Ensomhet.

Ensomhet

Og så altfor ofte har jeg sittet her, forsøkt alle mulige måter å drukne den vonde følelsen som ikke skal snakkes høyt om. Den som man ofte bare bærer innvendig i stillhet, godt gjemt bak ett smil og noen “Joda, alt er fint med meg! Hva med deg?” Og så synker man totalt sammen, når man først er alene, – alene med seg selv, med tankene og følelsene sine.

Denne følelsen.. Denne som så altfor mange kjenner på i samfunnet, men som få tør å snakke høyt om.
Det er som om det er en utrolig stor skam i det, en skam i å føle seg ensom. Og jeg lurer ofte på hvorfor det er slik. At noen følelser er mer sosialt akseptert enn andre følelser?
Jeg kan godt si det, at jeg føler meg ofte ensom.
Kanskje oftere enn jeg selv egentlig ønsker å erkjenne for meg selv til og med.

Det å være alene, er ikke det samme som å være ensom.

Det er dager og kvelder jeg føler så sterkt og intenst, at ensomheten nesten kveler livsgleden og livet ut av meg. Det er en vond overveldende følelse som forteller meg at jeg er helt helt alene i verden.
Ja, som om jeg er ett foreldreløst lite barn på 4-5 år, som vandrer barbent med hullete klær midt i en landsby fullt av mennesker, – men som ingen ser, ingen bryr seg om, har ingen steder å dra, ingen steder å søke ly, ingen steder som kjennes som “hjem”.
Ett barn uten tilhørighet til noe, eller noen. I hele verden.
Ja.. Akkurat slik føles det ofte, å være meg.



Og
hvorfor i all verden, skal jeg skamme meg for det? Det er jo “bare” en følelse, en følelse som kommer og går.. Som med alt annet.
Det er en ensomhet i meg selv, som bare ligger der, uansett hva jeg foretar meg, som bare ligger i bunn og grunn av alt. Jeg tror min ensomhets-følelse bunner mye i at jeg har så ekstremt mange eksistensielt spørsmål, som det ikke finnes noe svar på. Denne “Gud så ekstremt liten vi er, på denne ensomme merkelige jorden.. Hvem er vi, hvor kommer vi fra, hvor har vi vært før, hvor skal vi etter tiden her?” Ja, slik tanker.. Slik funderer jeg mye på. Kanskje for mye. For jeg får jo aldri noe svar uansett hvor mye jeg grubler, søker, googler.

Min ensomhet, kommer nok mye av at jeg leter etter svar på mye jeg aldri vil få svar på. Også ting som har hendt meg, som jeg ikke finner mening i.
I mitt eget private liv.
Kanskje fordi jeg føler jeg ser verden på en litt annen måte enn mange andre gjør.
Kanskje også fordi jeg opplever at det er få som klarer forstå meg fullt ut, som på ordentlig kjenner meg, – eller det at jeg ikke helt klarer finne “min plass, i denne verden”.
Ja, en salig blanding av slike følelser, tror jeg.

Når jeg føler meg ensom i samvær med andre.. Det er da den er vondest synes jeg.
Men det jeg vet. Er at jeg er ikke alene om å føle det slik. – Vi er mange som er ensomme her på jorden. Av helt ulike grunner.
Vi er mange som er ensomme i oss selv.


Ensomhet handler ikke om det å være alene. For jeg liker å være alene, jeg liker å ha tid for meg selv, og jeg nyter det. Det er mange som ikke forstår forskjellen på det å være alene, og det å være ensom.
Mange tror det hjelper å være sosial, og for noen kanskje ja. Men for meg så er det ikke slik, jeg trives meget godt i eget selskap og behøver mye alene-tid.
For meg hjelper det ikke å være sosial, på denne ensomheten jeg kjenner på. For den handler ikke om andre mennesker, den handler kun om meg.

Det er en ensomhet i meg selv, en lengsel etter noe jeg ikke vet hva er ennå. Og jeg vet at jeg har en bagasje som gjør at denne følelsen forsterkes veldig i enkelte situasjoner, ulike årstider, og helligdager osv.

Ensomhet er vondt, uansett årsak. Det er smertefullt og enormt skamfullt. – Uten at jeg helt forstår hvorfor det er så mye skam i det.
Jeg vet bare at, jeg er ikke alene om å føle det slik, og det hjelper å vite det.

Viss du som leser her nå, er ensom, vit at du ikke er alene om å føle det slik.
Vi er mange som er ensomme. Og jeg vil du skal vite du ikke er alene.💚🙏

@LunaCh 💚

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no