Tanker rundt psykisk helsevern, diagnoser og symptom..

Denne boken, helt ærlig? FANTASTISK. Den er bare GULL VERDT viss du har opplevd ett traume (eller flere). Jeg jobber med den hos terapeuten min, som forresten er den dyktigste terapeuten jeg noen sinne har hatt. Hun forstår meg på ett helt annet nivå enn de fleste, og jeg ville aldri byttet hun bort for noen i hele denne verden. Hun er UNIK. Jeg føler meg svært heldig som endelig har en terapeut som ser meg og møter meg der jeg er, som lytter til meg og ikke minst- som endelig har satt riktig diagnose, da jeg hadde så mange at hun ikke ante hvilken jeg hadde. Det var alt fra kronisk suicidal til ADHD diagnoser. Hun er alltid forberedt til timen, og jeg har veldig godt utbytte av behandlingen. Vi er ett godt team.

Da jeg kom i psykiatrien for mange mange år siden, fikk jeg en (og etterhvert veldig mange flere) diagnose(r) som dessverre har satt meg i mange uheldige situasjoner i helsevesenet. Dessuten har den første diagnosen og enda flere forfølgt meg helt siden jeg var 17 år gammel, og jeg har ikke før fjor fått riktig både diagnose, riktig behandling og riktig medisinering. – Det tok mange år før noen (endelig) stilte spørsmålstegn ved diagnosen(e) mine, og behandlingen(e) som ikke så ut til å virke i det hele.
– Nei, behandlingene virket ikke de, og det er jo ikke rart. Det var jo ikke riktig behandling. – Det var som å helle bensin på bålet, da jeg ble behandlet for en problemstilling og for diagnose(r) jeg ikke hadde, og som jeg ble medisinert for, – som var med på å gjøre meg enda sykere enn jeg i utgangspunktet var. Jeg ble for mange år siden erklært for både «kronisk syk» og «Behandlings-resistent», en såkalt «svingdørs-pasient» uten håp for noen fremtid.

Noe som skulle (heldigvis) vise seg å ikke være sant. For etter at jeg har fått riktig diagnose, og nå riktig behandling, og ikke minst riktige mennesker rundt meg, har jeg sakte men sikkert blitt bedre. Så jeg tror nok jeg har klart allerede nå å motbevise alle som sa jeg var dømt til å bo på instutisjon for resten av mitt liv.
Jeg er langt ifra bra, og jeg vet også at jeg aldri blir helt hundre prosent. Men jeg kan, og er allerede, blitt mye bedre enn jeg var for bare ett og to år siden..

Det går sakte men sikkert fremover, og det er derfor jeg ser så tydelig hvor utrolig viktig det er at mennesker i helsevesenet ser med litt mer kritiske øyne på diagnoser og symptom, får er det ingen som stiller seg kritisk til det, vil det aldri bli oppdaget feil som dette. Og mange vil miste veldig mange år av livet sitt, og må gå igjennom uendelig med mer smerte enn man hadde behøvd. Noen klarer seg heller ikke…
– Det blir som å bli behandlet for kreft, når man egentlig har bihulebetennelse. – Det sier seg selv at det ikke vil gjøre deg bedre, men sykere.

Jeg synes også at det altfor mye fokus på diagnoser og symptom, der mange glemmer at det faktisk er ett menneske bak alle disse diagnosene og symptomene som har helt medmenneskelige behov som alle andre mennesker, – for både bekreftelse, oppmerksomhet, kjærlighet, omsorg, nærhet, trygghet etc.
Jeg syns det er trist å tenke tilbake på alt det jeg og mine medpasienter har både måttet tåle å både se, høre og oppleve på psykiatriske intuisjoner i årenes løp, men også hva som enda den dag idag foregår der inne og hvordan mennesker blir behandlet. Jeg syns det er trist, fordi dette er en svært SVÆRT sårbar gruppe, som behøver å bli behandlet med omsorg og kjærlighet, noe som jeg og mange med meg opplever at det finnes svært lite av nettopp det i psykisk helsevern. Det er mange mange flotte sykepleiere på psykiatrisk, men mange blir kneblet av psykiaterne og behandlerne. For på de fleste avdelingene jeg har vært på er kroppskontakt strengt talt uten å overdrive, ikke-eksisterende. – Det er ikke profesjonelt ifølge dem å gi en klem til en pasient på psykiatrisk. Ikke en gang når en ung redd 18 år gammel jente ligger å gråter seg selv i søvn hver natt, ikke en gang da skal man gi en klem eller en hånd å holde i, – og spesielt ikke viss denne jenta har en eller annen form for personlighetsforstyrrelse på papiret. De skal nemlig ikke hverken sees eller høres, de. For alle eventuelle reaksjoner er grunnet «personlighets-forstyrrelsen». Det oppleves ofte som om det ikke er rom for å være ett helt menneske. Å være seg selv, med både latter, glede, sorg, gråt, sinne, fortvilelse, meninger, osv. – Reaksjoner som egentlig er helt normale, blir så altfor ofte sykelig-gjort, og blir sett på som ett symptom for ett eller annet. Når det egentlig kun er en helt normal reaksjon på noe som har skjedd. Det være sinne eller gråt.

Det er viktig med diagnose og symptom- behandling. Men jeg skulle ønske det ville vært minst like viktig å behandle mennesket, også.

@LunaCh

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no