Jeg må, “gi litt mer faen”…

Håret mitt er så fett som det kan bli, ikke en gang tørrshampo kan gjøre det bedre.. Hårene på leggene gror og vokser fritt, sminke-pungen er ikke rørt på snart en uke, og jeg legger meg og sover hver eneste dag på dagtid, likevel sover jeg gjennom hele natten uten å våkne en eneste gang. Jeg er utslitt. Utbrent. Og jeg er livs-lei.

Jeg føler meg verre enn på lenge, og alt jeg gjør er å sitte i sofaen, se dokumetarer på netflix, leke med Tilo, – og nå de siste døgnene har jeg lest om selvmord og død.
Hvorfor…
Fordi jeg føler meg mer ensom enn jeg noen gang har gjort. Ikke på grunn av mangel på mennesker i livet mitt, de er helt utrolig og helt fantastiske! – Men jeg er ensom i MEG SELV. I mitt indre.. Viss du forstår forskjellen. 
Jeg trenger å se eller lese om noen som kanskje føler det på litt samme måte som meg selv.. Som gjør at jeg føler meg LITT mindre alene i dette.. Og fordi jeg forstår ikke verden. (noe jeg forsåvidt heller aldri har gjort.) 

Verden.. Jeg og psykologen min har pratet en del om dette. Hun er enig i alt jeg sier om dette temaet, sa hun sist uke. Samtidig så er det som hun sier: “Det hadde vært den perfekte verden, Luna. Og det ER slik det BURDE være, men slik er det ikke. Og du blir bare skuffet igjen og igjen viss du forventer det.”
Og jeg sa, i en spøkefull tone samtidig med den største alvor: “Er det NOE som vil ta livet av meg i denne verden, så er det denne sterke rettferdighets sansen min”
Og det er akkurat det som er. Rettferdighets-sans er vel og bra, det. Men samtidig blir du, viss du er ekstra sårbar og skjør, ufattelig skuffet – om og om igjen.

Meningen med livet, ja alle de store spm surrer rundt i meg konstant. Hva ER meningen, med livet? Hvordan kan JEG gjøre en forskjell for noen? Kan JEG hjelpe noen, slik DE orker livet? Eller slik DE får hjelpen de behøver? Hva kan JEG gjøre.. Lille meg. Her jeg sitter i mitt eget mørke, fastlåst i ett usunt mønster jeg selv alene ikke klarer bryte. Hva KAN jeg gjøre.. utenom å skrive på denne bloggen, som er min måte å finne en eller annen form for mening i hverdagen min. Som jeg helt ærlig ikke føler har noen mening i det hele tatt.

Livet. Livet mitt. Hva er meningen med livet… mitt.. ? Når det gjør så forbanna vondt hele tiden. Små små avbrekk med smil og glede finnes, men i den store sammenheng så blir de avbrekkene for små til å holde ut, i lengden. Hva kan jeg gjøre, lille meg.. For at andre skal slippe å føle på denne meningsløsheten jeg selv føler på..? 
Jeg skulle så ønske jeg kunne hjelpe alle som trenger det. Jeg skulle så gjerne være til for de som behøver noen.. Ja, være sterkere enn jeg er.
Men jeg er som en østers uten skall. Sårbar og skjør, og sterk når jeg virkelig MÅ. 

For i denne verden som er nå, må man være sterk, ofte sterkere enn hva man er. I en verden som er fylt av kyniske, egosentriske og selvsentrerte mennesker, er det vanskeligere og vanskeligere å leve.
Penger, økonomi går fremfor – liv. Det å være best i alt, og det å ha alt (man ikke en gang behøver) er viktigere enn hvordan man HAR det. Seg selv og sine, er først og – sist. “Ett mer inkluderende og varmere samfunn” – det tror jeg ikke det blir. For det er alltid: Seg selv og sine, først. OG sist.
Det finnes ikke rom for å ta inn, lenger. Ikke nå, og ikke på lang tid, tror jeg. Det er slik samfunnet har blitt. Selvrealisering er i vinden. Og det kommer det til å fortsette å være.

Jeg såg dokumentaren “Avicii True Story” med tårer i øynene. Når han forteller til de rundt seg hvordan han opplever og har det inni seg, sitter de med ansiktet godt plantet i tlf-skjermen sin som om det ikke var særlig viktig å lytte… Når han ligger i sykehus-sengen med sterke smerter, og turneer og konserter han ikke en gang taklet eller ønsket, – er likevel i hoved fokus. Og det er slik verden har blitt. Og kommer til å forbli i lang tid.
Men jeg vil ikke være med på det. Jeg orker ikke, og jeg skjønner det ikke, og jeg makter ikke forholde meg til det, selv om jeg vet at jeg må.. Men det er vondt å se. Vondt å se utviklingen.. Og jeg forstår ikke meningen i det, i noe som helst, lenger. Alle som står utenfor, alle som sliter, alle som kunne levd med ikke maktet mer. Orket ikke presset samfunnet har lagt opp til nå.
Og når det at Sophie Elise gråter på TV-skjermen får en hel artikkel som fokuserer på akkurat det, at hun viser følelser, så forstår jeg enda mindre av verden. Noe så naturlig som følelser, blir gjort så fremmed.

– Hva kan lille meg gjøre, for at andre skal orke å være til? Det spm stiller jeg meg selv hele tiden, og jeg finner ikke svar. For jeg er for liten til å stå opp for alle, for liten til å stå opp mot ett så stort og ett så inngrodd system som både barnevern og psykiatrien er.
For mennesker som får merkelapper i panna som hindrer de i å få hjelp, – for mennesker som ikke ser sin egen verdi, for mennesker som tror de er mindre verdt enn andre, ja, for mennesker som – meg selv. Jeg er til og med for liten for å stå opp for meg selv mer. Og jeg er for sliten.

Livet mitt og jeg. er en film som står på pause.
Jeg hviler. Og jeg gir litt mer faen nå.

For det er det som må til. Jeg må “Gi litt mer faen”, som Per Fugelli så fint og direkte sa. For å overleve og leve i denne verden, så må man det.. Og for deg som leser, viss du kjenner deg igjen i denne teksten jeg har skrablet ned i dag, her jeg sitter med hårete legger jeg ikke orker å bry meg om, fordi det betyr ingenting i den store sammenheng.. Med fett hår jeg ikke orker vaske, med følelsen av at verden er for brutal og tøff for ett menneske som meg selv.. Viss du føler deg litt som meg.. Gi en lyd fra deg i kommentarfeltet med E-mail adr din om du ønsker.. Eller en DM på ig: Lunaench, eller på FB: Lunaen.blogg  Jeg har bestilt ett armebånd til en av dere som gave ifra meg selv. Ingen konkuranse og du trenger ikke følge meg noe sted heller. Det er kun en gave.. Fordi jeg ønsker å gi tilbake. 
Ett armbånd fra JMS_design, hvor det står: “Gi mer faen”, som kan være en daglig påminnelse til deg selv fra meg.

For å overleve i denne verden så må vi det. – Gi litt mer faen. 

@Lunach❤

1 Comment

  1. marthe christine
    9. november 2018

    Du er tøff og sterk som tørr å dele denne historien Luna! ønsker deg alt godt

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no