#For syk for behandling. Og årene går..

Jeg spurte på snapchatten min idag tidlig (heter der: lunaench) om tips til tema som var ønskelig at jeg skulle skrive om. Jeg fikk en del gode temaer fra dere, tuuusen takk for det, by the way! ♥

Det jeg nå har valgte å skrive om idag, er noe jeg synes er UTROLIG viktig å få frem i lyset og sette fokus på! Dette er jo noe jeg sitter midt oppi selv akkurat nå og har gjort i noen år. Og jeg vet desverre om mange andre der ute som også gjør det. Nemlig dette:
«For syk for behandling».

Det å få beskjed, gang på gang, år etter år, at man er FOR SYK for behandling er svært tøft og en ekstra belastning for mange rundt om i landet. Ett ekstra press blir lagt på oss, at vi selv må sørge for å bli bedre, mer stabil og minske symptomer, – for at vi skal å få den hjelpen vi søker om.
Man må bli FRISKERE og mer STABIL for å tåle behandlingen, får man ofte høre. Og dette da spesielt pasienter som har alvorlige traumer i bagasjen, med diagnosen PTSD eller CPTSD (Complex PTSD).
Mange har svært alvorlige symptomer som går utover de daglige gjøremålene, det sosiale livet, relasjoner og generelt hverdagen i seg selv. 
Dette er en ekstremt sårbar gruppe mennesker som trenger mye hjelp, støtte og ikke minst: målrettet tverrfaglig behandling.
Men hvor er hjelpen, egentlig?

For dessverre er det slik idag, at mange av de «sykeste» sitter i sine egne hjem og bare «overlever».
Årene går og de blir sykere og mer symptombelastet grunnet denne «ventetiden» på å få hjelp. Ja, vente på å bli friske nok til å få behandling. Men hvordan tenker helsevesenet at man blir friskere egentlig, friskere og bedre av å sitte hjemme UTEN den hjelpen man behøver? Det henger jo ikke på greip. Man blir hverken friskere, mindre symptombelastet av å «vente» og «overleve». Dessuten blir håpet og livslysten betydelig minsket også jo lengre tid som går etter søkt behandling.

For det første:
PTSD og CPTSD er ikke noe som går over av seg selv. Ikke flashbacks eller dissosiasjonen, heller. Ikke Fight/Flight/Freez-reaksjoner heller for den saks skyld. Ja, listen er LANG..

For det andre: Selvskadende-overlevelsesmekanismer øker også svært ofte i denne «vente-tiden», grunnet uhåndterlige og ubehandlede symptomer som er så vonde at man ikke makter kjenne og føle på de mer. F.eks. gjentagende mareritt om traume(ne), bilder og «filmer» i hode av selve traume(ne), også kalt flashbacks, nye minner kan også dukke opp, – og man har ikke fått hjelp til å lære seg å håndtere dem på en konstruktiv måte. Derfor blir ofte destruktive reaksjoner/handlinger den eneste midlertidige «løsningen». Og jo mer destruktive symptomer? Desto lenger tid må man også vente på hjelp.

Hvor frisk må man egentlig bli og være, for å få behandling og hjelp for traumer? Hvordan mener systemet at man hjemme, uten mennesker med faglig kompetanse på feltet rundt seg, at man skal bli frisk nok? Kan noen fortelle meg det?

For mange av oss? Så svinner håpet om hjelp og bedring for hver dag som går mens vi venter, og mange har ventet og venter i flere år. Mens de strever med å komme seg helskinnet igjennom en hverdag få kan forestille seg hvor tøff og krevende den kan være og er. Til tider føles og oppleves den rett og slett for mange ikke en gang levelig.
Man skulle tro at når man er klar for å ta tak i selv traume(ne), og livet sitt, at hjelpen ville være der i ett land som Norge. Men så enkelt er det dog ikke. Det er tusenvis av mennesker som sitter rundt om i dette landet og får avslag på avslag hver gang de søker om HJELP til å komme seg på beina igjen etter svært belastende livshendelser.
Så jeg bare spør, jeg: Er det virkelig ett slik helsevesen vi ønsker å ha? Og kan stille oss bak?

– Jeg gjør ikke.


Og her til deg som dessverre har blitt utsatt for livshendelser som har påført deg så uendelig med smerte. Vit jeg føler med deg, og ønsker deg ALT det beste i livet fremover!♥ Les dette, og gi deg selv ett klapp på skulderen for at du fremdeles er i live og kjemper en kamp få forstår. Jeg heier på DEG!♥♥♥

Xoxo, L ♥

 

♦ Follow me if you want:
♥FB
:Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no