Uken som gikk #21

♥ Ukens høydepunkt:

Det må være den koselige turen til Ulsteinvik, det var som balsam for sjela, altså. Etter flere dager i senga, så var det godt å se noe annet!🙌🤗🙏 Legg merke til hva som står på bar-menyen deres, haha!!😂 Jeg lo litt når jeg så den ass..! Intensiv rehabilitering, lol! 😅😂

♥ Ukens nedtur:

Uten tvil betennelsen og at kroppen svikter meg på disse fine soldagene.. Men sånn er det bare, det går heldigvis over!😉

♥ Ukens følelse:

At jeg føler meg mer og mer “hel”, og at jeg er “bra nok” som jeg er. Jeg føler mer fred i meg selv nå.. Det har vært to tøffe år, mye jeg velger å ikke skrive og dele her fordi det er så privat, – men jeg kan si at det har vært fryktelig tøffe år.. Og jeg begynner endelig nå å føle jeg kan puste litt igjen. 🙏🌈✨ 

♥ Ukens Quote:

♥ Ukens opptur:

8 måneder skadefri! 🙌💪👊 Do I need to say more?💁‍♀️ PROUD!🥇🏆

♥ Ukens tanke:

Jeg begynner å føle meg mer og mer som ett menneske igjen.. Som ett menneske med like rettigheter som alle andre. Jeg er glad jeg kan begynne å føle litt på disse tingene, at det å si ifra om ting er noe alle gjør og det har jeg skjønt at jeg også har lov til.. Det er skummelt, og jeg får ekstremt mye angst når jeg gjør det, – men det er samtidig noe man må gjøre og øve seg på. Ingen kan vite hva du føler, viss du ikke sier det. Ingen kan gjette seg frem til alt, man må faktisk si det med ord.

♥ Ukens sang: 

@LunaCh 💕

Den siste uken..🥤💚

Oversized Hoddie: HER

Hi fighers!👊🤗💚 Hvordan har dere det i helgen?😍
Denne uka har vært skikkelig SKIKKELIG dritt for meg, for å være helt ærlig.
🙊🙈 Flere dager i senga med enorme smerter er ikke særlig gøy. Vondt både i munn (trakk siste visdoms-tann og fikk selvsagt betennelse som har vart i to uker…) og så har jeg hatt ekstreme bein-smerter (jeg er giktisk) samtidig. Thanks life, liksom. Måtte bare skje.. Hehe..

Vell, jeg har kommet meg igjennom denne uka og, og er nå endelig på bedringens vei.
Jeg klager veldig sjelden på kropps-smerter, jeg har en veldig høy smerteterskel og jeg biter som regel tenna sammen. Smerter har jeg hver eneste dag, men det er håndterbart stort sett med de smertestillende jeg går på til daglig. Men når det blir så ille som det blir noen ganger, da er det kun en ting å gjøre: Holde meg varm, være alene, ringe legen å få mer smertestillende for en ukes tid.😔💚

Tirsdags-turen ble ingenting av da jeg faktisk var sengeliggende og ikke klarte en gang ha BPA-en rundt meg.🙈🙊
Hun ble sendt hjem, for jeg var absolutt ikke i from til å ha noen rundt meg.🙈 Du vet når du har skikkelig sterke smerter? Da er det lett å bli skikkelig sur og irritabel… Og da synes jeg rett og slett det er best å være helt alene. Jeg orker ikke snakke, høre lyder eller noe. Jeg liker beste å få være alene, tussle rundt i pysjen fra seng, til sofa, til seng osv. Uten noe annet enn seg selv å ta hensyn til. 😉

Det begynner å komme seg nå. Heldigvis!
Betennelsen er på bedringens vei, har ikke vondt i munnen idag så antibiotika kuren fingere heldigvis.😊🙌

Igår tok vi oss en biltur til Ulsteinvik siden tirsdags turen ikke ble noe av, noe jeg var lei meg for. BPA-en min er så utrolig snill, hun lovet at om jeg var i form til helgen kunne vi ta oss en tur da, istedet for. Og DET gjorde vi! Tirsdags-turen er liksom veldig hellig for meg, for det er den ene dagen i uken jeg er ute av leiligheten, det er den dagen jeg gleder meg så utrolig mye til. Derfor ble jeg så lei meg når jeg så DEN skyfrie himmelen, men kropps-verken var så ille at jeg hadde ikke sjanse å gå noen tur. Derfor er jeg glad vi fikk tatt tur ut igår!🙌😍 Tok på meg ull fra topp til tå, og gikk ikke lange stykke. Det ble bil-tur og cafè, noe som var super hyggelig. Det er jo ikke noe jeg gjør ofte, så det er hyggelig når vi først gjør det!🤗
Og å kunne sitte UTE, det gav meg en skikkelig vår følelse!
Dere, det er endelig VÅR!!😍🌷🌼🌻🌞🌸🥤👗🌲 WOW, jeg bare kjenner jeg våkner mer og mer til liv nå. Er det slik for dere?? Føler jeg går litt i dvale på vinterstid jeg, og så våkner jeg mer til liv på vår/sommerstid.

Det er uten tvil den beste tiden for meg. Det halvåret er kroppen min mye friskere, noe som selvsagt gjør at jeg orker mer og livner litt mer til. Så gjett om jeg er glad når jeg våkner opp og ser solskinn og grønne marker.. Det er herlig å tussle inn på kjøkkenet om morgenen for å slå på kaffen, og jeg åpner persiennene opp litt,- og lyser bare slår imot meg.. FOR en deilig følelse! 😍🙌🌞

Ikveld skal vi lage pizza, namm! 🍕🥤😍 Har blitt litt hekta på det for tiden, hehe.. Det er jo så godt! Med masse løk, sopp og grønne oliven, MUMS!!🍕😍

Riktig god helg, og God påske til dere som feirer den!
Ta vare!🙏💚

@LunaCh

Ikke alle gleder seg til påske.. DU kan gjøre en forskjell!🙏🤗


Røde-dager på kalenderen lyser imot oss nå. Noen, mange, har nok oppsparte ferie-dager tilgode også med tanke på påsken, som mange skal tilbringe med familien eller venner på hytta eller fjellet.
Helligdager og fridager er det mange av fremover, både nå i April, men også i mai og så rett etter det kommer den lange laaaange sommer-ferien som mange ser frem til.
Men ikke alle gleder seg like mye…

For mange, ja veldig mange, spesielt de som er avhengig av andre mennesker for å fungere og få dagene til å gå rundt, er dette tider vi ofte gruer oss fryktelig mye til. Tider vi synes er ekstra vanskelige. Og ikke missforstå, det er ikke fordi vi ikke hverken unner eller forstår at mennesker må få fridager og ferie, for det både forstår og unner vi alle! Det handler langt ifra om det, men det er jo ikke å legge under en stol at det blir mye uforutsigbarhet og utrygghet for mange i disse tider. – For mange blir det vikarer som ikke kjenner dem å måtte forholde seg til, og for noen får de mindre eller kanskje ingen oppfølging over en lengre periode.
Det å gå ifra å ha trygge kjente mennesker rundt seg, ha oppfølging hver eneste dag, til å få mindre eller ingen oppfølging,- gjør at mange blir sykere, får mer symptomtrykk og føler på mye uro og engstelse i hverdagen.

Det er vanskelig og skikkelig kjipt å være avhengig av andre mennesker for å få hverdagen til å gå rundt. Det er absolutt ingen ønskelig situasjon å være i. De aller fleste mennesker ønsker jo selvsagt å kunne få til alt selv, være hundre prosent selvstendig og fri!🙌
Men så er sannheten den at det er dessverre ikke oppnåelig for alle. Noen har fysiske utfordringer og noen har mentale utfordringer som gjør at man behøver hjelp til forskjellig i hverdagen.
Det er mange ulike grunner for det, og det er selvsagt da ikke uvanlig at mange kan bli litt urolig for hvordan ferie-tidene vil bli.

Det jeg tenker kan være til stor hjelp for mange der ute, og som jeg tenkte jeg kunne gi en liten oppfordring til idag nå som påsken er rett rundt hjørnet er:
Viss du kjenner noen som sliter i hverdagen, om det er en venn/venninne av deg, eller en nabo, kanskje en slektning. Noen du kjenner til. Kanskje kunne du være litt ekstra tilgjengelig/tilstede? Spørre eller invitere det menneske med på noe, eller bare sende en liten sms for å høre hvordan det går? Det er skal ikke så mye til for at noen kan føle seg tryggere, inkludert og tatt vare på!🤗🙏 Kanskje har du en ledig kveld som dere kan tilbringe sammen å se en film eller spise noe god mat sammen? Kanskje noen trenger følge til butikken, og skal du likevel ut å handle kan du vell ta med naboen/vennen din så han/hun får handlet også?
Det koster så lite, samtidig som det gir så uendelig mye!💕💚😉

Det å SE andre, være tilstede og bidra til at noen får en litt bedre påske/17 mai/sommer/jul/ osv..
Det koster ingenting å gi ett smil, en klem, eller en hjelpende hånd. Men det gir så utrolig mye for det menneske som mottar. (og du får helt sikkert like mye glede av det selv også..)😊🌈💕💚

Og til alle dere som gruer dere til påsken: Vi skal jaggu meg klare det, i år også, ikke sant?👊💪 Husker du ifjor, da du grudde deg minst like mye som du gjør nå?💁‍♀️ Vell, du kom deg igjennom den ikke sant, det VET jeg vi kan klare i år også! Sammen er vi sterkere! Du er IKKE alene!🙋‍♀️😊💚
Jeg vet det er tøft, jeg vet det er ekstra utfordrende og krevende i disse tider, men jeg vet også at vi kommer oss igjennom og ut, ja i år også. STAY STRONG, krigere. Jeg heier på dere! 👊💪🤗💕😍

@LunaCh

Hvorfor så og lyttet dere ikke?

Det er ett spørsmål jeg har stilt meg selv, om og om igjen. Og det er: Hvorfor så dere meg aldri? Hvorfor lyttet dere ikke når jeg forsøkte snakke med dere?
– Mennesker som jobber i helsevesenet, på veggene i lokalet deres henger det diplomer de har mottatt og avisutklipp ang deres gode helse-tjeneste for mennesker som sliter, smilende damer møter deg med en utdanningen som skal gjøre dem i stand til å hjelpe mennesker i krise.

Men det jeg ikke forstår er.. Hvorfor har det seg slik at de aldri klarte hjelpe meg, da? Var jeg ett unikt tilfelle, ett helt umulig tilfelle..? For det tviler jeg på..For hvorfor.. Hvorfor klarte da helt vanlige jordnære mennesker, helt uten noen form for utdanning innen helsesektoren, – ja de klarte å hjelpe meg. De klarte å hjelpe meg til å bli ett friskere og mer selvstendig menneske, noe som ingen i helsesektoren til nå har klart i løpet av 15 år.

“Dere klarte det vi aldri klarte.”
Ble nylig fortalt fra avdelingsleder i psykiatrien til mine tre BPA-er på ett møte.

Og jeg har tenkt mye over dette i det siste. Spesielt de ordene.. Som om det er BPA-ene som har gjort jobben? Uten dem ved min side ville jeg nok aldri ha klart å komme så langt som jeg har, men de har ikke gjort meg friskere, – DE har faktisk ikke gjort jobben FOR meg. Men det de har gjort, er å gå veien sammen med meg! DE har ikke klart det, VI har klarte det. SAMMEN!🤗🙌

De har vært krykkene mine gjennom og ut.. Og det er kanskje den største feilen helsevesenet har gjort hele veien, og fremdeles gjør. Denne tanke-gangen som vises akkurat her, og det ser jeg tydelig når jeg tenker tilbake på alle årene med dem i livet mitt.. – Jeg er nemlig ikke ubrukelig, jeg har både selvstendige OG jeg har reflekterte tanker selv om jeg er syk. Og jeg er heller ikke uhelbredelig, og det har jeg aldri vært heller. Jeg behøvde bare noen som kunne støtte og trygge meg på veien, noen som våget stille de tøffe og vanskelige spørsmålene og høre de tøffe ubehagelige svarene. Jeg trengte noen som TÅLET meg. Noen som hadde tålmodighet til å faktisk lytte til ordene mine, og faktisk ta de til etterretning.
Noen som hadde evne til å lære meg “hvordan og hvorfor”. Og ikke minst, noen som så MEG – bak alle diagnosene og symptomene som ble satt over en lav sko gjennom årene i helsevesenet.



Jeg husker godt alle årene jeg ropte til lungene mine ikke hadde mer pust igjen, til døve ører som ikke snakket samme språk som meg. Hvordan jeg sleit meg ut for å bli både sett og hørt som ett likeverdig medmenneske, som det menneske jeg ER og alltid har vært, – bak en haug av diagnoser som ikke en gang stemte. Bak alle symptomene som dessverre var alt som ble sett og lyttet til. (Som er noe av grunnen til at de aldri var i stand til å hjelpe/støtte.)

Jeg var her… Jeg var her, rett foran dere. Hele veien.. Men dere SÅ meg aldri.

Og jeg syns det er fryktelig trist å tenke på at det skulle måtte gå mange år tapt, før jeg møtte mennesker som tålte meg, og HELE meg. Ikke bare de bedre sidene av meg, men også de mindre pene.
Som klarte å se forbi alle de destruktive symptomene jeg brukte for å mestre ett usynlig helvete mange ikke en gang våget spør meg om, og som jeg ei heller fikk lov å dele med dem. Og jeg vil gjerne fortelle hva jeg tror og opplever ofte går så forferdelig galt mellom helsevesenet/helsepersonell og enkelt pasienter/brukere.

Det er enkelt å se tilbake at det var blant annet:
– Mangel på stabilitet.
– Mangel på kommunikasjon. 
– Mangel på gjensidig respekt, omsorg og ikke minst: Kjærlighet.
– Mangel på trygghet i relasjonen.
– Mangel på forutsigbarhet i hverdagen.

– Mangel på ro og alene-tid.
– Mangel på å se det friske I meg. (For det var der hele tiden….)
– At de trakk seg bort i de periodene jeg skadet meg mindre. (DVS: Da jeg jobbet beinhardt og behøvde dem som mest, for å mestre livet uten skade.)

“Dere klarte det vi aldri klarte”. Nei nei nei, det gjorde dem ikke. VI klarte det! SAMMEN! 🙌💚 Spørsmålet psykiatrien burde ha stilt på dette møtet hvor denne setningen ble delt ut, ble beklageligvis ikke stilt. Dessverre ikke noe som sjokkerer meg lenger akkurat det..

Spørsmålet jeg personlig mener og synes de burde ha stilt er dette:
“HVORDAN klarte dere å få så gode resultater på så kort tid? HVA var det vi ikke gjorde riktig? Hva har dere gjort, og hva gjør dere, siden bruker/pasienten klarer seg SÅ mye bedre i hverdagen nå? Vi lurer, for det er slik VI kan lære av våre feil og gjøre det bedre i møte med fremtidige mennesker med lignende utfordringer.”

Jeg velger likevel å besvare spørsmålet selv idag. Og det er så enkelt som at:
Jeg blir sett nå, som ett likeverdig menneske.
Jeg blir hørt nå, min stemme er like viktig og betydningsfull som deres.
Og jeg får lov å være hundre prosent – meg selv.
Jeg får lov og det er tillat med ALLE følelser i dette hjemmet som er mitt, både følelser som frustrasjon, sinne og tristhet er akseptable følelser. Irritabel kan jeg også være, (slik alle mennesker kan være inni mellom) og jeg får lov å være lei meg også – og vi snakker om det som gjør meg trist…
Det er nemlig ingen som nå lenger sier til meg uansett hvordan humøret mitt er og hvilken følelser jeg sitter med: “Det er sykdommen din som snakker nå, Luna”. Nei, ingen forteller meg det lenger. Ikke forteller noen meg dette heller: “Du må høre på oss, vi vet hva som er best for deg! Du må gjøre som vi sier.”. Nei, jeg får selv lov til å kjenne etter og gjøre det JEG kjenner er best for meg.
Jeg får lov å snakke om akkurat hva jeg vil i mitt eget hjem, sammen med de som er her på jobb. Om det er vonde ting, eller fine opplevelser. Alt, – det er ingenting jeg ikke får lov å snakke om, – og det er en friheten som betyr så uendelig mye etter så mange år med restriksjoner over samtale-emner i helsevesenet..



De SER meg og LYTTER til meg, som det menneske jeg ER!
De VET jeg er i stand til å ta egne avgjørelser, fordi vi snakker om det og jeg ber om rettledning om jeg selv føler jeg behøver det.
De VET også at jeg er i stand til å gjøre “mye”, bare vi gjør det på riktig måte. Fordi vi faktisk har en helt åpen dialog. Vi kommuniserer, og dermed unngår vi både missforståelser og slipper å måtte tolke situasjoner ut ifra vårt eget synspunkt. 

Spør heller en gang for mye, enn en gang for lite! Åpne opp for dialog, og lytt og se – selv om det er tøft. Det er så forbanna viktig at dere våger å spør de viktige spørsmålene, selv om dere er klar over at svarene kan være vonde og ubehagelige. Men er det ikke da desto viktigere å gjøre det?

– Kommuniser med bruker/pasienten. Se oss. Lytt til oss!
Det er mitt beste råd til dere som jobber i helsevesenet..

@LunaCh 💚

Uken som gikk #20

God søndag fininger💕
Hei dere, jeg skreiv igår at jeg skulle dele “Uken som gikk” idag, så her kommer det.🤗💕 Beklager for litt kortere svar denne gangen, jeg er ikke i form idag og har sittet mange timer bare for å klare det lille her.. Så da skjønner dere nok at konsentrasjonen og tilstedeværelsen ikke er helt god idag. Men jeg kommer sterkere tilbake, det vet dere😉 Never give up, you know💪😉😘

♥ Ukens høydepunkt:


Til tross for skikkelig dårlig vær denne uken, ble det tirsdags-tur likevel! 😉👏💪Det er jo bare å kle seg godt, for godt gjør det uansett å komme seg ut å bevege seg, se noe annet, trekke inn frisk luft, det har vi ikke vondt av akkurat😊🙌 Skikkelig koselig er det også å sette seg inn i Gapa-huken å spise nistemat!💕😘🙏

♥ Ukens nedtur:


Det må vell være at jeg har tilbringe veldig mye tid i senga denne uken. Veldig ofte er jeg så sliten at jeg bare må gå å legge meg.. 😔Det er vell en del av det å ha kompleks PTSD, – å slite med utmattelse i perioder.
Bare idag har jeg stått opp tre ganger allerede.. Håper jeg klarer sitte oppe til kvelden nå. 😊

♥ Ukens opptur:

At jeg klarte å sette meg ned å lage kort. 😍🙌 Det gjorde meg skikkelig glad..🙏💕😊 Har som skrivet over her ikke hatt særlig krefter eller energi i det siste, så det var ubeskrivelig godt å få til det. Blir så glad når formen er såpass en dag at jeg klarer gjøre og gjennomføre noe. Det er virkelig en god følelse!😊

♥ Ukens følelse:


Mest sliten og, .. Ja, sliten. Vet ikke om det er en følelse.. Jo, det er jo det? Kjennes i alle fall slik ut. Både psykisk og fysisk sliten.. Trenger mye hvile og søvn om dagen.

♥ Ukens Quote:

♥ Ukens tanke:

For å være helt ærlig så er tanke-kapasiteten min betydelig redusert om dagen, så jeg aner ikke.. Jeg tenker mye på tennene mine og prosessen jeg er i med å fikse dem.. Det tar på kreftene å være i tannlege-stolen hver eneste uke, mnd eter mnd, – men jaggu meg ser jeg at jeg klarer å møte opp og gjennomføre. Jeg blir sliten og legger meg når jeg kommer hjem, men det er godt å vite at nå tar jeg skikkelig tak i det nå og at jeg endelig skal få orden på de nå.. “En gang mindre” tenker jeg for hver gang jeg er der. “En gang mindre”
Jeg presser meg mer enn noen kan fatte, for å klare det.. Og jeg er skikkelig glad for at jeg prioriterer dette nå. Psykisk uhelse går ikke bare på psyken med årene, det går også utover det fysiske, – og tennene er endel av det.
Nå gleder jeg meg til å snart kunne smile stort igjen, det skal bli så godt å få bort både tannverk, smerter og å kunne tygge skikkelig igjen..😄 Så jeg skal stå løpet ut, I can do this!!💪👊

♥ Ukens sang:

Ønsker deg en best mulig dag! Ta vare på DEG.💕❤
NB: Blir forresten skikkelig glad om dere vil legger igjen en kommentar, om tema dere ønsker jeg skal skrive mer om. Tuuuusen takk viss dere gidder å ta dere tid til det! 🤗💕🌸 Smiiil… og varm klem til dere, krigere! Heier på dere!!🤗💕💚

@LunaCh ❤

🌈Be the rainbow in someone elses cloud🌈 #Avledning

Hei hei og riktig god helg, dere! 🤗💕 Hvordan har dere det idag?💚
Jeg har sittet hele dagen ved skrivepulten i hobby-hjørnet mitt her hjemme, bare koset meg med kortlaging i pysjen! – Det er en av de beste metodene jeg har hvor jeg kan kjenne jeg senker skuldrene, ja faktisk kan kjenne jeg slapper skikkelig av. Jeg kobler totalt ut verden og alt som er vanskelig forsvinner liksom for en liten stund.
Det føles som om stormen innvendig stilner litt, angsten er nemlig ikke like krevende akkurat der og da mens jeg klipper og limer, – sinnet mitt blir litt lysere..

Jeg har funnet “min ting” som fungerer i vanskelige perioder, hva som hjelper meg på tøffere dager og hva som absolutt ikke hjelper i det hele tatt. Avledning er veldig viktig, selvsagt i begrenset omfang.
Scrapbooking, er en av mine metoder for å holde meg mer “her og nå” på dager hvor jeg sliter ekstra. Jeg får koblet litt av når jeg kjenner kaoset river og sliter i meg. Ja rett og slett får jeg på en måte en liten “hvilepause” eller en såkalt  “Timeout” fra alt rundt og i meg.

Hva gjør du for å avlede deg når tankene/følelsene/stemmene herjer som verst?
Har du funnet noe som funker for deg?

Det ble ett veldig fargerikt kort idag! Skikkelig knallfarger, primært Orange, gult og rosa.
Hva syns du? Liker du fargerike kort?🌈💚💕

Jeg liker så godt lag på lag som dere ser på bilde over her. Ha lagene i forskjellige høyder. Det heter vell på scrapbooking språk: “Stamp-up Card”.. Syns det blir en så kul effekt som gjør mye ut av seg.😍🙌

Når man sitter slik så er det faktisk eneste fantasien vår som kan sette en stopper. Jeg aner faktisk ikke hvordan kortet blir selv en gang før det er ferdig,- for jeg går ikke etter noen mal eller noe. Alt blir til etterhvert som jeg klipper og limer, så legger jeg ting oppå og ser før jeg limer det fast, – det former seg mens jeg holder på med andre ord. Det er vell det jeg syns er så gøy, – jeg aner aldri hvordan resultatet blir, og det blir aldri som jeg egentlig hadde tenkt, hehe..😊🌈💚🌸

🌞🌈You Are My Sunshine🌈🌞

Ikveld skal vi lage pizza og se på film, jeg og BPAen min. 🤗💕✨Det gleder jeg meg til.🍕😘 Bare en skikkelig kosekveld.. Blir nok tidlig seng som vanlig, ellers tenkte jeg å skrive “Uken som gikk” til dere imorgen. – Det har jeg ikke gjort på lenge..

Håper du har det så greit som mulig, og at du får en fin lørdagskveld!
Ta vare!💕 Ekstra stoooor klem fra meg!🤗💕🌈💚

@LunaCh❤

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no