Veien blir til mens jeg går.. Ett steg av gangen.

(Bare litt tanker idag..)

Jeg kan fremstå som sterk og tøff, men jeg er mer sårbar enn jeg kanskje før har tillat meg å være. Jeg er sterk, men jeg er også veldig liten og skjør..

Avvisning er fremdeles tøft, – men det er ikke verdens undergang slik det før føltes og opplevdes for meg. Jeg tåler mer, men jeg blir fortere sliten. Kanskje fordi jeg tillater meg selv å kjenne etter nå.. Kanskje har jeg alltid vært så sliten og utmattet, – men jeg har ikke visst om det fordi jeg aldri har gitt meg selv hverken tid eller rom til å kjenne etter.

Jeg er ikke like skjør som før, men jeg trenger ofte å skjerme meg når det blir for mye. Skjermer jeg meg, tåler jeg også mer. Det er en hårfin balansegang, og jeg snubler ofte.. Men jeg henter meg fortere inn igjen.
Når sanseinntrykkene blir for store for meg, vet jeg at det blir kaos i både hode (tankene mine og følelsene mine) og i kroppen (fysisk som hjertebank, svimmelhet, kaldsvetting ol.). – For mye informasjon på en gang, da faller jeg fort utenfor toleransevinduet, og det blir fryktelig vanskelig å hente seg inn igjen. Derfor har jeg heller begynt å trekke meg mer tilbake når det blir for mye for meg. Jo mer sliten jeg er, jo mindre informasjon tåler jeg også..
Jo senere på kvelden det er, jo mindre krefter har jeg.

Jeg går inn i ett rom for meg selv, ikke fordi jeg er sur eller irritert. Men for å komme i balanse i meg selv. For å finne roen igjen. For å klarne tankene.
Jeg sier også mer ifra, kanskje litt forsiktig som: “Oi, nå ble det litt mye for meg her”. Hehe..
Det er forskjell på “for mye” for en som er syk enn for ett “friskt” menneske. Det er skalaer som ikke “friske” kjenner så godt til, og da er det vårt ansvar å fortelle om, og også det utrolig kjipe med å si ifra og gi beskjed.



Jeg presset meg selv i så mange år til laaaangt over smertegrensen min, laaaangt over tåle-grensen, – og utfallet ble ofte katastrofalt.

Det er ikke enkelt å sette grenser, og jeg burde være flinkere enn jeg er nå også. Grensene flyter litt ut, inni mellom. Men det er en jobb det også, for jeg blir ofte redd og jeg får mye angst, hver eneste gang jeg sier ifra om noe. Eller når jeg setter grenser.
– Men jeg øver meg og er fremdeles i “prøv å feile” fasen.. Jeg er blitt veldig mye flinkere enn før, uansett.. For det er en vei å gå det også.

Det er uten tvil derfor jeg klarer å holde meg selv mer oppe nå, ikke falle så hardt.. Nettopp fordi jeg holder meg mer i ro. Jeg lar meg selv få hvile, lar meg selv få være mer alene, ha mindre stressfaktorer, litt mindre forpliktelser og mer naturopplevelser.
Naturen har gjort, og gjør underverk for meg. Det finnes knapt ord som kan beskrive roen jeg kjenner inni meg OG gleden jeg opplever HVER gang vi er omringet av trær, fjell, vann, elvebredder. Det er den beste medisin for både angsten og depresjonen jeg blant annet strever med, og jeg angrer ikke ett sekund på at jeg valgte å gå denne veien. 
Naturen leger mer enn jeg kan forklare. Det er som magi for meg.



Mindre indre og ytre støy er også viktig, – jeg bruker øreklokkene mye mer nå enn før, ja når jeg kjenner jeg ikke klarer mer lyder. Jeg tar det på alvor..
For jeg er veldig var på lyder, noen ganger kan lydene føles som knivstikk i ørene. (Helt bokstavelig talt.) Det gjør faktisk inni mellom fysisk vondt, og jeg begynte noen ganger å gråte før, ja bare noen sa “hei”. Jeg tok ikke denne sensitiviteten på alvor, men jeg gjør det mer nå. Det er en del av meg, og det er en del jeg må ta hensyn til.
Jeg tåler f.eks ikke lyden av støvsugeren særlig godt, så når det støvsuges her hjemme har jeg lært meg at det er best å ha på støy-demping på ørene.
Ja det var en god investering har jeg skjønt nå. Jeg som syntes at det var HELT galskap å bruke 2000 kroner på noen øretelefoner.. Haha, nå innser jeg vell at galskapen var heller å ikke ha gode nok øreklokker fra starten av. Støydemping = indre ro. (Prøv det) Ett tips fra en høy sensitiv til en annen.

Jeg knekker ikke like lett som før heller.. Men jeg knekker fremdeles. Jeg reagerer, men jeg reagerer annerledes enn før.
Før rettet jeg alt sinnet inn mot meg selv, – jeg rettet alltid alt innover, uavhengig av hva som skjedde, om det var andre mennesker som tråkket over streken? Så betydde det ingenting. For det var kun min egen skyld, i mine øyne.
Mine grenser var uklare, utydelige og uten nyanser. Jeg satt sjelden grenser for andre mennesker, men altfor mange ovenfor meg selv. Jeg hadde helt egne regler for meg, regler som jeg nå rister av meg når de skulle dukke opp av gammel vane. Og dette er regler som ikke burde finnes i noens liv, og som var fryktelig destruktive.

Når jeg begynte i traume-terapi så jeg tydelig at grenser jeg alltid har behøvd, – aldri har vært satt. Jeg trodde ikke jeg hadde rett til å sette grenser. Hverken for meg selv, eller for andre.
Når jeg begynte å respektere meg selv mer, når jeg forstod at jeg også, som alle andre, fortjente respekt, og særlig selvrespekt, begynte jeg å ta litt etter litt, mer vare på meg selv. Og det barnet jeg en gang var.
Da ble også grensene tydeligere og klarere for meg. – Jeg begynte å øve meg på å kjenne etter hva jeg trengte, hva som gjorde meg godt og hva som gjorde meg dårlig.

Jeg øver meg hver dag på å tillate meg selv – å ta vare på meg selv. Det høres nok rart ut for mange, men jeg tipper mange kanskje kan kjenne seg igjen også.
Viss jeg skal ta vare på andre, må jeg først ta vare på meg selv. Det vil si at jeg må vite hva jeg har behov for, og jeg må gjøre det jeg har behov for. Og det er ikke alltid like enkelt..



Jeg trenger veldig mye hvile, det tror jeg de fleste med CPTSD kan kjenne seg igjen i. Det er krevende å leve med denne utfordringen i hverdagen, og hvile er helt nødvendig for å fungere. Så jeg øver meg på å tillate meg selv å hvile, – hver eneste dag. Nå de siste tre mnd? Da har jeg lagt meg å sovet ett par to timer hver formiddag, – jeg har endelig begynt å tillate meg det. Jeg presser meg ikke til å tåle mer enn jeg tåler lenger. Jeg presser meg ikke unødvendig og for hardt. Det gjør meg sykere og jeg faller dypere.
Jeg kjenner at sover jeg ett par timer på formiddag, ja da klarer jeg enklere å holde meg innenfor toleransevinduet, jeg klarer f.eks ha ett kaffebesøk, og jeg klarer å gjennomføre dagens mange små og store gjøremål. Jeg jobber med å finne balansen, og jeg er på god vei.

Jeg reagerer med å gråte nå, når jeg har det vondt. Har jeg sagt det? At jeg tillater meg å gråte, istedet for å kutte meg selv..? Jeg har endelig forstått at jeg har lov å gråte, være lei meg, – jeg behøver ikke straffe meg selv mer. Tenk at jeg trengte så lang tid på å lære meg og forstå det..
Jeg klarer til og med å la noen trøste meg nå. Ja jeg som alltid har gjemt meg når tårene har presset seg frem, som alltid har vært jenta som har sittet alene i dusjen å latt tårene renne.. – Nå legger jeg meg heller i armene til de to som er meg nærmest.
Og jeg forteller hva som gjør vondt, hvor det gjør vondt, og hvorfor det gjør vondt.
De får til og med lov å stryke meg over håret… Jeg gir meg selv lov til å ha det vondt endelig. Og jeg tillater meg å motta trøst og omsorg.

Jeg trenger og har aldri trengt straff, – jeg har behøvd og behøver omsorg og kjærlighet. Og endelig er jeg i stand til å ta imot den. Litt etter litt, tillater jeg meg å være det barnet jeg en gang var, og gi det rom til å vokse seg tryggere og gladere, og få oppleve den kjærligheten alle barn fortjener å motta..



@LunaCh 💚

Kontroll, stabilitet og ro.


“Jeg løper, løper til leggene og lårene brenner som ild. Men jeg fortsetter, jeg kan ikke stoppe nå, klarer ikke stoppe, får ikke lov å stoppe, KAN ikke stoppe, – jeg må fortsette, har da vell mer selvdisiplin enn å gi meg nå?
Så jeg fortsetter, jeg løper, jeg løper selv om kroppen snart sier stopp. Jeg løper gjennom og ut av skogen, bortovr alle disse gatene hvor menneskene ennå ikke har stått opp, kl er bare 05.00, nærmer seg 06 nå, ruten min er snart over. Den faste ruten jeg løper hver eneste morgen, til fast tid og alltid på tom mage løper jeg til jeg ikke klarer løpe mer. Til beina ikke klarer bære meg ett steg lenger, ja først da får jeg lov av meg selv, å gå hjem..

Hva løp jeg ifra? Det spørsmålet stilte jeg meg selv aldri.
Jeg forsøkte å løpe ifra meg selv, det ser jeg veldig tydelig nå i ettertid. Det var for mye kaos i livet mitt, for mange mennesker, for mye uro og stress, det var alltid noe eller noen, og jeg behøvde en måte å få litt kontroll over noe i livet, – da jeg ikke følte jeg hadde kontroll eller oversikt over noe som helst.
Alle mennesker har behov for kontroll over livene sine, hverdagen sin, – det er det som gjør at vi føler oss trygge og rolige. Det er helt normalt og helt naturlig, det er også helt nødvendig for å kunne finne ro i seg selv og for å holde symptomtrykket nede.
Men det tok meg mange år frem til jeg innså at jeg aldri kunne oppnå indre ro og generelt ro i hverdagen min, om jeg fortsatte på denne måten. Så jeg fortsatte å løpe jeg, jeg løper, løper løper og løper. Helt til beina ikke klarer bære meg lenger. Helt til trykket i hjernen blir for stort og synet forsvinner og blir til ett eneste sort hull, ja jeg løper helt til jeg faller på bakken, jeg løper hver eneste dag frem til jeg ligger der, til jeg besvimer og kroppen igjen sier stopp. For først da, føler jeg at jeg har kontroll over noe, over hverdagen min. Meg selv. Livet!

Jeg kan ikke gi meg, kan ikke stoppe opp å kjenne etter. Jeg vet ikke hvorfor jeg løper, men jeg vet bare at jeg trenger det. Jeg behøver å føle en slags kontroll over meg selv, over kroppen min, få en pause fra alt kaoset i mitt eget og i andres liv, alt dette stresset rundt meg som påvirker meg mer enn jeg har kapasitet til å takle. Jeg trenger en pause fra min egen men også andres smerte som jeg tar til meg som min egen.
Smertetrykket er for stort, så jeg må løpe til det gjør vondt. Kjenne en annen smerte enn denne indre brennende smerten som jeg aldri får tatt pause ifra, det er alltid noe, eller noen, som sliter. Og jeg tar det som min oppgave å bære den. Jeg bærer min egen og andres smerte til jeg ikke lenger makter. Til det blir for vondt, for smertefullt,- for mye. – Så jeg løper. Jeg løper gjennom skoger, frem og tilbake de samme gatene, ruten ned til butikken og 10 runder (er ett minimum) rundt fotballbanen som er på veien hjem. Jeg løper der hver morgen, hver dag, samme tidspunkt, samme runder, samme musikk på ørene. Repeat, alltid på Repeat. Slik som livet mitt er. Gjentakende, alt er det samme, år etter år. Fult av uro og kaos, stress og smerter både her og der.
Så jeg løper, jeg løper til jeg ikke kjenner noenting annet enn en fysisk smerte som er så sterk at den indre blir borte. For en liten stakke stund…

Jeg løper, jeg løper og løper til jeg ikke finner igjen meg selv. Jeg løper til livet svinner bort. Jeg løper og løper, til alt kaoset forsvinner, til stresset i meg roer seg, til verden går saktere og saktere. Jeg løper til jeg ligger der. Bare da får jeg en pause fra alt, bare da føler jeg at jeg har kontroll over livet mitt, over alt som skjer i og rundt meg. Bare da føler jeg at jeg får fred fra verden som snurrer så altfor fort rundt, altfor fort til at jeg klarer henge med.

Jeg løp. Jeg forsøkte lenge å løp ifra meg selv, på mange forskjellige måter. Jeg løp helt til jeg forsvant og jeg fant ikke igjen meg selv på mange mange år.
Men j
eg har sluttet å løpe nå. Jeg forsøker å ta kontroll over hverdagen og livet mitt ved å gjøre noe så enkelt (men så vanskelig) som å “kjenne etter”.
Kjenner du etter? Har du prøvd det?
Jeg vet det kan være både skummelt og veldig vanskelig, det er veldig krevende å kjenne etter når man aldri har gjort det før. Men vet du, det er faktisk helt nødvendig, og jeg begynte den prosessen i 2016. Det er tre år siden nå og jeg øver meg fremdeles.
Jeg klarer det fremdeles ikke hundre prosent, men jeg klarer det mer og mer, og det siste halv-året har jeg virkelig tatt det mer og mer på alvor. Jeg gjør det jeg må for å oppnå det jeg ønsker mest. Og akkurat nå? Så er det bare en ting jeg ønsker, å det er å kjenne på fred og ro i livet. – Det er det jeg jobber mot hver eneste dag. Og det er derfor jeg oppsøker naturen mer og mer.🌊🌲🍃🌳🌻🌼

Spørsmål du kan stille deg er blant annet: “Hva stresser meg?” “Hva skaper unødvendig uro?” “Hva kan jeg eliminere for å skape mer ro og mindre stress i hverdagen?”
“Hva kjenner jeg at jeg behøver nå?” “Hva kan jeg gjøre, for å få det bedre med meg selv i livet mitt?”
“Når er symptomtrykket mitt mindre, og når er det sterkere?”

Jeg trekker meg mye mer tilbake nå. Det siste året har jeg i perioder trukket meg veldig tilbake. Både IRL og på SOME. – Nettopp fordi jeg kjenner det er godt for meg. Det gjør meg mindre symptombelastet. I perioder jeg kjenner livet er for mye, trekker jeg meg noen steg tilbake og bare hviler. Når jeg kjenner jeg trenger mindre inntrykk, ja da forsøker jeg å skjerme meg selv. Det er viktig å kjenne sine egne terskler og godta sine egne begrensninger. Det er lov å ta vare på seg selv, det er viktig og helt nødvendig.
Ved å kjenne etter hva man trenger mer og hva man trenger mindre av, da oppnår du mer kontroll og oversikt.
– Og så må man gjøre endingene som må til, for å oppnå resultatet man ønsker seg. Ikke alltid enkle valg, men de er likevel helt nødvendige.💚

Jeg har kjent etter hva som gjør meg godt og ikke, og handlet utifra det som jeg tror lønner seg for meg både helsemessig og i livet generelt.

Som blant annet kjenner jeg til tider at SOME både kan skape stress i meg, og dette med at jeg føler på ett press til å være “på” hele tiden, – noe som igjen ikke er godt for meg. Dette er noe jeg nå jobber med å finne en god balanse på som er bra for meg.
Jeg har f.eks tatt en beslutning nå i påsken, at i alle høytider fremover, da kommer jeg til å være helt av-logget. Jeg ser det skaper bare mer uro og smerte i meg, og da må jeg gjøre endringer så det ikke blir det samme neste gang. Jeg prøver å gjøre mindre av det jeg kjenner skaper uro og stress i livet mitt, og mer av det som gir meg ro og stabilitet.

Jeg har levd lenge i kaos og uro, som f.eks alle årene på alle de forskjellige institusjonene, det er krevende å bo sammen med mange andre syke mennesker over så lang tid.
Nå er jeg kommet på ett sted i livet hvor jeg bare ønsker å ha mest mulig fred og ro. Derfor trekker jeg meg tilbake, og unngår mer og mer det som skaper uro og det som tynger meg.


Kjenner du etter hva som er godt for deg? Og gjør du endringene som må til?

@LunaCh 💚

Her og nå. Livet. Puste-pauser..🌊🙏

Ro, innvendig stillhet. Sjelero er det vell noen som kaller det, eller er det sjelefred? Uansett, denne indre stillheten og roen.. Kan du huske sist du kjente den? Den er helt ubeskrivelig deilig.🙏
– Det er en følelse jeg sjelden kjenner på, angsten er som regel der hele tiden og det er den som tapper meg aller mest for energi og krefter hver eneste dag. Men i det siste, tja kanskje det siste året, spesielt etter at jeg sluttet å drikke alkohol i en ekstremt usunn mengde hver eneste dag, – ja så har jeg kjent på denne følelsen oftere enn noen gang før. 

Den titter frem som solen bak skyene, – inni mellom slagene av selv-hat og ned-snakk av meg selv så kommer den og sier hei.. En varm og god følelse. Det er så fint..

Inni mellom alle de tusenvis av slagene jeg fører mot meg selv, hver eneste dag, så kommer den plutselig og uventet. Denne roen, med hvem jeg er, hvor jeg er, akkurat her og nå. Og jeg kan kjenne jeg endelig får til å puste. Puste dyyyype åndedrag helt ned i magen.🙏🌊
– Det er en så fantastisk god følelse å kjenne skuldrene senker seg og jeg bare puster helt fritt! Har du slike opplevelser inni mellom? Altså, du aner bare ikke hvor deilig det er å puste før du har kjent hvordan det er å streve etter å få nok luft i lungene. Det er helt ubeskrivelig!
(Kanskje er det nettopp det som er “det positive” ved å ha så mye angst? Man får gleden av å være takknemlig når man klarer puste ordentlig igjen.. Hm..)

Denne følelsen av indre ro, sjelefred.. Ja, med hvem jeg var, hvem jeg er nå, hvem jeg er på vei til å bli, så mye som kan forandre seg på så kort tid.. Så mye man kan lære av alle feilsteg men også riktige steg man har tatt og tar! Alt, alt som har hendt i løpet av livet, alle menneskene jeg har møtt på både godt og vondt, har ført meg hit, til akkurat dette punktet og stedet jeg er i livet. Til akkurat dette minuttet, til akkurat dette stedet, helt hit til her vi er nå. Er det ikke rart..? Hvordan vonde livshendelser, traumer og feilsteg, – ja, alt i fortiden, det har ført oss frem hit. Til dette sekund.

Vi er ikke perfekte, ingen av oss. Vi er kun mennesker, alle som en. Det er viktig å huske på. Du kan aldri kjenne indre ro om du kun “banker opp” deg selv hvert sekund hver dag, for alt du har gjort feil eller ikke gjort i dette livet. – Men det er lettere sagt enn gjort, hva. Dette med å “bare legg det bak deg å se fremover nå” som så mange råder deg til. For sannheten er at så enkelt er det ikke for alle. Mange har vi ikke den luksusen å faktisk kunne bestemme det selv når kroppen husker ting hjernen har fortrengt.
– Men det er viktig å forsøke, og å klare kunsten å se mer fremover enn tilbake, for vi kan ikke endre fortiden vår, men vi kan alle gjøre fremtiden vår best mulig. Det er sannheten, og det er dette vi har. 🙏💚

Jeg forsøker, snubler i mine egne føtter støtt og stadig, men jaggu så forsøker jeg i alle fall. Jeg har virkelig kjent på at mye av ting i fortiden har “spist meg opp” på innsiden. Jeg har og jeg trenger sårt å få noen puste-pauser fra alt det vonde, – og for meg så finner jeg kun de pausene når jeg er ute i naturen.
Der kjenner jeg alt slipper taket, jeg får puste skikkelig, der klarer jeg virkelig å kjenne at livet er ganske alright å leve også. Hehe, det er rart å tenke på. Hvor mye jeg ikke forstod av naturen, hvorfor folk valgte å bruke så mye tid der ute.. Vell, jeg forstår det helt klart nå. Så inderlig godt!

Har du noe sted, eller har du noe du gjør, som får deg til å føle du får en pause fra smerter og sorg? Om det er ett fysisk sted, eller ett trygt sted i sinnet..?💚Det er fint å vite at det finnes steder man kan dra til, både fysiske steder men også inni hode.. Der man kan kjenne seg trygg, kjenne at man lever og puster – her og nå.

 

Husk å pust, min venn. Husk å pust.🙏💚

@LunaCh 💚

3 ting.. Fakta om meg💭


3 TING JEG LIKER:

💭 Skrive og foto/fotoredigering📝📷
💭 Være sammen med mennesker som er snille. Dere er gull!🤗💚
💭 Vår/sommer.. HAVET og generelt den nydelige naturen vi har her i Norge!😍🌷🌻🌸 (Det er sååå deilig med lysere dager og varmere vær!)

3 TING JEG IKKE LIKER:

💭 Rot i hjemmet (er litt fanatisk til tider, hehe)
💭 Edderkopper (les: Livredd!)🙈
💭 Nysgjerrige nabokjerringer som spør og graver etter info fra andre naboer, for igjen å sladre til andre naboer..🤦‍♀️🙄

3 FAKTA OM MEG:

💭 Jeg er mer introvert enn man skulle tro. Jeg er ikke så åpen som mange tror og jeg velger hva jeg deler med omhu. Jeg henger med svært få mennesker og helst en person av gangen- og jeg trives slik.🙏😉
💭 Jeg har og bruker mye galgenhumor, noe jeg ser på som en av mine bedre egenskaper… Jeg tror humor i hverdagen er svært viktig, og at det hjelper på helsen å ikke ta seg selv så forbanna høytidelig.😉
💭 Jeg blir fort utmattet og trenger veldig mye hvile, – hver eneste dag..😴

3 TING JEG ØNSKER MEG:

💭 At de jeg er glad i som er syke skal bli frisk(e).❤
💭 Mange fine dager i vår/sommer ved sjøen og i skogen!🌲🌊🌞
💭 Bedre helse, både fysisk og psykisk.

3 TING JEG BURDE:

💭 Si mer JA og ikke overtenke og gruble på alt..💭
💭 Ta mer pauser fra sosiale medier når jeg kjenner det er fullt i hode.😉
💭 Se mer fremover og mindre tilbake.

3 TING JEG ER FLINK TIL:

💭 Å holde orden i hus og hjem. Gjøre det hyggelig og trivelig i huset.🌻🌼🌷
💭 Å tenke det verste…🙈
💭 Gjøre det beste ut av situasjoner som dukker opp.🙏💚

3 TING JEG IKKE ER FLINK TIL:

💭 Legge bak meg ting jeg har gjort feil eller når jeg har såret noen uten å mene det.😔 Tenke at jeg er bare ett menneske jeg også og gjør så godt jeg kan. Dette må jeg øve meg på.
💭 Holde blomster i livet!🤦‍♀️🌷 Men jeg blir bedre for hvert år som går! Gir absolutt ikke opp!!😅 Allerede fått kjøpt meg to nyyyydelige Hortensiaer til veranda-kassene mine, – så her er vi tidlig ute gitt!
Jeg bare ELSKER blomster, til tross for at jeg ikke har særlig grønne fingre. Kremt.. Men øvelse gjør mester så! Vi prøver i år igjen! 😉🌷🌼🌻

💭 Å huske ting. – Hukommelsen min er skikkelig dårlig, og jeg må skrive opp så og si liksom ALT.. Godt jeg har mange post-it blokker i hus altså. Hadde det ikke vært for dem hadde jeg nok glemt igjen til og med meg selv på vei ut døra🤦‍♀️😅

3 TING JEG SKAL I MAI:

💭 På mange maaange fine eventyr i skog og mark!🌲🙏
💭 Være mer sammen med mennesker!🙋‍♀️🤗🌞
💭 Nyte late dager i solen på verandaen min, med de fine babyplantene mine og Tiloen min🌞🌸

3 TING JEG GLEDER MEG TIL:

💭 Til Tilo slutter å spise opp plantene mine..😻😸
💭 Forhåpentligvis båt-turer i sommer
💭 Kroppen blir friskere og energi-lageret blir fylt mer opp..

3 TING SOM GJØR MEG AVSLAPPET:

💭 Sitte ved havet, høre lyden av bølgeskvulp.. Verdens beste ro🌊💦
💭 Sitte i en trygg armkrok..🤗
💭 Høre pianomusikk.🎶

3 TING SOM STRESSER MEG:

💭 Når det kommer uventede ting som skjer
💭 Oppgaver som skulle vært gjort men ikke blir gjort
💭 Når jeg omgås mange mennesker på en gang, blir det vanskelig å følge med i samtaler osv..


@LunaCh
💚

Hei, bloggen!🌼🌻🌸

Hei bloggen!🤗💚
Idag var det nesten litt rart å logge inn her, hehe.. Det er jo ikke å legge under en stol at jeg har mine stunder hvor jeg trekker meg litt mer tilbake, der jeg deler mindre og til tider ingenting.
Jeg har også de siste par årene hatt mye ambivalente tanker og forhold til sosiale medier… Men det kan vi snakke om en annen gang.😉

Jeg har trukket meg litt tilbake noen dager nå. Påsken i år var veldig tøff for meg, – og jeg fikk meg noen smeller som gjorde at jeg faktisk ikke har orket å være på sosiale medier de siste tre par dagene i det hele tatt.
Og nei, ingen skade eller annet. Jeg stod i det, med begge beina på bakken. Jeg klarte det, og jeg vet jeg klarer det nå i mai og sommer’n også.

Det er bare litt tøffere når man skal lære hjernen nye mønster. Når man skal velge riktig til en hver tid, – gjøre det man har lært seg, og ikke det man “alltid har gjort”.



Det er ikke bare bare, skal jeg fortelle deg. Derfor er det kanskje viktig å ta seg gode puste pauser når man har stått lenge i stormer som er veldig annerledes enn da disse var fulle av blod, åpne sår som måtte fikses, ambulanse, innleggelser tja, KAOS. – Ytre kaos.

Nå er kaoset nemlig på innsiden, hele tiden. Kaoset er ikke forsvunnet, det er ikke borte, det er i hode og i kroppen min – uten “utløp” som er tydelig for andre lenger.
Nå står jeg i kaoset uten å løpe ifra det, uten å flykte. Og det gjør meg til tider utmattet og jeg kjenner meg mer sliten enn før. Det er langt ifra lettere nå enn da jeg bar fysiske sår og skader, – det er kanskje om mulig faktisk ennå litt mer tyngre og tøffere nå. Nå som jeg skal takle alt uten.

Men jeg vet og kjenner det i meg, at jeg er sterkere i meg selv nå, sterkere til å stå i det, og kanskje litt mer klar for å ta tilbake livet.

Jeg håper påsken har vært snill mot dere i år, og at dere har det så bra som mulig er. Jeg personlig synes at det er godt at hverdagen er tilbake nå og rutiner og alt er på stell. Og ikke minst er det veldig godt å kjenne våren er kommet til vestlandet!🌻🤗

Varme klemmer til dere fra meg! Ta vare!

@LunaCh💚

Hvorfor så og lyttet dere ikke?

Det er ett spørsmål jeg har stilt meg selv, om og om igjen. Og det er: Hvorfor så dere meg aldri? Hvorfor lyttet dere ikke når jeg forsøkte snakke med dere?
– Mennesker som jobber i helsevesenet, på veggene i lokalet deres henger det diplomer de har mottatt og avisutklipp ang deres gode helse-tjeneste for mennesker som sliter, smilende damer møter deg med en utdanningen som skal gjøre dem i stand til å hjelpe mennesker i krise.

Men det jeg ikke forstår er.. Hvorfor har det seg slik at de aldri klarte hjelpe meg, da? Var jeg ett unikt tilfelle, ett helt umulig tilfelle..? For det tviler jeg på..For hvorfor.. Hvorfor klarte da helt vanlige jordnære mennesker, helt uten noen form for utdanning innen helsesektoren, – ja de klarte å hjelpe meg. De klarte å hjelpe meg til å bli ett friskere og mer selvstendig menneske, noe som ingen i helsesektoren til nå har klart i løpet av 15 år.

“Dere klarte det vi aldri klarte.”
Ble nylig fortalt fra avdelingsleder i psykiatrien til mine tre BPA-er på ett møte.

Og jeg har tenkt mye over dette i det siste. Spesielt de ordene.. Som om det er BPA-ene som har gjort jobben? Uten dem ved min side ville jeg nok aldri ha klart å komme så langt som jeg har, men de har ikke gjort meg friskere, – DE har faktisk ikke gjort jobben FOR meg. Men det de har gjort, er å gå veien sammen med meg! DE har ikke klart det, VI har klarte det. SAMMEN!🤗🙌

De har vært krykkene mine gjennom og ut.. Og det er kanskje den største feilen helsevesenet har gjort hele veien, og fremdeles gjør. Denne tanke-gangen som vises akkurat her, og det ser jeg tydelig når jeg tenker tilbake på alle årene med dem i livet mitt.. – Jeg er nemlig ikke ubrukelig, jeg har både selvstendige OG jeg har reflekterte tanker selv om jeg er syk. Og jeg er heller ikke uhelbredelig, og det har jeg aldri vært heller. Jeg behøvde bare noen som kunne støtte og trygge meg på veien, noen som våget stille de tøffe og vanskelige spørsmålene og høre de tøffe ubehagelige svarene. Jeg trengte noen som TÅLET meg. Noen som hadde tålmodighet til å faktisk lytte til ordene mine, og faktisk ta de til etterretning.
Noen som hadde evne til å lære meg “hvordan og hvorfor”. Og ikke minst, noen som så MEG – bak alle diagnosene og symptomene som ble satt over en lav sko gjennom årene i helsevesenet.



Jeg husker godt alle årene jeg ropte til lungene mine ikke hadde mer pust igjen, til døve ører som ikke snakket samme språk som meg. Hvordan jeg sleit meg ut for å bli både sett og hørt som ett likeverdig medmenneske, som det menneske jeg ER og alltid har vært, – bak en haug av diagnoser som ikke en gang stemte. Bak alle symptomene som dessverre var alt som ble sett og lyttet til. (Som er noe av grunnen til at de aldri var i stand til å hjelpe/støtte.)

Jeg var her… Jeg var her, rett foran dere. Hele veien.. Men dere SÅ meg aldri.

Og jeg syns det er fryktelig trist å tenke på at det skulle måtte gå mange år tapt, før jeg møtte mennesker som tålte meg, og HELE meg. Ikke bare de bedre sidene av meg, men også de mindre pene.
Som klarte å se forbi alle de destruktive symptomene jeg brukte for å mestre ett usynlig helvete mange ikke en gang våget spør meg om, og som jeg ei heller fikk lov å dele med dem. Og jeg vil gjerne fortelle hva jeg tror og opplever ofte går så forferdelig galt mellom helsevesenet/helsepersonell og enkelt pasienter/brukere.

Det er enkelt å se tilbake at det var blant annet:
– Mangel på stabilitet.
– Mangel på kommunikasjon. 
– Mangel på gjensidig respekt, omsorg og ikke minst: Kjærlighet.
– Mangel på trygghet i relasjonen.
– Mangel på forutsigbarhet i hverdagen.

– Mangel på ro og alene-tid.
– Mangel på å se det friske I meg. (For det var der hele tiden….)
– At de trakk seg bort i de periodene jeg skadet meg mindre. (DVS: Da jeg jobbet beinhardt og behøvde dem som mest, for å mestre livet uten skade.)

“Dere klarte det vi aldri klarte”. Nei nei nei, det gjorde dem ikke. VI klarte det! SAMMEN! 🙌💚 Spørsmålet psykiatrien burde ha stilt på dette møtet hvor denne setningen ble delt ut, ble beklageligvis ikke stilt. Dessverre ikke noe som sjokkerer meg lenger akkurat det..

Spørsmålet jeg personlig mener og synes de burde ha stilt er dette:
“HVORDAN klarte dere å få så gode resultater på så kort tid? HVA var det vi ikke gjorde riktig? Hva har dere gjort, og hva gjør dere, siden bruker/pasienten klarer seg SÅ mye bedre i hverdagen nå? Vi lurer, for det er slik VI kan lære av våre feil og gjøre det bedre i møte med fremtidige mennesker med lignende utfordringer.”

Jeg velger likevel å besvare spørsmålet selv idag. Og det er så enkelt som at:
Jeg blir sett nå, som ett likeverdig menneske.
Jeg blir hørt nå, min stemme er like viktig og betydningsfull som deres.
Og jeg får lov å være hundre prosent – meg selv.
Jeg får lov og det er tillat med ALLE følelser i dette hjemmet som er mitt, både følelser som frustrasjon, sinne og tristhet er akseptable følelser. Irritabel kan jeg også være, (slik alle mennesker kan være inni mellom) og jeg får lov å være lei meg også – og vi snakker om det som gjør meg trist…
Det er nemlig ingen som nå lenger sier til meg uansett hvordan humøret mitt er og hvilken følelser jeg sitter med: “Det er sykdommen din som snakker nå, Luna”. Nei, ingen forteller meg det lenger. Ikke forteller noen meg dette heller: “Du må høre på oss, vi vet hva som er best for deg! Du må gjøre som vi sier.”. Nei, jeg får selv lov til å kjenne etter og gjøre det JEG kjenner er best for meg.
Jeg får lov å snakke om akkurat hva jeg vil i mitt eget hjem, sammen med de som er her på jobb. Om det er vonde ting, eller fine opplevelser. Alt, – det er ingenting jeg ikke får lov å snakke om, – og det er en friheten som betyr så uendelig mye etter så mange år med restriksjoner over samtale-emner i helsevesenet..



De SER meg og LYTTER til meg, som det menneske jeg ER!
De VET jeg er i stand til å ta egne avgjørelser, fordi vi snakker om det og jeg ber om rettledning om jeg selv føler jeg behøver det.
De VET også at jeg er i stand til å gjøre “mye”, bare vi gjør det på riktig måte. Fordi vi faktisk har en helt åpen dialog. Vi kommuniserer, og dermed unngår vi både missforståelser og slipper å måtte tolke situasjoner ut ifra vårt eget synspunkt. 

Spør heller en gang for mye, enn en gang for lite! Åpne opp for dialog, og lytt og se – selv om det er tøft. Det er så forbanna viktig at dere våger å spør de viktige spørsmålene, selv om dere er klar over at svarene kan være vonde og ubehagelige. Men er det ikke da desto viktigere å gjøre det?

– Kommuniser med bruker/pasienten. Se oss. Lytt til oss!
Det er mitt beste råd til dere som jobber i helsevesenet..

@LunaCh 💚

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no