Uken som gikk #22

Her kommer “Uken som gikk”, med noen pitte små endringer😉💚 Og, HEI dere! Riktig god helg, og søndag!🤗💕
Hvordan står det til med dere?💚 En stund siden sist nå.. Håper dere har det så greit som mulig er.🙏💕

Lenge siden jeg har kommet med “uken som gikk”, men her kommer det altså!💕😘

♥ Ukens høydepunkt:

Det må selvsagt være å se venninnen min, Yvonne, igjen. Nå har to av mine nærmeste venninner flyttet fra denne lille bygda, og godt er det å se hvor fint de har fått det i livet etter det. MEN helt klart savner jeg jo å ha de nær! Så når vi treffes er det selvfølgelig utrolig koselig!😍🌸😘
I stedet for å sitte her i leiligheten, eller på verandaen, så tenkte jeg det ville være likeså hyggelig å dra ut på Rjåneset en tur. Vi var jo så heldig med været, så gjett om det var fint å sitte der ute på berget å spise moreller å nyte solen ett par timer🌊🙏🌞😍



♥ Ukens nedtur:

Det må være at jeg sliter endel med SF igjen… Når ett symptom går greit, blusser ett annet sterkt opp igjen… Som vanlig.🙈🤔😔
– Jeg blir frustrert over meg selv og hvor vanskelig det skal være å “ha det bra” over tid…. Hvorfor kan jeg ikke få det inn i hode mitt at når man sier: “Alle mennesker fortjener å ha det bra”, hvordan kan jeg ikke forstå at “alle”, jo det inkluderer også meg…. Men, nei. Hjernen min vil liksom ikke helt forstå det. Og så er det påan igjen..😔
Jeg prøver, så godt jeg bare kan. Men jeg er litt (veldig..) i villrede akkurat nå. Vet ikke hvordan gripe ting an..

Det er vanskelig.. Og har vært vanskelig i mange mnd nå. Jeg har vell ikke bare villet innse hvilken vei det bar..
Ting tar tid.. Og det å ha det bra (bedre) over tid, er noe jeg ikke fikser så lett. Det strider liksom helt imot min natur føles det ut som. Merkelig sak.. Jeg er kompleks..🙈🤔

♥ Ukens følelse:

Mye redd, mye tankekjør, mye følelsen av å være ett problem, – og ja, “være ett problem”, det er ikke en god følelse å bære på. At man som menneske, kun er ett problem og en byrde.
– Det er vell en av de tyngste følelsene jeg bærer mye på alene. Og jeg hater virkelig å føle meg slik. Jeg forsøker skyve tankene og følelsene om det bort, men jo mer jeg døyver de og overser de, – jo mer bobler de over på innsiden..

Jeg vil ikke føle meg som en byrde, eller ett problem. Det er forferdelig å føle seg slik. Jeg vet at “ferietider” alltid forsterker disse følelsene hos meg, og jeg prøver selvsagt å gjøre ting som styrker andre følelser, slik at de ikke blir FOR overveldende og tar helt overhånd. (Noe som ikke en enkelt, men som jeg jobber med hver dag..)

♥ Ukens Quote:

DETTE. Det syns jeg  var så bra! 😍🙌👌 Dette har jeg lest før, men da stod det: “She believed she could, so she did.” Men dette? Det likte jeg mye bedre. For det er så sant, – det er lov og det er nødvendig, å hvile når man er sliten. Men skal ikke kjøre seg selv i grøfta, noe mange gjør.

♥ Ukens tur:

Hovdevatnet. 🙌🌲🌊🌿🌸Herregud, jeg blir ALDRI lei av den plassen. Og uansett hvor ofte vi er der, så er det alltid noe nytt, noe som er forandret, flere blomster som har tittet frem. Det er så fint å se, alle de små og store forandringene naturen har å komme med i hver sin årstid..


♥ Ukens tanke(r):

Mye omhandler ferie, altså- ikke at jeg skal på ferie, men at alle “hjelperne mine” i hverdagen skal ha ferie/fri, og dermed er ting veldig usikkert fremover. Dette skaper selvsagt mye indre uro, som det gjør hvert år.
Når legen min blir borte fire uker i sommer, har vi heldigvis i år en avtale med en annen lege som jeg kjenner og som skal være der de ukene, – dette er i alle fall på plass og noe som jeg føler er en trygghet. Da vet jeg at jeg har noen å kontakte på legesenteret som kjenner til meg, vet endel om problematikken min, og som har vært en god støtte for meg før.
Å ikke ha nok vikarer til å fylle BPA-ukene, er der imot ett problem i år igjen. Noe som er veldig vanskelig for meg, selvsagt. Det sier seg jo selv at det er tøft når hele fire uker er helt usikre. 
Håper dette blir siste året med dette problemet, at i løpet av det kommende året får vi tak i flere vikarer som kan stille opp i ferier og noen helger inni mellom. Det er ikke bare bare å få vikarer i den aldersgruppen vi trenger, som er i mellom 40-60 år.. Kvinnelige. Det er mange unge som trenger slike jobber og søker på det, men vi kan dessverre ikke ha det her. Vi trenger voksne trygge mennesker med livserfaring og som vi kan føle som en trygghet. – Derfor er det ikke lett å finne noen. Men vi får bare prøve enda litt mer.. De er der nok ett sted, hehe 🙂

♥ Ukens sang:

@LunaCh 💕

All Of Me – Living with dissociative identity disorder

Syns denne dokumentaren forklarer og viser godt hvordan hverdagen med DID, Dissosiativ identitets-forstyrrelse, er.🙏💚

Det er som mine rundt meg sier:
Enn må nesten SE det selv og oppleve det, før man faktisk kan forstå det… 

– Lunach 💚

Lately…✍Verk, spiseforstyrrelse, traumer-konsekvenser, tannbehandling og mer..

AD/Reklame

Hei dere! 🤗🌸💚
Dette blir ett litt random innlegg, jeg må også få si at dette innlegget har jeg forøvrig skrivet på i fire dager nå, hehe.. Så jeg er jo bra standhaftig da! Hehe!🙈 Formen er veldig opp-ned, og har vært det i mange uker nå, mange sengeliggende dager, og noen inni mellom slagene som er bedre, heldigvis.

Vi er endelig kommet til Juni, dere! Wiii! Men… Sommer-været lar seg visst vente på i år. Eller rettere sagt, annen hver dag er det sommer-vinter liksom, litt slike kind of weeks her nå.
Kjedelig, men det er i alle fall sikkert at dette er ikke noe vi kan styre, og dermed får vi ta det som det kommer.
Sommer’n kommer nok til slutt!🙏😘😉



Det jeg syns er det aller kjipeste med dette ustabile været, er jo at kroppen min ikke har det så greit da. 🤔
Den setter bremsene på for meg når det gjelder alt jeg har lyst til å gjøre, eller rettere sagt, få gjort, men ikke klarer gjennomføre pga en revmatisk og utslitt kropp.
Verken er til tider uutholdelig, og jeg blir liggende å vri meg, får ikke sove, må opp å gå for ligge for lenge gjør vondt. Så orker jeg ikke være oppe mer, legger meg igjen, og så holder vi på slik til det blir bedre.🙏
Eller til ekstra medisinen jeg av og til må ty til kicker inn. Slik er det, noen ganger må man bare ha medisin til hjelp, og det er ingen skam i det! (husk det!)


Det blir endel timer i senga på de verste dagene, – og resterende på sofaen med HBO og Viaplay. Orker lite folk, så ofte tar jeg “de verste dagene” helt alene. Jeg orker rett og slett ikke ha noen rundt meg da, alt irriterer og jeg vet- jeg blir skikkelig irritabel..🙈 Og da er det best å bare være ærlig på det og si man trenger alene-tid, for det er faktisk best å ha det stille rundt seg når man har så intens kropps-verk i alle muskler, nerver og ledd..😖😔

Cropped hoddie HER: Grey
Top HER: BE STRONG, BE FEARLESS, BE BEAUTIFUL TANK
Bukse HER: Nike sportswear



Igår var jeg skikkelig dårlig, idag har jeg bare hvilt meg, men for ett par dager siden kjørte vi en tur ned til havna etter å ha laget og spist pizza sammen med BPA.🍕 (vegetar pizza, ja…)
Bare for å se noe annet, få litt andre inntrykk. Det hjelper alltid synes jeg, selv om det ikke er lange turen akkurat så gjør det noe med sinnet. Jeg merker det letter seg litt oppi hue. Det å være ute, – om så bare en halv time, er absolutt den beste medisin!🌲🌊🌿🌸🤗


(Kaffelatte’n på Circle K er blitt ett must når jeg er på havna nå. Hehe!)

På tirsdag som var, tok vi, jeg og BPA-en min turen til Nordfjoreid, bare for å få oss en lufte-tur! DET var koselig, det!😍👌🌸
Vi spiste på kafé, og så kika vi oss litt rundt i den koselige gata og i noen butikker, det var absolutt en herlig dag! 😊🌸
Slike dager lever jeg på, når de vonde kommer. Henter frem minner i viten om at jeg skal oppleve det igjen. (Bare ett godt velment tips..)

Uka før denne var jeg på sykehuset i Ålesund for å ta ny beintetthets- måling.  Det var greit å ta en ny måling for å følge med hvordan det ligger an, sist var nemlig i 2016. Det var egentlig ganske fort gjort når vi først kom frem, men stresset og alle menneskene som er på ett sykehus? Å jøss, det slo i alle fall MEG totalt ut. Resten av dagen husker jeg ikke. Heh!
Lurer på hvordan jeg klarte å være i flere måneder inneliggende på medisinsk avd opp igjennom årene, med alt det støyet, ekstremt sterke lyset og sjelden ro… Hm.. Kanskje fordi jeg ikke hadde noe valg? Da klarer man det meste… Utrolig nok.

Jeg holder jo på med ett svært “fikse tenner” prosjekt som tidligere nevnt, og jeg tenker at jeg faktisk nå bare vil si det som det er.
Jeg har både opplevd å miste, og jeg har også nå måttet trukket flere tenner de to siste årene. Noe som har vært og er veldig ubehagelig å snakke om, og tøft å erfare…😔
Det er først nå jeg har innsett hvor mye tenner har å si for å føle seg vel, hva det gjør med selvfølelsen når ikke tennene er på stell… – Det har vært ett år nå hvor jeg har isolert meg mye, og mye av grunnen er faktisk tennene.
Men dere, nå skal jeg (heldigvis og takk og lov) få satt inn stifter, og få meg tenner der jeg mangler!! Det blir en prosess det også, som jeg både gled-gruer meg til, men mest gleder meg!
For jeg gleder meg så syyykt mye til å kunne smile ordentlig igjen!! 😍🙏
Slik som jeg gjorde her i 2016!👇 Hihi


Jeg har nok ikke fortalt dere hvor ille det har vært og står til ift tennene mine, men jeg har i over ett halvt år nå gått til tannlegen hver eneste uke for å fikse dem. (Det sier vell litt…)
Det har vært fokuset vårt nå, og en av grunnene til at jeg valgte å ta en pause fra traume-terapien. Jeg hadde nemlig ikke klart å gjøre begge deler samtidig. Jeg skal begynne hos terapeuten min så snart jeg har fått ordnet ferdig tannbehandlingen, men akkurat nå måtte jeg faktisk velge.
Det hadde aldri gått an for meg å ta dette parallelt dessverre.

Nå har jeg heldigvis mindre (ikke noen faktisk) smerter i munnen lenger, – og ikke mister jeg tenner plutselig heller. Jeg står løpet ut, og gleder meg som sagt max til jeg føler jeg kan smile på ekte igjen! Gjett om det skal bli godt! 🤗🙏💚

Så dere forstår sikkert nå at spiseforstyrrelse er ikke kun psykisk, det gjør også mye skade fysisk. Osteoporosen kom også av langvarig anoreksi, så det er ikke å legge under en stol alvorligheten det er å leve med en alvorlig spiseforstyrrelse over tid.. Det kan gi skader av mange typer, og jeg blir aldri bra igjen fysisk selv om psyken har blitt bedre.



En spiseforstyrrelse og traumer, gjør så ubeskrivelig mye skade, både innvendig og utvendig.
Det er mange konsekvenser som har kommet nå i senere tid som jeg aldri trodde jeg kom til å oppleve. Men sånn er det, kroppen min har blitt tynt maksimalt over en 20 års lang periode, og det er langt ifra noe mystisk eller hokkus pokkus at jeg har fått mange varige mén etter det. Noe annet hadde vell heller vært rart..
Jeg har vært igjennom mye i mitt liv, og det er overhode ikke rart at slik livet har herjet med meg, så kommer også de fysiske skadene til syne etterhvert..
Traumer, overgrep og spiseforstyrrelser/selvskading har i mange tilfeller en sammenheng, og jeg har hatt mye problemer med å f.eks pusse tennene mine. Det har vært mye ufrivillig oppkast over mange maaange år, når jeg har pusset tennene. Flashbacks etterfulgt av kvalme og magesmerter… Så tennene har blitt særlig utsatt hos meg…😔
Meen, jeg må bare få si at: Jeg er SÅ ekstremt takknemlig og glad for at jeg har fått så god hjelp med dette nå!! SÅ takknemlig for at jeg både har fått en skikkelig god behandler som jobber med meg i mitt tempo, og alle de fantastiske menneskene på Ørsta tannklinikk, som har hjulpet meg så utrolig mye dette året!🙏🤗
Som har forståelse for at det er tøft og vanskelig for meg, som både oppmuntrer, smiler, og er genuint VARME, GODE OMSORGSFULLE mennesker! Herregud, jeg bare ER så takknemlig for de damene jeg har gått til der! De er SÅ BRA! Og hos de skal jeg fortsette å gå til, heldigvis! 😍🙏💚

Så ble det lilla negler på meg denne uka, svært fornøyd med det, hehe.. Altfor mye alvor her nå, så da får vi ta noe overfladisk før jeg avslutter! Neida- joda😅💅 hehe! 

Men helt ærlig, det er faktisk en god hobby å ha for meg! For det krever at jeg både sitter helt i ro, jeg må konsentrere meg (for man må være nøye for at det skal bli pent..) og jeg må være tilstede HER OG NÅ, noe som forøvrig er noe jeg må trene meg på.
Så det er en god ting for meg, og så er det jo ekstra godt når man blir fornøyd med resultatet..💅

Nå skal jeg hvile litt på senga igjen, sammen med pus, til BPA kommer om noen timer. Håper jeg klarer sitte litt ute ikveld på verandaen.🌸💕😘

Vi skrives! Jeg håper helgen deres er så god som mulig, og at dere har det så bra som dere kan ha det. Ta godt vare på dere selv!💚 Og vit at selv om det kan gå litt tid mellom innleggene nå, så bryr jeg meg om dere og tenker på dere. Jeg er her!💚 Stay strong, warriors! Heier på dere alle!! 👊💪


@LunaCh 💚

💭Usynlig syk.. og kampen for forståelse.

Hadde du bare visst hvor langt det sitter inne for meg, å be om hjelp. Mer direkte: Å be om mer medisinsk hjelp, nemlig smertelindring.
Hadde du bare visst, tenker jeg, der jeg ligger med en intens brennende smerte og vrir meg i sengen, på sjette time på rad.. For ikke får jeg sove heller, for jeg må snu meg hele tiden fordi det gjør for vondt å ligge for lenge i samme stilling.
Når støtene nedover lårene og leggene kommer, hvor mye jeg spenner meg for å holde ut. Når jeg vet det hjelper med varme, og jeg har på meg ulltøy, – men må ta den av fordi huden er så sår nå at jeg ikke klarer ha på noe over lårene, det gjør for vondt rett og slett. Huden er for sår for den minste berøring.


Hadde du bare visst, tenker jeg hver gang, når jeg møter motstand fra enkelte når jeg ber om smertelindring.
Ja hadde du bare visst… eller bedre, hadde du bare kjent den smerten som river i meg der og da.
Hadde du bare kjent disse smertene jeg går med, kun for en dag, da hadde du kanskje forstått og ikke vært så dømmende som jeg stadig opplever fra enkelte.

Det sitter alltid langt inne for meg nå. Det å be om mer hjelp for noen dager, – bare for å komme meg igjennom disse verste dagene hvor jeg ikke klarer fungere overhode.
Hadde du bare visst hvor mye angsten river i meg når jeg ber om det, på grunn av erfaringer jeg har med enkelte.
Hvorfor jeg alltid går igjennom andre mennesker nå, som kan hjelpe meg med å ta tlf-ene for meg.
Jeg gjør det nemlig for å beskytte meg selv. For å slippe føle meg enda verre og mer skamfull enn jeg allerede gjør.



Jeg har så mye smerter at jeg makter ikke snakke med noen, jeg makter ikke “ordne noe”, å ta en tlf er det siste jeg orker når jeg ikke en gang har krefter til å skifte tøy, pusse tennene mine eller gre gjennom håret..
Det siste jeg behøver når jeg har så sterke smerter, er å snakke med noen som får meg til å føle enda mer skam og skyldfølelse enn jeg allerede gjør.
Det er langt ifra alle, – det er noen. Og disse noen? De ødelegger for de andre. Ja de som gjør jobben sin uten å utgi sin personlige mening eller sine egne fordommer. – De som virker å føle ett sterkt behov om å gang på gang informere meg om at jeg ikke burde ta så mye av denne type medisin, da den er vanedannende osv osv.
Ja som om jeg ikke vet alt dette, etter alle disse årene med både revmatiske og nevropatiske smerter herjende i kroppen..


Å snakke med fastlegen min er ingen problem for meg. Vi har en helt åpen og ærlig dialog om smertelindring. Han VET nemlig hvor sterke fysiske smerter jeg har, i tillegg til det psykiske jeg strever med. Han har vært med meg hele veien, han har tatt tester på meg, blodprøver og urinprøver i årevis for å finne ut hva som er og hva vi kan gjøre.
Han har vært der med meg igjennom alt, jeg trenger overhode aldri å kjempe for forståelse og medfølelse der. Aldri er han dømmende eller får meg til å føle meg skamfull for å ha det vondt, heller.
For daglig, hver eneste dag 24/7 året rundt, har jeg smerter som jeg må leve med for resten av mitt liv.
Han kjenner hele historien min, og han har både sett og han vet hvor mye skade det har gjort, – de ekstreme skadene jeg har hatt på kroppen i en årrekke. De som har ført til at jeg nå må leve med kroniske smerter for resten av mitt liv.

Han vet hvor mye smerter jeg har som jeg daglig lever med, og som jeg klarer å holde i sjakk med den smertelindringen jeg går på fast til daglig. De tar langt ifra bort alt, de tar kun toppene, og resten har jeg lært meg å leve med. Jeg går ikke en eneste dag uten smerter, men jeg lærer meg å leve med de ved siden av meg. For jeg vet at jeg aldri blir smertefri igjen, og det har jeg lært meg å akseptere.

Men det er ikke alltid det holder med det jeg går på fast, ikke når de verste smertene ikke lar seg temme, når jeg ikke klarer fungere overhode i det daglige, – når smertene blir så ille at jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av meg, når de river og sliter i meg til jeg føler jeg blir gal om jeg ikke får hjelp.

Når de er så ille at jeg ikke klarer hverken ligge, sitte eller stå,- ja hva gjør man da?
Jo, man ringer legevakten, man ber om hjelp, hjelp fordi man makter ikke stå i det mer, natten har vært så ekstrem lang og morgenen helt uutholdelig, psyken blir stadig verre for hvert minutt som går..
Jeg får lyst til å bare kappa av meg lårene, eller armene, for å få fred.
Makabert ja, men sant. Så ille kan smertene være at det føles der og da som eneste løsning.



Jeg vet alt om vanedannende medisiner. Jeg vet at det er medisiner jeg ikke burde ta hverken for mye, eller for lenge av, om gangen. 
Jeg har fått tilbud om intravenøs smertelindring på sykehus inni mellom, men jeg har takket nei hver eneste gang. Nettopp fordi jeg ikke vil bli avhengig av enda sterkere medisiner enn jeg allerede går på.
Jeg vil klare dette, klare hverdagen, her hjemme. For det er nemlig her jeg skal leve livet mitt, og jeg ER sterk nok til å klare det! Men noen ganger trenger man litt mer hjelp for å makte det. Da er det enormt slitsomt når man føler man ikke blir forstått, at man blir mistrodd og føler mer eller mindre at man blir dømt av andre i systemet.

Dette er en felles avgjørelse og en vurdering som blir gjort mellom pasient og dens behandler. Og slik er det vell det skal være?🤷‍♀️
Det er fortvilende, utmattende og ikke minst skulle det vært totalt unødvendig, å skulle måtte forsvare at man behøver litt mer hjelp på veien inni mellom, når man allerede sliter nok og ER sliten nok som det er.

Å leve som “usynlig syk”, om det er psykisk eller fysisk, eller som meg – begge deler, så er det jaggu meg krevende og en heldagsjobb i seg selv.
Jeg må si jeg føler med dere, alle som sloss som en kjempe for å bli møtt med forståelse, medfølelse og empati.
Jeg vil gjerne avslutte med å gi en stor takk til dere som jobber i helsevesenet, dere som står på for å gi oss verdig og god behandling, dere som gir varme og oppløftende ord i en allerede krevende hverdag.
Tusen takk!🙏❤

@LunaCh 💚

Livet kommer ikke med noen “TriggerWarning”

#YOUCANTCENSORMYSKIN (Du kan ikke sensurere huden min) er en hashtag på Instagram som ble laget da mange brukere overalt i verden har opplevd i senere tid at bildene de legger ut enten blir sensurert eller slettet, med beskjeden:

“SENSITIVT INNHOLD.
Dette bildet inneholder sensitivt innhold som noen kan oppleve som støtende eller ubehagelig”

Støtende, ubehagelig. Smak litt på den…
Ett bilde av en jente som sitter på en huske med venninnen sin i parken, ehm, støtende? hvor? Jo, fordi hun har en fortid, med gamle arr etter selvskading på armene sine.
En annen er faktisk en jente jeg kjenner til og har fulgt på veien, som fikk sensurert bilde sitt av henne og hennes 8 mnd gamle sønn, – fordi hun har 7 år gamle arr på armen som syntes på bilde.

– Dette er kun to av mange hundre mennesker som opplever dette nå, og kommer til å oppleve det fremover grunnet nye regler av Instagram itself.

Dette er problematisk, på mange måter. Og det er vanskelig å vite hvor man skal starte..
Det som er problematisk, er at altfor mange mennesker rundt om i verden som er i Recovery eller har klart å komme seg ut av selvskadende-adferd, blir nå indirekte fortalt at slik de ser ut? Det er ikke akseptabelt.
At slik de ser ut? Kommer de aldri til å bli akseptert i samfunnet.
At slik de ser ut? Vil de aldri kunne få ett tilnærmet normalt liv.
– Fordi de har en fortid med selvskading.

Bildene deres blir fjernet eller sensurert, fordi andre mennesker som sliter med selvskading eller suicidalitet kan oppleve å bli trigget av andres arr, og fordi andre mennesker kan oppleve det ubehagelig eller støtende å se slike arr.


Vell, har ikke Instagram gått litt vel langt nå? Tenker jeg.
For det er vell ett liv ETTER selvskading også?
Og er det ikke fint, at mennesker kan vise vei og gi håp til andre? At noen viser at det er en vei igjennom og ut, slik som f.eks Aria Olea Sandvik har gjort? Les gjerne hva hun har å si om saken i artikkelen i BBC News her: Instagram: ‘I don’t want people to be ashamed of their scars”


Hun blant annet, viser at livet KAN bli bedre og du kan leve ett mer normalisert liv, hvor du takler følelsene dine på andre mer konstruktive måter. Er det ikke fint at andre mennesker som har levd i mørket selv, kan gi lys til de som er der nå? Vise at det finnes HÅP, det finnes en vei ut?

Og dere, livet kommer faktisk ikke med noen “Trigger warning”, for å være rått ærlig.
Her ute i den virkelige verden? Her kan vi faktisk ikke sensurere oss før vi går ut døren på en varm sommerdag, for å skåne de som evt blir trigget av å se arr, eller mennesker som synes det er ubehagelige å SE arr. Her ute i verden, må vi faktisk deale med det vi opplever, det vi ser og det vi føler. Det er den harde realiteten, og vi kan ikke skånes eller forvente å bli skånet for absolutt alt.

Jeg synes det er trist og sårt, at så mange sterke flotte sårbare mennesker nå står ovenfor ikke bare det å bli fratatt retten til å bestemme selv over sitt innhold på sine sosiale medier, – men at mennesker rett og slett blir diskriminert for noe de ikke kan noe for, de blir fortalt at de er støtende og ubehagelige å se på (!!) , – og mange føler NOK på skam og selvforakt fra før av, og dette bidrar til ytterligere selvhat og følelsen av å ikke være verdt noenting.

Jeg synes det er helt uakseptabelt å sette mennesker i bås på denne måten, at mennesker som har levd ett hardt liv og endelig har kommet seg videre, ikke skal få lov å leve livene sine og dele det med andre, fordi NOEN kan oppleve deres kropp/hud som – ubehagelig..
Nei fy skam!
#YOUCANTCENSORMYSKIN #SelfInjuryAwerness #Endthestigma 

@
LunaCh 💚

Q&A-Samboer og barn? Hvordan en vanlig dag er for meg? Hva skal til for at jeg føler meg trygg?+++

❔Spørsmålsrunde

Spørsmålene kommer fra en Instagram-story igår hvor jeg spurte om noen hadde spørsmål til en spørsmålsrunde på bloggen min. Følg meg gjerne der viss du ønsker, link her: Lunaench


💕❔DU SPØR, JEG SVARER!❔💕

❔Du er så tøff! Når kom endringen du nå jobber med?💕🌿 #Forbilde
💭
Aww🙈 Først: Takk for så fine ord! Du er bra god!🙏💕

Endringene kom faktisk dette året. Det skjedde to store men viktige endringer i livet mitt, – og det første er at jeg fikk ett mer stabilt hjelpe apparat rundt meg.
Jeg fikk innvilget BPA med øking av timene, det er altså BRUKERSTYRT PERSONLIG ASSISTENT, og det er noe som funker fjell- for meg! 👌😊🙏
Det ble så mye mer ro og stabilitet rundt meg, forutsigbart – noe som er veldig viktig for meg for å være minst mulig symptom-preget.
– Og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten denne hjelpen… Det har virkelig vært alfa omega for å få hverdagen til å bli så bra som den har blitt nå i senere tid.

Så det andre store, var at jeg fikk ny terapeut, som virkelig tok tak i ting. Hun satte seg inn i sykdoms-historien min, ryddet opp i alle feil-diagnostiseringen, – gav meg etter en tid RIKTIG diagnose, og etter ett år med intens og hard jobbing i traume-terapi, har jeg virkelig sett at det er riktig vei å gå.
Det er beinhardt, det er utmattende og det koster. Men det gir meg en sjanse på å få en bedre livskvalitet, – noe det allerede har. Og det er jeg SÅ ubeskrivelig takknemlig for! Hun er helt fantastisk!
Å endelig kjenne på at man får hjelp, møte noen som forstår deg og ikke forhåndsdømmer deg utifra andres meninger, tolkninger og synsing, – en som blir kjent med deg og historien din, som tar seg tid til å diagnostisere, – det har vært en god opplevelse rett og slett. Og det har ikke minst, hjulpet meg enormt nå som jeg endelig fikk riktig behandling.

❔ Hvordan ser en vanlig dag ut for deg?
💭 DET er veldig veldig varierende. Derfor er dette også ett svært vanskelige spørsmål å gi ett konkret svar på.
Noen dager går det såpass greit at jeg klarer det meste i hus og heim, tørke støv, vaske badet, rydde og sortere, – dusjet og spist frokost og ordnet meg for dagen.
Mens andre dager er både hode og kropp helt utmattet så alle planer jeg evt hadde om skogstur eller handledag, – blir ingenting av. Jeg er noen dager sengeliggende, selv om jeg ikke deler så mye av det…

Det er med andre ord veldig varierende, og til tider er det også veldig frustrerende.
Jeg må rett og slett bare ta EN dag av gangen, bokstavelig talt. Jeg kan dessverre ikke planlegge stort eller frem i tid, for alt kommer an på dags-formen min.


❔ Hva skal til for at du føler deg trygg? (Generelt basis)
💭 For at jeg skal føle meg trygg.. Det er litt forskjellig. Jeg må f.eks ha mest mulig forutsigbarhet, når det blir plutselige forandringer blir det fort kaos inni meg, – noe som gir økt symptomtrykk. Så forutsigbarhet, er virkelig SÅ viktig for meg for at jeg skal føle meg trygg.
Mennesker er jeg generelt svært skeptisk til, og slipper få helt innpå meg. De få jeg slipper inn, de kjenner meg og vet hvem jeg er.
Jeg føler meg alltid trygg sammen med de, og det er nok fordi vi er så åpne med hverandre.
God kommunikasjon gjør at det ikke blir missforståelser eller så mye synsing og “føle seg frem”, det er virkelige alfa omega i ett vennskap eller i nære BPA-relasjoner, ansatte i bolig man bor i, eller fastlegen f.eks.
– Det er bedre å bare si det som det er, synes jeg. Får er folk ærlige mot meg,ja da føler jeg meg tryggere. Da vet jeg at jeg kan stole på dem. Det er ikke alltid alt er så lett å si, men det er likevel bedre enn å gå rundt grøten, om du forstår.

❔ Hva gjør deg lykkelig?
💭 Ååå, det er så mange ting!🙏
😍 Menneskene rundt meg, når de har det bra blir jeg glad.
😍 Tilbringe tid med de jeg er glad i, og de som er glad i meg. Det er verdens beste følelse. 😊💕🤗
😍Gåturer i skogen gir meg ufattelig mye glede, og å sitte ved havet gir meg mye indre ro. Naturen generelt, gjør meg lykkelig🌿🌲🌻🌸🍀
😍
Dager hvor kropps-smertene er mindre, og jeg klarer fungere ganske bra, ja det gjør meg så glad. Da føler jeg at jeg er ON THE TOP OF THE WORLD, liksom! haha! Men sant, jeg blir skikkelig energisk på de dagene og utnytter de til det fulle.

❔ Hvordan har du det nå?
💭 Å, takk som spør! 💕🙏😊 Jeg har det så bra som jeg kan ha det, tror jeg.. Jeg har jobbet hardt for å få en bedre hverdag, og endelig har jeg funnet en balanse som fungerer for meg og min helse. (I sammen med min terapeut).
Nå har den blitt hviska litt ut de siste mnd, men jeg skal til å ta tak igjen nå og bli flinkere til å holde meg til planen, for det funker.

Så jeg har det egentlig ganske bra nå. Jeg trives bedre og bedre i livet mitt, og mestrer hverdagen bedre og bedre.
Det er ganske så fint å kjenne på litt mestrings-følelse iblant, og det å se at det ER mulig å få det bedre, selv om det aldri blir noe A4 liv.
– Du kan ha ett greit liv likevel, selv om du ikke er “hundre prosent”. Det har blitt bedre.🙏💕



❔ Har du noen litt ekstra kjært, som forelska?
💭
Jeg har flere som er meg ekstra kjær, – men absolutt ikke noen jeg er forelska i nei.

❔ Hvordan klarer du være så positiv, når du har så mye du strever med, liksom?
💭 Vet du, jeg tror det viktigste man må lære seg i livet er å være takknemlig for det man har.🙏 Uansett om det kanskje er mindre enn andre, eller en helse som ikke er så god.
Jeg er veldig glad jeg er en person som ser de små hverdags gledene, for de er så viktige når man har en tøff hverdag.🙏
Jeg er heller ingen bitter og sint person, – noe som også bidrar til mindre negativitet. Jeg har mange grunner for å være bitter, men jeg velger å tenke at det ville KUN gjort meg selv vondt å gå rundt med alle de grusomme følelsene der, for det hadde jo ikke forandret fortiden og det jeg har vært igjennom.

Jeg lager meg ett bedre liv, steg for steg, her og nå.💕🙏 Og jeg ser etter de små gledene livet har å by på. Der ligger mitt fokus. – Det gjør at jeg får det bedre med meg selv.

❔ Kan du ha ett sånt “Min dag i bilder” innlegg? Elsker de innleggene! Elsker bloggen din!
💭 Å, takk!!🙈🙏💕😊 Ja, det kan jeg sikkert, men tror det blir litt kjedelig, haha!🙈😅😂

Kan du se for deg å ha samboer og barn en gang i fremtiden?
💭 Dette er ett spørsmål jeg har fått før, flere ganger.. Men aldri tatt med. Jeg har kanskje feiga ut, – eller kanskje ikke vært helt klar for å “snakke om” det..temaet. (Dette blir litt langt, beklager på forhånd..)

Nettopp fordi dette har vært, og til tider ennå kan være, veldig sårt for meg. Det gjorde fryktelig vondt og tok meg lang tid å komme hit hvor jeg er i dag. Hvor jeg nå har klart å falle til ro med dette, akseptert og godtatt at livet mitt ble som det ble, – og at det er begrensninger jeg har i livet som jeg ikke får forandret på, som jeg ikke kan gjøre noe med.
Å være realistisk er fryktelig viktig synes jeg, egentlig i alle aspekter av livet, – spesielt og ikke minst når det kommer til uskyldige barn.

Jeg er selv barnevernsbarn/fosterbarn, da mine biologiske foreldre er begge alvorlig psykisk syke. Jeg vet mer enn de fleste hvor enorm stor skade det kan gjøre for ett lite barn å bli født inn i en familie hvor de voksne ikke er i stand til å ta vare på deg. Som ikke en gang er i stand til å ta vare på seg selv..
Daglig, 24/7 kjenner jeg på konsekvensen av mine første leveår, – og den skaden er noe jeg må leve med for resten av mitt liv.
Barn som lever under slike vilkår som jeg gjorde kan i verste fall dø. Jeg overlevde, – men jeg vil alltid ha varige mèn. Blant annet følelse-regulering og affekt regulering, – det er noe av det jeg vil måtte trene på daglig, og det er ikke enkelt å lære en hjerne i voksen alder det den skulle automatisk ha lært som spedbarn ved å speile seg i sine foreldre.
Når ett barn ikke har mulighet til det, da får det store konsekvenser for barnet senere i livet…

Jeg er såpass realistisk at jeg aldri i dette livet kommer til å sette ett barn til verden, for jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet jeg aldri hadde klart å gitt ett barn alt det behøver og trenger. Jeg har mer enn nok kjærlighet å gi, men jeg har ikke overskudd eller krefter til å følge opp ett barn.
Jeg er veldig glad jeg klarer å sette ting i perspektiv, og ikke bare “skaffer meg” ett barn av egoistiske grunner, – noe mange faktisk dessverre gjør.

Jeg synes i mange år at dette var helt uutholdelig vondt. Når mange rundt meg begynte å få seg kjærester, ble samboere, giftet seg, fikk hus og hjem, – og så barn.
Det var som en slags sorg-prosess jeg måtte gå igjennom, – å stå på utsiden og se på nært hold alt det fine jeg aldri ville få oppleve var hardt.
For jeg ønsket meg det, jeg også. Oppleve kjærligheten, gifte meg, ett hjem med hage, to små barn løpende rundt. – Det var aldri noe jeg fortalte noen, kun psykologen min snakket jeg om dette med.
Men det var i perioder svært tungt, og det kan til tider slå meg den dag i dag hva jeg går glipp av.. Selv om jeg visste og vet at jeg gjør det eneste riktige. – Jeg var og har aldri vært i tvil om min avgjørelse på å aldri få barn. – Husk at ett barn skal ha rett på en trygg og god barndom, med oppfølging, hundre prosent oppmerksomhet, ubetinget kjærlighet, ett stabilt hjem, etc. etc. Det er ikke bare å sette ett barn til verden, det er ikke alle som kan eller burde få barn, og jeg er en av de. 

Jeg vil alltid ALLTID tenke på barns beste, og ikke mitt eget “behov” eller hva jeg har lyst til. Det syns jeg alle burde gjøre, for konsekvensene kan bli enorme for barnet som ikke får dekket de behovene det skal, og har rett på. Glem aldri det.
_________________________________________________________________________

Det var spørsmålene jeg fikk, og jeg håper dere føler dere fikk svar på det dere lurte på. 😘💕 Lurer du på noe? Spør i kommentarfeltet, så svarer jeg der.😊💕

Ta godt vare, og ha en så bra søndag som du kan!😘💗🌸💐


@LunaCh 💚

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no