Q&A-Samboer og barn? Hvordan en vanlig dag er for meg? Hva skal til for at jeg føler meg trygg?+++

❔Spørsmålsrunde

Spørsmålene kommer fra en Instagram-story igår hvor jeg spurte om noen hadde spørsmål til en spørsmålsrunde på bloggen min. Følg meg gjerne der viss du ønsker, link her: Lunaench


💕❔DU SPØR, JEG SVARER!❔💕

❔Du er så tøff! Når kom endringen du nå jobber med?💕🌿 #Forbilde
💭
Aww🙈 Først: Takk for så fine ord! Du er bra god!🙏💕

Endringene kom faktisk dette året. Det skjedde to store men viktige endringer i livet mitt, – og det første er at jeg fikk ett mer stabilt hjelpe apparat rundt meg.
Jeg fikk innvilget BPA med øking av timene, det er altså BRUKERSTYRT PERSONLIG ASSISTENT, og det er noe som funker fjell- for meg! 👌😊🙏
Det ble så mye mer ro og stabilitet rundt meg, forutsigbart – noe som er veldig viktig for meg for å være minst mulig symptom-preget.
– Og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten denne hjelpen… Det har virkelig vært alfa omega for å få hverdagen til å bli så bra som den har blitt nå i senere tid.

Så det andre store, var at jeg fikk ny terapeut, som virkelig tok tak i ting. Hun satte seg inn i sykdoms-historien min, ryddet opp i alle feil-diagnostiseringen, – gav meg etter en tid RIKTIG diagnose, og etter ett år med intens og hard jobbing i traume-terapi, har jeg virkelig sett at det er riktig vei å gå.
Det er beinhardt, det er utmattende og det koster. Men det gir meg en sjanse på å få en bedre livskvalitet, – noe det allerede har. Og det er jeg SÅ ubeskrivelig takknemlig for! Hun er helt fantastisk!
Å endelig kjenne på at man får hjelp, møte noen som forstår deg og ikke forhåndsdømmer deg utifra andres meninger, tolkninger og synsing, – en som blir kjent med deg og historien din, som tar seg tid til å diagnostisere, – det har vært en god opplevelse rett og slett. Og det har ikke minst, hjulpet meg enormt nå som jeg endelig fikk riktig behandling.

❔ Hvordan ser en vanlig dag ut for deg?
💭 DET er veldig veldig varierende. Derfor er dette også ett svært vanskelige spørsmål å gi ett konkret svar på.
Noen dager går det såpass greit at jeg klarer det meste i hus og heim, tørke støv, vaske badet, rydde og sortere, – dusjet og spist frokost og ordnet meg for dagen.
Mens andre dager er både hode og kropp helt utmattet så alle planer jeg evt hadde om skogstur eller handledag, – blir ingenting av. Jeg er noen dager sengeliggende, selv om jeg ikke deler så mye av det…

Det er med andre ord veldig varierende, og til tider er det også veldig frustrerende.
Jeg må rett og slett bare ta EN dag av gangen, bokstavelig talt. Jeg kan dessverre ikke planlegge stort eller frem i tid, for alt kommer an på dags-formen min.


❔ Hva skal til for at du føler deg trygg? (Generelt basis)
💭 For at jeg skal føle meg trygg.. Det er litt forskjellig. Jeg må f.eks ha mest mulig forutsigbarhet, når det blir plutselige forandringer blir det fort kaos inni meg, – noe som gir økt symptomtrykk. Så forutsigbarhet, er virkelig SÅ viktig for meg for at jeg skal føle meg trygg.
Mennesker er jeg generelt svært skeptisk til, og slipper få helt innpå meg. De få jeg slipper inn, de kjenner meg og vet hvem jeg er.
Jeg føler meg alltid trygg sammen med de, og det er nok fordi vi er så åpne med hverandre.
God kommunikasjon gjør at det ikke blir missforståelser eller så mye synsing og “føle seg frem”, det er virkelige alfa omega i ett vennskap eller i nære BPA-relasjoner, ansatte i bolig man bor i, eller fastlegen f.eks.
– Det er bedre å bare si det som det er, synes jeg. Får er folk ærlige mot meg,ja da føler jeg meg tryggere. Da vet jeg at jeg kan stole på dem. Det er ikke alltid alt er så lett å si, men det er likevel bedre enn å gå rundt grøten, om du forstår.

❔ Hva gjør deg lykkelig?
💭 Ååå, det er så mange ting!🙏
😍 Menneskene rundt meg, når de har det bra blir jeg glad.
😍 Tilbringe tid med de jeg er glad i, og de som er glad i meg. Det er verdens beste følelse. 😊💕🤗
😍Gåturer i skogen gir meg ufattelig mye glede, og å sitte ved havet gir meg mye indre ro. Naturen generelt, gjør meg lykkelig🌿🌲🌻🌸🍀
😍
Dager hvor kropps-smertene er mindre, og jeg klarer fungere ganske bra, ja det gjør meg så glad. Da føler jeg at jeg er ON THE TOP OF THE WORLD, liksom! haha! Men sant, jeg blir skikkelig energisk på de dagene og utnytter de til det fulle.

❔ Hvordan har du det nå?
💭 Å, takk som spør! 💕🙏😊 Jeg har det så bra som jeg kan ha det, tror jeg.. Jeg har jobbet hardt for å få en bedre hverdag, og endelig har jeg funnet en balanse som fungerer for meg og min helse. (I sammen med min terapeut).
Nå har den blitt hviska litt ut de siste mnd, men jeg skal til å ta tak igjen nå og bli flinkere til å holde meg til planen, for det funker.

Så jeg har det egentlig ganske bra nå. Jeg trives bedre og bedre i livet mitt, og mestrer hverdagen bedre og bedre.
Det er ganske så fint å kjenne på litt mestrings-følelse iblant, og det å se at det ER mulig å få det bedre, selv om det aldri blir noe A4 liv.
– Du kan ha ett greit liv likevel, selv om du ikke er “hundre prosent”. Det har blitt bedre.🙏💕



❔ Har du noen litt ekstra kjært, som forelska?
💭
Jeg har flere som er meg ekstra kjær, – men absolutt ikke noen jeg er forelska i nei.

❔ Hvordan klarer du være så positiv, når du har så mye du strever med, liksom?
💭 Vet du, jeg tror det viktigste man må lære seg i livet er å være takknemlig for det man har.🙏 Uansett om det kanskje er mindre enn andre, eller en helse som ikke er så god.
Jeg er veldig glad jeg er en person som ser de små hverdags gledene, for de er så viktige når man har en tøff hverdag.🙏
Jeg er heller ingen bitter og sint person, – noe som også bidrar til mindre negativitet. Jeg har mange grunner for å være bitter, men jeg velger å tenke at det ville KUN gjort meg selv vondt å gå rundt med alle de grusomme følelsene der, for det hadde jo ikke forandret fortiden og det jeg har vært igjennom.

Jeg lager meg ett bedre liv, steg for steg, her og nå.💕🙏 Og jeg ser etter de små gledene livet har å by på. Der ligger mitt fokus. – Det gjør at jeg får det bedre med meg selv.

❔ Kan du ha ett sånt “Min dag i bilder” innlegg? Elsker de innleggene! Elsker bloggen din!
💭 Å, takk!!🙈🙏💕😊 Ja, det kan jeg sikkert, men tror det blir litt kjedelig, haha!🙈😅😂

Kan du se for deg å ha samboer og barn en gang i fremtiden?
💭 Dette er ett spørsmål jeg har fått før, flere ganger.. Men aldri tatt med. Jeg har kanskje feiga ut, – eller kanskje ikke vært helt klar for å “snakke om” det..temaet. (Dette blir litt langt, beklager på forhånd..)

Nettopp fordi dette har vært, og til tider ennå kan være, veldig sårt for meg. Det gjorde fryktelig vondt og tok meg lang tid å komme hit hvor jeg er i dag. Hvor jeg nå har klart å falle til ro med dette, akseptert og godtatt at livet mitt ble som det ble, – og at det er begrensninger jeg har i livet som jeg ikke får forandret på, som jeg ikke kan gjøre noe med.
Å være realistisk er fryktelig viktig synes jeg, egentlig i alle aspekter av livet, – spesielt og ikke minst når det kommer til uskyldige barn.

Jeg er selv barnevernsbarn/fosterbarn, da mine biologiske foreldre er begge alvorlig psykisk syke. Jeg vet mer enn de fleste hvor enorm stor skade det kan gjøre for ett lite barn å bli født inn i en familie hvor de voksne ikke er i stand til å ta vare på deg. Som ikke en gang er i stand til å ta vare på seg selv..
Daglig, 24/7 kjenner jeg på konsekvensen av mine første leveår, – og den skaden er noe jeg må leve med for resten av mitt liv.
Barn som lever under slike vilkår som jeg gjorde kan i verste fall dø. Jeg overlevde, – men jeg vil alltid ha varige mèn. Blant annet følelse-regulering og affekt regulering, – det er noe av det jeg vil måtte trene på daglig, og det er ikke enkelt å lære en hjerne i voksen alder det den skulle automatisk ha lært som spedbarn ved å speile seg i sine foreldre.
Når ett barn ikke har mulighet til det, da får det store konsekvenser for barnet senere i livet…

Jeg er såpass realistisk at jeg aldri i dette livet kommer til å sette ett barn til verden, for jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet jeg aldri hadde klart å gitt ett barn alt det behøver og trenger. Jeg har mer enn nok kjærlighet å gi, men jeg har ikke overskudd eller krefter til å følge opp ett barn.
Jeg er veldig glad jeg klarer å sette ting i perspektiv, og ikke bare “skaffer meg” ett barn av egoistiske grunner, – noe mange faktisk dessverre gjør.

Jeg synes i mange år at dette var helt uutholdelig vondt. Når mange rundt meg begynte å få seg kjærester, ble samboere, giftet seg, fikk hus og hjem, – og så barn.
Det var som en slags sorg-prosess jeg måtte gå igjennom, – å stå på utsiden og se på nært hold alt det fine jeg aldri ville få oppleve var hardt.
For jeg ønsket meg det, jeg også. Oppleve kjærligheten, gifte meg, ett hjem med hage, to små barn løpende rundt. – Det var aldri noe jeg fortalte noen, kun psykologen min snakket jeg om dette med.
Men det var i perioder svært tungt, og det kan til tider slå meg den dag i dag hva jeg går glipp av.. Selv om jeg visste og vet at jeg gjør det eneste riktige. – Jeg var og har aldri vært i tvil om min avgjørelse på å aldri få barn. – Husk at ett barn skal ha rett på en trygg og god barndom, med oppfølging, hundre prosent oppmerksomhet, ubetinget kjærlighet, ett stabilt hjem, etc. etc. Det er ikke bare å sette ett barn til verden, det er ikke alle som kan eller burde få barn, og jeg er en av de. 

Jeg vil alltid ALLTID tenke på barns beste, og ikke mitt eget “behov” eller hva jeg har lyst til. Det syns jeg alle burde gjøre, for konsekvensene kan bli enorme for barnet som ikke får dekket de behovene det skal, og har rett på. Glem aldri det.
_________________________________________________________________________

Det var spørsmålene jeg fikk, og jeg håper dere føler dere fikk svar på det dere lurte på. 😘💕 Lurer du på noe? Spør i kommentarfeltet, så svarer jeg der.😊💕

Ta godt vare, og ha en så bra søndag som du kan!😘💗🌸💐


@LunaCh 💚

“Ta vare på meg selv.” Mine tanker og erfaringer rundt temaet..

Jeg var så fryktelig redd, ja livredd faktisk, for å bli sett på som egoistisk, selvsentrert, at noen skulle tenke: “Hun der tenker jo kun på seg selv!”
Ja jeg var så redd for å bli ansett som en person som aldri var til nytte i samfunnet, aldri stilte opp for noen, ikke en gang mine nærmeste. En som aldri gjorde noe bra her i verden, eller for andre mennesker, – jeg var så redd for hva andre tenkte om meg, at jeg faktisk aldri tok hensyn til meg selv eller lyttet til hva kroppen forsøkte å fortelle meg.


Alle årene jeg var innlagt var det alltid jeg som trøstet når noen gråt, alltid jeg som spurte: “Går det bra med deg? Er det noe jeg kan gjøre for deg?” Til og med for de ansatte stilte jeg opp, uten å tenke meg om ett sekund! Neida, jeg hjalp til med på-dekking av bord til alle dagens fire måltider og jeg var også den som ryddet av og tørket av bordene når alle var ferdige etter endt måltid. Jeg var den som la sammen hånduker og vaskekluter til hele lageret var fult. Jeg var den som gjennom hele dagen tørket opp kaffe og saft-søl på bordet i gangen, og ivrig fulgte med at alle hadde det de ønsket av drikke på røykerommet…
Aldri slo tanken meg om at dette var de ansattes jobb, – at MIN jobb som inneliggende pasient var kun en ting: Nemlig å ta vare på meg selv. Vise hensyn til meg selv. Vise medfølelse ovenfor meg selv. Og ikke minst, tenke på MEG selv for en gangs skyld.

Neida, aldri slo tanken meg overhode at JEG også hadde rett på de ansattes oppmerksomhet, de daglige samtalene vi EGENTLIG skulle ha, og egen-tid med de som f.eks gåturer ut i frisk luft. Men jeg lot alltid alle andre blir prioritert først, – var det ikke plass eller tid nok til alle, (noe det ofte ikke var) , nei da gikk jeg på rommet og lot de andre få tiden med de ansatte. Jeg klarte meg selv, jeg…. (noe jeg langt ifra var i stand til..)


Jeg satt (altfor) mye for meg selv i smerten og sorgen min. Bak låst dør på badet, så ingen skulle se meg. Jeg skulle nemlig ikke ta plass, jeg fortjente ikke å bli sett og hørt, trodde jeg.
Det var andre regler for meg, i følge min veldig syke tankegang som jeg ikke lot andre få ta særlig del i.
Den tankegangen jeg ennå tidvis kan ha, men som jeg nå klarer å forstå hvor u-rasjonell den faktisk er. Og dermed klarer jeg å skyve den laaaangt bak i hode om den skulle dukke opp, og handle ut ifra det jeg har forstått er sannheten og den faktiske virkelighet.

Jeg kjente ofte på kroppen hvor tappet for krefter og energi jeg ble av å være i miljøet. Jeg ble så sliten av å ta innover meg alt det vonde medpasienten fortalte og delte. Jeg klarte ikke stenge det ute, og jeg bar alt og alle på mine skuldre som om det var min egen jobb å fikse, trøste, hjelpe.
Alle tårer jeg tørket, og alle hender jeg strøk.. Jeg kjente ofte jeg ikke orket å være i miljøet, for det var så mye vondt, så altfor smertefullt å se så unge mennesker slite så forferdelig.. Men jeg klarte ikke la være.
Jeg klarte ikke se noen ha det vondt uten å gå bort til menneske å spør om hun/han ville snakke om noe, gi en klem, en hånd å holde i.

Jeg tenkte aldri på at jeg også, hadde det vondt.. At jeg også trengte noen som så MEG. At jeg også var innlagt av en grunn, og at jeg hadde lik rett som de andre på samtaler og egen-tid med kontaktene mine.

Jeg skulle ønske jeg innså dette for lenge siden..
Nemlig at å ta vare på seg selv først, hverken er egoistisk eller negativt i det hele tatt, – men at det er en absolutt nødvendighet for oss alle mennesker, og særlig om man har helseplager. At å ta vare på seg selv, faktisk er en sinnsykt BRA ting å gjøre!


Jeg skulle ønske jeg hadde skjermet meg selv mer, når jeg følte det ble for mye for meg. – Ja slik jeg gjør nå. For det er så innmari viktig for å fungere i hverdagen vår!


Det jeg har lært meg det siste året, er at det er ikke egoistisk å sette seg selv og sin egen helse først. Det er faktisk det eneste riktige å gjøre, for om jeg sliter meg ut på å være ett “JA” menneske, hvor nyttig er jeg DA når jeg ligger der, utmattet i sengen i flere uker i strekk? Når vekten raser til faretruende BMI og sonde-ernæringen begynner å puste meg i nakken igjen? Hva kan jeg bidra med for noen, da? 
Absolutt ingen verdens ting.

Å ta vare på seg selv er ikke egoistisk, det er det beste du kan gjøre både for deg selv og for de rundt deg.🤗😊🙏
Husk alltid på det! 💚

@LunaCh 💕

Kontroll, stabilitet og ro.


“Jeg løper, løper til leggene og lårene brenner som ild. Men jeg fortsetter, jeg kan ikke stoppe nå, klarer ikke stoppe, får ikke lov å stoppe, KAN ikke stoppe, – jeg må fortsette, har da vell mer selvdisiplin enn å gi meg nå?
Så jeg fortsetter, jeg løper, jeg løper selv om kroppen snart sier stopp. Jeg løper gjennom og ut av skogen, bortovr alle disse gatene hvor menneskene ennå ikke har stått opp, kl er bare 05.00, nærmer seg 06 nå, ruten min er snart over. Den faste ruten jeg løper hver eneste morgen, til fast tid og alltid på tom mage løper jeg til jeg ikke klarer løpe mer. Til beina ikke klarer bære meg ett steg lenger, ja først da får jeg lov av meg selv, å gå hjem..

Hva løp jeg ifra? Det spørsmålet stilte jeg meg selv aldri.
Jeg forsøkte å løpe ifra meg selv, det ser jeg veldig tydelig nå i ettertid. Det var for mye kaos i livet mitt, for mange mennesker, for mye uro og stress, det var alltid noe eller noen, og jeg behøvde en måte å få litt kontroll over noe i livet, – da jeg ikke følte jeg hadde kontroll eller oversikt over noe som helst.
Alle mennesker har behov for kontroll over livene sine, hverdagen sin, – det er det som gjør at vi føler oss trygge og rolige. Det er helt normalt og helt naturlig, det er også helt nødvendig for å kunne finne ro i seg selv og for å holde symptomtrykket nede.
Men det tok meg mange år frem til jeg innså at jeg aldri kunne oppnå indre ro og generelt ro i hverdagen min, om jeg fortsatte på denne måten. Så jeg fortsatte å løpe jeg, jeg løper, løper løper og løper. Helt til beina ikke klarer bære meg lenger. Helt til trykket i hjernen blir for stort og synet forsvinner og blir til ett eneste sort hull, ja jeg løper helt til jeg faller på bakken, jeg løper hver eneste dag frem til jeg ligger der, til jeg besvimer og kroppen igjen sier stopp. For først da, føler jeg at jeg har kontroll over noe, over hverdagen min. Meg selv. Livet!

Jeg kan ikke gi meg, kan ikke stoppe opp å kjenne etter. Jeg vet ikke hvorfor jeg løper, men jeg vet bare at jeg trenger det. Jeg behøver å føle en slags kontroll over meg selv, over kroppen min, få en pause fra alt kaoset i mitt eget og i andres liv, alt dette stresset rundt meg som påvirker meg mer enn jeg har kapasitet til å takle. Jeg trenger en pause fra min egen men også andres smerte som jeg tar til meg som min egen.
Smertetrykket er for stort, så jeg må løpe til det gjør vondt. Kjenne en annen smerte enn denne indre brennende smerten som jeg aldri får tatt pause ifra, det er alltid noe, eller noen, som sliter. Og jeg tar det som min oppgave å bære den. Jeg bærer min egen og andres smerte til jeg ikke lenger makter. Til det blir for vondt, for smertefullt,- for mye. – Så jeg løper. Jeg løper gjennom skoger, frem og tilbake de samme gatene, ruten ned til butikken og 10 runder (er ett minimum) rundt fotballbanen som er på veien hjem. Jeg løper der hver morgen, hver dag, samme tidspunkt, samme runder, samme musikk på ørene. Repeat, alltid på Repeat. Slik som livet mitt er. Gjentakende, alt er det samme, år etter år. Fult av uro og kaos, stress og smerter både her og der.
Så jeg løper, jeg løper til jeg ikke kjenner noenting annet enn en fysisk smerte som er så sterk at den indre blir borte. For en liten stakke stund…

Jeg løper, jeg løper og løper til jeg ikke finner igjen meg selv. Jeg løper til livet svinner bort. Jeg løper og løper, til alt kaoset forsvinner, til stresset i meg roer seg, til verden går saktere og saktere. Jeg løper til jeg ligger der. Bare da får jeg en pause fra alt, bare da føler jeg at jeg har kontroll over livet mitt, over alt som skjer i og rundt meg. Bare da føler jeg at jeg får fred fra verden som snurrer så altfor fort rundt, altfor fort til at jeg klarer henge med.

Jeg løp. Jeg forsøkte lenge å løp ifra meg selv, på mange forskjellige måter. Jeg løp helt til jeg forsvant og jeg fant ikke igjen meg selv på mange mange år.
Men j
eg har sluttet å løpe nå. Jeg forsøker å ta kontroll over hverdagen og livet mitt ved å gjøre noe så enkelt (men så vanskelig) som å “kjenne etter”.
Kjenner du etter? Har du prøvd det?
Jeg vet det kan være både skummelt og veldig vanskelig, det er veldig krevende å kjenne etter når man aldri har gjort det før. Men vet du, det er faktisk helt nødvendig, og jeg begynte den prosessen i 2016. Det er tre år siden nå og jeg øver meg fremdeles.
Jeg klarer det fremdeles ikke hundre prosent, men jeg klarer det mer og mer, og det siste halv-året har jeg virkelig tatt det mer og mer på alvor. Jeg gjør det jeg må for å oppnå det jeg ønsker mest. Og akkurat nå? Så er det bare en ting jeg ønsker, å det er å kjenne på fred og ro i livet. – Det er det jeg jobber mot hver eneste dag. Og det er derfor jeg oppsøker naturen mer og mer.🌊🌲🍃🌳🌻🌼

Spørsmål du kan stille deg er blant annet: “Hva stresser meg?” “Hva skaper unødvendig uro?” “Hva kan jeg eliminere for å skape mer ro og mindre stress i hverdagen?”
“Hva kjenner jeg at jeg behøver nå?” “Hva kan jeg gjøre, for å få det bedre med meg selv i livet mitt?”
“Når er symptomtrykket mitt mindre, og når er det sterkere?”

Jeg trekker meg mye mer tilbake nå. Det siste året har jeg i perioder trukket meg veldig tilbake. Både IRL og på SOME. – Nettopp fordi jeg kjenner det er godt for meg. Det gjør meg mindre symptombelastet. I perioder jeg kjenner livet er for mye, trekker jeg meg noen steg tilbake og bare hviler. Når jeg kjenner jeg trenger mindre inntrykk, ja da forsøker jeg å skjerme meg selv. Det er viktig å kjenne sine egne terskler og godta sine egne begrensninger. Det er lov å ta vare på seg selv, det er viktig og helt nødvendig.
Ved å kjenne etter hva man trenger mer og hva man trenger mindre av, da oppnår du mer kontroll og oversikt.
– Og så må man gjøre endingene som må til, for å oppnå resultatet man ønsker seg. Ikke alltid enkle valg, men de er likevel helt nødvendige.💚

Jeg har kjent etter hva som gjør meg godt og ikke, og handlet utifra det som jeg tror lønner seg for meg både helsemessig og i livet generelt.

Som blant annet kjenner jeg til tider at SOME både kan skape stress i meg, og dette med at jeg føler på ett press til å være “på” hele tiden, – noe som igjen ikke er godt for meg. Dette er noe jeg nå jobber med å finne en god balanse på som er bra for meg.
Jeg har f.eks tatt en beslutning nå i påsken, at i alle høytider fremover, da kommer jeg til å være helt av-logget. Jeg ser det skaper bare mer uro og smerte i meg, og da må jeg gjøre endringer så det ikke blir det samme neste gang. Jeg prøver å gjøre mindre av det jeg kjenner skaper uro og stress i livet mitt, og mer av det som gir meg ro og stabilitet.

Jeg har levd lenge i kaos og uro, som f.eks alle årene på alle de forskjellige institusjonene, det er krevende å bo sammen med mange andre syke mennesker over så lang tid.
Nå er jeg kommet på ett sted i livet hvor jeg bare ønsker å ha mest mulig fred og ro. Derfor trekker jeg meg tilbake, og unngår mer og mer det som skaper uro og det som tynger meg.


Kjenner du etter hva som er godt for deg? Og gjør du endringene som må til?

@LunaCh 💚

Her og nå. Livet. Puste-pauser..🌊🙏

Ro, innvendig stillhet. Sjelero er det vell noen som kaller det, eller er det sjelefred? Uansett, denne indre stillheten og roen.. Kan du huske sist du kjente den? Den er helt ubeskrivelig deilig.🙏
– Det er en følelse jeg sjelden kjenner på, angsten er som regel der hele tiden og det er den som tapper meg aller mest for energi og krefter hver eneste dag. Men i det siste, tja kanskje det siste året, spesielt etter at jeg sluttet å drikke alkohol i en ekstremt usunn mengde hver eneste dag, – ja så har jeg kjent på denne følelsen oftere enn noen gang før. 

Den titter frem som solen bak skyene, – inni mellom slagene av selv-hat og ned-snakk av meg selv så kommer den og sier hei.. En varm og god følelse. Det er så fint..

Inni mellom alle de tusenvis av slagene jeg fører mot meg selv, hver eneste dag, så kommer den plutselig og uventet. Denne roen, med hvem jeg er, hvor jeg er, akkurat her og nå. Og jeg kan kjenne jeg endelig får til å puste. Puste dyyyype åndedrag helt ned i magen.🙏🌊
– Det er en så fantastisk god følelse å kjenne skuldrene senker seg og jeg bare puster helt fritt! Har du slike opplevelser inni mellom? Altså, du aner bare ikke hvor deilig det er å puste før du har kjent hvordan det er å streve etter å få nok luft i lungene. Det er helt ubeskrivelig!
(Kanskje er det nettopp det som er “det positive” ved å ha så mye angst? Man får gleden av å være takknemlig når man klarer puste ordentlig igjen.. Hm..)

Denne følelsen av indre ro, sjelefred.. Ja, med hvem jeg var, hvem jeg er nå, hvem jeg er på vei til å bli, så mye som kan forandre seg på så kort tid.. Så mye man kan lære av alle feilsteg men også riktige steg man har tatt og tar! Alt, alt som har hendt i løpet av livet, alle menneskene jeg har møtt på både godt og vondt, har ført meg hit, til akkurat dette punktet og stedet jeg er i livet. Til akkurat dette minuttet, til akkurat dette stedet, helt hit til her vi er nå. Er det ikke rart..? Hvordan vonde livshendelser, traumer og feilsteg, – ja, alt i fortiden, det har ført oss frem hit. Til dette sekund.

Vi er ikke perfekte, ingen av oss. Vi er kun mennesker, alle som en. Det er viktig å huske på. Du kan aldri kjenne indre ro om du kun “banker opp” deg selv hvert sekund hver dag, for alt du har gjort feil eller ikke gjort i dette livet. – Men det er lettere sagt enn gjort, hva. Dette med å “bare legg det bak deg å se fremover nå” som så mange råder deg til. For sannheten er at så enkelt er det ikke for alle. Mange har vi ikke den luksusen å faktisk kunne bestemme det selv når kroppen husker ting hjernen har fortrengt.
– Men det er viktig å forsøke, og å klare kunsten å se mer fremover enn tilbake, for vi kan ikke endre fortiden vår, men vi kan alle gjøre fremtiden vår best mulig. Det er sannheten, og det er dette vi har. 🙏💚

Jeg forsøker, snubler i mine egne føtter støtt og stadig, men jaggu så forsøker jeg i alle fall. Jeg har virkelig kjent på at mye av ting i fortiden har “spist meg opp” på innsiden. Jeg har og jeg trenger sårt å få noen puste-pauser fra alt det vonde, – og for meg så finner jeg kun de pausene når jeg er ute i naturen.
Der kjenner jeg alt slipper taket, jeg får puste skikkelig, der klarer jeg virkelig å kjenne at livet er ganske alright å leve også. Hehe, det er rart å tenke på. Hvor mye jeg ikke forstod av naturen, hvorfor folk valgte å bruke så mye tid der ute.. Vell, jeg forstår det helt klart nå. Så inderlig godt!

Har du noe sted, eller har du noe du gjør, som får deg til å føle du får en pause fra smerter og sorg? Om det er ett fysisk sted, eller ett trygt sted i sinnet..?💚Det er fint å vite at det finnes steder man kan dra til, både fysiske steder men også inni hode.. Der man kan kjenne seg trygg, kjenne at man lever og puster – her og nå.

 

Husk å pust, min venn. Husk å pust.🙏💚

@LunaCh 💚

3 ting.. Fakta om meg💭


3 TING JEG LIKER:

💭 Skrive og foto/fotoredigering📝📷
💭 Være sammen med mennesker som er snille. Dere er gull!🤗💚
💭 Vår/sommer.. HAVET og generelt den nydelige naturen vi har her i Norge!😍🌷🌻🌸 (Det er sååå deilig med lysere dager og varmere vær!)

3 TING JEG IKKE LIKER:

💭 Rot i hjemmet (er litt fanatisk til tider, hehe)
💭 Edderkopper (les: Livredd!)🙈
💭 Nysgjerrige nabokjerringer som spør og graver etter info fra andre naboer, for igjen å sladre til andre naboer..🤦‍♀️🙄

3 FAKTA OM MEG:

💭 Jeg er mer introvert enn man skulle tro. Jeg er ikke så åpen som mange tror og jeg velger hva jeg deler med omhu. Jeg henger med svært få mennesker og helst en person av gangen- og jeg trives slik.🙏😉
💭 Jeg har og bruker mye galgenhumor, noe jeg ser på som en av mine bedre egenskaper… Jeg tror humor i hverdagen er svært viktig, og at det hjelper på helsen å ikke ta seg selv så forbanna høytidelig.😉
💭 Jeg blir fort utmattet og trenger veldig mye hvile, – hver eneste dag..😴

3 TING JEG ØNSKER MEG:

💭 At de jeg er glad i som er syke skal bli frisk(e).❤
💭 Mange fine dager i vår/sommer ved sjøen og i skogen!🌲🌊🌞
💭 Bedre helse, både fysisk og psykisk.

3 TING JEG BURDE:

💭 Si mer JA og ikke overtenke og gruble på alt..💭
💭 Ta mer pauser fra sosiale medier når jeg kjenner det er fullt i hode.😉
💭 Se mer fremover og mindre tilbake.

3 TING JEG ER FLINK TIL:

💭 Å holde orden i hus og hjem. Gjøre det hyggelig og trivelig i huset.🌻🌼🌷
💭 Å tenke det verste…🙈
💭 Gjøre det beste ut av situasjoner som dukker opp.🙏💚

3 TING JEG IKKE ER FLINK TIL:

💭 Legge bak meg ting jeg har gjort feil eller når jeg har såret noen uten å mene det.😔 Tenke at jeg er bare ett menneske jeg også og gjør så godt jeg kan. Dette må jeg øve meg på.
💭 Holde blomster i livet!🤦‍♀️🌷 Men jeg blir bedre for hvert år som går! Gir absolutt ikke opp!!😅 Allerede fått kjøpt meg to nyyyydelige Hortensiaer til veranda-kassene mine, – så her er vi tidlig ute gitt!
Jeg bare ELSKER blomster, til tross for at jeg ikke har særlig grønne fingre. Kremt.. Men øvelse gjør mester så! Vi prøver i år igjen! 😉🌷🌼🌻

💭 Å huske ting. – Hukommelsen min er skikkelig dårlig, og jeg må skrive opp så og si liksom ALT.. Godt jeg har mange post-it blokker i hus altså. Hadde det ikke vært for dem hadde jeg nok glemt igjen til og med meg selv på vei ut døra🤦‍♀️😅

3 TING JEG SKAL I MAI:

💭 På mange maaange fine eventyr i skog og mark!🌲🙏
💭 Være mer sammen med mennesker!🙋‍♀️🤗🌞
💭 Nyte late dager i solen på verandaen min, med de fine babyplantene mine og Tiloen min🌞🌸

3 TING JEG GLEDER MEG TIL:

💭 Til Tilo slutter å spise opp plantene mine..😻😸
💭 Forhåpentligvis båt-turer i sommer
💭 Kroppen blir friskere og energi-lageret blir fylt mer opp..

3 TING SOM GJØR MEG AVSLAPPET:

💭 Sitte ved havet, høre lyden av bølgeskvulp.. Verdens beste ro🌊💦
💭 Sitte i en trygg armkrok..🤗
💭 Høre pianomusikk.🎶

3 TING SOM STRESSER MEG:

💭 Når det kommer uventede ting som skjer
💭 Oppgaver som skulle vært gjort men ikke blir gjort
💭 Når jeg omgås mange mennesker på en gang, blir det vanskelig å følge med i samtaler osv..


@LunaCh
💚

Hei, bloggen!🌼🌻🌸

Hei bloggen!🤗💚
Idag var det nesten litt rart å logge inn her, hehe.. Det er jo ikke å legge under en stol at jeg har mine stunder hvor jeg trekker meg litt mer tilbake, der jeg deler mindre og til tider ingenting.
Jeg har også de siste par årene hatt mye ambivalente tanker og forhold til sosiale medier… Men det kan vi snakke om en annen gang.😉

Jeg har trukket meg litt tilbake noen dager nå. Påsken i år var veldig tøff for meg, – og jeg fikk meg noen smeller som gjorde at jeg faktisk ikke har orket å være på sosiale medier de siste tre par dagene i det hele tatt.
Og nei, ingen skade eller annet. Jeg stod i det, med begge beina på bakken. Jeg klarte det, og jeg vet jeg klarer det nå i mai og sommer’n også.

Det er bare litt tøffere når man skal lære hjernen nye mønster. Når man skal velge riktig til en hver tid, – gjøre det man har lært seg, og ikke det man “alltid har gjort”.



Det er ikke bare bare, skal jeg fortelle deg. Derfor er det kanskje viktig å ta seg gode puste pauser når man har stått lenge i stormer som er veldig annerledes enn da disse var fulle av blod, åpne sår som måtte fikses, ambulanse, innleggelser tja, KAOS. – Ytre kaos.

Nå er kaoset nemlig på innsiden, hele tiden. Kaoset er ikke forsvunnet, det er ikke borte, det er i hode og i kroppen min – uten “utløp” som er tydelig for andre lenger.
Nå står jeg i kaoset uten å løpe ifra det, uten å flykte. Og det gjør meg til tider utmattet og jeg kjenner meg mer sliten enn før. Det er langt ifra lettere nå enn da jeg bar fysiske sår og skader, – det er kanskje om mulig faktisk ennå litt mer tyngre og tøffere nå. Nå som jeg skal takle alt uten.

Men jeg vet og kjenner det i meg, at jeg er sterkere i meg selv nå, sterkere til å stå i det, og kanskje litt mer klar for å ta tilbake livet.

Jeg håper påsken har vært snill mot dere i år, og at dere har det så bra som mulig er. Jeg personlig synes at det er godt at hverdagen er tilbake nå og rutiner og alt er på stell. Og ikke minst er det veldig godt å kjenne våren er kommet til vestlandet!🌻🤗

Varme klemmer til dere fra meg! Ta vare!

@LunaCh💚

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no