La oss snakke om Angst.

La oss snakke om Angst. Og da mener jeg ANGST. Ikke den «angst»-typen folk kaster rundt seg som f.eks: «Åååå, jeg får helt angst av slike dårlige tomater!» Eller denne «angsten» folk får for lang kø til baren for å kjøpe seg øl, som går over så raskt som de er fremme og øllen er kjøpt og de kan danse og feste videre. Nei, ikke den type «angst», jeg vil snakke om den angsten som ødelegger dagene dine, den som river deg i stykker på innsiden, den som gjør at du kryper inn i hiet ditt og trekker dynen over hode og holder hendene på magen for å gjøre pusteøvelsene du har lært for å unngå å hyperventilere igjen, – ja, det er akkurat den angsten jeg vil snakke om.

Det finnes mange typer angst. Når man har complexPTSD eller PTSD så er det litt annerledes. For de fleste har angst for ting som mest trolig aldri vil skje, ting som KAN muligens skje, – men det er ikke realiteten med angst relatert til traumer. For der har du  faktisk angst for det som faktisk HAR skjedd, – og ikke det som KAN skje. Det er en stor forskjell.

Angst er noe jeg går rundt med 24 timer i døgnet. Ja, faktisk når jeg sover har jeg angst også. Det er 24 timer i døgnet 7 dager i uken, og den er altoppslukende. Til tross for så forsøker jeg å annerkjenne at «Ok, du er der, men jeg må likevel forsøke stå opp idag og gjøre det jeg har satt meg som mål». Det være å vaske klær eller gå meg en tur. Dusje, handle etc. Jeg har ikke valgt å hverken få eller ha angst, men jeg kan velge å forsøke leve med den litt ved siden av meg. – Noe jeg daglig gjør, om ikke hadde jeg ikke kunnet være sammen med andre mennesker f.eks. SÅ sliten og utmattende er det faktisk å konstant kjenne på angst. Den kunne tatt over hele hverdagen min og livet mitt hadde jeg latt den, men jeg forsøker som sagt å leve MED den. Så godt det lar seg gjøre. For den forsvinner ikke, uansett hvor mye jeg ønsker og vil det, den kommer alltid til å være en del av den jeg er og en del av mitt liv. Og det har jeg akseptert.

Jeg kan ikke huske en dag uten å kjenne på angst og indre uro. Det er så altfor lenge siden at jeg rett og slett vet ikke hvordan det er eller ville vært. Det eneste jeg tror er at jeg hadde hatt mer energi og krefter til å gjøre ting, og at jeg mest trolig ville vært mer effektiv i det jeg har satt for meg.
For angst krever enormt med krefter og energi, og derfor må jeg porsjonere ALT jeg gjør i hverdagen, og da mener jeg den minste ting som å dusje, smøre en brødskive, pusse tenna osv.
Å ha besøk er også svært krevende, spesielt på dager da jeg kjenner jeg ikke har overskudd til det. Og det er vell derfor jeg har innsett at å ha besøk er noe jeg må gjøre på en bestemt måte.
Jeg kan nemlig i dårlig perioder ikke ha TO mennesker her samtidig. Det må være bare MEG og en til. Nettopp fordi viss ikke klarer jeg overhode ikke å følge med i samtalene, klarer ikke å konsentrere meg, og ofte hører jeg til slutt ikke hva noen sier fordi jeg blir så tappet – og da skifter jeg ofte. Fordi jeg har ikke krefter igjen, – det blir i bilde som en bil som går tom for bensin/diesel, – den stopper. Den går ikke lenger.

Jeg må i perioder ta hensyn jeg absolutt ikke ønsker, men jeg vet jeg. Før sleit jeg fryktelig med det og nesten nektet å gjøre det – presset meg selv for hardt, og da gikk jeg jo rett i bakken. Trynet så jævelig!
Nå har jeg blitt mye flinkere til å si ifra og si «Nei» uten dårlig samvittighet. For det handler faktisk om å skulle overleve, klare hverdagen, stå i den – som meg. Angst er ofte et tegn på at man har levd med for mye stress og belastninger over lang tid. Det er en av de mest vanlige psykiske helseplagene i Norges land, hele 30 prosent av befolkningen får en eller annen angstlidelse i løpet av livet. Og DET er mange..
Her er en liste jeg har funnet over de ulike typer ANGST. For angst er ikke «bare»angst. Det er mange ulike typer angstlidelser, og man kan ha både en og to og tre på samme tid. Det har nemlig jeg. Panikkangst, Generalisert angst, og angst relatert til Complex-PTSD.

Forskjellige typer angst

  • Sosial angst betyr at man føler ubehag eller angst i møte med andre mennesker. Det kan også være at man har angst bare i møte med bestemte grupper mennesker eller i bestemte situasjoner.
  • Spesifikke fobier betyr at man for eksempel er redd for edderkopper, å fly, fugler eller store høyder. Redselen er så sterk at man anstrenger seg for å unngå det som skaper redsel og man kan bli hemmet i sitt daglige liv.
  • Panikkangst betyr at man får hjertebank og svette. Mange blir redd for å besvime, bli kvalt eller dø. Redselen for nye anfall kan gjøre at man isolerer seg hjemme.
  • Agorafobi betyr at man er redd for å forlate hjemmet og bevege seg ut på områder som man oppfatter som usikre, særlig åpne plasser og steder med mange mennesker.
  • Generalisert angstlidelse betyr overdrevne bekymringer for dagligdagse hendelser. I tillegg har man ofte mye muskelspenninger og indre uro.
  • Tvangslidelse innebærer at man får uvelkomne og ubehagelige tanker eller bilder i hodet. Ritualer eller tvangshandlinger brukes for å jage bort tankene og bildene. Mange kjenner skam knyttet til tvangstankene.
  • Posttraumatisk stresslidelse oppstår som en reaksjon på en psykisk smertefull hendelse eller mange belastninger over lengre tid. «Flashbacks» eller mareritt hvor man gjenopplever det vonde er vanlig, unngåelse av stedet opplevelsen foregikk likeså. Andre symptomer er anspenthet, skvettenhet, sinne og søvnproblemer.
  • Hypokondri er overdreven helseangst eller sykdomsangst. Kjennetegn er vedvarende opptatthet av at man kan ha alvorlige kroppslige (somatiske) sykdommer.

Hentet fra brosjyren Fakta om angst, utgitt av Rådet for psykisk helse i 2015, med støtte fra Extrastiftelsen.


Hver eneste dag er jeg i konstant beredskap. Se for deg at du har en sint, ja en illsint løve rett forann deg som står klar til å angripe deg, – du vet bare ikke når den angriper. Og du har ingen steder å rømme, for rett bak deg? Der står det en tiger, en illsint tiger som også er klar til å angripe deg. Så du står der, lammet av skrekk, og klarer ikke gjøre noenting. Dette er min hverdag stort sett, jeg har en sint løve foran meg og en sint tiger bak meg. Det er vanskelig å tenke klart, tenker rasjonelt, vanskelig å være alene, vanskelig å være sammen med noen, vanskelig å puste og vanskelig å prate, noen ganger må man bare  holde fokus på å få til å puste.

Jeg har akseptert at angst vil være en del av livet mitt, og jeg har akseptert at den er en del av Luna. Det tror jeg er noe av det viktigste man kan gjøre, å akseptere den. For da blir den ikke like altoppslukende som den først var. Man har gode dager, og man har dårligere dager. Da er det viktig å utnytte de gode til det fulle, så du har noe å tenke på og gripe fast i når de dårlige dagene kommer..

@Lunach

Er jeg virkelig så forkastelig og ekkel?

Er jeg virkelig så forkastelig og ekkel som DU får meg til å føle meg?

 

Sommer, sol, varme. ☀ Måleren utenfor inngangsdøren min viser 29 grader idag og jeg kaster av meg genseren, tar på meg en singlett og en knebukse, – slik som de fleste andre gjør i denne varmen. Ja, slik som du gjør.

Men likevel er det ikke alle som mener jeg, som har skadet meg selv i mange år, som har laget merker, mange små og store arr på kroppen min, – ja mange mener jeg ikke har like rettigheter til å kle meg etter været som andre mennesker har.. Dømmende blikk som sier ALT du med dine fordommer synest og tenker om meg og «andre som meg».

DU som sender meg blikk fulle av fordommer blir kastet mot meg nesten hver eneste gang jeg er på butikken og handler, eller på kafé med venner. Gamle holdninger og feilinformasjon blant befolkningen er det DU tenker der du står å får meg til å føle meg som en liten dritt, «Oppmerksomhets syk», «Hun har nok bare på seg den kortermede genseren for å vise frem arrene» ol. Ja det er det DU ser, og tenker, mens du ryner på nesen og gir meg «blikket», ja akkurat det blikket som sier at jeg burde skamme meg, – fra en hlt ukjent, ja du som ikke kjenner hverken meg eller grunnen for hvorfor jeg har denne kroppen/huden som jeg (dessverre) må bo i for resten av mitt liv, ja du har allerede gjort opp dine tanker om meg og «slike som meg». Du mener nok jeg burde ta på meg klær som egner seg best med en kropp som min….

For det er oss, sebra-jentene, som årlig på denne tiden av året diskuterer, tenker, grubler og spør:
«Kan jeg gå ut slik?

«Syns det altfor godt i dette, burde jeg skifte før vi går?»
«Ser jeg stygg ut? eller: «Skammer du deg ved å bli sett sammen med meg..?»
Venner som årlig må betrygge meg om at de ikke bryr seg, de tenker ikke over det en gang. Det er arr som viser at jeg har overlevd, og at jeg har kjempet meg igjennom en hel god del ubeskrivelig smerte få aner omfanget av.

#Selvskade er en uhensiktsmessig måte å håndtere uholdbare og uutholdelige følelser/tanker, samt belastende livshendelser som sprenger vår hjerne-kapasitet til å tenke rasjonelt og klart.

DU vet ikke hva jeg, og mine sebra-søstre og brødre har opplevd, overlevd og gjennomgått. DU aner ikke hvorfor vi ser ut som vi gjør, og hvorfor vi har tydd til så ekstreme løsninger som det faktisk er å gå til angrep på sin egen kropp. DU som dømmer, gir stygge blikk, hvisker til venninnene dine og peiker på oss, ja du som tenker og/eller  kommer bort til meg og sier: «Du burde ta hensyn til oss rundt, kle på deg så vi slipper se de ekle arrene dine!» Ja dette er til deg. Du som mener jeg ikke har like rettigheter til å kle meg i t-skjorte eller en fin topp på en varm sommerdag. Du som mener jeg burde dekke meg til for å skåne deg fordi du syns jeg er ekkel. Ja dette er til deg, du som har dømt meg nedenfra til nord uten en gang å vite hvem jeg er.

Du ser kun arrene, du. Overfladisk, tenker jeg.
Tenker du ikke over hvor inderlig mye smerte som ligger bak, ja i hver en hvit og hver en lilla strek jeg bærer på min kropp? Tenker du ikke over at jeg mest trolig har opplevd nok mennesker som har vært slemme og dømmende mot meg? Tenker du ikke over at jeg har vært syk? Tenker du ikke over at vi har like rettigheter jeg og du? Tenker du ikke over at dette er noe jeg har skammet meg/skammer meg nok over fra før av, uten at du behøver trykke meg enda lenger ned? Tenker du ikke over at det kun er arr, det er kun en kropp.. Kanskje er huden min annerledes enn din, men det betyr vell ikke at du har rett til å tråkke på meg av den grunn..?

Vi er mer enn kroppen vår og huden vår. Det er ett skall. Viss du møter noen med arr på kroppen i sommervarmen, smil heller til vedkommende istedet for å gi stygge blikk eller hånlige kommentarer – for vit at de fleste som har skadet seg selv har hatt det mer enn tøft nok fra før i livet, og behøver mer enn noen å møte forståelse og aksept i samfunnet, og ikke fordommer og avsky.
Tenk om det var deg i den situasjonen…. Hvordan hadde DU ønsket å bli behandlet?

@LunaCh

My safe place..

Dette er soverommet mitt. Eller rettere sagt, vårt. Det er rommet jeg føler er «My safe place».. Der kan jeg ligge i sengen å se på stjernehimmelen som lyser opp så fint i taket, la kroppen få hvile litt med bamser i armkroken..
Der kan jeg være liten skjør og sårbar.. Få hvile fra den sterke «meg» som kjemper seg gjennom hver en dag for å holde hode over vann. Der kan jeg ta en pause, og bare være.. 

Lyst.. varmt.. lyslenker i hvert hjørne.. Gardiner med stjerner på som er helt lystette, en gave fra bonusmamma fra barne-avdelingen på Princess, (viss jeg ikke husker feil..) En rosa myk baby-teddybjørn har jeg også fått, som er sprayet med parfymen bonusmamma bruker, – det skaper ro og trygghet når vi er redde på kveld og natt.♥ Plakater jeg har printet ut med motiverende sitater, i duse rolige farger.. (du kan finne de ved å trykke på linker her: Hellen Stillufsen
Jeg har printet de ut selv på A3 ak..

Å være liten er vi vell alle iblant. Noen mer og oftere enn andre.. Noen er små barn i voksne kroppen hele tiden. Og det er også greit. Vi er alle forskjellige, hva. Det kan være fryktelig vondt inni mellom, men man må gjøre det beste ut av det likevel. Og vi er tre stykker her som trenger ett slik rom.. Ett trygt rolig sted å trekke oss tilbake når verden blir for stor og skummel, for overveldende og for utrygg. – Jeg er ett barn i en voksen kropp. Og gjør så godt jeg kan. Det gjør vondt ofte, men det er også store gleder! Som denne vakre tingen her, det er en lampe jeg fikk i julegave, så jeg kan ligge å se stjernehimmelen i taket når jeg skal legge meg for natten. En stoooor glede for oss alle tre.. En trygghet når den viser seg noe så vakkert som en stjernehimmel i taket når jeg er som mest redd og sliten av nok en lang dag…

– Det er en vakker verden vi lever i, men også en svært smertefull en. Og det er vell slik livet er, for oss alle.. Noen sliter og får mer motbør enn andre, men vi alle har vårt. Noe mer forståelig enn annet, som å føle seg som ett barn og ER ett barn i følelselivet og i behovene, – det er ikke så lett å forstå seg på som ett brukket ben med gips hva..? Men så er det bare slik realiteten er, likevel, for noen. Vi forblir barn, vi stagnerer på ett tidspunkt i livet, og så må vi bare prøver så godt vi kan likevel å følge veien videre.. En voksen kropp, men ett barn innvendig. Tungt å bære så mange masker gjennom hverdagen.. Så godt å da kunne ha ett sted hvor jeg bare kan hvile, og være «meg» uten alle disse voksne maskene jeg putter på meg hver eneste dag..

Så er du som meg, ett barn i en voksen kropp. Skap ditt trygge rede. Lag det så trygt og koselig som du bare kan. Ha på gjerne denne 2 timers lange beroligende baby-musikken når du skal legge deg.
Det er lov å være liten, og det er ikke noe å skamme seg over – selv om jeg vet om flere som har det akkurat som meg, og skammer seg nesten ihjel. Men det er ikke noe du kan noe for, det er bare slik det ble når livet førte slik med deg.. Normale reaksjoner på unormale hendelser, har jeg lært.. Så jeg forsøker å legge fra meg skammen jeg har bært på, og heller valgt å være åpen med de rundt meg. Heldigvis blitt møtt med stor forståelse og enormt med trygging, kos, kjærlighet, varme, – omsorg i fleng. ♥

Ta vare på deg.
Og ta vare på det lille barnet i deg. ♥

 


@LunaCh♥

♦ Follow me if you want:
FB: Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

Straffet av helsepersonell, fordi jeg straffet meg selv. #Selvskading

NB: Advarer mot sterke bilder!
TW!

Ensomheten jeg følte på da jeg var innlagt på samtlige avdelinger opp igjennom årene er den desidert verste ensomheten jeg noensinne har kjent på, og jeg tror aldri jeg kan være i nærheten av å føle på en slik enorm smerte som jeg den gang gjorde. Ja da jeg satt helt mutters alene i vinduskarmen på avdelingen(e) med mine indre demoner som herjet både i hode og kropp. Jeg satt der alene, og hørte latter og glede fra stuen hvor de alle var samlet for å se film og spise gåtteri og kose seg sammen, men der satt jeg alene.. Av den basale grunn at jeg ble ekskludert ifra felleskapet grunnet selvskade-episode. 3 dagers karantene om å holde rommet fikk jeg, det var konsekvensen av min måte å regulere følelser på, den eneste måten jeg kunne og visste om.. Min måte å straffe meg selv på, min måte å gjøre meg fortjent til noe som var hyggelig eller bra for meg, eller rett å slett få fri og en pause fra en så dyp smerte at jeg ikke holdt ut å kjenne på den mer. Ja, av den grunn, ble jeg isolert og overlatt til meg selv i flere døgn i strekk. Jeg ble straffet fordi jeg straffet meg selv.



(Bilde over er låret mitt. Sårene stelte jeg selv hver eneste dag for å passe på at jeg ikke fikk infeksjon. Bilde er fra den gang jeg var innlagt på BET. Basal eksponerings terapi, Vestre Viken.
Legen valgte å sy meg, selv om han ikke hadde hverken kompetansen til å sy så dype sår, ei heller hadde han riktig utstyr. Han sendte meg likevel ikke videre til kirurgisk avdeling i Drammen, noe han selvsagt burde og skulle ha gjort. Han valgte heller å ringe dit for å få veiledning hvordan sy meg sammen uten tråd til å sy innvendige sting, noe som absolutt var nødvendig og en av grunnene til at han ringte
. – Det resulterte i at jeg knapt klarte gå på fire-fem dager i etterkant, da han sydde meg sammen stramt at smertene nærmest var uutholdelige da bedøvelsen gikk ut… Men det var ikke så viktig, eller hva..? Vi fortjener jo ikke bedre behandling, sant?)

Jeg kjenner inni mellom på at den uretten mange i helsevesenet har gjort og smerten de har påført både meg og så altfor mange i lignende situasjon som meg, både fysisk og psykisk, – noen ganger er så ubeskrivelig vond å bære på og leve med.. Så vond at den ikke er til å bære, i alle fall ikke alene.
For, det er bare ikke greit å gjøre andre mennesker vondt med viten og vilje, for så å skylde på uvitenhet! Noe som har blitt meg fortalt nok ganger opp igjennom årene for å forklare og ikke minst forsvare hvorfor noen leger behandler oss som ugress på denne jord, som møkka under skoen deres! Ja de legene som syr oss uten bedøvelse og ærlig og direkte forteller oss at vi rett og slett ikke fortjener bedre, at vi må jo tåle såpass? At vi liker jo dette, hva?! Ja de legene som skjeller oss ut etter noter, helt uten grunnlag for å oppføre seg på denne måten, da vi hverken har gjort dem noe eller sagt ett eneste ord. Det er bare ikke greit å krenke og håne andre mennesker, le av dem for så å overlate dem til seg selv. Det er bare ikke greit, selv om man ikke evner å sette seg inn i andres livs-situasjon, nei det er for faen meg ikke greit! Om man er psykiater eller om man er snekker, så skal man da for faen være ett medmenneske og oppføre seg deretter! Det er bare ikke greit å tråkke på noen som allerede ligger nede! – Selv om man ikke forstår grunnen til hvorfor noen mennesker går til så ekstreme løsninger som å fysisk gå til angrep på seg selv, så kan man i det minste gjøre jobben sin med verdighet og medmenneskelighet, og ikke sette seg selv til dommer i andres liv! Er det EN ting jeg vet for sikkert i dette livet, så er det i alle fall den sannhet at vi klarer FINT å straffe oss selv, vi trenger så absolutt ikke hjelp til det.

er jeg heldigvis omringet av mennesker jeg kan snakke med når verden stormer som verst, og som forstår meg og symptomene mine. Jeg er så ubeskrivelig heldig som har en fastlege som forstår meg på dybde nivå, som jeg kan prate med og som behandler meg med verdighet og likeverd, med respekt og empati. Som alltid sier: «Uff, når eg las at du hadde vært å sydd igjen tenkte eg med en gang: «NÅ har hun hatt det fryktelig vondt…» Og jeg er også så heldig å ha en behandler på poliklinikken nå som følger meg tett opp, som gjør alt hun kan for at jeg skal lære meg mer hensiktsmessige mestringsmetoder, for sannheten er at selvskading er ikke hensiktsmessig i lengden. Det lindrer kanskje der og da, men det hjelper ikke i lengden, og det kan og får noen ganger store konsekvenser i etterkant.

Selvskading er ett symptom som kan være svært alvorlig og livstruende. Det er avhengighetsskapende på lik linje med andre avhengigheter, som for eksempel alkohol og narkotika. Selvskading kan være alt ifra å dunke hode i veggen, rispe seg på armene, plukke ut sitt eget hår, men det kan også være så alvorlige skader at man behøver akutt hjelp fra ambulanse og sykehus.
Selvskading kan være så alvorlig at noen må haste-operere grunnet blodårer som er kuttet over, eller tredje-grads brannskader slik at hudtransplantasjon er en absolutt nødvendighet.
Dette vet jeg, fordi jeg selv er en av de som har behøvd akutt nødvendig helsehjelp flere ganger enn jeg kan telle opp igjennom årene, og jeg kjenner dessverre altfor  mange i samme situasjon.
Selvskading er ett voksende samfunns- problem, det er flere og flere som selvskader, og det er altfor lite og nesten ingen behandling eller hjelp å få for dette symptomet. Det er altfor lite og nesten ingen kompetanse om selvskade, og mange som selvskader møter dessverre fremdeles i 2018 både fordommer og lite forståelse generelt i helsevesenet.

Hvordan rettferdiggjøre handlinger som ikke kan rettferdiggjøres?
Handlinger av helsepersonell, som er der for å hjelpe, men i stedet har laget arr på sjelen vår som aldri ville vært der om de faktisk hadde visst hvordan behandle denne type symptom.
Konsekvensene. Konsekvensene av denne type «behandling» som utføres av enkelte leger/kirurger/psykiatere er langt mer alvorlige enn man ved første øyekast skulle tro. Noen ganger er de like alvorlige som en dødsdom.
– For når alvorlighetsgraden av skadene er livstruende, er det trist men også svært alvorlig at mange mennesker som selvskader vegrer seg og/eller unnlater å ringe etter hjelp fra legevakt eller ambulanse, grunnet svært dårlige erfaringer fra tidligere møter ved legevakt/sykehus.

Det er viktig at man tenker over at det alltid, ALLTID, er en grunn for hvorfor ett menneske tyr til noe så alvorlig som å fysisk gå til angrep på sin egen kropp med skarpe gjennstander. Det er ALLTID en grunn, og om helsepersonell faktisk hadde pratet med oss, i stedet for å straffe, krenke og håne oss, men faktisk hadde våget å spurt oss direkte hvorfor vi gjør oss selv så vondt? Ja da hadde de nok fått ett svar mange ville gråte blod over.. For de aller fleste som selvskader har alvorlig traumer i bagasjen, og det siste ett traumatisert menneske behøver er å bli behandlet så respektløst og umenneskelig som mange har gjort og fremdeles gjør den dag idag.
Dette gjelder både legevakt, kirurgisk avdeling, ortopedisk avdeling, akutt psykiatrisk avdeling, DPS, Spseial enheter. Det er ikke kun ett sted i landet hvor dette er daglig praksis og behandling av mennesker, dette er ett utbredt problem overalt i Norges land. 
Det har blitt bedre, men det er ennå en lang vei å gå.

@Lunach

Mine tanker om å leve med en dissosiativ identitetsforstyrrelse..


Hva om du hver kveld når du la deg i sengen for å få en god natts søvn, visste du kanskje ikke våknet opp neste dag? Hva om du hver eneste dag visste du mulig ville våkne opp med store livstruende skader på kroppen din, uten å vite hva som hadde skjedd?

Hva om du i perioder ikke kunne hatt barberhøvelen din i dusjen, ikke vannglass i kjøkkenskapet og alle snorer på bukser og gensere måtte fjernes, – for å beskytte deg selv mot deg selv. Hvordan hadde du levd livet ditt? Hadde du kjent på dødsangst hver eneste kveld, og være fryktelig redd for å være og sove alene? Eller hadde du klart å tenke: «Jaja, vi får bare håpe på det beste..»


Dette er nemlig livet mitt. I 10 år har jeg hatt det slik.
 Hver eneste dag, 24/7. Og jeg er heller ikke den eneste som har det slik, vi er mange som har en dissosiativ identitetsforstyrrelse. Vi lever daglig med en indre uro og kontunierlig angst, og det er kanskje ikke så rart. Det er tross alt livet vårt det er snakk om. I perioder tenker jeg ikke så mye over det, klarer skue de vonde tankene og frykten til side, men i dårlige perioder klarer jeg ikke det, og angsten er altoppslukende og frykten sitter som støpt fast. Reddselen for å være alene på kveld/natt gjør ofte at jeg skifter, fordi jeg tenker meg så redd at jeg ikke makter være i min egen kropp. Frykten for å ikke være i live neste dag er ofte relativ tung å bære, og det er så vanskelige å skrive og snakke om, fordi det er så lagt ifra virkeligheten til de aller fleste, derfor så innmari vanskelig for andre å forstå også.


Jeg har ikke annet enn plastglass i skapet nå, og har ikke hatt min egen barberhøvel i leiligheten min på over ett år nå. Jeg må be min bestevenn og nabo om å ta den med når jeg skal dusje viss jeg vil shave leggene. Jeg må be han sitte i stuen å vente til jeg er ferdig å dusje slik at han kan ta den med seg hjem igjen til seg selv. Jeg har måttet fjerne alle snorer fra bukser og gensere, for å vite jeg ikke blir kvelt om natten – av meg selv. Med mine egne hender. Helt uten at jeg er klar over at jeg gjør det.

Velkommen inn i mitt liv. Som jeg lever og overlever så godt som jeg klarer og makter.

I disse periodene det er så ille at jeg nesten må overbeskytte meg selv – mot meg selv, så er det ekstremt tungt å stå i det. Og helt umulig alene. Da er bare det å stå opp om morgenen en utfordring. Det å gripe dagen er temmelig umulig, og å tenke positivt er vell den verste setningen jeg kan høre akkurat nå. For vi er tre personligheter i en og samme kropp, og når en av delen er suicidale og sier hun ikke orker mer, er sliten av livet, forstår ikke hvorfor ikke hun kan få dø og vi andre leve videre, ja da er det ikke enkelt å «tenke positivt» når angsten for å ikke være i livet neste dag er din aller største bekymring… – Det er forferdelig tøft, både for meg selv og for de rundt meg som forsøker etter beste evne å hjelpe oss.

Det er nesten ubeskrivelig å skrive, eller si, hvordan det føles. Denne uroen som river i hele meg og som gjør at alle hverdags-oppgaver føles tyngre og tyngre for hver dag som går. Det er ikke kun JEG som må behandles, bli sett og hørt. Og det er nok vanskelig å forstå og sette seg inn i noe som er så komplekst som dette, og sikkert uvirkelig for de fleste mennesker at det faktisk er mulig å splitte seg selv opp så til de grader, når man ikke har sett det med egne øyne. Men dette er faktisk den helt reelle realiteten og virkeligheten til veldig mange mennesker.
Det er ikke få ganger jeg ikke har kunnet gjøre rede for meg. Jeg har våknet opp i en dam hvor jeg hadde ligget i isvann i mange timer på vinterstid før de fant meg, og jeg ble så forfrossen at de bar meg tilbake til avd i hendene sine og jeg var sengeliggende i mange dager i etterkant. Jeg har våknet opp i skogen uten å huske jeg har forlatt avdelingen jeg da var innlagt på, og 8 timer var som ett sort mørkt hull i hukommelsen min. Jeg har våknet opp i en stol på legekontoret, og fikk høre at jeg hadde kuttet meg inne på øyet, jeg har våknet utallige ganger på intensiv avd grunnet overdoser jeg ikke husker å ha tatt, eller svelgt skarpe gjenstander og måtte gjennom operasjoner for å hente dem ut av magesekken min.
Jeg har hoppet flere ganger fra broer, uten å vite jeg har gjort det og tilfeldig forbipasserende har reddet meg fra å drukne. Jeg har, som min fastlege har sagt opptil flere ganger, «du må ha en skytsengel som passer på deg». For egentlig er sannheten den at jeg ikke skulle vært i livet idag. Jeg har vært heldig til nå, og det er jeg ubeskrivelig takknemlig for. For hvert år jeg blir eldre, føler jeg meg ekstremt heldig som fremdeles får lov å leve, – for livet er så absolutt ingen selvfølge, hverken for meg eller deg. 

Jeg vet ikke om jeg våkner imorgen tidlig, når jeg legger hode på puten ikveld og lukker øynene. Alt jeg kan gjøre er å håpe.

@LunaCh

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no