Alt jeg bare kan drømme om…


Setter du pris på livet du har? Altså, virkelig. Helt seriøst. Du som er frisk og har en hverdag med jobb, egne barn, leilighet eller hus og ferier? Du som kan dusje, pusse tennene og legge deg uten at det koster deg en kalori å gjøre det?

Ta deg noen minutter og tenk over hvor heldig du er.💫✨ Og ikke minst: vær så snill, verdsett- og lev livet til det fulle!❤️🧡💛💚💙💜
Ja selv om du har ditt å stri med du og. Feks  stress på arbeidsplassen, konflikter i ett vennskap, eller kanskje at barna ikke vil ha middagen du laget idag. Krangling med kjæresten eller at bilen må på reparasjon igjen.

For du er heldig likevel.. For husk at dette er ting som kan ordnes. Det er såklart vondt, det er vanskelig der og da, men det går over. Dette er forbigående ting som kan løses. Du har det vi er mange som bare kan drømme om. Nemlig FRIHET✨💫🦋 Det å være fri i seg selv. Fri til å kunne leve det livet du ønsker. Frihet, i kropp og sinn.

Med kronisk sykdom, det kan man ikke ta seg fri fra. Og en funksjons nedsettelse av somatisk eller mentalt slag, kan man heller ikke ta fri eller ferie fra. Det er ikke forbigående, det kan ikke ordnes eller løses, det er nemlig livet vårt. Og det livet ut. 24/7, 365 dager i året. År etter år..

Du tenker nok ikke over det i hverdagen, og det er forståelig, du vet jo ikke om noe annet. Men skal jeg fortelle deg en ting? Jeg skulle ofte ønske jeg var deg… veldig ofte. Ja, jeg vet du også har ditt å streve med, jeg vet du også opplever livet med opp og nedturer som folk flest. Men du har det jeg ønsker meg aller mest i hele verden: Nemlig problemer som kan løses. For de problemene jeg har? De kan ikke løses. De må jeg lære meg å leve med. Det er skader jeg har på hjernen, og på og i kroppen, som ikke kan gjøres noe med. Det er noe jeg må leve med til den dag jeg dør. (Og det er (forhåpentligvis) mange år til ennå. 😉 



Jeg skulle f.eks ønske jeg kunne ta meg en dusj når jeg stod opp. Men jeg må vente til klokken har er 18.00, når min assistent kommer. For jeg vet nemlig ikke om jeg er meg selv når jeg kommer ut av dusjen, jeg kan også ha skadet meg selv i dusjen uten å vite det. Så jeg må vente, helst dusje når her er noen i hus. Noe annet er egentlig uforsvarlig i mitt tilfelle. Jeg skulle også ønske jeg klarte pusse tennene uten at det minnet meg om overgrep, slik at jeg kunne gjøre det to ganger daglig.

Og jeg skulle ønske jeg kunne gå ut døren alene når solen skinner og jeg har lyst å gå en tur. Men jeg kan ikke. For plutselig kan noe trigge meg og jeg går rett i freez-modus, og da klarer jeg ikke bevege meg. Hele kroppen går i lås, og du får ikke kontakt med meg. “Jeg” er ikke der. Og ingen andre enn BPA-ene mine, og mine nærmeste venner, vet hva som må gjøres for å hente meg tilbake til nåtid. Så jeg må vente, vente med alt utenfor leiligheten til jeg har følge. Til BPA er tilstede. Jeg er helt avhengig av andre mennesker for å få hverdagen til å gå rundt.

Jeg er som regel fornøyd med hverdagen slik den har vært det siste året. Selvsagt er det ting som kan forbedres og ting som irriterer meg, men det er ting som kan løses. Men så er det alle hinder i hverdagen som ikke kan endres på, og det er noen ganger jeg får de slengt i tryne så hardt at jeg kjenner hele hjerte mitt synker noen hakk…😔💔 Jeg tror få kan forstå hvor vondt det gjør når man må si nei til noe man har lyst å si ja til med hele seg! Det er så forferdelig når man må takke nei, til noe man bare har SÅ lyst til,- men så vet man at med den sykdommen og helsen man har, så vil det bare ende opp med skuffelser hele veien videre.. Man vet man må si nei. Men det er beintøft, fordi man innser at 1; man skuffer de man er glad i. (Igjen…) og 2: Alle de så fine tingene man hadde kunnet oppleve, bare man hadde vært frisk…💔

Det er vondt å takke nei til det fineste spm om å være fadder på ett skjønt nyfødt barn. Det er vondt å si nei til besøk – eller invitasjoner i bursdager og selskaper for ørtende gang på rad. Det er vondt å ikke ha noe felleskap slik som mennesker på skole eller jobb har. Det er vondt å innse man aldri kan få barn, en familie man alltid har drømt om å ha. Og det er vondt å innse at man aldri kan klare ha en kjæreste, oppleve kjærligheten og gifte seg.

Det er så mye man som kronisk syk kan/ gå glipp av… så mye man ønsker, som man bare må godta at helsen setter en stopper for. Noen ganger er det vanskelig å godta det, men så vet man at man har ikke annet valg. Det eneste man kan gjøre, er å godta situasjonen man er i, og gjøre det beste man kan ut av det.

Men det er ikke enkelt, og inni mellom er det lov å bli lei seg over det, og kjenne på sorgen over det også..

Så til du som er frisk. Lev livet til det fulle! Nyt hver en dag, og verdsett at du har friheten til å gjøre det du ønsker.💜💙💚🧡💗💛❤️ Det er nemlig ikke en selvfølge.

@LunaCh

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no