UKEN SOM GIKK #4


God formiddag, og god søndag! Jøss, så har enda en uke gått.. Det går fort, syns jeg.  Merkelig hvor treige dagene kan føles, men ukene bare løper avgårde.. Merkelig. 
Vell, her er ett lite sammendrag av uken min..

♥ Ukens høydepunkt:

Å GÅ til Kiwi, nærbutikken min, uten noen hjelpemiddel. Herregud, dere aner ikke følelsen! Å faktisk endelig, etter 11 mnd faktisk være på beina igjen! Snakk om lykkefølelse! Det var virkelig ukens høydepunk uten tvil! Å kjenne beina i bakken, trygt å stødig. 13 mai i fjor var da jeg landet i rullestol. Nå har jeg klart å kjempet meg på beina igjen, og DEN følelsen er bare ubeskrivelig! Hurra!

♥ Ukens nedtur:

♦ Har dissosiert så å si hver kveld denne uka.. Og det krever ALLE krefter jeg har. Som min terapeut sier: «Det krever enormt med energi og krefter om delene ikke er fremme også», så da kan man vell tenke seg at når de ER fremme, så krever det enda mer.. Det blir på en måte som tre personer skal leve av samme energi og krefter som EN person. En kropp. – Og det er da kanskje ikke så rart jeg føler meg utmattet svært ofte og har lite krefter til å være sosial over tid. 

♥ Ukens opptur:

♦ At jeg har klart å lage kort igjen! Det var en såååå god følelse! Det å faktisk gjennomføre, klare sette meg ned å lage noe.. Og gleden på toppen av det hele var jo at hun som fikk kortet ble så rørt at det kom noen tårer. – En god gooood følelse når andre blir SÅ takknemlig og glad for noe man har brukt mye tid på.  – Det er så fint å kunne glede noen andre♥ 🙂


♥ Ukens følelse:

♦ Her må jeg få lov å nevne TO.
1. At kroppen har forandret seg fra å være 32 år gammel til å være nå 90 år. Minst! – Kanskje kan jeg drøye det hele opp til 96 år… For aldri før har jeg følt meg så mørbanket hver eneste morgen over så mange dager.. Fy F så sliten jeg er hver morgen. Helt stiv i hver en muskel i kroppen, og verker i bein og armer.. Kanskje ikke rart når jeg har dissosiert så mye..
2. Takknemlighet.
Å ta ekstra vakter hver eneste kveld som jeg er alene, for å passe på at jeg sovner trygt og ingen skade skjer, – det betyr så uendelig mye! Jeg har ikke vært redd som jeg pleier. Og jeg er så ubeskrivelig takknemlig over at hun har vært her for meg i denne perioden som har vært og er så tøff at jeg stort sett ikke makter være i meg selv, og da passer på å dekke opp så jeg ikke har noen kvelder hvor jeg har vært alene til kl 23.
– Jeg har kunnet sovne trygt, slippe slite med angsten alene. Og DET har vell, helt uten tvil, vært grunnen til hvorfor jeg ikke sitter her med sting i kroppen idag. Takk! Tusen takk, M, for at du oppriktig bryr deg og har stått og står i stormen med meg.

♥ Ukens Quote:

 

♥ Ukens tanke:

♦ Vil det noen gang føles enklere.. Dette livet. Vil det bli bedre noen gang? Ikke perfekt, jeg søker ikke etter ett perfekt liv. Men, ett litt mer levelig. Bare LITT mer stabilt, LITT mindre smerte, LITT mindre vondt, LITT mer enn bare å holde hode over vann.. En liten puste-pause.. Vil det noen gang føles som mer enn overlevelse, litt mer som ett liv…? For jeg (vi) begynner å bli litt for slitne..

♥ Ukens sang:

♦ Demi Lovato – Tell Me You Love Me..♥

@LunaCh

♦ Follow me if you want:
FB: Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no