“Vem kan rädda Sanne?”

Svensk dokumentar som er verdt å se. Hjerterått, skremmende og fryktelig trist.. Om en ung svært traumatisert og syk jente, som blir en kasteball i systemet fra ende til annen. Ingen vil ta ansvar, ingen vil hjelpe. Ingen har tid. Se selv, og tenk om det var DIN datter, eller DIN sønn. 
For det er mange, og mange flere enn du tror, som blir behandlet på denne umenneskelige måten.

Jeg har selv vært der. Jeg har selv kjent det på kroppen. Og hjerte… Fra jeg var 18 år gammel ble jeg sendt frem og tilbake som en pakke ingen ville ha. Ingen ville hjelpe, ingen gav plass og ingen hadde TID nok til å hjelpe meg til å leges. 15 forskjellige instutisjoner har jeg vært innlagt på, psykiatriske avdelinger, frem og tilbake – hit og dit. Hva tror dere det gjør med ett menneske? Å være en kasteball i systemet.

Nå er jeg livredd hver gang jeg bare skal dra til legesenteret for å ta en blodprøve, eller når jeg må til sykehuset for å sy. Hva jeg er livredd for? Jeg er livredd for at de skal legge meg inn. Livredd de skal sende meg til en akutt psykiatrisk avdeling igjen. – Jeg blir helt hysterisk hver gang de gjør det. Jeg trygler legene om å la meg få dra hjem, jeg forsøker stikke av, ja jeg blir faktisk så hysterisk at de blir nødt til å reime meg fast i ambulansen og politiet følger med… (Nok ett traume i seg selv….) 
– Hvorfor? Fordi jeg vet blir redd. Livredd, fordi jeg vet akkurat hva som møter meg der, og jeg går rett i kampmodus. Rett i forsvars-modus. Følelsene fra tidligere innleggelser overstyrer meg, tenke-hjernen blir overstyrt av følelseshjernen, og følelsene jeg sitter igjen med fra psykiatrien desse årene? De er vonde, så vonde at jeg knapt orker gå inn i noen av dem uten at angsten tar overhånd.

Jeg siterer like godt Markus Heilig, professor psykiatri fra dokumentaren, for han sier det faktisk rett ut som det ER:
“Så viss man skal bli litt kynisk, som man lett blir i denne brajsen, så har jeg begynt å si at: “Selvom du ikke bryr deg om desse menneskene som medmenneske, så kanskje du kan bry deg om at vi kan bruke disse kronene bedre.”
“Det er dyrt, og vi sløser bort menneskeliv”

Se dokumentaren gratis ved å trykke på linken under, om du ønsker. Slik er livene til mange, mange syke mennesker rundt om i Sverige, men også her i Norge… De fleste må klare seg selv… For den hjelpen alle sier man skal be om? Det er ikke alltid den finnes, i dette kyniske systemet psykiatrien faktisk ER.

Uddrag granskning – Vem kan redda sanne?

“Sanne är 29 år och hon riskerar att dö. Eva kämpar för att hennes dotter ska få hjälp. Ansvariga i vården följer lagar och regler. Men om de gör rätt – varför håller Sanne på att gå under? Programledare: Ali Fegan.”

@LunaCh❤

Uken som gikk #16

♥ Ukens høydepunkt:

💭 Gåturen tirsdag formiddag ved Hovdevatnet. 🤗💪🙌 Det var SÅ nydelig høstvær, og det er ganske sjeldent det er  vakkert som det var den dagen, da det store deler av høsten er regn og skodde her i området. Så det var herlig, en helt nydelig dag rett og slett! Takk, tusen takk M! For nok en fin tur med deg!😍🤗👌

♥ Ukens nedur:

💭 Som alltid, bekymringer for mennesker rundt meg, bekymringer for fremtiden, ett enormt tankekaos uten sidestykke. Det er mye jeg ikke kan ei heller ønsker å dele her, ting som er umenneskelig tøft og som er vanskelig å vite hvordan håndtere på en fornuftig of rasjonell måte.
Jeg prøver selvsagt mitt beste å leve med og ikke imot, som alltid, – men noen ting er vanskelig å akseptere og vanskelig å leve med. Sorg og savn er en del av prossessen jeg er i, jeg vet det. Men det er ikke enkelt å hele tiden skulle være “sterk” og i Recovery.. Det er beinhardt til tider, og jeg er ufattelig sliten.. Og det er vell ytterst få jeg deler særlig om dette med. Syns det er vanskelig å snakke om, og føler ikke at så mange kan klare å forstå dybden av det.. Tiden fremover nå er også en tid jeg syns er forferdelig vond av ulike grunner.. 

 Ukens opptur:

💭 At jeg klarte tvinge meg selv ut døren! Depresjon er ulik for alle som er rammet, men for min del blir alt tungt å vanskelig å få til når jeg har en dårlig periode. Dusje, stelle meg, smøre meg ei brødskive, ja – alt koster krefter, krefter jeg ikke har. Så at jeg kom meg ut? Det er jeg veldig glad for og jeg kjente det gjorde meg skikkelig godt. Jeg sitter fortiden altfor mye i ro, stillesittende og grubler meg ihjel over livet og døden, og alt i mellom. Det er tungt å komme i gang, uansett hva det er. Det er så mye jeg har lyst til, men så får jeg det bare ikke til. Det er det depresjon gjør med meg, – jeg får ikke til de enkleste hverdags-oppgavene lenger.. Og det fører til at jeg blir enda mer sint på meg selv og mer frustrert og skikkelig lei. Banker opp meg selv fra morgen til kveld over hvor udugelig jeg er.. Og det gjør noe med enn.. Selvbildet rakner mer og mer..
Så at jeg kom meg ut, det er jeg veldig glad for. Det er alltid tung å komme i gang, så de gangene jeg klarer det er jeg veldig fornøyd! 👊💪🤛

♥ Ukens følelse:

💭 Sliten. Lei. Forferdelig lei.. Av livet. Generelt. Av å kjempe for å holde meg samlet og “hel”. Så sliten at jeg har mest lyst å bare isolere meg HELT og bare unngå ALT som KAN trigge.. Bare, skjerme meg fra alt og alle.. Samtidig er jo ikke det noe liv, heller. Men jeg er sliten, jeg er bare så sliten og lei. Drittlei, faktisk.
Men dere kjenner meg nå, noen av dere i alle fall.. Jeg reiser meg igjen. Alltid. – Men jeg som alle andre, blir sliten inni mellom av å være så forbanna sterk hele tiden. Det er lov, for alle, å være liten og svak noen ganger. Og akkurat nå, så er jeg bare, – sliten,
og lei nå. Lei av å kjempe så hardt for å holde meg samlet og hel.. For jeg føler meg langt ifra hel, ei heller samlet..

♥ Ukens Quote:

♥ Ukens tanke:

💭 Sliten.no.. Hva er poenget med å prøve så hardt? Når jeg likevel sitter her STUCK, i mitt eget hode og i min egen kropp. Fanget i fortiden. Livredd for fremtiden.

♥ Ukens sang:

💭Astrid S – Emotion🙌👌💕

@LunaCh ❤

Ønske fra lesere: “Min ukeplan”. Hvordan (og hvorfor) få struktur i hverdagen.

Hei fine dere!❤ Hvordan har dere hatt det i de siste?❤ Håper det har gått etter forholdene greit, og at dere har hatt mer gode enn vonde dager. 😘🤗💖

Idag tenkte jeg å fortelle hva jeg har gjort for å få en mer balansert hverdag ift mine behov, for å få mer ro og en mindre stressfull hverdag. Stress er noe jeg tåler svært dårlig, for mye inntrykk av all sort, blir det for mye blir jeg overveldet og overaktivert, – og da er det gjort.
Derfor er jeg så glad for at vi i det siste har fokusert på akkurat dette. Vi har tatt for oss kapitell 11 i boken: Tilbake til nåtid, og jeg har tatt bilder av alle sidene så dere som ikke har boken kan få lese kapitellet.👌
Kanskje kan det være til hjelp for dere også? Håper det.❤

So, let us just start with some learning and reading time!😉✌🧠

Boken kan du forresten kjøpe HER: Tilbake til NÅTID – Modum bad

Det siste året har jeg hatt så ekstremt lite energi, det har hendt mye som har satt meg fryktelig tilbake, mye påkjenninger som ett hvert menneske ville blitt utmattet og utkjørt av. Og når du har så og si NULL krefter og energi igjen, så er det viktig å faktisk prioritere riktig hvordan du bruker det lille du har.
Jeg printet ut to ukeplaner, hvor jeg førte på det jeg selv kjente jeg behøvde akkurat nå. Ting kan selvsagt endre seg etterhvert som tiden går, men akkurat er det dette jeg hadde behov for.

Viktige spm å stille deg selv er f.eks:
Hva er viktig for deg å klare gjennomføre i løpet av uken, og hvordan kan du gjøre det uten at energi-lageret er helt tappet? Er det noe du må avse, eller ta en pause ifra for en periode?
“Har du noen avtaler som er viktigere enn andre?”
“Hva GIR deg energi, og hva TAPPER deg for energi?”
(Og her du være helt ærlig med deg selv! Og faktisk gjøre noe med det.. Uansett hva det er.)
Min ukeplan ser SLIK ut:

Jeg laget to, jeg har altså en TO ukers plan som rulleres på. En uke har jeg kun EN fast avtale, og det er terapi på poliklinikken. Uken etter har jeg tre faste avtaler.
Dette er fordi terapien jeg går i er SÅ krevende for meg at jeg har innsett at for å klare gjennomføre I LENGDEN, som er snakk om mange år, så måtte jeg sette alt annet i andre rekke. Det gjelder både fysioterapi og samtale med fastlege, men også som dere ser har jeg måttet avse mye sosialt også. 
– For å klare hverdagen hjemme mens jeg går i en såpass krevende og brutal terapi som Traumeterapi faktisk ER, så måtte jeg være så streng med meg selv at jeg måtte sette ALENE-TID hele annenhver dag. Og som dere ser, den ene uken har jeg tre dager på rad uten noen som helst  sosial-tid med venner. Det er ikke mange dager i uken jeg da har tid sammen med venner, men samtidig føler jeg kvaliteten på tiden sammen er mye bedre enn før. Fordi jeg har mer energi til å være TILSTEDE når jeg først ER sammen med andre. Noe som veier mye tyngre.
Det er fint å klare være hundre prosent mentalt tilstedet sammen med andre, og ikke føle seg totalt tappet etterpå.😍❤🙌

Har du lite energi, kanskje må du sette deg ned å tenke over hva DU kan gjøre for å spare deg selv litt, for å få en BEDRE hverdag hvor du ikke føler deg konstant tappet og på underskudd av energi…?
Som min terapeut så fint sa: “Du må ikke bruke mer energi enn du har, Luna”. Klokt sagt, og SÅ sant.

Ta vare på DEG. 💪❤
DU er også viktig!❤
Og jeg vet det høres rart ut for enkelte, men jeg har faktisk innsett at “Den viktigste personen i DITT LIV, er faktisk DEG SELV.”
Og du kan ikke være til hjelp for noen, om du selv går under. Så ta vare på deg selv først. DU er like viktig som de rundt deg. Og du har rett til å gjøre det som er BEST for DEG SELV. HUSK DET!

DU er OGSÅ VIKTIG!

@LunaCh💕

Hei dere 😍💚

Hei hjerter, nå føles det ut som en hel liten evighet siden jeg har logget inn her. Jeg har hatt en liten pause, – fra alt. Jeg har sovet, og sovet enda mer. Igår følte jeg vell for første gang på lenge jeg var i live.. Det var godt å kjenne på.💚🙌💚
Følelsen når jeg og bestekompisen min bare kjørte avgårde er ubeskrivelig, vi dro, impulsivt, og jeg elsket det!
De grønne markene har blitt hvite av frost hver morgen nå, og fjelltoppene har blitt pudderhvite lenger og lenger nedover fjellsidene.. – Det er vinter snart, det såg jeg tydelig der vi kruset bortover veiene i går.
Det er en deilig følelse, å bare kjøre syns jeg.. Se noe annet, gjøre noe.. Komme meg ut av “borgen” jeg har skapt meg selv, altså- leiligheten min. Den trygge leiligheten min som til enhver tid er låst. Og jeg øver meg på å slippe inn litt og litt mer dagslys… Det er en utfordring…

Det er vanskelig å komme seg ut, men det er alltid godt når jeg kommer meg over dørterskelen. Og jeg kan høre meg selv si hver eneste gang; “Ååå, så deilig det var å se noe annet!!” Hehe, jepp, – everytime! Hver eneste gang faller den setningen ut av munnen min, men med den største glede og  alvor.
Jeg trenger det, og jeg kjenner det gjør noe med humøret mitt. Med livsgleden. Den kommer tilbake, om så bare for noen sekunder eller minutter om gangen, så er den der like sterk som den før har vært i perioder. Og det gir meg håp.. Håp om at det kanskje kan bli litt bedre å leve igjen.💚💚💚

Jeg bestilte dette, til en av dere. 💚💚💚Fordi jeg syns dere fortjener det! Jeg skulle så ønske jeg kunne gitt ett til ALLE av dere som har skrivet til meg, men det har jeg dessverre ikke mulighet til. Kommer deffinitift til å gjøre dette flere ganger, så det kommer flere muligheter. I denne omgang ble det @siljemamma på Instagram som får smykket. (Kontakter deg for adr) 💚💚💚 Ble så rørt over hvor mye du bryr deg om venninnen din og ønske ditt om å glede henne i en så vanskelig og sårbar tid, så dette ble jo en ringvirkning! Ta vare på deg selv og henne! Og håper armbåndet kan gi litt styrke og mot!💚💚💚

Dere kan selv gå inn å bestille både armbånd, smykke og ørebobber HER på JSMDesign sin FB side: Smykk deg med JSM Design
Eller HER på hennes Instagram konto: JSM_Design

Hun lager ufattelig mye fint! Og er SÅ hyggelig og service inntsillt! Dette er forresten ikke spons eller samarbeid, kun en personlig anbefaling fra min side!
Og dere, fremsnakk er en super ting! Og jeg syns vi alle burde være mer raus på det!🙌❤

@LunaCh❤

Jeg må, “gi litt mer faen”…

Håret mitt er så fett som det kan bli, ikke en gang tørrshampo kan gjøre det bedre.. Hårene på leggene gror og vokser fritt, sminke-pungen er ikke rørt på snart en uke, og jeg legger meg og sover hver eneste dag på dagtid, likevel sover jeg gjennom hele natten uten å våkne en eneste gang. Jeg er utslitt. Utbrent. Og jeg er livs-lei.

Jeg føler meg verre enn på lenge, og alt jeg gjør er å sitte i sofaen, se dokumetarer på netflix, leke med Tilo, – og nå de siste døgnene har jeg lest om selvmord og død.
Hvorfor…
Fordi jeg føler meg mer ensom enn jeg noen gang har gjort. Ikke på grunn av mangel på mennesker i livet mitt, de er helt utrolig og helt fantastiske! – Men jeg er ensom i MEG SELV. I mitt indre.. Viss du forstår forskjellen. 
Jeg trenger å se eller lese om noen som kanskje føler det på litt samme måte som meg selv.. Som gjør at jeg føler meg LITT mindre alene i dette.. Og fordi jeg forstår ikke verden. (noe jeg forsåvidt heller aldri har gjort.) 

Verden.. Jeg og psykologen min har pratet en del om dette. Hun er enig i alt jeg sier om dette temaet, sa hun sist uke. Samtidig så er det som hun sier: “Det hadde vært den perfekte verden, Luna. Og det ER slik det BURDE være, men slik er det ikke. Og du blir bare skuffet igjen og igjen viss du forventer det.”
Og jeg sa, i en spøkefull tone samtidig med den største alvor: “Er det NOE som vil ta livet av meg i denne verden, så er det denne sterke rettferdighets sansen min”
Og det er akkurat det som er. Rettferdighets-sans er vel og bra, det. Men samtidig blir du, viss du er ekstra sårbar og skjør, ufattelig skuffet – om og om igjen.

Meningen med livet, ja alle de store spm surrer rundt i meg konstant. Hva ER meningen, med livet? Hvordan kan JEG gjøre en forskjell for noen? Kan JEG hjelpe noen, slik DE orker livet? Eller slik DE får hjelpen de behøver? Hva kan JEG gjøre.. Lille meg. Her jeg sitter i mitt eget mørke, fastlåst i ett usunt mønster jeg selv alene ikke klarer bryte. Hva KAN jeg gjøre.. utenom å skrive på denne bloggen, som er min måte å finne en eller annen form for mening i hverdagen min. Som jeg helt ærlig ikke føler har noen mening i det hele tatt.

Livet. Livet mitt. Hva er meningen med livet… mitt.. ? Når det gjør så forbanna vondt hele tiden. Små små avbrekk med smil og glede finnes, men i den store sammenheng så blir de avbrekkene for små til å holde ut, i lengden. Hva kan jeg gjøre, lille meg.. For at andre skal slippe å føle på denne meningsløsheten jeg selv føler på..? 
Jeg skulle så ønske jeg kunne hjelpe alle som trenger det. Jeg skulle så gjerne være til for de som behøver noen.. Ja, være sterkere enn jeg er.
Men jeg er som en østers uten skall. Sårbar og skjør, og sterk når jeg virkelig MÅ. 

For i denne verden som er nå, må man være sterk, ofte sterkere enn hva man er. I en verden som er fylt av kyniske, egosentriske og selvsentrerte mennesker, er det vanskeligere og vanskeligere å leve.
Penger, økonomi går fremfor – liv. Det å være best i alt, og det å ha alt (man ikke en gang behøver) er viktigere enn hvordan man HAR det. Seg selv og sine, er først og – sist. “Ett mer inkluderende og varmere samfunn” – det tror jeg ikke det blir. For det er alltid: Seg selv og sine, først. OG sist.
Det finnes ikke rom for å ta inn, lenger. Ikke nå, og ikke på lang tid, tror jeg. Det er slik samfunnet har blitt. Selvrealisering er i vinden. Og det kommer det til å fortsette å være.

Jeg såg dokumentaren “Avicii True Story” med tårer i øynene. Når han forteller til de rundt seg hvordan han opplever og har det inni seg, sitter de med ansiktet godt plantet i tlf-skjermen sin som om det ikke var særlig viktig å lytte… Når han ligger i sykehus-sengen med sterke smerter, og turneer og konserter han ikke en gang taklet eller ønsket, – er likevel i hoved fokus. Og det er slik verden har blitt. Og kommer til å forbli i lang tid.
Men jeg vil ikke være med på det. Jeg orker ikke, og jeg skjønner det ikke, og jeg makter ikke forholde meg til det, selv om jeg vet at jeg må.. Men det er vondt å se. Vondt å se utviklingen.. Og jeg forstår ikke meningen i det, i noe som helst, lenger. Alle som står utenfor, alle som sliter, alle som kunne levd med ikke maktet mer. Orket ikke presset samfunnet har lagt opp til nå.
Og når det at Sophie Elise gråter på TV-skjermen får en hel artikkel som fokuserer på akkurat det, at hun viser følelser, så forstår jeg enda mindre av verden. Noe så naturlig som følelser, blir gjort så fremmed.

– Hva kan lille meg gjøre, for at andre skal orke å være til? Det spm stiller jeg meg selv hele tiden, og jeg finner ikke svar. For jeg er for liten til å stå opp for alle, for liten til å stå opp mot ett så stort og ett så inngrodd system som både barnevern og psykiatrien er.
For mennesker som får merkelapper i panna som hindrer de i å få hjelp, – for mennesker som ikke ser sin egen verdi, for mennesker som tror de er mindre verdt enn andre, ja, for mennesker som – meg selv. Jeg er til og med for liten for å stå opp for meg selv mer. Og jeg er for sliten.

Livet mitt og jeg. er en film som står på pause.
Jeg hviler. Og jeg gir litt mer faen nå.

For det er det som må til. Jeg må “Gi litt mer faen”, som Per Fugelli så fint og direkte sa. For å overleve og leve i denne verden, så må man det.. Og for deg som leser, viss du kjenner deg igjen i denne teksten jeg har skrablet ned i dag, her jeg sitter med hårete legger jeg ikke orker å bry meg om, fordi det betyr ingenting i den store sammenheng.. Med fett hår jeg ikke orker vaske, med følelsen av at verden er for brutal og tøff for ett menneske som meg selv.. Viss du føler deg litt som meg.. Gi en lyd fra deg i kommentarfeltet med E-mail adr din om du ønsker.. Eller en DM på ig: Lunaench, eller på FB: Lunaen.blogg  Jeg har bestilt ett armebånd til en av dere som gave ifra meg selv. Ingen konkuranse og du trenger ikke følge meg noe sted heller. Det er kun en gave.. Fordi jeg ønsker å gi tilbake. 
Ett armbånd fra JMS_design, hvor det står: “Gi mer faen”, som kan være en daglig påminnelse til deg selv fra meg.

For å overleve i denne verden så må vi det. – Gi litt mer faen. 

@Lunach❤

Du er ikke aleine.

Jeg tenkte med en gang jeg våkner idag mårres: “Herregud at jeg trykket på publiser igår.. Jeg må logge meg inn å slette det”..
Selvsagt tenkte jeg det, for det å være “flink pike”? Det er noe jeg kan. Det er noe jeg er skikkelig god på, om jeg så kan si det selv.

Ja dette kan jeg, og dette er det jeg har gjort hele tiden, år etter år. Og selvsagt, å være “flink pike”, da skriver man ikke slik som igår. Det at man har det skikkelig vondt, sånn som sannheten er etter terapitimer hvor man river opp sår som ikke en gang har fått sjansen til å lage en skorpe over seg før man river det opp igjen. Klart det gjør vondt.. Men man sier det ikke høyt. Og man skriver det ikke rett ut, man “pynter i alle fall litt på sannheten”, eller så “pakker vi det inn i bomull og silkepapir så det ser litt finere ut”.. Vi er mange som er og har det slik.

“SLETT”. “Delete”. “Få det bort”.

Men så har jeg valgt å la det stå. Til tross for.

Dette er jo ikke noe folk vil lese. Jeg vet det. Men det er noe JEG trenger å skrive. Jeg trenger å få ut. Og jeg vil faktisk ikke være en del av ett samfunn hvor det ikke er sosialt akseptert å ha det slik. Ha det vondt inni mellom.  Hvor vi må pynte på fasaden og på sannheten overalt hele tiden, både i virkeligheten OG i sosiale medier. Slik mange, altfor mange gjør og føler de må.

Ja, folk elsker solskinshistorier, men så har det seg sånn at livet ER ikke bare en dans på roser for alle. Nesten så å si for ingen.
Ja, folk vil se at det går bra, de vil høre alt det fine, de fleste ønsker ikke sannheten. Og aller helst ikke slike ubehgageligheter som dette.
Men så tenker jeg at… Hvorfor skriver jeg? Hvem skriver jeg til? Jeg skriver ikke for de som ønsker utelukkende solskinshistorier, eller de som kun ønsker å forholde seg til de lyse og fine sidene livet har å by på. Nei, det er jo ikke for/til dem jeg skriver.
– Jeg skriver for meg selv først og fremst, fordi jeg trenger en ventil for mine følelser og tanker. Og jeg skriver til de som  lever på skyggesiden av livet, der mørket finnes kanskje mer enn selve lyset gjør. De som trenger å lese akkurat dette, så de ikke føler seg så alene der i mørket.

For det kan bli temmelig ensomt der i mørke. Det vet jeg alt om.. 

Jeg skriver til de som trenger å lese at andre også syns det er helt forjævelig å gå i terapi noen ganger, men likevel velger hver dag å stå i det til tross for smerten og ubehaget som følger med.
At selvom JO, det er dritt! Det er noe skikkelig skikkelig dritt! Men at det er helt OKEY å føle det. Det er faktisk helt normalt og naturlig. Noe annet ville heller vært rart.

Min blogg er ingen fasade, ei heller en “pen blogg” fra solsiden av livet. Nei, jeg skriver til deg, jeg. Du som også lever i skyggen. Der solen ikke alltid rekker frem.. Og jeg vil fortelle deg at du er ikke aleine. Og det er lov å være sliten og trøtt av livet og dets utfordringer.
Det er lov å være lei, og det er lov å si man har det vondt når man har det vondt.

Ja… Jeg vil bare si: Du er ikke aleine. 💚Jeg er med deg.💚👊🤛

@LunaCh.💕

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no