To små tullinger som oss


Og du er alltid den som kommer løpende hjem til meg, når du vet jeg behøver deg.♥


– Du bryr deg ikke om hva du møter, av hverken tårer, sinne eller blod. Alt som betyr noe for deg? Er å være der for meg. 
Og du er alltid den som er den som holder rundt meg, når jeg trenger en armkrok som mest. Nei du bryr deg ikke om at klærne dine blir fulle av blod, eller genseren full av tårer med maskara. Nei, du… du bryr deg ikke om noe annet du, enn å være der for meg.

Og du er den som har meg på favoritter, på telefonen, så selv når du har på lydløs så kommer jeg igjennom. Fordi du vet jeg noen ganger trenger noen på natt. Nei du bryr deg ikke om at du selv er trøtt, du bryr deg ikke om at du må kle på deg og gå ut i kulda i mørke, fordi du vet at den sjeldne gangen jeg ringer deg på natt, så virkelig VIRKELIG behøver jeg deg.  Nei, du bryr deg kun om en ting, du… nettopp å være der for meg. 

Og du er den som ringer ambulansen, hver gang jeg behøver assistanse, og ikke er klar i tankene. Ja du er den som vet jeg da ikke klarer ta vare på meg selv. Og du bryr deg ikke om jeg nekter, at jeg ikke vil du skal ringe dem, nettopp fordi du forstår at nå er jeg totalt utenfor toleransevinduet og ikke klarer lenger tenke rasjonelt. Du ringer du, og tar støyten etterpå om jeg blir urolig.
Ja du forstår mer enn de fleste, du, – og du tåler det. Du er kun opptatt av EN ting, og det er å nettopp være der for meg.
– Du vil at jeg skal ha det best mulig i den forferdelige situasjonen jeg er i, som få andre enn deg forstår smerte-dybden av..
Du bryr deg ikke om jeg blir sint, du bryr deg ikke om jeg roper eller skriker, du bryr deg ikke og jeg gråter eller er hysterisk, – du bryr deg ikke om noe annet enn å være der for meg, til jeg kommer til meg selv igjen og klarer tenke klart igjen.

Og du er den som alltid klarer roe meg, når jeg gråter og er redd for ambulansen, redd for sykehuset, redd for kirurgene, redd for å være liten og alene. Redd for å være – til. 
– Du bryr deg ikke om alt kaoset, du bryr deg kun om å ivare ta meg når jeg ikke lenger klarer ivarta meg selv.

Og du er den som alltid tar telefonen morgenen etter, og spør hvordan det går med meg.
Og som du alltid sier: «Vi får ta den samme regla denne gangen og, da?», ja så ler vi litt. Før jeg ber om unnskyldning, og du igjen svarer som alltid før: «Du har ingenting å unnskylde, du har ikke gjort noe galt.» Og jeg ber om unnskyldning gang på gang på gang, mens jeg spør hvordan det går med deg..? Og du er alltid den som sier: «Du har ingenting å unnskylde, og det går fint med meg, jeg lurer på hvordan det går med DEG jeg? Det er jo du som har det vondt, nå.» 
Og du er den som kommer som alltid før, på morgenkaffe og sier de samme tingene som alltid før: «Du prøver så godt du kan, du kjemper en helvetes kamp hver jævla dag, kveld, natt. Du skal ikke unnskylde deg for å ha det så vondt. Skal jeg unnskylde meg for å ha det vondt, da?»

Og du er den som alltid får meg til å føle meg LITT bedre igjen, tar bort litt etter litt skyldfølelsen og skammen jeg bærer på mine skuldre  dagene etter jeg har måttet lappe kroppen min sammen igjen.. Du er den som aldri tenker på deg selv, da. Du er bare opptatt av en ting du: Å være der for meg.

Og dette er kun en av de mange mange grunnene for at jeg er så uendelig glad i deg, min kjære venn.
Takk for at du alltid er her for meg. ♥ Gjennom hver eneste storm.. så står du sterkt ved min side.

Du veit vil du ha utsikt må tåle litt vind 
Og vi to vi har stått i blåsten 
Kanskje av dumhet, men også mot og trass 
Og vi har støtt på alle tuene 
Dei sa kunne velte store lass 
Evig eies kun eit dårlig rykte 
Og ingen veit vel ka dagane vil gi 
To små tullinga som oss har vel lite å frykte 
For vi har sett det meste av det dei fleste glir forbi


#Ektevennskap

@LunaCh

«Hvis sårene våre hadde ord, hva hadde de fortalt?»

♦ There are wounds that never show on the body,
that are deeper and more hurtful than anything that bleeds. ♦




Jeg kom tilfeldigvis over kronikken «Pasientene ingen vil hjelpe» på NRK YTRING for litt siden, skrivet av sykepleier Sarah Nazeem Eriksen. Jeg kjente umiddelbart på sinne, nei ikke bare sinne, jeg ble faktisk rasende forbanna! Men samtidig kjente jeg også på en lettelse over å ikke være alene om denne vonde erfaringen jeg gang på gang opp igjennom årene har måttet tålt, stått i, og kjempet med nebb og klør for HJELP. Samt kjenner jeg på en enorm fortvilelse, for når skal mennesker som selvskader få den hjelpen de sårt behøver når de er i krise, den hjelpen som de faktisk som alle andre mennesker fortjener og faktisk HAR krav på?! Når ble det greit å ekskludere en pasientgruppe fra å få hjelp i dette landet? 

Og når skal noen i psykisk helsevern som ikke er enige i at denne «behandlingen» av syke mennesker slutte å være så FEIGE og faktisk STÅ OPP og si at NOK ER NOK, «Jeg vil ikke være en del av denne umenneskelige oppførselen mot denne sårbare gruppen av mennesker lenger.» NÅR har noen tenk å gå inn i seg selv, og innse at systemet svikter og liv som kunne reddes går tapt!?

♦ Har du ikke lest kronikken ennå, anbefaler jeg deg å lese den HER: Pasientene ingen vil hjelpe

Jeg ble forbanna. Og jeg ER forbanna! For jeg forstod nok en gang at det IKKE har blitt det døyt bedre på disse 13 siste årene siden jeg selv først gang måtte som 15 åring få sydd mine selvpåførte skader, og det skremmer meg at vi ikke i 2017 har kommet lenger enn dette! For det er en ukulturen som befinner seg overalt i psykisk helsevern rundt denne pasientgruppen, og den MÅ tas tak i!
– Du som ansatt skal «overse pasienter som selvskader», «du skal ikke gi oppmerskomhet til slik type adferd», 
og dette er ikke kun på EN avdeling ETT sted i landet, men på så altfor altfor mange døgn-avdelinger rundt om i hele landet. Dette vet jeg av personlig erfaring fra flere steder hvor jeg selv har vært innlagt på døgn-avdelinger flere steder i landet, og fordi andre jeg kjenner som sliter med samme problematikk sier de også opplever både krenkelser, lite og ingen forståelse, og heller ingen som lærer mennesker som sliter med denne type overlevelses-mekanisme en mer konstruktiv måte å takle livet på. Man kan ikke bare forvente at en som skader seg selv bare «slutter» av seg selv. Man trenger hjelp å bli bedre av en avhengighet, men dessverre møter vi som sliter med SS mye motstand når vi ber om hjelp..

Det er ikke få ganger pasienter med symptomet (LES: SYMPTOM) selvskading blir enten:

A: Kastet ut av avdelingen om hun/han har skadet seg selv PÅ avdelingen, til tross for at grunnen for innleggelse var jo nettopp fordi fare for alvorlig selvskade var tilstede. (Ja, forstå det den som vil.)  Du blir rett og slett kastet ut av samme grunn som du kom inn for.
B: Blir kjørt fra legevakt eller sykehus i ambulanse/politibil med papirer fra lege/kirurg om at det er fare for liv og helse. Kommer frem til akutt psykiatrisk døgnenhet, samtalen med vakthavende lege er kort, og pasienten blir sendt hjem uten hjelp. (Til tross for sykehusets lege/kirurg mener døgn-opphold er livsnødvendig!) 


♦ I DON’T WANT YOU TO SAVE ME.
I WANT YOU TO STAND BY MY SIDE AS I LEARN TO SAVE MYSELF.♦

 

I kronikken står det følgende:
«Som sykepleier trodde jeg at jeg var en del av et helsevesen som tok godt vare på mennesker, enten de hadde fysiske eller psykiske behov. Det tror jeg ikke lenger. Behandlingen av selvskading skremte meg. Jeg ville vite mer. Så jeg undersøkte, og fant ut at dette ikke bare var min erfaring.
Sliter du med selvskading og er suicidal, er det ingen som vil ha deg. Du er et problem for personalet.»


Jeg har mistet helt troen på psykiatrien.
 Det sier jeg med tungt hjerte. Jeg har innsett for lenge siden at jeg aldri kommer til å bli møtt med hverken forståelse for mine utfordringer, mine symptom er for dem alltid en unnskyldning for å ikke gi meg hjelp, og min lidelse er for kompleks får jeg ofte høre. Jeg har innsett at å bli møtt med empati og medmenneskelighet er en sjeldenhet viss du er innlagt med denne type problematikk, og jeg har innsett at å be om hjelp når jeg trenger det er det ikke lenger noe poeng i, for jeg blir ikke hørt likevel.
Det jeg der imot opplever, er at mennesker UTEN utdanning, uten å være en del av dette systemet, er der imot til STOR hjelp! Når ufaglærte mennesker forstår mer enn en psykiater og psykolog med mange mange års skolegang, ja det er en temmelig absurd OG skremmende erfaring.

HUSK: Selvskading er kun ett symptom på at noe er galt, og hjelper man ikke menneske med den bakenforliggende grunnen for selvskadingen, som ofte er alvorlige traumer, vil denne destruktive adferden opprettholdes. – SÅ enkelt, men tydelig SÅ vanskelig å forstå for mennesker i helsevesenet.

– Lunaen – ♥

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no