Ett helt halvt liv i krig mot meg selv.

Kroppen min bærer hundrevis av små og store arr etter ett helt halvt liv i krig.
I krig mot meg selv, i krig mot min egen historie, mitt opphav, min eksistens. Kroppen min bærer arr etter ett selv-hat som nesten tok livet av meg, ett selv-hat som jeg har båret på alene, igjennom hele mitt 33 år gamle liv.
Dette enorme selvhatet jeg aldri turde snakke høyt om, som om det var en mørk hemmelighet ingen måtte få vite fantes. En mørk hemmelighet som gnagde seg lenger og lenger inn i sjelen min, og som til slutt spiste meg fullstendig opp.

Kroppen min bærer arr etter krigen jeg har levd i, den jeg har kjempet mot og som jeg har tapt men også vunnet – gang på gang. Kroppen min bærer arr etter ett selv-hat som jeg har overlevd og lever etter beste evne med idag. – Og jeg kjenner jeg er stolt. Jeg er stolt over jobben jeg har gjort for å komme hit jeg er idag!💪👊 Jeg er stolt over å ha vunnet hver eneste kamp mot avhengigheten i hele 7 mnd. nå. Jeg er stolt over å ha overvunnet trangen til å flykte, hver eneste gang jeg har kjent på at det ville være den letteste utvei. Og jeg er stolt over å ha klart å leve med og i meg selv, til tross for at det har vært vanskelig,- og ER vanskelig, til tider ennå.

Jeg bærer arrene, ikke med skamfølelse lenger, men med ydmykhet og takknemlighet. For jeg er en av de heldige. Ja, jeg er faktisk heldig som fremdeles lever. Heldig som har hatt en ufattelig sterk kropp som har holdt ut og kjempet for overlevelse hver eneste gang jeg har angrepet den. Heldig som har hatt en skytsengel ved min side som har gjort at jeg har overlevd disse årene med alvorlig selvskading. Jeg er heldig som har hatt mennesker som har stått ved min side i krigen jeg har ført mot meg selv.


Og dere, jeg er skikkelig SKIKKELIG stolt av hver eneste en av dere, som har vært i eller ER i, lignende krig som jeg har og delvis fremdeles på mange måter lever i.
For det finnes ikke mye som er så vanskelig som det er å være ens egen verste fiende. Ikke kunne stole på seg selv. Å ikke vite hvor man skal gjøre av seg når smerten river deg i stykker på innsiden, når virkeligheten din er verre enn ditt verste mareritt. Når man lever I ett mareritt man ikke har sjanse å våkne opp av… – For det er livet ditt. Og du MÅ leve det.

Jeg vet hvordan det er å hate seg selv så mye at man ikke ønsker å leve lenger. Jeg vet hvordan det er å sitte alene å rive seg i håret av fortvilelse over ens egen oppfatning om å være udugelighet og uverdig, ikke elskelig. Jeg vet hvordan det er å være så fortvilet over seg selv og sitt eget liv, at det eneste du klarer å gjøre er å dunke ditt eget hode i veggen til blodet renner, sulte deg selv til randen av hjertesvikt og kutte deg/ruse bort alt av følelser til man sitter der helt apatisk og tom igjen på badroms gulvet.
Jeg vet hvordan det er.. Å leve ett liv på evig flukt ifra seg selv og sin egen historie, sitt eget indre liv.


Men kanskje aller viktigst, så vet jeg også at det blir bedre. For vet du, det blir faktisk bedre! Uansett om det ikke kjennes slik ut akkurat nå, selv om mørket sluker deg akkurat nå, så kan jeg love deg:
Det blir bedre! – Det vil være tøffere dager, og det vil komme bedre dager. Det er ingenting som varer evig, det er i alle fall sikkert. Jeg har ikke tro på at alle kan bli friske bare man vil det nok, noen må lære seg å leve med den lidelsen man har, og nei- det er ikke enkelt, det er heller ikke rettferdig, men det er den verdenen vi lever i, og vi kan leve godt i den til tross for. Jeg er ikke en av de som tror på at livet blir som du gjør det til, for det er ikke slik det funker. Du velger ikke å bli syk eller å få de utfordringene du har. Noen mennesker får mer enn andre. Det jeg der imot mener, er at selv om du har mer utfordringer enn folk flest har, så kan du få ett greit liv likevel.
– Sykdom og utfordringer i hverdagen er ikke entydig med ett dårlig liv.

Jeg har flere dårlige dager i uken enn jeg har bra dager, det skal jeg være helt ærlig å innrømme. Men jeg verdsetter derfor kanskje mer enn mange de få gode dagene jeg har, – fordi jeg kjenner virkelig på takknemligheten når de første er her. Og kanskje er det nettopp det som gjør livet mitt, og mange av oss som sliter, så fantastisk som det til tider kan være.. – Takknemlighet for de små hverdags gledene mange ikke en gang ser.


Som når solstrålene lyser inn igjennom persiennene, hvor vakkert er ikke det..?

Kroppen min bærer for resten av mitt liv, hundrevis av små og store arr etter ett helt halvt liv i krig. I krig mot meg selv. Mot alt jeg ER. Men det betyr ikke at jeg behøver å gjemme bort kroppen min i skam. For jeg har overlevd tross all odds, – jeg lever. Arrene har blitt en del av meg og er en stor del av min livs-historie.

Kroppen min bærer hundrevis av små og store arr, etter ett helt halvt liv i krig. Og jeg kan endelig nå si stolt at jeg for første gang på dårlige dager ikke føler jeg behøver å angripe meg selv for å overleve og holde ut hverdagen. Jeg er sterk nok til å stå i kampene nå, jeg er sterk nok til å holde ut stormen og ri på bølgene frem til sollyset kommer tilbake.

@Lunach

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no