Frys


Jeg fryser til.
Når jeg hører hylene dine. Hvert år, de samme datoene, de samme stedene med de samme minnene.

Og jeg fryser til… akkurat som da.

Jeg kan fremdeles høre deg.. Visste du det? Jeg kan se deg. I minnet. Hvordan du roper, skriker… trygler.
Du sparket og sloss, du. Men til ingen nytte… For det var alltid David mot Goliat, en kamp du aldri hadde sjanse å vinne.


Jeg hører deg. Igjen og igjen.. Den såre gråten du ofte sang deg selv i søvn.. når dagen endelig var over, – på de dagene hvor du var nødt til å kjempe mot noe sterkere og så mye større enn deg selv.
Og jeg føler meg maktesløs.

Fremdeles.

Jeg fryser til, akkurat som jeg gjorde da.

Jeg fryser… Fast. I minnet om en tid jeg ønsker var forbi, men som alltid kommer når stillheten tar for stor plass, når datoer kommer hvert år, når  navnet ditt blir nevnt, når sanger vi fant trøst i blir spilt..
Og jeg fryser, jeg fryser fast.

I savnet etter det som skulle bli, men aldri ble.


@LunaCh

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no