Uken som gikk #23

God søndag, alle fine der ute!🤗💚
Her kommer uken som gikk!🦋😊


♥ Ukens høydepunkt:

DET var vanskelig denne uken, hehe! For denne uken har vært den BESTE uken, i hele år, tror jeg!!
Meeeen, turen til Flø/ Ulsteinvik, herregud det var bare en heeelt supert dag
!😍😎🙌 Er ikke mye som kan slå å være på flø altså… Alltid like nydelig! Uansett vær og vind, det er bare noe magisk ved hele stedet🙏🌊🦋 Har hatt så ufattelig mange fine dager denne uken, og er SÅ takknemlig for det! Når formen min er såpass bra som nå, ja da blir det alltid så mye gøyere og lettere å finne på ting!😊🌞😎🌊



♥ Ukens nedtur:

Det eneste jeg kan komme på, er vell været.. 🙈😅 (Og det er jo positivt vell?) Men seriøst, denne sommeren er virkelig ikke som ifjor.. 😅🙈 Vi var vell litt for bortskjemte da, siden det i år er SVÆRT få dager det har vært mulig å få noen D-vitaminer på kroppen.. 🤔🤷‍♀️ Håper det kommer noen fine uker med sol og varme nå snart.. Gir ikke opp håpet, dere! hehe! 

♥ Ukens følelse:

Takknemlighet.🙏💚🦋 Plane and simple. For fy søren dere, livet kan være temmelig fint inni mellom slagene! Jeg er så takknemlig for at jeg få være i live! – For det er absolutt ikke en selvfølge i mitt tilfelle..
At jeg fremdeles har
sjansen på å skape meg en hverdag for meg selv, som jeg kan trives i og blomstre i.
Jeg er så takknemlig for at jeg fremdeles har sjansen til å lære meg mer og mer å stable meg på beina, selv etter at jeg faller. Det er jo der jeg vokser, mer og mer som menneske. Jeg er også så uendelig takknemlig, for de menneskene jeg har i livet mitt nå, som elsker meg for den jeg er, som gir meg rom når jeg trenger det, og gir meg en armkrok når det behøves.🙏💚 

Jeg er bare skikkelig skikkelig takknemlig, for å få oppleve livet litt.

♥ Ukens Quote:

♥ Ukens tur:

Vi har vært på så mange fine turer denne uken, så jeg klarer ikke velge bare en.😎🦋🌊🌲 Både skogsturer, turer til sjøen, kino og middag ute på restaurant, – denne uken har vært stappfull av gode opplevelser og jeg har gjort meg endel erfaringer.😉😊💪

Det har virkelig være en uke hvor jeg har forstått viktigheten av å tørre gå litt utenfor komfort-sonen, prøve og se, erfare at det går, – og om ikke? Så er det ingen skam å snu! Det har jeg virkelig lært denne uken, å ta flere sjanser enn å sitte etterpå å lure: Hva om jeg hadde fått det til, da?

Men så turde man ikke prøve…

Viktig å tørre prøve ting, for å erfare at det går jo alltids bra. Og går det ikke bra? Ja s
å går det over! 🙈😉🙏

♥ Ukens tanke(r):

At selv hvor krevende livet kan være og er, så er det også veldig mye vakkert..
Det være naturen, eller en varm kopp kaffe i morgenstillheten, en rolig kattunge på fanget som maler, eller en biltur med gode samtaler. Det kan være en etterlengtet dusj,  eller en stille stund for seg selv før leggetid.
– Det er så mye nært og “smått” rundt oss, som vi aldri må glemme å legge merke til å være takknemlig for.🙏😊💚

♥ Ukens sang:

@LunaCh 💚

Jeg vil leve litt i sommer, jeg også!😎💪

Jeg er ikke spontan av meg, overhode ikke. Nada. Det finnes ikke en eneste spontan-celle i denne kroppen min. Jeg bare GJØR IKKE ting på sparket, det finnes ikke i meg…🤷‍♀️ Jeg må ha kontroll på alt, too much I guess. 🙈 For denne ekstreme kontrollen jeg føler jeg trenger for å klare holde meg i live, holder meg også litt igjen.. Merker jeg.

Eller, litt? 🙈🤔 Det var en “under-drivelse”. For den holder meg MYE igjen.
Så i sommer? Har jeg jaggu meg klart å gjort flere “spontane” ting, og vet du? Det har vært dritgøy!🙌😍😉 Haha!
– Hadde aldri trodd jeg kom til å si det, kontroll-freaken Luna som helst må ha minimum en dags forvarsel om vi bytter rekkefølge som f.eks “handle først, så gå tur” til “gå tur, så handle på vei hjem”. Og ja, så ekstrem kan jeg være til tider.🙈😂 At bare rekkefølgen på det vi skal gjøre, om det endres,- blir det totalt kaos i hode mitt.

Apropos hode mitt… SE på flettene da!😍🙌 EN av de spontane tingene jeg har gjort! Jeg har nemlig vært på DROP-IN frisørbesøk! (første gang på 3 år…) Det var i Ulsteinvik på vei hjem fra en fantastisk tur til vakreste Flø, jeg spurte M om: “Tror du det er en frisør som har tid å flette meg?” her? Vell, det var det! Og nå har jeg bestemt meg for å gå dit, til henne, fast. Hun var SÅ flink, og atmosfæren på salongen var bare så utrolig behagelig at jeg nesten ikke ville gå. Haha! Så all cred til Føhnix Dame & Herrefrisør
salong, takk for kjempe god servise! – Anbefales virkelig! 



De beste dagene, de beste utfluktene, er faktisk om jeg tenker meg om, de vi ha bestemt oss for der og da!😍 Hvem hadde trodd spontane ting kunne være så gledes-givende?🙌😉😍
Jeg og en kompis av meg, kjørte tur for en liten piknik forrige lørdag! Det var SÅ koselig! – Og avslappende, som dere ser, lol 😊😉😎


Og igår var jeg på KINO for først gang på mange år!!! Løvenes konge, og jeg ELSKET den!🦁🦁 Like fin som jeg husket fra jeg var barn, mye dyrere billetter enn det var den gang lol, og gedigen korg med popkorn, viss dette var medium så lurer jeg virkelig på hvordan en STOR ser ut😂😂



Og jeg har jaggu meg vært i Stryn også, PÅ SPARKET. (bare for å gni det inn litt, hehe) Følte meg virkelig som turist der jeg gikk i gatene og kikket. Været var SÅ bra denne kvelden dere, virkelig sommer-temp på kveldstid? Det er bare SÅ deilig! (Og sjeldent her på vestlandet denne sommeren..) 

Stoppet innom (selvsagt) Skogstand Sport, hvor jeg fant meg to herlige T-skjorter og en tynn langermet genser. Veldig fornøyd med kjøpet! Og, salg er jo alltid så gøy!🙌😍Her i prøverommet … heh!

Vi spiste middag, og drakk herlig kaffe etter det, før vi kjørte hjem og stupte rett i køy.😅😊



Mange inntrykk, fine minner sammen skapt, mange gode dager, ja sum av summarium- denne  sommeren har så langt vært veldig snill mot meg.
Takk for dere som bidrar til det. I love you!💚🙏

Man trenger ikke reise til syden eller langt bort, for å oppleve noe! Det finnes så mange vakre perler i nærområdet å oppdage, bare man er villig til å oppsøke dem.💚🙏🌊🌲

Håper sommeren deres så langt har vært fin? Og at dere klarer å nyte noen solstråler inni mellom.🌞
Hva gjør du på i sommer? 😊😎💚

Masse varme klemmer fra,
@LunaCh 💚

Frys


Jeg fryser til.
Når jeg hører hylene dine. Hvert år, de samme datoene, de samme stedene med de samme minnene.

Og jeg fryser til… akkurat som da.

Jeg kan fremdeles høre deg.. Visste du det? Jeg kan se deg. I minnet. Hvordan du roper, skriker… trygler.
Du sparket og sloss, du. Men til ingen nytte… For det var alltid David mot Goliat, en kamp du aldri hadde sjanse å vinne.


Jeg hører deg. Igjen og igjen.. Den såre gråten du ofte sang deg selv i søvn.. når dagen endelig var over, – på de dagene hvor du var nødt til å kjempe mot noe sterkere og så mye større enn deg selv.
Og jeg føler meg maktesløs.

Fremdeles.

Jeg fryser til, akkurat som jeg gjorde da.

Jeg fryser… Fast. I minnet om en tid jeg ønsker var forbi, men som alltid kommer når stillheten tar for stor plass, når datoer kommer hvert år, når  navnet ditt blir nevnt, når sanger vi fant trøst i blir spilt..
Og jeg fryser, jeg fryser fast.

I savnet etter det som skulle bli, men aldri ble.


@LunaCh

Fri i meg selv🙏🌲🌊

Jeg går ikke lenger, her ute i skogen, sammen med deg, så svever jeg!! 
Jeg småløper gjennom skogen, finner alltid nye veier ned til elvebredden, alltid noe nytt å se på, alltid nærmest rooooper jeg: “SE her da! Herregud, er det ikke vakkert??!”


Å gud, som jeg elsker denne vakre skogen vi er så velsignet å ha! Denne stien som er så pent laget til, tenker på alle menneskene som har gått her før meg, og som skal gå her etter meg.. Det er rart å tenke på, hvor mange mennesker som har gått i akkurat disse fotsporene.. Kanskje de også føler seg som aller lykkeligst her? Slik som jeg gjør?
Jeg håper det. Håper de som går her føler sjelefred, ro i sinnet og klarer koble verden ut og bare nyter det vakre landskapet vi er omringet av.


Alt er så grønt og fint, frodige planter og blomsterenger, og elv-susen hele veien, det kan da ikke bli bedre enn dette? Neppe! 

Jeg kjenner endelig roen omfavne hele meg, hele innsiden av meg er bare full av begeistring og kjærlighet, for naturen, for livet, for alt det vakreste som finnes – det er aldri ett sted jeg finner igjen meg selv mer enn her. Akkurat her.
Blant de store gamle trærne, blant steinene som har ligget her i ett århundre minst, og alle små kryp som ønsker oss velkommen hit.

– Det finnes ikke en brøkdel av uro eller angst igjen i kroppen min her ute. Det er her, jeg finner indre ro.
Det er her jeg finner gleden,
ja, det er her jeg finner den berømte LYKKE-følelsen alle snakker om.
Den jeg aldri før har kjent på, – ikke på ordentlig. Før nå..

For det må være denne, det er jeg temmelig sikker på. For ingenting annet kan beskrive følelsen bedre enn akkurat DET ordet.

Pur lykke!



Jeg må alltid ned til elven, ALLTID! Aller helst må jeg kjenne vannet gli gjennom fingrene mine, og selv om jeg har med drikkeflaske på tur så vil jeg heller smake på det iskalde vannet som kommer rett fra fjellet.
– Det er det beste vannet du kan smake ever, jeg lover! (Nyt det viss du også er der, i skogen, ved en vakker elv.)
Jeg hopper fra stein til stein, lykkelig som aldri før! Det tenker jeg hver gang, haha, herreguuud jeg vil BO HER! “Kan jeg ikke bare få bo HER ute?!” Roper jeg til deg. Og du smiler så vakkert til meg, jeg ser og kjenner det helt inn i hjerterota at det smile der? Det er ekte, – det er ekte nest-kjærlighet i øynene dine, i stemmen din. I hele deg.



Jeg sier ofte til deg, flere ganger i uken: “Kan vi dra på nytt eventyr idag?” Og du sier aldri nei, du.
Du sier jeg er en helt annen person der ute, du ser meg, du ser den lykkelige jenta jeg kan være, og som jeg ER – der ute.. 

– Når jeg føler meg fri, fri fra alt som har fengslet meg. Der ute, er jeg fri som fuglen, og kanskje er det akkurat derfor jeg er så inderlig lykkelig når jeg er der ute.

Fordi jeg føler meg endelig fri, helt helt fri..

– Fri i meg selv.🦋🙏

@LunaCh 💚

Alt du gav meg.

Til deg.
Du som sa du elsket meg, men som både skremte, lugget, dyttet og slo meg i neste sekund.
Dette er til deg.

Det er dager hvor jeg er så altfor redd for å gå ut at jeg blir inne, i frykt for å møte andre mennesker.
Mennesker som tilsynelatende virker som fine mennesker, men jeg,- jeg vet så altfor godt at det finnes mye i ett menneske man ikke kan se på overflaten.
Jeg lærte nemlig det av deg.
Og det takker jeg deg for.


Det er ikke alltid som det ser ut på utsiden.
Det finnes gode mennesker, som gjør andre vondt, uten å en gang vite eller forstå hvor mye skade det gjør på en menneskehjerne før mange år senere.

Det har jeg lært, på en tunge måten. For jeg lever med konsekvensene og en hjerne som er skadet, for resten av mitt liv.
Du har vært med på å gi meg denne skaden, som er en utfordring jeg kjemper for å mestre og lære håndtere hver eneste dag.

Det er dager jeg ligger sammenkrøpet i angstanfall, og det er dager som er langt verre- da jeg blir lammet i dissosiasjon uten å klare bevege meg en millimeter. Av ren skjær redsel og frykt. Hele jeg fryser til.
– Jeg kan være fastlåst i denne tilstanden i flere timer, om ingen klarer å hente meg ut av den igjen.
Og det er takket være deg.
Det er nemlig du som er i hode mitt da, det er deg jeg frykter. Akkurat slik som den gang jeg var i dine hender.
Du har gitt meg lærdom om hvordan ekte frykt og redsel kjennes ut.


Det er dager jeg hater meg selv så inderlig mye, at jeg kutter opp huden min for å straffe meg selv. – Fordi jeg fortjener det.
Du lærte meg hva straff er, du lærte meg at straff er en følge av en oppførsel du ikke likte. Og jeg har fortsatt å straffe meg selv siden, ja om jeg tror eller føler at jeg har gjort noe feil eller noe galt, – ja lenge etter deg.
Du lærte meg at jeg fortjener det.


Det er dager jeg øver meg på å ikke låse meg inne, la døren stå åpen for å lufte, åpne persiennene litt for å slippe inn litt solskin, – og ikke minst, la være sjekke om dørene er låst flere ganger i timen.
Fordi jeg vet hvordan det er å være livredd, slik jeg var når nøklene ikke stod i dørene som de pleide, når nøklene var fjernet. Gjemt bort..
Du lærte meg at mennesker er ustabile, at de kan skifte temperament ubeskrivelig fort. Og du lærte meg at låste dører er den eneste tryggheten man har, – og kan ha, kontroll over.

Det er dager jeg savner deg, fremdeles. Den gode siden av deg. Den delen av deg som trøstet, sang, smilte, hjalp meg, var en god samtalepartner.
Men så husker jeg så altfor godt den siden av deg, den som var med på å bryte meg totalt sammen som menneske.
Kroppen husker nemlig det jeg ønsker å glemme. For kroppen glemmer aldri.

Du lærte meg hva det vil si å elske og hate noen på en og samme tid.
For det er mulig,- å både elske og hate noen.
-Du lærte meg nemlig det.


@LunaCh 

#Tankerogfølelser #KompleksPTSD #Traumer #Relasjoner #Kjærlighet #Selvskading 

La oss snakke litt om livskvalitet.

Hvorfor kjempet jeg ikke mer imot før, i alle disse årene? Mot stemmene som herjer i hode, mot angsten som slukte meg hel, mot de uoppnåelige kravene hverdagen min gav meg, mot all frykten jeg levde i, mot spiseforstyrelsen som nesten stjal livet fra meg. Hvorfor kjempet jeg ikke, for meg selv…?

Missforstå meg rett, jeg kjempet til den store gullmedaljen jeg! For overlevelse… Men det er ikke det samme som å kjempe for LIVET.
Jeg kjempe med nebb og klør, blod svette og tårer! Men jeg kjempet ikke av riktig grunn, for jeg kjempet jo aldri FOR MEG SELV.
Fordi jeg tenkte og følte at JEG fortjente å leve, fortjente ha innholdsrike dager med ting som gjorde MEG godt og som gjorde meg GLAD. 
Jeg kjempet kun for ANDRE MENNESKERS del. Ikke for at JEG skulle ha det bra, men fordi andre rundt meg ikke skulle ha det vondt på grunn av meg. Og kanskje er det nettopp det, som gjorde at jeg aldri klarte nå helt opp… Alltid falt tilbake i samme gamle spor. Fordi jeg kjempet for å overleve, aldri for å leve…

Så hvorfor fant jeg ikke styrken og motet til å stå oppreist i meg selv, og ikke minst: Gav meg selv en sjanse, til å snu før jeg landet i grøfta?

(Slik som jeg gjør akkurat nå. I dette minutt.)
DET er ett av de viktigste spm jeg har stilt meg selv i det siste. Og det har jeg tenkt og grublet mye på.
Jeg har gått mye tilbake i tid, for å finne svar… Og jeg vet nå hvorfor.
Jeg vet hvorfor håpet mitt aldri var sterkt nok, til å gi meg selv styrken til å stå imot, til å kjempe for livet MITT.
F
or hva hadde jeg egentlig å kjempe for? Hvilken glede hadde jeg, i livet MITT. Hvorfor gi meg selv en sjanse, kjempe for MITT LIV, – når livet mitt egentlig, helt bunn ærlig, bestod så og si av.. Ingenting annet enn en evig kamp.



Jeg hadde fine snille gode mennesker som kom på besøk til meg. Som stilte opp og var der. – Men dette, det handler ikke om dem. Dette handler ikke om andre mennesker i det hele tatt. Det handler om meg. MITT eget liv. Og det  handler om DITT liv. (Ikke dem som er I det.)

Vet du, det er litt trist å tenke på egentlig.
For jeg ser jo helt klart at jeg levde aldri. Jeg satt kun på vent. Jeg ventet på å bli frisk”ere”. frisk NOK.
Jeg levde aldri i tråd med mine egne verdier, slik som jeg som smått har begynt å finne ut av hva er og gjør, nå. Ikke hadde jeg mine egne mål jeg ønsket å oppnå, eller noe jeg ønsket å oppleve i dette livet heller.
Jeg gjorde ikke ting kun for min egen del, for å glede meg selv. Men alltid for å please og glede andre. Jeg hadde så å si null livskvalitet, jeg var kun i livet. Men jeg LEVDE ikke.

👇La oss snakke litt om livskvalitet. Ok?
F
ørst.. Hva ER egentlig livskvalitet? 🤔
Ifølge Folkehelseinstituttet.no er det:

“Livskvalitet handler om å oppleve glede og mening, vitalitet og tilfredshet, trygghet og tilhørighet, om å bruke personlige styrker, føle interesse, mestring og engasjement. Livskvalitet er derfor en viktig verdi i seg selv. I tillegg har livskvalitet sammenheng med helserelaterte gevinster som bedre fysisk og psykisk helse, sunnere livsstilvalg, sterkere nettverk og sosial støtte. Livskvalitet og trivsel styrker også motstandskraften i møte med belastninger.”

Jeg tror at alt fokuset som hele tiden er på å bli “frisk”(ere), fortest mulig helst, kanskje kan gjøre at vi glemmer litt bort tiden HER OG NÅ? At mens vi kjemper for å bli frisk(ere), så glemmer vi litt at vi også må leve litt, i dette sekund, idag.. Eller hva tenker du?
Har du fokus på livskvaliteten din, dagen idag, mens du kjemper for å komme i mål å bli “friskere”?
Jeg har ikke hatt det. Overhode ikke. Ikke før NÅ. Jeg visste ikke en gang hva ordet “livskvalitet” var eller betydde jeg, før for ett par år siden..

Opplevelser og innhold i hverdagen, det gir økt livskvalitet. Eller, jeg vil heller dra det så langt å si at det ER livskvalitet.

For, mens du kjemper for å bli frisk(ere), har du innhold i hverdagen din som gjør deg godt? Har du opplevelser som gjør at du vet hva, og har du noe, å kjempe for? Har du innhold i hverdagen din, som ikke har noe med sykdom å gjøre? Vet du HVA du kjemper for, egentlig?
For DET visste ikke jeg. For mens jeg satt i leiligheten min og ventet på neste besøk av ansatte i helsevesenet, for å få i meg nok næring til å holde kroppen min i livet, ja så gjorde jeg ikke annet enn nettopp det: Å vente.. Vente på neste måltid. Neste besøk, – neste kamp mot spiseforstyrrelsen.
Jeg har ventet hele livet. Ventet på å leve… Bli frisk NOK til å leve. Mens livet i realiteten bare raste forbi meg.
Hva drømte jeg om? Hva ville jeg når jeg ble “friskere”? Hva kjempet jeg egentlig FOR? Jeg aner faktisk ikke. Jeg satt der jo bare. Og ventet.
Og jeg spør meg selv, hva slags liv er egentlig det?

Du må aldri glemme at livet er her og NÅ, uansett hvor syk/frisk du er. Vi alle trenger, uansett helse:
Å oppleve noe, være med på ting, ha aktiviteter, være ute, se, høre og føle! Oppleve mestring og oppleve glede! Føle at livet vårt har en verdi og en mening!

Det burde vært MYE mer fokus på å øke LIVSKVALITETEN til mennesker, og ikke kun overlevelse, i psykisk helse sektoren.


Gi mennesker opplevelser i hverdagen, gi dem noe å GLEDE seg over, glede seg TIL. Vi kan kjempe for å overleve så mye vi vil, men uten å vite HVA vi kjemper så inderlig for, så kjemper vi kun forgjeves!

@LunaCh 💚

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no