Ikke fortell meg

Ikke fortell meg
at det skal gå over
Når jeg gråter og er redd
mens alle andre ligger trygt og sover

 

Ikke fortell meg
at det snart blir solskinn igjen
Når mørket faller på
og jeg ser ikke enden på stormen

 

Ikke fortell meg
at jeg bare må ta meg sammen
når traumene herjer som aller verst
og jeg finner ikke ro i denne kroppen

 

Ikke fortell meg
at jeg bare må tenke positivt
Når traumene river som verst
og alt som kommer opp er så sensitivt

 

Nei, ikke fortell meg det
nei ikke fortell meg alt dette
Når jeg ligger nede i det dypeste mørket
når jeg skjelver, stresser og fryser av angstsvette

 

Nei, ikke fortell meg dette
Ikke fortell meg noenting akkurat nå

Bare hold meg tett og trygt inntil deg
så jeg vet jeg ikke alene i dette må stå



@Lunach

Nå igjen. Ikke nå igjen…

Jeg våkner kl 09.00 på sofaen av at hun står i døren, med ett blikk jeg ikke skjønner, og jeg spør hva hun gjør her? Og hva klokken er? Jeg er forvirret, hun skulle jo på senvakt, og nå er det vell morgen? Eller? Jeg forstår ingenting, mens hun står der noen sekunder med ett blikk som viser en enorm bekymring og engstelse fra en annen verden, før hun sier: «Du har skadet deg, jeg skal følge deg til legen». 
Jeg rakk ikke å tenke før jeg reiste meg opp i sofaen og kjente da at det var vondt i høyre bein. Jeg tok av meg pleddet og såg buksen var full av størknet blod både på låret og leggen…. Jeg vet ikke helt hva som skjedde der og da, men jeg sa vell opptil flere ganger at jeg ikke husket noe, hva skjedde, hva hadde skjedd, hvem hadde vært her, når, hva, hvor – hvorfor….
Og ikke minst «ikke nå igjen….»

Nå igjen. 
Ikke nå igjen..

Sliten, redd, – uten å vise reddsel. Mer smil og forsøke trøste, berolige og beholde roen selv. Unnskylder meg igjen og igjen, hun sier det er ingenting å unnskyld, jeg har ikke gjort noe galt.

Og så er det på’an igjen… Legevakten blir ringt, vi forsøker overse alle blodsporene som er overalt i leiligheten og tråkker på glasskår på badet.. Hva var brukt denne gangen? Hva var knust? Skulle jeg ta av bandasjene å se hvor ille det er? Evt ikke er? Eller skal jeg bare la det være til vi er kommet til legen? Jeg kjenner etter over bandasjen som er størknet av alt blodet, jeg kjenner jeg kan ta ned i såret med fingeren og da vet jeg: Jeg må sy… igjen…

Jeg sjekker telefonen. Sjekker hva som har blitt sagt og skrive når jeg ikke var tilstedet i min egen kropp, mitt eget hode. Jeg forstår fremdeles ingenting. Jeg er redd, men jeg vil ikke vise eller si det. Jeg klarer dette, – enda en gang. Vi våknet jo opp i alle fall, og det er vell positivt? At vi puster og hjerte slår… Eller?
(Denne gangen, også..)

Legen ringer etter to timer, det er visst en hektisk dag. Og jeg tenker i mitt stille sinn at dette blir en lang laaaang fredag.. Noe som passet seg jo utmerket siden det ER langfredag. Ja, nok en helligdag.
Jeg derimot liker best hverdager.. Hverdager er enklere å forholde seg til, det er rutiner og desto mer trygghet og stabilitet. 

Jeg har egentlig bare lyst å knekke sammen i gråt for å få ut fortvilelsen jeg kjenner på, men jeg klarer ikke. Jeg er mer nummen. Mer sjokkert, igjen… Mer apatisk. Mer opptatt av: Hva skjedde, hva hadde skjedd, hvem hadde vært her, når, hva, hvor – hvorfor. Og ikke minst «ikke nå igjen….»

Nå igjen. 
Ikke nå igjen..

Halv to skulle vi få komme til legen. Jeg skifter klær og spiser en brødskive før vi setter oss i bilen og kjører. Jeg har roet meg nå en god stund i de trygge armene hennes. Hjerte hennes slår roligere nå, blikket hennes er ikke lenger full av reddsel, de var helt tilbake til de rolige snille vakre som de er, og ikke minst: Hun trygger meg på at dette skal gå bra. Hun følger meg. Vi er sammen om det.

Vi kommer rett inn. Legen er pratsom, det er en kvinne, og hun er dansk. Heldigvis en kvinnelig, siden jeg må sitte i bare boxeren. Buksen må helt av, da det ene av to kutt er på låret, og ett på leggen.
Hun er så utrolig hyggelig at jeg nesten må klype meg i armen for å sjekke om det virkelig er sant. Vi prater om alt og ingenting, tiden går raskere når man prater og forsøker gjøre det beste ut av situasjonen.
Mens hun stikker de smertefulle sprøytene om og om igjen inn i huden min, som har så mye arrvev nå at det er som å stikke i lær, forsøker jeg å tenke meg trygg. Jeg ser bort når hun stikker, og jeg ser henne. Hun som følger meg. Jeg titter av og til på henne før jeg lukker igjen øynene igjen.
– For hun er tryggheten min, og smertene gjør litt, pitte litt mindre vondt da.

Siden huden min er så ødelagt etter så mye skade, gjør det at sprøyte-stikkene blir enda mer smertefulle enn de allerede er fra før av. Jeg vrir meg i smerte der jeg sitter, holder pusten for hvert stikk hun stikker inn i den såre vonde huden min, ja helt til hun skal fylle på enda mer bedøvelse. – Hun gjør det raskt, en etter en, i full speed. Hun mener det er bedre det enn den seigpiningen mange kirurger/leger gjør, og jeg sier meg svært enig. Bli bare ferdig med de, så er de ytre smertene borte – i allefall… (Men de indre er der fremdeles. De kjennes mindre vonde ut når det er så mye fysisk smerte…)

Hun spør meg hva jeg har gjort så galt som fortjener så mye straff… Jeg blir svar skyldig føler jeg. Jeg vet ikke lenger hva jeg straffer meg slik for. Jeg har ingen svar å gi, annet enn at jeg er så vandt til straff. Jeg kjenner ikke lenger til noe annet. Jeg har straffet meg selv i så mange år at jeg kan knapt huske livet uten. Da svarer hun meg, overasket som jeg ble over denne kirurgen gang på gang, som viste så mye innsikt og forståelse som jeg alltid har lengtet etter hos dem. Ja, hun ser på meg og sier: «Da er det ikke rart du straffer deg. Det er det du kjenner til. Det er ganske logisk, hva.»

Ja, det er logisk. Vi mennesker er slik. Vi liker best det vi kjenner til. Det ukjente er skremmende, det.
«Du har straffet deg nok nå.. Det er nok nå.» Sier hun, med ett varmt blikk. Det er bare å se deg selv i speilet, så ser du det.
En kropp dekket av hvite og lilla arr, er det jeg ville sett. Og hvert eneste arr jeg bærer på denne kroppen, forteller om en så dyp og stor smerte som få kan forestille seg… Hvert eneste arr har sin historie, og hvert arr, smått som stort har sin grunn for å være plantet på min kropp. Og jeg tenker mens hun syr meg sammen igjen: Blir det noen gang nok? 

Blir det…

– LunaCh –

FRI fra Anoreksi-helvete

Dette var meg, for kun to år siden. Jeg var døden nær, uten å frykte den. For jeg fryktet ikke døden, jeg fryktet livet.

Anoreksi er den psykiske lidelsen med høyst dødelighet. Og jeg har kjent smaken av døden flere ganger enn jeg kan telle på to hender i årenes løp. Årene spiseforstyrrelsen har stjålet ifra meg får jeg aldri tilbake, men jeg kan nå endelig si jeg fakisk har klart å kjempe meg etter 17 år i dette helvete – ut av det.

Jeg tenkte jeg idag skulle dele med dere litt om min vei fra å være så alvorlig spiseforstyrret at jeg var nær på å miste livet, til å nå være normalvektig, ha en sunn vekt og det viktigste: Føle meg fri fra spiseforstyrrelse-helvete.
Jeg håper det kanskje kan gi håp for noen der ute som har mistet det, slik jeg har så altfor mange ganger gjort før.
– Men som dere ser, så er jeg ett levende eksempel på at det er mulig! Uansett hvor lenge du har vært syk, uansett hvor syk du er, det ER håp og det ER mulig. Aldri tro på noen om de sier det motsatte til deg, for det ER alltid håp! Selv om du kanskje ikke føler det akkurat nå, så gi aldri opp, selv hvor trøtt, sliten og utmattet du kjenner deg. For er det NOE man kjenner på som spiseforstyrret, er det i alle fall utmattelse, og angst. Det føles håpløst i stunder der du føler du ikke har mer å gå på, – men staheten og viljen din vil likevel kunne klare å bære deg når du føler alt håp er ute.

Jo flere tilbakefall jeg fikk, jo mer mistet jeg troen og håpet. Tenkte jeg kom til å leve slik for alltid, men selv hvor håpløst alt føltes, så var og er jeg ett løvetannbarn, – jeg  gir meg faen aldri. Jo mer motsatand jeg har opplevd, jo flere slag jeg har fått slengt i tryne, jo mer har jeg kjempet. Hver eneste dag, 24 timer i døgnet. Og nei, det har aldri vært en dag som har vært enkel. Ikke EN. – Men jeg har stått oppreist i stormen og vindkastene som har forsøkt å dytte meg over kanten.
Det er vell slik vi er laget, vi står oppreist uansett vær vi.. Vi mennesker er mye sterkere enn vi aner, og jeg vet- som de som kjenner meg personlig vet- jeg skulle ikke vært i live idag. Men jeg er evig takknemlig for hver morgen jeg våkner.
– Det er ingen selvfølge.

YOU WAKE UP EVERY DAY TO FIGHT THE SAME DEMONS THAT LEFT YOU SO TIRED YESTERDAY, AND THAT MY LOVE, IS BRAVERY!

I over ti år, veide jeg meg ukentlig for at alle i teamet jeg hadde skulle holde kontroll på vekten. For meg? Så gjorde det at jeg opprettholdt det dårlige forholde til både egen kropp, vekt, mat. Jeg var ikke som mange andre, mange lurer legen (egentlig seg selv) ved å drikke seg opp for å veie mer ol. Jeg der imot var livredd for å se ett tall som var høyere enn uken før, det ville jo være flaut om legen min trodde at jeg faktisk hadde tenkte at jeg fortjente mat, for veide jeg mer hadde jeg jo måttet unnet meg mat.. Noe jeg tenkte jeg ikke fortjente. Bare 100 gram var i perioder straffbart i mitt hode. Hadde jeg gått opp noen hundre gram, ville jeg måtte skade meg selv fysisk – for å «gjøre meg fortjent» til å….. puste.
Det var i perioder jeg spiste 15 til 30 dulcolax piller daglig, og veide meg etter hvert måltid hjemme, etter bare å ha spist 4 brokkoli til middag som ofte var kun det jeg spiste i løpet av en hel dag, – ja i frykt for at jeg hadde lagt på meg av de fire ihjel kokte brokkoli-bitene måtte jeg ta 1000 situps og mange andre øvelser for å forbrenne de bitene.. Tvangspreget av ritualer, til tider trenet jeg så mye ved å løpe eller sykle, og jeg gav meg aldri før jeg besvimte i veikanten før jeg tillot meg selv å gå hjem. – Jeg tok situps i kun sportsBH, for hadde jeg ikke brannsår på ryggraden hadde jeg ikke tatt nok situps den dagen.
På avd sjekket de jevnlig ryggen min for å se om jeg hadde trenet, fordi  de var redd for hjertestans da jeg var så utmagret at kroppen min ikke tålte stort mer.
Men hver gang, hver eneste gang jeg endte på sykehus med sonde-ernæring, eller på psykiatrisk for å klare snu og få hjelp med spising og forholde meg til kostliste, så klarte jeg å snu staheten min til å bli bedre. Livet var uansett hvor vondt det gjør, verdt å leve. Jeg holdt fast.

Det var mange som ikke trodde jeg kom til å overleve. «Du er en av de vi belaget oss på å kanskje måtte miste» har jeg fått høre opptil flere ganger. Og jeg forstår det den dag idag, da jeg gjorde alt jeg kunne i perioder for å ødelegge kroppen min mest mulig. Straffe meg mest mulig, og verst mulig, på alle mulige tenkelige måter. Alt handlet om selvstraff og selvpining. Å gjøre seg fortjent til.

Spiseforstyrrelse er kun ett symptom på at noe er galt. Det er ja, en psykisk lidelse, men det er alltid en bakenforliggende grunn for at ett menneske sulter seg nesten til døde, eller kaster opp alt de spiser, eller overspiser, eller overtrener. Det er ALLTID er grunn som ligger bak, og viss man ikke får snakket om DET, og får hjelp til å bearbeide de vonde følelsene og hendelsene/minnene som er grunnen for denne destruktive måten å overleve på, så blir man aldri aldri bedre. 
Da jeg begynte å dele, faktisk var klar for å snakke om det vonde og våge gå inn i noe av det, fortelle og ikke minst gråte – og jeg møtte både forståelse og bekreftelse, samt omsorg og kjærlighet, da begynte jeg å friskne til og håpet kom sakte men sikkert tilbake.

Jeg satte meg selv ett mål da jeg kom hjem etter seks mnd med tvangs-sonde ernæring på akutt avd og en mnd på en spesial enhet, at NÅ skulle jeg klare dette SELV. JEG skulle klare det UTEN sonde, og UTEN innleggelse. Jeg var så undervektig at legen sa da jeg veide meg at hun uken etter, om jeg så «bare» hadde gått ned 10o gram måtte hun tvangs innlegge meg for sonde-ernæring på medisinsk avdeling. Jeg sa jeg skulle klare å holde vekta og helst ha gått litt opp. Hun gav meg sjansen, to uker, og jeg reiste meg!
– Jeg laget min egen frokost, lunch, middag ble ofte suppe som min bestevenn lærte meg å lage, og jeg laget også til min egen kveldsmat. Jeg var bevisst på at dette skulle JEG gjøre til MITT prosjekt, jeg skulle VELGE SELV, og jeg visst at nå var det opp til MEG SELV å klare dette. – Jeg bad om at ingen la seg opp i det, og ingen maste på meg. For dette skulle JEG klare. Dette var MIN JOBB.

Det aller viktigste var vell det at jeg innså at jeg trengte mer tid enn de andre har gitt meg. Det er ingen grunn til å forhaste menesker opp i vekt. Jeg tok den tiden JEG behøvde, og det tok ett og ett halvt år. Men å forhaste seg med å gå opp gjorde alt verre for meg, for jeg trengte tiden JEG behøvde, jeg. Og ikke de oppmålte 3 mnd. som er vanlig..  – Og en av de viktigste endringene var at nå var det slutt på de ukentlige veiingene også. Fokuset på vekten gjorde meg vondt verre, mer tvangspreget og jeg grudde meg i flere dager i forkant og spiste  avføringspiller som drops.

Nå har jeg vært normal vektig i ett år, og det har jeg ikke vært i hele mitt liv over så lang tid såvidt jeg kan huske. Begrepet SYK/FRISK er noe jeg ikke helt er enig i, så jeg vil hverken si jeg er FRISK eller SYK ift spiseforstyrrelsen. Men jeg føler meg FRI fra den. Den opptar ikke hverdagen min slik at det er kun mat, vekt, tall osv jeg tenker på. Jeg spiser akkurat det jeg ønsker, og jeg unngår ingen mat kun fordi jeg vet det er mye kalorier i den. Jeg tenker aldri lenger på kalorier, og når jeg handler på butikken handler jeg akkurat det jeg har lyst på uten å lese nøye bak på pakken for å se innholdet av sukker, fett og kcal. Nei, jeg bryr meg ikke. Jeg kjøper akkurat det jeg har lyst på. Smør har jeg ingen problemer med, Jeg spiser junkfood uten panikkangst, og jeg nyter maten jeg spiser. Jeg har kanskje dårlig matlyst noen ganger, men det er jo helt normalt. Det spørst jo litt hva som skjer i livet, og i perioder har alle det.

Jeg har troen på samtale-terapi. Jeg har troen på å gråte. Jeg har troen på omsorg og kjærlighet som behandling. Jeg har troen på at ett klapp på skulderen og en klem kan hjelpe mer enn noen aner, jeg har troen på at å gi mennesker tiden det individet har behov for, og jeg har troen på minst mulig medisiner i form for piller, men heller en armkrok å roe angsten på. Jeg har troen på det- fordi det var akkurat DET som hjalp meg. Og fremdeles hjelper meg på min vei da jeg har mange andre symptom jeg fremdeles jobber med. Men jeg forhaster meg ikke, det tar tid å bryte seg selv så langt ned, da tar det også tid å bygge opp igjen.. Jeg har tid, så lenge hjerte mitt slår trenger jeg ikke haste meg fremover, jeg tar tiden jeg behøver for å leges og lære meg nye mestrings metoder. 

PS: Vil også anbefale denne selvhjelpsboken, Recoverybook. Den hjalp meg veldig på veien! Har reklamert for den før, og gjør det gjerne igjen! Det er en arbeidsbok som du skal følge i 5 uker, og jeg kan ikke anbefale den sterkt nok! Ta en titt på siden ved å trykke på linken HER: Recoverybook – hjelp i kampen mot din spiseforstyrrelse

YOU CAN DO IT! BELIEVE IN YOURSELF!

– LunaCh ♥

Vær så snill, gi forsvarlig medisinering..

Jeg var 15 år, deprimert, alvorlig spiseforstyrret, tvangspreget, selvskadet meg, alt for å holde kontroll i en hverdag jeg ikke klarte stå i følelsesmessig. Jeg gjorde alt for å flykte unna følelsene mine. Jeg klarte ikke regulere mine egne føleler, og derfor tok jeg kontroll på matinntaket og skadet meg selv ved kutting. Når smerten på innsiden reiv som aller verst, forsøkte jeg enten å løpe hele natten rundt Vallabøen mens alle andre sov, eller så kuttet jeg meg i armene mine eller lårene. Alt i stillhet, ja helt til noen oppdaget det. Da var det rett til psykolog på poliklinikken i Volda.
Det var da jeg første gang ble satt på medisner. Medisin som idag blir brukt som sovemedisin for de fleste. Jeg husker jeg kom hjem og googlet navnet på medisinen; Seroquel, da jeg ikke ble forklart hva den var for. Husker ikke om det var 200 eller 400 mg, men jeg husker hvor trøtt, sliten og enormt søvning jeg var på skolen. Eller, hele døgnet. Jeg sov hele tiden. Det var vanskelig å konsentrere seg, holde meg våken, , og etter skolen var det rett i seng…. Kanskje ikke rart, nå som jeg har fått vite at denne medisinen har bivirkininger som trøtthet og gis nå derfor kun i så store doser på kveldstid for søvn.

Det var mange medisiner jeg ble presset til å ta på de ulike avdelingene de sendte meg etterhvert frem og tilbake på, som en kasteball i systemet de ikke visste hvor de skulle gjøre av de neste ti årene.. For om jeg ikke sa ja, da var jeg ikke sammarbeidsvillig, da var jeg behandlings-ressisten, jeg ønsket ikke å bli bedre osv osv. Listen er lang for hva de kunne finne på å si til meg for å få meg til å frivillig gå med på å ta nok en medisin, og så enda en, og enda en til etter der. Det ble så mange til slutt, så mange at jeg umulig klarte være «meg» lenger. Jeg forsvant. Og livet mitt stod på vent i over ti år. Grunnet medisiner jeg ikke en gang behøvet, medisiner som faktisk gjorde meg sykere enn jeg allerede var. Medisiner de ikke vet de langsiktige skadene de kan gi. Medisiner som fjernet meg fra virkeligheten og som gjorde meg suicidal, og forsøkene på å ta mitt eget liv gjorde at de satte opp dosene, for det skulle jo hjelpe, hva… Medisiner. En pille her, to tre fire – fjorten. Femten?

Det ble mange til slutt….

 

Å bli SÅ sterkt medisinert, og å være en kasteball i systemet ingen vil ha, hva det kostet meg fysisk og psykisk? Nesten selve LIVET mitt. Jeg har vært en forsøkskanin i psykiatrien i så mange år at jeg husker ikke stort annet enn ordene: «Det lærte vi av deg, at det skal vi ikke gjøre igjen.» – «DET lærte vi av deg, at vi må ikke/vi må….» Ja, de har lært mye av feilene de har gjort mot meg.

Men hva med meg? Hva er egentlig livet MITT verdt i deres øyne, når jeg selv ikke klarer tro jeg har noen verdi.. Da hjelper det ikke at de som faktisk har skadet meg i helsevsenet bare skygger banen og ikke en gang klarer si noe så enkelt som: «Vi er veldig lei oss for det vi gjorde» eller så lite som «Beklager, Luna»


Forsiktighetsregler

Benzodiazepiner anbefales ikke til primær behandling av psykose, og de bør (pga. risiko for å fremprovosere selvmordsforsøk) ikke brukes alene til behandling av depresjon eller angst i forbindelse med depresjon. Det utvikles vanligvis toleranse for den sedative komponenten etter 1-2 uker. Pga. fare for tilvenning bør preparatet gis i et begrenset tidsrom. Risikoen for avhengighet øker med dose og behandlingsvarighet. Risikoen er også større for personer som lider av alkoholisme og/eller narkomani eller er disponert for narkomani, og må derfor forskrives med forsiktighet til personer som har rusproblemer eller er disponert for å utvikle rusproblemer. Hvis avhengighet utvikles, vil plutselig opphør av behandlingen medføre abstinenssymptomer. Det kan være hodepine, muskelsmerter, voldsom angst, spenning, rastløshet og irritabilitet. I alvorlige tilfeller kan følgende symptomer oppstå: Sviktende orientering og selvoppfattelse, følelsesløshet og parestesier i ekstremitetene, overfølsomhet for lys, lyd og fysisk kontakt, hallusinasjoner eller epileptiske anfall. Rebound-effekt: En forbigående tilstand hvor symptomene som skulle behandles med benzodiazepiner kommer tilbake i sterkere grad når behandlingen opphører. Disse symptomene kan være vanskelig å skille fra de opprinnelige symptomene som legemidlet var ment for. Abstinenssymptomer: Abstinenssymptomer, spesielt de alvorlige, oppstår oftere hos personer som har mottatt høye doser over en lengre periode. Abstinenssymptomer er imidlertid også blitt rapportert etter behandlingsavbrudd når benzodiazepiner er brukt sammenhengende ved terapeutiske doser. Da risikoen for abstinenssymptomer og rebound-effekt er større etter plutselig behandlingsopphør, anbefales det en gradvis nedtrapping av dosen. Paradoksale reaksjoner: Reaksjoner som rastløshet, opphisselse, irritabilitet, aggressivitet, vrangforestillinger, raseri, psykoser, upassende oppførsel og andre atferdsmessige bivirkninger kan forekomme under benzodiazepinbehandlingen.
– Felleskatalogen.no-

Her sitter jeg, mest trolig søvnløs i natt, grunnet abstinenser av medisiner som skulle vært i følge felleskatalogen kun brukes i kort periode i krise, – Sobril. Benzozepadin preperat. Det er nå 5 år jeg har gått på den, og jeg har en hestedose uten like. På en spesial enhet i 2013 satte de meg på denne medisinen, som nå gjør livet mitt vondt verre. – Det å sette 90 mg over mange år på en spiseforstyrret pasient som var så utmagret at hun var døden nær, er helt uforsvarlig og uforståelig. Jeg har klart å trappe ned 30 mg, noe som var ett sant helvete jeg ikke unner noen, men jeg har ennå 60 mg igjen. Idag har jeg ikke gjort annet enn å ligge i sengen å spent hele kroppen, kaldsvettet, fryser og har hetetokter om hverandre, hjertebank uten like, kvalme, (kastet opp da jeg stod opp), vell, alt jeg har å si: Dette er nok en medisin som er bra viss den brukes slik den skal. På en forsvarlig måte og en lege som følger opp. Men når det ikke skjer, får man ett ekstra tilleggs problem, som man selv selvsagt må stå , og ofte alene.

 

Til dere leger som gir ut disse medisinene, psykologer og psykiatere – vær så snill følg opp pasienten og gjør som det er forskrivet. For dette helvete med nedtrapping av disse medikamentene er helt umenneskelige å holde ut alene. Så jeg ber dere om kun en ting: FØLG OPP PASIENTENE DU GIR DEM TIL, OG GJØR DET PÅ EN FORSVARLIG MÅTE.
Takk.

Dosering

Bør forskrives med minste effektive dose over kortest mulig tid. Behandlingen skal om mulig innledes, følges opp og avsluttes av samme lege. Behandlingsvarigheten bør normalt ikke overskride 4 uker når det brukes som hypnotikum, og 2-3 måneder når det brukes som anxiolytikum. Behandling ut over denne perioden bør ikke skje uten revurdering av situasjonen. Etter lengre tids bruk skal høye doser trappes ned gradvis for å unngå abstinenssymptomer. Ved brå seponering av benzodiazepiner kan det oppstå parestesier, perseptoriske forandringer og depersonalisering i en eller flere uker.
– Felleskatalogen.no-

-Lunaen – ♥

Try… One step at a time….

Å gå i traume-terapi er tøffere enn jeg noen gang kunne forestilt meg. Både psykisk og fysisk. Og vi har såvidt begynt å touche overflaten. Heldigvis har jeg den beste terapeuten jeg noen sinne har hatt, som både forstår, ser og klarer lese mellom linjene. Jeg er også så heldig at bonus-mammaen min følger meg hver uke. Hun er med på timene hvor vi jobber med boken, «Tilbake til nåtiden», og så har jeg alene timer hvor hun sitter utenfor og venter på meg. Hun har også hatt time alene med min terapeut, noe som selvsagt er viktig.. Det er tøft å være så glad i noen som sliter så mye som jeg gjør, og som i tillegg skader seg selv alvorlig.. Mange tøffe ting som blir tatt opp, mange tøffe ting som skjer i hverdagen, – så jeg er glad for at hun valgte å si ja takk til en time alene for å få snakket ut om det som kanskje er vanskelig å si foran meg, eller spør om ting hun lurer på om hun gjør riktig eller ikke. Hun er noe helt spesielt, finnes ikke mange mennesker som orker å stå i stormen på den måten som hun gjør. Midt opp i alt, midt i dette helvete jeg nå befinner meg i – så føler jeg meg ekstremt takknemlig og heldig å ha de fantastiske menneskene jeg har rundt meg. Vennene mine som aldri gir meg opp, som alltid står klar for å ta imot meg når jeg faller. De som ser meg, og godtar alle deler av meg. 

Jeg er så ubeskrivelig glad for at jeg har akkurat denne terapeuten, endelig en som virkelig KAN sitt fag, og hun er alltid forberedt før timene. Hver onsdag kl 12.00 sitter jeg å ripper opp i vondt ting, jeg jobber med det jeg skulle gjort for minst 10 år siden. Jeg har mye å lære, mye jeg som barn aldri lærte da mine biologiske foreldre ikke var tilstedet på den måten ett barn behøver. Jeg ble tatt ifra dem mot deres vilje da jeg var 2 år gammel. Men jeg var allerede traumatisert på den tiden. Kroppen min var full av frostskader da jeg på vinteren lå i dørterskelen i bilen vi da bodde i for en periode. Jeg lærte aldri det barn skal, nemlig å regulere følelsene mine. Fordi mine foreldre var for syke til å klarte ta vare på meg (og søskenene mine). Det å skulle lære dette i voksen alder, er fryktelig vanskelig. For følelser har jeg flyktet i fra i alle de år, de føles farlige og fremmende – og så intense og skremmende, – og jeg gjør alt jeg kan for å unngå dem. De er SÅ sterke, og jeg er livredd dem! – Like redd er jeg for glede som sinne. Følelser har jeg rømt ifra ved bruk av selvskading, spiseforstyrrelse, rus, nedvasking av hus tre ganger på nattestid, overdoser, dissosiasjon osv. Listen er uendelig lang. ALT for å unngå å føle, kjenne, være til…

Jeg jobber nå med å forholde meg til følelsene mine, kjenne etter, – ja, føle….. Det er tøft og innmari skummelt, og jeg må ta det litt om litt. For å overleve. For det tar ikke en dag eller en mnd, det kan ta år.. Men jeg har endelig fått riktig diagnose og riktig behandling, etter 15 år som «forsøkskanin» i psykiatrien. Endelig får jeg faktisk riktig og god behandling, men – jeg er sliten…
Jeg er så fryktelig sliten at jeg kun går på sparebluss. Jeg går på auto-pilot. Jeg har ikke overskudd til å være med venner, holde kontakt med alle de gode menneskene mine som jeg ønsker å ha kontakt med, jeg har ikke overskudd til å skrive blogg hver dag slik som før – derfor så sjeldent oppdateringer… Jeg har ikke kapatistet til å komme meg ut av huset utenom å nærmest bli presset til det..
Jeg forsøker så godt jeg kan å holde meg samlet – slik at jeg ikke bikker under. Men for å være helt ærlig, så er jeg totlat helt umenneskelig sliten. Jeg har ikke mer å gå på nå.. Det skal ingenting til før jeg totlat kollapser nå føles det ut som. 

Å være tre mennesker i en kropp en ufattelig slitsomt, og når de er våkne på natten så er det kanskje ikke rart man er helt utmattet når man ikke en gang får søvn… 
Jeg prøver, og jeg kjemper som faen! …… Men jeg er sliten etter 32 år med denne smerten.

Totalt utmattet…

Pic: DestinyBlue.

♥All kjærlighet fra meg, og virkelig stoooor «Shout out» til dere som også Fighter hver en forbanna dag for å klare å holde dere i live bare EN dag til.. Dere er STERKE SOM FAEN. Og jeg er stolt av dere!   

@LunaCh

BRAVE

«Out of suffering have emerged the strongest souls; the most massive characters are seared with scars
– Khalil Gibran

Jeg forstår ikke helt dette med at «vi» som sliter psykisk, eller er syk hverken psykisk eller fysisk, blir kalt: «De svakeste.» Vi er de svaksete i samfunnet.
De sier det ofte i media. «De svake i samfunnet»..
Men jeg er så absolutt ikke enig. JEG er faen ikke svak. Hadde jeg vært svak, hadde jeg ikke vært i live idag. Da hadde jeg gitt opp for lenge lenge siden. Jeg, og mange med meg, holder ut en smerte du aldri kan forsetillle deg har du ikke vært der selv, hver eneste dag, hvert ett sekund, Og å kalle oss de svakeste i samfunnet, er en skam! For det er vi så absolutt ikke. Vi er sterke. Vi er som løvetannen, den som  holder ut og tåler alt av vær og vind, uanstt hva. Vi gror og vokser, uansett hva som kommer vår vei. Og ja, det gjør vondt å være ettt løvetannbarn, så sant og vist så gjør det sabla vondt. Jeg unner ingen å kjenne og føle den smerten vi daglig bærer på.
– Det jeg der imot er glad for, er at de fleste slipper bære det. kjenne det. Føle det.

Men å si vi er svake, det er feil. Vi er sterke, som løven, som løvetannen.
Vi klarer oss, uansett hva som komme vår vei.

Vi er IKKE de svake i samfunnet. Vi er de STERKE.

  • Lunaen
Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no