Hverdagen, akkurat nå.. #Sliten.no

En av de få dagene jeg har orket sminke meg..

Flere ganger i det siste har jeg brukt «gamle bilder» av meg selv på bloggen, fordi jeg har sittet i pysjen, usminket, fett hår, trøtt og sliten, og ikke særlig lysten på å legge ut bilde av meg selv, sånn som jeg har vært i det siste. Eller så er det som jeg sier til min BPA: «Må ta bilder idag (selfies) når jeg endelig har orket å sminke meg, så jeg har noen til bloggen imorgen eller andre dager jeg ikke makter…» Som regel smiler jeg også, på bildene.. Og jeg lurer stadig på hvorfor jeg gjør det.
Men det er jo slik det er med sosial medier, realiteten er ikke alltid slik det ser ut som…💦

Her om dagen fikk jeg en meld: «Hvordan går det? Det ser ut som det går så bra, både på bloggen og insta.» Og jeg tenkte: «Ja… Det ser nok slik ut. Hadde du bare visst… Og hadde jeg bare turt å legge ut det sanne ansiktet.»

Men jeg har bare ikke lyst. Jeg har ikke lyst å vise meg selv der jeg ligger i senga eller på sofaen, med fett hår fordi jeg har kaldsvettet så mye av angsten som river på innsiden. Usminket og i pysjamasen fra dagen før, fordi jeg ikke har maktet å skifte klær ennå, selv om det har blitt kveld igjen.. Hvem har vell lyst å vise seg slik for alle som titter innom bloggen, eller for alle instagram-følgerne? Og hvorfor skal man måtte se helt jævelig ut for at andre skal forstå? For psykisk sykdom vises ikke på utsiden, og jeg skulle virkelig ønske mennesker forstod det nå. Det er en usynlig sykdom som sitter på innsiden, som drar ut alle krefter og all energi av deg, som kan gjøre deg sengeliggende av utmattelse i perioder fordi du har kjørt deg selv så hardt at kroppen sier stopp.

Og min kropp? Den har sagt stopp nå, i flere uker.
Jeg sover. Det er det jeg gjør nå. 
Sover flere timer på formiddag, og jeg har sovnet tidlig hver eneste kveld de siste tre ukene. Jeg legger meg for natten mellom 20.00 og 21.00.. Og jeg sover hele natten til tross for mange timers søvn på dagtid. Jeg er sliten, utmattet, og jeg tar signalene kroppen gir meg på alvor. Ja for første gang i mitt 32 år lange liv, så lytter jeg etter hva kroppen forteller meg, MITT behov. Og jeg tror så absolutt at jeg gjør rett i det. – For første gang i mitt liv våger jeg å kjenne etter, kjenne etter hva jeg trenger av mat, sosialt, egentid, turer ut, hvile, søvn. Hva trenger jeg nå? Akkurat nå trenger jeg å hvile og sove ut. Jeg, OG kroppen min, er sliten nå. Og hva gjør man når man er sliten? Jo man hviler. 🙋‍♀️

Jeg tror jeg virkelig har tatt ti steg frem på kort tid. Jeg som alltid går ett steg frem og to tilbake.. Men ikke denne gangen. Dette er faktisk ett enormt stort steg i riktig rettning. Og jeg tror terapeuten min og fastlegen min ville ha jublet viss de hadde hørt meg nå. 💪👊(De har høstferie.)
For å tillate meg selv å sette mine egne behov først? Det har jeg aldri klart før. – Jeg har ikke trodd eller visst at jeg hadde rett til det, ei heller trodd at jeg fortjent det. 

Som dere vet, så går jeg jevnlig i terapi. Og jeg må helt ærlig si at dette året med den nye terapeuten og med BPA istedet for psykiatri i hjemmet, at den endringen der? Det har hjulpet meg MYE mer og jeg har kommet så MYE lenger allerede i løpet av kun ETT ÅR, enn jeg har i løpet av de 13 årene som har gått til sammen.
får jeg endelig hjelpen jeg har behøvd hele tiden. Jeg har fått riktig diagnose og dermed riktig medisinering og riktig terapiform. All «hjelp» er ikke nødvendigvis riktig ei heller god-«hjelp». For mye «hjelp» og feil behandling og feil medisinering kan være så fryktelig skadelig.
– Og det har det dessvere vært i mitt tilfelle. 
Men jeg gleder meg nå over å endelig få riktig og god hjelp, som kan føre til at jeg får ett liv med en bedre livskvalitet enn jeg har nå og noensinne har hatt.
– Men det krever sin kvinne, for å si det slik. Terapi er ikke for pyser, mildt sagt. Jeg har kjempet for å holde hode over vann i alle år, og jeg kjenner nå at både sinnet mitt og kroppen min er totalt utkjørt.
Jeg trenger hvile, trenger sove. Og jeg som alle andre fortjener det. (prøver jobbe hardt med den tanken…)

Det er derfor jeg er så lite tilgjengelig som jeg er. Jeg tillater meg selv å kjenne på mine behov, og faktisk gjøre det jeg kjenner jeg trenger.
Og akkurat nå er det å hvile og sove. Gå turer i skogen når jeg klarer og makter. Det gir meg så mye.. 

@LunaCh  ❤ 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no