Jeg vet bølgene kommer, men jeg lærer meg å surfe nå.

Jeg vet bølgene kommer, jeg vet jo det. De kommer til å slå meg så hardt overende at jeg ligger under vann å  gisper etter luft. Armene og føttene mine som famler i mørket mot de sterke kreftene som holder oss under, nede, under bølgene. En kropp som forsøker sitt ytterste på å beveget oss trygt opp til overflaten igjen, samtidig som det føles helt nytteløst mot de sterke kreftene vannet besitter. Bølgene er noen ganger for sterke mot ett lite menneske.

Jeg vet bølgene kommer, jeg vet jo det. Jeg vet jeg kommer til å være mer under vann, enn jeg er over. Jeg kommer til å kjenne lungene mine bli fylt opp av vann, at kroppen stivner til og jeg kommer til å føle jeg drukner. Jeg kommer til å drukne, igjen og igjen og igjen. – Jeg vet jo det, jeg har jo druknet så mange ganger før.

Jeg vet bølgene kommer, og jeg er allerede klar for den neste store som vil ta meg under. Men med årene som har gått, har jeg lært meg å surfe litt på de. Ja jeg har lært meg å surfe, de slår meg nemlig ikke like lett og ikke like fort under, som de gjorde før. Jeg har nemlig lært meg teknikker som gjør at jeg kan surfe litt på de, før jeg faller under igjen. Jeg vet jeg ikke kan surfe for alltid, men det gjør meg faktisk ingenting. Ikke så lenge jeg kan får lov å ri på bølgene for en liten stund. En liten pause fra kampen om tilstedeværelse, om overlevelse, om liv.

– Så lenge jeg kan få lov å føle bølgene under meg for en liten stund, så er jeg fornøyd med det livet jeg har laget meg nå. Så lenge ikke bølgene er over meg hele tiden, – er jeg takknemlig for det livet jeg er på vei til å lage meg nå.

Jeg skal ri på denne bølgene jeg er på nå, jeg skal føle vannet under meg til jeg igjen blir dratt under og må kjempe for livet. Jeg vet jeg kommer til å falle under raskt nok, jeg vet jeg ikke kan ri bølgene for alltid. Men vet du? Det er helt ok, så lenge jeg får lov til å kjenne bølgene under meg bare for en liten stund inni mellom kampene. En liten stund der jeg kan puste litt lettere, der jeg kan kjenne LIV i både kropp og sinn. Der jeg tåler å være i meg selv uten å flykte for mye. Der jeg kan få leve, litt.

De sekundene jeg surfer med soloppgangen i øynene, de er verdt alle de timene jeg er fastlåst under vann med mørket som sluker meg hel.
– De er verdt, det. SÅ verdt det.

@LunaCh 🌊

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no