De vanskelige valgene, men den viktige balansen.

#Reklame – JustStrong


Genser HER: PERFORMANCE ZIP TOP
Bukse HER: GREY BESTRONG JOGGERS

Jeg har aldri helt funnet denne balansen i livet, i hverdagen, som jeg har behøvd. Vell, ikke før nå. Jeg har gått på så utrolig mange smeller de siste årene, og jeg ser jo NÅ hvorfor.
Jeg klarte nemlig aldri å si nei, og sa jeg nei så tæret samvittigheten på så mye at jeg kunne like godt ha sagt ja. Jeg satt aldri meg selv først, ikke en gang nest-først, og jeg kjente aldri etter hva som gjorde meg godt og hva som gjorde meg både stresset, oppjaget, mer angstpreget og utmattet.
Jeg stoppet heller ikke opp, selv om kroppen min skreik etter hvile, nei jeg kjørte på og presset meg selv til mitt ytterste og enda lenger enn det, – ja helt til det sa stopp. Både kroppen min og jeg. Og jeg forstod ikke en gang hvorfor.

Hvorfor kunne alle andre gjøre SÅ mye MER enn meg, og jeg ikke en gang noen kaffeturer i uken, noen kaffebesøk hjemme om dagen, noen fester i helgene, hvorfor lå jeg sengeliggende i mnd etter mnd, når jeg gjorde SÅ lite? Hvorfor gikk psyken min rett til H—- hele tiden, og kroppen kollapset?

…Så lite, tenkte jeg… Leeenge tenkte jeg det. Altfor lenge. Det var tross alt langt ifra så “lite” som jeg trodde. Det var langt mer enn jeg hadde kapasitet og krefter til, kanskje ville jeg helt ærlig ikke akseptere det heller. Kanskje var jeg ikke klar for å akseptere det en gang. For jeg ville bare så gjerne være med, jeg ville bare så gjerne gjøre som de andre, og VÆRE som de andre. Være endel av noe.. Jeg også hadde lyst å være sosial, være sammen og ha det gøy når helgen kom. Klart ville jeg det! Men dessverre kostet det meg så altfor mye mer enn det noensinne gav meg. Jeg såg det bare ikke da. Og kanskje ville jeg ikke se det heller.

Det jeg gjorde, det løpet jeg i alle disse årene har kjørt, det har vært med på å gjøre meg veldig syk, og jeg har endelig forstått, akseptert og erkjent ovenfor både meg selv og de rundt meg, at jeg har ikke helse til det. At jeg må gjøre det jeg kjenner er best for meg nå, det jeg merker er sunt for min egen helse og det som er gunstig for meg i lengden. Jeg har langt ifra tatt hensyn til meg selv og min egen helse. Ikke før nå.. Og jaggu meg var det på tide! På tide å stoppe opp å se litt på livet mitt fra utsiden.

Jeg måtte kjenne etter og oppdage livet mitt, helt fra scratch. Hva jeg selv ønsket i livet, hva som er viktig for meg, hva jeg selv synes var gøy, hva jeg syntes gir meg noe, hva som tapper meg, hvem som er bra for meg og hvem som holder meg igjen.. Alle disse tingene var viktig å se litt nærmere på.
For levde jeg egentlig etter de verdiene jeg har inni meg? Var jeg sammen med mennesker jeg følte meg elsket av, som jeg følte gjorde meg godt, som jeg ble glad av og som løftet meg opp?
Har JEG også lik rett slik som andre har, til å velge hva jeg ønsker i dette livet?
 Hva stresser meg egentlig? Og hva gir meg indre ro? Hva trigger angsten, hva kan jeg gjøre mer av, for å temme den? Hva gjør meg egentlig glad? Trives jeg med så mye mennesker rundt meg hver eneste dag? Og blir jeg bedre av det? Hva gjorde at jeg holdt meg mest stabil over tid? Når blir jeg sengeliggende, og hvorfor?

– Slike tanker begynte jeg å sortere i, en etter en tanke.. Og det var det beste jeg har gjort i løpet av de siste 15 årene.


Det var mange tøffe spm å gå igjennom, og veldig mange vanskelige valg å måtte ta. Det var valg som jeg helt ærlig skulle ønske ingen mennesker på denne jord var nødt til å ta, og det var valg jeg ikke en gang ser på som valg – men som nødvendig for overlevelse, men som egentlig er helt umenneskelige å måtte gjennomføre.
Jeg gjorde det, likevel. Det var ikke lett, men jeg så ingen annen løsning for å i vare ta meg selv og min egen helse, mitt indre liv, ja, – mitt liv. Og jeg ser jo nå at jeg gjorde riktig, selv om det fremdeles gjør vondt.

Jeg har endelig innsett at jeg må leve MITT liv, og i det tempoet JEG har helse til. Jeg er stadig på etterskudd, og da må jeg prioritere hva jeg skal bruke både tiden og kreftene mine på. Det er selvsagt ikke en hverken ønskelig eller kul situasjon å være i, da jeg må velge bort veldig mye sosialt og ting jeg har lyst å være med på. For man velger ikke bare bort de negative tingene, – man velger også bort ting man har fryktelig lyst til. Både kafêturer, venninnekvelder, konserter man har lyst på, turer man ønsker å være med på, ol. Men når helsen ikke strekker til så er det ikke verdt det. Langt ifra verdt det.
Jeg har endelig nå funnet den balansen i hverdagen som gjør at jeg holder symptomene mine i sjakk. Som gjør at jeg føler meg mer stabil og mer tilstedet i det jeg gjør og i meg selv.
Jeg jager ikke meg selv lenger, jeg presser meg ikke til ting jeg vet jeg blir syk av i ettertid, jeg forsøker ikke å holde tempoet som andre rundt meg har, – for jeg har funnet det tempoet jeg, og kroppen min, tåler. Og den balansen mellom Sosialt – og Alenetid, som jeg har det best med.


PSSSST: Bruker du koden: LUNACHR10 hos JUST STRONG, får du 10% rabatt på hele kjøpet. 😉 

Det har vært vanskelig med så store livs-endringer, det har vært 2 år med prøving og feiling,- men nå er jeg endelig i ett spor jeg kjenner er godt for meg. Ett spor jeg aldri før har forsøkt, og som jeg føler passer meg og mine utfordringer best. Jeg har aldri kjent så mye ro i meg selv og så lite stress i livet mitt som nå. Og det er den beste gevinsten av å ta valg som kanskje ikke er så kult akkurat der og da, men som i lengden vil gi det beste resultatet.

Har du noen tanker om dette? Føler du at du har riktig balanse i hverdagen DIN? Som passer deg og ditt liv?

@LunaCh 💚

Ett helt halvt ÅR💪🥇

WOW! 😮😄Det er ganske sykt å tenke på at jeg har klart det! Det hadde jeg helt ærlig ikke trodd selv en gang, så forstår godt at de som er rundt meg snakker om det, haha.. Jeg hadde ikke en gang vært klar over det, om ikke fastlegen min fortalte meg det sist han var på hjem-besøk. Jeg teller ikke dager eller uker, – jeg fokuserer ikke på det, jeg tar rett og slett bare en dag av gangen. Og en kamp av gangen.
Men nå er altså første milepæl er nådd. Idag, 13 februar, er det seks mnd uten noen form for skade. Jeg har mestret livets utfordringer ved å prate om dem, alle kampene er vunnet og ingen tapt. Og det er jeg faktisk  innmari stolt over!💪👊😄

Nå er det nye steg å ta, nye kamper å overvinne, og ett år er neste mål. Deretter enda ett år til..

Målet mitt er selvsagt å komme dit at jeg ikke føler at jeg behøver å skade meg selv for å takler livet, målet er å komme så langt at jeg ikke føler jeg straffe meg selv for å være i live. Og dit har jeg helt ærlig ikke kommet ennå. Men jeg vet at en dag, en dag vil jeg komme dit. Jeg vet at innlært mønstre som er lagret i hjernen tar tid å avvenne, og å lage nye veier å baner i hjernen tar tid og mye jobbing.
– Og det er det jeg gjør, for hver gang jeg velger å kjempe imot trangen til å skade meg selv, så lærer jeg hjernen min at det går an å overleve og takle livets vansker på mer hensiktsmessige måter.

Jeg vet at tilbakefall kan og mest trolig vil komme, men jeg vet også at jeg ikke er tilbake på startstreken om det skjer. For jeg jobber hver eneste dag med min Recovery, og alle avhengigheter jeg har klart å snuble meg borti. (Det er ikke få, heller.) 🙈🙊 Men samtidig vet jeg nå grunnen til at jeg klarer å rote meg oppi så mye dumt, og det er fordi jeg aldri egentlig har satt ord på noe av det som er grunnen for min selvdestruktivitet. Man må vite grunnen til sine handlinger, for å kunne gjøre en endring. Og jeg har kjempet som en helt i seks mnd nå, og jaggu meg har det vært SÅ verdt det!🙏💪🙌😄

Nå i over ett år har jeg snakket og delt mer i terapi enn jeg noensinne har gjort før, og det har vært helt jævlig, ubeskrivelig vondt og til tider umenneskelig brutalt. Det har kostet meg mye, men det har gitt meg enda mer.🙏🙌
Jeg har stått i stormene som har kommet, jeg har grått og jeg har hylt. Jeg har ligget sammenkrøpet under dynen og ønsket meg selv død. Jeg har lukket meg inne og stengt verden ute, jeg har tenkt de mørkeste tankene og hatt de verste psykiske OG fysiske smertene i mitt liv, – men! Jeg har forstått mer og mer at dette var akkurat det jeg måtte. Dette er veien igjennom helvete og ut. Og jeg har klart å tvunget meg selv til å stå i det, øver meg daglig på å tåle meg selv slik jeg er, tåle historien min, velge å øve meg på å leve livet mitt – her og nå, men alt det innebærer.

Jeg hadde aldri i livet klart å komme meg så langt som jeg har, uten de jeg har hatt rundt meg i hverdagen. Så tusen tusen takk til dere!❤🙏
– De som har stilt opp ekstra dette året som har vært så vondt og tøft at få kan forstå dybden av det, dere som har vært med meg til psykolog og følgt meg opp hver eneste kveld. Dere som har tatt meg med ut på biltur og skogstur for å få litt dagslys og innhold i hverdagen.. Uten dere hadde jeg ikke stått så stødig idag som jeg gjør. Dere er fantastiske!!🙏❤

Ett helt halvt år.. Det er en serier, det!🥇💪👊😃😃

@LunaCh

Tilbake til mine røtter.

Jeg fyller fersk kaffe på termosen for andre gang denne uken, ja akkurat som uken før, og uken før der igjen. Ukene føles så mye kortere nå, og når helgen kommer føles den annerledes enn før. Dagene er så mye mer innholdsrike og kveldene trøtte og late nå. Vinterluften gjør noe med oss, vi sover bedre om nettene og våkner mer opplagte morgenen etter. Dette er livet, tenker jeg en stille stund inni meg selv. Dette, dette er LIVET.

Vi setter oss i bilen og kjører, godt kledd er vi begge med ulltøy fra topp til tå under tur-klærne og tur-skoene. Vi fyller på hver vår termos-kopp med rykende fersk kaffe mens vi småprater om alt mellom himmel og jord. Vi kjører den samme veien som jeg har kjørt så latterlig mange ganger før. Det er nesten nostalgi for meg å kjøre akkurat denne veien, og jeg har gledet meg så sykt mye helt siden forrige fredag, da vi avtalte tur-mål for den kommende uken.
Jeg bare visste det, jeg visste det kom til å føles godt å være tilbake. Ja til dette stedet mitt hjerte har så kjært og så veldig veldig nært. Til dette stedet jeg en gang kalte mitt hjem. Til stedet hvor jeg fant både meg selv og veien ut, ja der jeg fant veien tilbake til livet.

Det er ekte glede som sprudler inni meg nå, mens jeg kikker ut vinduet, super forsiktig av den varme kaffen og forteller om morsomme og gode minner om en tid som var både smertefull, umenneskelig tung- men også som jeg ser tilbake på som den viktigste, mest lærerike og den beste tiden i mitt liv. Ja frem til nå. Nåtiden er mye bedre, men tiden på Larsnes var veien ut, det var starten på veien hit til hvor jeg er nå. Og jeg er så evig takknemlig!🙏❤

Jeg gleder meg som en liten unge der jeg sitter å titter på de snødekte trærne langs veien. Jeg mimrer om fortiden som ikke er så altfor lenge siden, men som føles som en hel liten evighet likevel. Jeg tenker at det er utrolig hvor mye som kan forandre seg på bare få år.. Det føles som ett helt annet liv. Som om det ikke er dette, det kan umulig være dette livet? Men så er det det likevel.

Jeg har kjørt denne veien flere ganger i uken i mange år. Jeg har sittet i de mange forskjellige bilene psykiatrien besitter, både gråtende, motløs og svært urolig og engstelig. Jeg har sittet der med ekte smil og latteren både trillende og løs, – og alltid, uansett hva, med en trygg varm hånd og holde i. Denne veien, den kjenner jeg like godt som min egen bukselomme. Det er akkurat de samme trærne som står der like stødig og vakre på begge sider av veien år etter år.. Det er vidder så vakre at det er vanskelig å ta inn alt, de er fulldekket av snø nå og det er solstråler som titter frem imellom skyene. Vi var jaggu meg heldig med været denne uken også.

Jeg kjenner på de samme følelsene som jeg ofte har kjent på før, den dragningen og lengselen og ekstreme utålmodigheten etter å komme opp og frem på toppen av fjellet. Vi kjører liksom aldri fort nok uansett hvor raskt vi kunne kjørt, dette er en følelse jeg kjenner godt igjen, tenker jeg mens jeg ler litt for meg selv. Jeg vil nemlig opp, opp på toppen av fjellet, ja der hvor vi endelig kan se den ubeskrivelig vakre utsikt som kommer like overraskende på og som slår imot oss i det vi når toppen. Har du ikke sett akkurat denne utsikten har du virkelig gått glipp av noe stort her i livet, tenker jeg i det vi suser nedover fjellet.. Dette er livet, det. Dette er livet, tenker jeg igjen. Og igjen.

Og jeg har jo rett for en gangs skyld.
Dette ER livet. Og vi er så ubeskrivelig heldige som får lov å ta del i det.

– Det var her jeg for første gang følte HÅP om ett liv utenfor psykiatriens vegger.
Det var her jeg fikk troen på at jeg kunne skape meg ett liv ute i samfunnet igjen etter ett tiår på innsiden.
Det var her jeg møtte forståelse, aksept, og en så stor kjærlighet og omsorg jeg aldri før har kjent.
Det var her de lærte meg og viste meg at jeg var verdt å kjempe for.
– Ja det var her de viste meg hva tålmodighet faktisk er..

Det var her jeg for første gang fikk følelsen av at jeg var dugelig til noe.
Det var her jeg fant ubetinget kjærlighet og varme arm-kroker å lene meg til når livet ble for tungt å være tilstede i.
Det var her jeg fant røtter til livet, røtter til meg selv, – og veien ut.
– Det var her jeg fant veien tilbake til livet igjen.

Vi kjører opp den lange bakken til bygget jeg en gang kalte mitt hjem. Inngangen ser helt likedan ut som den gjorde den gang jeg bodde der, og jeg kan se igjennom vinduene fra parkeringsplassen alle menneskene som jobber på spreng for å lage mat til de som bor der nå. Det er kanskje de samme menneskene som laget middagen til meg i alle disse årene? Jeg kjenner igjen vinduet jeg pleide sitte i.. Der jeg satt å drakk morgenkaffen og småpratet med de ansatte som kom på tidligvakt, mens de laget klar frokosten til pasientene stod opp.
Jeg var nemlig alltid tidlig oppe, stort sett den første som stod opp om morgenen. Jeg likte så godt den roen som kun fantes på akkurat det tidspunktet, jeg hadde og har alltid hatt ett behov for stillhet og ro før dagen starter for fult. Slik er jeg ennå.. En av få ting som er likedan som da. Jeg har forandret meg mye siden jeg bodde der, vi mennesker forblir ikke like som året før. Vi er stadig i endring, og jeg er glad jeg ikke lenger må bære den ekstreme uroen og frykten som jeg hadde i meg da. At jeg har funnet mer ro og fred i meg selv. Tiden er en av få ting som alltid hjelper..

Dette bygget var mitt hjem, men akkurat nå, akkurat nå så er det fint å tenke på at den tid er forbi. Jeg lengter ikke tilbake slik jeg gjorde før. Men jeg synes det er fint å kikke innom.. Jeg smiler mens vi kjører nedover mot havnen for å gå en tur i område igjen.
Det triller noen tårer fra øyekroken.. Det er nemlig så sårt og fint å se igjen gamle trakter. Være tilbake på dette vakre stedet jeg var så heldig å få lov å “vokse opp” på. Det er gamle spor, med så uendelig mange vakre minner. Det gjør godt å være tilbake, se på noe som en gang var så vondt, så kaotisk, så følelsesladet og tøft, – men samtidig så utrolig viktig for å komme hjem i meg selv.

Det var her, på dette stedet, jeg begynte å gå veien. Ja til her jeg har landet nå. Og jeg kunne ikke vært mer heldig enn jeg var som kom til akkurat dette stedet, i dette huset, hos disse menneskene.
På Larsnes startet jeg virkelig livet mitt.
Kaotiske følelser måtte bearbeides og snakkes om, nye baner og veier i hjernen bygde vi sammen, relasjoner og nære bånd knyttes fra begge sider, og livet som før var utenkelig å kunne nå, ble sakte men sikkert ett oppnåelig mål.

Kjærlighet er virkelig den beste medisin jeg har opplevd å få, og på Larsnes var det ikke annet enn kjærlighet å få…

@LunaCh 💕

Tanker om #Livet..

Livet er langt ifra godt å leve, hele tiden.
Livet er langt ifra perfekt.
Livet gir meg ikke lykkelige øyeblikk, hele tiden.
Livet gir meg ikke kun gode dager. Ikke før, ikke nå.

Men.
– Livet ER godt å leve, inni mellom.Og oftere nå enn før.
Livet mitt er langt ifra perfekt, men det er det ikke for noen.
Livet gir meg lykke og det gir meg gode øyeblikk, mer nå enn før.
Livet gir meg gode opplevelser, vanskelige utfordringer, tøffe dager og lettere dager. Jeg ler og jeg gråter – mer enn noen gang før.
Det er tøffe tak og vanskelige avgjørelser å ta, hver eneste dag står utfordringene i kø. De indre kampene, de du ikke ser. De jeg ikke forteller deg om. De som jeg sloss mot, for meg selv, hver eneste dag. Selv på de gode dagene.

Men!
Livet er bedre nå. Ja, faktisk bedre enn noen gang. Det betyr ikke at jeg har det bra hele tiden. Det betyr ikke at jeg ikke har det vondt, eller at jeg er såkalt “frisk”.
Det betyr bare at jeg klarer å holde fast i det gode jeg har selv når jeg har det vondt. Det betyr at jeg klarer å være mer til stedet i øyeblikket, og at jeg tåler og står mer i det vonde nå,- ja i stedet for å flykte inn i destruktivitet for å unngå å møte det jeg ikke før maktet.



Jeg er ikke ødelagt, jeg er ikke som knust glass.
– Selv om mange har fortalt meg at jeg er det.

Jeg har kanskje fått ett liv som har mer utfordringer og prøvelser enn folk flest, jeg er kanskje  annerledes og kan  kanskje oppleves som litt merkelig og rar. Og ja, jeg er kanskje “skadet” av påkjenninger livet har gitt meg.
– Men jeg er meg. Jeg er meg, på både godt og vondt. Jeg som alle andre mennesker, gjør feil, og jeg velger å lære av de. Jeg tar kampene mine med nytt mot, hver eneste dag.

Nettopp fordi jeg velger livet. Jeg velger å leve, hver eneste dag. Både på de gode dagene, såvel som de vonde.
Jeg velger å stå opp og ta fatt på dagen, selv om det hadde vært enklere å ligge under dyna og beskytte meg mot eventuelle farer.
Jeg velger å gå ut døren oftere og oftere, selv om det alltid, hver neste gang, er en risikosport. Jeg velger å gjøre det, selv om jeg er fullstendig klar over at jeg utsetter meg selv for å kunne oppleve re-traumatisering og dissosiering hver eneste gang jeg forlater husets fire vegger. Men jeg velger likevel å gjøre det, til tross for at jeg vet det kan oppstå svært mye ubehag og fremkalle angstanfall. I verste fall innleggelse.

Men jeg gjør det, fordi jeg velger å LEVE livet med alle de kortene jeg har fått utdelt. Jeg tar det gode og det vonde hånd i hånd og velger å møte opp til nok en ny dag. Hver neste dag.

Og dette er livet. Livet er langt ifra perfekt, det er ikke godt å være til – hele tiden. Men så lenge man klarer å leve i de gode øyeblikkene og holde fast i de når det stormer som verst, – ja så kan man skape seg ett godt liv, til tross for mye vondt i hverdagen og til tross for mange daglige utfordringer. 

@LunaCh.❤

⭐✨💕Girl stuff💕✨⭐

Heii fine sjeler! 💕🤗😍 GOD helg, dere! Jeg sitter fremdeles i pysjen, drikker kaffe og cola zero om hverandre, redigerer bilder og hører på musikk som får meg i godt humør! Idag er jeg faktisk i skikkelig godt humør kjenner jeg, kanskje fordi alt er så rosa idag, haha!!😍🙈😅 Rosa og gult er mine absolutt favoritt – glad-farger, har du noen farger og sanger du blir i sånn skikkelig godt humør av? Merkelig hvor påvirket vi blir av alt rundt oss, hva..

Vell, jeg spurte på insta-story igår (jeg heter: Lunach.psykmagasinet.no om du vil følge meg der) om det var ønskelig med ett litt “rosa-blogg” innlegg her med ting jeg har kjøpt på Aliexpress, og det var det overveldende mange som trykket YES på. Så da blir det det idag!😍💕😉✨ Skikkelig girly, og jeg elsker det!

Disse dekselene er bare SÅÅÅ fine!!! Tror jeg betalte under 30 kr pr stk!🙊👌✨ Nå har jeg fem deksel, og klarer aldri bestemme meg for hvem jeg skal bruke om dagen, hehe!

✨⭐I AM STRONG – RELAX, TAKE IT EASY ⭐✨

🍧✨Silicon deksel – Ice-cream and Cigarettes  ✨🍧

✨💅Dere som har fulgt meg lenge, og de som kjenner meg, vet at jeg elsker alt med negler. Det blir dyrt å kjøpe på butikken her i Norge, så jeg har kjøpt endel ting på Ali-express i det siste. Jeg har ikke fått alt ennå, men her er noe av det jeg har fått til nå, og jeg må bare få sagt at jeg bare elsker de falske neglene som har matt farge på, de er SÅ fine!!✨💅

💅✨Neglklipper, neglfiler og hendige verktøy til å skyve neglebånd osv.✨💅


Jeg har kjøpt Dotting-penner (det var på Wish..) til å lage mønster, og nå har jeg fått dilla på klistermerker! Det er så sykt billig på Ali-express, jeg kjøpte en 50 pak. med blomstrete-mønster, til 15 spenn liksom. Ikke rart man velger å kjøpe på nett når det er så store prisforskjeller..



Så har jeg kjøpt masse fine hobby-ting til Scrapbooking, det var så syyyyykt mye kult der!
😍🙌💖 Så gleder jeg meg til å start med hobbyen min igjen! 🤗👌 Har fått flyttet både skrivepult og begynt å komme på plass på soverommet nå, i hjørnet der. Når man har en kattunge i hus må man være litt kreativ i plassering også, siden han elsker å rive alt (og da mener jeg ALT, inkludert bildene på veggene) ned på gulvet…🙈😅😻 Såå… Da ble det ett lite hobbyhjørne på soverommet istedet for i stua, og egentlig syns jeg det ble skikkelig koselig!🙌😍 Kan vise dere viss dere ønsker når jeg har kommet helt på plass!🤗😃✨💕



Her er noen av klister-merkene jeg har kjøpt!
De er så utrolig fine å bruke i Års-kalender-boken min!! Finnes i masse forskjellig former og tekster, bilder og figurer. Masse kult!! 🤗👍 – Jeg kan vise dere hva jeg har kjøpt av hobby saker også, viss dere vil! Just let me know, legg igjen en kommentar om det er av interesse! 👍🤗😃✨💕

Nå er det på tide med litt mat, bare avslapping og kos idag. Lørdag, og pizza ikveld med verdens beste! 😍😊💕 Hva gjør dere på i helgen da? 💕Husk at det er lov å senke skuldrene å bare kose seg i pysjen, det trengs ikke å hele tiden finne på kule ting… Det er ganske deilig å bare roe ned altså.🤗😉👌 Jeg tro vi alle trenger mer av det, i denne hverdagen som er full av stress og jag.


@LunaCh ❤

Q&A – Dissosiasjon💭

✨Q&A – Psykisk Helse – Dissosiasjon

Definisjon på Dissosiasjon:
“Dissosiasjon defineres
 i diagnostisk sammenheng som en forstyrrelse i de vanligvis integrerte funksjonene til bevissthet, hukommelse, identitet og persepsjon. I diagnosekriteriene for voksne deles symptomene opp i kategoriene: Depersonalisasjon, derealisasjon, identitetsforvirring, identitetsendring og amnesi.” – Google –

💚Kan du beskrive symptomene på dissosiasjon, og finnes det ulike grader?

Her er eksempler på forskjellige dissosiative- symptomer som jeg synes dekker bra. Listen er fra nettsiden “Nettportal for Psykisk helse”. – Man må ha mange, men ikke alle, av disse symptomene for å bli diagnostisert med en dissosiativ lidelse.

  • Personen “forsvinner helt” ifra kontakten underveis i en samtale
  • Begynner å snakke med barnestemme til tross for at han/hun er voksen
  • Får sterke kroppslige gjenoppleveleser av noe traumatisk
  • Følelsesløse områder i huden som ikke har noen medisinsk forklaring
  • Har uforklarlige lammelser eller kramper som ikke har en medisinsk forklaring
  • Hukommelsestap i forhold til viktige hendelser av nyere dato
  • Dramatiske humørsvingninger
  • Nummenhet og følelse av å ikke være til stede; uvirkelighetsfølelse
  • Transe lignende tilstander med tap av normal bevissthet; hvor dette ikke er framkalt med vilje f.eks i forbindelse med religiøse ritualer 
  • Selvskading eller suicidal atferd
  • Å føle at deler av kroppen ikke tilhører meg
  • Å få en annen type håndskrift enn den man vanligvis har
  • Å få tydelige endringer i sin personlighet som tyder på at man skifter fra en type til en helt annen type
  • Å høre stemmer i hodet

– Og ja, det er ulike grader. Noen har en “mildere form” for dissosiasjon, der de f.eks husker alt hva som har skjedd under dissosiasjonen, mens noen har helt hukommelsestap flere timer av gangen i døgnet. Noen splitter opp personligheten, andre gjør det ikke. Så ja, det er ulik alvorlighet grad innen dissosiasjon. Men det kan føles like ille for den personen som opplever det uavhengig av det. Det er viktig å huske på.

💚Hvordan var det for deg å få en dissosiativ diagnose?

💭 Det er jo aldri gøy å få en alvorlig diagnose. Det er jo en svært ekstrem situasjon når man opplever splittelse i personlighet, når man har fullstendig amnesi, når man prater og oppfører seg som ett barn når man i fødselsår er ett voksent menneske osv.
Men samtidig så fikk jeg endelig svar på HVA det var som gjorde dette, jeg fikk ett svar på hva som faktisk skjedde med meg, og det var på mange måter en lettelse. Etter så mange år hvor jeg ikke fikk noe  svar, ingen visste eller forstod hva som feilet meg. Der jeg ikke husket at jeg hadde både sagt og gjort ting jeg ble fortalt, eller når jeg våknet opp steder jeg ikke husket å ha gått til og ikke fant veien hjem. – Det er skremmende når man ikke forstår eller vet hva som skjer med deg, og de rundt meg i psykiatrien mente på den tid jeg var psykotisk i disse periodene det var verst. – Men heldigvis har forskningen kommet lenger nå, og nå har jeg endelig fått riktig diagnose, og da kan man også få riktig behandling og evt. medisinering.

Så for meg så var det både en sorg-prosess, men også en lettelse over å endelig å svar som jeg følte stemte overens med mine egne opplevelser i hverdagen.

💚 Er det slik at du kjenner at det starter med angst også tar det liksom over? Kjenner du når det kommer? Eller opplever du det på en annen måte?

💭 For meg så er det veldig forskjellig. Det er avhengig av hva som skjer rundt meg ofte. Det kan være en høy lyd som kommer uventet og brått på som skremmer meg, og jeg kan “forsvinne” og komme til meg selv flere timer i etterkant. De timene husker jeg ingenting av. Enten har jeg vært i transe, eller så har jeg skiftet helt og enten er “den minste, på 7”, eller Irene på 13.
Noen ganger kan jeg merke at det bygger seg opp, og da har jeg tid til å forsøke stoppe det. Dette finnes det teknikker til, og jeg har lært noen av de, men som psykologen min sier: “Dette tar tid. Ikke gi opp selv om du ikke får det til med en gang, det tar tid å lære hjernen nye veibaner.” 

Jeg tåler f.eks ekstremt dårlig stress, og forsøker så godt jeg kan å eliminere stress fra livet mitt nå. Dette gjør selvsagt at jeg må være flink til å sette grenser og si ifra om ting som påvirker meg negativt, og det er jo ikke en enkel sak. Jeg har blitt flinkere til å si ifra det siste året, men er fremdeles ikke flink nok. Men jeg forsøker å unngå stress-relaterte situasjoner så godt det lar seg gjøre, da dette påvirker meg utrolig negativt.
Stress gjør at jeg oftere faller utenfor toleranse vinduet, og dermed er det rask vei dessverre inn i en form av dissosiasjon. Når jeg er utenfor toleranse vinduet har jeg lite og nesten ingen kontroll, og da er det vanskelig og nesten helt umulig å fokusere eller hente seg inn igjen.

NB: Det er SÅ viktig å finne ut hvilken situasjoner som ofte fører til at man får en dissosiativ- episode. For å kunne få mer kontroll i livet sitt, og over seg selv og sin egen kropp, så må man finne ut hva som fører til disse episodene, slik at man kan gjøre det som er mulig for å unngå det.
Det vil alltid være triggere i livet man ikke kan kontrollere som fører til at man dissosierer, så da er det viktig å ta de forhåndsreglene som man har mulighet til, for å oppleve at man har litt kontroll i alle fall. Livet har nok av uforutsette ting som skjer..

💚Syns du noen ganger at det er en “god ting” å dissosiere?

Når jeg har vært utenfor toleransevinduet i mange timer, over – når hjernen føles som grøt, ingenting henger på greip og jeg blir helt totalt utmattet av det høye angst nivået – og det fører til at jeg stenger HELT av til slutt, ja da vet jeg at jeg har sagt: “Å gud så deilig å ikke kjenne NOENTING.” Så jeg har vell noen ganger opplevd at jeg har fått “en pause”, på en måte. Når alt slår seg av, når jeg ikke føler noenting, – blir helt emosjonelt avstengt, da har jeg noen ganger følt at jeg endelig får en puste-pause.

Men som oftes føler jeg det er både flaut, skamfullt, og også fryktelig skremmende. Du mister jo kontroll over både kroppen din og sinnet ditt, – og hvem ville ikke syns det er utrolig skremmende? 
Tror få kan klare å sette seg inn i det eller forstår den ekstreme belastningen det er for vedkommende som sliter med dette.
Det er jo en helt ekstrem situasjon og belastning, og når man ikke har noe valg annet enn å leve med det, ja det tror jeg få kan klare å forstå hvor tøft det faktisk er.

💚Er det blitt bedre eller verre med årene?

Jeg vil si det har blitt noe bedre. Jeg har jo endelig, ifjor, fått og får behandling for det, med en terapeut som hjelper meg å forstå hvorfor det er slik, lærer meg hva jeg kan gjøre og hva jeg skal jobbe med osv.
– Og det har jo med årene gjort meg mer bevisst på hva som faktisk skjer med meg. Jo mer jeg forstår av symptomene mine, jo mer føler jeg at jeg har en viss kontroll også. Og det er jo ekstremt viktig for ett menneske, å oppleve at man har kontroll over seg selv og i hverdagen sin.
Det var mye verre før da jeg fikk høre jeg var psykotisk hele tiden, og da jeg ble sendt til akutt post for hver gang jeg dissosierte. – Det var mange slitsomme og krevende år, og det ble mange unødvendige tvangs-innleggelser grunnet uvitenhet.

💚Jeg sliter med det samme. Har du noen gode råd for klare stoppe det?

💭 Dette jobber jeg selv med nå, og jeg er selv veldig i startfasen og har dessverre derfor ikke så mye kontroll selv, ei heller så mange gode råd å dele ut. Men det jeg vet har hjulpet meg mye? Det er å finne ut HVA som gjør at jeg får disse episodene. Som jeg skreiv at jeg tåler dårlig stress, da må jeg gjøre grep i hverdagen som kan fjerne mest mulig av det som forårsaker stress.
Og det å “jorde seg” er en av de tingene jeg jobber med. Når jeg merker det bygger seg opp, øver jeg meg på å f.eks klype meg selv i armen eller låret, eller sette beina i bakken og kjenner GODT etter at beina faktisk ER på gulvet. Å holde fokus HER OG NÅ, en setning som hjelper meg VELDIG MYE gjentar jeg om og om igjen. F.eks si: “Det er 2019 nå, og det er trygt.” Finn en setning som er enkel å huske, kort, men inneholder ordet TRYGT og årstallet vi er i akkurat nå. Si det om og om igjen, høyt, eller om du er på butikken eller omringet av folk kan du si det inni deg, – samtidig som du fokuserer på å kjenne etter at kroppen er her, – det er faktisk noe av det mest effektive jeg gjør for å hente meg inn igjen å stoppe det.

Jeg vet at å leve med en dissosiativ lidelse kan oppleves og føles som en døds-dom, som om livet bare IKKE kan bli allright, ikke en gang leves. Men det kan jeg si:Det KAN læres å leve med, det KAN blir bedre med riktig hjelp og behandling, og det KAN leves med på en okey måte.❤
Jeg må ærlig innrømme at jeg i perioder hvor det har stått på som verst følt at jeg ikke makter det mer, det er for krevende og for slitsomt. Men jeg har kommet meg igjennom tross mange tøffe episoder og skremmende opplevelser likevel. Jeg har erfart at jeg har perioder der det er mindre belastende, og de periodene er såå viktig å huske på for oss som lider av denne lidelsen, – for de gjør at livet til tross for dette KAN være greit å leve. 

❤ Så ikke gi opp, husk at det ER mulig å redusere symptomene, det ER mulig å få hjelp.❤

@LunaCh. 💕

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no