10 Years Challenge – #JegLever

Det er rart å se tilbake, ti år tilbake i tid. Livet mitt har endret seg så enormt! Mye mer enn jeg faktisk trodde, og mye mer enn jeg for ti år siden hadde ett håp om. For jeg var innlagt på andre året, og jeg trodde helt ærlig ikke at jeg noensinne skulle klare meg på utsiden, alene, i egen leilighet. Jeg hadde drømmer, lengsler og små lysglimt av håp, men jeg bar på en enormt smerte få visste omfanget av.

Jeg var lukket på mange områder, mens jeg var åpen på andre. Jeg hadde ett enormt behov for trygghet og omsorg, bekreftelse på at jeg var bra nok som jeg er, mye å lære om både grense-setting og valg. Lære hvordan bo, vaske klær og lage meg mat, alt skulle læres, og bak kulissene? Der stod det en haug av ansatte som heiet på meg, samtidig som de var spent på om vi skulle få til dette.

Det ble meg fortalt i senere tid, at de ikke trodde det var mulig. Jeg var så institusjonalisert, etter alle årene på psykiatriske avdelinger, at håpet om at jeg noensinne skulle klare meg ute i samfunnet igjen var minimalt.
Oddsen var imot meg hele veien, likevel skulle det vise seg at jeg ble en av de som motbeviste dem, for jaggu meg klarte jeg det!

Mange vanskelige, tøffe dager og netter, mye gråt og fortvilelse, mange turer med ambulanse, – men også gode opplevelser, som de etterlengtede venninnekveldene, ja uten tilsyn på ett kaldt og sterilt besøksrom. Ja nå kunne jeg endelig få ha besøk hjemme hos MEG selv. Jeg kunne gå på butikken å handle mat, helt alene uten å be om lov eller å bli låst ut. Jeg kunne endelig tenne stearinlys på bordet, og jeg kunne ta meg en gåtur akkurat når det passet meg, helt uten følge av en ansatt og/eller etter en leges tillatelse. Alt dette var nytt, og som alt nytt er, så var det ufattelig skummelt i starten. – Men det var også noe med det som føltes utrolig befriende. Jeg fant ut etterhvert som mnd gikk, at dette var noe jeg likte. Jeg trivdes med å være selvstendig og jeg ønsket meg mer og mer ut. Jeg ønsket å være mer hjemme enn på institusjonen, jeg lengtet etter friheten, ja den friheten som jeg nå eier.

Jeg er fri, og det beste: Jeg FØLER meg fri. 10 år senere sitter jeg her, i min egen leilighet som jeg selv bestemmer over. Jeg vasker mine egne klær og jeg lærer meg stadig nye retter å lage til middag. Jeg går turer mer og mer i skog og mark, og jeg elsker det! 🙌💪😍Jeg øver meg fremdeles på å si nei, på å sette grenser både for meg selv og andre, og jeg har lært meg å ta valg og ikke minst: HVA valg faktisk ER. Jeg øver og jeg lære meg å mestre de overveldende følelsene uten destruktive mestring- metoder, og jeg er så sjelden innlagt at jeg kan telle de på en hånd for de siste årene. Jeg elsker friheten, friheten jeg for bare ti år siden aldri trodde jeg ville være i stand til å takle.

“Livet der ute er ikke for alle”
, var det en psykiater som sa til meg en gang.
“Vell, ett helt liv der inne er ikke for noen”
vil jeg si da. For livet skal nemlig leves, vi er ikke laget for å bare eksistere.
Og endelig kan jeg si, “Jeg lever”. 🤗💪👊

@LunaCh.❤

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no