I’m only human..

~ When it hurts so bad that you can’t breath, 
that’s when you know you’re still alive ~


Og så kom man seg helskinnet igjennom denne natten også. Endelig morgen og lyset er begynt såvidt å skimte igjennom persiennene på stuen.. Endelig kan jeg puste igjen. Endelig kan jeg puste.  – Ja uten å måtte bli påminnet å puste. For noen ganger glemmer jeg det, jeg glemmer hvordan jeg puster. Når alt gjør så vondt i hele kroppen og hjerte slår i hundre og ti, angsten for å være alene i mørket blir helt altoppslukende og man klarer ikke lenger tenke klare tanker.

«Puuuust. Se for deg pusten i bilde. Hvordan den går inn nese/munn, ned i halsen, lunger, hjerte og ut av kroppen. Og hvordan hjerte pumper og banker i tankt med pusten.» 
Venninnen min skriver til meg, mens hun uvitende vet at jeg nå ligger å hyperventilerer på sofaen. Jeg har pusten så lenge bare ned til brystkassen, og i lengden vil det ofte medføre hyperventilering, reddselen og frykten er så sterk at jeg nesten ikke vet om jeg klarer holde ut mer. Skade, viss jeg skader meg nå får jeg ro. Skader jeg meg nå roer heeeele kroppen seg og jeg får hvile. Jeg får puste. Jeg kan legge meg å sove til imorgen.  – Jeg vet det. Jeg vet det dessverre så altfor altfor godt av erfaring. Men jeg forsøker holde ut. Og holde ut litt til. Bare litt til, ikke sant Luna,det klarer du.. En time til. Så en time til.

Jeg tør ikke legge meg i sengen, og jeg klarer nå ikke å flytte meg heller om jeg så hadde villet. Jeg klarer såvidt svare henne, bare trykker liker på ordene, slik at hun vet jeg følger med, jeg er der.
Hun fortsetter: «Kjenn etter på hvordan overkroppen/brystet hever seg ved innpust, og hev den roooooooolig mens du teller til fem. Pust inn og tell sakte til fem. Pust sakte ut og tell til fem. MANGE ganger.»

Hun visste ikke at jeg lå der og hyperventilerte, hun visste bare at jeg hadde det vanskelig. Jeg klarte ikke svare, takke henne, men jeg gjorde som hun sa. Jeg pustet inn og telte til fem.. Og pustet ut mens jeg telte til fem.. Og etter mange mange mange ganger roet pusten min seg, og jeg klarte å puste normalt igjen. Jeg var utslitt, gørrsliten, og lå der bare helt lammt, og apatisk.

Så sovnet jeg ett par timer, av utmattelse.
En pause. En liten pause fra de vonde følelsene og de skremmende bildene/filmene som surrer i hode..

Våknet. Sovnet. Våknet. Sovnet. Våknet. Sovnet. Våknet. Sovnet.
Så endelig, morgen.
Sliten, utmattet, mer sliten enn da jeg la meg igår.
Ny dag, enda en ny dag… Men jeg er like hel. Jeg holdt ut. Og holdt ut. Jeg klarte det..
Stå i det vonde uten å flykte fra det.. Jeg tok ikke den lettere utveien, jeg valgte å stå i smerten.

– LunaCh – ♥

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no