Frys


Jeg fryser til.
Når jeg hører hylene dine. Hvert år, de samme datoene, de samme stedene med de samme minnene.

Og jeg fryser til… akkurat som da.

Jeg kan fremdeles høre deg.. Visste du det? Jeg kan se deg. I minnet. Hvordan du roper, skriker… trygler.
Du sparket og sloss, du. Men til ingen nytte… For det var alltid David mot Goliat, en kamp du aldri hadde sjanse å vinne.


Jeg hører deg. Igjen og igjen.. Den såre gråten du ofte sang deg selv i søvn.. når dagen endelig var over, – på de dagene hvor du var nødt til å kjempe mot noe sterkere og så mye større enn deg selv.
Og jeg føler meg maktesløs.

Fremdeles.

Jeg fryser til, akkurat som jeg gjorde da.

Jeg fryser… Fast. I minnet om en tid jeg ønsker var forbi, men som alltid kommer når stillheten tar for stor plass, når datoer kommer hvert år, når  navnet ditt blir nevnt, når sanger vi fant trøst i blir spilt..
Og jeg fryser, jeg fryser fast.

I savnet etter det som skulle bli, men aldri ble.


@LunaCh

Alt du gav meg.

Til deg.
Du som sa du elsket meg, men som både skremte, lugget, dyttet og slo meg i neste sekund.
Dette er til deg.

Det er dager hvor jeg er så altfor redd for å gå ut at jeg blir inne, i frykt for å møte andre mennesker.
Mennesker som tilsynelatende virker som fine mennesker, men jeg,- jeg vet så altfor godt at det finnes mye i ett menneske man ikke kan se på overflaten.
Jeg lærte nemlig det av deg.
Og det takker jeg deg for.


Det er ikke alltid som det ser ut på utsiden.
Det finnes gode mennesker, som gjør andre vondt, uten å en gang vite eller forstå hvor mye skade det gjør på en menneskehjerne før mange år senere.

Det har jeg lært, på en tunge måten. For jeg lever med konsekvensene og en hjerne som er skadet, for resten av mitt liv.
Du har vært med på å gi meg denne skaden, som er en utfordring jeg kjemper for å mestre og lære håndtere hver eneste dag.

Det er dager jeg ligger sammenkrøpet i angstanfall, og det er dager som er langt verre- da jeg blir lammet i dissosiasjon uten å klare bevege meg en millimeter. Av ren skjær redsel og frykt. Hele jeg fryser til.
– Jeg kan være fastlåst i denne tilstanden i flere timer, om ingen klarer å hente meg ut av den igjen.
Og det er takket være deg.
Det er nemlig du som er i hode mitt da, det er deg jeg frykter. Akkurat slik som den gang jeg var i dine hender.
Du har gitt meg lærdom om hvordan ekte frykt og redsel kjennes ut.


Det er dager jeg hater meg selv så inderlig mye, at jeg kutter opp huden min for å straffe meg selv. – Fordi jeg fortjener det.
Du lærte meg hva straff er, du lærte meg at straff er en følge av en oppførsel du ikke likte. Og jeg har fortsatt å straffe meg selv siden, ja om jeg tror eller føler at jeg har gjort noe feil eller noe galt, – ja lenge etter deg.
Du lærte meg at jeg fortjener det.


Det er dager jeg øver meg på å ikke låse meg inne, la døren stå åpen for å lufte, åpne persiennene litt for å slippe inn litt solskin, – og ikke minst, la være sjekke om dørene er låst flere ganger i timen.
Fordi jeg vet hvordan det er å være livredd, slik jeg var når nøklene ikke stod i dørene som de pleide, når nøklene var fjernet. Gjemt bort..
Du lærte meg at mennesker er ustabile, at de kan skifte temperament ubeskrivelig fort. Og du lærte meg at låste dører er den eneste tryggheten man har, – og kan ha, kontroll over.

Det er dager jeg savner deg, fremdeles. Den gode siden av deg. Den delen av deg som trøstet, sang, smilte, hjalp meg, var en god samtalepartner.
Men så husker jeg så altfor godt den siden av deg, den som var med på å bryte meg totalt sammen som menneske.
Kroppen husker nemlig det jeg ønsker å glemme. For kroppen glemmer aldri.

Du lærte meg hva det vil si å elske og hate noen på en og samme tid.
For det er mulig,- å både elske og hate noen.
-Du lærte meg nemlig det.


@LunaCh 

#Tankerogfølelser #KompleksPTSD #Traumer #Relasjoner #Kjærlighet #Selvskading 

Skam og skyld – følelse..


Min blogg, den har alltid skullet romme både oppturer og nedturer i livet. Det har jeg alltid sagt, at jeg vil dele det meste – også nedturer og de vonde dagene skal jeg kunne snakke om. Men nå har noe stanset, og det ganske lenge. Noe har endret seg, ja noe i meg skriker “NEI, dette kan du ikke dele.”

Og jeg kjente på det idag igjen. Hva det er som hele tiden får meg til å la være trykke “publiser”? Etter å ha skrivet mange innlegg den siste tiden som enten blir liggende i arkivet for ingen å lese, eller slettet- for godt.
Det er aldri bortkastet ord, og innlegg, uansett.
– For jeg har fått satt ord på mye, mye mer enn jeg har delt for å si det slik, og det er etter min mening aldri bortkastet, for å skrive er en av mine beste terapi-former her i livet. Og min måte å få reflektere, “få det ut” på en måte, – ja slik som vi alle trenger og har behov for. Vi alle behøver å lufte tankene våre når kaoset inni oss blir for overveldende, eller vi har følelser og tanker vi ikke klarer å få sortert eller slutte å tenke/føle på. Vi trenger å lufte oss, alle sammen, iblant.


Men hva er det, som stopper meg fra å dele det med dere?
Jo, det er noe så ekkelt som følelsen av skam. Skammen jeg bærer på som har vokst seg større med årene.. Denne forferdelige “skyld og skam- følelsen” jeg virkelig skulle ønske jeg bare kunne legge i en skuff og lukke igjen,- for godt. Men som jeg fremdeles ikke klarer å legge der den hører hjemme.. Kommer jeg noen gang til å klare det? Vell, det får tiden vise.. Men jeg håper i alle fall det, og jeg jobber med det i terapi-rommet.

Så ja, la oss snakke litt om de følelsene, skal vi?  Men du, viss du syns det er ubehagelig å høre om dette, så anbefaler jeg deg å slutte lese her og nå. For nå skal vi gå ganske dypt her, i de svært tøffe ting som skjer her i livet.. For skammen skal ikke få seire, ikveld, igjen..


Skam. Skyld. Det er jo noe vi alle til tider kjenner på, og ofte er jo disse følelsene også til nytte. – Vi kan nemlig ta lærdom av de. For det er jo en grunn for at vi har disse følelsene, og de skal vi ha også. Men når de kommer i en grad som ikke er innenfor rimelighetens grenser, og som egentlig ikke hører hjemme hos deg? Det er da de ikke lenger er til nytte, men mer til skade. Til skade for deg selv, for din egen utvikling og i din hverdag.
Og det er denne type Skam og skyldfølelse jeg tenkte vi kunne prate litt om idag.. Den som ikke har noen nytte for seg i det hele tatt. Den som ofte skaper mer trøbbel i livet for deg enn godt. Den som ofte kommer igjen og igjen, i ulike situasjoner og livshendelser. Den som ødelegger selvbilde ditt og selvtilliten din. Ja la oss snakke litt om den.. Jeg har nemlig særdeles god erfaring på dette området. Og tenkte å dele åpent og ærlig, litt om mine erfaringer og tanker rundt dette..

– Skam. Følelsen jeg kjenner så altfor altfor godt. Den er som grodd fast i beinmargen min fra dagen jeg ble født. Den har aldri gitt slipp, og jeg har kjent på den hver eneste dag siden jeg var ett lite barn.
Jeg skammet meg nemlig mye som barn, og det meste bunnet i at jeg skammet meg over det å være barnevernsbarn… – Ikke at jeg hadde noen som helst skyld eller valg i det, det vet jeg jo nå i voksen alder etter mye kognitiv terapi, men jeg forstod og visste det ikke da. Jeg var jo kun ett barn på to og ett halv år da jeg ble tatt ifra mine foreldre og plasser på barnehjem. Ett barn som ikke hadde gjort noenting galt, – men som likevel i altfor tidlig alder tok på seg ansvaret å bære skyld og skam, som egentlig burde ligge hos de voksne som var involvert, ikke hos meg.
Men allerede på barneskolen kjente jeg på skam og skyld. Ikke nok med at jeg kjente inderlig sterkt på dette selv, – men jeg fikk jo også høre det av andre barn jeg gikk på skole med. De som kastet små bemerkninger i friminuttene, små stikk som virkelig stakk langt i hjerteroten selv om jeg aldri viste dem det.
For å være barnevernsbarn på skolen? Det var ikke alltid like enkelt skal jeg si deg. På den tid, var det mange barn som trodde/mente, at det var BARNETS skyld, jeg og generelt barnevernsbarn, ble ikke sjelden refert til som: “Problembarn”.
Ja, som om det var vårt valg å bli fratatt retten til å få det privilegium-et det faktisk er, å få lov å bo sammen med sine biologiske foreldre.
De som vi elsket, savnet og lengtet etter, – daglig.

Men jeg tok ordene til meg, og jeg bar de for meg selv. Jeg snakket sjelden om følelsene mine knyttet til dette, og om det aller aller innerste.. Jeg lagret alt i ryggsekken min, som allerede var overfylt til randen…



Jeg trodde nemlig selv, at JEG var skyld i at mine foreldre var rus-avhengig. Og at det var min skyld, at de mistet foreldreretten for meg.
Jeg trodde det var MIN skyld at deres liv ble som det ble, og at jeg burde ha vært annerledes eller aller mest: Ikke en gang født, – for da hadde de ikke hatt det så vondt som de hadde det. Det var min skyld.. Alt.
Jeg var ikke snill nok. Ikke var jeg god nok heller, og ikke var jeg flink nok. Og jeg, i meg selv, var bare ikke NOK. “Ikke en gang for mine egne foreldre..” Følte jeg. Og den følelsen der? Den unner jeg ikke min verste fiende å kjenne på.

Jeg har båret skylden og skammen på mine skuldre siden jeg kan huske, og jeg tenkte så ille om meg selv til slutt, at jeg allerede i tidlig tenn-årene trodde oppriktig jeg ikke hadde livets rett. Og jeg sliter den dag i dag fremdeles mye med disse følelsene.

Senere, da jeg ble voldtatt første gang, kom skammen til syne på en helt  annen måte. Sterkere, og i en intens grad over natten. Den tok totalt overhånd og jeg sluttet å spise, – tvert.
Slik tok jeg kontroll over følelsene mine. Over skammen, og skyldfølelsen, som igjen gjorde at jeg ikke turde fortelle det til noen som kunne hjelpe meg igjennom.
Jeg skammet meg, jeg følte meg skitten og jeg følte meg så innmari liten og så fryktelig alene i verden. Så for å tåle leve videre, for å makte leve videre, – sultet jeg de bort, – følelsene mine.

Det var slik jeg overlevde, – og det er slik jeg overlever, men det er også slik jeg nesten mistet/mister livet..

Det er en skremmende farlig overlevelses-mekanisme.. En farlig sykdom. Og å ha så sterk fobi for egne følelser som jeg har utviklet? Det er en vanskelig sak å jobbe med.. – Men ikke umulig.



Jeg har siden jeg kan huske, strevet med å lære meg å tåle følelsene mine. Tåle å føle på følelser, ikke bare de vonde, men også de gode. Og det å klare fortsette spise mat, selv når ting skjer i livet, selv når det blir tøft og vanskelig i perioder. For slik er jo livet, det kommer tøffe tider, ting skjer som vi ikke har kontroll over, og jeg strever med å spise… nå.

– Og der kommer skammen, snikende igjen…. Å innrømme at jeg strever med å spise igjen, det sitter forferdelig langt inne hos meg nå. Tilbakefall, etter nesten hele tre år på rett vei, det er fryktelig tungt å erkjenne – og enda verre å oppleve. Det er tungt å erkjenne ovenfor meg selv, det føles som ett stort nederlag og som ett tap. Det er vondt å erkjenne det ovenfor mine nærmeste, som står på sidelinjen og er bekymra, og det er tøft å være – her – igjen. På alle måter.
Mest, kjenner jeg at kroppen min ikke har det godt nå, og det er skremmende å kjenne hvor svak den er, hvor lite jeg tåler, hvor hardt jeg har presset den..

Og midt i alt jeg står i nå, tar skammen en altfor stor plass i hverdagen min, mer enn den burde ha krav på. Men så er den der, sterk, som alltid. Og det er skammen som gjør at jeg har valgt å ikke trykke publiser, når jeg har nevnt det i blogg-innlegg de siste fire mndene… Fordi skammen og skyldfølelsen sniker seg inn og gjør meg avstengt, følelsesmessig avstengt.

Etter 20 år med denne sykdommen, så er jeg fullstendig klar over at anoreksi er en alvorlig psykisk sykdom, som jeg langt ifra har valgt å få.
Ja jeg vet det, teoretisk sett. Men jeg vet også at jeg må velge riktig nå, – for å opprettholde den fysiske kroppen min så sterk som mulig, – for den tåler langt ifra like godt den sterke påkjenningen denne sykdommen allerede har tatt, og fortsetter å ta, fra meg.. Jeg har allerede fått benskjørhet, mistet mange av tennene mine, – og jeg har kroniske smerter i bein, nerver og skjelett for resten av mitt liv. Hva mer skal sykdommen ta.. Hva mer skal JEG la sykdommen få ta.
Jeg må kjempe nå, jeg vet det. Jeg kjenner det på kroppen… Og jeg har ingen tid å miste. – Men jeg er bare så innmari sliten nå.. Så sliten av å kjempe.

Og det er her jeg strever, sånn skikkelig. For akkurat nå, så sitter jeg  med akkurat den samme følelsen som jeg satt med som barn..
“Jeg har ikke livets rett.” Jeg skammer meg, over å ikke være frisk nå.
Jeg har skyldfølelse for å være til, for å være en byrde for mennesker rundt meg og generelt samfunnet i sin helhet, – for at jeg ikke klare bidra med noenting.

Det er en byrde i seg selv. Å være usynlig syk, er utrolig utfordrende på så mange områder at du aner ikke.. Det er så altfor mye skam og skyldfølelse, – som ofte ikke hører hjemme der den er.



@LunaCh 💚

Jeg behøver ikke…

Jeg behøver ikke løpe og gjemme meg mer, for du kan ikke skade meg lenger.
Men jeg løper likevel, og jeg gjemmer meg fortsatt.
– Du er nemlig inni hode mitt. Og jeg får deg ikke ut selv hvor mye jeg forsøker. Selv hvor mye jeg fortrenger, glemmer, holder meg opptatt med tlf, med data, sminke, ja alt som får tankene og minnene til å forsvinne. – For en stakke stund..

Jeg behøver ikke sulte meg mer. For jeg er helt fri nå. Du kan ikke skremme meg lenger. For jeg er voksen, nå.
Men likevel, så er jeg fanget i ett mønster som har vært til nytte, som var til hjelp en gang i tiden. Men som nå er mer til skade enn noe annet..

Jeg er nemlig den som skader meg nå.
Jeg har tatt over rollen din. Og jeg er om mulig, kanskje enda flinkere til det enn du noen gang var…

Jeg behøver ikke leve i fortiden, for jeg er her – her og nå.
Men jeg vil nok alltid være fanget i reddselen og frykten du skapte i meg. Og den kan jeg dessverre aldri løpe ifra. Gjemme meg for. Ei heller sulte bort.
Reddselen og frykten må jeg bære i ryggsekken, som har blitt tyngre å tyngre å bære, jo mer jeg har skjult, gjemt, og fortrengt. – Ikke snakket om. 

Jeg behøver ikke være redd lenger.
Men så er jeg det, likevel. Hver en skarp lyd som kommer, hver en brå bevegelse noen gjør, hver gang noen kommer LITT for nært, LITT for brått. 
– Men jeg behøver ikke beskytte meg mer. For jeg er helt helt trygg nå.
Ingen kan noen sinne skade meg igjen.

Og jeg forsøker lære meg, at jeg har fått straff nok.
Og jeg har skadet meg selv nok.
Og jeg fortjener å ha det bra, nå. Jeg behøver ikke være på vakt lenger. Jeg kan hvile, nå.

Jeg må bare lære meg alt dette på nytt, – om og om og om igjen.
Slik at jeg ikke behøver å løpe, sulte og kutte meg selv mer.



@LunaCh 💚

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no