De vanskelige valgene, men den viktige balansen.

#Reklame – JustStrong


Genser HER: PERFORMANCE ZIP TOP
Bukse HER: GREY BESTRONG JOGGERS

Jeg har aldri helt funnet denne balansen i livet, i hverdagen, som jeg har behøvd. Vell, ikke før nå. Jeg har gått på så utrolig mange smeller de siste årene, og jeg ser jo NÅ hvorfor.
Jeg klarte nemlig aldri å si nei, og sa jeg nei så tæret samvittigheten på så mye at jeg kunne like godt ha sagt ja. Jeg satt aldri meg selv først, ikke en gang nest-først, og jeg kjente aldri etter hva som gjorde meg godt og hva som gjorde meg både stresset, oppjaget, mer angstpreget og utmattet.
Jeg stoppet heller ikke opp, selv om kroppen min skreik etter hvile, nei jeg kjørte på og presset meg selv til mitt ytterste og enda lenger enn det, – ja helt til det sa stopp. Både kroppen min og jeg. Og jeg forstod ikke en gang hvorfor.

Hvorfor kunne alle andre gjøre SÅ mye MER enn meg, og jeg ikke en gang noen kaffeturer i uken, noen kaffebesøk hjemme om dagen, noen fester i helgene, hvorfor lå jeg sengeliggende i mnd etter mnd, når jeg gjorde SÅ lite? Hvorfor gikk psyken min rett til H—- hele tiden, og kroppen kollapset?

…Så lite, tenkte jeg… Leeenge tenkte jeg det. Altfor lenge. Det var tross alt langt ifra så “lite” som jeg trodde. Det var langt mer enn jeg hadde kapasitet og krefter til, kanskje ville jeg helt ærlig ikke akseptere det heller. Kanskje var jeg ikke klar for å akseptere det en gang. For jeg ville bare så gjerne være med, jeg ville bare så gjerne gjøre som de andre, og VÆRE som de andre. Være endel av noe.. Jeg også hadde lyst å være sosial, være sammen og ha det gøy når helgen kom. Klart ville jeg det! Men dessverre kostet det meg så altfor mye mer enn det noensinne gav meg. Jeg såg det bare ikke da. Og kanskje ville jeg ikke se det heller.

Det jeg gjorde, det løpet jeg i alle disse årene har kjørt, det har vært med på å gjøre meg veldig syk, og jeg har endelig forstått, akseptert og erkjent ovenfor både meg selv og de rundt meg, at jeg har ikke helse til det. At jeg må gjøre det jeg kjenner er best for meg nå, det jeg merker er sunt for min egen helse og det som er gunstig for meg i lengden. Jeg har langt ifra tatt hensyn til meg selv og min egen helse. Ikke før nå.. Og jaggu meg var det på tide! På tide å stoppe opp å se litt på livet mitt fra utsiden.

Jeg måtte kjenne etter og oppdage livet mitt, helt fra scratch. Hva jeg selv ønsket i livet, hva som er viktig for meg, hva jeg selv synes var gøy, hva jeg syntes gir meg noe, hva som tapper meg, hvem som er bra for meg og hvem som holder meg igjen.. Alle disse tingene var viktig å se litt nærmere på.
For levde jeg egentlig etter de verdiene jeg har inni meg? Var jeg sammen med mennesker jeg følte meg elsket av, som jeg følte gjorde meg godt, som jeg ble glad av og som løftet meg opp?
Har JEG også lik rett slik som andre har, til å velge hva jeg ønsker i dette livet?
 Hva stresser meg egentlig? Og hva gir meg indre ro? Hva trigger angsten, hva kan jeg gjøre mer av, for å temme den? Hva gjør meg egentlig glad? Trives jeg med så mye mennesker rundt meg hver eneste dag? Og blir jeg bedre av det? Hva gjorde at jeg holdt meg mest stabil over tid? Når blir jeg sengeliggende, og hvorfor?

– Slike tanker begynte jeg å sortere i, en etter en tanke.. Og det var det beste jeg har gjort i løpet av de siste 15 årene.


Det var mange tøffe spm å gå igjennom, og veldig mange vanskelige valg å måtte ta. Det var valg som jeg helt ærlig skulle ønske ingen mennesker på denne jord var nødt til å ta, og det var valg jeg ikke en gang ser på som valg – men som nødvendig for overlevelse, men som egentlig er helt umenneskelige å måtte gjennomføre.
Jeg gjorde det, likevel. Det var ikke lett, men jeg så ingen annen løsning for å i vare ta meg selv og min egen helse, mitt indre liv, ja, – mitt liv. Og jeg ser jo nå at jeg gjorde riktig, selv om det fremdeles gjør vondt.

Jeg har endelig innsett at jeg må leve MITT liv, og i det tempoet JEG har helse til. Jeg er stadig på etterskudd, og da må jeg prioritere hva jeg skal bruke både tiden og kreftene mine på. Det er selvsagt ikke en hverken ønskelig eller kul situasjon å være i, da jeg må velge bort veldig mye sosialt og ting jeg har lyst å være med på. For man velger ikke bare bort de negative tingene, – man velger også bort ting man har fryktelig lyst til. Både kafêturer, venninnekvelder, konserter man har lyst på, turer man ønsker å være med på, ol. Men når helsen ikke strekker til så er det ikke verdt det. Langt ifra verdt det.
Jeg har endelig nå funnet den balansen i hverdagen som gjør at jeg holder symptomene mine i sjakk. Som gjør at jeg føler meg mer stabil og mer tilstedet i det jeg gjør og i meg selv.
Jeg jager ikke meg selv lenger, jeg presser meg ikke til ting jeg vet jeg blir syk av i ettertid, jeg forsøker ikke å holde tempoet som andre rundt meg har, – for jeg har funnet det tempoet jeg, og kroppen min, tåler. Og den balansen mellom Sosialt – og Alenetid, som jeg har det best med.


PSSSST: Bruker du koden: LUNACHR10 hos JUST STRONG, får du 10% rabatt på hele kjøpet. 😉 

Det har vært vanskelig med så store livs-endringer, det har vært 2 år med prøving og feiling,- men nå er jeg endelig i ett spor jeg kjenner er godt for meg. Ett spor jeg aldri før har forsøkt, og som jeg føler passer meg og mine utfordringer best. Jeg har aldri kjent så mye ro i meg selv og så lite stress i livet mitt som nå. Og det er den beste gevinsten av å ta valg som kanskje ikke er så kult akkurat der og da, men som i lengden vil gi det beste resultatet.

Har du noen tanker om dette? Føler du at du har riktig balanse i hverdagen DIN? Som passer deg og ditt liv?

@LunaCh 💚

Tanker om #Livet..

Livet er langt ifra godt å leve, hele tiden.
Livet er langt ifra perfekt.
Livet gir meg ikke lykkelige øyeblikk, hele tiden.
Livet gir meg ikke kun gode dager. Ikke før, ikke nå.

Men.
– Livet ER godt å leve, inni mellom.Og oftere nå enn før.
Livet mitt er langt ifra perfekt, men det er det ikke for noen.
Livet gir meg lykke og det gir meg gode øyeblikk, mer nå enn før.
Livet gir meg gode opplevelser, vanskelige utfordringer, tøffe dager og lettere dager. Jeg ler og jeg gråter – mer enn noen gang før.
Det er tøffe tak og vanskelige avgjørelser å ta, hver eneste dag står utfordringene i kø. De indre kampene, de du ikke ser. De jeg ikke forteller deg om. De som jeg sloss mot, for meg selv, hver eneste dag. Selv på de gode dagene.

Men!
Livet er bedre nå. Ja, faktisk bedre enn noen gang. Det betyr ikke at jeg har det bra hele tiden. Det betyr ikke at jeg ikke har det vondt, eller at jeg er såkalt “frisk”.
Det betyr bare at jeg klarer å holde fast i det gode jeg har selv når jeg har det vondt. Det betyr at jeg klarer å være mer til stedet i øyeblikket, og at jeg tåler og står mer i det vonde nå,- ja i stedet for å flykte inn i destruktivitet for å unngå å møte det jeg ikke før maktet.



Jeg er ikke ødelagt, jeg er ikke som knust glass.
– Selv om mange har fortalt meg at jeg er det.

Jeg har kanskje fått ett liv som har mer utfordringer og prøvelser enn folk flest, jeg er kanskje  annerledes og kan  kanskje oppleves som litt merkelig og rar. Og ja, jeg er kanskje “skadet” av påkjenninger livet har gitt meg.
– Men jeg er meg. Jeg er meg, på både godt og vondt. Jeg som alle andre mennesker, gjør feil, og jeg velger å lære av de. Jeg tar kampene mine med nytt mot, hver eneste dag.

Nettopp fordi jeg velger livet. Jeg velger å leve, hver eneste dag. Både på de gode dagene, såvel som de vonde.
Jeg velger å stå opp og ta fatt på dagen, selv om det hadde vært enklere å ligge under dyna og beskytte meg mot eventuelle farer.
Jeg velger å gå ut døren oftere og oftere, selv om det alltid, hver neste gang, er en risikosport. Jeg velger å gjøre det, selv om jeg er fullstendig klar over at jeg utsetter meg selv for å kunne oppleve re-traumatisering og dissosiering hver eneste gang jeg forlater husets fire vegger. Men jeg velger likevel å gjøre det, til tross for at jeg vet det kan oppstå svært mye ubehag og fremkalle angstanfall. I verste fall innleggelse.

Men jeg gjør det, fordi jeg velger å LEVE livet med alle de kortene jeg har fått utdelt. Jeg tar det gode og det vonde hånd i hånd og velger å møte opp til nok en ny dag. Hver neste dag.

Og dette er livet. Livet er langt ifra perfekt, det er ikke godt å være til – hele tiden. Men så lenge man klarer å leve i de gode øyeblikkene og holde fast i de når det stormer som verst, – ja så kan man skape seg ett godt liv, til tross for mye vondt i hverdagen og til tross for mange daglige utfordringer. 

@LunaCh.❤

Q&A – Dissosiasjon💭

✨Q&A – Psykisk Helse – Dissosiasjon

Definisjon på Dissosiasjon:
“Dissosiasjon defineres
 i diagnostisk sammenheng som en forstyrrelse i de vanligvis integrerte funksjonene til bevissthet, hukommelse, identitet og persepsjon. I diagnosekriteriene for voksne deles symptomene opp i kategoriene: Depersonalisasjon, derealisasjon, identitetsforvirring, identitetsendring og amnesi.” – Google –

💚Kan du beskrive symptomene på dissosiasjon, og finnes det ulike grader?

Her er eksempler på forskjellige dissosiative- symptomer som jeg synes dekker bra. Listen er fra nettsiden “Nettportal for Psykisk helse”. – Man må ha mange, men ikke alle, av disse symptomene for å bli diagnostisert med en dissosiativ lidelse.

  • Personen “forsvinner helt” ifra kontakten underveis i en samtale
  • Begynner å snakke med barnestemme til tross for at han/hun er voksen
  • Får sterke kroppslige gjenoppleveleser av noe traumatisk
  • Følelsesløse områder i huden som ikke har noen medisinsk forklaring
  • Har uforklarlige lammelser eller kramper som ikke har en medisinsk forklaring
  • Hukommelsestap i forhold til viktige hendelser av nyere dato
  • Dramatiske humørsvingninger
  • Nummenhet og følelse av å ikke være til stede; uvirkelighetsfølelse
  • Transe lignende tilstander med tap av normal bevissthet; hvor dette ikke er framkalt med vilje f.eks i forbindelse med religiøse ritualer 
  • Selvskading eller suicidal atferd
  • Å føle at deler av kroppen ikke tilhører meg
  • Å få en annen type håndskrift enn den man vanligvis har
  • Å få tydelige endringer i sin personlighet som tyder på at man skifter fra en type til en helt annen type
  • Å høre stemmer i hodet

– Og ja, det er ulike grader. Noen har en “mildere form” for dissosiasjon, der de f.eks husker alt hva som har skjedd under dissosiasjonen, mens noen har helt hukommelsestap flere timer av gangen i døgnet. Noen splitter opp personligheten, andre gjør det ikke. Så ja, det er ulik alvorlighet grad innen dissosiasjon. Men det kan føles like ille for den personen som opplever det uavhengig av det. Det er viktig å huske på.

💚Hvordan var det for deg å få en dissosiativ diagnose?

💭 Det er jo aldri gøy å få en alvorlig diagnose. Det er jo en svært ekstrem situasjon når man opplever splittelse i personlighet, når man har fullstendig amnesi, når man prater og oppfører seg som ett barn når man i fødselsår er ett voksent menneske osv.
Men samtidig så fikk jeg endelig svar på HVA det var som gjorde dette, jeg fikk ett svar på hva som faktisk skjedde med meg, og det var på mange måter en lettelse. Etter så mange år hvor jeg ikke fikk noe  svar, ingen visste eller forstod hva som feilet meg. Der jeg ikke husket at jeg hadde både sagt og gjort ting jeg ble fortalt, eller når jeg våknet opp steder jeg ikke husket å ha gått til og ikke fant veien hjem. – Det er skremmende når man ikke forstår eller vet hva som skjer med deg, og de rundt meg i psykiatrien mente på den tid jeg var psykotisk i disse periodene det var verst. – Men heldigvis har forskningen kommet lenger nå, og nå har jeg endelig fått riktig diagnose, og da kan man også få riktig behandling og evt. medisinering.

Så for meg så var det både en sorg-prosess, men også en lettelse over å endelig å svar som jeg følte stemte overens med mine egne opplevelser i hverdagen.

💚 Er det slik at du kjenner at det starter med angst også tar det liksom over? Kjenner du når det kommer? Eller opplever du det på en annen måte?

💭 For meg så er det veldig forskjellig. Det er avhengig av hva som skjer rundt meg ofte. Det kan være en høy lyd som kommer uventet og brått på som skremmer meg, og jeg kan “forsvinne” og komme til meg selv flere timer i etterkant. De timene husker jeg ingenting av. Enten har jeg vært i transe, eller så har jeg skiftet helt og enten er “den minste, på 7”, eller Irene på 13.
Noen ganger kan jeg merke at det bygger seg opp, og da har jeg tid til å forsøke stoppe det. Dette finnes det teknikker til, og jeg har lært noen av de, men som psykologen min sier: “Dette tar tid. Ikke gi opp selv om du ikke får det til med en gang, det tar tid å lære hjernen nye veibaner.” 

Jeg tåler f.eks ekstremt dårlig stress, og forsøker så godt jeg kan å eliminere stress fra livet mitt nå. Dette gjør selvsagt at jeg må være flink til å sette grenser og si ifra om ting som påvirker meg negativt, og det er jo ikke en enkel sak. Jeg har blitt flinkere til å si ifra det siste året, men er fremdeles ikke flink nok. Men jeg forsøker å unngå stress-relaterte situasjoner så godt det lar seg gjøre, da dette påvirker meg utrolig negativt.
Stress gjør at jeg oftere faller utenfor toleranse vinduet, og dermed er det rask vei dessverre inn i en form av dissosiasjon. Når jeg er utenfor toleranse vinduet har jeg lite og nesten ingen kontroll, og da er det vanskelig og nesten helt umulig å fokusere eller hente seg inn igjen.

NB: Det er SÅ viktig å finne ut hvilken situasjoner som ofte fører til at man får en dissosiativ- episode. For å kunne få mer kontroll i livet sitt, og over seg selv og sin egen kropp, så må man finne ut hva som fører til disse episodene, slik at man kan gjøre det som er mulig for å unngå det.
Det vil alltid være triggere i livet man ikke kan kontrollere som fører til at man dissosierer, så da er det viktig å ta de forhåndsreglene som man har mulighet til, for å oppleve at man har litt kontroll i alle fall. Livet har nok av uforutsette ting som skjer..

💚Syns du noen ganger at det er en “god ting” å dissosiere?

Når jeg har vært utenfor toleransevinduet i mange timer, over – når hjernen føles som grøt, ingenting henger på greip og jeg blir helt totalt utmattet av det høye angst nivået – og det fører til at jeg stenger HELT av til slutt, ja da vet jeg at jeg har sagt: “Å gud så deilig å ikke kjenne NOENTING.” Så jeg har vell noen ganger opplevd at jeg har fått “en pause”, på en måte. Når alt slår seg av, når jeg ikke føler noenting, – blir helt emosjonelt avstengt, da har jeg noen ganger følt at jeg endelig får en puste-pause.

Men som oftes føler jeg det er både flaut, skamfullt, og også fryktelig skremmende. Du mister jo kontroll over både kroppen din og sinnet ditt, – og hvem ville ikke syns det er utrolig skremmende? 
Tror få kan klare å sette seg inn i det eller forstår den ekstreme belastningen det er for vedkommende som sliter med dette.
Det er jo en helt ekstrem situasjon og belastning, og når man ikke har noe valg annet enn å leve med det, ja det tror jeg få kan klare å forstå hvor tøft det faktisk er.

💚Er det blitt bedre eller verre med årene?

Jeg vil si det har blitt noe bedre. Jeg har jo endelig, ifjor, fått og får behandling for det, med en terapeut som hjelper meg å forstå hvorfor det er slik, lærer meg hva jeg kan gjøre og hva jeg skal jobbe med osv.
– Og det har jo med årene gjort meg mer bevisst på hva som faktisk skjer med meg. Jo mer jeg forstår av symptomene mine, jo mer føler jeg at jeg har en viss kontroll også. Og det er jo ekstremt viktig for ett menneske, å oppleve at man har kontroll over seg selv og i hverdagen sin.
Det var mye verre før da jeg fikk høre jeg var psykotisk hele tiden, og da jeg ble sendt til akutt post for hver gang jeg dissosierte. – Det var mange slitsomme og krevende år, og det ble mange unødvendige tvangs-innleggelser grunnet uvitenhet.

💚Jeg sliter med det samme. Har du noen gode råd for klare stoppe det?

💭 Dette jobber jeg selv med nå, og jeg er selv veldig i startfasen og har dessverre derfor ikke så mye kontroll selv, ei heller så mange gode råd å dele ut. Men det jeg vet har hjulpet meg mye? Det er å finne ut HVA som gjør at jeg får disse episodene. Som jeg skreiv at jeg tåler dårlig stress, da må jeg gjøre grep i hverdagen som kan fjerne mest mulig av det som forårsaker stress.
Og det å “jorde seg” er en av de tingene jeg jobber med. Når jeg merker det bygger seg opp, øver jeg meg på å f.eks klype meg selv i armen eller låret, eller sette beina i bakken og kjenner GODT etter at beina faktisk ER på gulvet. Å holde fokus HER OG NÅ, en setning som hjelper meg VELDIG MYE gjentar jeg om og om igjen. F.eks si: “Det er 2019 nå, og det er trygt.” Finn en setning som er enkel å huske, kort, men inneholder ordet TRYGT og årstallet vi er i akkurat nå. Si det om og om igjen, høyt, eller om du er på butikken eller omringet av folk kan du si det inni deg, – samtidig som du fokuserer på å kjenne etter at kroppen er her, – det er faktisk noe av det mest effektive jeg gjør for å hente meg inn igjen å stoppe det.

Jeg vet at å leve med en dissosiativ lidelse kan oppleves og føles som en døds-dom, som om livet bare IKKE kan bli allright, ikke en gang leves. Men det kan jeg si:Det KAN læres å leve med, det KAN blir bedre med riktig hjelp og behandling, og det KAN leves med på en okey måte.❤
Jeg må ærlig innrømme at jeg i perioder hvor det har stått på som verst følt at jeg ikke makter det mer, det er for krevende og for slitsomt. Men jeg har kommet meg igjennom tross mange tøffe episoder og skremmende opplevelser likevel. Jeg har erfart at jeg har perioder der det er mindre belastende, og de periodene er såå viktig å huske på for oss som lider av denne lidelsen, – for de gjør at livet til tross for dette KAN være greit å leve. 

❤ Så ikke gi opp, husk at det ER mulig å redusere symptomene, det ER mulig å få hjelp.❤

@LunaCh. 💕

Dørstokkmila.. #Motivasjon

Dørstokk-mila, vi kjenner alle til den hva? Den tunge veien det kan være å komme seg opp av sofaen til å kle seg, komme seg ut av huset å bevege seg litt. Det er tungt noen ganger hva? Nesten umulig kan det føles som. Når man att på til har sterk angst og er tungt deprimert, – ja da er det som å bestige Mount Everest hver gang man klarer å komme seg til ytterdøra bare.

Det er mange faktorer som spiller inn når man blir inaktiv, det er ikke fordi man er lat eller “ikke gidder”, og det blir tyngre jo mer man sitter inne, jo mer man isolerer seg, jo mer som tiden går. Ja jo tøffere og tyngre blir det å komme i gang. Tro meg, jeg sleit fryktelig i starten. 🙈Men jeg hadde bestemt meg, og når jeg først bestemmer meg for noe, ja da skal jeg gjøre det- koste hva det koste vil. Jeg er sta som ett esel, og heldigvis for det! Om ikke hadde jeg nok sittet her fremdels, i denne sofaen jeg var sååå forbanna lei av. I denne leiligheten som jeg følte kvelte meg mer og mer.

– I september i fjor bestemte jeg meg. Jeg bestemte meg for at “NÅ er det nok!” Jeg var nemlig SÅ fryktelig lei av å føle meg som en fange i mitt eget hjem. Jeg hadde sittet inne i snart to år, ja du las riktig, TO hele ÅR. Jeg hadde nesten ikke sett vennene mine i hele 2018, jeg isolerte meg mer og mer og ble mer inaktiv enn jeg kan huske jeg noensinne har vært.

Men jeg tok grep, og jeg er bare så sjeleglad for det!🙏😃💪 Jeg bestemte meg for at jeg skulle ut EN dag i uken. Og det handlet laaangt ifra om trening eller det å komme i bedre fysisk form, det handlet faktisk kun om EN ting: Det å komme meg ut av huset. Se noe annet enn de fire hvite veggene her. Det å få litt annet inn-putt, føle verden der ute som trygg(ere) igjen. Ikke føle meg så ekstremt redd hele tiden, oppleve av verden utenfor husets fire vegger ikke var så farlig som jeg opplevde og trodde og følte den var blitt.

Så jeg laget en bindende (muntlig) avtale med min BPA, at uansett vær (verdens beste unnskyldning for å bli i sofaen hva?), ja om det regnet eller snødde spilte absolutt ingen rolle, for jeg skulle UT.
Vi fant EN FAST DAG i uken (forutsigbart) til å kjøre til ett fint lite befolket område, for at det skulle føles trygt for meg, og så skulle vi gå en liten tur. Det fantes ingen unnskyldninger for å IKKE komme seg ut, jeg SKULLE, og det er desidert den beste avgjørelsen jeg har tatt!🙌💪👊😃



Men om det var tungt å starten? Gjett om! Det var fryktelig tungt å komme i gang, og jeg hadde svært  lite motivasjon for å si det mildt. Jeg hadde heller ikke tro på at det skulle GI meg noe. – Men så feil kan man altså ta. For er det NOE som har gjort meg godt? Ja da er det tirsdags-turene!🙌
😍🙌

Det tok meg mange mnd å komme hit jeg er i dag, mange tunge tak og mange tunge steg har det vært. For om jeg gledet meg i starten? Absolutt ikke.🙊🙈 Jeg gruet meg noe fryktelig! Jeg var livredd for å møte noen, egentlig bare for å gå ut døren her. Jeg syntes ikke det var noe hyggelig i det hele tatt, men jeg gjorde det likevel. Jeg gjorde det til tross for! 💪👊 Og noen ganger så er det akkurat det man bare MÅ gjøre.
Det var ikke mange meterne jeg gikk heller før jeg var både andpusten og sliten i beina. Men jeg kjente samtidig som jeg gikk, etterhvert som både ukene og mnd fløy avsted, at noe i meg gav mer slipp, noe føltes lettere og annerledes i meg, inni meg… i brystkassen min.. og det var angsten. Den gav slipp.



Angsten som har vært en SÅ ekstremt stor del av livet mitt, den som til tider har nærmest spist meg opp innvendig i perioder, ja den kjente jeg for hver tur vi gikk i skogen, eller da vi satt ved havet, generelt var UTE i den vakre naturen vi er så heldig å ha, at den gav mer og mer slipp. Jeg opplevde jeg fikk en pustepause. Ett avbrekk. 
– Det er nesten ubeskrivelig å forklare, og det er noe man bare må oppleve og erfare selv tror jeg. Jeg ble selv fortalt at det skal være til hjelp for angst, men jeg hadde ikke særlig tro på det for å være helt ærlig. Ikke før jeg faktisk opplevde det selv. Kjente det på kroppen selv.

er det langt ifra tungt å komme meg ut døren, dørstokk-mila er sjelden noe jeg kjenner på nå. Jeg har til og med øket tur-dagen til TO faste tur-dager i uken! 💪👊😍 Og jeg gleeeeder meg til hver tirsdag og hver fredag nå, det er desidert de beste dagene i uken! 😍👍😃🙌

Å komme seg ut i naturen er godt for både kropp og sjel, og det er faktisk helt sant: Det reduserer angsten betydelig, det hjelper på depresjonen, – og det er mye bedre å sitte her i sofaen med litt bedre samvittighet nå😉👌

@LunaCh ❤

Jeg vet bølgene kommer, men jeg lærer meg å surfe nå.

Jeg vet bølgene kommer, jeg vet jo det. De kommer til å slå meg så hardt overende at jeg ligger under vann å  gisper etter luft. Armene og føttene mine som famler i mørket mot de sterke kreftene som holder oss under, nede, under bølgene. En kropp som forsøker sitt ytterste på å beveget oss trygt opp til overflaten igjen, samtidig som det føles helt nytteløst mot de sterke kreftene vannet besitter. Bølgene er noen ganger for sterke mot ett lite menneske.

Jeg vet bølgene kommer, jeg vet jo det. Jeg vet jeg kommer til å være mer under vann, enn jeg er over. Jeg kommer til å kjenne lungene mine bli fylt opp av vann, at kroppen stivner til og jeg kommer til å føle jeg drukner. Jeg kommer til å drukne, igjen og igjen og igjen. – Jeg vet jo det, jeg har jo druknet så mange ganger før.

Jeg vet bølgene kommer, og jeg er allerede klar for den neste store som vil ta meg under. Men med årene som har gått, har jeg lært meg å surfe litt på de. Ja jeg har lært meg å surfe, de slår meg nemlig ikke like lett og ikke like fort under, som de gjorde før. Jeg har nemlig lært meg teknikker som gjør at jeg kan surfe litt på de, før jeg faller under igjen. Jeg vet jeg ikke kan surfe for alltid, men det gjør meg faktisk ingenting. Ikke så lenge jeg kan får lov å ri på bølgene for en liten stund. En liten pause fra kampen om tilstedeværelse, om overlevelse, om liv.

– Så lenge jeg kan få lov å føle bølgene under meg for en liten stund, så er jeg fornøyd med det livet jeg har laget meg nå. Så lenge ikke bølgene er over meg hele tiden, – er jeg takknemlig for det livet jeg er på vei til å lage meg nå.

Jeg skal ri på denne bølgene jeg er på nå, jeg skal føle vannet under meg til jeg igjen blir dratt under og må kjempe for livet. Jeg vet jeg kommer til å falle under raskt nok, jeg vet jeg ikke kan ri bølgene for alltid. Men vet du? Det er helt ok, så lenge jeg får lov til å kjenne bølgene under meg bare for en liten stund inni mellom kampene. En liten stund der jeg kan puste litt lettere, der jeg kan kjenne LIV i både kropp og sinn. Der jeg tåler å være i meg selv uten å flykte for mye. Der jeg kan få leve, litt.

De sekundene jeg surfer med soloppgangen i øynene, de er verdt alle de timene jeg er fastlåst under vann med mørket som sluker meg hel.
– De er verdt, det. SÅ verdt det.

@LunaCh 🌊

Uken som gikk #18 + litt tanker..

Hei dere! 😍❤  Håper dagen har vært snill mot dere, at dere har hatt det så fint som mulig, i den situasjonen dere er i. 💖 Vet jo at mange av dere som stikker innom her, er i svært krevende og vanskelige livs-situasjoner, noen innlagt og noen strever hjemme, mange av dere føler dere alene.. Vit jeg er her, jeg heier på dere alle, og jeg skulle så ønske det var noe jeg kunne gjøre for å hjelpe. Man føler seg ofte maktesløs, jeg kjenner i alle fall ofte på det… Vil så gjerne hjelpe, bidra, gjøre en forskjell for noen av dere, men så kommer helsa og utfordringene mine hele tiden i veien..😔😥
Det er vell en av de største grunnene for at jeg skriver… Jeg vet så altfor godt hvordan det er å sitte oppe om natten alene med sine vonde tanker og følelser.. Jeg vet godt hvordan det er å føle seg helt alene i verden, jeg vet hvordan det er å føle seg utenfor og annerledes. Jeg vil bare dere skal vite at dere er ikke alene..
Jeg får inni mellom DM og PM fra dere som leser, om at ordene mine gir dere håp og trøst, det er jeg så inderlig glad for. For det er jo nettopp det jeg ønsker, at dere skal føle dere litt mindre alene, litt mindre “annerledes og rar”, og kanskje at dere k
an se at det går an å reise seg, det går an å leve MED utfordringene og ikke IMOT, – selv om det ikke føles slik alltid. (Det gjør det ikke for meg heller..)

Vell, her kommer litt om uken min..😊

♥ Ukens høydepunkt:

Uten tvil turen til Flø med min bestevenn! 😍👌 Herregud det bare ER så deilig å være ute i naturen, være ved havet er bare MAGISK for meg. Jeg elsker også SKIKKELIG vær, så gleden var stor da vi kom frem og så det var de helt syyyyykt store bløger, det var såå mektig!! Syns det er kult å være vitne til slike sterke natur-krefter, altså!

Inner Peace er det jeg føler når jeg er ute i skogen eller ved havet. Aldri føler jeg meg så glad, så fri, så i live! 🙌🙏🌊✨😍



♥ Ukens nedur:

Hmm.. Kun at været har vært så ustabilt, noe som gjør at kroppen min ikke spiller helt på lag. Håper nå at det blir mer stabilt vær denne uken 😉✨ Ellers kan jeg ikke si det har vært noe spesielt denne uken..

♥ Ukens opptur:

At jeg har fått gjort alt jeg har satt meg som mål denne uka! Og det til tross for en uke med fryktelig mye kropps-smerter, og dager der kroppen (armene) sa helt stopp også. Så det er jeg veldig fornøyd med! Jeg kom i mål likevel! 😊😉💪👊


Til og med klart litt selvpleie på toppen av det hele.. ikke verst bare det… 😉😊

♥ Ukens følelse:

Mestring! 🙌😃👍 Har fått som sagt over, gjort veldig mye i leiligheten, ting som jeg har måttet utsatt grunnet helsen. Nå er hele buda ryddet, sortert og mange søppelsekker kastet! HERLIG med ei oversiktlig og ryddig bud!  

♥ Ukens Quote:

♥ Ukens tanke:

Det finnes mindre av blogger som omhandler helse enn det gjorde da jeg begynte å blogge for ca 10 år siden, og enda mindre som omhandler den psykisk helsen.. Jeg lurer litt på hvorfor det har blitt slik…? Det mest “populære” i blogg-verdenen nå og har vært endel år, er å vise mest mulig naken-hud, mest mulig sexy bilder skal deles, mye handler om overforbruk og materialisme, silikon- implantasjoner både her og der.. Dette er det som får høye lesertall, men gir det oss så mye? Jeg tenker derfor det er enda viktigere enn noen gang at vi som har blogget om psykiatri, eller generelt LIVET og dets utfordringer, må stå på å fortsette å dele. For livet handler om mer enn utseende, om den perfekte kroppen eller dyre designer vesker.
For mange av dere der ute handler livet kun ene og alene overlevelse, om sykdom som tar overhånd, om en hjerne som gjør det vanskelig å holde fast i realiteten, eller av “det gode livet” består av. Dere, dere er noen fightere i mine øyne! Husk det! – Dere er IKKE “de svake i samfunnet”, ei heller “tapere” eller “en byrde” som mange føler og mange generøst skriver i kommentarfelt ….. Det er ikke sant, dere er fantastisk sterke, dere står på og gir ikke opp selv der mange ville for lengst ha gitt opp. Dere er noen skikkelig helter i mine øyne!

♥ Ukens sang:

Ønsker dere alle en trygg og god natt med fine drømmer.. Ta godt vare på deg selv, og lykke til med en ny uke som begynner imorgen. Stay strong, keep fighting. 
Gode varme klemmer herfra!🤗❤

@LunaCh ❤

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no