Jeg har det ikke enklere, jeg velger bare å takle utfordringene annerledes.

Jeg gleder meg alltid til du stikker innom, særlig nå siden det er sjeldnere enn før. Det har jeg valgt selv, for behovet mitt er ikke like stort for oppfølging fra deg akkurat nå, men det er hyggelig at kontakten holdes vedlike, og at jeg selv får bestemme hvor mye. Det er viktig i prosessen jeg er i nå, med stabilitet, trygghet og faste rammer. Du har alltid vært så flink til det, til å lytte. Til å være tilgjengelig. Du har alltid vært en stødig trygghet i ett værhardt liv for meg. Og jeg er så takknemlig for det.

Vi ler og vi smiler, ja mye mer enn før. Jeg får alltid en god klem når du kommer.
Det er lenge siden vi har hatt så lystbedtunge samtaler som nå, og jeg ser at du også føler det lettere å være på besøk. Men etterhvert som minuttene går, er det som om gleden over alle kampene jeg har vunnet den siste tiden forsvinner sakte men sikkert imens vi prater. Det er som om det legger seg en mørk sky over hele meg, og jeg drukner i denne “gledesrusen din”..

For forstår du ikke at jeg har akkurat de samme utfordringene nå, som jeg alltid har hatt? Som jeg hadde da jeg satt å skar meg opp på badet, og ambulanse og kirurger måtte trå til for å fikse kaoset jeg selv hadde stelt i stand…? Jeg visste ikke hvordan takle utfordringene mine på en annen måte, men jeg holder på å lære meg det nå.. Men forstår du ikke at jeg nå velger å takle de samme utfordringene, på en annen måte, men at det krever ALT jeg har i meg for å klare stå i det?

Du er stolt over meg, sier du, du sier jeg aldri har vært så bra, og jeg ser du er veldig veldig glad på mine vegne. Og det er fint å se.. Men dessverre gjør dette noe med meg. Noe negativt, det fører meg i feil retning, jeg kjenner jeg lukker meg mer inne og jeg deler ikke like mye som jeg ønsket med deg.. Nettopp fordi jeg føler og merker at jeg ikke blir møtt med den forståelsen du for bare kort tid siden viste meg. Du møter meg på helt andre premisser nå, som om jeg var og er en annen. – Du ser meg ikke lenger.. Og jeg blir trist. Og jeg tenker i mitt stille sinn..“Er vi virkelig her nå igjen?”, “MÅ jeg virkelig sitte å hyl-skrike eller fysisk BLØ, for at du skal se meg, for at du skal forstå og lyttet til meg?”

Jeg har vært på akkurat dette stedet i livet SÅ mange ganger før. Jeg har gått så ufattelig mange runder i akkurat dette.. Og jeg orker ikke en runddans til.
Så istedet
 velger jeg å stille trekke meg tilbake. Trekke ordene mine tett til brystkassen og deler dem med kun de jeg opplever forstår. Jeg velger å ikke bruke så mye energi og krefter som jeg alltid har gjort før, – i ett desperat forsøke på å forklare dette. For jeg har innsett at den energien og de kreftene behøver til dagen og kveldens mange utfordringer. Og man må bare innse og godta at noen mennesker kun forstår det de ser utenpå ett menneske. Som i mitt tilfelle er symptomene..
– Og det er slik det alltid har vært. Når jeg har hatt en “bedre” og mindre symptompreget hverdag, har jeg mistet det jeg trengte mest: Forståelsen. Forståelse for at selv om jeg ikke fysisk skadet meg selv eller satt å hyl-skreik i et hjørne på badet, så trengte jeg at de forstod at jeg var syk likevel. At jeg hadde det vondt likevel. At jeg hadde de samme daglige utfordringene som før, og jeg trengte å bli møtt på samme måte.
– Men dessverre forsvant forståelsen hos mange i systemet, da jeg begynte å bruke stemmen istedet for barberbladet.

@LunaCh ❤

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no