Ett helt halvt ÅR💪🥇

WOW! 😮😄Det er ganske sykt å tenke på at jeg har klart det! Det hadde jeg helt ærlig ikke trodd selv en gang, så forstår godt at de som er rundt meg snakker om det, haha.. Jeg hadde ikke en gang vært klar over det, om ikke fastlegen min fortalte meg det sist han var på hjem-besøk. Jeg teller ikke dager eller uker, – jeg fokuserer ikke på det, jeg tar rett og slett bare en dag av gangen. Og en kamp av gangen.
Men nå er altså første milepæl er nådd. Idag, 13 februar, er det seks mnd uten noen form for skade. Jeg har mestret livets utfordringer ved å prate om dem, alle kampene er vunnet og ingen tapt. Og det er jeg faktisk  innmari stolt over!💪👊😄

Nå er det nye steg å ta, nye kamper å overvinne, og ett år er neste mål. Deretter enda ett år til..

Målet mitt er selvsagt å komme dit at jeg ikke føler at jeg behøver å skade meg selv for å takler livet, målet er å komme så langt at jeg ikke føler jeg straffe meg selv for å være i live. Og dit har jeg helt ærlig ikke kommet ennå. Men jeg vet at en dag, en dag vil jeg komme dit. Jeg vet at innlært mønstre som er lagret i hjernen tar tid å avvenne, og å lage nye veier å baner i hjernen tar tid og mye jobbing.
– Og det er det jeg gjør, for hver gang jeg velger å kjempe imot trangen til å skade meg selv, så lærer jeg hjernen min at det går an å overleve og takle livets vansker på mer hensiktsmessige måter.

Jeg vet at tilbakefall kan og mest trolig vil komme, men jeg vet også at jeg ikke er tilbake på startstreken om det skjer. For jeg jobber hver eneste dag med min Recovery, og alle avhengigheter jeg har klart å snuble meg borti. (Det er ikke få, heller.) 🙈🙊 Men samtidig vet jeg nå grunnen til at jeg klarer å rote meg oppi så mye dumt, og det er fordi jeg aldri egentlig har satt ord på noe av det som er grunnen for min selvdestruktivitet. Man må vite grunnen til sine handlinger, for å kunne gjøre en endring. Og jeg har kjempet som en helt i seks mnd nå, og jaggu meg har det vært SÅ verdt det!🙏💪🙌😄

Nå i over ett år har jeg snakket og delt mer i terapi enn jeg noensinne har gjort før, og det har vært helt jævlig, ubeskrivelig vondt og til tider umenneskelig brutalt. Det har kostet meg mye, men det har gitt meg enda mer.🙏🙌
Jeg har stått i stormene som har kommet, jeg har grått og jeg har hylt. Jeg har ligget sammenkrøpet under dynen og ønsket meg selv død. Jeg har lukket meg inne og stengt verden ute, jeg har tenkt de mørkeste tankene og hatt de verste psykiske OG fysiske smertene i mitt liv, – men! Jeg har forstått mer og mer at dette var akkurat det jeg måtte. Dette er veien igjennom helvete og ut. Og jeg har klart å tvunget meg selv til å stå i det, øver meg daglig på å tåle meg selv slik jeg er, tåle historien min, velge å øve meg på å leve livet mitt – her og nå, men alt det innebærer.

Jeg hadde aldri i livet klart å komme meg så langt som jeg har, uten de jeg har hatt rundt meg i hverdagen. Så tusen tusen takk til dere!❤🙏
– De som har stilt opp ekstra dette året som har vært så vondt og tøft at få kan forstå dybden av det, dere som har vært med meg til psykolog og følgt meg opp hver eneste kveld. Dere som har tatt meg med ut på biltur og skogstur for å få litt dagslys og innhold i hverdagen.. Uten dere hadde jeg ikke stått så stødig idag som jeg gjør. Dere er fantastiske!!🙏❤

Ett helt halvt år.. Det er en serier, det!🥇💪👊😃😃

@LunaCh

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no