Fra total isolasjon, til ett liv verdt å leve.



Jeg hadde nok aldri kommet hit jeg er idag, om jeg ikke nådde totalt bunnen ifjor.
Hele 2017 og 2018 var så beintøft at jeg visste ikke hvordan takle det. Livet så ikke ut til å kunne føles levelig noen gang igjen. Det var bare ett evig mørke som ikke så ut til å lysne, det ble bare tyngre og tyngre bører sendt min vei hver eneste gang jeg forsøkte reise meg. Jeg ble slått ned igjen av nye slag hver eneste gang. Og da jeg ikke trodde livet kunne bli verre? Jo da ble det det.. Og til slutt satt jeg i dette kaoset jeg ikke visste hvordan takle, og flukten min i fjor ble  vin-flaska som stod foran meg fra morgen til kveld. Vin, og isolasjon.

Min flukt fra selve livet, min måte å takle utfordringene som kom, var å forsøke som jeg alltid gjør: Unngå å føle noe, “løpe ifra følelsene”, og jeg trodde helt ærlig ifjor at flaska med vin skulle hjelpe på det. Det gjorde den absolutt ikke, den forsterket de allerede vonde følelsene, og frykten for livet og verden ble større og større jo mer jeg unngikk å forlate leiligheten. Jo mer jeg stengte meg inne, ja jo reddere ble jeg.


Jeg isolerte meg, orket ikke være med på noe, og ikke en gang min egen verandaen turde jeg til slutt å sitte på. Jeg ville ha minst mulig med menneskeheten å gjøre, jeg ville bare være alene. Alene e mitt mørke. Jeg hadde nærmest gitt opp livet. Jeg var fanget i depresjonens klør, igjen.
Jeg var overbevist om at livet aldri ville bli levelig igjen, og jeg skapte min egen verden her inne i denne 60 kv meters leiligheten.
De få gangene jeg var utenfor dør i uken, var kun når jeg skulle til terapeuten og mulig jeg ble med å handlet, om jeg klarte komme meg over dørterskelen. En eller to ganger ut å få frisk luft i uken, det er langt ifra godt for noen. 

– Det jeg kjente mer og mer på, og det jeg ser nå i etterkant veldig tydelig, er at jo mer jeg isolerte meg? Ja jo verre ble psyken min. Jo mer fryktet jeg verden utenfor leiligheten. Jo sterkere ble angsten. Jo mer var jeg i beredskap. Jo mer slukte mørket meg.

Jo mer som tiden gikk, jo tyngre og mer truende virket det å tråkke over dørterskelen. Jo mer jeg satt inne i denne leiligheten med persiennene helt nede og gardinene trukket for, jo mørkere ble sinnet mitt også. Angsten ble sterkere og sterkere, og til slutt ble den helt lammende. Jeg ble både psykisk OG fysisk totalt handlingslammet. Og det gikk utover alt i livet mitt, og alle.. Livet jeg hadde kjempet sånn for i så mange år, lå nå i grus. Og jeg lå der selv, og så ikke ett eneste lysglimt igjen.. Det var mørkere enn mørkest, og det ble så ille til slutt at jeg visste ikke hva eller hvordan jeg skulle klare å finne krefter til å kjempe meg opp nok en gang.

Jeg hadde ikke krefter igjen.. Jeg hadde ikke mer å gå på.


Trodde jeg.

Det er virkelig sant at når det er som tyngst, det er da man virkelig får oppleve og kjenne på at man besitter ufattelig sterke uante krefter inni enn.

Jeg fortalte til terapeuten min hvor ekstremt ensom jeg følte meg, at jeg følte jeg ikke lenger hadde noe liv. Jeg fortalt hvor redd jeg var blitt for å bare sette meg ut på min egen veranda, at det gikk uker imellom. Hvor redd jeg var for å åpne døren for å lufte, at persiennen ikke hadde vært åpne på flere mnd og at jeg ikke lenger hadde kontakt med bla. annet vennene mine. Vi bestemte oss for at det måtte noen forandringer til, at jeg måtte forsøke litt etter litt å bryte ut av dette mønsteret jeg hadde satt meg fast i. Og jeg var helt enig, for jeg så jo at dette ikke var noe som kan kalles ett liv. Det var kun overlevelse.

Jeg sluttet først å bruke vin som medisin. Bare det hjalp mye.number one: Drikker du alkohol fordi du tror det hjelper deg? Jeg skal love deg at du gjør det kun 10 ganger verre for deg selv. Alkohol forsterker følelsene dine, og føler du deg forlatt eller redd? Alkoholen forsterker følelsene med XXX-ganger..
Så avtalte vi at jeg skulle sitte på verandaen når jeg hadde BPA her. 3 ganger ut pr dag.
Jeg krysset av på en plan hvor mange ganger jeg klarte, og helt ærlig? I begynnelsen var det ikke akkurat mange gangene i uken. Men ett steg om gangen, og de små stegene jeg tok? De viste seg å være veldig viktige i den store sammenheng. 
Jeg skulle også på dagtid skru persiennene opp litt, både på stue og kjøkken, slik at jeg fikk sluppet inn litt dagslys. Og det har virkelig mye å si, vi mennesker trenger virkelig dagslys og frisk luft.

Etter jeg hadde gjort dette en stund, ble jeg og BPA enig om at vi skulle dra UT på en tur i uka – fast avtale, fast dag, fast tidspunkt og – uavhengig av været. Og det er VIRKELIG det beste jeg har gjort for meg selv! Det er også det vanskeligste jeg har gjort på lenge.
For å kle på meg turklær å komme meg ut døren var virkelig ikke noe jeg hadde lyst til, jeg koset meg ikke og jeg ville egentlig kun hjem å legge meg under dynen igjen. Jeg forsøkte alltid i starten husker jeg på “Uff, vet ikke om jeg orker idag altså…” greiene, men heldigvis klarte vi sammen å tråkke over dørterskelen. Noe i meg ville jo, og jeg sa jo hver gang vi var ute: “Så godt å se noe annet!”

Jeg tror vi alle trenger noen som kan pushe oss litt, som går stegene sammen med enn, – i det tempoet vi klarer. Jeg er heldig som hadde en som gjorde og fremdeles, gjør det. Vi gikk stegene sammen, hun var med meg helt fra sofakroken med tunge samtaler om død og selvmord, og alle stegene imellom til nå – lysere tider hvor jeg alltid er SÅ klar for turdag! Ingen kan gjøre jobben FOR oss, men de kan gå stegene MED oss.

– Det merkes både på den fysiske delen, som f.eks at kondisen har blitt SÅ mye bedre, men aller viktigst: Den mentale delen er sååå langt ifra hvor jeg var! Jeg stortrives ute i skogen, jeg elsker havet, jeg elsker å kjenne den friske luften og å kjenne at beina mine klarer å bære hele meg.. Herregud, hvor fantastisk?! Og jeg elsker å merke at jeg kan gå lenger og lenger for hver tur, at kroppen min følger med, – at jeg merker styrken jeg ikke hadde i beina har kommet tilbake, og balansen er SÅ mye bedre. Jeg merker hode klarner opp, jeg nyter bare alle nydelige inntrykk og den ubeskrivelige roen som finnes kun der – ute.

Ute i naturen finnes det en magisk kraft jeg ikke får satt ord på, men det merkes at angsten så å si er borte – kun når jeg er der.

Jeg ville bare dele dette med dere, i håp om at det kan inspirere noen av dere som isolerer dere og sliter, til å komme dere ut i skog og mark slik som jeg gjør. Det handler ikke om hvor langt du går, eller at du skal nå en fjelltopp. – Det som betyr noe er at du er UTE.
PSSST: Å kjøre ned til en havn og sitte ved havet, kan være nok i begynnelsen. Og det er jaggu meg en god start!



@LunaCh 💚

2 Comments

  1. kinesunderligeverden
    7. mars 2019

    Kjære, Luna!
    Jeg er veldig glad for å lese at du har kommet deg ut av isolasjoen. Det gir meg håp om at jeg også skal klare å komme meg ut av min isolasjon. Jeg har så smått begynt. Tatt noen små steg. Enkelte dager klarer jeg ikke å gå ut i det hele tatt, men sånn er det når en har vært isolert så lenge. Takk for at du har skrevet om dette. Takk for at du gir meg håp.

    Klem til fine deg <3

    Svar
    1. lunach
      7. mars 2019

      Ååå, takk for dette! 🙏💚
      Jeg kommer meg heller ikke ut hver dag, men jeg kommer meg ut oftere enn før. Og jeg klarer å sette meg på verandaen hver eneste dag. Jeg tenker det er viktig å se alle de små fremskritta vi tar, som for andre kanskje ikke er noen big deal, men for oss så er det det. Og alt, store som små steg, de teller.
      Heier masse på deg!!! 💪😍😉👊

      Stooor klem, L! 🤗💚👊

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no