Monday #BRANOK


Hei alle fine sjeler der ute!♥

Jeg vil bare stikke innom her en tur for å ønske dere alle en riktig så god dag, håper virkelig dere får en fin start på uken!

Så vil jeg bare si en ting til, som jeg syns er viktig.
At uansett hvordan du føler deg, så husk at du er LIKE verdifull DU som alle andre!
♥ En klok, svært klok dame jeg kjenner, (som er utdannet psykiater), har alltid sagt til meg: «Husk Luna, følelser er ikke alltid til å stole på» – og det er SÅ sant. Selvom DU kanskje føler deg mindreverdig, eller syns du selv er mindre pen enn venninnene dine, eller føler deg som ett dårlig medmenneske, ol, – så betyr ikke det at det er sannheten. For følelser ER ikke til å stole på alltid, og mest trolig er du ikke alle disse stygge tingene du tenker om deg selv. Andre mener nok noe helt annet om deg enn du selv gjør, de som har deg kjær.♥

Nå får jeg snart besøk av ei venninne jeg ikke har sett på veldig mange mnd, hun har nemlig flyttet (og jeg har sperret meg inne veldig lenge) så det blir koselig å se henne igjen.♥ – Girltalk med god mat og drikke. Det blir nok en hyggelig start på uken! ♥ 

Ta vare på deg selv, og ta vare på hverandre! ♥ Dere er alle VERDIFULLE, VAKRE og UNIKE akkurat slik dere ER. ♥ Du er BRA NOK! ♥

♦ Follow me if you want:
♥FB
:Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

@LunaCh

Toleransevinduet, hva ER egentlig det? Alle har det, men få vet om det.

Toleransevinduet er en modell som ofte brukes for å forstå ettervirkninger av traumer. Med et smalt toleransevindu svinger man kjapt i mellom over- og underaktivering; mellom utagering, uro og aggresjon på den ene siden – og nedstemthet, nummenhet og dissosiasjon på den andre siden.

Toleransevinduet enkelt forklart:

Når man er innenfor sitt toleransevindu innebærer dette at man fungerer normalt emosjonelt. I denne tilstanden kan man ta til seg og respondere på informasjon på en adekvat måte. Når man derimot er over sitt toleransevindu opplever man overaktivering. Dette kan ta form av at kroppens kamp-flukt-respons fyrer løs, og man kan opptre med uro, aggresjon, utagering. Når man er under sitt toleransevindu opplever man underaktivering. I denne tilstanden er det kroppens frys-respons som tar overhånd. Dette kan ta form av av underkastelse, nummenhet, følelse av å være død, eller dissosiasjon.
– Mennesker som har opplevd traumatisering har gjerne et smalt toleransevindu, slik at det skal lite til før de forsvinner ut av sonen for hvor de fungerer godt følelsesmessig. Mange kan svinge fort mellom over- og underaktivering, noe som gir grunnlag for komplekse og ofte tilsynelatende uforståelige atferdsmønstre.

Kilder:

Se også gjerne denne korte filmen av Dag Ø. Nordanger. Her forklarer han enkelt hvordan toleransevinduet fungerer på oss mennesker. Alle har ett, alle mennesker, men noen har ett smalere og mindre enn andre.

Jeg går til en traume-spesialist på poliklinikken nå, og har gått hos henne nå ca ett år. Vi jobber mye med akkurat dette. Jeg har ett veldig smalt toleransevindu, noe som medfører at jeg ofte faller utenfor det som de kaller «Den opptimale aktiverins-sonen». Jeg vet, store ord. Derfor vil jeg forklare det litt enklere så alle har mulighet å forstå.
Det betyr enklere forklart, – at når jeg hører en lyd som skremmer meg, eller noen tar på meg uten at jeg er forberedt på det og jeg skvetter til, eller jeg kjenner en lukt som minner meg om noe av traume jeg har vært igjennom, – da faller jeg momentant utenfor toleranse vinduet. Enten over eller under. Som regel faller jeg under. Dette er individuelt fra menneske til menneske. Enkelt forklart vil det si at hjernen min forandrer seg, den delen av hjernen som klarer å tenke klart og rasjonelt slår seg av og går på en måte «i dvale», og jeg er da KUN styrt av følelse-hjernen. Når det skjer, er det fryktelig vanskelig å komme seg innenfor igjen.

Det er veldig slitsomt og være utenfor toleransevinduet, og jeg håper jeg en dag får klare å utvide det til å bli LITT mer spillerom enn det jeg har nå.

Det vi øver på er å holde meg innenfor. Hun (terapeuten min) har gitt meg noen verktøy jeg stadig må øve på for å klare UNNGÅ å falle utenfor toleransevinduet, fordi det er nærmest umulig som hun sier å komme seg innenfor igjen alene. Dette er absolutt ikke enkelt å lære seg, og det tar lang tid. Hun sier jeg ikke må gi opp selvom jeg ikke klarer det alltid i begynnelsen, det tar lang tid å lære hjernen og kroppen nye ting. Men det ER mulig.

– Jeg kan fortelle om en episode som skjedde for noen mnd tilbake. Da var jeg først UNDERaktivert for så å bli OVERaktivert. Jeg husker ikke hva som gjorde at jeg falt utenfor toleransevinduet, men jeg endte i alle fall med å skifte. Dissosiere. Irene (13 åringen i meg) ble overaktivert, og til og med en av de nærmeste som var her på kveld da klarte ikke roe henne og få henne innenfor vinduet igjen. – Det var helt nyttesløst. Den eneste muligheten var å ringe etter lege, da hun som var her var redd vi skulle skade oss selv. Når vi kun er styrt av følelser, og følelsene er vonde, svært svært vonde, da er det fryktelig vondt å være til. Ingenting hun sa eller gjorde hjalp, legen kom hjem til oss og gav en beroligende tabelett i forsøkte på å roe oss. Men det gikk fremdeles ikke. Knusing av ting i leiligheten, hyling og skriking, masse masse gråt og tårer, – fullstendig overkjørt og styrt av følelser, vonde vonde følelser.
Ingenting hjalp slik at TENKE-HJERNEN koblet seg på igjen. – Det endte som det måtte, tvangs innleggelse med ambulanse til lukket psykiatrisk avd. Fremdeles var tenke-hjernen avkoblet, heldigvis klarte vi til slutt sovne på skjermet enhet og når vi våknet neste dag var vi innenfor «den opptimale aktiverings-sonen» igjen. Utslitt, utmattet, men endelig rolig.

Her ser du hvordan HJERNEN vår ser ut. Den er delt i TRE deler.
– Overlevelses- hjernen.
– Emosjons (følelses)- hjernen og
– Logikk (Tenke)-hjernen.
Når du har opplevd traumer kan det bli ubalanse i hjernen og hvordan den aktiverer seg.

Jeg synest det var en så fin avsluttning på innlegget å sitere dette bilde.. Så da velger jeg å gjøre det slik at dere som også har ett smal toleransevindu og lett faller utenfor, skjønner at det ER håp for at det skal kunne bli bedre.

«På samme måte som hjernen formes når vi utsettes for krenkelser, blir den OGSÅ formet av å bli overøst med omsorg og trygghet. Det er ALDRI for sent å arbeide med hjernens grunnstemning.!


@LunaCh

Uken som gikk #8

♥ Ukens høydepunkt:

Mandag, jeg ELSKER mandager. Det er den beste dagen i uken, uten tvil. Jeg elsker å tenke på at det er en ny uke, en helt ny uke med nye muligheter. Det var den beste dagen denne uken, uten å kunne si det var noe spesielt som skjedde den dagen. Det var mat-handel med bestekompisen min, og så spiste vi salat i solen på verandaen min etterpå, – som vi plukket selv i salatbaren på Eurospar. Det har nesten blitt en tradisjon hver mandag nå har jeg lagt merke til, hehe.. Men det er jo så godt når man kan få velge selv, ha masse godt i! 😀 

♥ Ukens nedtur:

Våknet opp på sykehuset, intensiven igjen.. Uten å vite hvorfor jeg var der da jeg våknet om morgenen neste dag. Fikk da vite at jeg, Irene (13) hadde skadet seg. (Jeg skadet meg i dissosiativ tilstand), – Heldigvis var det noen som forstod noe var galt og dro hjem til meg for å se til meg. (Takk til dere, uendelig takk!!!!)
– Ambulansen ble ringt, og jeg ble lagt i narkose og inngrepet ble gjort. Takk nok en gang til dere på Volda sykehus for hjelpen, ja denne gangen også.♥
– Og hjertelig takk til englene av venner, som nok en gang fikk meg på sykehus når jeg ikke var i stand til å ta vare på meg selv. Dere er fantastiske! ♥

♥ Ukens opptur:

At det gikk bra, denne gangen også…

♥ Ukens følelse:

Reddsel, frykt, dødsangst.. Alltid etter slike «episoder» blir jeg livredd for å våkne neste dag med store skader, eller ikke våkne i det hele tatt… På dagtid takler jeg ting veldig bra, og jeg kan si jeg oppriktig koser meg i mitt eget selskap med å skrive, lese osv. Men på kvelden begynner angsten å virkelig kvele meg.. Tar så grep at jeg ofte ikke tåler være tilstedet i meg selv. Etter slike episoder er jeg alltid redd den første tiden etter på sen ettermiddag, kveld og natt..

Men… hvem ville ikke vært det…?


♥ Ukens Quote:


♥ Ukens tanke:

Takknemlig for de fine menneskene som forstår uten ord. Som forstår situasjonen min, som forstår og har satt seg inn i hva DID er, – og at de tar vare på meg når jeg ikke lenger er «her og nå». Hadde det ikke vært for de kunne jeg hatt store skader nå, og jeg kunne også ha mistet livet. Så ufattelig ubeskrivelig takknemlig for de fine vennene mine som tar voksne avgjørelser når det trengs og er helt livsnødvendig.
Jeg er så utrolig heldig som har slike venner, det er bare – nei, jeg vet sannelig ikke hva jeg skulle gjort uten dere! Takk for at dere alltid er her, dag som natt, og at dere får meg til å føle at livet mitt er verdt noe, når så mange andre får meg til å føle det motsatte. Dere er ubeskrivelige og uunværlige! TAKK for at dere støtter meg, stiller opp når det trengs, og ikke minst: Elsker meg for den jeg er.. ♥   

♥ Ukens sang:

Xoxo, L ♥

♦ Follow me if you want:
♥FB
:Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

@LunaCh

SelfCare. Hva inngår det egentlig å «ta vare på seg selv»?


-DestinyBlue – Self Care-

Self Care. Altså, selvpleie, selvhjelp, ta vare på seg selv. Hva inngår det egentlig å ta vare på seg selv? Jeg tror det er veldig forskjellig fra menneske til menneske, og at livssitusjonen er en stor del av hva det innebærer for akkurat DEG. Jeg leser disse toppbloggerne som sier «Self Care» når de f.eks er hos frisøren, får manikyr eller ansiktsbehandling. Spa-opphold eller hotell-weekend osv. Men slik er det ikke for alle. Og jeg tror heller ikke det er «malen» for majoriteten i befolkningen.

For meg er det å ta vare på meg selv noe jeg hele tiden må jobbe med. Det er noe jeg aldri har vært særlig flink til, ei heller prioritert.Mest fordi jeg trodde ikke jeg fortjente det, fortjente å ha det bra. Jeg har vell aldri tenkt så mye over hva JEG må gjøre for å ta best mulig vare på meg selv heller. Dessverre har jeg måttet innse at en stor del av det å ta vare på meg selv, inngår mye i det at jeg faktisk må bruke ordet «Nei» svært ofte.
Det ordet har jeg alltid slitt med å bruke og nærmest aldri brukt, før de siste to årene. Da forandret jeg meg med en helomvendig, rett og slett. Jeg begynte å sette grenser, og kjenne etter hvilke behov JEG har. – For jeg har innsett at en del av det å ta vare på meg selv og min egen helse, betyr at jeg ofte må si «Nei». Nei til besøk, nei til å dra på besøk. Nei til å bli med på fest, nei til både 30 årslag, brylluper og dåper. Jeg må ofte si nei til ting jeg så inderlig har lyst å bli med på, men jeg på grunn av helsen min. Der har jeg ingen valg. Tar jeg ikke vare på meg selv – klarer jeg heller ikke være tilstede for andre. Det har blitt enklere å si nei nå enn i begynnelsen. Men det er fortsatt ikke noe jeg med glede gjør, og det er fremdeles vanskelig noen ganger synest jeg. Den dårlige samvittigheten gjør ofte at jeg sier Ja når jeg vet og kjenner jeg burde ha sagt nei.

Enkelt sagt og forklart: Jeg er tre personligheter i EN kropp. EN kropp skal bruker kreftene og energien til TRE personer. Og det er da kanskje ikke så rart at jeg som regel går på sparebluss. På autopilot.. 
Jeg har på toppen av det hele også kronisk og kontinueerlig uro i kroppen grunnet angst, som også medfører både psykiske OG fysiske symptomer, som krever virkelig sitt. Når jeg prater med noen, så kan det godt være at jeg har to samtaler på en gang uten at noen vet. – Fordi jeg hører stemmer periodevis. Det har jeg gjort siden jeg var 17 år, og det har jeg vell også skrivet endel om før for dere som har fulgt meg lenge.

Når du skal ha en diskusjon i hode om du skal få tillatelse til å spise middag idag eller ikke, dere krangler, samtidig som du sitter å snakker med venninnen/kompisen din om festen du kanskje kan klare å være med på til helgen OM du er i form den dagen, vell- det sier sitt. – Man blir fort sliten, fort tappet, og dessverre blir jeg ofte sengeliggende resten av dagen.
– Det er komplekst. Jeg vet. Det er livet mitt.


-Destiny blue – I´m Complicated-

For meg er det å ta vare på meg selv så enkelt og så vanskelig, som å sette grenser – ikke bare ovenfor andre, men aller mest meg selv. Jeg presser meg selv som regel for hardt, fordi jeg VIL så gjerne. Fordi jeg ønsker å delta på ting, være sammen, ja, LEVE livet.
– Men det straffer seg ofte, og veldig hardt. Og jeg har innsett den siste tiden at det virkelig ikke er verdt det.. Det er ikke verdt det når jeg blir så dårlig i mange uker i etterkant fordi jeg valgte å være sosial når jeg egentlig ikke hadde krefter eller energi til det. Da er det best å vente til jeg kjenner at: «IDAG er jeg i form til XX»

Å ha komplexPTSD og dissosiasjon, krever enormt med energi. Det er ikke en dag jeg føler jeg har overskudd. Jeg er som regel tappet for krefter før klokken slår 12.00 på formiddag. Da er batteriet dødt ut. Men likevel så må man komme seg igjennom dagen og være tilstedet, noen ting man bare gjøre uansett.
For å ta ett eksempel. Torsdag hadde jeg ett møte ang BPA, selv om jeg visste jeg ikke var i form til det, og at jeg ikke kom til å tåle det særlig heller. 
Men jeg hadde allerede avlyst det EN gang (i forrige uke da jeg var sengeliggende), og nå som «alle» skal ut i ferie var det viktig å få unnagjort dette møtet. Jeg visste allerede kvelden før at dagen etter møte derfor ikke kom til å bli til annet enn å overleve. Holde ut. Forsøke holde meg «her og nå», holde meg «samlet og hel», kanskje klare å holde meg opptatt med å lese litt, se en dokumentar på nettflix, skrive blogg, osv. Forsøke stenge verden ute og bare PUSTE. For akkurat nå er jeg i en periode hvor jeg er mektig utmattet. Jeg er i en periode hvor jeg ikke tåler så godt når det blir for mange inntrykk på en gang, når det blir for mye lyder og lys, for mye prat i munnen på hverandre, og når gressklipperen utenfor i tillegg begynte? Gud jeg trodde jeg skulle tørne fullstendig. Vi var fire stk som satt i over en time å pratet, – det kostet meg den dagen. Dagen var over etter det møte. Jeg hadde aldri klart å dra på butikken etterpå eller på besøk til venner. Slik er er det bare i perioder. Andre perioder tåler jeg mer, og klarer mer. 
– Noen ganger skulle jeg ønsket at folk kunne SE alt som foregår inni meg, oss som sliter med usynlig sykdom, slik at de kunne forstå hvorfor jeg (og mange flere der ute i verden) så ofte må si nei, hvorfor jeg trenger i perioder at det bare er en person på besøk av gangen, hvorfor jeg ikke klarer mer enn jeg gjør på daglig basis. – Det hadde vært så mye enklere, hva.. Usynlig sykdom er vanskelig å forstå for mange, og det er vanskelig for oss som lever med det å forklare slik at andre kan forstå. Jeg forsøker her på bloggen likevel, men samtidig vet jeg det er temmelig umulig for de fleste å kunne sette seg inn i noe som er så komplekst som f.eks dissosiasjon. Det må oppleves og sees med egne øyne tror jeg, for å forstå det..


-DestinyBlue – Dark passenger-

Nå i helgen har jeg bestemt meg for å ta en pause. Jeg skal være alene helt frem til kl 18.00. – Jeg kjenner at det er akkurat DET jeg behøver nå. Det er den tiden på døgnet jeg fungerer best, og jeg er ikke redd for å være alene. Det er på kvelden det er tøft og det ofte skjer ting her. Derfor har jeg bestemt meg for å ta en «time-out» og bare hvile og skjerme meg selv for mer inntrykk utenifra. Jeg har gått igjennom mye den siste tiden, og det har vært så utrolig mye inntrykk fra alle kanter, og jeg kjenner meg helt tappet for energi.
Så denne helgen har jeg derfor bestemt meg for at jeg skal være alene på formiddag og bare HVILE.
– Det er for meg «Selfcare» akkurat nå. Det er det jeg trenger for å lade opp batteriene igjen.

Hva er selfcare for deg? Og er du flink til å si nei?

@LunaCh

 

20.00- 22.00…

Kl nærmer seg 20.00…
Vi sovner som regel rundt kl 22.00..

Utslitt. Utmattet av dagen. kl 20.00 går alt i stå
Stort sett hver eneste dag nå.
– Ordene, tankene, følelsene, kun ett eneste stort indre kaos

Men du går ikke, du.
Du går ikke når vi sier: «Bare gå. Vi klarer oss»

Du går ikke, når vi sier: «Du får fri, fri med betaling!»
Nei du går ikke, for du vet.
Du vet du…

Du vet at går du, er sjansen for at vi blir skadet store
Du vet at går du, knekker vi sammen i tusen biter
Du vet at går du, vil vi kanskje ikke klare denne kvelden
– Så du blir….
Du blir, du.
Til vi sovner av utmattelse i fanget ditt kl 22.00.

Slik vi alltid gjør nå..
Etter nok en lang dag
i dette livet vi ikke lenger lever,
men kun eksisterer i..

 

@LunaCh


Destiny blue – Little roots (how can I grow, when my roots go nowhere?)

Og du holder oss igjennom

Kom hjem. Kom.. – Roper hjerte mitt. Roper kroppen min.
Og sårest, «kom hjem»roper barna inni meg..

Jeg vet, jeg burde klare mer, jeg BURDE klare mer enn bare stå opp og sitte her.
Men så sier kroppen min, eller hode mitt, eller begge deler: «Stopp!»

Og så sitter jeg her.
Her jeg alltid sitter.
Lammet av PTSD-EN som når heeeeelt fra fingertuppene til lilletåa.
Den som daglig fyller hele meg med en kriblende uro på innsiden,
nesten som om det er små maur som kryper,
kryper fritt villt rundt på innsiden av meg.

Angsten, uroen, den jævla frykten!
Og du, du er den eneste, den eneste som
– som får meg til å falle til ro
Du holder kroppen min så trygt inntil deg
at jeg kan kjenne at frykten og alt det vonde gir litt mer
og enda litt mer
– slipp

Og jeg sovner trygt
– i fanget ditt
Ja slik jeg, vi, gjør hver eneste kveld

Hver eneste kveld holder du rundt oss i stillhet
– med tungt hjerte..
Og du er den som ser
At vi er utslitt av dagene
Du legger pleddet over
– den store
og den lille
kroppen vår..

I all viten at det kan være den siste gangen
du kan få holde oss..

 

@Lunach

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no