31 år gammel og lever med daglig Amnesi. (Totalt hukommelsestap)

Og de mørke hullene du fyller? De blir aldri HELT fylt. Selv om jeg lar deg tro det. For for meg? Så er det uansett hvor mye du forteller meg hva jeg har sagt og gjort, like tomt. Helt blankt. Timene er borte – for alltid.
For jeg husker ikke at tiden har gått. For meg har tiden stått stille, de to timene jeg har dissosiert, er for meg borte. 
Jeg kan like godt fortsette å snakke om det vi snakket om for to timer siden, for jeg er ikke klar over at jeg har vært borte før du sier det. Jeg husker ikke at jeg har tegnet, eller ligget i armene dine, eller ringt deg på kvelden. Timene er mørke hull i hukommelsen min. Og jeg kan ler det bort…. men det er, helt ærlig? Ikke morsomt i det hele tatt. Det er ikke en gang okey…. Det føles grusomt, fullstendig forferdelig, selv om jeg har lært meg å leve med det 
så godt som ett menneske kan.


Men hvordan leve med at man ikke er tilstedet noen ganger flere ganger daglig? Ja selv om kroppen er der… Hvordan forholde seg normalt til dissosiativ amnesi? Jeg forsøker så godt jeg kan å gjør det beste ut av det, og ofte ved å bruke humor. Det er en bra mestrings strategi. – Men det er akkurat det det er, en måte å forholde seg overfladisk til en fryktelig vond og tøff tilværelse. For jeg takler det ikke så bra som jeg prøver å få de rundt meg til å tro.. Det er ikke lett å være relativ ung, og leve med totalt hukommelsestap. I perioder kan jeg miste dager, andre tider kan jeg holde meg stabilt her og nå i flere dager og opptil uker i strekk.

Alt handler om å føle seg trygg. Tryggehet er alfa omega. Så lenge jeg føler meg trygg, og er i trygge omgivelser, sammen med mennesker som jeg er trygg på – da dissosierer jeg lite og kanskje ikke i det hele tatt den dagen. Men når jeg er sliten og ekstra sårbar, som på kveld og natt – disssosierer jeg ofte. Og jeg vet ikke en gang hva jeg gjør disse nettene… 
Jeg er bare glad jeg ikke lenger går ut av huset noe sted når jeg ikke «er meg» lenger. Det skjer inni mellom, men svært sjeldent – heldigvis. Det er skremmende å våkne opp andre steder enn der du husker sist du var. 
Det siste du husker var du satt i stua, så «våkner du opp» på amfi. Og du aner ikke hvordan du hadde kommet deg dit, hva du gjorde der, hvem du har evt snakket med osv…. 
Eller når du ser på tlf at du har snakket med noen, og du husker ikke å ha ringt. 
Eller det verste – når du våkner opp på badet eller i senga med en oppskåret kropp og må ringe 113 og be om hjelp – men du vet ikke hva som skjedde. Du vet du selv har påført deg skadene, men ikke hvorfor eller når de spør hvor lenge det er siden – så kan du ikke svare. Fordi du var ikke der… kroppen var, men ikke hjernen.

Jeg er blitt flink til å «late som om» det går greit, men det går egentlig ikke greit som jeg forsøker overbevise de nærmeste.. Det er en grunn for at jeg stenger de fleste rundt meg ute, nettopp fordi det er skamfult for meg. Jeg syns det er skamfult, jeg syns det er flaut. Det er også for å skjerme både meg selv og andre. Fordi jeg har opplevd mennesker som ikke har tålte det. Å se meg skifte. Og mennesker som ikke forstod hva som skjedde meg og kjørte meg på legevakten – som blir en ekstra belasting når alt jeg behøver er trygghet, hvile og å vite der er noen – at noen stryker på armen min og snakker til meg, da våkner jeg opp som regel å kommer tilbake til virkeligheten, her og nå.


Det er vanskelig å forstå for omgivelsene.. Men jeg skal love deg, det er enda vanskeligere å måtte ufrivillig leve slik. Jeg har amnesi. Totalt hukommelsestap. I en alder av 31 år.  Jeg blir fortalt at det er «En normal reaksjon på unormale hendelser» 


Jeg får endelig riktig hjelp. Og jeg er takknemlig for det.
Jeg har troen på denne nye terapeuten jeg har. Hun tar meg på alvor, hun ser og lytter. Og jeg er så evig takknemlig for å endelig bli forstått og sett og lyttet til.. Men jeg er også sliten nå, og svært redd.. Tid som forsvinner, andre personer som lever inni meg og dukker opp når jeg blir redd. Kunne jeg bare styrt det. Stoppet det. Bli «her og nå».

– Lunaen – ♥

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no