Jeg står i det, sterkere enn noen gang før. Men det kommer ikke gratis. Og det koster..

Hei, warriors! 😘💚Hvordan har dere hatt det i helgen? Og hvordan er dagen deres idag? Jeg heier på dere, og håper dere har det best mulig.💚

Jeg føler meg temmelig mørbanka i kroppen idag, for å være helt ærlig. Det har jeg egentlig vært siden fredag.. Det tar endel dager å hente seg inn igjen etter de virkelig store psykiske OG fysiske påkjenningene kroppen må håndtere noen ganger.🤔
Og nei, det handler definitivt ikke om noe hard festing på fredag eller noe sånt. Jeg var faktisk bare hjemme alene hele dagen. 17 mai er en av de tøffeste dagene i året for meg, og i år var intet unntak..



Heavy angst hele dagen, mange angst-anfall, – og dermed spennet jeg hele kroppen fra jeg stod opp om morgenen til jeg sovnet av utmattelse på sen-kveld. Kroppen min var i konstant beredskap (noe som koster også fysisk..).
Uvelkomne flashbacks i både bilder og “filmer” inntok plass i hjernen min gjennom heeeele dagen.. Og det er ikke bare slitsomt, men det er så sinnsykt smertefullt og tøft å stå i det, time etter time etter time…

Det koster enormt med krefter å bare “holde ut”. Holde ut og håpe det blir bedre snart.. Puste, huske å puste. Til og med DET er vanskelig. Noe som skal være så basic, menneskelig grunnleggende, ja tenk at DET kan være SÅ vanskelig å gjennomføre. Det sier vell mye om hvor tøffe slike dager faktisk ER.

Det å komme seg igjennom disse dagene, datoer som minner enn om traumer ett hvert menneske aldri skulle måtte gå igjennom, som for alltid vil hjemsøke deg om du vil eller ei.
– For du har nemlig ingen valg, du lære deg å leve med det. Så godt det lar seg gjøre. Om ikke vil det spise deg opp på innsiden, og hele livet ditt..
– Fortiden kan vi ikke forandre, vi kan kun gjøre det beste vi kan, – for å leve så godt vi kan med det vi har vært igjennom.
Og jeg skal ikke legge skjul på at det til tider er så steike beintøft, noen dager er verre enn andre og kanskje tøffere enn jeg noen sinne kan klare å dele. Klare å fortelle, forklare på en slik måte at andre uten slike livserfaringen har mulighet til å forstå omfanget av hva traumer kan gjøre med ett menneske.

Det å stå i det på disse verste dagene, uten å gjøre noe for å “rømme ifra”, for å komme seg unna, for å få en puste-pause fra stormen igjennom en hel slik dag, det er fryktelig vanskelig. Fryktelig fryktelig vanskelig.
– Og det koster. Det kommer ikke gratis, det er hard jobbing, hver eneste dag. Og på disse verste datoene blir virkelig vilje-styrken min testet, gang på gang på gang.
Men jeg klarte det, i år igjen. På denne datoen også. – Og det er jeg skikkelig skikkelig stolt over!👊💪



For hver gang, så føler jeg at jeg blir sterkere, blir tryggere på meg selv, jeg føler jeg får og har mer kontroll nå, nettopp fordi jeg erfarer jo at jeg ER sterk nok til å klare meg igjennom de verste dagene UTEN å flykte, (dvs skade meg selv.)
Jeg tåler litt mer nå. Jeg prøver lære meg selv og kroppen min at jeg behøver ikke flykte. Jeg har fått mer kontroll over meg selv fordi jeg forstår nå hva som skjer med kroppen min, hvorfor den reagerer og oppfører seg som den gjør, jeg har fått flere og riktige redskaper fra traume-terapien som hjelper meg igjennom dagene, – og jeg makter å stå i det nå, selv om det koster det også. For jo, det koster mye.

Både lørdag og søndag sov jeg temmelig mange timer på dagtid. Det tar nemlig mange dager før jeg kommer skikkelig i balanse igjen etter slike heavy dager som detta. *
Det setter seg temmelig hardt i kroppen dagene etter en så hard dag. Det er som å være i en krigssone uten beskyttelse eller våpen. Du kan ikke gjøre annet enn å være på vakt. Konstant både øyne og ører skjerpet, og hver en lyd gjør deg livredd. Du stivner til, løper og gjemmer deg.
– Det er både skuldre og nakke smerter i etterkant, som ofte gir hodepine, og for ikke å snakke om lår-musklene som er svært så ømme, føles som jeg har løpt maraton.

Så ja, å leve med kompleks PTSD er en heftig kamp, hver eneste dag. Men noen dager er langt verre enn andre, og fredag var en av de verste på lenge, noe jeg fremdeles bærer preg av psykisk OG fysisk idag.. Jeg har hvilt mye, sovet mye, og jeg gjør det jeg vet jeg skal for å hente meg inn igjen. Jeg tar det med ro..
Som ikveld, da skal jeg ta meg en gåtur ved havet. 🌊🌞Sitte ved havet å puste dype åndedrag, lytte til lyden av bølgene som slår mot land.. kjenne vinden i håret og se på alt det vakre som er rundt oss..

For jeg vet det hjelper. Det gjør meg godt. Og akkurat nå? Så er det kun det jeg trenger, for å finne roen tilbake i meg selv.



Og til alle dere som har hatt det litt på samme måte i helgen: Jeg er stolt over dere! Dere kjemper og dere står på, og jeg håper dere er skikkelig stolt over dere selv! For det har dere ALL grunn til!😍👏💪👊

Ønsker dere alle en best mulig mandags-kveld, og en riktig fin uke videre! Og… ta vare!🙏💚

@LunaCh 💚

Veien blir til mens jeg går.. Ett steg av gangen.

(Bare litt tanker idag..)

Jeg kan fremstå som sterk og tøff, men jeg er mer sårbar enn jeg kanskje før har tillat meg å være. Jeg er sterk, men jeg er også veldig liten og skjør..

Avvisning er fremdeles tøft, – men det er ikke verdens undergang slik det før føltes og opplevdes for meg. Jeg tåler mer, men jeg blir fortere sliten. Kanskje fordi jeg tillater meg selv å kjenne etter nå.. Kanskje har jeg alltid vært så sliten og utmattet, – men jeg har ikke visst om det fordi jeg aldri har gitt meg selv hverken tid eller rom til å kjenne etter.

Jeg er ikke like skjør som før, men jeg trenger ofte å skjerme meg når det blir for mye. Skjermer jeg meg, tåler jeg også mer. Det er en hårfin balansegang, og jeg snubler ofte.. Men jeg henter meg fortere inn igjen.
Når sanseinntrykkene blir for store for meg, vet jeg at det blir kaos i både hode (tankene mine og følelsene mine) og i kroppen (fysisk som hjertebank, svimmelhet, kaldsvetting ol.). – For mye informasjon på en gang, da faller jeg fort utenfor toleransevinduet, og det blir fryktelig vanskelig å hente seg inn igjen. Derfor har jeg heller begynt å trekke meg mer tilbake når det blir for mye for meg. Jo mer sliten jeg er, jo mindre informasjon tåler jeg også..
Jo senere på kvelden det er, jo mindre krefter har jeg.

Jeg går inn i ett rom for meg selv, ikke fordi jeg er sur eller irritert. Men for å komme i balanse i meg selv. For å finne roen igjen. For å klarne tankene.
Jeg sier også mer ifra, kanskje litt forsiktig som: “Oi, nå ble det litt mye for meg her”. Hehe..
Det er forskjell på “for mye” for en som er syk enn for ett “friskt” menneske. Det er skalaer som ikke “friske” kjenner så godt til, og da er det vårt ansvar å fortelle om, og også det utrolig kjipe med å si ifra og gi beskjed.



Jeg presset meg selv i så mange år til laaaangt over smertegrensen min, laaaangt over tåle-grensen, – og utfallet ble ofte katastrofalt.

Det er ikke enkelt å sette grenser, og jeg burde være flinkere enn jeg er nå også. Grensene flyter litt ut, inni mellom. Men det er en jobb det også, for jeg blir ofte redd og jeg får mye angst, hver eneste gang jeg sier ifra om noe. Eller når jeg setter grenser.
– Men jeg øver meg og er fremdeles i “prøv å feile” fasen.. Jeg er blitt veldig mye flinkere enn før, uansett.. For det er en vei å gå det også.

Det er uten tvil derfor jeg klarer å holde meg selv mer oppe nå, ikke falle så hardt.. Nettopp fordi jeg holder meg mer i ro. Jeg lar meg selv få hvile, lar meg selv få være mer alene, ha mindre stressfaktorer, litt mindre forpliktelser og mer naturopplevelser.
Naturen har gjort, og gjør underverk for meg. Det finnes knapt ord som kan beskrive roen jeg kjenner inni meg OG gleden jeg opplever HVER gang vi er omringet av trær, fjell, vann, elvebredder. Det er den beste medisin for både angsten og depresjonen jeg blant annet strever med, og jeg angrer ikke ett sekund på at jeg valgte å gå denne veien. 
Naturen leger mer enn jeg kan forklare. Det er som magi for meg.



Mindre indre og ytre støy er også viktig, – jeg bruker øreklokkene mye mer nå enn før, ja når jeg kjenner jeg ikke klarer mer lyder. Jeg tar det på alvor..
For jeg er veldig var på lyder, noen ganger kan lydene føles som knivstikk i ørene. (Helt bokstavelig talt.) Det gjør faktisk inni mellom fysisk vondt, og jeg begynte noen ganger å gråte før, ja bare noen sa “hei”. Jeg tok ikke denne sensitiviteten på alvor, men jeg gjør det mer nå. Det er en del av meg, og det er en del jeg må ta hensyn til.
Jeg tåler f.eks ikke lyden av støvsugeren særlig godt, så når det støvsuges her hjemme har jeg lært meg at det er best å ha på støy-demping på ørene.
Ja det var en god investering har jeg skjønt nå. Jeg som syntes at det var HELT galskap å bruke 2000 kroner på noen øretelefoner.. Haha, nå innser jeg vell at galskapen var heller å ikke ha gode nok øreklokker fra starten av. Støydemping = indre ro. (Prøv det) Ett tips fra en høy sensitiv til en annen.

Jeg knekker ikke like lett som før heller.. Men jeg knekker fremdeles. Jeg reagerer, men jeg reagerer annerledes enn før.
Før rettet jeg alt sinnet inn mot meg selv, – jeg rettet alltid alt innover, uavhengig av hva som skjedde, om det var andre mennesker som tråkket over streken? Så betydde det ingenting. For det var kun min egen skyld, i mine øyne.
Mine grenser var uklare, utydelige og uten nyanser. Jeg satt sjelden grenser for andre mennesker, men altfor mange ovenfor meg selv. Jeg hadde helt egne regler for meg, regler som jeg nå rister av meg når de skulle dukke opp av gammel vane. Og dette er regler som ikke burde finnes i noens liv, og som var fryktelig destruktive.

Når jeg begynte i traume-terapi så jeg tydelig at grenser jeg alltid har behøvd, – aldri har vært satt. Jeg trodde ikke jeg hadde rett til å sette grenser. Hverken for meg selv, eller for andre.
Når jeg begynte å respektere meg selv mer, når jeg forstod at jeg også, som alle andre, fortjente respekt, og særlig selvrespekt, begynte jeg å ta litt etter litt, mer vare på meg selv. Og det barnet jeg en gang var.
Da ble også grensene tydeligere og klarere for meg. – Jeg begynte å øve meg på å kjenne etter hva jeg trengte, hva som gjorde meg godt og hva som gjorde meg dårlig.

Jeg øver meg hver dag på å tillate meg selv – å ta vare på meg selv. Det høres nok rart ut for mange, men jeg tipper mange kanskje kan kjenne seg igjen også.
Viss jeg skal ta vare på andre, må jeg først ta vare på meg selv. Det vil si at jeg må vite hva jeg har behov for, og jeg må gjøre det jeg har behov for. Og det er ikke alltid like enkelt..



Jeg trenger veldig mye hvile, det tror jeg de fleste med CPTSD kan kjenne seg igjen i. Det er krevende å leve med denne utfordringen i hverdagen, og hvile er helt nødvendig for å fungere. Så jeg øver meg på å tillate meg selv å hvile, – hver eneste dag. Nå de siste tre mnd? Da har jeg lagt meg å sovet ett par to timer hver formiddag, – jeg har endelig begynt å tillate meg det. Jeg presser meg ikke til å tåle mer enn jeg tåler lenger. Jeg presser meg ikke unødvendig og for hardt. Det gjør meg sykere og jeg faller dypere.
Jeg kjenner at sover jeg ett par timer på formiddag, ja da klarer jeg enklere å holde meg innenfor toleransevinduet, jeg klarer f.eks ha ett kaffebesøk, og jeg klarer å gjennomføre dagens mange små og store gjøremål. Jeg jobber med å finne balansen, og jeg er på god vei.

Jeg reagerer med å gråte nå, når jeg har det vondt. Har jeg sagt det? At jeg tillater meg å gråte, istedet for å kutte meg selv..? Jeg har endelig forstått at jeg har lov å gråte, være lei meg, – jeg behøver ikke straffe meg selv mer. Tenk at jeg trengte så lang tid på å lære meg og forstå det..
Jeg klarer til og med å la noen trøste meg nå. Ja jeg som alltid har gjemt meg når tårene har presset seg frem, som alltid har vært jenta som har sittet alene i dusjen å latt tårene renne.. – Nå legger jeg meg heller i armene til de to som er meg nærmest.
Og jeg forteller hva som gjør vondt, hvor det gjør vondt, og hvorfor det gjør vondt.
De får til og med lov å stryke meg over håret… Jeg gir meg selv lov til å ha det vondt endelig. Og jeg tillater meg å motta trøst og omsorg.

Jeg trenger og har aldri trengt straff, – jeg har behøvd og behøver omsorg og kjærlighet. Og endelig er jeg i stand til å ta imot den. Litt etter litt, tillater jeg meg å være det barnet jeg en gang var, og gi det rom til å vokse seg tryggere og gladere, og få oppleve den kjærligheten alle barn fortjener å motta..



@LunaCh 💚

Middags-kaker av søtpotet!😋🙌

I går laget vi, BPA-en min og meg, disse middags-kakene som jeg er så utrolig glad i! 🍽 😍😊 Jeg har aldri laget dem før, meeeen, jeg har spist dem, haha! Jeg er nemlig så heldig som har en BPA som er veldig flink til å kokkelere, og jeg er så heldig å få smake inni mellom når hun har laget noe nytt, – eller når det er noe hun veeeet jeg liker godt (som disse kakene) så tar hun med til meg viss jeg vil ha.😍🤗 Noe jeg helt klart aldri sier nei til! hehe! Altså, de ER så gode dere!😋🍽 Skikkelig saftige og myyye gode smaker!👌

Herlighet så gøy det er å være med å lage mat!
Jeg syns det er skikkelig gøy og jeg ER så glad for at jeg utfordrer angsten min i forhold til det å være på kjøkken mer og mer, for gjett om angst-nivået stiger til topps når jeg er der. Likevel, så gjør jeg det. Er det noe jeg har skjønt, så er det at jeg kan ikke unngå ALT som skaper uro og angst, for da kan jeg til slutt ikke gjøre stort… Så igår ble det tid for å lære å lage disse, fra bunn av. Og gjett hvor glad jeg er for å ha fylt opp fryseren med disse nå!😍🙌
Toppers lørdags-aktivitet, spør du meg! (Hilsen bestemor 86) hihi!😅🙈😍

Det er en oppskrift fra bloggen Vegan-misjonen, så absolutt ALL cred til henne som har funnet opp og skapt disse herlighetene!😍👏👏 Sjekk ut bloggen hennes her, VEGANMISSJONEN, der er sykt mye god mat dere!👌😋 Og til dere skeptikerne der ute, til vegetar og vegansk mat, – ta en titt, det skader ikke! Det er jo bare gøy å smake og lære å lage nye retter! Vegansk eller ei!

Vell, dere har spurt etter oppskrifter, så here we go! 😋👌

🥣Det du behøver for ca 10 middags-kaker er:

100 gram søtpotet
80 gram kikertmel
60 gram havregryn
1 Spiseskje tandoori masala (dette krydderet er AMAZING!)
½ Spiseskje løkpulver
½ Spiseskje buljongpulver
½ Teskje bakepulver
og
2,5 dl kaldt vann


🥣Slik gjør du det:

Skrell først søtpoteten. Visp deretter kikertmelet og vannet sammen.
Deretter heller du i havregrynet, tilsetter krydder og bakepulver.
Tilsett til slutt søtpoteten og rør alt sammen godt til en røre.

(Det blir som en slags grøt-lignende ting..hehe, på Luna-språk🙈😅)

La røren stå i ca 15 minutter før du begynner steke.


Stek dem i stekepanne, ha i godt med smør/olje helt til de er gylne på begge sider.😊 (La dem steke ei stund, til du får en gyllen skorpe før du snur dem.)




Og du? Smak en mens du står å steker, de ER så god! Hihi 😍👌😋


Bon Appétit! 

Enjoy!😍👌😋

Jeg personlig elsker å spise de sammen med f.eks bulgur eller ris, og med en løksaus til, jummy! 👌😋


@LunaCh 💚

Ute-rommet mitt🌸🤗💚


For første gang ifjor vår, ordnet jeg blomsterkasser på verandaen min. Med god hjelp av ei godt dreven venninne. 😉🌸🌼🌻
Jeg har endelig blitt skikkelig voksen, tenkte jeg der jeg stod med hage-hansker på hendene og blomster som skulle plantes, mold stod klar og lekakuler som var ganske så nytt for meg, for å si det slik. Hehe!
Jepp, EGNE blomsterkasser på verandaen, det er jaggu meg ett stort steg det for en som har lite peiling på blomster, og lite grønne fingre! Hehe!😍


Men jeg har blitt veldig glad i blomster med årene, og jeg prøver så godt jeg kan å ta vare på de.🌸😍 Litt komisk, men en liten hemmelighet, og litt flaut…😂🙈🙈😅 Jeg driver å “klapper dem” på en måte, haha.. Sånn, oppå, mest for å sjekke at de er faste å friske, da. For er de slappe å slik så vet jeg jo at NOE er galt. For lite vann osv.
– Men jeg er altså hundre prosent sikker på at de derfor ble SÅ fine ifjor! Fikk så mye nærkontakt og kjærlighet, atte! Hihi 😅😍🙈😍


Heldigvis har jeg jo hjelp av BPA også da, så vi alle passer på dem her – sammen. Det går stort sett veldig fint, hehe!🤗

Vil forresten bare tipse dere om at de har minst like fine og store  Hortensia-uteplanter på Rema 1000 til halve prisen av de som er på plantasjen!😉🌸🌼🌻  Mine ble GEDIGNE i fjor, og herregud SÅ vakre de var! Håper de jeg har kjøpt i år, (Kjøpt på Rema 1000 til 179,- pr plante) blir like fine som fjorårets! Det er jeg ganske sikker på de blir, bare jeg passer godt nok på dem! 🌸💕😍

I år valgte jeg å kjøpe to blå, i fjor hadde jeg en rosa og en blå. Har også kjøpt meg en blomster på veggen i år, det ble skikkelig koselig synes jeg!
Her er den!:




Jeg har sagt det før, og jeg bare sier det igjen: Det ER så viktig å ha det koselig rundt seg når man sliter med mental helse.
Lys, dagslys, farger som man trives med, blomster eller duft-lys, ja alt dette er jo individuelt hva man liker, men poenget mitt er at å omringe seg med lystbetonte ting hjelper på psyken. 😊🙌🙏💚
Når man er mye innendørs, og kanskje er mye alene også, da er dette SÅ viktig!🙏 Jeg håper virkelig jeg kan inspirere noen andre der ute til å tenke over det, og kanskje gjøre de små endringene som skal til, for det hjelper virkelig på humøret, og det er viktig at man har det trivelig i eget hjem, i eget selskap.

For det er faktisk helt sant, miljøet påvirker oss. Farger påvirker oss.🌸🌼💕🌞


Så syntes jeg det ble litt kjedelig med den hvite veggen her.. Er du ikke enig? Og det å male den rosa eller lyseblå vet jeg ikke helt om kommunen hadde blitt så veldig takknemlig for, hehe! 😂🙈
Men da fant jeg på en smart løsning!😍



Jeg kjøpte meg kritt!! Det er jo bare SÅ GØY, og det er FARGERIKT, jeg kan også få det lett bort- OG jeg kan i tillegg skrive STORT slik at mennesker som går forbi kan lese og kanskje få seg ett smil rundt munnen resten av dagen! DET liker jeg tanken på!😍😍🙌💚

Så her kommer det til å stå forskjellige beskjeder for de som går forbi i vår/sommer
😍😍🌞💕



Håper og ønsker at du får en så fin helg som mulig. Ta godt vare på deg selv, og du? Unn deg noe fint, noe. – Du fortjener det!💕😘

@LunaCh  💚

Hverdagen nå..

Hei dere!💕🤗
Nå er det igjen, en stund siden sist. Denne gangen kommer jeg ikke til å beklage for det, haha. Holder nemlig på å lære meg at det er faktisk ikke alt jeg behøver si “unnskyld” for, som blant annet at dette er en helt frivillig hobby-blogg, og det er dermed ingen nødvendighet å beklage for noe som helst. Hehe.. So, I’m learning. Still.. 

Så hei, her er jeg! Hvordan er det med dere om dagen?💚

Ikke det beste været for oss revmatikere i det siste i alle fall… For å si det mildt..😉 Når det svinger fra 20 + til nærmere minus igjen, er ikke akkurat kroppen så grei å leve med. Så la oss håpe det blir mer stabilt fremover, da blir kroppen nemlig så mye kjekkere å leve i, og det blir mer turer ut av hus igjen..😉🌊🌲💚 Senge-dager er nemlig like kjedelig å skrive om som det er å lese om, det er forresten sofaen også.🙄😴

Har heldigvis investert i både Tv2Sumo OG HBO, så dagene går jo på ett vis likevel. Det er gode prioriteringer så lenge det hjelper tenker jeg, og det gjør det. Når jeg ikke klarer ut, grunnet fysiske hinder, og trenger avledning, – så er serier og filmer en god ting! Da får jeg nemlig litt puste-pause fra angsten og tankekjøret, og det er godt tidsfordriv også. #Kronikerlivet ass, heh!😅🙈🤷‍♀️ (Ikke like kjekt som det kan høres ut som..)

Det jeg med årene har lært meg derimot, er å finne små små gleder i hverdagen uansett hvor mørkt det kan være, eller hvor ensomt det til tider kan føles. Og min store glede nå på våren er så absolutt: BLOMSTER. (Eller, hele året igjennom, egentlig.)

Blomster gjør meg skikkelig skikkelig glad. Jeg mener, bare SE på de her, hvor vakkert!! 

Her ser du hele. Når jeg så den på eurospar så var jeg solgt! Det var ikke prislapp på den, og jeg spurte heller ikke. Denne MÅTTE jeg ha med meg hjem!🙈🌸🌼🌻🌸

SÅ pen syns jeg den var! og ER. 😍🤩




Håper denne Hortensiaen blir like nydelig som ifjor! 😍🌸🌻🌼

Heldigvis har ikke Tilo spist den opp, jeg strever ennå med å lære han forskjell på leketøy og pynt….🙈🤔🤦‍♀️ For roser er tydelig utrooooolig gøy å leke med, helst slå med labben til den faller av… Eller tygge av… En etter en …. etter en ….. Til hele den nydelige buketten ligger strødd på gulvet. Jupp…. Gøy. Skikkelig skikkelig gøy….🤦‍♀️🙄 Kremt.

Men så ligger han sånn som på bilde under her, inn i mellom alle rundene hvor han både velter brus-glass og kaffe kopper både i sofa og på teppe på gulvet. Når han knuser ting og helst river ned alt fra vegger og hyller. Ja så ligger han sånn da, og da glemmer jeg liksom alle de knuste telys holderne jeg var så glad i, gardinene som er opprevet og alle blomsterbukettene han har spist opp eller ødelagt. Når han ligger sånn, så er han bare verdens skjønneste Tilo.💕🤗😉😻💕 Ja, akkurat slik det er å ha en vilter kattunge i hus regner jeg med. hehe.. Det er koselig og det er travelt, hver dag. Mest er det veldig godt med selskap og kos.
Skadedyret mitt. Hvor glad jeg er i han her!😻💕

Ellers baket vi boller på tirsdag, det ER så godt med hjemmelagde nystekte boller! Og guuuud så godt leiligheten luktet! Himmelsk!!

Fastlegen min var på hjemmebesøk i går, nei, dagen før der igjen;) Som avtalt har vi kontakt annen hver uke, men ringer selvsagt om det er noe akutt. Det har heldigvis gått bra den siste tiden, om vi ser bort ifra det fysiske og at jeg strever litt med å spise nok, – noe jeg jobber med daglig nå. Det er viktig å få i seg nok næring når man er mer aktiv enn før. Angst krever også mye krefter og energi, som igjen forbrenner mye. Så her er det egentlig bare å hive innpå, altså. hehe! (Hadde det bare være så enkelt, si…)

Og hei, her er jeg, på en av de gode dagene med 20 + grader, selfie i ett skittent speil… hah, lekkert!💁‍♀️🙈😅


Håper dere har greie dager, og om ikke – at dere står dere så godt som mulig. Mai er en tøff mnd for mange, og jeg vil bare si jeg tenker på dere og håper dere har det så godt som overhode mulig. Stå på!💚

Stooor klem fra Lunaen 🤗💚
@LunaCh

Kontroll, stabilitet og ro.


“Jeg løper, løper til leggene og lårene brenner som ild. Men jeg fortsetter, jeg kan ikke stoppe nå, klarer ikke stoppe, får ikke lov å stoppe, KAN ikke stoppe, – jeg må fortsette, har da vell mer selvdisiplin enn å gi meg nå?
Så jeg fortsetter, jeg løper, jeg løper selv om kroppen snart sier stopp. Jeg løper gjennom og ut av skogen, bortovr alle disse gatene hvor menneskene ennå ikke har stått opp, kl er bare 05.00, nærmer seg 06 nå, ruten min er snart over. Den faste ruten jeg løper hver eneste morgen, til fast tid og alltid på tom mage løper jeg til jeg ikke klarer løpe mer. Til beina ikke klarer bære meg ett steg lenger, ja først da får jeg lov av meg selv, å gå hjem..

Hva løp jeg ifra? Det spørsmålet stilte jeg meg selv aldri.
Jeg forsøkte å løpe ifra meg selv, det ser jeg veldig tydelig nå i ettertid. Det var for mye kaos i livet mitt, for mange mennesker, for mye uro og stress, det var alltid noe eller noen, og jeg behøvde en måte å få litt kontroll over noe i livet, – da jeg ikke følte jeg hadde kontroll eller oversikt over noe som helst.
Alle mennesker har behov for kontroll over livene sine, hverdagen sin, – det er det som gjør at vi føler oss trygge og rolige. Det er helt normalt og helt naturlig, det er også helt nødvendig for å kunne finne ro i seg selv og for å holde symptomtrykket nede.
Men det tok meg mange år frem til jeg innså at jeg aldri kunne oppnå indre ro og generelt ro i hverdagen min, om jeg fortsatte på denne måten. Så jeg fortsatte å løpe jeg, jeg løper, løper løper og løper. Helt til beina ikke klarer bære meg lenger. Helt til trykket i hjernen blir for stort og synet forsvinner og blir til ett eneste sort hull, ja jeg løper helt til jeg faller på bakken, jeg løper hver eneste dag frem til jeg ligger der, til jeg besvimer og kroppen igjen sier stopp. For først da, føler jeg at jeg har kontroll over noe, over hverdagen min. Meg selv. Livet!

Jeg kan ikke gi meg, kan ikke stoppe opp å kjenne etter. Jeg vet ikke hvorfor jeg løper, men jeg vet bare at jeg trenger det. Jeg behøver å føle en slags kontroll over meg selv, over kroppen min, få en pause fra alt kaoset i mitt eget og i andres liv, alt dette stresset rundt meg som påvirker meg mer enn jeg har kapasitet til å takle. Jeg trenger en pause fra min egen men også andres smerte som jeg tar til meg som min egen.
Smertetrykket er for stort, så jeg må løpe til det gjør vondt. Kjenne en annen smerte enn denne indre brennende smerten som jeg aldri får tatt pause ifra, det er alltid noe, eller noen, som sliter. Og jeg tar det som min oppgave å bære den. Jeg bærer min egen og andres smerte til jeg ikke lenger makter. Til det blir for vondt, for smertefullt,- for mye. – Så jeg løper. Jeg løper gjennom skoger, frem og tilbake de samme gatene, ruten ned til butikken og 10 runder (er ett minimum) rundt fotballbanen som er på veien hjem. Jeg løper der hver morgen, hver dag, samme tidspunkt, samme runder, samme musikk på ørene. Repeat, alltid på Repeat. Slik som livet mitt er. Gjentakende, alt er det samme, år etter år. Fult av uro og kaos, stress og smerter både her og der.
Så jeg løper, jeg løper til jeg ikke kjenner noenting annet enn en fysisk smerte som er så sterk at den indre blir borte. For en liten stakke stund…

Jeg løper, jeg løper og løper til jeg ikke finner igjen meg selv. Jeg løper til livet svinner bort. Jeg løper og løper, til alt kaoset forsvinner, til stresset i meg roer seg, til verden går saktere og saktere. Jeg løper til jeg ligger der. Bare da får jeg en pause fra alt, bare da føler jeg at jeg har kontroll over livet mitt, over alt som skjer i og rundt meg. Bare da føler jeg at jeg får fred fra verden som snurrer så altfor fort rundt, altfor fort til at jeg klarer henge med.

Jeg løp. Jeg forsøkte lenge å løp ifra meg selv, på mange forskjellige måter. Jeg løp helt til jeg forsvant og jeg fant ikke igjen meg selv på mange mange år.
Men j
eg har sluttet å løpe nå. Jeg forsøker å ta kontroll over hverdagen og livet mitt ved å gjøre noe så enkelt (men så vanskelig) som å “kjenne etter”.
Kjenner du etter? Har du prøvd det?
Jeg vet det kan være både skummelt og veldig vanskelig, det er veldig krevende å kjenne etter når man aldri har gjort det før. Men vet du, det er faktisk helt nødvendig, og jeg begynte den prosessen i 2016. Det er tre år siden nå og jeg øver meg fremdeles.
Jeg klarer det fremdeles ikke hundre prosent, men jeg klarer det mer og mer, og det siste halv-året har jeg virkelig tatt det mer og mer på alvor. Jeg gjør det jeg må for å oppnå det jeg ønsker mest. Og akkurat nå? Så er det bare en ting jeg ønsker, å det er å kjenne på fred og ro i livet. – Det er det jeg jobber mot hver eneste dag. Og det er derfor jeg oppsøker naturen mer og mer.🌊🌲🍃🌳🌻🌼

Spørsmål du kan stille deg er blant annet: “Hva stresser meg?” “Hva skaper unødvendig uro?” “Hva kan jeg eliminere for å skape mer ro og mindre stress i hverdagen?”
“Hva kjenner jeg at jeg behøver nå?” “Hva kan jeg gjøre, for å få det bedre med meg selv i livet mitt?”
“Når er symptomtrykket mitt mindre, og når er det sterkere?”

Jeg trekker meg mye mer tilbake nå. Det siste året har jeg i perioder trukket meg veldig tilbake. Både IRL og på SOME. – Nettopp fordi jeg kjenner det er godt for meg. Det gjør meg mindre symptombelastet. I perioder jeg kjenner livet er for mye, trekker jeg meg noen steg tilbake og bare hviler. Når jeg kjenner jeg trenger mindre inntrykk, ja da forsøker jeg å skjerme meg selv. Det er viktig å kjenne sine egne terskler og godta sine egne begrensninger. Det er lov å ta vare på seg selv, det er viktig og helt nødvendig.
Ved å kjenne etter hva man trenger mer og hva man trenger mindre av, da oppnår du mer kontroll og oversikt.
– Og så må man gjøre endingene som må til, for å oppnå resultatet man ønsker seg. Ikke alltid enkle valg, men de er likevel helt nødvendige.💚

Jeg har kjent etter hva som gjør meg godt og ikke, og handlet utifra det som jeg tror lønner seg for meg både helsemessig og i livet generelt.

Som blant annet kjenner jeg til tider at SOME både kan skape stress i meg, og dette med at jeg føler på ett press til å være “på” hele tiden, – noe som igjen ikke er godt for meg. Dette er noe jeg nå jobber med å finne en god balanse på som er bra for meg.
Jeg har f.eks tatt en beslutning nå i påsken, at i alle høytider fremover, da kommer jeg til å være helt av-logget. Jeg ser det skaper bare mer uro og smerte i meg, og da må jeg gjøre endringer så det ikke blir det samme neste gang. Jeg prøver å gjøre mindre av det jeg kjenner skaper uro og stress i livet mitt, og mer av det som gir meg ro og stabilitet.

Jeg har levd lenge i kaos og uro, som f.eks alle årene på alle de forskjellige institusjonene, det er krevende å bo sammen med mange andre syke mennesker over så lang tid.
Nå er jeg kommet på ett sted i livet hvor jeg bare ønsker å ha mest mulig fred og ro. Derfor trekker jeg meg tilbake, og unngår mer og mer det som skaper uro og det som tynger meg.


Kjenner du etter hva som er godt for deg? Og gjør du endringene som må til?

@LunaCh 💚

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no