Hvorfor så og lyttet dere ikke?

Det er ett spørsmål jeg har stilt meg selv, om og om igjen. Og det er: Hvorfor så dere meg aldri? Hvorfor lyttet dere ikke når jeg forsøkte snakke med dere?
– Mennesker som jobber i helsevesenet, på veggene i lokalet deres henger det diplomer de har mottatt og avisutklipp ang deres gode helse-tjeneste for mennesker som sliter, smilende damer møter deg med en utdanningen som skal gjøre dem i stand til å hjelpe mennesker i krise.

Men det jeg ikke forstår er.. Hvorfor har det seg slik at de aldri klarte hjelpe meg, da? Var jeg ett unikt tilfelle, ett helt umulig tilfelle..? For det tviler jeg på..For hvorfor.. Hvorfor klarte da helt vanlige jordnære mennesker, helt uten noen form for utdanning innen helsesektoren, – ja de klarte å hjelpe meg. De klarte å hjelpe meg til å bli ett friskere og mer selvstendig menneske, noe som ingen i helsesektoren til nå har klart i løpet av 15 år.

“Dere klarte det vi aldri klarte.”
Ble nylig fortalt fra avdelingsleder i psykiatrien til mine tre BPA-er på ett møte.

Og jeg har tenkt mye over dette i det siste. Spesielt de ordene.. Som om det er BPA-ene som har gjort jobben? Uten dem ved min side ville jeg nok aldri ha klart å komme så langt som jeg har, men de har ikke gjort meg friskere, – DE har faktisk ikke gjort jobben FOR meg. Men det de har gjort, er å gå veien sammen med meg! DE har ikke klart det, VI har klarte det. SAMMEN!🤗🙌

De har vært krykkene mine gjennom og ut.. Og det er kanskje den største feilen helsevesenet har gjort hele veien, og fremdeles gjør. Denne tanke-gangen som vises akkurat her, og det ser jeg tydelig når jeg tenker tilbake på alle årene med dem i livet mitt.. – Jeg er nemlig ikke ubrukelig, jeg har både selvstendige OG jeg har reflekterte tanker selv om jeg er syk. Og jeg er heller ikke uhelbredelig, og det har jeg aldri vært heller. Jeg behøvde bare noen som kunne støtte og trygge meg på veien, noen som våget stille de tøffe og vanskelige spørsmålene og høre de tøffe ubehagelige svarene. Jeg trengte noen som TÅLET meg. Noen som hadde tålmodighet til å faktisk lytte til ordene mine, og faktisk ta de til etterretning.
Noen som hadde evne til å lære meg “hvordan og hvorfor”. Og ikke minst, noen som så MEG – bak alle diagnosene og symptomene som ble satt over en lav sko gjennom årene i helsevesenet.



Jeg husker godt alle årene jeg ropte til lungene mine ikke hadde mer pust igjen, til døve ører som ikke snakket samme språk som meg. Hvordan jeg sleit meg ut for å bli både sett og hørt som ett likeverdig medmenneske, som det menneske jeg ER og alltid har vært, – bak en haug av diagnoser som ikke en gang stemte. Bak alle symptomene som dessverre var alt som ble sett og lyttet til. (Som er noe av grunnen til at de aldri var i stand til å hjelpe/støtte.)

Jeg var her… Jeg var her, rett foran dere. Hele veien.. Men dere SÅ meg aldri.

Og jeg syns det er fryktelig trist å tenke på at det skulle måtte gå mange år tapt, før jeg møtte mennesker som tålte meg, og HELE meg. Ikke bare de bedre sidene av meg, men også de mindre pene.
Som klarte å se forbi alle de destruktive symptomene jeg brukte for å mestre ett usynlig helvete mange ikke en gang våget spør meg om, og som jeg ei heller fikk lov å dele med dem. Og jeg vil gjerne fortelle hva jeg tror og opplever ofte går så forferdelig galt mellom helsevesenet/helsepersonell og enkelt pasienter/brukere.

Det er enkelt å se tilbake at det var blant annet:
– Mangel på stabilitet.
– Mangel på kommunikasjon. 
– Mangel på gjensidig respekt, omsorg og ikke minst: Kjærlighet.
– Mangel på trygghet i relasjonen.
– Mangel på forutsigbarhet i hverdagen.

– Mangel på ro og alene-tid.
– Mangel på å se det friske I meg. (For det var der hele tiden….)
– At de trakk seg bort i de periodene jeg skadet meg mindre. (DVS: Da jeg jobbet beinhardt og behøvde dem som mest, for å mestre livet uten skade.)

“Dere klarte det vi aldri klarte”. Nei nei nei, det gjorde dem ikke. VI klarte det! SAMMEN! 🙌💚 Spørsmålet psykiatrien burde ha stilt på dette møtet hvor denne setningen ble delt ut, ble beklageligvis ikke stilt. Dessverre ikke noe som sjokkerer meg lenger akkurat det..

Spørsmålet jeg personlig mener og synes de burde ha stilt er dette:
“HVORDAN klarte dere å få så gode resultater på så kort tid? HVA var det vi ikke gjorde riktig? Hva har dere gjort, og hva gjør dere, siden bruker/pasienten klarer seg SÅ mye bedre i hverdagen nå? Vi lurer, for det er slik VI kan lære av våre feil og gjøre det bedre i møte med fremtidige mennesker med lignende utfordringer.”

Jeg velger likevel å besvare spørsmålet selv idag. Og det er så enkelt som at:
Jeg blir sett nå, som ett likeverdig menneske.
Jeg blir hørt nå, min stemme er like viktig og betydningsfull som deres.
Og jeg får lov å være hundre prosent – meg selv.
Jeg får lov og det er tillat med ALLE følelser i dette hjemmet som er mitt, både følelser som frustrasjon, sinne og tristhet er akseptable følelser. Irritabel kan jeg også være, (slik alle mennesker kan være inni mellom) og jeg får lov å være lei meg også – og vi snakker om det som gjør meg trist…
Det er nemlig ingen som nå lenger sier til meg uansett hvordan humøret mitt er og hvilken følelser jeg sitter med: “Det er sykdommen din som snakker nå, Luna”. Nei, ingen forteller meg det lenger. Ikke forteller noen meg dette heller: “Du må høre på oss, vi vet hva som er best for deg! Du må gjøre som vi sier.”. Nei, jeg får selv lov til å kjenne etter og gjøre det JEG kjenner er best for meg.
Jeg får lov å snakke om akkurat hva jeg vil i mitt eget hjem, sammen med de som er her på jobb. Om det er vonde ting, eller fine opplevelser. Alt, – det er ingenting jeg ikke får lov å snakke om, – og det er en friheten som betyr så uendelig mye etter så mange år med restriksjoner over samtale-emner i helsevesenet..



De SER meg og LYTTER til meg, som det menneske jeg ER!
De VET jeg er i stand til å ta egne avgjørelser, fordi vi snakker om det og jeg ber om rettledning om jeg selv føler jeg behøver det.
De VET også at jeg er i stand til å gjøre “mye”, bare vi gjør det på riktig måte. Fordi vi faktisk har en helt åpen dialog. Vi kommuniserer, og dermed unngår vi både missforståelser og slipper å måtte tolke situasjoner ut ifra vårt eget synspunkt. 

Spør heller en gang for mye, enn en gang for lite! Åpne opp for dialog, og lytt og se – selv om det er tøft. Det er så forbanna viktig at dere våger å spør de viktige spørsmålene, selv om dere er klar over at svarene kan være vonde og ubehagelige. Men er det ikke da desto viktigere å gjøre det?

– Kommuniser med bruker/pasienten. Se oss. Lytt til oss!
Det er mitt beste råd til dere som jobber i helsevesenet..

@LunaCh 💚

Uken som gikk #20

God søndag fininger💕
Hei dere, jeg skreiv igår at jeg skulle dele “Uken som gikk” idag, så her kommer det.🤗💕 Beklager for litt kortere svar denne gangen, jeg er ikke i form idag og har sittet mange timer bare for å klare det lille her.. Så da skjønner dere nok at konsentrasjonen og tilstedeværelsen ikke er helt god idag. Men jeg kommer sterkere tilbake, det vet dere😉 Never give up, you know💪😉😘

♥ Ukens høydepunkt:


Til tross for skikkelig dårlig vær denne uken, ble det tirsdags-tur likevel! 😉👏💪Det er jo bare å kle seg godt, for godt gjør det uansett å komme seg ut å bevege seg, se noe annet, trekke inn frisk luft, det har vi ikke vondt av akkurat😊🙌 Skikkelig koselig er det også å sette seg inn i Gapa-huken å spise nistemat!💕😘🙏

♥ Ukens nedtur:


Det må vell være at jeg har tilbringe veldig mye tid i senga denne uken. Veldig ofte er jeg så sliten at jeg bare må gå å legge meg.. 😔Det er vell en del av det å ha kompleks PTSD, – å slite med utmattelse i perioder.
Bare idag har jeg stått opp tre ganger allerede.. Håper jeg klarer sitte oppe til kvelden nå. 😊

♥ Ukens opptur:

At jeg klarte å sette meg ned å lage kort. 😍🙌 Det gjorde meg skikkelig glad..🙏💕😊 Har som skrivet over her ikke hatt særlig krefter eller energi i det siste, så det var ubeskrivelig godt å få til det. Blir så glad når formen er såpass en dag at jeg klarer gjøre og gjennomføre noe. Det er virkelig en god følelse!😊

♥ Ukens følelse:


Mest sliten og, .. Ja, sliten. Vet ikke om det er en følelse.. Jo, det er jo det? Kjennes i alle fall slik ut. Både psykisk og fysisk sliten.. Trenger mye hvile og søvn om dagen.

♥ Ukens Quote:

♥ Ukens tanke:

For å være helt ærlig så er tanke-kapasiteten min betydelig redusert om dagen, så jeg aner ikke.. Jeg tenker mye på tennene mine og prosessen jeg er i med å fikse dem.. Det tar på kreftene å være i tannlege-stolen hver eneste uke, mnd eter mnd, – men jaggu meg ser jeg at jeg klarer å møte opp og gjennomføre. Jeg blir sliten og legger meg når jeg kommer hjem, men det er godt å vite at nå tar jeg skikkelig tak i det nå og at jeg endelig skal få orden på de nå.. “En gang mindre” tenker jeg for hver gang jeg er der. “En gang mindre”
Jeg presser meg mer enn noen kan fatte, for å klare det.. Og jeg er skikkelig glad for at jeg prioriterer dette nå. Psykisk uhelse går ikke bare på psyken med årene, det går også utover det fysiske, – og tennene er endel av det.
Nå gleder jeg meg til å snart kunne smile stort igjen, det skal bli så godt å få bort både tannverk, smerter og å kunne tygge skikkelig igjen..😄 Så jeg skal stå løpet ut, I can do this!!💪👊

♥ Ukens sang:

Ønsker deg en best mulig dag! Ta vare på DEG.💕❤
NB: Blir forresten skikkelig glad om dere vil legger igjen en kommentar, om tema dere ønsker jeg skal skrive mer om. Tuuuusen takk viss dere gidder å ta dere tid til det! 🤗💕🌸 Smiiil… og varm klem til dere, krigere! Heier på dere!!🤗💕💚

@LunaCh ❤

🌈Be the rainbow in someone elses cloud🌈 #Avledning

Hei hei og riktig god helg, dere! 🤗💕 Hvordan har dere det idag?💚
Jeg har sittet hele dagen ved skrivepulten i hobby-hjørnet mitt her hjemme, bare koset meg med kortlaging i pysjen! – Det er en av de beste metodene jeg har hvor jeg kan kjenne jeg senker skuldrene, ja faktisk kan kjenne jeg slapper skikkelig av. Jeg kobler totalt ut verden og alt som er vanskelig forsvinner liksom for en liten stund.
Det føles som om stormen innvendig stilner litt, angsten er nemlig ikke like krevende akkurat der og da mens jeg klipper og limer, – sinnet mitt blir litt lysere..

Jeg har funnet “min ting” som fungerer i vanskelige perioder, hva som hjelper meg på tøffere dager og hva som absolutt ikke hjelper i det hele tatt. Avledning er veldig viktig, selvsagt i begrenset omfang.
Scrapbooking, er en av mine metoder for å holde meg mer “her og nå” på dager hvor jeg sliter ekstra. Jeg får koblet litt av når jeg kjenner kaoset river og sliter i meg. Ja rett og slett får jeg på en måte en liten “hvilepause” eller en såkalt  “Timeout” fra alt rundt og i meg.

Hva gjør du for å avlede deg når tankene/følelsene/stemmene herjer som verst?
Har du funnet noe som funker for deg?

Det ble ett veldig fargerikt kort idag! Skikkelig knallfarger, primært Orange, gult og rosa.
Hva syns du? Liker du fargerike kort?🌈💚💕

Jeg liker så godt lag på lag som dere ser på bilde over her. Ha lagene i forskjellige høyder. Det heter vell på scrapbooking språk: “Stamp-up Card”.. Syns det blir en så kul effekt som gjør mye ut av seg.😍🙌

Når man sitter slik så er det faktisk eneste fantasien vår som kan sette en stopper. Jeg aner faktisk ikke hvordan kortet blir selv en gang før det er ferdig,- for jeg går ikke etter noen mal eller noe. Alt blir til etterhvert som jeg klipper og limer, så legger jeg ting oppå og ser før jeg limer det fast, – det former seg mens jeg holder på med andre ord. Det er vell det jeg syns er så gøy, – jeg aner aldri hvordan resultatet blir, og det blir aldri som jeg egentlig hadde tenkt, hehe..😊🌈💚🌸

🌞🌈You Are My Sunshine🌈🌞

Ikveld skal vi lage pizza og se på film, jeg og BPAen min. 🤗💕✨Det gleder jeg meg til.🍕😘 Bare en skikkelig kosekveld.. Blir nok tidlig seng som vanlig, ellers tenkte jeg å skrive “Uken som gikk” til dere imorgen. – Det har jeg ikke gjort på lenge..

Håper du har det så greit som mulig, og at du får en fin lørdagskveld!
Ta vare!💕 Ekstra stoooor klem fra meg!🤗💕🌈💚

@LunaCh❤

Akkurat nå..✨💖


Sports-BH og Iphone-deksel fra Aliexpress.

Hei hei!🤗💕🌸🌈✨ Hvordan har dere det, fine? Håper dere har det så bra som mulig.. Idag har jeg en Hvile-dag jeg. Har dere slike dager? Me-time liksom.
Når jeg har tre avtaler etter hverandre (fordelt på tre dager altså), så trenger jeg en dag der jeg bare henter meg inn igjen. Mandag var jeg hos tannlegen igjen OG handledag, tirsdag var det tur-dag og igår var det lege-samtale. Så idag har jeg en pysj-dag, hvor jeg hviler på sofaen og sover i senga inni mellom, ser TV-seirer og bare er – alene.
Minst mulig av inntrykk, slik at både hode og kropp får hvilt seg og hentet litt krefter til de neste dagene.
Jeg øver meg faktisk på å hvile, heh, som sikkert for mange høres temmelig merkelig ut, men som for mange av oss faktisk er en real utfordring som trengs å øves på for å mestre. Så da tenkte jeg at jeg kunne jo sette meg her å skrive litt.. Jeg liker godt slike lister, så tenkte jeg kunne jo lage min egen versjon av “Status Akkurat nå” som jeg ser mange bloggere skriver. 😊😘

Akkurat nå..

🎧Hører jeg på: “Sanctuary”, fra TV-serien Nashville (som jeg virkelig anbefaler! Kjempe fin serie med mye fin musikk.)

💭Tenker jeg på: At jeg vil på en skogstur i helgen..😘🌲 Det gjør alltid så godt å komme meg ut i skog og mark, ikke bare for kroppen men mest for hode og ikke minst angsten. Den er så å si ikke tilstede når jeg er der ute.. Helt utrolig hvor mye indre ro jeg føler når jeg går der ute blant trærne og elvebredden.. Magisk!🙌

👗Har jeg på meg:
Pysj-bukse fra cubus, kosesokker fra samme sted. Og en gammel slitt tynn genser med til sammen NI små hull, godt brukt si!🙊😅 – men som jeg ikke klarer å kaste… Den er jo sååå god!!🤷‍♀️🙈🙊🙈 hehe..

🙏Er jeg takknemlig for: At menneskene rundt meg er akkurat som de er. Så forståelsesfulle og fine.. Verden er full av kyniske mennesker som utnytter og trykker andre ned… Så det å ha genuine og ekte mennesker rundt seg, som bryr seg oppriktig og er full av kjærlighet, det er en gave i seg selv.🙏❤

✨Drømmer jeg om: Våren. Det er en nydelig tid vi har fremfor oss nå.. Og gjett om jeg gleder meg til alle fine opplevelsene jeg skal oppleve i vår og sommer.. 😍🙌Jeg gleder meg så inderlig til varmere dager og mer sollys.🔥🌞

🥤Spiser/drikker jeg: Chips med dipp og drikker Cola Zero på boks… Sunnheten sjæl, si!

💭Føler jeg: meg veldig veldig sliten.. Men samtidig er jeg stolt over alt jeg har klart i det siste. Alle disse mnd jeg har klart å holde alle avtaler jeg har hatt, og som jeg ser mer og mer hvor bra har vært og er. Er stolt over at jeg hver uke klarer trosse angsten og gjennomfører det jeg skal, selv hvor vanskelig det er for meg. For det er ikke lett å komme seg ut av døren alltid.. Uavhengig av hva det er jeg skal.
Og slik er det når man konstant er på underskudd av energi og krefter.. Derfor er dager som idag hvor jeg bare går å legger meg å sover når jeg kjenner meg sliten, så utrolig viktig.
Det er så viktig å lytte til kroppen, om ikke går man bare som en tikkende bombe som til slutt eksploderer.
Jeg føler jeg har kommet langt, når jeg tenker på akkurat det. Jeg lyttet aldri til kroppen før, og jeg gikk på forferdelig harde smeller som kostet meg nærmere ett år å komme meg opp igjen av.

💭Status akkurat nå: Tilo har endelig sovnet, han har herjet på i hele formiddag som kattunger flest gjør. Så nå kan jeg kanskje få litt ro til å prøve meg på litt scrapp-booking igjen. Den hobbyen er en slik fin ting som gjør at stresset i meg forsvinner litt. Jeg finner en slags ro i å sitte med kortlaging, det er liksom som om alt annet forsvinner når jeg måler opp, klipper og limer. – Må være nøye, samtidig ikke FOR ekstrem, det er jo hjemmelaget tross alt. (Jeg kan være veldig perfeksjonist…)

Hva gjør du på idag, da? 😘🌸Håper du tar vare på deg selv så godt som du kan, sterke flotte menneske.. Husk på at DU er viktig og at DU er elsket! 🤗❤✨🌈💕

@LunaCh ❤

Tirsdager er blitt som rekreasjon for meg



Det er tirsdag igjen, min favoritt dag.😍
Jeg elsker tirsdager, for det er dagen det er tur-dag ut i naturen. Fast avtalt, og ingen unnskyldning er god nok for å ikke gjennomføre. Det var avtalen oss mellom, og jaggu meg har jeg overrasket meg selv her, for jeg har klart å få på meg tur-tøyet uansett vær, form eller hva annet som har måttet skje. 💪👊 – Kanskje fordi jeg har forstått og erfart at selv om dagen min er skikkelig dårlig helsemessig, så hjelper det meg mer å være der ute – enn å sitte her inne.🙏
For en fin ting å erfare, dere.
Det hadde jeg aldri trudd for bare ett halvt år siden. At JEG kom til å forelske meg i naturen, smile og le med hele meg mens jeg løper etter løv og henger i trærne, – haha, nei det trodde jeg aldri kom til å være “meg”, men så feil kan man ta.🙌🙏

Jeg har funnet ut at “meg”, det er i konstant endring. Jeg er mer meg enn jeg var for bare ett år siden, ikke for å snakke om ti år siden. Og jeg er mer enn jeg trodde jeg kom til å bli. Vi mennesker er i konstant endring, vi lærer og vokser av erfaringer, – både gode og dårligere, og utviklingen stopper ikke om du ikke selv velger det.
– Vi utvikler oss med årene og det er noe av det beste med å bli eldre, vi blir mer oss selv. Gir mer faen i hva andre måtte mene og tro, og gjør heller det vi selv ønsker og føler er rett for oss. 30 årene er desidert bedre enn 20 årene på den måten, uten tvil.

Det er tirsdag igjen, og vi fant nok en ny sti som vi aldri før har gått på. Jeg fant meg selvsagt en ny favoritt plass idag også, noe jeg sier mest trolig hver eneste gang vi finner en ny plass, haha! 🙈😅 Men gud, det er jo så vakkert alle steder!! Ååh jeg ser for meg mange fine vårdager gående på denne stien. Så mange årstider vi skal oppleve her! Så mange fine samtaler vi skal ha og så mye god nistemat vi skal spise. 

Vi skal rusle i akkurat det tempoet som passer oss, raskt nok til å holde varmen på kalde vinterdager, rolig nok til å få med oss hver minste detalj naturen har å by på. Det er jo det som er så fint, at vi ikke løper i beina på hverandre for å komme raskest mulig frem, nei ingen heseblesende turer med øretelefonene på her i gården nei, – vi har ikke hastverk. Vi skal ikke rekke noe. Det føles som vi har all verdens tid, og det er kanskje det beste med det hele. – Det finnes ikke noen klokke å gå etter, vi ser ikke på klokken i det hele tatt. Vi tar den tiden det tar, og er ute så lenge vi vil. Det finnes ikke stress her ute blant trærne og ved elvebredden. Her kan vi bare være, og jeg elsker det. Å få lov å bare være. Å tillate meg selv å bare være.


Det er tirsdag. Og jeg er så takknemlig for hvert eneste steg jeg er så heldig å få lov å ta.

@LunaCh 💚

Gjør det koselig rundt deg, for DEG selv.🌸😊

Jeg sitter mest trolig 90 prosent av tiden min her i denne sofaen, i denne stuen. 90 prosent av tiden en uke består av, så er jeg faktisk her hjemme i leiligheten min. Jeg sitter ufattelig mye i pysjen her i sofaen og stirrer på denne data-skjermen. De resterende 10 prosent av tiden i uken er jeg utenfor døren, helst i skog eller ved havet, da sammen med noen som har mulighet å følge meg. Nettopp fordi jeg ikke klarer gå noe sted alene.
– Det er realiteten min, bak kulissene og fasaden som en blogg og Instagram poster kan skjule seg.

Når man er så mye inne som jeg er, og som jeg vet mange med f.eks angst-lidelse, depresjon, ME, fibromyalgi etc er, da tenker jeg det er veldig viktig å gjøre det mest mulig trivelig rundt seg.
Vi blir svært påvirket
 av omgivelsene våre, miljøet, det er det ikke noen som helst tvil i. – Jeg merker ekstremt godt på meg selv hvor mye både farger og lys har å si på humøret mitt og den psykiske helsen min.
Det er ikke å legge under en stol at å sitte inne så mye som jeg gjør, ikke er sunt hverken fysisk eller psykisk. Men så er sannheten den at ikke alle har ett valg. Når helsen ikke strekker til, så må man forsøke så godt man kan å godta situasjonen som den er og gjøre det beste ut av detNår det er sagt, betyr ikke det at det er enkelt. Det er jævelig kjipt, og det er helt greit å føle det også.

Jeg får nesten hver eneste dag meldinger om hvor koselig jeg har det, når jeg legger ut bilde av stuebordet med morgenkaffen fremfor meg. Og jeg vil bare si at jeg håper DU også gjør dette, gjør det koselig for deg selv.🌸🤗🕯

Jeg er veldig bevisst på dette, og det har jeg vært i flere år nå. For jeg har merket hvor mye det gjør med meg og med tankene mine. Det er så små enkle grep som ikke koster så mye energi eller krefter, men utgjør så enormt mye for den psykiske helsen min.
Bare d
et å ha noen friske fargerike blomster på bordet, ha en fargerik duk og noen tente lys, det skal ikke mer til! 🌸🤗🕯🌸🕯 Tenk at  noe “så lite” kan utgjør en SÅ stor forskjell? 🤗😍

Så idag vil jeg bare oppmuntre dere som er i en lignende situasjon som meg, til å gjøre nettopp det! Gjør det trivelig og hjemmekoselig for deg selv! Kjøp deg en fin blomsterbukett eller en plante å ha på bordet. Tenn te-lys å kok deg en kanne kaffe/ en kopp te. Gjør det lyst å trivelig rundt deg, – for DU fortjener det! 🌸🤗🕯

– LunaCh ❤

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no