Terapi varer ikke kun 45 minutter

Mange tenker at å gå i terapi er jo bare den timen, ja akkurat den timen som i terapi-verden ikke er 60 minutter men 45 minutter. At etter det kan man jo bare dra hjem å slappe av, ikke sant? Sove litt kanskje? Eller se en koselig film?
Muligens gjøre litt husarbeid som behøvs, eller treffe venner å gå på kafè? Vell, det er langt ifra tilfelle…. i alle fall for min del. (Og for ekstremt mange andre der ute.)

Det som irriterer meg mest er når jeg får sms eller noe; «Lykke til hos psyklogen. Resten av uken kan du heldigvis slappe av!;)»  
– Nei, jeg kan faktisk ikke det. Og det kan mange andre heller ikke. For det er rett og slett ikke slik det fungerer å gå i traume-terapi…. og generelt, terapi.
Faktumet er at som regel klarer jeg ikke en gang å stoppe innom butikken på vei hjem selv om jeg mangler både brød og nødvendige saker i hjemmet, – ikke en gang selv om den som kjører meg tilbyr seg å gå inn for meg å handle. Nei, jeg må hjem. Hjem til senga å legge meg ned. Totalt utmattet, både hode og kropp er utslitt og alt jeg klarer tenke på er å komme meg raskest mulig hjem. De 15 minuttene bilturen tar føles noen ganger som en time, om ikke to. Altfor lenge til jeg er hjemme tenker jeg som oftes, kan ikke komme meg raskest mulig hjem så jeg kan låse døren og verden bak meg, legge meg under dyna og trekke ned rullegardinene for dagen. Dagen er over før den har begynt..

Sove? Nei, det er ikke det jeg gjør. Som regel spenner jeg hele kroppen så mye at jeg dagen etter har så vondt at jeg knapt klarer gå, fordi jeg har så gangesperre. Sove er ett privilegium folk flest tar for gitt.
Være sosial? Det er vell det siste jeg kan klare eller makter. Og ei har lyst til. Det er for mye tankekjør, for mye smerte, så altfor utmattet til at jeg klarer konsentrere meg i en samtale, – og da er jo hele poenget borte med å være sosial.

 

Når man skal lære seg nye metoder å lære seg å leve på, forholde seg til verden og mennesker, forholde seg til bakgrunn, traumer, flashbacks, mareritt, dissosiasjon osv, så er det en 24/7 timers jobb. Det er ikke kun de 45 minuttene man sitter på en poliklinikk med en psykolog…

Kan man bare ta seg fri fra kreft etter å ha tatt cellegift? Eller bare man har fått gipset det beinbruddet så kan man slappe av resten av uka? For det er jo akkurat det som blir sagt til oss.. Psykisk sykdom er på lik linje med fysisk sykdom. Og jeg kjenner jeg begynner å bli utålmodig og lettere irritert over at folk ennå i 2018 ikke evner å forstå det.

I 45 minutter sitter du der. I den samme stolen som uken før, og du river av alle masker du til daglig bærer på, erstatter latter med gråt og smilene dine med tårer. Så hva er igjen? Jo du sitter der, fullstendig naken, liten og redd. Barnet i deg krymper seg mer og mer i skam, skyldfølelse, ensomhet, fortapelse, håpløshet og ikke minst: Ett helvete av smertefulle minner som skal behandles, deles, snakkes om, forsøke gjøres mindre eller i det minste mindre vonde enn de akkurat nå er.

Klart man blir sliten, klart man blir utkjørt, klart man bare vil hjem å stikke hode under dyna og gjemme seg for verden. Man vet jo så jævla godt hvor vonde dagene i etterkant vil komme til å bli, hvor mye mer flashbacks man får, jo mer mareritt man kaldsvettet å i panikk kommer til å våkne opp til, – jo mer bilder og filmer i hode som kommer til å surrer som en skrekkfilm som går på reapet flere ti-talls ganger, og man vet også at masken kommer til å slå sprekker inni mellom.. 

Så nei, man kan ikke bare «slappe av» og «ta det kult» resten av uken, nei. Det er ikke slik det fungerer å gå i terapi. Man må fremdeles kjempe om ikke mer, i etterkant. Det krever ALT du har i deg, og det er en 24 timers jobb syv dager i uken.

  • LunaCh 

Ikke fortell meg

Ikke fortell meg
at det skal gå over
Når jeg gråter og er redd
mens alle andre ligger trygt og sover

 

Ikke fortell meg
at det snart blir solskinn igjen
Når mørket faller på
og jeg ser ikke enden på stormen

 

Ikke fortell meg
at jeg bare må ta meg sammen
når traumene herjer som aller verst
og jeg finner ikke ro i denne kroppen

 

Ikke fortell meg
at jeg bare må tenke positivt
Når traumene river som verst
og alt som kommer opp er så sensitivt

 

Nei, ikke fortell meg det
nei ikke fortell meg alt dette
Når jeg ligger nede i det dypeste mørket
når jeg skjelver, stresser og fryser av angstsvette

 

Nei, ikke fortell meg dette
Ikke fortell meg noenting akkurat nå

Bare hold meg tett og trygt inntil deg
så jeg vet jeg ikke alene i dette må stå



@Lunach

FRI fra Anoreksi-helvete

Dette var meg, for kun to år siden. Jeg var døden nær, uten å frykte den. For jeg fryktet ikke døden, jeg fryktet livet.

Anoreksi er den psykiske lidelsen med høyst dødelighet. Og jeg har kjent smaken av døden flere ganger enn jeg kan telle på to hender i årenes løp. Årene spiseforstyrrelsen har stjålet ifra meg får jeg aldri tilbake, men jeg kan nå endelig si jeg fakisk har klart å kjempe meg etter 17 år i dette helvete – ut av det.

Jeg tenkte jeg idag skulle dele med dere litt om min vei fra å være så alvorlig spiseforstyrret at jeg var nær på å miste livet, til å nå være normalvektig, ha en sunn vekt og det viktigste: Føle meg fri fra spiseforstyrrelse-helvete.
Jeg håper det kanskje kan gi håp for noen der ute som har mistet det, slik jeg har så altfor mange ganger gjort før.
– Men som dere ser, så er jeg ett levende eksempel på at det er mulig! Uansett hvor lenge du har vært syk, uansett hvor syk du er, det ER håp og det ER mulig. Aldri tro på noen om de sier det motsatte til deg, for det ER alltid håp! Selv om du kanskje ikke føler det akkurat nå, så gi aldri opp, selv hvor trøtt, sliten og utmattet du kjenner deg. For er det NOE man kjenner på som spiseforstyrret, er det i alle fall utmattelse, og angst. Det føles håpløst i stunder der du føler du ikke har mer å gå på, – men staheten og viljen din vil likevel kunne klare å bære deg når du føler alt håp er ute.

Jo flere tilbakefall jeg fikk, jo mer mistet jeg troen og håpet. Tenkte jeg kom til å leve slik for alltid, men selv hvor håpløst alt føltes, så var og er jeg ett løvetannbarn, – jeg  gir meg faen aldri. Jo mer motsatand jeg har opplevd, jo flere slag jeg har fått slengt i tryne, jo mer har jeg kjempet. Hver eneste dag, 24 timer i døgnet. Og nei, det har aldri vært en dag som har vært enkel. Ikke EN. – Men jeg har stått oppreist i stormen og vindkastene som har forsøkt å dytte meg over kanten.
Det er vell slik vi er laget, vi står oppreist uansett vær vi.. Vi mennesker er mye sterkere enn vi aner, og jeg vet- som de som kjenner meg personlig vet- jeg skulle ikke vært i live idag. Men jeg er evig takknemlig for hver morgen jeg våkner.
– Det er ingen selvfølge.

YOU WAKE UP EVERY DAY TO FIGHT THE SAME DEMONS THAT LEFT YOU SO TIRED YESTERDAY, AND THAT MY LOVE, IS BRAVERY!

I over ti år, veide jeg meg ukentlig for at alle i teamet jeg hadde skulle holde kontroll på vekten. For meg? Så gjorde det at jeg opprettholdt det dårlige forholde til både egen kropp, vekt, mat. Jeg var ikke som mange andre, mange lurer legen (egentlig seg selv) ved å drikke seg opp for å veie mer ol. Jeg der imot var livredd for å se ett tall som var høyere enn uken før, det ville jo være flaut om legen min trodde at jeg faktisk hadde tenkte at jeg fortjente mat, for veide jeg mer hadde jeg jo måttet unnet meg mat.. Noe jeg tenkte jeg ikke fortjente. Bare 100 gram var i perioder straffbart i mitt hode. Hadde jeg gått opp noen hundre gram, ville jeg måtte skade meg selv fysisk – for å «gjøre meg fortjent» til å….. puste.
Det var i perioder jeg spiste 15 til 30 dulcolax piller daglig, og veide meg etter hvert måltid hjemme, etter bare å ha spist 4 brokkoli til middag som ofte var kun det jeg spiste i løpet av en hel dag, – ja i frykt for at jeg hadde lagt på meg av de fire ihjel kokte brokkoli-bitene måtte jeg ta 1000 situps og mange andre øvelser for å forbrenne de bitene.. Tvangspreget av ritualer, til tider trenet jeg så mye ved å løpe eller sykle, og jeg gav meg aldri før jeg besvimte i veikanten før jeg tillot meg selv å gå hjem. – Jeg tok situps i kun sportsBH, for hadde jeg ikke brannsår på ryggraden hadde jeg ikke tatt nok situps den dagen.
På avd sjekket de jevnlig ryggen min for å se om jeg hadde trenet, fordi  de var redd for hjertestans da jeg var så utmagret at kroppen min ikke tålte stort mer.
Men hver gang, hver eneste gang jeg endte på sykehus med sonde-ernæring, eller på psykiatrisk for å klare snu og få hjelp med spising og forholde meg til kostliste, så klarte jeg å snu staheten min til å bli bedre. Livet var uansett hvor vondt det gjør, verdt å leve. Jeg holdt fast.

Det var mange som ikke trodde jeg kom til å overleve. «Du er en av de vi belaget oss på å kanskje måtte miste» har jeg fått høre opptil flere ganger. Og jeg forstår det den dag idag, da jeg gjorde alt jeg kunne i perioder for å ødelegge kroppen min mest mulig. Straffe meg mest mulig, og verst mulig, på alle mulige tenkelige måter. Alt handlet om selvstraff og selvpining. Å gjøre seg fortjent til.

Spiseforstyrrelse er kun ett symptom på at noe er galt. Det er ja, en psykisk lidelse, men det er alltid en bakenforliggende grunn for at ett menneske sulter seg nesten til døde, eller kaster opp alt de spiser, eller overspiser, eller overtrener. Det er ALLTID er grunn som ligger bak, og viss man ikke får snakket om DET, og får hjelp til å bearbeide de vonde følelsene og hendelsene/minnene som er grunnen for denne destruktive måten å overleve på, så blir man aldri aldri bedre. 
Da jeg begynte å dele, faktisk var klar for å snakke om det vonde og våge gå inn i noe av det, fortelle og ikke minst gråte – og jeg møtte både forståelse og bekreftelse, samt omsorg og kjærlighet, da begynte jeg å friskne til og håpet kom sakte men sikkert tilbake.

Jeg satte meg selv ett mål da jeg kom hjem etter seks mnd med tvangs-sonde ernæring på akutt avd og en mnd på en spesial enhet, at NÅ skulle jeg klare dette SELV. JEG skulle klare det UTEN sonde, og UTEN innleggelse. Jeg var så undervektig at legen sa da jeg veide meg at hun uken etter, om jeg så «bare» hadde gått ned 10o gram måtte hun tvangs innlegge meg for sonde-ernæring på medisinsk avdeling. Jeg sa jeg skulle klare å holde vekta og helst ha gått litt opp. Hun gav meg sjansen, to uker, og jeg reiste meg!
– Jeg laget min egen frokost, lunch, middag ble ofte suppe som min bestevenn lærte meg å lage, og jeg laget også til min egen kveldsmat. Jeg var bevisst på at dette skulle JEG gjøre til MITT prosjekt, jeg skulle VELGE SELV, og jeg visst at nå var det opp til MEG SELV å klare dette. – Jeg bad om at ingen la seg opp i det, og ingen maste på meg. For dette skulle JEG klare. Dette var MIN JOBB.

Det aller viktigste var vell det at jeg innså at jeg trengte mer tid enn de andre har gitt meg. Det er ingen grunn til å forhaste menesker opp i vekt. Jeg tok den tiden JEG behøvde, og det tok ett og ett halvt år. Men å forhaste seg med å gå opp gjorde alt verre for meg, for jeg trengte tiden JEG behøvde, jeg. Og ikke de oppmålte 3 mnd. som er vanlig..  – Og en av de viktigste endringene var at nå var det slutt på de ukentlige veiingene også. Fokuset på vekten gjorde meg vondt verre, mer tvangspreget og jeg grudde meg i flere dager i forkant og spiste  avføringspiller som drops.

Nå har jeg vært normal vektig i ett år, og det har jeg ikke vært i hele mitt liv over så lang tid såvidt jeg kan huske. Begrepet SYK/FRISK er noe jeg ikke helt er enig i, så jeg vil hverken si jeg er FRISK eller SYK ift spiseforstyrrelsen. Men jeg føler meg FRI fra den. Den opptar ikke hverdagen min slik at det er kun mat, vekt, tall osv jeg tenker på. Jeg spiser akkurat det jeg ønsker, og jeg unngår ingen mat kun fordi jeg vet det er mye kalorier i den. Jeg tenker aldri lenger på kalorier, og når jeg handler på butikken handler jeg akkurat det jeg har lyst på uten å lese nøye bak på pakken for å se innholdet av sukker, fett og kcal. Nei, jeg bryr meg ikke. Jeg kjøper akkurat det jeg har lyst på. Smør har jeg ingen problemer med, Jeg spiser junkfood uten panikkangst, og jeg nyter maten jeg spiser. Jeg har kanskje dårlig matlyst noen ganger, men det er jo helt normalt. Det spørst jo litt hva som skjer i livet, og i perioder har alle det.

Jeg har troen på samtale-terapi. Jeg har troen på å gråte. Jeg har troen på omsorg og kjærlighet som behandling. Jeg har troen på at ett klapp på skulderen og en klem kan hjelpe mer enn noen aner, jeg har troen på at å gi mennesker tiden det individet har behov for, og jeg har troen på minst mulig medisiner i form for piller, men heller en armkrok å roe angsten på. Jeg har troen på det- fordi det var akkurat DET som hjalp meg. Og fremdeles hjelper meg på min vei da jeg har mange andre symptom jeg fremdeles jobber med. Men jeg forhaster meg ikke, det tar tid å bryte seg selv så langt ned, da tar det også tid å bygge opp igjen.. Jeg har tid, så lenge hjerte mitt slår trenger jeg ikke haste meg fremover, jeg tar tiden jeg behøver for å leges og lære meg nye mestrings metoder. 

PS: Vil også anbefale denne selvhjelpsboken, Recoverybook. Den hjalp meg veldig på veien! Har reklamert for den før, og gjør det gjerne igjen! Det er en arbeidsbok som du skal følge i 5 uker, og jeg kan ikke anbefale den sterkt nok! Ta en titt på siden ved å trykke på linken HER: Recoverybook – hjelp i kampen mot din spiseforstyrrelse

YOU CAN DO IT! BELIEVE IN YOURSELF!

– LunaCh ♥

Try… One step at a time….

Å gå i traume-terapi er tøffere enn jeg noen gang kunne forestilt meg. Både psykisk og fysisk. Og vi har såvidt begynt å touche overflaten. Heldigvis har jeg den beste terapeuten jeg noen sinne har hatt, som både forstår, ser og klarer lese mellom linjene. Jeg er også så heldig at bonus-mammaen min følger meg hver uke. Hun er med på timene hvor vi jobber med boken, «Tilbake til nåtiden», og så har jeg alene timer hvor hun sitter utenfor og venter på meg. Hun har også hatt time alene med min terapeut, noe som selvsagt er viktig.. Det er tøft å være så glad i noen som sliter så mye som jeg gjør, og som i tillegg skader seg selv alvorlig.. Mange tøffe ting som blir tatt opp, mange tøffe ting som skjer i hverdagen, – så jeg er glad for at hun valgte å si ja takk til en time alene for å få snakket ut om det som kanskje er vanskelig å si foran meg, eller spør om ting hun lurer på om hun gjør riktig eller ikke. Hun er noe helt spesielt, finnes ikke mange mennesker som orker å stå i stormen på den måten som hun gjør. Midt opp i alt, midt i dette helvete jeg nå befinner meg i – så føler jeg meg ekstremt takknemlig og heldig å ha de fantastiske menneskene jeg har rundt meg. Vennene mine som aldri gir meg opp, som alltid står klar for å ta imot meg når jeg faller. De som ser meg, og godtar alle deler av meg. 

Jeg er så ubeskrivelig glad for at jeg har akkurat denne terapeuten, endelig en som virkelig KAN sitt fag, og hun er alltid forberedt før timene. Hver onsdag kl 12.00 sitter jeg å ripper opp i vondt ting, jeg jobber med det jeg skulle gjort for minst 10 år siden. Jeg har mye å lære, mye jeg som barn aldri lærte da mine biologiske foreldre ikke var tilstedet på den måten ett barn behøver. Jeg ble tatt ifra dem mot deres vilje da jeg var 2 år gammel. Men jeg var allerede traumatisert på den tiden. Kroppen min var full av frostskader da jeg på vinteren lå i dørterskelen i bilen vi da bodde i for en periode. Jeg lærte aldri det barn skal, nemlig å regulere følelsene mine. Fordi mine foreldre var for syke til å klarte ta vare på meg (og søskenene mine). Det å skulle lære dette i voksen alder, er fryktelig vanskelig. For følelser har jeg flyktet i fra i alle de år, de føles farlige og fremmende – og så intense og skremmende, – og jeg gjør alt jeg kan for å unngå dem. De er SÅ sterke, og jeg er livredd dem! – Like redd er jeg for glede som sinne. Følelser har jeg rømt ifra ved bruk av selvskading, spiseforstyrrelse, rus, nedvasking av hus tre ganger på nattestid, overdoser, dissosiasjon osv. Listen er uendelig lang. ALT for å unngå å føle, kjenne, være til…

Jeg jobber nå med å forholde meg til følelsene mine, kjenne etter, – ja, føle….. Det er tøft og innmari skummelt, og jeg må ta det litt om litt. For å overleve. For det tar ikke en dag eller en mnd, det kan ta år.. Men jeg har endelig fått riktig diagnose og riktig behandling, etter 15 år som «forsøkskanin» i psykiatrien. Endelig får jeg faktisk riktig og god behandling, men – jeg er sliten…
Jeg er så fryktelig sliten at jeg kun går på sparebluss. Jeg går på auto-pilot. Jeg har ikke overskudd til å være med venner, holde kontakt med alle de gode menneskene mine som jeg ønsker å ha kontakt med, jeg har ikke overskudd til å skrive blogg hver dag slik som før – derfor så sjeldent oppdateringer… Jeg har ikke kapatistet til å komme meg ut av huset utenom å nærmest bli presset til det..
Jeg forsøker så godt jeg kan å holde meg samlet – slik at jeg ikke bikker under. Men for å være helt ærlig, så er jeg totlat helt umenneskelig sliten. Jeg har ikke mer å gå på nå.. Det skal ingenting til før jeg totlat kollapser nå føles det ut som. 

Å være tre mennesker i en kropp en ufattelig slitsomt, og når de er våkne på natten så er det kanskje ikke rart man er helt utmattet når man ikke en gang får søvn… 
Jeg prøver, og jeg kjemper som faen! …… Men jeg er sliten etter 32 år med denne smerten.

Totalt utmattet…

Pic: DestinyBlue.

♥All kjærlighet fra meg, og virkelig stoooor «Shout out» til dere som også Fighter hver en forbanna dag for å klare å holde dere i live bare EN dag til.. Dere er STERKE SOM FAEN. Og jeg er stolt av dere!   

@LunaCh

BRAVE

«Out of suffering have emerged the strongest souls; the most massive characters are seared with scars
– Khalil Gibran

Jeg forstår ikke helt dette med at «vi» som sliter psykisk, eller er syk hverken psykisk eller fysisk, blir kalt: «De svakeste.» Vi er de svaksete i samfunnet.
De sier det ofte i media. «De svake i samfunnet»..
Men jeg er så absolutt ikke enig. JEG er faen ikke svak. Hadde jeg vært svak, hadde jeg ikke vært i live idag. Da hadde jeg gitt opp for lenge lenge siden. Jeg, og mange med meg, holder ut en smerte du aldri kan forsetillle deg har du ikke vært der selv, hver eneste dag, hvert ett sekund, Og å kalle oss de svakeste i samfunnet, er en skam! For det er vi så absolutt ikke. Vi er sterke. Vi er som løvetannen, den som  holder ut og tåler alt av vær og vind, uanstt hva. Vi gror og vokser, uansett hva som kommer vår vei. Og ja, det gjør vondt å være ettt løvetannbarn, så sant og vist så gjør det sabla vondt. Jeg unner ingen å kjenne og føle den smerten vi daglig bærer på.
– Det jeg der imot er glad for, er at de fleste slipper bære det. kjenne det. Føle det.

Men å si vi er svake, det er feil. Vi er sterke, som løven, som løvetannen.
Vi klarer oss, uansett hva som komme vår vei.

Vi er IKKE de svake i samfunnet. Vi er de STERKE.

  • Lunaen

Don’t push yourself to the breaking point

Føler virkelig at bloggen går på halv 2 om dagen… eller er det det man sier? Jeg vet ikke, men det jeg mener er i alle fall at jeg sier hver eneste dag at: Idag skal jeg blogge! Men…. Så skjer det bare ikke. Jeg vet ikke hva som gjør det, men jeg er så tom, – tom for energi, tom for krefter, og ikke minst er jeg også fryktelig tom for ord. Generelt er hele meg tom og hul innvendig, akkurat nå. Det har vært og er ennå mye som foregår i livet mitt som jeg ikke deler offentlig, samtidig som jeg bare på en måte forsøker å henge med. Jeg sliter med å ta valg. Sliter med å vite hva som er riktig å gjøre og ikke. Men jeg forsøker, jeg feiler og lærer mens jeg går, ja slik som alle andre.

Jeg vet at jeg trenger å trappe ned på ting, det har jeg kjent på lenge nå. Men jeg har likevel ikke gjort noe med det. Hvorfor? Fordi jeg vil så gjerne gjennomfører, fullføre, gjøre det jeg vet jeg må – og selvsagt er jeg utålmodig og vil gjøre alt på kortest mulig tid. – Selvom jeg vet at gjør jeg det, kjører jeg på som jeg gjør, så kræsjer jeg totalt i bakken igjen. Og jeg tror jeg må velge bort noe, eller trappe ned i alle fall, ikke fordi jeg ikke vil det nok, – men fordi jeg må, absolutt MÅ for å klare fullføre. Det er tøft å ville så mye og så sterkt, men ikke ha helse og krefter til det.
Det er noe som heter å skynde seg sakte.. Jeg har vansker for det. Men jeg vet at med min helse så er det faktisk en nødvendighet.

Jeg må velge bort noe for en periode, eller trappe ned, slik at jeg ikke treffer veggen totalt igjen slik som før jul. Da måtte jeg stoppe HELT opp med ALT fordi jeg gjør som nå, – kjenner jeg er tappet for alt av krefter, men valgte å overse det, valgte å overse alle varsellamper som blinket, og ergo resulterte det i at jeg gikk rett på tryne.

Det skal jeg prøve å unngå nå. Derfor må jeg velge en annen vei enn den jeg vanligvis tar.


Men jeg hater det. Jeg virkelig hater det så forbaska mye, det at jeg ikke har krefter nok til å klare det jeg vet jeg må, ønsker og ikke minst VIL og ØNSKER.
 Men samtidig er det kun jeg selv som kjenner mine egne begrensninger, og til syvende og sist er det JEG selv som må ta ansvar for å stoppe opp i tide og si ifra når jeg kjenner at nok er nok.
Noe jeg idag skal tenke grundig igjennom hva jeg skal gjøre fremover. Ta valg som er bra for meg, akkurat nå. Ta valg som ikke er gøy, men som er nødvendige å ta når jeg er så sliten og utmattet som jeg er nå. Jeg kan heller ikke tenke på de vanlige tankene som jeg så altfor ofte har gjort og gjør: «Uff, nå blir den eller den og den skuffet over meg».  Det jeg må tenke nå er: «HVA er det som sliter meg MEST ut akkurat nå? Og HVA kan jeg gjøre for å ta tak i dette FØR jeg stanger hode i veggen igjen?» 
Alt jeg gjør er like viktig, og jeg kommer ikke til å slutte med noe av det. Ikke ta noen pause heller. Men jeg tenker å trappe ned en periode på en av «aktivitetene» , om jeg kan kalle det for «aktiviteter». Alt er jo behandling, ja både for psyken men også fysisk. (opptrening).
Jeg vil nemlig ikke falle helt i kjelleren igjen, og da må jeg ta hensyn til det når jeg kjenner faresignalene, når alt blinker rødt foran meg er  det mitt ansvar å si ifra, og gjøre noe med det.

Jeg kjenner på alle og ser alle varsellamper nå, og har gjort det en god stund.. Men jeg har gjort som alle andre gangene før, – totalt oversett de. Denne gangen må jeg faktisk ta de på alvor. Det er bedre å komme i mål på litt lenger sikt, enn å hele tiden falle rett i bakken. Da tar det lenger tid å komme i mål. – Så jeg får prøve noe nytt nå, tenker jeg. Nemlig å skynde meg sakte.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no