Takknemlig

Idag kjenner jeg kun på en ting: Takknemlighet.

Jeg har det vondt, og akkurat nå så er det ikke mye igjen av meg. Jeg eksisterer, men jeg lever ikke. Jeg puster, men det føles ut som om jeg kveles. Jeg er deprimert, og akkurat nå så klarer jeg ikke de enkleste hverdagstingene alene.. Men jeg føler meg takknemlig. Fordi jeg er så utrolig heldig oppi alt.
Jeg er så utrolig takknemlig for de vakre menneskene som jeg har rundt meg. Både BPA-ene mine og vennene mine. Jeg er faen så heldig, selv i alt kaoset som river i meg nå. ♥ ♥ ♥ 

Det er ikke en selvfølge at noen orker å stå i smerten sammen med deg. Så har du slike rundt deg? Ja da er du utrolig utrooolig heldig!♥
Jeg er så inderlig takknmelig for de menneskene som holder rundt meg når angsten river i meg så jeg skjelver og kaldsvetter, selv om det er vondt for de å se meg slik, så makter de å holde rundt meg i timevis – fordi de er glad i meg.
Jeg er så ufattelig heldig, som har de som trøster meg og forstår hver en bit av meg. – Ja de som virkelig lytter, selv om jeg ikke klarer se så mye lys i noe akkurat nå, – og derfor ikke er den mest positive personen å være rundt heller. Men de forstår, og de trøster.

De som holder ut når jeg kan være tverr og vanskelig, eller ett glass blir kastet i veggen i frustrasjon. Som roer meg ned og støvsuger og vasker gulvet. Som ikke blir sinte på 13 åringen, men som heller sier: «Det er bare ett glass. Jeg er bare glad DU er like hel.» – fordi de forstår hun ikke gjør det med vilje, men at hun er sliten og lei seg hun også.
Jeg er så takknemlig for de som har vært her med meg hele veien, spesielt de siste tre-fire dagene hvor livet har vært ett sant helvete. Når de har nesten gått på vakt, venner når BPA-ene skal gå. Fordi de er glad i meg, så vil de sove på sofaen for å passe på at jeg er trygg.
At jeg skal FØLE meg trygg. Tatt vare på. Fordi de mener jeg er verdt det.
Jeg er så takknemlig for de som lar meg hvile, som tvinger meg til å ligge i armene deres fordi jeg er så urolig i kroppen og hjernen spinner og jeg klarer ikke roe meg selv.
Jeg er så utrolig takknemlig for de som gjør alt for å beskytte meg, – beskytte meg mot meg selv. Jeg er så utrolig takknemlig for menneskene mine, ja de som elsker meg når jeg ikke lenger klarer elske meg selv.
De som liker og elsker meg, selv når jeg hater hver en del av meg selv.

Jeg er så utrolig heldig, selv hvor vondt livet føles akkurat nå.
Jeg har de fineste menneskene i hele verden rundt meg, og jeg kan ikke få takket dem nok.
For at de elsker meg, når jeg har sluttet å elske meg selv.
Takk! ♥

– Lunaen –

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no