Straffet av helsepersonell, fordi jeg straffet meg selv. #Selvskading

NB: Advarer mot sterke bilder!
TW!

Ensomheten jeg følte på da jeg var innlagt på samtlige avdelinger opp igjennom årene er den desidert verste ensomheten jeg noensinne har kjent på, og jeg tror aldri jeg kan være i nærheten av å føle på en slik enorm smerte som jeg den gang gjorde. Ja da jeg satt helt mutters alene i vinduskarmen på avdelingen(e) med mine indre demoner som herjet både i hode og kropp. Jeg satt der alene, og hørte latter og glede fra stuen hvor de alle var samlet for å se film og spise gåtteri og kose seg sammen, men der satt jeg alene.. Av den basale grunn at jeg ble ekskludert ifra felleskapet grunnet selvskade-episode. 3 dagers karantene om å holde rommet fikk jeg, det var konsekvensen av min måte å regulere følelser på, den eneste måten jeg kunne og visste om.. Min måte å straffe meg selv på, min måte å gjøre meg fortjent til noe som var hyggelig eller bra for meg, eller rett å slett få fri og en pause fra en så dyp smerte at jeg ikke holdt ut å kjenne på den mer. Ja, av den grunn, ble jeg isolert og overlatt til meg selv i flere døgn i strekk. Jeg ble straffet fordi jeg straffet meg selv.



(Bilde over er låret mitt. Sårene stelte jeg selv hver eneste dag for å passe på at jeg ikke fikk infeksjon. Bilde er fra den gang jeg var innlagt på BET. Basal eksponerings terapi, Vestre Viken.
Legen valgte å sy meg, selv om han ikke hadde hverken kompetansen til å sy så dype sår, ei heller hadde han riktig utstyr. Han sendte meg likevel ikke videre til kirurgisk avdeling i Drammen, noe han selvsagt burde og skulle ha gjort. Han valgte heller å ringe dit for å få veiledning hvordan sy meg sammen uten tråd til å sy innvendige sting, noe som absolutt var nødvendig og en av grunnene til at han ringte
. – Det resulterte i at jeg knapt klarte gå på fire-fem dager i etterkant, da han sydde meg sammen stramt at smertene nærmest var uutholdelige da bedøvelsen gikk ut… Men det var ikke så viktig, eller hva..? Vi fortjener jo ikke bedre behandling, sant?)

Jeg kjenner inni mellom på at den uretten mange i helsevesenet har gjort og smerten de har påført både meg og så altfor mange i lignende situasjon som meg, både fysisk og psykisk, – noen ganger er så ubeskrivelig vond å bære på og leve med.. Så vond at den ikke er til å bære, i alle fall ikke alene.
For, det er bare ikke greit å gjøre andre mennesker vondt med viten og vilje, for så å skylde på uvitenhet! Noe som har blitt meg fortalt nok ganger opp igjennom årene for å forklare og ikke minst forsvare hvorfor noen leger behandler oss som ugress på denne jord, som møkka under skoen deres! Ja de legene som syr oss uten bedøvelse og ærlig og direkte forteller oss at vi rett og slett ikke fortjener bedre, at vi må jo tåle såpass? At vi liker jo dette, hva?! Ja de legene som skjeller oss ut etter noter, helt uten grunnlag for å oppføre seg på denne måten, da vi hverken har gjort dem noe eller sagt ett eneste ord. Det er bare ikke greit å krenke og håne andre mennesker, le av dem for så å overlate dem til seg selv. Det er bare ikke greit, selv om man ikke evner å sette seg inn i andres livs-situasjon, nei det er for faen meg ikke greit! Om man er psykiater eller om man er snekker, så skal man da for faen være ett medmenneske og oppføre seg deretter! Det er bare ikke greit å tråkke på noen som allerede ligger nede! – Selv om man ikke forstår grunnen til hvorfor noen mennesker går til så ekstreme løsninger som å fysisk gå til angrep på seg selv, så kan man i det minste gjøre jobben sin med verdighet og medmenneskelighet, og ikke sette seg selv til dommer i andres liv! Er det EN ting jeg vet for sikkert i dette livet, så er det i alle fall den sannhet at vi klarer FINT å straffe oss selv, vi trenger så absolutt ikke hjelp til det.

er jeg heldigvis omringet av mennesker jeg kan snakke med når verden stormer som verst, og som forstår meg og symptomene mine. Jeg er så ubeskrivelig heldig som har en fastlege som forstår meg på dybde nivå, som jeg kan prate med og som behandler meg med verdighet og likeverd, med respekt og empati. Som alltid sier: «Uff, når eg las at du hadde vært å sydd igjen tenkte eg med en gang: «NÅ har hun hatt det fryktelig vondt…» Og jeg er også så heldig å ha en behandler på poliklinikken nå som følger meg tett opp, som gjør alt hun kan for at jeg skal lære meg mer hensiktsmessige mestringsmetoder, for sannheten er at selvskading er ikke hensiktsmessig i lengden. Det lindrer kanskje der og da, men det hjelper ikke i lengden, og det kan og får noen ganger store konsekvenser i etterkant.

Selvskading er ett symptom som kan være svært alvorlig og livstruende. Det er avhengighetsskapende på lik linje med andre avhengigheter, som for eksempel alkohol og narkotika. Selvskading kan være alt ifra å dunke hode i veggen, rispe seg på armene, plukke ut sitt eget hår, men det kan også være så alvorlige skader at man behøver akutt hjelp fra ambulanse og sykehus.
Selvskading kan være så alvorlig at noen må haste-operere grunnet blodårer som er kuttet over, eller tredje-grads brannskader slik at hudtransplantasjon er en absolutt nødvendighet.
Dette vet jeg, fordi jeg selv er en av de som har behøvd akutt nødvendig helsehjelp flere ganger enn jeg kan telle opp igjennom årene, og jeg kjenner dessverre altfor  mange i samme situasjon.
Selvskading er ett voksende samfunns- problem, det er flere og flere som selvskader, og det er altfor lite og nesten ingen behandling eller hjelp å få for dette symptomet. Det er altfor lite og nesten ingen kompetanse om selvskade, og mange som selvskader møter dessverre fremdeles i 2018 både fordommer og lite forståelse generelt i helsevesenet.

Hvordan rettferdiggjøre handlinger som ikke kan rettferdiggjøres?
Handlinger av helsepersonell, som er der for å hjelpe, men i stedet har laget arr på sjelen vår som aldri ville vært der om de faktisk hadde visst hvordan behandle denne type symptom.
Konsekvensene. Konsekvensene av denne type «behandling» som utføres av enkelte leger/kirurger/psykiatere er langt mer alvorlige enn man ved første øyekast skulle tro. Noen ganger er de like alvorlige som en dødsdom.
– For når alvorlighetsgraden av skadene er livstruende, er det trist men også svært alvorlig at mange mennesker som selvskader vegrer seg og/eller unnlater å ringe etter hjelp fra legevakt eller ambulanse, grunnet svært dårlige erfaringer fra tidligere møter ved legevakt/sykehus.

Det er viktig at man tenker over at det alltid, ALLTID, er en grunn for hvorfor ett menneske tyr til noe så alvorlig som å fysisk gå til angrep på sin egen kropp med skarpe gjennstander. Det er ALLTID en grunn, og om helsepersonell faktisk hadde pratet med oss, i stedet for å straffe, krenke og håne oss, men faktisk hadde våget å spurt oss direkte hvorfor vi gjør oss selv så vondt? Ja da hadde de nok fått ett svar mange ville gråte blod over.. For de aller fleste som selvskader har alvorlig traumer i bagasjen, og det siste ett traumatisert menneske behøver er å bli behandlet så respektløst og umenneskelig som mange har gjort og fremdeles gjør den dag idag.
Dette gjelder både legevakt, kirurgisk avdeling, ortopedisk avdeling, akutt psykiatrisk avdeling, DPS, Spseial enheter. Det er ikke kun ett sted i landet hvor dette er daglig praksis og behandling av mennesker, dette er ett utbredt problem overalt i Norges land. 
Det har blitt bedre, men det er ennå en lang vei å gå.

@Lunach

Nå igjen. Ikke nå igjen…

Jeg våkner kl 09.00 på sofaen av at hun står i døren, med ett blikk jeg ikke skjønner, og jeg spør hva hun gjør her? Og hva klokken er? Jeg er forvirret, hun skulle jo på senvakt, og nå er det vell morgen? Eller? Jeg forstår ingenting, mens hun står der noen sekunder med ett blikk som viser en enorm bekymring og engstelse fra en annen verden, før hun sier: «Du har skadet deg, jeg skal følge deg til legen». 
Jeg rakk ikke å tenke før jeg reiste meg opp i sofaen og kjente da at det var vondt i høyre bein. Jeg tok av meg pleddet og såg buksen var full av størknet blod både på låret og leggen…. Jeg vet ikke helt hva som skjedde der og da, men jeg sa vell opptil flere ganger at jeg ikke husket noe, hva skjedde, hva hadde skjedd, hvem hadde vært her, når, hva, hvor – hvorfor….
Og ikke minst «ikke nå igjen….»

Nå igjen. 
Ikke nå igjen..

Sliten, redd, – uten å vise reddsel. Mer smil og forsøke trøste, berolige og beholde roen selv. Unnskylder meg igjen og igjen, hun sier det er ingenting å unnskyld, jeg har ikke gjort noe galt.

Og så er det på’an igjen… Legevakten blir ringt, vi forsøker overse alle blodsporene som er overalt i leiligheten og tråkker på glasskår på badet.. Hva var brukt denne gangen? Hva var knust? Skulle jeg ta av bandasjene å se hvor ille det er? Evt ikke er? Eller skal jeg bare la det være til vi er kommet til legen? Jeg kjenner etter over bandasjen som er størknet av alt blodet, jeg kjenner jeg kan ta ned i såret med fingeren og da vet jeg: Jeg må sy… igjen…

Jeg sjekker telefonen. Sjekker hva som har blitt sagt og skrive når jeg ikke var tilstedet i min egen kropp, mitt eget hode. Jeg forstår fremdeles ingenting. Jeg er redd, men jeg vil ikke vise eller si det. Jeg klarer dette, – enda en gang. Vi våknet jo opp i alle fall, og det er vell positivt? At vi puster og hjerte slår… Eller?
(Denne gangen, også..)

Legen ringer etter to timer, det er visst en hektisk dag. Og jeg tenker i mitt stille sinn at dette blir en lang laaaang fredag.. Noe som passet seg jo utmerket siden det ER langfredag. Ja, nok en helligdag.
Jeg derimot liker best hverdager.. Hverdager er enklere å forholde seg til, det er rutiner og desto mer trygghet og stabilitet. 

Jeg har egentlig bare lyst å knekke sammen i gråt for å få ut fortvilelsen jeg kjenner på, men jeg klarer ikke. Jeg er mer nummen. Mer sjokkert, igjen… Mer apatisk. Mer opptatt av: Hva skjedde, hva hadde skjedd, hvem hadde vært her, når, hva, hvor – hvorfor. Og ikke minst «ikke nå igjen….»

Nå igjen. 
Ikke nå igjen..

Halv to skulle vi få komme til legen. Jeg skifter klær og spiser en brødskive før vi setter oss i bilen og kjører. Jeg har roet meg nå en god stund i de trygge armene hennes. Hjerte hennes slår roligere nå, blikket hennes er ikke lenger full av reddsel, de var helt tilbake til de rolige snille vakre som de er, og ikke minst: Hun trygger meg på at dette skal gå bra. Hun følger meg. Vi er sammen om det.

Vi kommer rett inn. Legen er pratsom, det er en kvinne, og hun er dansk. Heldigvis en kvinnelig, siden jeg må sitte i bare boxeren. Buksen må helt av, da det ene av to kutt er på låret, og ett på leggen.
Hun er så utrolig hyggelig at jeg nesten må klype meg i armen for å sjekke om det virkelig er sant. Vi prater om alt og ingenting, tiden går raskere når man prater og forsøker gjøre det beste ut av situasjonen.
Mens hun stikker de smertefulle sprøytene om og om igjen inn i huden min, som har så mye arrvev nå at det er som å stikke i lær, forsøker jeg å tenke meg trygg. Jeg ser bort når hun stikker, og jeg ser henne. Hun som følger meg. Jeg titter av og til på henne før jeg lukker igjen øynene igjen.
– For hun er tryggheten min, og smertene gjør litt, pitte litt mindre vondt da.

Siden huden min er så ødelagt etter så mye skade, gjør det at sprøyte-stikkene blir enda mer smertefulle enn de allerede er fra før av. Jeg vrir meg i smerte der jeg sitter, holder pusten for hvert stikk hun stikker inn i den såre vonde huden min, ja helt til hun skal fylle på enda mer bedøvelse. – Hun gjør det raskt, en etter en, i full speed. Hun mener det er bedre det enn den seigpiningen mange kirurger/leger gjør, og jeg sier meg svært enig. Bli bare ferdig med de, så er de ytre smertene borte – i allefall… (Men de indre er der fremdeles. De kjennes mindre vonde ut når det er så mye fysisk smerte…)

Hun spør meg hva jeg har gjort så galt som fortjener så mye straff… Jeg blir svar skyldig føler jeg. Jeg vet ikke lenger hva jeg straffer meg slik for. Jeg har ingen svar å gi, annet enn at jeg er så vandt til straff. Jeg kjenner ikke lenger til noe annet. Jeg har straffet meg selv i så mange år at jeg kan knapt huske livet uten. Da svarer hun meg, overasket som jeg ble over denne kirurgen gang på gang, som viste så mye innsikt og forståelse som jeg alltid har lengtet etter hos dem. Ja, hun ser på meg og sier: «Da er det ikke rart du straffer deg. Det er det du kjenner til. Det er ganske logisk, hva.»

Ja, det er logisk. Vi mennesker er slik. Vi liker best det vi kjenner til. Det ukjente er skremmende, det.
«Du har straffet deg nok nå.. Det er nok nå.» Sier hun, med ett varmt blikk. Det er bare å se deg selv i speilet, så ser du det.
En kropp dekket av hvite og lilla arr, er det jeg ville sett. Og hvert eneste arr jeg bærer på denne kroppen, forteller om en så dyp og stor smerte som få kan forestille seg… Hvert eneste arr har sin historie, og hvert arr, smått som stort har sin grunn for å være plantet på min kropp. Og jeg tenker mens hun syr meg sammen igjen: Blir det noen gang nok? 

Blir det…

– LunaCh –

FRI fra Anoreksi-helvete

Dette var meg, for kun to år siden. Jeg var døden nær, uten å frykte den. For jeg fryktet ikke døden, jeg fryktet livet.

Anoreksi er den psykiske lidelsen med høyst dødelighet. Og jeg har kjent smaken av døden flere ganger enn jeg kan telle på to hender i årenes løp. Årene spiseforstyrrelsen har stjålet ifra meg får jeg aldri tilbake, men jeg kan nå endelig si jeg fakisk har klart å kjempe meg etter 17 år i dette helvete – ut av det.

Jeg tenkte jeg idag skulle dele med dere litt om min vei fra å være så alvorlig spiseforstyrret at jeg var nær på å miste livet, til å nå være normalvektig, ha en sunn vekt og det viktigste: Føle meg fri fra spiseforstyrrelse-helvete.
Jeg håper det kanskje kan gi håp for noen der ute som har mistet det, slik jeg har så altfor mange ganger gjort før.
– Men som dere ser, så er jeg ett levende eksempel på at det er mulig! Uansett hvor lenge du har vært syk, uansett hvor syk du er, det ER håp og det ER mulig. Aldri tro på noen om de sier det motsatte til deg, for det ER alltid håp! Selv om du kanskje ikke føler det akkurat nå, så gi aldri opp, selv hvor trøtt, sliten og utmattet du kjenner deg. For er det NOE man kjenner på som spiseforstyrret, er det i alle fall utmattelse, og angst. Det føles håpløst i stunder der du føler du ikke har mer å gå på, – men staheten og viljen din vil likevel kunne klare å bære deg når du føler alt håp er ute.

Jo flere tilbakefall jeg fikk, jo mer mistet jeg troen og håpet. Tenkte jeg kom til å leve slik for alltid, men selv hvor håpløst alt føltes, så var og er jeg ett løvetannbarn, – jeg  gir meg faen aldri. Jo mer motsatand jeg har opplevd, jo flere slag jeg har fått slengt i tryne, jo mer har jeg kjempet. Hver eneste dag, 24 timer i døgnet. Og nei, det har aldri vært en dag som har vært enkel. Ikke EN. – Men jeg har stått oppreist i stormen og vindkastene som har forsøkt å dytte meg over kanten.
Det er vell slik vi er laget, vi står oppreist uansett vær vi.. Vi mennesker er mye sterkere enn vi aner, og jeg vet- som de som kjenner meg personlig vet- jeg skulle ikke vært i live idag. Men jeg er evig takknemlig for hver morgen jeg våkner.
– Det er ingen selvfølge.

YOU WAKE UP EVERY DAY TO FIGHT THE SAME DEMONS THAT LEFT YOU SO TIRED YESTERDAY, AND THAT MY LOVE, IS BRAVERY!

I over ti år, veide jeg meg ukentlig for at alle i teamet jeg hadde skulle holde kontroll på vekten. For meg? Så gjorde det at jeg opprettholdt det dårlige forholde til både egen kropp, vekt, mat. Jeg var ikke som mange andre, mange lurer legen (egentlig seg selv) ved å drikke seg opp for å veie mer ol. Jeg der imot var livredd for å se ett tall som var høyere enn uken før, det ville jo være flaut om legen min trodde at jeg faktisk hadde tenkte at jeg fortjente mat, for veide jeg mer hadde jeg jo måttet unnet meg mat.. Noe jeg tenkte jeg ikke fortjente. Bare 100 gram var i perioder straffbart i mitt hode. Hadde jeg gått opp noen hundre gram, ville jeg måtte skade meg selv fysisk – for å «gjøre meg fortjent» til å….. puste.
Det var i perioder jeg spiste 15 til 30 dulcolax piller daglig, og veide meg etter hvert måltid hjemme, etter bare å ha spist 4 brokkoli til middag som ofte var kun det jeg spiste i løpet av en hel dag, – ja i frykt for at jeg hadde lagt på meg av de fire ihjel kokte brokkoli-bitene måtte jeg ta 1000 situps og mange andre øvelser for å forbrenne de bitene.. Tvangspreget av ritualer, til tider trenet jeg så mye ved å løpe eller sykle, og jeg gav meg aldri før jeg besvimte i veikanten før jeg tillot meg selv å gå hjem. – Jeg tok situps i kun sportsBH, for hadde jeg ikke brannsår på ryggraden hadde jeg ikke tatt nok situps den dagen.
På avd sjekket de jevnlig ryggen min for å se om jeg hadde trenet, fordi  de var redd for hjertestans da jeg var så utmagret at kroppen min ikke tålte stort mer.
Men hver gang, hver eneste gang jeg endte på sykehus med sonde-ernæring, eller på psykiatrisk for å klare snu og få hjelp med spising og forholde meg til kostliste, så klarte jeg å snu staheten min til å bli bedre. Livet var uansett hvor vondt det gjør, verdt å leve. Jeg holdt fast.

Det var mange som ikke trodde jeg kom til å overleve. «Du er en av de vi belaget oss på å kanskje måtte miste» har jeg fått høre opptil flere ganger. Og jeg forstår det den dag idag, da jeg gjorde alt jeg kunne i perioder for å ødelegge kroppen min mest mulig. Straffe meg mest mulig, og verst mulig, på alle mulige tenkelige måter. Alt handlet om selvstraff og selvpining. Å gjøre seg fortjent til.

Spiseforstyrrelse er kun ett symptom på at noe er galt. Det er ja, en psykisk lidelse, men det er alltid en bakenforliggende grunn for at ett menneske sulter seg nesten til døde, eller kaster opp alt de spiser, eller overspiser, eller overtrener. Det er ALLTID er grunn som ligger bak, og viss man ikke får snakket om DET, og får hjelp til å bearbeide de vonde følelsene og hendelsene/minnene som er grunnen for denne destruktive måten å overleve på, så blir man aldri aldri bedre. 
Da jeg begynte å dele, faktisk var klar for å snakke om det vonde og våge gå inn i noe av det, fortelle og ikke minst gråte – og jeg møtte både forståelse og bekreftelse, samt omsorg og kjærlighet, da begynte jeg å friskne til og håpet kom sakte men sikkert tilbake.

Jeg satte meg selv ett mål da jeg kom hjem etter seks mnd med tvangs-sonde ernæring på akutt avd og en mnd på en spesial enhet, at NÅ skulle jeg klare dette SELV. JEG skulle klare det UTEN sonde, og UTEN innleggelse. Jeg var så undervektig at legen sa da jeg veide meg at hun uken etter, om jeg så «bare» hadde gått ned 10o gram måtte hun tvangs innlegge meg for sonde-ernæring på medisinsk avdeling. Jeg sa jeg skulle klare å holde vekta og helst ha gått litt opp. Hun gav meg sjansen, to uker, og jeg reiste meg!
– Jeg laget min egen frokost, lunch, middag ble ofte suppe som min bestevenn lærte meg å lage, og jeg laget også til min egen kveldsmat. Jeg var bevisst på at dette skulle JEG gjøre til MITT prosjekt, jeg skulle VELGE SELV, og jeg visst at nå var det opp til MEG SELV å klare dette. – Jeg bad om at ingen la seg opp i det, og ingen maste på meg. For dette skulle JEG klare. Dette var MIN JOBB.

Det aller viktigste var vell det at jeg innså at jeg trengte mer tid enn de andre har gitt meg. Det er ingen grunn til å forhaste menesker opp i vekt. Jeg tok den tiden JEG behøvde, og det tok ett og ett halvt år. Men å forhaste seg med å gå opp gjorde alt verre for meg, for jeg trengte tiden JEG behøvde, jeg. Og ikke de oppmålte 3 mnd. som er vanlig..  – Og en av de viktigste endringene var at nå var det slutt på de ukentlige veiingene også. Fokuset på vekten gjorde meg vondt verre, mer tvangspreget og jeg grudde meg i flere dager i forkant og spiste  avføringspiller som drops.

Nå har jeg vært normal vektig i ett år, og det har jeg ikke vært i hele mitt liv over så lang tid såvidt jeg kan huske. Begrepet SYK/FRISK er noe jeg ikke helt er enig i, så jeg vil hverken si jeg er FRISK eller SYK ift spiseforstyrrelsen. Men jeg føler meg FRI fra den. Den opptar ikke hverdagen min slik at det er kun mat, vekt, tall osv jeg tenker på. Jeg spiser akkurat det jeg ønsker, og jeg unngår ingen mat kun fordi jeg vet det er mye kalorier i den. Jeg tenker aldri lenger på kalorier, og når jeg handler på butikken handler jeg akkurat det jeg har lyst på uten å lese nøye bak på pakken for å se innholdet av sukker, fett og kcal. Nei, jeg bryr meg ikke. Jeg kjøper akkurat det jeg har lyst på. Smør har jeg ingen problemer med, Jeg spiser junkfood uten panikkangst, og jeg nyter maten jeg spiser. Jeg har kanskje dårlig matlyst noen ganger, men det er jo helt normalt. Det spørst jo litt hva som skjer i livet, og i perioder har alle det.

Jeg har troen på samtale-terapi. Jeg har troen på å gråte. Jeg har troen på omsorg og kjærlighet som behandling. Jeg har troen på at ett klapp på skulderen og en klem kan hjelpe mer enn noen aner, jeg har troen på at å gi mennesker tiden det individet har behov for, og jeg har troen på minst mulig medisiner i form for piller, men heller en armkrok å roe angsten på. Jeg har troen på det- fordi det var akkurat DET som hjalp meg. Og fremdeles hjelper meg på min vei da jeg har mange andre symptom jeg fremdeles jobber med. Men jeg forhaster meg ikke, det tar tid å bryte seg selv så langt ned, da tar det også tid å bygge opp igjen.. Jeg har tid, så lenge hjerte mitt slår trenger jeg ikke haste meg fremover, jeg tar tiden jeg behøver for å leges og lære meg nye mestrings metoder. 

PS: Vil også anbefale denne selvhjelpsboken, Recoverybook. Den hjalp meg veldig på veien! Har reklamert for den før, og gjør det gjerne igjen! Det er en arbeidsbok som du skal følge i 5 uker, og jeg kan ikke anbefale den sterkt nok! Ta en titt på siden ved å trykke på linken HER: Recoverybook – hjelp i kampen mot din spiseforstyrrelse

YOU CAN DO IT! BELIEVE IN YOURSELF!

– LunaCh ♥

Try… One step at a time….

Å gå i traume-terapi er tøffere enn jeg noen gang kunne forestilt meg. Både psykisk og fysisk. Og vi har såvidt begynt å touche overflaten. Heldigvis har jeg den beste terapeuten jeg noen sinne har hatt, som både forstår, ser og klarer lese mellom linjene. Jeg er også så heldig at bonus-mammaen min følger meg hver uke. Hun er med på timene hvor vi jobber med boken, «Tilbake til nåtiden», og så har jeg alene timer hvor hun sitter utenfor og venter på meg. Hun har også hatt time alene med min terapeut, noe som selvsagt er viktig.. Det er tøft å være så glad i noen som sliter så mye som jeg gjør, og som i tillegg skader seg selv alvorlig.. Mange tøffe ting som blir tatt opp, mange tøffe ting som skjer i hverdagen, – så jeg er glad for at hun valgte å si ja takk til en time alene for å få snakket ut om det som kanskje er vanskelig å si foran meg, eller spør om ting hun lurer på om hun gjør riktig eller ikke. Hun er noe helt spesielt, finnes ikke mange mennesker som orker å stå i stormen på den måten som hun gjør. Midt opp i alt, midt i dette helvete jeg nå befinner meg i – så føler jeg meg ekstremt takknemlig og heldig å ha de fantastiske menneskene jeg har rundt meg. Vennene mine som aldri gir meg opp, som alltid står klar for å ta imot meg når jeg faller. De som ser meg, og godtar alle deler av meg. 

Jeg er så ubeskrivelig glad for at jeg har akkurat denne terapeuten, endelig en som virkelig KAN sitt fag, og hun er alltid forberedt før timene. Hver onsdag kl 12.00 sitter jeg å ripper opp i vondt ting, jeg jobber med det jeg skulle gjort for minst 10 år siden. Jeg har mye å lære, mye jeg som barn aldri lærte da mine biologiske foreldre ikke var tilstedet på den måten ett barn behøver. Jeg ble tatt ifra dem mot deres vilje da jeg var 2 år gammel. Men jeg var allerede traumatisert på den tiden. Kroppen min var full av frostskader da jeg på vinteren lå i dørterskelen i bilen vi da bodde i for en periode. Jeg lærte aldri det barn skal, nemlig å regulere følelsene mine. Fordi mine foreldre var for syke til å klarte ta vare på meg (og søskenene mine). Det å skulle lære dette i voksen alder, er fryktelig vanskelig. For følelser har jeg flyktet i fra i alle de år, de føles farlige og fremmende – og så intense og skremmende, – og jeg gjør alt jeg kan for å unngå dem. De er SÅ sterke, og jeg er livredd dem! – Like redd er jeg for glede som sinne. Følelser har jeg rømt ifra ved bruk av selvskading, spiseforstyrrelse, rus, nedvasking av hus tre ganger på nattestid, overdoser, dissosiasjon osv. Listen er uendelig lang. ALT for å unngå å føle, kjenne, være til…

Jeg jobber nå med å forholde meg til følelsene mine, kjenne etter, – ja, føle….. Det er tøft og innmari skummelt, og jeg må ta det litt om litt. For å overleve. For det tar ikke en dag eller en mnd, det kan ta år.. Men jeg har endelig fått riktig diagnose og riktig behandling, etter 15 år som «forsøkskanin» i psykiatrien. Endelig får jeg faktisk riktig og god behandling, men – jeg er sliten…
Jeg er så fryktelig sliten at jeg kun går på sparebluss. Jeg går på auto-pilot. Jeg har ikke overskudd til å være med venner, holde kontakt med alle de gode menneskene mine som jeg ønsker å ha kontakt med, jeg har ikke overskudd til å skrive blogg hver dag slik som før – derfor så sjeldent oppdateringer… Jeg har ikke kapatistet til å komme meg ut av huset utenom å nærmest bli presset til det..
Jeg forsøker så godt jeg kan å holde meg samlet – slik at jeg ikke bikker under. Men for å være helt ærlig, så er jeg totlat helt umenneskelig sliten. Jeg har ikke mer å gå på nå.. Det skal ingenting til før jeg totlat kollapser nå føles det ut som. 

Å være tre mennesker i en kropp en ufattelig slitsomt, og når de er våkne på natten så er det kanskje ikke rart man er helt utmattet når man ikke en gang får søvn… 
Jeg prøver, og jeg kjemper som faen! …… Men jeg er sliten etter 32 år med denne smerten.

Totalt utmattet…

Pic: DestinyBlue.

♥All kjærlighet fra meg, og virkelig stoooor «Shout out» til dere som også Fighter hver en forbanna dag for å klare å holde dere i live bare EN dag til.. Dere er STERKE SOM FAEN. Og jeg er stolt av dere!   

@LunaCh

BRAVE

«Out of suffering have emerged the strongest souls; the most massive characters are seared with scars
– Khalil Gibran

Jeg forstår ikke helt dette med at «vi» som sliter psykisk, eller er syk hverken psykisk eller fysisk, blir kalt: «De svakeste.» Vi er de svaksete i samfunnet.
De sier det ofte i media. «De svake i samfunnet»..
Men jeg er så absolutt ikke enig. JEG er faen ikke svak. Hadde jeg vært svak, hadde jeg ikke vært i live idag. Da hadde jeg gitt opp for lenge lenge siden. Jeg, og mange med meg, holder ut en smerte du aldri kan forsetillle deg har du ikke vært der selv, hver eneste dag, hvert ett sekund, Og å kalle oss de svakeste i samfunnet, er en skam! For det er vi så absolutt ikke. Vi er sterke. Vi er som løvetannen, den som  holder ut og tåler alt av vær og vind, uanstt hva. Vi gror og vokser, uansett hva som kommer vår vei. Og ja, det gjør vondt å være ettt løvetannbarn, så sant og vist så gjør det sabla vondt. Jeg unner ingen å kjenne og føle den smerten vi daglig bærer på.
– Det jeg der imot er glad for, er at de fleste slipper bære det. kjenne det. Føle det.

Men å si vi er svake, det er feil. Vi er sterke, som løven, som løvetannen.
Vi klarer oss, uansett hva som komme vår vei.

Vi er IKKE de svake i samfunnet. Vi er de STERKE.

  • Lunaen

To små tullinger som oss


Og du er alltid den som kommer løpende hjem til meg, når du vet jeg behøver deg.♥


– Du bryr deg ikke om hva du møter, av hverken tårer, sinne eller blod. Alt som betyr noe for deg? Er å være der for meg. 
Og du er alltid den som er den som holder rundt meg, når jeg trenger en armkrok som mest. Nei du bryr deg ikke om at klærne dine blir fulle av blod, eller genseren full av tårer med maskara. Nei, du… du bryr deg ikke om noe annet du, enn å være der for meg.

Og du er den som har meg på favoritter, på telefonen, så selv når du har på lydløs så kommer jeg igjennom. Fordi du vet jeg noen ganger trenger noen på natt. Nei du bryr deg ikke om at du selv er trøtt, du bryr deg ikke om at du må kle på deg og gå ut i kulda i mørke, fordi du vet at den sjeldne gangen jeg ringer deg på natt, så virkelig VIRKELIG behøver jeg deg.  Nei, du bryr deg kun om en ting, du… nettopp å være der for meg. 

Og du er den som ringer ambulansen, hver gang jeg behøver assistanse, og ikke er klar i tankene. Ja du er den som vet jeg da ikke klarer ta vare på meg selv. Og du bryr deg ikke om jeg nekter, at jeg ikke vil du skal ringe dem, nettopp fordi du forstår at nå er jeg totalt utenfor toleransevinduet og ikke klarer lenger tenke rasjonelt. Du ringer du, og tar støyten etterpå om jeg blir urolig.
Ja du forstår mer enn de fleste, du, – og du tåler det. Du er kun opptatt av EN ting, og det er å nettopp være der for meg.
– Du vil at jeg skal ha det best mulig i den forferdelige situasjonen jeg er i, som få andre enn deg forstår smerte-dybden av..
Du bryr deg ikke om jeg blir sint, du bryr deg ikke om jeg roper eller skriker, du bryr deg ikke og jeg gråter eller er hysterisk, – du bryr deg ikke om noe annet enn å være der for meg, til jeg kommer til meg selv igjen og klarer tenke klart igjen.

Og du er den som alltid klarer roe meg, når jeg gråter og er redd for ambulansen, redd for sykehuset, redd for kirurgene, redd for å være liten og alene. Redd for å være – til. 
– Du bryr deg ikke om alt kaoset, du bryr deg kun om å ivare ta meg når jeg ikke lenger klarer ivarta meg selv.

Og du er den som alltid tar telefonen morgenen etter, og spør hvordan det går med meg.
Og som du alltid sier: «Vi får ta den samme regla denne gangen og, da?», ja så ler vi litt. Før jeg ber om unnskyldning, og du igjen svarer som alltid før: «Du har ingenting å unnskylde, du har ikke gjort noe galt.» Og jeg ber om unnskyldning gang på gang på gang, mens jeg spør hvordan det går med deg..? Og du er alltid den som sier: «Du har ingenting å unnskylde, og det går fint med meg, jeg lurer på hvordan det går med DEG jeg? Det er jo du som har det vondt, nå.» 
Og du er den som kommer som alltid før, på morgenkaffe og sier de samme tingene som alltid før: «Du prøver så godt du kan, du kjemper en helvetes kamp hver jævla dag, kveld, natt. Du skal ikke unnskylde deg for å ha det så vondt. Skal jeg unnskylde meg for å ha det vondt, da?»

Og du er den som alltid får meg til å føle meg LITT bedre igjen, tar bort litt etter litt skyldfølelsen og skammen jeg bærer på mine skuldre  dagene etter jeg har måttet lappe kroppen min sammen igjen.. Du er den som aldri tenker på deg selv, da. Du er bare opptatt av en ting du: Å være der for meg.

Og dette er kun en av de mange mange grunnene for at jeg er så uendelig glad i deg, min kjære venn.
Takk for at du alltid er her for meg. ♥ Gjennom hver eneste storm.. så står du sterkt ved min side.

Du veit vil du ha utsikt må tåle litt vind 
Og vi to vi har stått i blåsten 
Kanskje av dumhet, men også mot og trass 
Og vi har støtt på alle tuene 
Dei sa kunne velte store lass 
Evig eies kun eit dårlig rykte 
Og ingen veit vel ka dagane vil gi 
To små tullinga som oss har vel lite å frykte 
For vi har sett det meste av det dei fleste glir forbi


#Ektevennskap

@LunaCh

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no