Tøffere tider akkurat nå..

Jeg fikk en tekst meld igår. En lang en, som jeg ble så utrolig rørt og glad for. Det var nemlig så tydelig at hun virkelig forstod, noe jeg allerede visste siden den kom fra akkurat henne. Men det kom så tydelig frem at jeg nesten begynte å gråte litt.. Det med forståelse, og få bekreftelse på at det er OK å ikke være «på» og «aktuell» hele tiden. Det er så godt å få bekrefelse på at det er helt OK! At man ikke skal måtte ha dårlig samvittighet for det. Noen ganger så har man bare ikke energi til å være like «pålogget» som man ofte tvinger seg selv til å være. For er det NOE man ofte gjør når man er syk over mange år? Ja så er det å TVINGE SEG SELV. Det er ikke kun negativt, for noe er bra og faktisk helt nødvendig å tvinge seg selv og kroppen sin til å klare gjennomføre. Men så er det noen ting som ikke er fullt så bra og langt ifra så forbanna viktig som vi selv føler det. For som jeg tidligere har skrivet her: «Følelser er ikke alltid til å stole på..»
– Det er ikke alt man skal tvinge seg selv til å bruke for mye krefter på, når man ikke har krefter igjen og allerede går på sparebluss.💕

«Du treng ikkje å svare så mykje på SMS frå meg. Kanskje berre eit lite punktum, ein liten prikk. Og så veit vi om kvarandre.»
– Det var så vakkert og rørende skrive, så fin slutt på en veldig fin tekst melding. For noen ganger så orker man bare ikke være «på». Man har mer enn nok med å være «her og nå» i sin egen leilighet, puste, forsøke være til enda en dag. Og være «pålogget» hele tiden krever sitt det også. Og noen ganger så må man bare si seg nøyd med å ikke få svart på den SMSen, eller den DMen med en eneste gang. Det går bra. 👍😉

Igår merket jeg at jeg hadde litt mer krefter da jeg stod opp kl 06.30, og jeg ordnet meg, kom meg ut av pysjen og i ordentlig hverdags-klær, sminket meg osv. Men kun ett par timer senere var jeg totalt utmattet, og jeg forstod liksom ikke hvorfor jeg IGJEN var så trøtt og sliten at jeg faktisk måtte legge meg i senga, ja nå igjen. Hva ER det som feiler meg, tenkte jeg.. Og det er det beste spm man kan stille seg selv noen ganger. (Det verste der imot er å søke google om svar, for da er man jo døds-dømt med en gang, hehe!)
Men jeg fant faktisk svar på spm selv, og det var så logisk at det var nesten latterlig at jeg ikke har funnet det ut før.. Herregud. Ikke alltid hjernen min er påkoblet, si!🤣🙈🤦‍♀️

Selvom jeg er klar over nå at dette vil vedvare mange mnd til frem i tid, og jeg kommer til å være både trøtt, umennesklig sliten, med en kroppen i konstant beredskap og angsten vil være skyhøy, ja så vet jeg også nå at dette kommer til å gå over. Det er en periode akkurat som er ekstra tøff, men jeg vet at det blir bedre. Og bare å vite det? Det hjelper enormt mye. 🙌❤

Det å finne svar på hvorfor det plutselig har blitt så mye tøffere, det er faktisk stor hjelp i. Og man kan dermed gjøre små endringer som kan hjelpe litt på. 💪👊

Ønsker dere alle en så god søndag som mulig.❤ Ta vare på dere selv, og klapp dere selv på skulderen over at dere fremdeles er her og kjemper.💪👊💕 Jeg vet det er tøft, og jeg vet det koster. Så vær stolt over deg selv, og du? Gi deg selv litt slack. Du gjør så godt du kan, og det er BRA NOK!💪👊💕

@LunaCh



7 ting som holder sykdoms-symptomene mine mer i sjakk.

Hei alle hjerter! ❤😘
Jeg vet at mange av dere som stikker innom her sliter med mye av de samme tingene som jeg gjør, i større eller mindre grad. Og jeg tenkte derfor å dele noe av det jeg merker hjelper meg i hverdagen, det som er viktig for meg slik at jeg klarer å holde symptomene mest mulig i sjakk.
Det som faktisk gjør meg mindre symptom-preget, og dermed har jeg det bedre med meg selv og fungerer best mulig i livet generelt. Kanskje kan det være til hjelp for deg også? – Jeg håper virkelig det! ❤🤗 Alt jeg ønsker er jo at mine erfaringer kan være til støtte og/eller hjelpe noen andre også..❤🙌

Så her kommer en liste over noe av det som gjør hverdagen min litt bedre og enklere å leve i. (I tilfeldig rekkefølge)

💭Forutsigbarhet i hverdagen.

Livet er langt ifra forutsigbart, det er som jeg pleier å si: «Livet kommer lissom i veien hele tiden» Dvs: Det er nok av uforutsette ting som kommer kastende over oss uten at vi kan gjøre stort med det, slik er livet. Og slik kommer livet alltid til å være. Men da er det viktig at rammene er på plass. Rammene rundt meg, at grunnmuren er stødig og fast, slik at «når livet kommer i veien» så har jeg likevel en vegg å lene meg til, ett gulv å stå på, ett tak over meg.
– Forutsigbarhet er trygghet, og for meg er nettopp det innmari viktig for at jeg skal fungere best mulig! Det jeg har gjort nå nylig, er at jeg laget meg en ukeplan som jeg skal følge, – og det viktigste jeg gjorde da jeg skreiv den var: Jeg satte MEG SELV først når jeg skreiv den. MINE behov var i fokus, ja for første gang i mitt liv. Ingen hensyn til «andres muligens følelser eller behov» var første prioritert denne gangen. Det er MIN ukeplan, og MINE behov var det eneste som ble tenkt på. 
Det å sette «Alene-dag» annen hver dag var fryktelig vanskelig for meg å skrive, og kanskje aller mest vanskelig å faktisk skulle gjennomføre. 🙈🤦‍♀️
For det innebærer i å si ordene: «Nei, idag passer det ikke.» Og det er noe jeg må øve på. For en ting er å si det, men det andre er jo den dårlige samvittigheten som da gnager på meg gjennom hele dagen.. Det å faktisk sette meg selv først for en gangs skyld, er ett steg i riktig rettning. Legge fra meg «snill-pike» syndromet og være litt positiv-egoistisk akkurat nå, er faktisk utrolig viktig for helsen min. Jeg kan ikke ta vare på andre, om jeg ikke tar vare på meg selv først. 

✅Forutsigbarhet handler mye om Trygghet. Og trygghet er noe av det mest grunnleggende og viktigste i livet til etthvert menneske for å fungere optimalt.

💭 Forståelse og aksept.

Og dette er viktig, dere.
Altså, dette er bare viktig!🙌 Forstålse og aksept. – Det handler ikke kun om forståelse fra andre mennesker, fra de rundt deg. Men det handler også om forståelse for seg selv! Jeg har innsett mer og mer i det siste hvor streng jeg har vært mot meg selv, jeg har vært så forbanna streng og drittsekk mot meg selv i så altfor mange år!
Jeg har aldri vist meg selv noen som helst forståelse for mine symptomer, for mine smerte-utrykk. Jeg har banket opp meg selv, snakket nedlatende og stygt om meg selv, aldri vist noen forståelse for mine helt normale reaksjoner på unormale livshendelser. Og DET punktet syns jeg er bare SÅ sykt viktig! – For vi er mange som er så altfor altfor strenge og som kreveraltfor mye av oss selv! Vi skal hele tiden ta hensyn til alle andre rundt oss, vi skal vise forståelse mht andre og akseptere alle andre som de er, og det er viktig og det skal vi fortsette med! – MEN, hva med oss selv da? Vi må ikke glemme at vi også må ta hensyn til oss selv, våre egne følelser og vårt eget beste. Vi må vise forståelse og vi må akseptere oss selv også. – Og akkurat DET tror jeg vi er mange som sliter med!
Psykologen min sa til meg senest sist uke: «Du må ikke bruke mer krefter enn du har Luna.» Og det tenker jeg er veldig viktig. Jeg kan ikke gi av meg selv helt til jeg ikke har mer igjen å gi, og det er nettopp det jeg har gjort feil hele livet. Jeg har tømt energi-lageret mitt uten å gi meg tid til å fylle det opp, og dermed har jeg gått i bakken igjen og igjen og igjen. 

Forståelse og aksept handler om mer enn kun ene og alene de rundt deg og samfunnet generelt. Det handler like mye om forståelse for seg selv, akseptere seg selv og situasjoner, opplevelser og livserfaringer.

💭 Ærlighet.

Det å tør å være ærlig med de rundt meg om hvordan jeg har det, har vært svært viktig for meg for å få hverdagen til å gå rundt.

Det være å si hvordan jeg har det, eller noe jeg behøver hjelp til, spør om det er noe jeg er usikker på, eller si ifra om noe jeg er redd for skal skje osv.
– Dette punktet henger mye sammen med neste punkt, nemlig «God kommunikasjon.» som jeg kommer til snart… Vi er mange som er «eksperter» til å putte på oss forskjellige masker, – som oftest handler det om å skåne andre for ubehag, for å virker «bedre»/»friskere» eller fordi vi bare ikke tør helt å si hvordan det egentlig står til.
Vi vil jo ikke at andre skal bli bekymret, og heller vil jo ingen være/føle seg som en belastning for noen. – Men viss vi hele tiden skal gå rundt og si halve sannheter til hverandre, så opplever jeg personlig i alle fall at det blir veldig mye forvirrende tanker og følelser, mye synsing og mening og «jeg tror hun/han mente det sånn». Å være ærlig å si at man har en dårlig dag? Det er bedre enn å si «Joda, det går fint» men samtidig så lyser det jo igjennom på hele kroppspråket og formen ellers at man ikke har det særlig godt. «Mixed Signal» er skikkelig forvirrende syns jeg, og det tror jeg det er for de fleste. Særlig for oss som er ekstra sensitive. – Jeg tåler mye bedre å høre sannheten, selv om den kanskje ikke alltid er like hyggelig å høre, enn å høre «halve sannheter» som jeg kaller det, fordi noen forsøker å skåne meg.

✅Det er lov å være lei seg, det er lov å si man har en dårlig dag.
Det er ikke noe galt i å si det som det er, å faktisk kalle en spade for en spade. Det blir enklere og bedre for enn selv, og det blir enkelere for de rundt å vite hva man har å forholde seg til.

💭 God kommunikasjon.


Å kommunisere… Ja, det er jo noe vi gjør nesten hele tiden, men samtidig er det ikke alle som er like god på det. Og gjett om jeg har mye erfaringer på dette punktet. Jeg personlig synest som jeg skreiv over her, at ting har blitt litt lettere etter at jeg faktisk begynte å innrømme og våger å si til de som er meg nærmest: «Nei, jeg har det ikke så greit om dagen egentlig», når jeg får spm om det går bra med meg..

Det er så viktig med god kommunikasjon med de du har rundt deg. Det oppstår sååå mye missforståelser og feiltagelser grunnet mangel på komunikasjon, og det er noe vi alle kan jobbe med å bli bedre på tror jeg.

💭 Omsorg.
Både omsorg fra de rundt seg, men også egen-omsorg. Omsorg kommer i ulike former og det finnes mange typer omsorg. Det være en armkrok når du har det vondt, eller at noen hjelper deg med husarbeid når du er utmattet. At du klarer å dusje, stelle deg, gå deg en tur og spise selv om du ikke kjenner deg sulten. Det er så mange forskjellige former for omsorg, og det er helt individuelt hvilken behov man har. Men en ting har vi til felles: ALLE mennesker har behov for en dose omsorg i hverdagen!❤

Jeg tror det er veldig veldig viktig å vite hvilken omsorgs-behov man faktisk har, – og tør å be om det..
Det er absolutt ikke enkelt og mange syns det er flaut også vet jeg. Men da tenker jeg at det er viktig å huske på at OMSORG faktisk er ett medfødt menneskelig behov som vi alle har. Barn som voksen, alle har vi behov for omsorg og at noen bryr seg om oss. Det er noe av det som gjør oss til menneske.

💭Minst mulig stress.

Stress gjør mange syke.
Stress er nesten blitt en «folkesykdom», mange er  sykmeldt grunnet STRESS, og de fleste stresser seg gjennom hverdagen for å «komme i mål». (Kommer man fortere i mål, egentlig… og får man noe glede ut av det, når det bare blir ett jag..?)
Og så tenk deg da, når du allerede ER syk, og du har en skikkelig stresset hverdag, eller du er omringet av stress rundt deg.. – Det gjør i alle fall meg mye MYE mer symptombelastet. Jo mer stress jo sykere blir jeg. Og jo mindre stress og jag, jo bedre fungerer jeg.

✅ Ikke fyll opp ukeplanen din med mer enn du har energi og krefter til.
– Da blir du bare stresset og absolutt ingenting blir bedre av det. Du kommer i mål tidsnok. Det gjør ingenting om det tar litt mer tid. Stress fører ingenting godt med seg. Forsøk å unngå eller minske det så godt du kan. 

💭 Nok alene-tid.

For meg er alene-tid veldig veldig viktig
. Jeg blir veldig fort «tom» for krefter og energi i samvær med andre, og trenger derfor mye tid for meg selv for å fylle på energi igjen.
– Det å forstå dette, å ikke minst akseptere det, muligens mye også å vite grunnen til hvorfor det er slik, ja det har gjort at jeg har klart å prioritere dette mer og mer.

Jeg har også oppdaget at når jeg er alene blir jeg mye mer kreativ. Jeg får også tid til å gjøre det jeg liker, som f.eks å skrive blogg, skrive dikt, lage kort eller decopage, ol.
Jeg hører på musikk og sysler med små ting i hjemmet. Leser aviser/bøker, ja- jeg slapper av så godt som JEG kan, og jeg forsøker å bare ta vare på meg selv så godt som mulig.

✅ Alene-tid tror jeg alle hadde hatt godt av, og jeg tror faktisk alle mennesker trenger det. Man får dessuten også mer tid til å reflektere over ting, og dermed utvikle seg. Jeg personlig tror i alle fall «alene-tid» er veldig viktig for å finne mer ro i hverdagen, og for å være mer tilstedet «her og nå».

Håper noen av punktene jeg deler, kan være til hjelp for noen av dere.. Ta vare og husk: DU ER VERDIFULL! Akkurat som DU er! ❤❤❤

Varme klemmer fra,
@LunaCh❤

Mareritt. De jævla mareritta..

Jeg bråvåkner, livredd, i det jeg reiser meg opp i sengen og hiver etter pusten! Det kribler ubehagelig i hele kroppen min og jeg har frysninger nedover ryggraden. Mareritt. De jævla mareritta..
Forsøker fokusere på pusten mens jeg tørker bort svetten som siler fra pannen og nedover ansiktet mitt..
«Pust, Luna. Pust. Det går fint, det var bare en drøm. Du er trygg nå. Du er trygg nå, Luna.» Sier jeg til meg selv, gang på gang. Igjen og igjen.. Høyt og tydelig, mens jeg fokuserer på pusten, som jeg har lært av terapeuten min.

Hele meg, er igjen, for tredje gang i natt, gjennomvåt av svette. Igjen må jeg stå opp i nattemørket, sette de bare bena mine på det kalde soveromsgulvet.. Trøtt og sliten går jeg med tunge skritt inn på badet igjen, kler av meg alt jeg har på meg av tøy og tar på nytt undertøy og ny pysjamas.
Igjen, må jeg være oppe alene i dette mørke, med denne ekstreme angsten som sitter i hver en celle og hvert ett ben jeg har i kroppen. I alt fra 30-60 minutter må jeg holde meg våken for å roe ned kroppen min som nå igjen, er i totalt alarmberedskap. Med en puls på godt over 100 og bilder i hode som kun kan «fjernes» for en kort tid ved hjelp av å skumlese rosablogger og se disney-filmsnutter på youtube…

Mareritt. Igjen. De jævla mareritta.

Så var vi her igjen, i enda en periode hvor nettene er mer skremmende for meg enn den verste skrekkfilmen jeg noensinne har sett i mitt liv. Og jeg har sett mange, tro meg. I tennårene så vi vell stort sett ikke annet, tøffe som vi skulle være, men med putene klare i hendene for å unngå de verste scenene.
– Men dette er likevel langt verre enn en film, disse marerittene som forstyrrer søvnen og nettene mine. For jeg kan ikke velge, og jeg kan ikke unngå dem. Jeg kan ikke ta en pute fremfor ansiktet mitt for å skjerme meg selv, for marerittene kan jeg ikke styre. De kan ikke kontrolleres. De kan ikke slås av, eller gjemmes bort. De er dessverre også gjenkjennbare, noe som gjør det så mye mer angstfylt og skremmende. Det er det samme hver bidige natt, gjerne flere ganger pr natt også.. Og jeg bråvåkner hver gang i ett angsthelvete, på samme «tidspunkt» og «sted» i drømmen.
Jeg ser ingen ansikt, for det er mørkt og jeg ligger i sengen, skyggen av ett menneske som griper tak i meg og holder meg fast. Jeg skriker for full hals, – så våkner jeg. Samme sted, samme tid. Samme hyl, om og om igjen..
– 
Drømmene hvor jeg gjennopplever minner fra fortiden, traumer jeg mer enn for alt i denne verden skulle ønske jeg bare kunne glemme, få fjernet helt bort fra hode mitt. Ja, fra denne hardisken som hjernen vår faktisk er. Den som lagrer alt av opplevelser i livet, gode som vonde, og som ofte blir hentet frem når vi sover.. Men det er ikke bare gode minner som lagres og vi drømmer om, det er dessverre for mange ofte minner som man for alt i verden skulle ønske man bare kunne legge bak seg og glemme.

Mareritt. De jævla mareritta. De som stjeler ifra meg nattesøvnen og som gjør at jeg våkner like sliten, om ikke mer, som da jeg la meg kvelden før. Som gjør at jeg må oppleve mitt største mareritt gang på gang på gang, uten å kunne stoppe det. Uten å kunne slå det av eller fjerne det. Det eneste jeg kan gjøre, er å puste. Huske å puste, minne meg selv på at jeg er trygg, være «her og nå», minne meg selv på at det er år 2018 nå og at jeg er trygg, helt helt trygg..

@LunaCh♥

Tur til vakre flø

Hei dere! 🙂 God formiddag! 🙂
Da er vi kommet til fredag igjen, enda en uke er gått og høsten har endelig meldt sin ankomst for fullt. Som dere kanskje har fått med dere er høsten min absolutt favoritt årstid. 😀

Som dere allerede nok vet, så går jeg til terapeut en gang i uken. Der snakket vi for noen uker siden om noe jeg virkelig har følt mye på den siste tiden. Nemlig at jeg ikke gjør noen ting. Jeg bare sitter her, i denne leiligheten og – ja, det er det jeg gjør. Ingen inntrykk av noe slag, og det har begynt å virkelig tære på helsa kjenner jeg. Dagene blir lett ensformige, føles fryktelig meningsløse og uten noe som helst innhold. Angsten har satt en stopper for absolutt alt, og det er virkelig på tide å leve litt igjen. Det å bare sitte her, som jeg har gjort i ett år nå, er virkelig ikke bra for hverken den fysiske eller psykiske helsen.
Vi avtalte at EN gang i uken (minst) skal jeg UT. Og jeg skal ut på tur i NATUREN, ikke i gågata lissom. Det er bra både for opptreningen av balanse og styrke i beina, og det er bra for den mentale helsen,demper angsten og herreguuuud, så mye vakre sanseintrykk naturen har å by på!!
Bare SE dette da, det ER så vakkert at man kan nesten begynne å gråte!

Flø er virkelig min aller aller fineste destinasjon.. Elsk!

Jeg merker at jeg virkelig har godt av det. Og jeg merker allerede etter bare TRE UKER hvor jeg og en av trygghets-personene mine har vært på tur, at den dagen jeg virkelig kjenner jeg GLEDER meg oppriktig til i uken? Det er denne. Tur dagen. – Den dagen vi tar på oss turklærne og setter oss i bilen, kjører bort fra alle hus og alt som jeg finner «skummelt» og «truende».. Bare bilturen er nok til at jeg kjenner det kribler i magen, det er så deilig å bare komme seg ut å SE noe annet.. Noe annet enn disse fire veggene.

Som terapeuten sa, så er det viktig at jeg skal føle meg trygg. Så er du også en som sliter med veldig sterk angst, komplex PTSD eller annet som gjør at du isolerer deg? Kom deg ett godt stykke bort, kom deg vekk fra alt som evt kan trigge angsten og flash, kom deg bort fra kjente hus, fra veier du har gått med tung bagasje på ryggen, bort fra mennesker, ja kom deg på avstand og UT. Du skal føle deg trygg på at HER på denne stien, eller på denne stranden, denne fjelltoppen eller i akkurat denne fjøra- ja her kan du bare senke skuldrene og slippe alt som tynger deg, og nyte.
– Lyden av sjøen som slår mot steinene, duskregnet som faller fra åpen himmel, trærne som omringer deg på stien, ja du skal føle deg trygg på at her kan du bare være.

(Tuuusen hjertelig takk for nok en fin tur, M!) ♥

Xoxo, Luna♥

Ikke forlat meg

Ikke gå
Ikke forlat meg
Vær så snill, bare bli

– Hjerte mitt synker noen hakk i det jeg hører døren blir låst uten ifra.. Hele kroppen og hele meg er i en umiddelbar form for sorg. «Vi sees..» hvisker du, mens hjerte mitt hvisker ett stille «adjø..»

Helt umulig å få både kropp og hode til å forstå at det er sant.. ja denne gangen. Men… kanskje det blir annerledes, denne gangen? Kanskje det er noe som varer, det føles jo så annerledes.. Dette fine vi har.
Men i hode mitt kommer det med ett jeg i det hele tatt bare våger å tenke den tanken: «Ja, hah! Hvor mange ganger har du ikke tenkt DEN tanken før? Når skal du lære?!«

Ja.. mange har sagt det før, og mange har lovet før.
– Og så altfor mange har brutt løfte..

«Jeg kommer tilbake. Jeg kommer alltid tilbake til dere. Jeg lover»
– Og jeg ønsker så gjerne å stole på, vise deg tilliten du fortjener. Jeg skulle så ønske jeg klarte, klarte å la fortidens menneskers svik, ikke ødelegge for nye relasjoner og deres ord og handlinger.
Jeg skulle ønske smerten innvendig ikke var så uutholdelig som den er, at ikke tårene skulle komme så lett som de gjør.. At det ikke skulle komme en sånn ekstrem følelse av desperasjonen som river i hele kroppen. Lengselen og savnet.. Det er så sterke vakre men samtidig såre følelser, de er nesten helt uforklarlig.. Seperasjons-angsten er så ubønnherlig og så ubeskrivelig vond.

Ikke gå. 
Ikke forlat meg
Vær så snill, bare bli

Bare… Bli hos meg..

@LunaCh♥

Uken som gikk #12

♥ Ukens høydepunkt:

Det er jo selvsagt, soverommet. Ingenting kan vell toppe det! 🤗😍Hehe! Er heeeeelt i ekstase, jepp- fremdeles!!! The one thing that is kinda good by being a HSP! (Higly sensitiv person) 😉 Gleden varer leeeenge! 😀 hihii.. Det ER sååå koselig her inne! 😀 LOVE LOVE LOOOOVE IT!! 🙌🏻😍😍😍

Og så spiste vi reker på fredag. Namm! Var super godt, men det beste var selvsagt at jeg hadde sååå koselig selskap! Love you



♥ Ukens nedur:

Kommer ikke på noen. Og DET er (litt) godt å kunne skrive…. 😉 

♥ Ukens opptur:

At jeg føler meg litt bedre. Litt mer våken, litt mer oppe.. Holder jeg på å våkne.. eller..? Håper 
Smil..♥ Bedre dager i alle fall.. I alle fall de to siste dagene. Fine dager ♥

♥ Ukens følelse:

Elsket…❤️ Finnes det noen bedre følelse enn det?

Tenk at noen kan elske ett menneske som meg, tenker jeg ofte. Lille meg.. Tenk at noen kan både si, og ikke minst føle så vakre følelser for en som meg.. Og jeg klyper meg i armen for å være sikker på at det er virkelig, at det er sant.. Hver eneste dag føler jeg meg elsket. Og jeg tenker: «Hvor heldig er ikke jeg!?» – At det finnes mennesker i denne verden som har helt frivillig valgt meg. Ja, akkurat MEG. Til å elske, ta hånd om, gi av sin dyrebare tid, uendelige og ubetinget kjærlighet og omsorg. Som tilgir mine feilsteg, som trøster meg når jeg faller, som strekker ut sin hånd når jeg trenger en.

Og jeg har valgt dem. Til å elske, gi av min omsorg og min varme. ❤️ Shitt.. Tenk så heldig jeg er! Som har mennesker som sier hver eneste dag til meg: «Jeg elsker deg, jenta mi» ❤️
Jeg er så ubeskrivelig rik.. ❤️❤️❤️

♥ Ukens Quote:

♥ Ukens tanke:

Kjærlighet er undervurdert. ❤️ ✌️ Er det noe i denne verden som har gjort meg BEDRE, som får meg til å være mindre symptom-belastet, mer samlet, mer GLAD, mer stabil, mer MEG…. Så er det i alle fall ikke medisiner eller tvangsinnleggelser… Nei, en armkrok og en hånd å holde i rekker veeeldig langt! ♥ Kjærlighet er den beste medisin jeg har opplevd i hele mitt liv, og det eneste som har fungert så langt! Smil ♥
– Kjærlighet som medisin, ja takk! ❤️❤️❤️

♥ Ukens sang:

Xoxo, L ❤️✨

♦ Follow me if you want:
♥FB
:Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

 

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no