Det ingen vil høre, og ingen vil snakke om…



Jeg vet hvordan det er å sitte alene å tenke at du bare har lyst til å dø.
Jeg vet hvordan det er å sitte å ønske og håpe at noen skal komme å bare stikke ett sverd eller en kniv gjennom hjerte ditt til du slutter å puste. Jeg vet hvordan det er… Å være SÅ sliten at det eneste du tenker på er døden. At uansett hvor mye du forsøker fokusere, tenker HER OG NÅ, tenker positivt eller graver i jorda får å forsøke få bakke-kontakt.. Men ingenting hjelper. Det forandrer ingenting. Trust me, jeg VET hvordan det føles….. Jeg vet hvordan det er når sjelen din er såååå utslitt og såvidt klarer være her, – og kroppen ikke lenger har mer å gå på… Det føles fysisk som om den svikter mer og mer..

Jeg vet hvordan det er… å ha besøk, men alt du ønsker er at dere er sammen med ikke prater- for alle stemmer er for høye nå, selv om de hvisker.. Musikk du kjenner til er det eneste du makter, sanger der du kjenner til tonene og vet når de høye notene kommer, – for å døyve ukjente lyder i huset eller utefor som setter deg enda mer ut av spill.
Jeg vet hvordan det er… Jeg vet så godt hvordan det er når du ligger i sengen og gråter og skulle ønske noen bare kunne ligge der å holde deg til du sloknet.. helst til hjerte ditt sluttet å slå.. Jeg vet hvordan det er, du er ikke alene.

Jeg vet hvordan der er å sitte tenke: «Jeg MÅ leve – for» … Ja, for andre. Andre mennesker. Mens du stadig hører hos faglærte og andre at du «må leve for deg selv», – men hva når du ikke lenger klarer? Og nesten ikke makter for andre heller..

Jeg vet hvordan det er, når sjelen, hjernen, kroppen, alt som gjør deg til menneske hvisker: «Du har forsøkt lenge nok nå, du har lov å hvile nå…» Tro meg, jeg vet.. For bak masken jeg bærer til samtlige, men slipper hos andre i ett forsøk på å få hjelp, – så viser jeg hvordan jeg egentlig har det.

«Du er sterk, du klarer dette» 
«Du har klart så mye før, du klarer dette også!»
«Stå på, ikke gi deg. Jeg trenger deg»
«Du må holde ut, det blir bedre!»

Jeg vet hvordan det er. Å få høre hvor sterk du er når du er på ditt svakeste, hvor selvmotsigende det føles, hvor mye du må svelge når du hører ordene du ikke kjenner deg igjen i – lenger.. Jeg vet hvordan det er, når du får høre du må leve for andre, og du vet ikke en gang hvor lenge du klarer leve for deg selv en gang.. Jeg vet hvordan det er, når de sier det blir bedre,- men av erfaring har det vist seg å bare bli verre og verre.. Jeg vet hvordan det er, tro meg. Jeg vet.

Jeg vet hvordan du har det. Du som kjenner deg igjen i det jeg skriver ovenfor her. Og jeg vil hverken si: «Det blir bedre», eller «Hold ut FOR ANDRE».
For jeg vet hvordan det er.. Og jeg håper bare du får den hjelpen du trenger når du er på bunnen av livet.. For jeg vet det er umulig å makte det alene. Selv hvor mye man ønsker og forsøker.

Jeg vet.. Jeg vet…

@Lunach

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no