💭Usynlig syk.. og kampen for forståelse.

Hadde du bare visst hvor langt det sitter inne for meg, å be om hjelp. Mer direkte: Å be om mer medisinsk hjelp, nemlig smertelindring.
Hadde du bare visst, tenker jeg, der jeg ligger med en intens brennende smerte og vrir meg i sengen, på sjette time på rad.. For ikke får jeg sove heller, for jeg må snu meg hele tiden fordi det gjør for vondt å ligge for lenge i samme stilling.
Når støtene nedover lårene og leggene kommer, hvor mye jeg spenner meg for å holde ut. Når jeg vet det hjelper med varme, og jeg har på meg ulltøy, – men må ta den av fordi huden er så sår nå at jeg ikke klarer ha på noe over lårene, det gjør for vondt rett og slett. Huden er for sår for den minste berøring.


Hadde du bare visst, tenker jeg hver gang, når jeg møter motstand fra enkelte når jeg ber om smertelindring.
Ja hadde du bare visst… eller bedre, hadde du bare kjent den smerten som river i meg der og da.
Hadde du bare kjent disse smertene jeg går med, kun for en dag, da hadde du kanskje forstått og ikke vært så dømmende som jeg stadig opplever fra enkelte.

Det sitter alltid langt inne for meg nå. Det å be om mer hjelp for noen dager, – bare for å komme meg igjennom disse verste dagene hvor jeg ikke klarer fungere overhode.
Hadde du bare visst hvor mye angsten river i meg når jeg ber om det, på grunn av erfaringer jeg har med enkelte.
Hvorfor jeg alltid går igjennom andre mennesker nå, som kan hjelpe meg med å ta tlf-ene for meg.
Jeg gjør det nemlig for å beskytte meg selv. For å slippe føle meg enda verre og mer skamfull enn jeg allerede gjør.



Jeg har så mye smerter at jeg makter ikke snakke med noen, jeg makter ikke “ordne noe”, å ta en tlf er det siste jeg orker når jeg ikke en gang har krefter til å skifte tøy, pusse tennene mine eller gre gjennom håret..
Det siste jeg behøver når jeg har så sterke smerter, er å snakke med noen som får meg til å føle enda mer skam og skyldfølelse enn jeg allerede gjør.
Det er langt ifra alle, – det er noen. Og disse noen? De ødelegger for de andre. Ja de som gjør jobben sin uten å utgi sin personlige mening eller sine egne fordommer. – De som virker å føle ett sterkt behov om å gang på gang informere meg om at jeg ikke burde ta så mye av denne type medisin, da den er vanedannende osv osv.
Ja som om jeg ikke vet alt dette, etter alle disse årene med både revmatiske og nevropatiske smerter herjende i kroppen..


Å snakke med fastlegen min er ingen problem for meg. Vi har en helt åpen og ærlig dialog om smertelindring. Han VET nemlig hvor sterke fysiske smerter jeg har, i tillegg til det psykiske jeg strever med. Han har vært med meg hele veien, han har tatt tester på meg, blodprøver og urinprøver i årevis for å finne ut hva som er og hva vi kan gjøre.
Han har vært der med meg igjennom alt, jeg trenger overhode aldri å kjempe for forståelse og medfølelse der. Aldri er han dømmende eller får meg til å føle meg skamfull for å ha det vondt, heller.
For daglig, hver eneste dag 24/7 året rundt, har jeg smerter som jeg må leve med for resten av mitt liv.
Han kjenner hele historien min, og han har både sett og han vet hvor mye skade det har gjort, – de ekstreme skadene jeg har hatt på kroppen i en årrekke. De som har ført til at jeg nå må leve med kroniske smerter for resten av mitt liv.

Han vet hvor mye smerter jeg har som jeg daglig lever med, og som jeg klarer å holde i sjakk med den smertelindringen jeg går på fast til daglig. De tar langt ifra bort alt, de tar kun toppene, og resten har jeg lært meg å leve med. Jeg går ikke en eneste dag uten smerter, men jeg lærer meg å leve med de ved siden av meg. For jeg vet at jeg aldri blir smertefri igjen, og det har jeg lært meg å akseptere.

Men det er ikke alltid det holder med det jeg går på fast, ikke når de verste smertene ikke lar seg temme, når jeg ikke klarer fungere overhode i det daglige, – når smertene blir så ille at jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av meg, når de river og sliter i meg til jeg føler jeg blir gal om jeg ikke får hjelp.

Når de er så ille at jeg ikke klarer hverken ligge, sitte eller stå,- ja hva gjør man da?
Jo, man ringer legevakten, man ber om hjelp, hjelp fordi man makter ikke stå i det mer, natten har vært så ekstrem lang og morgenen helt uutholdelig, psyken blir stadig verre for hvert minutt som går..
Jeg får lyst til å bare kappa av meg lårene, eller armene, for å få fred.
Makabert ja, men sant. Så ille kan smertene være at det føles der og da som eneste løsning.



Jeg vet alt om vanedannende medisiner. Jeg vet at det er medisiner jeg ikke burde ta hverken for mye, eller for lenge av, om gangen. 
Jeg har fått tilbud om intravenøs smertelindring på sykehus inni mellom, men jeg har takket nei hver eneste gang. Nettopp fordi jeg ikke vil bli avhengig av enda sterkere medisiner enn jeg allerede går på.
Jeg vil klare dette, klare hverdagen, her hjemme. For det er nemlig her jeg skal leve livet mitt, og jeg ER sterk nok til å klare det! Men noen ganger trenger man litt mer hjelp for å makte det. Da er det enormt slitsomt når man føler man ikke blir forstått, at man blir mistrodd og føler mer eller mindre at man blir dømt av andre i systemet.

Dette er en felles avgjørelse og en vurdering som blir gjort mellom pasient og dens behandler. Og slik er det vell det skal være?🤷‍♀️
Det er fortvilende, utmattende og ikke minst skulle det vært totalt unødvendig, å skulle måtte forsvare at man behøver litt mer hjelp på veien inni mellom, når man allerede sliter nok og ER sliten nok som det er.

Å leve som “usynlig syk”, om det er psykisk eller fysisk, eller som meg – begge deler, så er det jaggu meg krevende og en heldagsjobb i seg selv.
Jeg må si jeg føler med dere, alle som sloss som en kjempe for å bli møtt med forståelse, medfølelse og empati.
Jeg vil gjerne avslutte med å gi en stor takk til dere som jobber i helsevesenet, dere som står på for å gi oss verdig og god behandling, dere som gir varme og oppløftende ord i en allerede krevende hverdag.
Tusen takk!🙏❤

@LunaCh 💚

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no