Alle trenger Noen. (BPA)

(Mange har etterspurt ett innlegg om BPA, hvordan det er for meg med psykiske utfordringer, både på det funksjonelle, faglige, men også og spesielt på det mentale plan. Relasjons-messig og følelser tilhørende det økonomisk ved det.
Her er ett lite innblikk hvordan det er og føles for meg.)

Alle trenger noen. Slik er vi mennesker. Når vi er syke, ekstra sårbare, vi har tøffere perioder o.l., så er det ekstra behov for “noen”. At noen er der. At du vet noen kommer innom deg, at noen bryr seg om deg, at noen er tilgjengelig på tlf viss det skulle være nødvendig.
At noen, noen ER der. Noen som går “den ekstra mila” for&med deg.

—————————————————————————————————————————————–

Til deg.❤

Jeg tror ikke helt du er klar over det. Men at uten deg, så ville jeg uten tvil absolutt ikke ha klart å stått meg så godt igjennom dette året som jeg faktisk har. Jeg har stått meg så bra som overhode mulig, i en hverdag de aller fleste heldigvis slipper å kjenne til, og enda bedre- som de fleste slipper å leve i.
Året 2018 vil uten tvil bli husket som ett av de mest utfordrende, mest vonde og tøffeste årene jeg har gått igjennom og opplevd på lenge. Og jeg håper inderlig at 2019 vil bli ett litt mer rolig år, litt mer oppturer enn nedturer, og litt mindre smerte enn dette har gitt både meg, men også og ikke minst, de rundt meg jeg har kjær.♥

Da du, i november i fjor, kom inn i mitt liv, i en 60 prosent stilling, visste du nok ikke helt hva du gikk til, enda mindre visste du nok hvem og hvordan jeg var, hva jeg behøvet av deg, hva jeg trengte hjelp til.
 Både av fysiske oppgaver, men også på det mentale plan. Da du kom hit til meg, eller til oss- som vi sier her i hus, var vi nok begge like spent på hvordan dette ville bli og skulle gå til. Det er jo en svært tett relasjon når man skal være sammen i en liten leilighet i så mange timer i døgnet, hver eneste uke, i mest trolig noe som vil være nødvendig i en hel årrekke. Man skal bli kjent, noe som tar både tid og energi, og absolutt en innsats fra begge parter. Man skal skape en god relasjon, man må være ærlige og kjemien bør være på plass. Man bør og jeg mener man må ha respekt for hverandre, og at en åpen dialog og god kommunikasjon er en av de viktigste nøkkelen her.

Den åpenheten oss i mellom, vår svært gode komunikasjonen, respekten vi har for hverandre, ikke minst forståelsen du viser meg for mine daglige utfordringer som ikke alltid er like synlige, – og selvssagt at vi klaffet så sinnsykt bra, er nok nøkkelen til at vi står så sterkt sammen som vi har gjort og fremdeles gjør.

Du kom inn i en verden du mest trolig ikke en gang ante fantes, i alle fall ikke i det omfanget du har sett og opplevd på nært hold. Å lese denne bloggen kan nok gi en viss forståelse og ett lite innblikk, men det er langt i mellom å lese en blogg, til det å faktisk oppleve å se denne type utfordringer med egne øyne. Dissosieringen har nok vært en av de store utfordringene, men som du har tatt på strak arm!
– Tilliten du har klart å skape på enormt kort tid hos alle delene av meg, er faktisk helt utrolig. Det at du ser hvem som er fremme til enhver tid, at du klarer se oss – hver og en av oss og behandle oss etter alderen, er nok noe av det som gjør relasjonen vår så enkel og så uendelig trygg.


Du har stått ved min side gjennom hele året, 2018, uansett hvilken utfordringer vi har møtt, så har du vært der. Stått stødig og trygt som det ankeret jeg alltid har behøvd. Den trygge grunnmuren jeg ikke har kjent på før, ikke før nå. Å ha noen som er så tilstede som deg, er en velsignelse fra en annen verden. Å ha noen som deg i livet sitt, da er man ikke bare heldig, men man er svært rik.
– Du har vist meg at det finnes mennesker som er villige til å gå den ekstra mila for deg, om det er nødvendig. Du har vist meg at det finnes mennesker som bryr seg så genuint om deg, at de faktisk ikke en gang behøver å si ordene “Jeg trenger deg her, akkurat nå” – for du både ser og hører ordene jeg ikke alltid klarer dele … Og du har kommet sene kvelder når verden vår har rast sammen, du har holdt oss trygt i armene dine til vi har sovnet av utmattelse, du har sett sorgen og fortvilelsen ingen andre har sett, du har stilt opp ekstra når jeg ikke har hatt noen som kunne vært her, når alt i livet har føltes mørkere enn mørkest.
Du har sluppet det du har i hendene flere ganger og satt deg i bilen å kjørt hit, fordi jeg har behøvd deg. Du har fulgt meg i ambulanse flere ganger, og du har holdt meg når jeg har ligget på kirurgisk operasjonsal, og du har vært med på innleggelser i Ålesund… Du har aldri latt meg reise alene selv hvor tøft det har vært å se meg så dårlig. Du har vært den sterke når jeg har vært liten og redd. Du har vært der..

Du har vist meg at det finnes mennesker som tenker likt som meg, at jeg er ikke så “annerledes” som jeg har følt. Du har vist meg at jeg ikke er alene om de store spm, om å besitte de verdiene jeg gjør, vi snakker om både politikk, religion osv osv. For vi? Ja, vi prater faktisk sammen. Om de viktige tingene. Ikke slik som man prater med mannen i gata, men vi prater om ALT mellom himmel og jord, og det er ikke EN ting jeg ikke kan fortelle eller dele med deg. For ingenting er skamfullt eller farlig å snakke om, har du lært meg. Vi er også stille sammen,veldig mye. Du ser nemlig alltid når jeg er sliten, og du vet hva jeg behøver da..

Vi kan lage mat sammen, men er jeg sliten så lager du mens jeg ser serie eller hviler. Det velger jeg selv, og det er helt i orden uansett. For du vet formen min både fysisk og psykisk er variabel.
Du vet også at jeg har vansker for å be om hjelp til husarbeid, og mye klarer jeg rett og slett ikke selv i dårlige persioder. Du vet jeg rett og slett ikke har overskudd eller makter å gjøre det selv. Derfor er det så fint at du kan ta iniativ til det selv, og bare spør meg rett ut: “Skal jeg ta å sveipe over gulvene for deg idag?” Eller: “Kanskje det er på tide å tørke litt støv i bokhylla nå?” Og så gjør du det, eller vi gjør det sammen. – Alt ettersom formen min.


Du har også vært den som har fått meg ut av hus, og det har vært de beste dagene i hele 2018. Turen til Flø blant annet, gud for en fiiiin dag! Uten deg, hadde jeg mest trolig ikke vært særlig å se utfor dør dette året. Kun for å handle mat, men ingen opplevelser i frisk luft.
Det er vell noe av det du også har lagt merke til, hvor godt jeg har av å komme meg ut, særlig når vi er langt borte fra leiligheten og befolkning. I rolige og trygge omgivelser.

Å ha en BPA, altså Brukerstyrt personlig assistent, er det beste som har hendt meg. Det å ha noen i så stor stilling der imot, det betyr at kjemien være der, om ikke hadde det ikke gått. For det er mange timer sammen, i en liten leilighet. Men når man komuniserer, da går det så fint.
Mange spør hvordan det føles at de får betalt, for å “være sammen med meg”, liksom. Og for å være helt ærlig? Det tenker jeg faktisk aldri over lenger. Jeg vet at BPA bryr seg oppriktig om meg, selv om det er en jobb. Jeg har erfart det både ved ord men ikke minst i handling, – og det har jeg aldri tvilt ett sekund på. Selv om det er en jobb for noen, så betyr det ikke at man ikke blir glad i og bry seg oppriktig.

Jeg er så utrolig takknemlig for å ha BPA, det har vært den beste avgjørelsen for å få hverdagen min til å gå rundt på best mulig måte. Det er stabilt og trygt, og jeg får dekket behovet mitt selv om det skulle endre seg. For BPA må være fleksible ift behov.
– Skulle det være endringer ift behov og når på døgnet jeg behøver hjelp, eller mindre timer en uke/mer timer, så er det endel av det å være personlig assistent. Man må regne med at behovene kan være i endring.

Å starte en BPA prossess kan være lang å svært tøff og krevende for oss som er relasjons-skadd, som har vansker for å stole på andre mennesker, men det har i mitt tilfelle vært verdt det.


Bare still spm i kommentarfeltet, om det er noe dere lurer på. Så skal jeg svare dere.😘❤

@LunaCh 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no