“You can’t break a broken heart, sweetie”

“Og ingen kan knuse ett hjerte som allerede er knust”
Ett hjerte som ikke lenger egner seg eller er i stand til å knytte seg sterkt nok til å bli knust igjen. Nei, for hjerte mitt kan du aldri få, aldri elske og så langt ifra knuse i fillebiter, for aldri igjen skal jeg la det få elske noen så høyt igjen, så dypt og så inderlig. Nei, du slipper aldri nært nok. Ingen mennesker slipper nært nok… Jeg holder deg på avstand, jeg holder alle på avstand. Ingen slipper for tett på, og grensene er bevoktet, de er usynlige, men de er der. Du bare ser og vet det ikke ennå.

Murene ble bygget opp igjen, og de ble solide og sterke, da hjerte mitt ble knust for aller siste gang. Da bitene av hjerte mitt lå spredd utover gulvet, ja nå igjen. Tråkket på av mennesker som lovet og deretter brøt løfte. 10 år og hundrevis av løfter senere.. Knuste de hjerte mitt, for aller siste gang. 
“For aller siste gang”, lovet jeg meg selv, da jeg satt i ett halvt år og gråt hjerteskjærende hos fastlegen min hver eneste uke kl 08.45 på legekontoret. Han tørket tårer og forsøkte trøste en totalt trøstesløs jente, som stilte de  samme spm hver uke, ja de som ble servert på rekke og rad uten å kunne besvares fra en like forvirret sjel.. “Hvor er de”, “Hvorfor svarer de meg aldri”, “Hvorfor kommer de ikke på besøk lenger”, “De lovet jo å bli hos meg”, og: “Hvordan kan de bare sluttet å elske meg så fort, etter hele ti år…” – Helt uten forvarsel, og kanskje det vondeste, uten ett eneste adjø. 

“Men jeg fortjener vell ikke bedre”, tenkte jeg da. 
“Jeg fortjente faen så mye bedre!”, tenker jeg nå. Og det gjorde hjerte mitt også.. Det fortjente å bli holdt med varsomme hender etter alt det hadde vært igjennom.

– Men det jeg ikke visste den gang var: 
Ekte kjærlighet skal ikke gjøre så vondt som denne gjorde, og den slutter aldri å være, ekte kjærlighet har ingen tidsperspektiv ei heller noen restriksjoner. Den har hverken start eller noen slutt, den bare ER, som ett 8-tall, ekte kjærlighet er evig. Den har ingen begynnelse, ei heller noen slutt. Ekte kjærlighet gjør deg ikke så redd for å miste, at du skjærer deg selv i armen for å være sikker på at du kommer til å få bevare den. Nei nei nei, ekte kjærlighet? Vet du hva den gjør? Den gjør deg så trygg og den er så varm og så inderlig vakker, at du velger å IKKE skjære deg selv i armen, for er det en ting jeg har lært de siste årene, så er det at du skal aldri måtte behøve å trygle om kjærlighet.
Du skal ikke måtte trygle ei heller “gjøre deg fortjent til” kjærlighet.

– Når den er der, så er den det. Du kan ikke velge, den bare ER. Og hjerte ditt, om så det er knust og ristet i fillebiter slik som mitt var, så vit en ting: Det vil kunne leges, uansett hvor mange sår og arr det har akkurat nå.
Ja for hver en lang varm klem, for hvert ett stryk over håret ditt, for hver kveld du sitter trygt i armene, for hvert “Jeg er så inderlig glad i deg”, og for hvert ett kyss i pannen din og for hvert håndtrykk, ja så leges det, mer og mer, sakte men sikkert… Og murene som ble bygget opp solide og så sterke? De er der, men det slår noen sprekker her og der og slipper inn – noen.
Ikke alle, ikke mange. Men en, eller to. Kanskje til og med flere etterhvert. 

Men uansett hvor knust hjerte ditt er idag, jeg lover deg en ting.
– Det vil leges. Litt etter litt.
For ekte kjærlighet gjør det.

“You can’t break a broken heart.”
– But you can help it to heal…
With unconditional love.

#Værraus er årets tema for Verdensdagen for psykisk helse, som er neste uke den 10 oktober. – For ett mer inkluderende og varmere samfunn…
Så Vær raus, begynn idag.
Spread some love out there!

@Lunach❤

Tenk å være så FRI..

Og jeg hører du forteller hva du har gjort og hva du skal, idag, imorgen – neste uke. Kansje til og med noe du har planlagt om noen mnd.
Så deilig det må være å kunne planlegge så langt frem i tid, tenker jeg. Til og med flere mnd frem i tid.. – Det tror jeg aldri jeg kan kunne gjøre. Planlegge. – For alt avhenger jo av hvordan helsen min er. Hvordan psyken min er. Tenk å være SÅ fri?
Og jeg ser bilder av alt du har gjort og opplevd, eller det du skal oppleve og se. Og jeg tenker ofte, – “Tenk å være så fri, så fri i seg selv”. 
Det som er den største selvfølge for noen, er den største drøm for andre. 
Og så tenker jeg, ja her sitter jeg. Og jeg har ingenting å dele med deg. Så kjedelig det må være for deg. Jo, jeg kan dele at jeg har klart å dusje for to dager siden, til og med klarte jeg å komme ut av dusjen som MEG SELV. Og jeg klarte å sitte på verandaen hele TO ganger igår. Uten panikkanfall. Uten å kaste opp. Uten å hyperventilere av angst, – kanskje klarer jeg det idag også, kanskje ikke. Og jeg innser hvor forskjellige liv vi har. – Hvor forskjellige liv vi alle mennesker har.

Noen er fri til å reise verden rundt, mens andre er fanget av helsemessige årsaker,- fysisk eller psykisk, fanget til å bli sittstillende. Lammet av sin egen kropp eller psyke – eller begge deler.
– Det er lett å bli lei. Lett å bli oppslukt av tanken: “Jeg skulle ønske jeg også kunne leve slik.. Fri, fri fra alt og kunne gjøre alt jeg ønsker, jeg også.” Men viss man begynner å tenke slik? Ja da får man det langt ifra godt med seg selv! Det beste er å være realistisk, forsøke å være fornøyd med seg selv, det man klarer og får til, – til tross for utfordringene som er der. Og tenke at selv om det er mange hindre i forhold til ønskene man har, – så har man det tross alt fint inni mellom også.

Jeg er bare så glad for at de fleste slipper å leve som meg og alle de andre der ute som har utfordringer som stopper de fra å leve fritt. Jeg er så glad for ett hvert menneske som slipper å være fanget i sin egen kropp og sitt eget sinn.
De som er fri, fri til å gjøre akkurat hva de ønsker og vil, uten at helsen stopper dem fra å kunne gjøre det som er bra for dem. Jeg er så glad på vegne av alle de som slipper å være avhengig av andre mennesker, avhengig av hjelp fra andre mennesker for å klare seg i hverdagen. Ja, klare de små tilsynelatende “enkle” hverdagsoppgavene, uten hjelp eller støtte fra andre.
Tenk så deilig det hadde vært.. Jeg tror absolutt av alt det jeg ønsker meg mest i denne verden, ja mer enn å planlegge frem i tid, mer enn å oppleve og se verden, så er det nettopp det. Hadde jeg kunne fått EN drøm i oppfyllelse, så er det helt klart å kunne leve alene, helt fri. Være helt Uavhengig av andre mennesker. – Når man har så mange helse-utfordringer at man er helt avhengig av at andre mennesker stiller opp, for at man skal klare seg, ja, da er man ikke fri. Og det er vell det høyeste ønske ett hvert menneske har, å være fri i seg selv. 

Jeg er realist, og jeg vet at jeg i lang lang tid fremover er avhengig av støtte av andre for å klare meg i hverdagen. Jeg er realist, men jeg drømmer likevel, jeg som andre. Og jeg håper jeg en dag blir så bra at jeg kan sitte å fortelle at jeg har vært på hyttetur med vennene mine, – eller at jeg har gått meg en lang tur i skogen, ja helt alene. Eller at jeg tok bussen helt alene til Ålesund for å møte en venninne for en kaffè. Da hadde jeg følt meg fri, da.

Det er lov å drømme, og kanskje er det også viktig å drømme..? Jeg tror det.

@LunaCh❤

Friday, and PitaPizza

PitaPIZZA

Hei alle sammen! 😊❤❤❤Ja så var det helg igjen! Idag sitter jeg her å forsøker komme i gang, som jeg alltid gjør, – hver dag.. Skal vaske håret, sminke meg, og sette meg litt ut. Det er endelig en oppholdsdag vær-messig her på vestlandet, og det må forsøke å nytes..😘😊

Foresten, bare ett random spørsmål til dere.. Satt i tlf isted, (heh, ja, noe dere som kjenner meg vet jeg hater..) Men uansett, det jeg skulle si var, at hjernen min på en måte “henger seg opp”, om du forstår..? At når jeg prater så “henger den seg opp” og jeg får ikke alltid sagt det jeg skal.. og jeg nærmest stammer litt..? Så forferdelig vanskelig å forklare.. Lurte bare på om noen andre har opplevd det samme? Det er så skikkelig ubehagelig, og litt skummelt syns jeg. Håper det bare er slik nå, fordi jeg er skikkelig overvelda, og det er så mye som har skjedd i det siste at hjernen min er litt overbelastet for øyeblikket.. Tror det kan være derfor.. Men fryktelig ubehagelig når det skjer.. 😌😏

Vell, som dere ser på bildene her, så har jeg laget PITAPIZZA! – Det lærte jeg da jeg bodde hos AB og S (Thank you!!), og siden har jeg egentlig laget det jevnlig.. Det er så fint å lage opp endel, (laget 10 stk for ett par dager siden) er så greit å ta opp fra frysa å varme på dårlige dager.
I det siste har formen vært veldig dårlig som dere vet, og som jeg skreiv igår tar det veldig lang tid med alt jeg gjør. Dette er jo noe folk lager på kun 15 minutter, jeg brukte over 2 timer… MEN, det er faktisk ikke det viktigste! For jeg gjordet det! Jeg klarte det, og jeg gjennomførte! – Og du ANER ikke hvor stolt jeg var da M kom inn døren og jeg holdt på med det siste brettet!🙌😘💪👊 Jeg var SÅ fornøyd med meg selv, haha! Såg at M også var veldig stolt over meg, og det er selvsagt en god følelse.. Alle trenger å føle mestring, og som M sa: “Det gjør ingenting hvor lang tid det tar. Bare man koser seg.”😘👌 Og vet du? Det gjorde jeg også. Jeg stresset ikke, jeg koset meg!🙋‍♀️😘

Ting tar litt lenger tid nå enn til vanlig, men vet du? Det går fint, det også! Så lenge jeg klarer å gjennomføre, og kjenne at jeg kan klarer å kose meg litt med ting, så er det faktisk mye viktigere enn hvor rask man er! 👊💪🤗

Jummy!!👌😘

Jeg legger rødløkringer alltid på toppen, bare for syns skyld, hehe. Blir litt “pyntet” lissom, og så er jo løk rågodt også, da! 😉 Hva er ett liv uten løk lissom.. 🙄🤷‍♀️

Vell, nå skal jeg forsøke å ta litt grep på dagen her, vi “snakkes!” 😘❤😍 Ta vare og husk:  Ikke stress med alt som du tenker og tror må gjøres, det går fint selvom du bruker litt lenger tid på noe eller du må utsette noe til en annen dag. Det løper ikke fra deg.
Det viktigste er uansett at du klarer det du setter deg som mål, og at disse målene er oppnåelige for deg. Små steg i riktig rettning, det er det jeg gjør. Musesteg akkurat nå, med det er helt okey, JUST KEEP ON MOVING. 🙌💪👊 Ett steg om gangen.. Vi kommer i mål, og det er bedre sent enn aldri hva.. 🙌

Klem til den som vil ha! 💖🤗😘❤
Xoxo, L

@LunaCh❤

OVERaktivert OG UNDERaktivert – På en og samme tid.. #Psyktærlig

❤“Trygghet er grunnfjellet i vår eksistens, og en forutsetning for å kunne fungere i hverdagen.”❤

God morgen, alle hjerter der ute! ❤❤ Håper dere har fått en god natts søvn og er klar for nok en ny dag. Stay strong, peps! 👊💪❤

Da jeg begynte i traume-terapi ante jeg virkelig ikke hva jeg gikk til. Jeg visste det kom til å bli tøft, men jeg hadde ingen aning om at det skulle bli  beinhardt som det har vært og blitt. At jeg ikke skulle klare å gjennomføre de enkleste hverdags-oppgavene lenger er bare noe av det jeg sliter mest med å godta og akseptere, men det er viktig å ha forståelse for seg selv, forståelse for hvorfor det er slik akkurat nå, og tenke med seg selv: “Dette er kun en overgang”, og minne seg på at: “Det blir bedre!”
– Jeg er nesten glad jeg ikke visste hvor tøft, forferdelig og tungt det ville bli, for da hadde jeg nok ikke startet på denne reisen.. Det jeg trøster meg med, og det DU også må prøve å si til deg selv er at: “JA, det er FORFERDELIG og det ER helt jævelig akkurat , men det skal bli BEDRE, det er det vi jobber mot! Det blir ikke perfekt, det blir kanskje ikke ett A4 liv heller, men det blir i det minste bedre enn det har vært.”

Litt etter litt, skal vi få alle pusslespill-brikkene på riktig plass, og litt etter litt holder vi nå på å bygge en mer solid og sterkere grunnmur, og det tar selvsagt tid. Rom ble ikke bygget på en dag, som de sier, og det er heller ikke en hjerne som ikke er utviklet helt slik som den skal. – Vi må lage nye veibaner i hjernen, tankene og de kroppslige-reaksjonene må få riktige spor, og dette tar tid, lang laaang tid. Og det tar også mye krefter å jobbe med dette, egentlig for å være ærlig så tar det ALT jeg  har av krefter, og det er der alt annet kommer inn. Eller rettere sagt, faller ut. Faller totalt fra hverandre. Og man kan oppleve at selv de enkleste hverdags oppgavene er nærmest umulig å gjennomføre, og alt du gjør tar plutselig så mye lenger tid enn det gjorde før.
Å være sosial er ofte veldig krevende, da det er ett konstant kaos i hjernen som gjør det fryktelig vanskelig å konsentrere seg, vanskelig å ha en dialog. Man har heller ingen beskyttelse ennå, så alt som blir sagt går rett inn uten filter. 30 minutter med besøk, tar gjerne flere timer i etterkant å bearbeide.  – Derfor unngår man ofte å sosialisere seg.. Dette handler ikke om at man ikke ønsker eller vil være sammen med venner/familie, det handler ikke om annet enn at jobben man har begynt på tar alle krefter man har..

Som terapeuten min sa i forrige time: “Det er viktig du ikke bruker mer krefter enn du har, Luna.” 
Det er nok helt normalt og helt vanlig i denne fasen, da man har egentlig mer en nok med seg selv og bare det å holde ut hver eneste dag. Noe som i seg selv er veldig slitsomt. Når man føler seg hver eneste morgen like sliten som da man la seg, utmattet går man igjennom hele dagen, – fordi hjernen jobber konstant, og kroppen føles tung og vond. Som om den sover. Mørbanket.

Jeg brukte ca 15 minutter før jeg begynte i denne type terapi på badet. På sminke og hår. Nå? For det første tar det kanskje ett par to- tre timer før jeg klarer å komme i gang, på en måte tar det lang tid å “vekke opp” kroppen. Å sminke meg tar nå nærmere en time, uten å overdrive. Alt jeg gjør, tar utrolig lang tid. Fordi hjernen min er konstant OVERaktivert, men samtidig er kroppen min fra halsen og ned UNDERaktivert. Det byr på veldig mange utfordringer.. Fordi JEG vil så gjerne, men kroppen stritter imot, og jeg må tvinge den til å gjøre ting mens den nærmest sover. Derfor tar det lang tid å gjennomføre ting for meg. (Sånn som at jeg har sittet 3 timer og 22 minutter allerede med dette innlegget bare til hit du leser nå… Så du skjønner, Ting Tar Tid…) 

 RVTS forklarer dette godt: 
“Ved overaktivering er personen kroppslig mobilisert til å flykte eller kjempe. Når dette ikke nytter, inntrer underaktiveringsresponsen som innebærer at personen blir kroppslig immobilisert med tilhørende følelse av nummenhet eller bedøvelse.
I stabiliseringsfasen legger vi vekt på hjelp til regulering. Dette innebærer nettopp å øve opp evne til å roe seg ned hvis en er overaktivert og vekke seg selv opp hvis en er underaktivert. Ved vellykket regulering vil personen igjen kunne bringe seg inn i mer moderat aktivering der det er mulig å tenke klart, løse problemer og ta seg av oppgaver knyttet til daglig fungering.”

Jeg er i fase 1: Stabilisering. Og her jeg er nå i terapien, så går det veldig utover min daglige fungering. Det være å vaske klær, og henge de opp til tørk.. Vaske gulv, lage meg varm mat, spise, etc. Alt det mennesker til vanlig gjør på automatikk, er for meg veldig krevende å gjennomføre, og jeg klarer det ikke alltid hver dag heller. Jeg prøver tvinge kroppen min til å klare noen oppaver hver dag, og jeg har så langt klart NOE hver dag. Og bare så lite som å sette på en maskin med klær og hengt den opp, så er jeg veldig fonøyd når kvelden kommer. “Jeg klarte det!” sier jeg til BPA-en min. “Jeg klarte å henge opp klærne til og med!” Ja, så du forstår, det er gleder over små bittesmå ting som likevel for meg, akkurat nå, er veldig store og ett mål i seg selv å makte gjennomføre. Ett steg av gangen, om det er musesteg så er det i alle fall ett steg.
Og jeg er på vei, det vanskelige er å godta at det tar så mye krefter som det gjør, og kremt: Jeg er utålmodig. Jeg vil komme i mål, helst i går! Men jeg vet dette tar tid, og jeg er også innstilt på å gi MEG SELV den tiden det tar.

– Det er ikke så greit å være meg akkurat nå, og det har det ikke vært på mange mnd. Men på lang sikt så vil det være verdt det, det er jeg helt sikker på.

@LunaCh ❤

 

Jeg ønsket ikke å leve lenger

Jeg kjenner noen griper tak i meg, drar meg opp av vannet, jeg hiver etter pusten, han, – denne ukjente mannen vasser med vann opp til brystet, tar meg i armene sine og løfter meg opp til seg.. Som ett lite barn ligger jeg sammenkrøpet inntil overkroppen hans mens han med raske steg kaver seg opp av den kalde elven.
Jeg fryser, hakker tenner, forstår ikke helt hva som skjedde nå… Jeg skulle jo ha vært under vann nå? Jeg skulle jo ligget der og svevet, helt til lungene mine fylte seg med vann, til hele kroppen min endelig var avslappet og sinnet mitt ikke lenger var her i denne kalde kyniske onde verden.. Jeg skulle vært under vann jeg nå? Ja helt til jeg var borte. Svevende.
Fri.
Funnet ro.

Han bærer meg, med en arm over ryggen min så hele overkroppen min ligger tett inntil brystkassen hans. Den andre armen bruker han til å dra oss opp den bratte bakken til broen igjen… Ja den samme broen som jeg for liten tid siden stod på med tårefylte øyne og uten håp. Den samme broen som jeg selv valgte å sette mine ben på den andre siden av rekkvereke på, som jeg valgte å slippe hendene mine fra for så å falle ned i det kalde vannet..

Det kommer nå flere mennesker bort for å hjelpe til, en eldre mann står lenger oppe og strekker ned hånden til han, de roper til hverandre, – jeg klarer ikke høre så mye.. Jeg er forvirret og jeg faller ut og inn av bevisthet.. Jeg ser med tåkesyn at han griper tak i den og sier noe som “takk, – jeg så hun hoppet, jeg vet ikke hvem hun er”
– Jeg vet heller ikke hvem jeg er, tenker jeg.. Mens jeg går ut og inn av meg selv. Litt med, så forsvinner jeg igjen. Vet ikke om jeg dissosierer eller om jeg besvimer, men jeg er utslitt, utmattet, jeg er kald og jeg puster.
Jeg skulle jo ikke puste mer? Jeg skulle jo slippe mer, nå.. Hvorfor puster jeg når det gjør så vondt å puste?

Jeg er i en tåke.. Jeg klarer ikke få med meg hva de sier, jeg ser munnene deres åpne og lukke seg, jeg ser de prater, men jeg klarer ikke høre noenting.. Ordene og stemmene er så langt borte..
Var det ikke min tur? Er jeg død nå? Drømmer jeg? Ligger jeg fremdeles i vannet, sånn egentlig?

En av kvinnene som står rundt oss, tar av seg ytterjakken sin og brer den varsomt over meg.. Hun ser på meg med medlidenhet i ansiktet og sier med en rolig og vennlig stemme:
“Dette skal gå bra, lille venn. Vi ringer etter hjelp nå. Det kommer snart hjelp nå..”

Jeg ser på henne med mine tårevåte øyne mens jeg hvisker stille:
“Jeg fortjener ikke hjelp..”

Jeg har alltid hatt en sterk dragning mot havet. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er født i fiskenes tegn eller bare en ren tilfeldighet, men jeg finner aldri en mer indro ro enn når jeg er ved en elv, en foss, havet, en innsjø. Lyden av vannet er beroligende.. Og kanskje det var derfor det falt meg så naturlig at det var akkurat på denne måten jeg skulle forsvinne fra denne jorden på, ja en gang for alle.. Som 20 åring, og jeg var klar for døden.

Men en ting vet jeg for sikkert. Jeg ønsket aldri egentlig å dø, jeg ønsket bare slippe å ha det så inderlig vondt mer. Jeg så der og da, i dette dype mørke jeg var oppspist av, absolutt ingen annen utvei. Og jeg bestemte meg, dag, dato, tid, sted. Og jeg fant en indre ro i det.

Brev ble skrivet. Avskjedsbrev til de nærmeste, de skulle ikke sitte igjen å bebreide seg selv eller føle på noen som helst form for skyld, – det skulle jeg for alt i verden forhindre. Så mer enn 10 personlige brev ble skrivet ved skrivepulten min på rom nr 5. på akutt avd. Da tilsynet var og sykepleierne kom inn døren løy jeg å sa jeg skreiv dagbok, “Så fint du får skrivd ut tankene dine, Luna” sa de bare da og lukket døren.. Helt uvitne om at jeg to dager senere hadde planer om å ta mitt eget liv. Uvitne om at smilet mitt var tilbake fordi jeg tenkte jeg endelig skulle få fred, at denne “forbedringen” de såg, ikke var annet enn en indre ro fordi jeg hadde tatt avgjørelsen – og det lettet hjerte mitt.
For n
å skulle jeg endelig få fred, en lenge etterlengtet fred. Og alle rundt meg ville også få ro, bare de slapp meg. Slapp mer bekymringer. Det var jeg overbevist om. Det var det beste for meg, men det var også det aller beste for alle rundt meg. Jeg var hundre prosent overbevist om at de ville få mer fred i livet sitt, om jeg ikke lenger var her.. Bare jeg forsvant ville alle få det så mye bedre.

——

Jeg fryser, skjelver som ett aspeløv mens jeg hører sirene i det fjerne.. Rødkledde menn og den hvite og røde ambulansen var tilkallet og her for å hente meg.. Jeg ble lagt på en båre og pakket inn med alt de hadde av varme tepper og dyner.. Mannen som hadde hentet meg opp av vannet ble også tatt hånd om.. Han fikk jakken til en av helsepersonellet fra ambulansen.. Jeg falt inn og ut av bevisthet, jeg sovnet og våknet opp på sykehuset ett par dager senere.. Forfryst, kald, forvirret, sliten, så fryktelig sliten, men – trygg.
Trygg mot dette mørke som nesten stjal livet ifra meg.

Jeg var i live, og litt etter litt som ukene og mnd gikk, begynte jeg å kjenne på følelsen av glede over at jeg fremdeles var i livet. Takknemlig for at jeg overlevde, at jeg ble reddet den sene høstkvelden..  Takknemlig for at jeg fikk en sjanse til å se om livet kunne bli litt mer levlig igjen.



Idag er det “Verdensdag for selvmordsforebygging”. En viktig dag, viktigere enn noensinne før. Visste du at selvmord nå tar flere liv i norden, enn både kreft, trafikkulykker og overdoser gjør? Antall selvmord har økt fra 523 liv til 614 liv de siste fem årene.. Mens sykdoms- og ulykkesstatestikken nå går NED, går selvmords-statestikken derimot opp.. Så vis at du bryr deg, strekk ut en hånd, – og tenn ett lys kl 20.00 ikveld, – for alle de som har gått bort, for de som fremdeles kjemper, for de etterlatte og de pårørende som står på og kjemper for livet til en av sine nære som sliter mot selvmordstankene.

Våg å bry deg! ♥

Trenger du hjelp?
For øyeblikkelig hjelp, ring: 113.
Kirkens SOS: 22 40 00 40 (24/7)
Mental Helse: 116 123 (247/)

@Lunach ♥

Mareritt. De jævla mareritta..

Jeg bråvåkner, livredd, i det jeg reiser meg opp i sengen og hiver etter pusten! Det kribler ubehagelig i hele kroppen min og jeg har frysninger nedover ryggraden. Mareritt. De jævla mareritta..
Forsøker fokusere på pusten mens jeg tørker bort svetten som siler fra pannen og nedover ansiktet mitt..
“Pust, Luna. Pust. Det går fint, det var bare en drøm. Du er trygg nå. Du er trygg nå, Luna.” Sier jeg til meg selv, gang på gang. Igjen og igjen.. Høyt og tydelig, mens jeg fokuserer på pusten, som jeg har lært av terapeuten min.

Hele meg, er igjen, for tredje gang i natt, gjennomvåt av svette. Igjen må jeg stå opp i nattemørket, sette de bare bena mine på det kalde soveromsgulvet.. Trøtt og sliten går jeg med tunge skritt inn på badet igjen, kler av meg alt jeg har på meg av tøy og tar på nytt undertøy og ny pysjamas.
Igjen, må jeg være oppe alene i dette mørke, med denne ekstreme angsten som sitter i hver en celle og hvert ett ben jeg har i kroppen. I alt fra 30-60 minutter må jeg holde meg våken for å roe ned kroppen min som nå igjen, er i totalt alarmberedskap. Med en puls på godt over 100 og bilder i hode som kun kan “fjernes” for en kort tid ved hjelp av å skumlese rosablogger og se disney-filmsnutter på youtube…

Mareritt. Igjen. De jævla mareritta.

Så var vi her igjen, i enda en periode hvor nettene er mer skremmende for meg enn den verste skrekkfilmen jeg noensinne har sett i mitt liv. Og jeg har sett mange, tro meg. I tennårene så vi vell stort sett ikke annet, tøffe som vi skulle være, men med putene klare i hendene for å unngå de verste scenene.
– Men dette er likevel langt verre enn en film, disse marerittene som forstyrrer søvnen og nettene mine. For jeg kan ikke velge, og jeg kan ikke unngå dem. Jeg kan ikke ta en pute fremfor ansiktet mitt for å skjerme meg selv, for marerittene kan jeg ikke styre. De kan ikke kontrolleres. De kan ikke slås av, eller gjemmes bort. De er dessverre også gjenkjennbare, noe som gjør det så mye mer angstfylt og skremmende. Det er det samme hver bidige natt, gjerne flere ganger pr natt også.. Og jeg bråvåkner hver gang i ett angsthelvete, på samme “tidspunkt” og “sted” i drømmen.
Jeg ser ingen ansikt, for det er mørkt og jeg ligger i sengen, skyggen av ett menneske som griper tak i meg og holder meg fast. Jeg skriker for full hals, – så våkner jeg. Samme sted, samme tid. Samme hyl, om og om igjen..
– 
Drømmene hvor jeg gjennopplever minner fra fortiden, traumer jeg mer enn for alt i denne verden skulle ønske jeg bare kunne glemme, få fjernet helt bort fra hode mitt. Ja, fra denne hardisken som hjernen vår faktisk er. Den som lagrer alt av opplevelser i livet, gode som vonde, og som ofte blir hentet frem når vi sover.. Men det er ikke bare gode minner som lagres og vi drømmer om, det er dessverre for mange ofte minner som man for alt i verden skulle ønske man bare kunne legge bak seg og glemme.

Mareritt. De jævla mareritta. De som stjeler ifra meg nattesøvnen og som gjør at jeg våkner like sliten, om ikke mer, som da jeg la meg kvelden før. Som gjør at jeg må oppleve mitt største mareritt gang på gang på gang, uten å kunne stoppe det. Uten å kunne slå det av eller fjerne det. Det eneste jeg kan gjøre, er å puste. Huske å puste, minne meg selv på at jeg er trygg, være “her og nå”, minne meg selv på at det er år 2018 nå og at jeg er trygg, helt helt trygg..

@LunaCh♥

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no