Det er oss to nå, oss to for alltid.

Liten og trøtt.. Kjenner du igjen den følelsen? Av å føle deg liten i denne altfor store verden.. Og trøtt.. av denne verden…?
Eller av livet som ser ut til å komme i veien hele tiden.. Eller er det kanskje bare jeg som kommer inn i feil kapitell, i feil bok, hver gang? Ja, til og med i min egen bok. Forstå det den som kan. Det er som om jeg alltid er på feil sted til feil tid, at jeg ikke passer inn eller kanskje ikke- hører til. Hører til noe sted. En vandrende sjel, og noen ganger tror jeg det er en større mening med det hele, og noen ganger tror jeg ikke det kan finnes en mening i noe som helst. For noenting føles totalt meningsløse, og noenting finner jeg så altfor menigsfulle, og helst de tingene som dessverre gjør vondt. Sånn skikkelig skikkelig vondt.

Hvor mye tåler ett hjerte, egentlig? Noen som vet, hvor mye ett hjerte tåler? Det må tåle mye, mye mer enn vi vet.

Og så har vi Tilo, da. Han som gjør livet mitt verdt å leve. ❤ Ja, han som noen valgte å bare forlate. Han som ikke ble valgt, – han som ikke ble prioritert. Han som ble overlatt til kun seg selv ute i mørket, så altfor liten, skjør og alene. Han som skulle måtte klare seg selv, men som heldigvis med litt flaks, – ligger her ved min side nå og småsnorker. Ja mens jeg sitter her å skrabler ned litt følelser jeg kjenner på om dagen, og hører musikk jeg kan relatere følelsene mine til. Han hviler nå, ja han sover, – og han stoler blindt på at jeg tar vare på han. 

Ja det er oss nå, det er oss to.
Alltid. Alltid.

Og han har valgt meg, like mye som jeg har valgt han. Og jeg har ikke angret ett sekund. For det er han som gjør hele min eksistens verdt å holde ut, selv når det river i hjerterota og stormen herjer rundt og i meg. Det er han som alltid får meg til å føle meg verdifull selv når jeg føler meg som mest verdiløs, og det er han som får meg til å føle meg elsket og satt pris på, – ikke som en belastning eller ett problem.. Og det er han som alltid er her, når kvelden og natten kommer og maskene mine faller av, – og bare  lille «meg», er igjen … Det er oss to nå. Oss to mot verden.

– Det lover jeg.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no