Anerkjenn følelsene mine, ikke prøv å «fiks» noe.

Dette har jeg og en av mine aller nærmeste snakket en del om i det siste. Dette med at alle skal hele tiden forsøke å «fikse» det, når du forteller noe trist, eller du ER trist. Ja da skal de hele tiden forsøke å oppmuntre deg, si ting som «Det blir bedre med tiden» «Ikke tenk mer på dette nå, skal vi finne på noe gøy? Ut å spise eller noe? Det kunne gjort deg godt nå!»

Altså, nei. Nei nei nei! Det jeg trenger, det jeg trenger AKKURAT nå? Det er å få lov å være trist. Få lov å kjenne på det. SAMMEN med deg. Ikke kom med dette: «Tenk positivt» greiene nå, dette «Det blir så mye bedre om du bare ser litt annerledes på det!» Jeg VIL ikke tenke positivt AKKURAT nå, om akkurat dette, jeg VIL ikke tenke på noe annet. Jeg BEHØVER å få lov å være trist og få lov å sørge akkurat nå, det hjelper meg å lege sårene så godt som det lar seg gjøre, skjønner du. Jeg trenger å få lov å føle på det, få lov å snakke om og sette ord på det, og jeg trenger å få lov å gråte. Jeg trenger at du bare er sammen med meg, ikke for å muntre meg opp eller fikse noe, bare vær sammen med meg.. Kan du vær så snill bare la meg få lov til det, sammen med deg?
Du kan si noe som gjør at jeg vet du forstår meg, heller. Noe som: «Jeg skjønner at det må være veldig, veldig vondt for deg.» Eller at du bare er stille – sammen med meg. Jeg trenger at du lytter til meg og at du anerkjenner følelsene mine.

Hvorfor er det så ofte slik?
At vi hele tiden i dette samfunnet skal kun vise den glade, optimistiske, positive siden av oss selv. Når vi smiler, ler, koser oss. ALLE følelser er like viktige, det inkluderer også å være trist, sint, redd etc. Og vi alle er jo det inni mellom! Hvorfor er ikke disse følelsene like akseptert?
– Vi har alle dette enorme følelses-spekteret av en grunn, men vi skal sammen med andre kun vise de som enkelte har en formening om er ene og alene kun «de positive følelsene». Men det er jo også positivt å være redd inni mellom? Det er en god grunn for at denne følelsen oppstår også. Den kan redde liv! Den følelsen gjør at vi beskytter oss selv. Og det er viktig å kjenne på sinne også når en situasjon oppstår som gjør deg sint, eller tristhet når noe er trist. Noen ting er jo bare trist, som f.eks. flyktningkrisen som har pågått i flere år nå. Skal vi være glade når vi snakker om den også? Når spedbarn drukner på havet? Eller når kystvakten stikker hull i båten deres så de synker midt på det store havet og ikke har mulighet å overleve, skal vi tenke positivt og smile da også? Det var å sette ting på spissen, men det er jo nesten slik blitt de siste årene… Svaret er selvsagt: NEI, vi skal bli sinte! Og vi skal bli triste! – Og det er helt på sin plass! Og hva med alle som blir misbrukt, når vi tenker på alt vi ser i media om overgrep av barn, mishandling av dyr og æres-drap.. Vi HAR dette følelses-spekteret av en grunn, og la oss for guds skyld få lov til å bruke det uten å bli oppfattet som negative, sutrete eller klagete.

Vi har alle gode dager, men vi alle har også dårligere dager. Og det er HELT i orden, og HELT normalt. Husk det! ALLE følelser er lov og riktig å kjenne på. 
Ikke prøv å fiks, prøv heller å lytt og anerkjenn. 

@Lunach ♥ 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no