Jeg finner alltid veien tilbake, til livet..

Jeg har vært i, og gått igjennom, helvete, flere ganger enn jeg kan telle. Men jeg har alltid kommet meg igjennom og ut. Det har vært hardere enn du noen gang kan forstå, og det har kostet meg alt jeg har i meg og mer til..

Men livet har alltid vist meg at det er verdt å kjempe for. Så jeg har kjempet, og jeg har så langt – vunnet hver eneste kamp. Selv tilbakeslag og dårligere perioder, så er jeg likevel meg – inni her ett sted.. Og jeg velger å leve. Enda en dag. Enda en natt. Selv hvor sliten jeg er..



Bare vit at, – jeg er her. Jeg er inni her, ett sted.

Bak alle lag av masker “jeg” kan skjule meg bak, og alle symptomer som inni mellom i hverdagen krever litt for stor plass… Jeg kjemper fremdeles, selv når det ser ut som jeg har gitt opp. Selv når det ser ut som jeg har sluttet å kjempe. Selv på de mest slitsomme og utmattende dagene, så kjemper jeg. Hardere enn noen gang…

Jeg er her. Og jeg velger livet, hver eneste dag.


Jeg er kanskje ikke helt etter menneskets definisjonen av “normal”, men jeg er likevel ett menneske jeg også, med både følelser og selvstendige tanker. Jeg har “friske tanker”, selv om jeg også har noen som er mer “syke”.
Men selv bak alle de “syke tankene og følelsene”, så finnes jeg her. – Det er bare at noen ganger må man lete litt mer for å se meg. Noen ganger tar de syke tankene og følelsene overhånd, og da er det vanskelig å finne meg igjen… Men jeg lover, jeg er her. Inni her ett sted.

Så ikke gi meg opp, vær så snill.
For jeg er her, fremdeles.
Og jeg har ikke gitt opp, jeg velger livet. Selv hvor utmattet og sliten jeg er, så velger jeg å leve.
Jeg er kanskje litt mindre synlig noen ganger, jeg kan forsvinne litt i perioder, men jeg kommer alltid tilbake, – for jeg er sterk, jeg er sterkere enn noen gang. For jeg har vunnet, hver eneste kamp så langt, og jeg har vokst og lært noe for hver gang. Jeg kommer alltid tilbake.


Jeg har sett djevelen i en engels forkledning. Og jeg har levd i fangenskap av mine traumer. Noen ganger forsvinner jeg litt, drukner i mitt eget hode, i flashbacks og mareritt på den lyseste dag.
Noen ganger forsvinner jeg litt, mer og mer, – nesten til jeg blir usynlig, likevel synlig.. Bare, ikke gi meg opp. For jeg er her, jeg er her fremdeles. Og jeg velger livet, hvert eneste sekund hver eneste dag. Selv om det kan være vanskelig å se det, vanskelig å forstå det, og vanskelig å akseptere det.

Jeg forsøker bare å overleve, akkurat nå. – På den eneste måten jeg kan og vet om.

Så ikke gi meg opp, er du snill. 
Jeg finner alltid veien tilbake, tilbake til livet.

– Luna

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no