meg. For min del, så trengte jeg derfor godt voksne kvinnelige BPA-er. Det var det vi søkte etter, og heldigvis var der noen i søknadsbunken i hver runde i den aldersgruppen jeg søkte, som var 40-60 år.

Ja, jeg har to som er fast ansatt, og så har jeg en vikar itf sykdom og ferier.💕

💭 Er dere sammen absolutt hver dag, eller Hvordan er det lagt opp? Faste tider på døgnet og faste timer? (dvs om ikke noe skjer), eller mer at dere planlegger uke for uke?
De fast ansatte går i turnus. Nå har behovet vært i over ett år og kommer nok til å være en god stund fremover på kveldstid, så vi har lagt opp turnusen etter behovet mitt – som er fra sen ettermiddag til sen kveld.
Er det noe spesielt jeg skal, så sier jeg selvsagt ifra. Jeg er jo ett fritt menneske, hehe, så vil jeg ut en kveld med venner eller noe, så sier jeg bare ifra (helst 24 timer før) at jeg ikke har behov for oppfølging den kvelden.

💭 Er BPA med i ansvarsgruppa di, i tilfelle vedkommende trenger veiledning/råd/støtte, så kan ho samarbeide med de andre rundt deg.. (om dere av ulike grunner ikke kan kommunisere)
Jeg har ingen ansvarsgruppe…. Hum..

Oppfølgingen jeg har i hverdagen er 1 time med fastlege i uken, og så har jeg 1 time hos psykologen på poliklinikken. Ellers har jeg ikke noe med helsevesenet å gjøre.
– Det er ingen krav om utdanning innen helse-omsorgen for å kunne være BPA, så de er ufaglærte. Likevel er de to mine aller beste støttespillere i hverdagen.💕Det har jeg virkelig erfart, at medmennesklighet, empati og omsorg betyr mye mer enn ett fagbrev eller en utdanning.

Men de får veiledning og støtten de behøver hos kommunen. Og terapeuten min har også tilbudt seg, og sagt de bare kan ringe henne om det skulle være noe de lurte på eller de behøvet å snakke om noe. Det er fint å vite, syns jeg.

💭 Hva gjør du når hun har ferie eller er syk?
⭐ 
Da er det vikar som stiller opp.

💭 Hva er egentlig forskjell på BPA, og psykiatri tjeneste og ambulerende team? Har du begge deler?
Det har for meg vært en enorm forskjell. Jeg har kun BPA og overhode ingenting med hverken psykiatri tjeneste eller ambulerende team lenger. Det har jeg ikke hatt på over to år.

Jeg hadde som noen av dere vet oppfølging av psykiatri tjeneste og ambulant team i over ett ti år. Der er det selvsagt veldig mange som jobber, og det er ofte utskiftning og nye som begynner. De går i turnus, og de er veldig mange.
Det ble for meg altfor uforutsigbart og utrygt. De forsøkte så godt de kunne å tilrettelegge, men det fikk vi altså ikke til godt nok.

BPA, så har jeg kun noen få trygge faste mennesker å forholde meg til. De kjenner jeg og er trygg på. De kjenner meg, og jeg føler en mye mer indre ro og en mye mer stressfri hverdag.
Det var absolutt det helt riktige for meg. For å kunne jobbe med det jeg trenger på poliklinikken, og for å klare meg best mulig i leiligheten utenfor instutisjon, så har dette vært den beste løsningen for meg. Jeg er veldig veldig ydmyk og takknemlig for at denne løsningen eksisterer. 🙌😊

💖Håper det var gode nok svar på det dere lurte på.💖

@LunaCh💕

Strø salt i sårene.

“Og du? Få Luna til å fjerne det juletreet… Det gjør bare vondt verre.”

Og hjerte mitt knuste litt i det jeg leste den setningen..
Og jo mer jeg leste, jo mer sorgtung ble jeg.

“Hun gjør det for oss, jeg vet det. Men hun prøver for hardt hvert år, bare få henne til å slutte. Det er best slik..”
😔💔
Best slik

13 år…
Det skal vell ikke føles slik? Skal det vell…

Og ja, jeg prøver. Gud som jeg prøver! Forsøker mitt beste igjen og igjen, år etter år. Forsøker så inderlig hardt på at DENNE julen, den skal de få det bedre!”

– Ja, for de små sin skyld. Ikke meg. Men de små..
.. De små som bor inni meg.

Men så gjør jeg det helt feil, som alltid. Og nå har jeg innsett at det kanskje er best å bare slutte forsøke så hardt.
Julegaver ble alltid kjøpt til hver og en av de. Små ting puttes i eskene deres hvert år.. I håp om at de skal få en fin tid, litt julefølelse kanskje, om så bare LITT.

– Litt julestemning i det tunge vintermørke. Men så gjør jeg det egentlig bare vondt verre, selv om jeg ikke mener det.
Og kanskje skal jeg bare, ja la det være. La det ligge. Hoppe over den 24. og hele den “stille uken” som følger etter helt frem til Nytt år, den 31.

Ikke alle barn ønsker seg gaver. Ikke alle barn ønsker ett pyntet hus. Jeg vet jo de ikke ønsker seg materialistiske ting. Egentlig, så vet jeg de ikke en gang LIKER det.
– Jeg vet hva de ønsker seg, og det er dessverre det eneste ønsket jeg ikke klarer å oppfylle.

Noen ganger funker det rett og slett ikke å legge ett plaster på såret. Noen ganger strør det kanskje egentlig mer salt i såret.
Uten at man ønsker å gjøre det..

Så jeg gav vekk juletreet til noen som jeg vet kommer til å bli “over the moon” for det. Og samtidig gjør jeg de små her hjemme litt mer komfortable i sitt eget hjem igjen.. For det er jo det viktigste. At hjemmet ens er ett fristed hvor man føler seg trygg og “hjemme”.



2019, vi er mer enn klar for deg.

@Lunach ❤

Desember… hvorfor må du gjør så vondt…

Desember. Måneden mange gleder seg til, men også måneden mange gruer seg til. 
Desember, manges store glede, men til manges store sorg.

– Desember, hvorfor må du gjør så forbanna vondt …. ?



Desember… Måneden hvor alle skal kose seg gløgg ihjel. Det er lissom slik det skal være, man skal KOSE seg! Det føles nesten som en tvangstrøye av samfunnets forventninger.. 
For skal jeg være helt brutalt ærlig med dere? Så må jeg ærlig innrømme at jeg koser meg så langt ifra denne måneden, og absolutt ikke i desmber.
Jeg forsøker hvert år å gjøre det beste ut av det, forsøker gjøre det til “min jul” på min måte, men jeg klarer det aldri likevel. Bare sånn hallveis. I år så orker jeg ikke en gang gjøre en innsats på å forsøke, fordi jeg allerede har gått i en mnd nå minst å gruet meg til førstkommende lørdag. 1 Desember.

– Fordi desember gjør så inni helsikas VONDT.
Det er for mange minner, og for mye sorg og savn, – og det er triggere hver forbanna daghelt  til nyåret endelig starter og denne grusomme måneden endelig er over.

Desember, hvor jeg gleder meg til du er over.

Jeg går inn i den tøffeste mnd av alle de 12 kalender-månedene vi har i året, og jeg vet det er mange der ute som gjør det samme.. Lørdag, første dagen, og jeg gruer meg skikkelig.. Jeg er helt ute av stand til å fungere som ett menneske, allerede. Og jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom dagene som jeg går i møte, annet enn å forsøke å holde hode over vann så godt det lar seg gjøre.
Jeg kommer ikke til å kreve noenting av meg selv, annet enn at jeg skal holde meg i live. Og da mener jeg alt i fra å spise til å dusje. De tingene friske mennesker ofte tar for gitt. Jeg kommer ikke til å sette krav om noe av disse grunnleggende tingene, fordi jeg vet rett og slett ikke om jeg er i stand til å klare det nå.. Og jeg trenger ikke flere “nederlag” eller å føle meg ennå mer “misslykket” enn jeg allerede gjør akkurat nå.
Og jeg håper ingen andre vil stille noen som helst krav til meg heller, – for denne måneden er kun ett fokus for meg: Komme meg helskinnet igjennom. Brutalt ærlig, hva? Men slik er det for meg. Og for mange andre også. 


Det er ikke kun kos og glede, julepynt og bake julekaker. Se julefilmer og spise god mat. For mange så er ikke noe av dette tilstedet, for noen så handler julen f.eks om mange vonde minner, eller sorg etter noen de har mistet og/eller savn etter familien de ikke har. Det handler om barn og unge som gruer seg fordi foreldrene og andre familie medlemmer drikker alkohol, det handler om mennesker som sitter alene på julaften og syke mennesker som er innlagt på sykehus eller psykiatrisk. Det er mange forskjellige grunner til hvorfor desember er en vond tid for mange, og det må være lov å si det også.

Det må være lov å si at man ikke gleder seg og ikke koser seg, selvom de fleste uttrykker seg på sosiale medier at de gjør. For min del? Så skygger jeg banen av f.eks FB nå. Nettopp pga dette.
Jeg orker rett og slett ikke se alle bildene og lese om hvor “koselig” alt er på denne tiden. Det er derfor jeg har slettet APPEN til FB og messenger for en tid nå på tlf. Jeg makter ikke få det slengt i tryne hele tiden, fordi det stikker i hjerterota hver gang. Som en kniv som står der, og vris rundt gang på gang på gang – og det er best å skjerme seg for det man kan, når man har mulighet. Det er nok av påminninger og triggere som kommer uansett, så å skjerme seg for det man har mulighet til ble jeg annbefalt for min del av min psykolog i alle fall.

Husk på at du er ikke alene om å ha disse følelsene om tiden vi går i møte nå. Du er ikke alene om å grue deg, eller syns det gjør vondt. Du er ikke alene – vi er mange som har det slik. Så ikke tro det er noe galt med deg, siden det kan virke som om alle gleder seg og nyter tiden som kommer.. For det er ikke alltid slik det syns på sosiale medier. Og det er helt i orden og fullstendig lov å si: “Jeg har det ikke så bra på denne tiden av året..”

Du er ikke alene. 

@LunaCh.

Nå fallhøyden er så stor, og det ikke finnes ett sikkerhetsnett…

Hei hjerter! ❤
Det har vært stille her lenge nå.. Jeg beklager det. Jeg har ikke hatt særlig inspirasjon, føler ikke jeg har hatt og h*ar noe særlig å dele heller, og jeg vil ikke skrive bare for å skrive. Det må være noe jeg føler for å fortelle, dele, ikke bare for å “ha oppdatet” lissom.. Så, da blir det slik… – Det er stille inni mellom her, og det er bare slik det er.



Jeg satte meg fast i en setning igår… som ble sagt under legesamtalen.
Selv om hukommelsen min er svekket, så er det noen ord og setninger som likevel fester seg som lim i hjernen min. Og som jeg henger meg på en måte opp i… Grubler over..

“Er det egentlig forsvarlig å gi henne denne type behandling uten å ha noe sikkerhetsnett?”

Og ja.. Er det egentlig det?
Det har jeg selv engstet meg for i laaaang tid, og gjør hver eneste dag hver eneste uke. Og det er jo derfor jeg alltid gruer meg til hver tirsdag. Det er ikke fordi jeg ikke ønsker å gå i behandlingen jeg gjør, for er det noe jeg ønsker er det å kunne fortsette, slik at jeg kan bli mer hel og mer samlet, få bearbeidet ting og lære meg å tåle meg selv og mine føleler. Lære meg teknikker for å holde meg innenfor toleransevinduet, lære meg hensiktsmessige mestrings-strategier istedet for uhensiktsmessige som selvskading og spiseforstyrrelser.
Men, så kommer det store spm: Er det forsvarlig.. Uten noen form for sikkerhetsnett å falle tilbake på?

Hva viss vi strekker oss for langt en tirsdag, hva om vi ikke klarer balansere så hårfint på grensen av hva jeg tåler hver gang, at jeg faktisk bikker over? Ikke takler det? Hva skjer da?
Når vi ikke har noe sikkerhets-nett å falle på, kan behandlingen være direkte farlig, og skadelig. Og det er jo det som er problemet, hadde vi hatt ett trygt sikkerhetsnett å falle på hadde vi kunnet gå til behandling uten å frykte resultatet, frykte at jeg faller utenfor. Men når vi må balansere så hårfint at både behandler må være forsiktig, og jeg føler jeg må holde igjen, da er jo mye av terapien lite hensiktsmessig i bunn og grunn.
Og det er jo ingen tvil i at konklusjonen er at det er direkte uforsvarlig å gå i traumeterapi, uten noen som kan ta enn imot om man faller utenfor hva ett menneske-sinn tåler av overveldende belastinger.
– Jeg ble selvsagt glad for at de to som er mine behandlere også stiller seg dette spm, og gjør det de kan for å få til ett samarbeid med ett DPS, selvom de møter veggen der hver gang de forsøker. Dessverre har det gått så langt nå at vi rett og slett nå må gå til fylkeslegen med “saken min”, da vi bare møter motstand og avvisninger når søknader blir retunert med ett: “Vi har ingen behandling til LCH”

– Det sies at alle har rett på forsvarlig helsehjelp, men det er dessverre ikke realiteten i mange mange tilfeller.. Jeg vet også jeg ikke er den eneste som står ovenfor denne problemstillingen, og det syns jeg er fryktelig leit.
Det har rett og slett gått for langt nå..
– Alle nedleggelsene av instutisjoner og overtagelse til DPSer, – har dessverre gjort at fryktelig mange faller utenfor og ikke får den nødvendige helsehjelpen de faktisk har behov for.
Når DPS avviser og akutt psykiatrien er nemlig: Akutt krise (raskest mulig ut av avd igjen) .. Hvor skal mennesker som behøver en uke eller to for å takle livet igjen på utsiden, gjør av seg? Det var akkurat dette som gjorde meg ekstra engstelig da Larsnes Langtids instutisjon ble lage ned. Løfter om at DPS Volda skulle ta over deres funksjon ble ikke holdt, – og det jeg fryktet ble faktisk realiteten.

– Slik er det overalt i dette landet nå. Før var psykisk syke årevis på instutisjoner, (ikke bra det heller) men nå er det gått til den ytterste grensen på andre siden: Aller helst INGEN inneliggende døgn. Det er visst “Det nye” nå innen psykisk helse.. Jeg tenker at en mellomting hadde vært det beste.
Men nå er det slik at “alle skal klare seg hjemme”. Om du sitter vettskremt år etter år i leiligheten uten noe form for liv? DET er det ikke så viktig med, bare du IKKE er inneliggende…

– Jeg personlig mener at Livskvalitet burde være med i beregningen, ikke kun ene og alene overlevelse, slik det er nå.

– LunaCh.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no