La oss snakke om Angst.

La oss snakke om Angst. Og da mener jeg ANGST. Ikke den «angst»-typen folk kaster rundt seg som f.eks: «Åååå, jeg får helt angst av slike dårlige tomater!» Eller denne «angsten» folk får for lang kø til baren for å kjøpe seg øl, som går over så raskt som de er fremme og øllen er kjøpt og de kan danse og feste videre. Nei, ikke den type «angst», jeg vil snakke om den angsten som ødelegger dagene dine, den som river deg i stykker på innsiden, den som gjør at du kryper inn i hiet ditt og trekker dynen over hode og holder hendene på magen for å gjøre pusteøvelsene du har lært for å unngå å hyperventilere igjen, – ja, det er akkurat den angsten jeg vil snakke om.

Det finnes mange typer angst. Når man har complexPTSD eller PTSD så er det litt annerledes. For de fleste har angst for ting som mest trolig aldri vil skje, ting som KAN muligens skje, – men det er ikke realiteten med angst relatert til traumer. For der har du  faktisk angst for det som faktisk HAR skjedd, – og ikke det som KAN skje. Det er en stor forskjell.

Angst er noe jeg går rundt med 24 timer i døgnet. Ja, faktisk når jeg sover har jeg angst også. Det er 24 timer i døgnet 7 dager i uken, og den er altoppslukende. Til tross for så forsøker jeg å annerkjenne at «Ok, du er der, men jeg må likevel forsøke stå opp idag og gjøre det jeg har satt meg som mål». Det være å vaske klær eller gå meg en tur. Dusje, handle etc. Jeg har ikke valgt å hverken få eller ha angst, men jeg kan velge å forsøke leve med den litt ved siden av meg. – Noe jeg daglig gjør, om ikke hadde jeg ikke kunnet være sammen med andre mennesker f.eks. SÅ sliten og utmattende er det faktisk å konstant kjenne på angst. Den kunne tatt over hele hverdagen min og livet mitt hadde jeg latt den, men jeg forsøker som sagt å leve MED den. Så godt det lar seg gjøre. For den forsvinner ikke, uansett hvor mye jeg ønsker og vil det, den kommer alltid til å være en del av den jeg er og en del av mitt liv. Og det har jeg akseptert.

Jeg kan ikke huske en dag uten å kjenne på angst og indre uro. Det er så altfor lenge siden at jeg rett og slett vet ikke hvordan det er eller ville vært. Det eneste jeg tror er at jeg hadde hatt mer energi og krefter til å gjøre ting, og at jeg mest trolig ville vært mer effektiv i det jeg har satt for meg.
For angst krever enormt med krefter og energi, og derfor må jeg porsjonere ALT jeg gjør i hverdagen, og da mener jeg den minste ting som å dusje, smøre en brødskive, pusse tenna osv.
Å ha besøk er også svært krevende, spesielt på dager da jeg kjenner jeg ikke har overskudd til det. Og det er vell derfor jeg har innsett at å ha besøk er noe jeg må gjøre på en bestemt måte.
Jeg kan nemlig i dårlig perioder ikke ha TO mennesker her samtidig. Det må være bare MEG og en til. Nettopp fordi viss ikke klarer jeg overhode ikke å følge med i samtalene, klarer ikke å konsentrere meg, og ofte hører jeg til slutt ikke hva noen sier fordi jeg blir så tappet – og da skifter jeg ofte. Fordi jeg har ikke krefter igjen, – det blir i bilde som en bil som går tom for bensin/diesel, – den stopper. Den går ikke lenger.

Jeg må i perioder ta hensyn jeg absolutt ikke ønsker, men jeg vet jeg. Før sleit jeg fryktelig med det og nesten nektet å gjøre det – presset meg selv for hardt, og da gikk jeg jo rett i bakken. Trynet så jævelig!
Nå har jeg blitt mye flinkere til å si ifra og si «Nei» uten dårlig samvittighet. For det handler faktisk om å skulle overleve, klare hverdagen, stå i den – som meg. Angst er ofte et tegn på at man har levd med for mye stress og belastninger over lang tid. Det er en av de mest vanlige psykiske helseplagene i Norges land, hele 30 prosent av befolkningen får en eller annen angstlidelse i løpet av livet. Og DET er mange..
Her er en liste jeg har funnet over de ulike typer ANGST. For angst er ikke «bare»angst. Det er mange ulike typer angstlidelser, og man kan ha både en og to og tre på samme tid. Det har nemlig jeg. Panikkangst, Generalisert angst, og angst relatert til Complex-PTSD.

Forskjellige typer angst

  • Sosial angst betyr at man føler ubehag eller angst i møte med andre mennesker. Det kan også være at man har angst bare i møte med bestemte grupper mennesker eller i bestemte situasjoner.
  • Spesifikke fobier betyr at man for eksempel er redd for edderkopper, å fly, fugler eller store høyder. Redselen er så sterk at man anstrenger seg for å unngå det som skaper redsel og man kan bli hemmet i sitt daglige liv.
  • Panikkangst betyr at man får hjertebank og svette. Mange blir redd for å besvime, bli kvalt eller dø. Redselen for nye anfall kan gjøre at man isolerer seg hjemme.
  • Agorafobi betyr at man er redd for å forlate hjemmet og bevege seg ut på områder som man oppfatter som usikre, særlig åpne plasser og steder med mange mennesker.
  • Generalisert angstlidelse betyr overdrevne bekymringer for dagligdagse hendelser. I tillegg har man ofte mye muskelspenninger og indre uro.
  • Tvangslidelse innebærer at man får uvelkomne og ubehagelige tanker eller bilder i hodet. Ritualer eller tvangshandlinger brukes for å jage bort tankene og bildene. Mange kjenner skam knyttet til tvangstankene.
  • Posttraumatisk stresslidelse oppstår som en reaksjon på en psykisk smertefull hendelse eller mange belastninger over lengre tid. «Flashbacks» eller mareritt hvor man gjenopplever det vonde er vanlig, unngåelse av stedet opplevelsen foregikk likeså. Andre symptomer er anspenthet, skvettenhet, sinne og søvnproblemer.
  • Hypokondri er overdreven helseangst eller sykdomsangst. Kjennetegn er vedvarende opptatthet av at man kan ha alvorlige kroppslige (somatiske) sykdommer.

Hentet fra brosjyren Fakta om angst, utgitt av Rådet for psykisk helse i 2015, med støtte fra Extrastiftelsen.


Hver eneste dag er jeg i konstant beredskap. Se for deg at du har en sint, ja en illsint løve rett forann deg som står klar til å angripe deg, – du vet bare ikke når den angriper. Og du har ingen steder å rømme, for rett bak deg? Der står det en tiger, en illsint tiger som også er klar til å angripe deg. Så du står der, lammet av skrekk, og klarer ikke gjøre noenting. Dette er min hverdag stort sett, jeg har en sint løve foran meg og en sint tiger bak meg. Det er vanskelig å tenke klart, tenker rasjonelt, vanskelig å være alene, vanskelig å være sammen med noen, vanskelig å puste og vanskelig å prate, noen ganger må man bare  holde fokus på å få til å puste.

Jeg har akseptert at angst vil være en del av livet mitt, og jeg har akseptert at den er en del av Luna. Det tror jeg er noe av det viktigste man kan gjøre, å akseptere den. For da blir den ikke like altoppslukende som den først var. Man har gode dager, og man har dårligere dager. Da er det viktig å utnytte de gode til det fulle, så du har noe å tenke på og gripe fast i når de dårlige dagene kommer..

@Lunach

Mine tanker om å leve med en dissosiativ identitetsforstyrrelse..


Hva om du hver kveld når du la deg i sengen for å få en god natts søvn, visste du kanskje ikke våknet opp neste dag? Hva om du hver eneste dag visste du mulig ville våkne opp med store livstruende skader på kroppen din, uten å vite hva som hadde skjedd?

Hva om du i perioder ikke kunne hatt barberhøvelen din i dusjen, ikke vannglass i kjøkkenskapet og alle snorer på bukser og gensere måtte fjernes, – for å beskytte deg selv mot deg selv. Hvordan hadde du levd livet ditt? Hadde du kjent på dødsangst hver eneste kveld, og være fryktelig redd for å være og sove alene? Eller hadde du klart å tenke: «Jaja, vi får bare håpe på det beste..»


Dette er nemlig livet mitt. I 10 år har jeg hatt det slik.
 Hver eneste dag, 24/7. Og jeg er heller ikke den eneste som har det slik, vi er mange som har en dissosiativ identitetsforstyrrelse. Vi lever daglig med en indre uro og kontunierlig angst, og det er kanskje ikke så rart. Det er tross alt livet vårt det er snakk om. I perioder tenker jeg ikke så mye over det, klarer skue de vonde tankene og frykten til side, men i dårlige perioder klarer jeg ikke det, og angsten er altoppslukende og frykten sitter som støpt fast. Reddselen for å være alene på kveld/natt gjør ofte at jeg skifter, fordi jeg tenker meg så redd at jeg ikke makter være i min egen kropp. Frykten for å ikke være i live neste dag er ofte relativ tung å bære, og det er så vanskelige å skrive og snakke om, fordi det er så lagt ifra virkeligheten til de aller fleste, derfor så innmari vanskelig for andre å forstå også.


Jeg har ikke annet enn plastglass i skapet nå, og har ikke hatt min egen barberhøvel i leiligheten min på over ett år nå. Jeg må be min bestevenn og nabo om å ta den med når jeg skal dusje viss jeg vil shave leggene. Jeg må be han sitte i stuen å vente til jeg er ferdig å dusje slik at han kan ta den med seg hjem igjen til seg selv. Jeg har måttet fjerne alle snorer fra bukser og gensere, for å vite jeg ikke blir kvelt om natten – av meg selv. Med mine egne hender. Helt uten at jeg er klar over at jeg gjør det.

Velkommen inn i mitt liv. Som jeg lever og overlever så godt som jeg klarer og makter.

I disse periodene det er så ille at jeg nesten må overbeskytte meg selv – mot meg selv, så er det ekstremt tungt å stå i det. Og helt umulig alene. Da er bare det å stå opp om morgenen en utfordring. Det å gripe dagen er temmelig umulig, og å tenke positivt er vell den verste setningen jeg kan høre akkurat nå. For vi er tre personligheter i en og samme kropp, og når en av delen er suicidale og sier hun ikke orker mer, er sliten av livet, forstår ikke hvorfor ikke hun kan få dø og vi andre leve videre, ja da er det ikke enkelt å «tenke positivt» når angsten for å ikke være i livet neste dag er din aller største bekymring… – Det er forferdelig tøft, både for meg selv og for de rundt meg som forsøker etter beste evne å hjelpe oss.

Det er nesten ubeskrivelig å skrive, eller si, hvordan det føles. Denne uroen som river i hele meg og som gjør at alle hverdags-oppgaver føles tyngre og tyngre for hver dag som går. Det er ikke kun JEG som må behandles, bli sett og hørt. Og det er nok vanskelig å forstå og sette seg inn i noe som er så komplekst som dette, og sikkert uvirkelig for de fleste mennesker at det faktisk er mulig å splitte seg selv opp så til de grader, når man ikke har sett det med egne øyne. Men dette er faktisk den helt reelle realiteten og virkeligheten til veldig mange mennesker.
Det er ikke få ganger jeg ikke har kunnet gjøre rede for meg. Jeg har våknet opp i en dam hvor jeg hadde ligget i isvann i mange timer på vinterstid før de fant meg, og jeg ble så forfrossen at de bar meg tilbake til avd i hendene sine og jeg var sengeliggende i mange dager i etterkant. Jeg har våknet opp i skogen uten å huske jeg har forlatt avdelingen jeg da var innlagt på, og 8 timer var som ett sort mørkt hull i hukommelsen min. Jeg har våknet opp i en stol på legekontoret, og fikk høre at jeg hadde kuttet meg inne på øyet, jeg har våknet utallige ganger på intensiv avd grunnet overdoser jeg ikke husker å ha tatt, eller svelgt skarpe gjenstander og måtte gjennom operasjoner for å hente dem ut av magesekken min.
Jeg har hoppet flere ganger fra broer, uten å vite jeg har gjort det og tilfeldig forbipasserende har reddet meg fra å drukne. Jeg har, som min fastlege har sagt opptil flere ganger, «du må ha en skytsengel som passer på deg». For egentlig er sannheten den at jeg ikke skulle vært i livet idag. Jeg har vært heldig til nå, og det er jeg ubeskrivelig takknemlig for. For hvert år jeg blir eldre, føler jeg meg ekstremt heldig som fremdeles får lov å leve, – for livet er så absolutt ingen selvfølge, hverken for meg eller deg. 

Jeg vet ikke om jeg våkner imorgen tidlig, når jeg legger hode på puten ikveld og lukker øynene. Alt jeg kan gjøre er å håpe.

@LunaCh

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no