Er det verdt det?

Noen dager, kvelder, spessielt de siste par ukene, har jeg hatt spesielt EN tanke i hode..Jeg vet det er påkjenninger den siste tiden som gjør disse tankene ekstra sterke, og at det er vell derfor jeg har for det meste bare  surret rundt med de selv, på egenhånd. Og tanken jeg har fundert mye over, er som mange ganger før i mitt 32 år lange liv.. “Er det virkelig verdt det? Kostnaden av å “holde ut”?

Det er ett usynlig helvete fra morgen til neste morgen. En kamp fra man står opp til man legger seg igjen, og en kamp gjennom hele natten og til dagry – selv de nettene jeg faktisk sover. Og jeg begynner å lure på om det virkelig er verdt det. For akkurat nå de siste dagene har det vært ekstremt tøft, jeg kjenner på så utrolig mye frykt, reddsel, og spesielt: Utmattelse.

– Av alt. Nesten “livet” i seg selv.

Kampen er så steinhard, og alle rundt meg er glad og stolte over “fremgangen” min. Det at jeg øver på å sette grenser, øver på å si nei, øver på å sette MEG SELV i første rekke. Det at jeg har klart å skade meg sjeldnere enn før, at jeg er normalvektig over ett par år og fremdeles spiser. At jeg klarer oftere å være MEG.
– Jeg skulle ønske jeg selv også følte det.. At jeg følte denne “FREMGANGEN”.  Men helt ærlig, alt jeg føler? Og alt jeg ser? Det er en kamp uten ende, en krig som er uovervinnelig, – det føles som om jeg hver eneste dag i ett par år nå har blitt skylt under vann av en flodbølge og jeg har kjempet med nebb og klør for å komme meg opp til overflaten igjen, men så kommer neste bølge å skyller meg under vann igjen før jeg har fått rukket å trukket pusten.. Og slik går dagene. Nettene. Ukene, månedene, og årene.

Og jeg lurer ofte på, er det virkelig verdt det? Vil det bli annerledes fremover? ER jeg virkelig på rett spor? For det føles jaggu meg ikke slik. Ikke for meg.

Når noe går rett vei, så er det alltid NOE som skjer, noe som skyller meg rett under vann igjen. Det føles ut som om jeg må kjempe for å holde hode over vann hver eneste dag, fordi jeg har gjort det så lenge og gjør det fremdeles den dag idag. Jeg kjemper etter pusten og for å “holde ut” enda ett døgn i “Recovery”. Det er virkelig en kamp jeg ikke unner min verste fiende.

Jeg kjenner meg bare så metta. Metta av å kjempe for å holde meg innenfor toleransevinduet, kjempe for å ikke dissosiere, kjempe for å ikke “forsvinne” og en av de andre tar over. Jeg er så mett av å forsøke og av å streve, mett av å høre hvor bra det går, at det blir bedre, at med tiden vil det bli lettere å leve. Jeg er bare mett.. Føler det koster mer enn det gir. Det koster alt jeg har.
– Jeg har jo ikke mer til overs til å ha ett liv. Alt dreier seg kun om en ting: Nemlig å HOLDE UT. Jeg tar meg ofte om dagen i å tenke: Er det virkelig kun “å holde ut” livet mitt skal dreie seg om?
Jeg er sliten av å holde ut. Kjempe som en kriger for å holde meg i live. Jeg kjemper med alt jeg har, og har ikke mer å gi til overs til noen eller noe. Alt dreier seg nå og har i lang lang tid om å holde ut og holde ut litt til. 
Mest trolig vil det endre seg til det bedre.. Litt bedre, i alle fall. Men akkurat nå? Ja akkurat nå så har jeg mest lyst å gi opp og snu. Gå tilbake til de gamle mestrings strategiene mine. – For jeg er så ubeskrivelig sliten, totalt utmattet. Jeg er rett og slett utslitt av å stå i dette. For det har ikke vært kun en tøff uke, eller en tøff natt eller to. Det var vært TO beintøffe ÅR.

Hvem hadde ikke blitt sliten da vet ikke jeg…

@LunaCh

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no