To små tullinger som oss


Og du er alltid den som kommer løpende hjem til meg, når du vet jeg behøver deg.♥


– Du bryr deg ikke om hva du møter, av hverken tårer, sinne eller blod. Alt som betyr noe for deg? Er å være der for meg. 
Og du er alltid den som er den som holder rundt meg, når jeg trenger en armkrok som mest. Nei du bryr deg ikke om at klærne dine blir fulle av blod, eller genseren full av tårer med maskara. Nei, du… du bryr deg ikke om noe annet du, enn å være der for meg.

Og du er den som har meg på favoritter, på telefonen, så selv når du har på lydløs så kommer jeg igjennom. Fordi du vet jeg noen ganger trenger noen på natt. Nei du bryr deg ikke om at du selv er trøtt, du bryr deg ikke om at du må kle på deg og gå ut i kulda i mørke, fordi du vet at den sjeldne gangen jeg ringer deg på natt, så virkelig VIRKELIG behøver jeg deg.  Nei, du bryr deg kun om en ting, du… nettopp å være der for meg. 

Og du er den som ringer ambulansen, hver gang jeg behøver assistanse, og ikke er klar i tankene. Ja du er den som vet jeg da ikke klarer ta vare på meg selv. Og du bryr deg ikke om jeg nekter, at jeg ikke vil du skal ringe dem, nettopp fordi du forstår at nå er jeg totalt utenfor toleransevinduet og ikke klarer lenger tenke rasjonelt. Du ringer du, og tar støyten etterpå om jeg blir urolig.
Ja du forstår mer enn de fleste, du, – og du tåler det. Du er kun opptatt av EN ting, og det er å nettopp være der for meg.
– Du vil at jeg skal ha det best mulig i den forferdelige situasjonen jeg er i, som få andre enn deg forstår smerte-dybden av..
Du bryr deg ikke om jeg blir sint, du bryr deg ikke om jeg roper eller skriker, du bryr deg ikke og jeg gråter eller er hysterisk, – du bryr deg ikke om noe annet enn å være der for meg, til jeg kommer til meg selv igjen og klarer tenke klart igjen.

Og du er den som alltid klarer roe meg, når jeg gråter og er redd for ambulansen, redd for sykehuset, redd for kirurgene, redd for å være liten og alene. Redd for å være – til. 
– Du bryr deg ikke om alt kaoset, du bryr deg kun om å ivare ta meg når jeg ikke lenger klarer ivarta meg selv.

Og du er den som alltid tar telefonen morgenen etter, og spør hvordan det går med meg.
Og som du alltid sier: «Vi får ta den samme regla denne gangen og, da?», ja så ler vi litt. Før jeg ber om unnskyldning, og du igjen svarer som alltid før: «Du har ingenting å unnskylde, du har ikke gjort noe galt.» Og jeg ber om unnskyldning gang på gang på gang, mens jeg spør hvordan det går med deg..? Og du er alltid den som sier: «Du har ingenting å unnskylde, og det går fint med meg, jeg lurer på hvordan det går med DEG jeg? Det er jo du som har det vondt, nå.» 
Og du er den som kommer som alltid før, på morgenkaffe og sier de samme tingene som alltid før: «Du prøver så godt du kan, du kjemper en helvetes kamp hver jævla dag, kveld, natt. Du skal ikke unnskylde deg for å ha det så vondt. Skal jeg unnskylde meg for å ha det vondt, da?»

Og du er den som alltid får meg til å føle meg LITT bedre igjen, tar bort litt etter litt skyldfølelsen og skammen jeg bærer på mine skuldre  dagene etter jeg har måttet lappe kroppen min sammen igjen.. Du er den som aldri tenker på deg selv, da. Du er bare opptatt av en ting du: Å være der for meg.

Og dette er kun en av de mange mange grunnene for at jeg er så uendelig glad i deg, min kjære venn.
Takk for at du alltid er her for meg. ♥ Gjennom hver eneste storm.. så står du sterkt ved min side.

Du veit vil du ha utsikt må tåle litt vind 
Og vi to vi har stått i blåsten 
Kanskje av dumhet, men også mot og trass 
Og vi har støtt på alle tuene 
Dei sa kunne velte store lass 
Evig eies kun eit dårlig rykte 
Og ingen veit vel ka dagane vil gi 
To små tullinga som oss har vel lite å frykte 
For vi har sett det meste av det dei fleste glir forbi


#Ektevennskap

@LunaCh

Jeg holder deg


(Bilde: Anime, google.com)

JEG HOLDER DEG

Og til deg kan jeg fortelle
at det eneste jeg trenger akkurat nå
mens jeg ligger her nede
i dette dype mørket

– Er stillheten i nærværet ditt
er hånden din som kan holde min

Ja, mens jeg ligger her nede
ikke forsøk å dra meg for fort opp
Kanskje er jeg ikke klar, helt ennå

Jeg trenger bare at du ligger her
i mørket med meg
For en liten stund
– så hjerte mitt får hvile
og søvnen er trygg
Når armene dine holder meg tett inntil
og hjerte mitt kan slå i takt med ditt

Bare da, får barnet i meg hvile ♥

@LunaCh

#FuckPTSD

Ikke slem, men trist
Ikke bråkete, men uregulert
Ikke sint, med redd
Ikke ond, men utrygg
Ikke intensjonell, men triggerstyrt
Ikke vond vilje, men et uttrykk for smerte

- RVTSsør -

PTSD er ett helvete å leve med, både for meg selv, men også noen ganger når det går utover de som er glad i meg.. Hadde det kun gått utover meg selv hadde det vært på en måte LITT enklere å leve med, men når man sårer de man elsker mest her i livet, uten vondvilje- så gjør det å leve med PTSD tusen ganger verre.. Og selvhatet styrkes for hver gang jeg blir overveldet og er midt i ett traume- som ikke andre vet er grunnen for mine urasjonelle reaksjoner sett uten ifra.. For de er jo inni MEG. Det synest jo ikke på utsiden. De ser og opplever og sanser jo ikke det JEG gjør i det øyeblikket. Og derfor gjør det ting så mye verre.. For noen ganger innhenter fortiden meg  brutalt at jeg ikke lenger klarer å tenke klart. (Dere som lever med PTSD forstår nok hva jeg snakker om.. og hvor sykt vondt det gjør når dette skjer..)

Man er ikke «Her og nå»,  man er ikke tilstedet i nåtiden, man er tilbake i fortiden, man er midt i ett traume – og man reagerer deretter. Og man er redd. Livredd.
– Mennesker med PTSD klarer ikke alltid tenke klart, hjernen vår fungerer annerledes enn andres. Den har koblet seg av noen ganger. Den har aktivert følelses-hjernedelen som overkjører derfor «tenke-hjernen, det betyr at man ikke lenger klarer tenke rasjonelt, for den delen av hjernen er koblet ut, og man er styrt kun av følelser. Dette er ikke noe man kan noe for, sa terapeuten min i en time jeg hadde for litt siden. Men man kan lære seg metoder for å hente seg inn FØR hjernen aktiverer seg på denne måten. Det tar tid å lære seg det, og det tar mye krefter og mye øvelser. Men det kan gå, og jeg SKAL få det til.

Jeg lever mer i fortiden enn jeg lever i nåtid. Det konstanterte min terapeut i forige time.. Og derfor har jeg noen gang utbrudd som jeg ikke klarer kontrollere, fordi jeg er mitt i ett traume-helvete, og jeg klarer ikke hente meg inn igjen. Det er da hjernen min har koblet seg «feil». Og jeg HATER virkelig når det skjer, og selv om jeg har klart meg bra en stund, så betyr ikke det at jeg har det enklere, det betyr bare at jeg kjemper som en helt hver time 24 timer i døgnet 7 dager i uken. Det er så sykt tøft å skulle bearbeide og snakke om traumer, å faktisk gå inn i dem og sette ord på de i terapi. For så å skulle klare seg dagene etterpå – være tilstedet HER OG NÅ, i 2017, mens man akkurat har åpnet skuffer som man aller helst ville latt være å åpne. Dagene etter en terapi time som dette, er en kamp uten like for å velge riktig, klare lukke skuffen for å overleve til neste time, – man vil så gjerne være tilstedet i hverdagen, ikke tenke mer på det, gå videre, men så finnes det så mange triggere man ikke vet om, ikke kan forutse, og det går noen ganger veldig galt og hjernen har feilkoblet seg igjen. Noen ganger hater jeg meg selv mer enn jeg trodde var mulig når dette skjer, når jeg i etterkant vet at det har gått utover noen jeg aldri i livet med vilje ville ha såret.

Hvordan forstå det uforståelige, hvordan forklare.. Hvordan forklare det som er uforklarelig.. Og hvordan klare å åpne enda en ny skuff neste uke når man ser at reaksjonene blir så ille i etterkant…? Mest av alt vil jeg bare avbryte hele behandlingen og slutte å gå til psykolog. Lukke alle skuffer og skap og låse dem alle med kjetting rundt for så å kaste nøkkelen i havet!
– Men jeg vet jeg ikke burde det, jeg vet jo at for å bli bedre og håntere livet på en bedre måte, så ER dette veien jeg må gå… Man må bearbeide og snakke om det som er vanskelig, ja selv om man får det helt jævelig i mange dager i etterkant.. Men om jeg har lyst akkurat nå å bare grave meg ned og nekte å stå opp igjen? Gjett om.. 

Fuck PTSD.. Fuck behandling, fuck ettervirkningene. Fuck hjernens virkning.  Faen som jeg hater å ikke ha kontroll over meg selv og reaksjonene mine.

  • LunaCh
Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no