De vanskelige valgene, men den viktige balansen.

#Reklame – JustStrong


Genser HER: PERFORMANCE ZIP TOP
Bukse HER: GREY BESTRONG JOGGERS

Jeg har aldri helt funnet denne balansen i livet, i hverdagen, som jeg har behøvd. Vell, ikke før nå. Jeg har gått på så utrolig mange smeller de siste årene, og jeg ser jo NÅ hvorfor.
Jeg klarte nemlig aldri å si nei, og sa jeg nei så tæret samvittigheten på så mye at jeg kunne like godt ha sagt ja. Jeg satt aldri meg selv først, ikke en gang nest-først, og jeg kjente aldri etter hva som gjorde meg godt og hva som gjorde meg både stresset, oppjaget, mer angstpreget og utmattet.
Jeg stoppet heller ikke opp, selv om kroppen min skreik etter hvile, nei jeg kjørte på og presset meg selv til mitt ytterste og enda lenger enn det, – ja helt til det sa stopp. Både kroppen min og jeg. Og jeg forstod ikke en gang hvorfor.

Hvorfor kunne alle andre gjøre SÅ mye MER enn meg, og jeg ikke en gang noen kaffeturer i uken, noen kaffebesøk hjemme om dagen, noen fester i helgene, hvorfor lå jeg sengeliggende i mnd etter mnd, når jeg gjorde SÅ lite? Hvorfor gikk psyken min rett til H—- hele tiden, og kroppen kollapset?

…Så lite, tenkte jeg… Leeenge tenkte jeg det. Altfor lenge. Det var tross alt langt ifra så “lite” som jeg trodde. Det var langt mer enn jeg hadde kapasitet og krefter til, kanskje ville jeg helt ærlig ikke akseptere det heller. Kanskje var jeg ikke klar for å akseptere det en gang. For jeg ville bare så gjerne være med, jeg ville bare så gjerne gjøre som de andre, og VÆRE som de andre. Være endel av noe.. Jeg også hadde lyst å være sosial, være sammen og ha det gøy når helgen kom. Klart ville jeg det! Men dessverre kostet det meg så altfor mye mer enn det noensinne gav meg. Jeg såg det bare ikke da. Og kanskje ville jeg ikke se det heller.

Det jeg gjorde, det løpet jeg i alle disse årene har kjørt, det har vært med på å gjøre meg veldig syk, og jeg har endelig forstått, akseptert og erkjent ovenfor både meg selv og de rundt meg, at jeg har ikke helse til det. At jeg må gjøre det jeg kjenner er best for meg nå, det jeg merker er sunt for min egen helse og det som er gunstig for meg i lengden. Jeg har langt ifra tatt hensyn til meg selv og min egen helse. Ikke før nå.. Og jaggu meg var det på tide! På tide å stoppe opp å se litt på livet mitt fra utsiden.

Jeg måtte kjenne etter og oppdage livet mitt, helt fra scratch. Hva jeg selv ønsket i livet, hva som er viktig for meg, hva jeg selv synes var gøy, hva jeg syntes gir meg noe, hva som tapper meg, hvem som er bra for meg og hvem som holder meg igjen.. Alle disse tingene var viktig å se litt nærmere på.
For levde jeg egentlig etter de verdiene jeg har inni meg? Var jeg sammen med mennesker jeg følte meg elsket av, som jeg følte gjorde meg godt, som jeg ble glad av og som løftet meg opp?
Har JEG også lik rett slik som andre har, til å velge hva jeg ønsker i dette livet?
 Hva stresser meg egentlig? Og hva gir meg indre ro? Hva trigger angsten, hva kan jeg gjøre mer av, for å temme den? Hva gjør meg egentlig glad? Trives jeg med så mye mennesker rundt meg hver eneste dag? Og blir jeg bedre av det? Hva gjorde at jeg holdt meg mest stabil over tid? Når blir jeg sengeliggende, og hvorfor?

– Slike tanker begynte jeg å sortere i, en etter en tanke.. Og det var det beste jeg har gjort i løpet av de siste 15 årene.


Det var mange tøffe spm å gå igjennom, og veldig mange vanskelige valg å måtte ta. Det var valg som jeg helt ærlig skulle ønske ingen mennesker på denne jord var nødt til å ta, og det var valg jeg ikke en gang ser på som valg – men som nødvendig for overlevelse, men som egentlig er helt umenneskelige å måtte gjennomføre.
Jeg gjorde det, likevel. Det var ikke lett, men jeg så ingen annen løsning for å i vare ta meg selv og min egen helse, mitt indre liv, ja, – mitt liv. Og jeg ser jo nå at jeg gjorde riktig, selv om det fremdeles gjør vondt.

Jeg har endelig innsett at jeg må leve MITT liv, og i det tempoet JEG har helse til. Jeg er stadig på etterskudd, og da må jeg prioritere hva jeg skal bruke både tiden og kreftene mine på. Det er selvsagt ikke en hverken ønskelig eller kul situasjon å være i, da jeg må velge bort veldig mye sosialt og ting jeg har lyst å være med på. For man velger ikke bare bort de negative tingene, – man velger også bort ting man har fryktelig lyst til. Både kafêturer, venninnekvelder, konserter man har lyst på, turer man ønsker å være med på, ol. Men når helsen ikke strekker til så er det ikke verdt det. Langt ifra verdt det.
Jeg har endelig nå funnet den balansen i hverdagen som gjør at jeg holder symptomene mine i sjakk. Som gjør at jeg føler meg mer stabil og mer tilstedet i det jeg gjør og i meg selv.
Jeg jager ikke meg selv lenger, jeg presser meg ikke til ting jeg vet jeg blir syk av i ettertid, jeg forsøker ikke å holde tempoet som andre rundt meg har, – for jeg har funnet det tempoet jeg, og kroppen min, tåler. Og den balansen mellom Sosialt – og Alenetid, som jeg har det best med.


PSSSST: Bruker du koden: LUNACHR10 hos JUST STRONG, får du 10% rabatt på hele kjøpet. 😉 

Det har vært vanskelig med så store livs-endringer, det har vært 2 år med prøving og feiling,- men nå er jeg endelig i ett spor jeg kjenner er godt for meg. Ett spor jeg aldri før har forsøkt, og som jeg føler passer meg og mine utfordringer best. Jeg har aldri kjent så mye ro i meg selv og så lite stress i livet mitt som nå. Og det er den beste gevinsten av å ta valg som kanskje ikke er så kult akkurat der og da, men som i lengden vil gi det beste resultatet.

Har du noen tanker om dette? Føler du at du har riktig balanse i hverdagen DIN? Som passer deg og ditt liv?

@LunaCh 💚

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no