You don’t know…

You know my mind's made up this time.
There's no goin' back to find
What we had.
And I know
There's no light here left to shine,
There's no wrong where there's no right.

Og noen ganger er man bare tvunget til å gjøre det som er best for enn selv, ta valg som gjør så vondt i hjerte at man vet ikke om man klarer å gjennomføre det, – samtidig som man vet at man MÅ. For å overleve, for å vokse – for å tilfriske. Og man har mange i ryggen som støtter enn, som sier det er nødvendig, som er der for deg… Men samtidig, så er ambivalensen så (altfor) stor..
Smerten er ikke til å bære, og jeg prøver så godt å kvele den …. Fordi det er det jeg er vandt til. Smile i stede for å gråte… Men det er tøft, å skulle gi slippe på alt det kjente å stole på det nye …. Er det trygt….. er det riktig…
Det du kjenner til, det er det som er trygt. Selv hvor vondt det er og gjør deg. Selv om det er skadelig, så er det «trygt» – fordi det er din virkelighet. Det du kjenner til…

Og du må ta det vanskeligste valget du noen sinne har gjort, og som du dessverre må ta hver eneste dag for resten av ditt liv. Valget er ikke en gang, men hver gang du får en tekst meld, eller når du trenger ett råd, eller trenger noen som du vet tar telefonen kl 03.02 om natten, uansett hva. Men du kan ikke, og valget er ditt. Smerten er uutholdelig, men du forsøker hver eneste dag å holde hode over vann, du forsøker holder ut, en time av gangen, en dag av gangen, og det er bare slik det er – slik livet har bestemt at det skal være.

– Det er tøft. Tøffere og hardere enn noen kan forestille seg. Og den eneste gangen du viser det – er når du er helt alene. Du bryter sammen hver gang du er alene, på natten …. Du gruer deg til hver terapi time fordi du vet at det vil gjøre at masken slår enda mer sprekker enn tidligere, og du vet ikke om tåler enda en time ….. Enda mer å rippe opp i.. Sårene rekker aldri gro, de river av plasteret og så må du bruke en uke på å lappe det sammen igjen, til neste gang…..

Men du gjennomfører, og gjør det, dag etter dag, for å ta vare på de rundt deg, for å beskytte kroppen din. For å ta vare på de små inni deg. Mens du sakte men sikkert dør mer og mer innvendig… Savnet etter å vite at trygghet finnes døgnet rundt, er vanskelig å stå i. Men den tryggheten du trodde var ekte, var aldri det. Det er bare at det er den du er vandt til, og dermed det du lengter etter,
Uforståelig for mange, men virkeligheten til mange..

 

– LunaCh – ♥

Legg igjen en kommentar

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no