SelfCare. Hva inngår det egentlig å «ta vare på seg selv»?


-DestinyBlue – Self Care-

Self Care. Altså, selvpleie, selvhjelp, ta vare på seg selv. Hva inngår det egentlig å ta vare på seg selv? Jeg tror det er veldig forskjellig fra menneske til menneske, og at livssitusjonen er en stor del av hva det innebærer for akkurat DEG. Jeg leser disse toppbloggerne som sier «Self Care» når de f.eks er hos frisøren, får manikyr eller ansiktsbehandling. Spa-opphold eller hotell-weekend osv. Men slik er det ikke for alle. Og jeg tror heller ikke det er «malen» for majoriteten i befolkningen.

For meg er det å ta vare på meg selv noe jeg hele tiden må jobbe med. Det er noe jeg aldri har vært særlig flink til, ei heller prioritert.Mest fordi jeg trodde ikke jeg fortjente det, fortjente å ha det bra. Jeg har vell aldri tenkt så mye over hva JEG må gjøre for å ta best mulig vare på meg selv heller. Dessverre har jeg måttet innse at en stor del av det å ta vare på meg selv, inngår mye i det at jeg faktisk må bruke ordet «Nei» svært ofte.
Det ordet har jeg alltid slitt med å bruke og nærmest aldri brukt, før de siste to årene. Da forandret jeg meg med en helomvendig, rett og slett. Jeg begynte å sette grenser, og kjenne etter hvilke behov JEG har. – For jeg har innsett at en del av det å ta vare på meg selv og min egen helse, betyr at jeg ofte må si «Nei». Nei til besøk, nei til å dra på besøk. Nei til å bli med på fest, nei til både 30 årslag, brylluper og dåper. Jeg må ofte si nei til ting jeg så inderlig har lyst å bli med på, men jeg på grunn av helsen min. Der har jeg ingen valg. Tar jeg ikke vare på meg selv – klarer jeg heller ikke være tilstede for andre. Det har blitt enklere å si nei nå enn i begynnelsen. Men det er fortsatt ikke noe jeg med glede gjør, og det er fremdeles vanskelig noen ganger synest jeg. Den dårlige samvittigheten gjør ofte at jeg sier Ja når jeg vet og kjenner jeg burde ha sagt nei.

Enkelt sagt og forklart: Jeg er tre personligheter i EN kropp. EN kropp skal bruker kreftene og energien til TRE personer. Og det er da kanskje ikke så rart at jeg som regel går på sparebluss. På autopilot.. 
Jeg har på toppen av det hele også kronisk og kontinueerlig uro i kroppen grunnet angst, som også medfører både psykiske OG fysiske symptomer, som krever virkelig sitt. Når jeg prater med noen, så kan det godt være at jeg har to samtaler på en gang uten at noen vet. – Fordi jeg hører stemmer periodevis. Det har jeg gjort siden jeg var 17 år, og det har jeg vell også skrivet endel om før for dere som har fulgt meg lenge.

Når du skal ha en diskusjon i hode om du skal få tillatelse til å spise middag idag eller ikke, dere krangler, samtidig som du sitter å snakker med venninnen/kompisen din om festen du kanskje kan klare å være med på til helgen OM du er i form den dagen, vell- det sier sitt. – Man blir fort sliten, fort tappet, og dessverre blir jeg ofte sengeliggende resten av dagen.
– Det er komplekst. Jeg vet. Det er livet mitt.


-Destiny blue – I´m Complicated-

For meg er det å ta vare på meg selv så enkelt og så vanskelig, som å sette grenser – ikke bare ovenfor andre, men aller mest meg selv. Jeg presser meg selv som regel for hardt, fordi jeg VIL så gjerne. Fordi jeg ønsker å delta på ting, være sammen, ja, LEVE livet.
– Men det straffer seg ofte, og veldig hardt. Og jeg har innsett den siste tiden at det virkelig ikke er verdt det.. Det er ikke verdt det når jeg blir så dårlig i mange uker i etterkant fordi jeg valgte å være sosial når jeg egentlig ikke hadde krefter eller energi til det. Da er det best å vente til jeg kjenner at: «IDAG er jeg i form til XX»

Å ha komplexPTSD og dissosiasjon, krever enormt med energi. Det er ikke en dag jeg føler jeg har overskudd. Jeg er som regel tappet for krefter før klokken slår 12.00 på formiddag. Da er batteriet dødt ut. Men likevel så må man komme seg igjennom dagen og være tilstedet, noen ting man bare gjøre uansett.
For å ta ett eksempel. Torsdag hadde jeg ett møte ang BPA, selv om jeg visste jeg ikke var i form til det, og at jeg ikke kom til å tåle det særlig heller. 
Men jeg hadde allerede avlyst det EN gang (i forrige uke da jeg var sengeliggende), og nå som «alle» skal ut i ferie var det viktig å få unnagjort dette møtet. Jeg visste allerede kvelden før at dagen etter møte derfor ikke kom til å bli til annet enn å overleve. Holde ut. Forsøke holde meg «her og nå», holde meg «samlet og hel», kanskje klare å holde meg opptatt med å lese litt, se en dokumentar på nettflix, skrive blogg, osv. Forsøke stenge verden ute og bare PUSTE. For akkurat nå er jeg i en periode hvor jeg er mektig utmattet. Jeg er i en periode hvor jeg ikke tåler så godt når det blir for mange inntrykk på en gang, når det blir for mye lyder og lys, for mye prat i munnen på hverandre, og når gressklipperen utenfor i tillegg begynte? Gud jeg trodde jeg skulle tørne fullstendig. Vi var fire stk som satt i over en time å pratet, – det kostet meg den dagen. Dagen var over etter det møte. Jeg hadde aldri klart å dra på butikken etterpå eller på besøk til venner. Slik er er det bare i perioder. Andre perioder tåler jeg mer, og klarer mer. 
– Noen ganger skulle jeg ønsket at folk kunne SE alt som foregår inni meg, oss som sliter med usynlig sykdom, slik at de kunne forstå hvorfor jeg (og mange flere der ute i verden) så ofte må si nei, hvorfor jeg trenger i perioder at det bare er en person på besøk av gangen, hvorfor jeg ikke klarer mer enn jeg gjør på daglig basis. – Det hadde vært så mye enklere, hva.. Usynlig sykdom er vanskelig å forstå for mange, og det er vanskelig for oss som lever med det å forklare slik at andre kan forstå. Jeg forsøker her på bloggen likevel, men samtidig vet jeg det er temmelig umulig for de fleste å kunne sette seg inn i noe som er så komplekst som f.eks dissosiasjon. Det må oppleves og sees med egne øyne tror jeg, for å forstå det..


-DestinyBlue – Dark passenger-

Nå i helgen har jeg bestemt meg for å ta en pause. Jeg skal være alene helt frem til kl 18.00. – Jeg kjenner at det er akkurat DET jeg behøver nå. Det er den tiden på døgnet jeg fungerer best, og jeg er ikke redd for å være alene. Det er på kvelden det er tøft og det ofte skjer ting her. Derfor har jeg bestemt meg for å ta en «time-out» og bare hvile og skjerme meg selv for mer inntrykk utenifra. Jeg har gått igjennom mye den siste tiden, og det har vært så utrolig mye inntrykk fra alle kanter, og jeg kjenner meg helt tappet for energi.
Så denne helgen har jeg derfor bestemt meg for at jeg skal være alene på formiddag og bare HVILE.
– Det er for meg «Selfcare» akkurat nå. Det er det jeg trenger for å lade opp batteriene igjen.

Hva er selfcare for deg? Og er du flink til å si nei?

@LunaCh

 

Legg igjen en kommentar

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no