Jeg står i det, sterkere enn noen gang før. Men det kommer ikke gratis. Og det koster..

Hei, warriors! 😘💚Hvordan har dere hatt det i helgen? Og hvordan er dagen deres idag? Jeg heier på dere, og håper dere har det best mulig.💚

Jeg føler meg temmelig mørbanka i kroppen idag, for å være helt ærlig. Det har jeg egentlig vært siden fredag.. Det tar endel dager å hente seg inn igjen etter de virkelig store psykiske OG fysiske påkjenningene kroppen må håndtere noen ganger.🤔
Og nei, det handler definitivt ikke om noe hard festing på fredag eller noe sånt. Jeg var faktisk bare hjemme alene hele dagen. 17 mai er en av de tøffeste dagene i året for meg, og i år var intet unntak..



Heavy angst hele dagen, mange angst-anfall, – og dermed spennet jeg hele kroppen fra jeg stod opp om morgenen til jeg sovnet av utmattelse på sen-kveld. Kroppen min var i konstant beredskap (noe som koster også fysisk..).
Uvelkomne flashbacks i både bilder og “filmer” inntok plass i hjernen min gjennom heeeele dagen.. Og det er ikke bare slitsomt, men det er så sinnsykt smertefullt og tøft å stå i det, time etter time etter time…

Det koster enormt med krefter å bare “holde ut”. Holde ut og håpe det blir bedre snart.. Puste, huske å puste. Til og med DET er vanskelig. Noe som skal være så basic, menneskelig grunnleggende, ja tenk at DET kan være SÅ vanskelig å gjennomføre. Det sier vell mye om hvor tøffe slike dager faktisk ER.

Det å komme seg igjennom disse dagene, datoer som minner enn om traumer ett hvert menneske aldri skulle måtte gå igjennom, som for alltid vil hjemsøke deg om du vil eller ei.
– For du har nemlig ingen valg, du lære deg å leve med det. Så godt det lar seg gjøre. Om ikke vil det spise deg opp på innsiden, og hele livet ditt..
– Fortiden kan vi ikke forandre, vi kan kun gjøre det beste vi kan, – for å leve så godt vi kan med det vi har vært igjennom.
Og jeg skal ikke legge skjul på at det til tider er så steike beintøft, noen dager er verre enn andre og kanskje tøffere enn jeg noen sinne kan klare å dele. Klare å fortelle, forklare på en slik måte at andre uten slike livserfaringen har mulighet til å forstå omfanget av hva traumer kan gjøre med ett menneske.

Det å stå i det på disse verste dagene, uten å gjøre noe for å “rømme ifra”, for å komme seg unna, for å få en puste-pause fra stormen igjennom en hel slik dag, det er fryktelig vanskelig. Fryktelig fryktelig vanskelig.
– Og det koster. Det kommer ikke gratis, det er hard jobbing, hver eneste dag. Og på disse verste datoene blir virkelig vilje-styrken min testet, gang på gang på gang.
Men jeg klarte det, i år igjen. På denne datoen også. – Og det er jeg skikkelig skikkelig stolt over!👊💪



For hver gang, så føler jeg at jeg blir sterkere, blir tryggere på meg selv, jeg føler jeg får og har mer kontroll nå, nettopp fordi jeg erfarer jo at jeg ER sterk nok til å klare meg igjennom de verste dagene UTEN å flykte, (dvs skade meg selv.)
Jeg tåler litt mer nå. Jeg prøver lære meg selv og kroppen min at jeg behøver ikke flykte. Jeg har fått mer kontroll over meg selv fordi jeg forstår nå hva som skjer med kroppen min, hvorfor den reagerer og oppfører seg som den gjør, jeg har fått flere og riktige redskaper fra traume-terapien som hjelper meg igjennom dagene, – og jeg makter å stå i det nå, selv om det koster det også. For jo, det koster mye.

Både lørdag og søndag sov jeg temmelig mange timer på dagtid. Det tar nemlig mange dager før jeg kommer skikkelig i balanse igjen etter slike heavy dager som detta. *
Det setter seg temmelig hardt i kroppen dagene etter en så hard dag. Det er som å være i en krigssone uten beskyttelse eller våpen. Du kan ikke gjøre annet enn å være på vakt. Konstant både øyne og ører skjerpet, og hver en lyd gjør deg livredd. Du stivner til, løper og gjemmer deg.
– Det er både skuldre og nakke smerter i etterkant, som ofte gir hodepine, og for ikke å snakke om lår-musklene som er svært så ømme, føles som jeg har løpt maraton.

Så ja, å leve med kompleks PTSD er en heftig kamp, hver eneste dag. Men noen dager er langt verre enn andre, og fredag var en av de verste på lenge, noe jeg fremdeles bærer preg av psykisk OG fysisk idag.. Jeg har hvilt mye, sovet mye, og jeg gjør det jeg vet jeg skal for å hente meg inn igjen. Jeg tar det med ro..
Som ikveld, da skal jeg ta meg en gåtur ved havet. 🌊🌞Sitte ved havet å puste dype åndedrag, lytte til lyden av bølgene som slår mot land.. kjenne vinden i håret og se på alt det vakre som er rundt oss..

For jeg vet det hjelper. Det gjør meg godt. Og akkurat nå? Så er det kun det jeg trenger, for å finne roen tilbake i meg selv.



Og til alle dere som har hatt det litt på samme måte i helgen: Jeg er stolt over dere! Dere kjemper og dere står på, og jeg håper dere er skikkelig stolt over dere selv! For det har dere ALL grunn til!😍👏💪👊

Ønsker dere alle en best mulig mandags-kveld, og en riktig fin uke videre! Og… ta vare!🙏💚

@LunaCh 💚

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no