SelfCare. Hva inngår det egentlig å «ta vare på seg selv»?


-DestinyBlue – Self Care-

Self Care. Altså, selvpleie, selvhjelp, ta vare på seg selv. Hva inngår det egentlig å ta vare på seg selv? Jeg tror det er veldig forskjellig fra menneske til menneske, og at livssitusjonen er en stor del av hva det innebærer for akkurat DEG. Jeg leser disse toppbloggerne som sier «Self Care» når de f.eks er hos frisøren, får manikyr eller ansiktsbehandling. Spa-opphold eller hotell-weekend osv. Men slik er det ikke for alle. Og jeg tror heller ikke det er «malen» for majoriteten i befolkningen.

For meg er det å ta vare på meg selv noe jeg hele tiden må jobbe med. Det er noe jeg aldri har vært særlig flink til, ei heller prioritert.Mest fordi jeg trodde ikke jeg fortjente det, fortjente å ha det bra. Jeg har vell aldri tenkt så mye over hva JEG må gjøre for å ta best mulig vare på meg selv heller. Dessverre har jeg måttet innse at en stor del av det å ta vare på meg selv, inngår mye i det at jeg faktisk må bruke ordet «Nei» svært ofte.
Det ordet har jeg alltid slitt med å bruke og nærmest aldri brukt, før de siste to årene. Da forandret jeg meg med en helomvendig, rett og slett. Jeg begynte å sette grenser, og kjenne etter hvilke behov JEG har. – For jeg har innsett at en del av det å ta vare på meg selv og min egen helse, betyr at jeg ofte må si «Nei». Nei til besøk, nei til å dra på besøk. Nei til å bli med på fest, nei til både 30 årslag, brylluper og dåper. Jeg må ofte si nei til ting jeg så inderlig har lyst å bli med på, men jeg på grunn av helsen min. Der har jeg ingen valg. Tar jeg ikke vare på meg selv – klarer jeg heller ikke være tilstede for andre. Det har blitt enklere å si nei nå enn i begynnelsen. Men det er fortsatt ikke noe jeg med glede gjør, og det er fremdeles vanskelig noen ganger synest jeg. Den dårlige samvittigheten gjør ofte at jeg sier Ja når jeg vet og kjenner jeg burde ha sagt nei.

Enkelt sagt og forklart: Jeg er tre personligheter i EN kropp. EN kropp skal bruker kreftene og energien til TRE personer. Og det er da kanskje ikke så rart at jeg som regel går på sparebluss. På autopilot.. 
Jeg har på toppen av det hele også kronisk og kontinueerlig uro i kroppen grunnet angst, som også medfører både psykiske OG fysiske symptomer, som krever virkelig sitt. Når jeg prater med noen, så kan det godt være at jeg har to samtaler på en gang uten at noen vet. – Fordi jeg hører stemmer periodevis. Det har jeg gjort siden jeg var 17 år, og det har jeg vell også skrivet endel om før for dere som har fulgt meg lenge.

Når du skal ha en diskusjon i hode om du skal få tillatelse til å spise middag idag eller ikke, dere krangler, samtidig som du sitter å snakker med venninnen/kompisen din om festen du kanskje kan klare å være med på til helgen OM du er i form den dagen, vell- det sier sitt. – Man blir fort sliten, fort tappet, og dessverre blir jeg ofte sengeliggende resten av dagen.
– Det er komplekst. Jeg vet. Det er livet mitt.


-Destiny blue – I´m Complicated-

For meg er det å ta vare på meg selv så enkelt og så vanskelig, som å sette grenser – ikke bare ovenfor andre, men aller mest meg selv. Jeg presser meg selv som regel for hardt, fordi jeg VIL så gjerne. Fordi jeg ønsker å delta på ting, være sammen, ja, LEVE livet.
– Men det straffer seg ofte, og veldig hardt. Og jeg har innsett den siste tiden at det virkelig ikke er verdt det.. Det er ikke verdt det når jeg blir så dårlig i mange uker i etterkant fordi jeg valgte å være sosial når jeg egentlig ikke hadde krefter eller energi til det. Da er det best å vente til jeg kjenner at: «IDAG er jeg i form til XX»

Å ha komplexPTSD og dissosiasjon, krever enormt med energi. Det er ikke en dag jeg føler jeg har overskudd. Jeg er som regel tappet for krefter før klokken slår 12.00 på formiddag. Da er batteriet dødt ut. Men likevel så må man komme seg igjennom dagen og være tilstedet, noen ting man bare gjøre uansett.
For å ta ett eksempel. Torsdag hadde jeg ett møte ang BPA, selv om jeg visste jeg ikke var i form til det, og at jeg ikke kom til å tåle det særlig heller. 
Men jeg hadde allerede avlyst det EN gang (i forrige uke da jeg var sengeliggende), og nå som «alle» skal ut i ferie var det viktig å få unnagjort dette møtet. Jeg visste allerede kvelden før at dagen etter møte derfor ikke kom til å bli til annet enn å overleve. Holde ut. Forsøke holde meg «her og nå», holde meg «samlet og hel», kanskje klare å holde meg opptatt med å lese litt, se en dokumentar på nettflix, skrive blogg, osv. Forsøke stenge verden ute og bare PUSTE. For akkurat nå er jeg i en periode hvor jeg er mektig utmattet. Jeg er i en periode hvor jeg ikke tåler så godt når det blir for mange inntrykk på en gang, når det blir for mye lyder og lys, for mye prat i munnen på hverandre, og når gressklipperen utenfor i tillegg begynte? Gud jeg trodde jeg skulle tørne fullstendig. Vi var fire stk som satt i over en time å pratet, – det kostet meg den dagen. Dagen var over etter det møte. Jeg hadde aldri klart å dra på butikken etterpå eller på besøk til venner. Slik er er det bare i perioder. Andre perioder tåler jeg mer, og klarer mer. 
– Noen ganger skulle jeg ønsket at folk kunne SE alt som foregår inni meg, oss som sliter med usynlig sykdom, slik at de kunne forstå hvorfor jeg (og mange flere der ute i verden) så ofte må si nei, hvorfor jeg trenger i perioder at det bare er en person på besøk av gangen, hvorfor jeg ikke klarer mer enn jeg gjør på daglig basis. – Det hadde vært så mye enklere, hva.. Usynlig sykdom er vanskelig å forstå for mange, og det er vanskelig for oss som lever med det å forklare slik at andre kan forstå. Jeg forsøker her på bloggen likevel, men samtidig vet jeg det er temmelig umulig for de fleste å kunne sette seg inn i noe som er så komplekst som f.eks dissosiasjon. Det må oppleves og sees med egne øyne tror jeg, for å forstå det..


-DestinyBlue – Dark passenger-

Nå i helgen har jeg bestemt meg for å ta en pause. Jeg skal være alene helt frem til kl 18.00. – Jeg kjenner at det er akkurat DET jeg behøver nå. Det er den tiden på døgnet jeg fungerer best, og jeg er ikke redd for å være alene. Det er på kvelden det er tøft og det ofte skjer ting her. Derfor har jeg bestemt meg for å ta en «time-out» og bare hvile og skjerme meg selv for mer inntrykk utenifra. Jeg har gått igjennom mye den siste tiden, og det har vært så utrolig mye inntrykk fra alle kanter, og jeg kjenner meg helt tappet for energi.
Så denne helgen har jeg derfor bestemt meg for at jeg skal være alene på formiddag og bare HVILE.
– Det er for meg «Selfcare» akkurat nå. Det er det jeg trenger for å lade opp batteriene igjen.

Hva er selfcare for deg? Og er du flink til å si nei?

@LunaCh

 

La oss snakke om Angst.

La oss snakke om Angst. Og da mener jeg ANGST. Ikke den «angst»-typen folk kaster rundt seg som f.eks: «Åååå, jeg får helt angst av slike dårlige tomater!» Eller denne «angsten» folk får for lang kø til baren for å kjøpe seg øl, som går over så raskt som de er fremme og øllen er kjøpt og de kan danse og feste videre. Nei, ikke den type «angst», jeg vil snakke om den angsten som ødelegger dagene dine, den som river deg i stykker på innsiden, den som gjør at du kryper inn i hiet ditt og trekker dynen over hode og holder hendene på magen for å gjøre pusteøvelsene du har lært for å unngå å hyperventilere igjen, – ja, det er akkurat den angsten jeg vil snakke om.

Det finnes mange typer angst. Når man har complexPTSD eller PTSD så er det litt annerledes. For de fleste har angst for ting som mest trolig aldri vil skje, ting som KAN muligens skje, – men det er ikke realiteten med angst relatert til traumer. For der har du  faktisk angst for det som faktisk HAR skjedd, – og ikke det som KAN skje. Det er en stor forskjell.

Angst er noe jeg går rundt med 24 timer i døgnet. Ja, faktisk når jeg sover har jeg angst også. Det er 24 timer i døgnet 7 dager i uken, og den er altoppslukende. Til tross for så forsøker jeg å annerkjenne at «Ok, du er der, men jeg må likevel forsøke stå opp idag og gjøre det jeg har satt meg som mål». Det være å vaske klær eller gå meg en tur. Dusje, handle etc. Jeg har ikke valgt å hverken få eller ha angst, men jeg kan velge å forsøke leve med den litt ved siden av meg. – Noe jeg daglig gjør, om ikke hadde jeg ikke kunnet være sammen med andre mennesker f.eks. SÅ sliten og utmattende er det faktisk å konstant kjenne på angst. Den kunne tatt over hele hverdagen min og livet mitt hadde jeg latt den, men jeg forsøker som sagt å leve MED den. Så godt det lar seg gjøre. For den forsvinner ikke, uansett hvor mye jeg ønsker og vil det, den kommer alltid til å være en del av den jeg er og en del av mitt liv. Og det har jeg akseptert.

Jeg kan ikke huske en dag uten å kjenne på angst og indre uro. Det er så altfor lenge siden at jeg rett og slett vet ikke hvordan det er eller ville vært. Det eneste jeg tror er at jeg hadde hatt mer energi og krefter til å gjøre ting, og at jeg mest trolig ville vært mer effektiv i det jeg har satt for meg.
For angst krever enormt med krefter og energi, og derfor må jeg porsjonere ALT jeg gjør i hverdagen, og da mener jeg den minste ting som å dusje, smøre en brødskive, pusse tenna osv.
Å ha besøk er også svært krevende, spesielt på dager da jeg kjenner jeg ikke har overskudd til det. Og det er vell derfor jeg har innsett at å ha besøk er noe jeg må gjøre på en bestemt måte.
Jeg kan nemlig i dårlig perioder ikke ha TO mennesker her samtidig. Det må være bare MEG og en til. Nettopp fordi viss ikke klarer jeg overhode ikke å følge med i samtalene, klarer ikke å konsentrere meg, og ofte hører jeg til slutt ikke hva noen sier fordi jeg blir så tappet – og da skifter jeg ofte. Fordi jeg har ikke krefter igjen, – det blir i bilde som en bil som går tom for bensin/diesel, – den stopper. Den går ikke lenger.

Jeg må i perioder ta hensyn jeg absolutt ikke ønsker, men jeg vet jeg. Før sleit jeg fryktelig med det og nesten nektet å gjøre det – presset meg selv for hardt, og da gikk jeg jo rett i bakken. Trynet så jævelig!
Nå har jeg blitt mye flinkere til å si ifra og si «Nei» uten dårlig samvittighet. For det handler faktisk om å skulle overleve, klare hverdagen, stå i den – som meg. Angst er ofte et tegn på at man har levd med for mye stress og belastninger over lang tid. Det er en av de mest vanlige psykiske helseplagene i Norges land, hele 30 prosent av befolkningen får en eller annen angstlidelse i løpet av livet. Og DET er mange..
Her er en liste jeg har funnet over de ulike typer ANGST. For angst er ikke «bare»angst. Det er mange ulike typer angstlidelser, og man kan ha både en og to og tre på samme tid. Det har nemlig jeg. Panikkangst, Generalisert angst, og angst relatert til Complex-PTSD.

Forskjellige typer angst

  • Sosial angst betyr at man føler ubehag eller angst i møte med andre mennesker. Det kan også være at man har angst bare i møte med bestemte grupper mennesker eller i bestemte situasjoner.
  • Spesifikke fobier betyr at man for eksempel er redd for edderkopper, å fly, fugler eller store høyder. Redselen er så sterk at man anstrenger seg for å unngå det som skaper redsel og man kan bli hemmet i sitt daglige liv.
  • Panikkangst betyr at man får hjertebank og svette. Mange blir redd for å besvime, bli kvalt eller dø. Redselen for nye anfall kan gjøre at man isolerer seg hjemme.
  • Agorafobi betyr at man er redd for å forlate hjemmet og bevege seg ut på områder som man oppfatter som usikre, særlig åpne plasser og steder med mange mennesker.
  • Generalisert angstlidelse betyr overdrevne bekymringer for dagligdagse hendelser. I tillegg har man ofte mye muskelspenninger og indre uro.
  • Tvangslidelse innebærer at man får uvelkomne og ubehagelige tanker eller bilder i hodet. Ritualer eller tvangshandlinger brukes for å jage bort tankene og bildene. Mange kjenner skam knyttet til tvangstankene.
  • Posttraumatisk stresslidelse oppstår som en reaksjon på en psykisk smertefull hendelse eller mange belastninger over lengre tid. «Flashbacks» eller mareritt hvor man gjenopplever det vonde er vanlig, unngåelse av stedet opplevelsen foregikk likeså. Andre symptomer er anspenthet, skvettenhet, sinne og søvnproblemer.
  • Hypokondri er overdreven helseangst eller sykdomsangst. Kjennetegn er vedvarende opptatthet av at man kan ha alvorlige kroppslige (somatiske) sykdommer.

Hentet fra brosjyren Fakta om angst, utgitt av Rådet for psykisk helse i 2015, med støtte fra Extrastiftelsen.


Hver eneste dag er jeg i konstant beredskap. Se for deg at du har en sint, ja en illsint løve rett forann deg som står klar til å angripe deg, – du vet bare ikke når den angriper. Og du har ingen steder å rømme, for rett bak deg? Der står det en tiger, en illsint tiger som også er klar til å angripe deg. Så du står der, lammet av skrekk, og klarer ikke gjøre noenting. Dette er min hverdag stort sett, jeg har en sint løve foran meg og en sint tiger bak meg. Det er vanskelig å tenke klart, tenker rasjonelt, vanskelig å være alene, vanskelig å være sammen med noen, vanskelig å puste og vanskelig å prate, noen ganger må man bare  holde fokus på å få til å puste.

Jeg har akseptert at angst vil være en del av livet mitt, og jeg har akseptert at den er en del av Luna. Det tror jeg er noe av det viktigste man kan gjøre, å akseptere den. For da blir den ikke like altoppslukende som den først var. Man har gode dager, og man har dårligere dager. Da er det viktig å utnytte de gode til det fulle, så du har noe å tenke på og gripe fast i når de dårlige dagene kommer..

@Lunach

Er jeg virkelig så forkastelig og ekkel?

Er jeg virkelig så forkastelig og ekkel som DU får meg til å føle meg?

 

Sommer, sol, varme. ☀ Måleren utenfor inngangsdøren min viser 29 grader idag og jeg kaster av meg genseren, tar på meg en singlett og en knebukse, – slik som de fleste andre gjør i denne varmen. Ja, slik som du gjør.

Men likevel er det ikke alle som mener jeg, som har skadet meg selv i mange år, som har laget merker, mange små og store arr på kroppen min, – ja mange mener jeg ikke har like rettigheter til å kle meg etter været som andre mennesker har.. Dømmende blikk som sier ALT du med dine fordommer synest og tenker om meg og «andre som meg».

DU som sender meg blikk fulle av fordommer blir kastet mot meg nesten hver eneste gang jeg er på butikken og handler, eller på kafé med venner. Gamle holdninger og feilinformasjon blant befolkningen er det DU tenker der du står å får meg til å føle meg som en liten dritt, «Oppmerksomhets syk», «Hun har nok bare på seg den kortermede genseren for å vise frem arrene» ol. Ja det er det DU ser, og tenker, mens du ryner på nesen og gir meg «blikket», ja akkurat det blikket som sier at jeg burde skamme meg, – fra en hlt ukjent, ja du som ikke kjenner hverken meg eller grunnen for hvorfor jeg har denne kroppen/huden som jeg (dessverre) må bo i for resten av mitt liv, ja du har allerede gjort opp dine tanker om meg og «slike som meg». Du mener nok jeg burde ta på meg klær som egner seg best med en kropp som min….

For det er oss, sebra-jentene, som årlig på denne tiden av året diskuterer, tenker, grubler og spør:
«Kan jeg gå ut slik?

«Syns det altfor godt i dette, burde jeg skifte før vi går?»
«Ser jeg stygg ut? eller: «Skammer du deg ved å bli sett sammen med meg..?»
Venner som årlig må betrygge meg om at de ikke bryr seg, de tenker ikke over det en gang. Det er arr som viser at jeg har overlevd, og at jeg har kjempet meg igjennom en hel god del ubeskrivelig smerte få aner omfanget av.

#Selvskade er en uhensiktsmessig måte å håndtere uholdbare og uutholdelige følelser/tanker, samt belastende livshendelser som sprenger vår hjerne-kapasitet til å tenke rasjonelt og klart.

DU vet ikke hva jeg, og mine sebra-søstre og brødre har opplevd, overlevd og gjennomgått. DU aner ikke hvorfor vi ser ut som vi gjør, og hvorfor vi har tydd til så ekstreme løsninger som det faktisk er å gå til angrep på sin egen kropp. DU som dømmer, gir stygge blikk, hvisker til venninnene dine og peiker på oss, ja du som tenker og/eller  kommer bort til meg og sier: «Du burde ta hensyn til oss rundt, kle på deg så vi slipper se de ekle arrene dine!» Ja dette er til deg. Du som mener jeg ikke har like rettigheter til å kle meg i t-skjorte eller en fin topp på en varm sommerdag. Du som mener jeg burde dekke meg til for å skåne deg fordi du syns jeg er ekkel. Ja dette er til deg, du som har dømt meg nedenfra til nord uten en gang å vite hvem jeg er.

Du ser kun arrene, du. Overfladisk, tenker jeg.
Tenker du ikke over hvor inderlig mye smerte som ligger bak, ja i hver en hvit og hver en lilla strek jeg bærer på min kropp? Tenker du ikke over at jeg mest trolig har opplevd nok mennesker som har vært slemme og dømmende mot meg? Tenker du ikke over at jeg har vært syk? Tenker du ikke over at vi har like rettigheter jeg og du? Tenker du ikke over at dette er noe jeg har skammet meg/skammer meg nok over fra før av, uten at du behøver trykke meg enda lenger ned? Tenker du ikke over at det kun er arr, det er kun en kropp.. Kanskje er huden min annerledes enn din, men det betyr vell ikke at du har rett til å tråkke på meg av den grunn..?

Vi er mer enn kroppen vår og huden vår. Det er ett skall. Viss du møter noen med arr på kroppen i sommervarmen, smil heller til vedkommende istedet for å gi stygge blikk eller hånlige kommentarer – for vit at de fleste som har skadet seg selv har hatt det mer enn tøft nok fra før i livet, og behøver mer enn noen å møte forståelse og aksept i samfunnet, og ikke fordommer og avsky.
Tenk om det var deg i den situasjonen…. Hvordan hadde DU ønsket å bli behandlet?

@LunaCh

My safe place..

Dette er soverommet mitt. Eller rettere sagt, vårt. Det er rommet jeg føler er «My safe place».. Der kan jeg ligge i sengen å se på stjernehimmelen som lyser opp så fint i taket, la kroppen få hvile litt med bamser i armkroken..
Der kan jeg være liten skjør og sårbar.. Få hvile fra den sterke «meg» som kjemper seg gjennom hver en dag for å holde hode over vann. Der kan jeg ta en pause, og bare være.. 

Lyst.. varmt.. lyslenker i hvert hjørne.. Gardiner med stjerner på som er helt lystette, en gave fra bonusmamma fra barne-avdelingen på Princess, (viss jeg ikke husker feil..) En rosa myk baby-teddybjørn har jeg også fått, som er sprayet med parfymen bonusmamma bruker, – det skaper ro og trygghet når vi er redde på kveld og natt.♥ Plakater jeg har printet ut med motiverende sitater, i duse rolige farger.. (du kan finne de ved å trykke på linker her: Hellen Stillufsen
Jeg har printet de ut selv på A3 ak..

Å være liten er vi vell alle iblant. Noen mer og oftere enn andre.. Noen er små barn i voksne kroppen hele tiden. Og det er også greit. Vi er alle forskjellige, hva. Det kan være fryktelig vondt inni mellom, men man må gjøre det beste ut av det likevel. Og vi er tre stykker her som trenger ett slik rom.. Ett trygt rolig sted å trekke oss tilbake når verden blir for stor og skummel, for overveldende og for utrygg. – Jeg er ett barn i en voksen kropp. Og gjør så godt jeg kan. Det gjør vondt ofte, men det er også store gleder! Som denne vakre tingen her, det er en lampe jeg fikk i julegave, så jeg kan ligge å se stjernehimmelen i taket når jeg skal legge meg for natten. En stoooor glede for oss alle tre.. En trygghet når den viser seg noe så vakkert som en stjernehimmel i taket når jeg er som mest redd og sliten av nok en lang dag…

– Det er en vakker verden vi lever i, men også en svært smertefull en. Og det er vell slik livet er, for oss alle.. Noen sliter og får mer motbør enn andre, men vi alle har vårt. Noe mer forståelig enn annet, som å føle seg som ett barn og ER ett barn i følelselivet og i behovene, – det er ikke så lett å forstå seg på som ett brukket ben med gips hva..? Men så er det bare slik realiteten er, likevel, for noen. Vi forblir barn, vi stagnerer på ett tidspunkt i livet, og så må vi bare prøver så godt vi kan likevel å følge veien videre.. En voksen kropp, men ett barn innvendig. Tungt å bære så mange masker gjennom hverdagen.. Så godt å da kunne ha ett sted hvor jeg bare kan hvile, og være «meg» uten alle disse voksne maskene jeg putter på meg hver eneste dag..

Så er du som meg, ett barn i en voksen kropp. Skap ditt trygge rede. Lag det så trygt og koselig som du bare kan. Ha på gjerne denne 2 timers lange beroligende baby-musikken når du skal legge deg.
Det er lov å være liten, og det er ikke noe å skamme seg over – selv om jeg vet om flere som har det akkurat som meg, og skammer seg nesten ihjel. Men det er ikke noe du kan noe for, det er bare slik det ble når livet førte slik med deg.. Normale reaksjoner på unormale hendelser, har jeg lært.. Så jeg forsøker å legge fra meg skammen jeg har bært på, og heller valgt å være åpen med de rundt meg. Heldigvis blitt møtt med stor forståelse og enormt med trygging, kos, kjærlighet, varme, – omsorg i fleng. ♥

Ta vare på deg.
Og ta vare på det lille barnet i deg. ♥

 


@LunaCh♥

♦ Follow me if you want:
FB: Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

Straffet av helsepersonell, fordi jeg straffet meg selv. #Selvskading

NB: Advarer mot sterke bilder!
TW!

Ensomheten jeg følte på da jeg var innlagt på samtlige avdelinger opp igjennom årene er den desidert verste ensomheten jeg noensinne har kjent på, og jeg tror aldri jeg kan være i nærheten av å føle på en slik enorm smerte som jeg den gang gjorde. Ja da jeg satt helt mutters alene i vinduskarmen på avdelingen(e) med mine indre demoner som herjet både i hode og kropp. Jeg satt der alene, og hørte latter og glede fra stuen hvor de alle var samlet for å se film og spise gåtteri og kose seg sammen, men der satt jeg alene.. Av den basale grunn at jeg ble ekskludert ifra felleskapet grunnet selvskade-episode. 3 dagers karantene om å holde rommet fikk jeg, det var konsekvensen av min måte å regulere følelser på, den eneste måten jeg kunne og visste om.. Min måte å straffe meg selv på, min måte å gjøre meg fortjent til noe som var hyggelig eller bra for meg, eller rett å slett få fri og en pause fra en så dyp smerte at jeg ikke holdt ut å kjenne på den mer. Ja, av den grunn, ble jeg isolert og overlatt til meg selv i flere døgn i strekk. Jeg ble straffet fordi jeg straffet meg selv.



(Bilde over er låret mitt. Sårene stelte jeg selv hver eneste dag for å passe på at jeg ikke fikk infeksjon. Bilde er fra den gang jeg var innlagt på BET. Basal eksponerings terapi, Vestre Viken.
Legen valgte å sy meg, selv om han ikke hadde hverken kompetansen til å sy så dype sår, ei heller hadde han riktig utstyr. Han sendte meg likevel ikke videre til kirurgisk avdeling i Drammen, noe han selvsagt burde og skulle ha gjort. Han valgte heller å ringe dit for å få veiledning hvordan sy meg sammen uten tråd til å sy innvendige sting, noe som absolutt var nødvendig og en av grunnene til at han ringte
. – Det resulterte i at jeg knapt klarte gå på fire-fem dager i etterkant, da han sydde meg sammen stramt at smertene nærmest var uutholdelige da bedøvelsen gikk ut… Men det var ikke så viktig, eller hva..? Vi fortjener jo ikke bedre behandling, sant?)

Jeg kjenner inni mellom på at den uretten mange i helsevesenet har gjort og smerten de har påført både meg og så altfor mange i lignende situasjon som meg, både fysisk og psykisk, – noen ganger er så ubeskrivelig vond å bære på og leve med.. Så vond at den ikke er til å bære, i alle fall ikke alene.
For, det er bare ikke greit å gjøre andre mennesker vondt med viten og vilje, for så å skylde på uvitenhet! Noe som har blitt meg fortalt nok ganger opp igjennom årene for å forklare og ikke minst forsvare hvorfor noen leger behandler oss som ugress på denne jord, som møkka under skoen deres! Ja de legene som syr oss uten bedøvelse og ærlig og direkte forteller oss at vi rett og slett ikke fortjener bedre, at vi må jo tåle såpass? At vi liker jo dette, hva?! Ja de legene som skjeller oss ut etter noter, helt uten grunnlag for å oppføre seg på denne måten, da vi hverken har gjort dem noe eller sagt ett eneste ord. Det er bare ikke greit å krenke og håne andre mennesker, le av dem for så å overlate dem til seg selv. Det er bare ikke greit, selv om man ikke evner å sette seg inn i andres livs-situasjon, nei det er for faen meg ikke greit! Om man er psykiater eller om man er snekker, så skal man da for faen være ett medmenneske og oppføre seg deretter! Det er bare ikke greit å tråkke på noen som allerede ligger nede! – Selv om man ikke forstår grunnen til hvorfor noen mennesker går til så ekstreme løsninger som å fysisk gå til angrep på seg selv, så kan man i det minste gjøre jobben sin med verdighet og medmenneskelighet, og ikke sette seg selv til dommer i andres liv! Er det EN ting jeg vet for sikkert i dette livet, så er det i alle fall den sannhet at vi klarer FINT å straffe oss selv, vi trenger så absolutt ikke hjelp til det.

er jeg heldigvis omringet av mennesker jeg kan snakke med når verden stormer som verst, og som forstår meg og symptomene mine. Jeg er så ubeskrivelig heldig som har en fastlege som forstår meg på dybde nivå, som jeg kan prate med og som behandler meg med verdighet og likeverd, med respekt og empati. Som alltid sier: «Uff, når eg las at du hadde vært å sydd igjen tenkte eg med en gang: «NÅ har hun hatt det fryktelig vondt…» Og jeg er også så heldig å ha en behandler på poliklinikken nå som følger meg tett opp, som gjør alt hun kan for at jeg skal lære meg mer hensiktsmessige mestringsmetoder, for sannheten er at selvskading er ikke hensiktsmessig i lengden. Det lindrer kanskje der og da, men det hjelper ikke i lengden, og det kan og får noen ganger store konsekvenser i etterkant.

Selvskading er ett symptom som kan være svært alvorlig og livstruende. Det er avhengighetsskapende på lik linje med andre avhengigheter, som for eksempel alkohol og narkotika. Selvskading kan være alt ifra å dunke hode i veggen, rispe seg på armene, plukke ut sitt eget hår, men det kan også være så alvorlige skader at man behøver akutt hjelp fra ambulanse og sykehus.
Selvskading kan være så alvorlig at noen må haste-operere grunnet blodårer som er kuttet over, eller tredje-grads brannskader slik at hudtransplantasjon er en absolutt nødvendighet.
Dette vet jeg, fordi jeg selv er en av de som har behøvd akutt nødvendig helsehjelp flere ganger enn jeg kan telle opp igjennom årene, og jeg kjenner dessverre altfor  mange i samme situasjon.
Selvskading er ett voksende samfunns- problem, det er flere og flere som selvskader, og det er altfor lite og nesten ingen behandling eller hjelp å få for dette symptomet. Det er altfor lite og nesten ingen kompetanse om selvskade, og mange som selvskader møter dessverre fremdeles i 2018 både fordommer og lite forståelse generelt i helsevesenet.

Hvordan rettferdiggjøre handlinger som ikke kan rettferdiggjøres?
Handlinger av helsepersonell, som er der for å hjelpe, men i stedet har laget arr på sjelen vår som aldri ville vært der om de faktisk hadde visst hvordan behandle denne type symptom.
Konsekvensene. Konsekvensene av denne type «behandling» som utføres av enkelte leger/kirurger/psykiatere er langt mer alvorlige enn man ved første øyekast skulle tro. Noen ganger er de like alvorlige som en dødsdom.
– For når alvorlighetsgraden av skadene er livstruende, er det trist men også svært alvorlig at mange mennesker som selvskader vegrer seg og/eller unnlater å ringe etter hjelp fra legevakt eller ambulanse, grunnet svært dårlige erfaringer fra tidligere møter ved legevakt/sykehus.

Det er viktig at man tenker over at det alltid, ALLTID, er en grunn for hvorfor ett menneske tyr til noe så alvorlig som å fysisk gå til angrep på sin egen kropp med skarpe gjennstander. Det er ALLTID en grunn, og om helsepersonell faktisk hadde pratet med oss, i stedet for å straffe, krenke og håne oss, men faktisk hadde våget å spurt oss direkte hvorfor vi gjør oss selv så vondt? Ja da hadde de nok fått ett svar mange ville gråte blod over.. For de aller fleste som selvskader har alvorlig traumer i bagasjen, og det siste ett traumatisert menneske behøver er å bli behandlet så respektløst og umenneskelig som mange har gjort og fremdeles gjør den dag idag.
Dette gjelder både legevakt, kirurgisk avdeling, ortopedisk avdeling, akutt psykiatrisk avdeling, DPS, Spseial enheter. Det er ikke kun ett sted i landet hvor dette er daglig praksis og behandling av mennesker, dette er ett utbredt problem overalt i Norges land. 
Det har blitt bedre, men det er ennå en lang vei å gå.

@Lunach

Jenta på rom nr 8.

(Egen-erfaring fra akutt post.)

Og jeg går stadig forbi deg.
 Hver eneste gang jeg skal inn på dagligstuen eller ta meg en røyk, så ser jeg deg.
Døren står på vidt gap, men det er likevel bare mørke å se… På alle måter.
Du sitter akkurat på det samme stedet som du pleier sitte, rett på det kalde harde betonggulvet, i pysjamasen din, helt tett inntil den kalde veggen.
Bamsen din holder du tett inntil brystkassen din, ja brystkassen din som beveger seg med raskt tempo opp og ned.. Det er ikke vanskelig å se at angsten har gripe tak og at det er vanskelig å puste for deg..
Det lyse håret ditt når akkurat ned til skuldrene, og det er stort sett alt jeg ser, – ja håret ditt, for du har som regel hode bøyd ned, gjemt trygt og godt i bamsen din.. Du ser sjeldent opp, og lyset er alltid avslått på rommet ditt..
Du beveger deg sjeldent bort fra plassen din..

Jeg har så vondt av deg.
Jeg har så lyst å bare bryte reglene som sier vi ikke får lov å gå inn på rommene til hverandre, jeg vil bare gå inn til deg, sette meg på huk, ta forsiktig hånden min på skulderen din å si: «Jeg er her, du trenger ikke være redd, lille venn. Du er ikke alene.»
Men jeg kan ikke. Jeg kan ikke fordi det sitter alltid ett personal utenfor rommet ditt og sperrer for døren. Personalet som stadig bytter på å sitte der å se på deg, – ja hver time. Først en, så en annen, og deretter en til. Og de tre bytter på hele vakten. Til vaktskifte, da er det tre nye…
Det er psykiatriske sykepleiere, det er hjelpepleiere, det er studenter.. De alle bytter på å sitte der. Og jeg undrer meg stadig over hvordan de klarer det…? Ja klarer sitte der å lese i ett ukeblad, en etter en, time etter time, dag etter dag… Uten å gå inn å snakker med deg.
– Ikke en. Ikke en eneste en har jeg sett gå inn å trøste dag der du sitter alene i mørket, og det må vell føles som noe av det mest ensomme i denne verden.. at der alltid, hele døgnet, sitter ett annet menneske ca 5-8 meter bort ifra deg, men ingen av de som sitter der, viser deg hverken omsorg, nestkjærlighet eller forståelse.. Og jeg undrer, finnes det en sterkere ensomhet enn det?

Hjerte mitt knuses mer og mer for hver gang jeg bare går forbi deg. Jeg føler meg som verdens mest egoistiske og verste menneske på denne jord, som bare lar deg sitte der på gulvet å ha det så vondt – helt helt alene..
– Jeg er ikke bedre enn dem, jeg også lar deg sitte der alene i ensomheten din. Med angsten din. Med sorgen din.
Forskjellen er bare at de har ett valg, de kan gå inn til deg, men jeg har ikke noe valg, jeg har ikke tillatelse til å gå inn.
(Og prøver jeg, som jeg før har gjort, blir jeg uansett før jeg når bort dratt med makt  ut av rommet.)

Det går dager.. Så en uke. Og en uke til… Du sitter der fremdeles. På akkurat samme sted, bare i en annen pysj inni mellom. Men alltid med bøyd hode, en brystkasse som snart sprenger av angst og smerte og en bamse som er den eneste trøst og trygghet du har, den eneste  som fanger opp tårene dine.. Jeg har så vondt av deg at jeg snart ikke vet min arme råd. Personalet ser opp av ukepladet og smiler og nikker til meg når jeg går sakte forbi, som om alt er i sin skjønneste orden. – Og jeg smiler så godt jeg klarer tilbake mens hele hjerte mitt brister når jeg ser deg…

Jeg går inn på dagligstuen for å hente meg en kopp varm sjokolade, de har inni mellom «Rett i koppen sjokolademelk» stående fremme sammen med alle sorter av Te, kaffe og andre drikkevarer.
Jeg er som alltid i beredskap. Alltid på vakt etter fare, så det er lite som skjer rundt meg som går meg hus forbi. Denne tilstanden er ikke noe jeg kan styre, og akkurat i dette sekund er jeg for en gangs skyld glad for det.
For det er vaktskifte, og da pleier de ikke alltid følge like godt med som de egentlig skal når noen har fastvakt (kontinuerlig tilsyn) , og jeg utnytter sjansen for alt det er verdt. – 
Jeg ser han som nettopp satt hos deg står og diskuterer noe med senvakten som mest trolig skal inn til deg, og jeg skynder meg å røre ut pulveret i koppen, passer på å gå stille forbi dem der de står bare noen meter fra rommet ditt, og de enser meg ikke.
– Jeg har rom dør i dør med deg, og fra der de står klarer de nok ikke se hvilken rom jeg går inn på, mest trolig er det ikke av innteresse for dem heller.

Du sitter der, du.. I mørket, alene med bamsen din, når jeg med sakte skritt går bort til deg. Du skvetter litt til når jeg legger hånden min på den høyre  kneskålen din, jeg hvisker: «Hei, jeg tok med en kakao til deg så du kan varme deg litt på.. viss du vil ha, da…» 
Jeg sitter på huk fremfor deg, og du løfter sakte men sikkert opp hode ditt etter noen sekunder betenkningstid, du ser på meg med øynene fulle av tårer og sier lavmælt: «Takk…» mens du løfter opp hånden og tar imot koppen med varm kakao.
Jeg ser på deg med medlidenhet i øynene og sier: «Jeg må gå før de oppdager jeg er her inne, men vit en ting: Du er ikke alene. Jeg er her.» Du gir meg noe som ligner ett lite smil, ja du prøver så godt som du klarer, du, lille venn…
Jeg reiser jeg meg opp, legger hånden min noen sekunder på skulderen din før jeg forter meg ut av rommet og inn på mitt eget, med høy puls og tårer i øynene. – Jeg skulle så ønske jeg kunne få lov å sitte der sammen med deg i mørket. Uten å si noe, uten å snakke. Bare holde deg i hånden, så jeg fikk vise deg at du ikke er alene..

Jeg vet nemlig hvordan du har det der du sitter, for jeg har selv sittet slik i uke etter uke med bamsen tett inntil kroppen, med en smerte som få kan forestille seg. Jeg vet akkurat hvor ensomt og vondt det føles.. Og ingen, absolutt ingen her i verden skal måtte ha det SÅ vondt alene.. 

♦ Husk:
Det skal SÅ lite til for å få en menneske til å føle seg LITT bedre.
#Vågåvisdubryrdeg


@Lunach ♥

♦ Follow me if you want:
FB: Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no