Nei, du er ikke mislykket!

God formiddag, fininger! 🌸😘
Bare innom for å ønske dere en så god dag som dere kan ha i den situasjonen som dere er i. 🌸🌸🌸

Og så vil jeg bare minne dere på en ting, dere.
– At uansett hva, uansett hvordan du har det i dag, hvordan du reagerer eller hvordan du føler deg. Husk for all del: Du er IKKE mislykket, du gjør INGENTING feil bare fordi du ikke er kommet dit du ønsker i livet ditt. Det er IKKE alltid så enkelt som mange skal ha det til på sosiale medier.

Noen ganger må man faktisk bare gå stegene, i sitt eget tempo, og noen ganger snubler man på veien, og vet du? Det er HELT i orden. Du er IKKE misslykket fordi du faller inni mellom, vet du hvorfor? Fordi det er slik det bare ER. Recovery tar tid, det krever alt du har i deg av styrke og krefter. Det tar tid å leges og bli bedre, og det er en prossess som DU må gå, i ditt tempo, i dine sko.. Selvom det virker som om «alle andre får det til», så er det ikke slik i realiteten. Jeg kan love deg at tuuusenvis av mennesker rundt om i landet sitter å tenker akkurat de samme tankene som deg: «Hva er galt med meg? Siden alle andre får det til men ikke jeg! Hva er feil med meg!»

Og tro du meg, jeg tenkte de samme tankene fryktelig lenge jeg også. Altfor lenge.. Og de tankene gjorde meg ikke godt, de gjorde meg mer og mer deprimert og jeg trykket meg selv lenger ned i gjørma. Men da jeg innså realiteten, og godtok at slik ER det faktisk – og det er HELT okey, ja det var da jeg fikk det litt bedre og følte meg litt bedre med meg selv. 
Jeg sier ikke at man ikke skal strekke seg etter å bli såkalt frisk, men jeg tenker at det viktigste er ikke å bli «FRISK» i seg selv, men det å faktisk få ett liv som man kan klare å leve i. Ett liv som er levbart og som gir deg noe. En hverdag som ikke kun består av å overleve og å kjempe for å holde seg i live. Men en hverdag man trives i.
– Jeg brukte ti år av mitt liv, minst, på å tenke: «Jeg SKAL bli frisk! Jeg SKAL være den jenta som klarte det. Den som var syk men som ble FRISK. Jeg SKAL klare dette!» 

Fordi samfunnet er slik nå. Du må yte hundre prosent om ikke mer, for å ha en verdi – sett uten ifra. Selvrealisering og oppnå store ting er det som gjelder. Men vet dere? Jeg gikk så på tryne hver jævla gang, og jeg mistet håpet mer og mer jo mer jeg forsøkte å oppnå det som faktisk er for noen – umulig. For det er ikke slik for alle, at alle KAN bli såkalt «friske». Hundre prosent. Men det som er det fine? Det er at alle har en mulighet til å få det bedre med seg selv, alle har en mulighet til å ha ett bedre og mer innholdsrikt liv – til tross for utfordringene sine. Med riktige mennesker rundt seg, og med riktig hjelp og veiledning, og sist men ikke minst: Med realistiske mål å strekke seg imot. 
Og jeg skulle virkelig ønske jeg ikke hadde kastet bort så mange år på å strekke meg etter mål som var langt ifra realitiske, og heller brukte tiden på å strekke meg etter det som jeg gjør nå: Å få en hverdag jeg selv er tilfreds med. Der jeg kan finne ro i meg selv. Være fornøyd med den jeg har blitt. Ha ett liv jeg selv klarer finne mening i, og som jeg føler gir meg ett innhold.

Det er flere som stadig skriver til meg at de føler det hjelper å lese denne bloggen, mine ord, fordi de føler det gir dem både støtte, trøst og håp.. Fordi her er det ikke noe press på å yte, ord som gjør at du føler deg mislykket, som f.eks: «DU KLARER DET, BARE DU VIL DET STERKT NOK!». (Hadde det bare vært så lett, hva?) Nei, her inne får du ikke høre noe negativt om du sprekker og faller tilbake i gamle spor og mønster.. Nei, jeg dømmer ingen av dere, jeg vet dessverre at dere dømmer dere selv altfor hardt fra før av. Ingen er strengere mot dere enn dere er mot dere selv! Og hadde det vært så enkelt som mange skal ha det til, hadde alle vært friske og velfugrende.

Jeg er av den typen som mener at så lenge du gjør ditt beste, så er det mer enn godt nok. Å gå på tryne gjør vi alle iblant, men så lenge du reiser deg igjen? Ja da er det en seier i seg selv.
Ett tapt slag er ikke en tapt krig, mine venner! Husk for all del det!👊�💪

@lunach



La oss gjøre en forskjell!

Og jeg ser at du igjen, for tredje gang idag, går med de tungt medisinerte beina dine ned den lille bakken og over den tomme grusbelagte parkeringsplassen igjen, ja ned mot kiwi.. Og jeg sukker litt oppgitt, igjen. Og hjerte mitt synker noen hakk, igjen. For hvor mange ganger skal du måtte gå ned dit, bare for å se andre mennesker? Kanskje også i håp om at noen skal se DEG.. Hvorfor er dette det eneste du har av kontakt med andre mennesker..? Hver eneste forbanna helg..

Hver gang jeg sitter på verandaen min så ser jeg deg. Og flere av de andre som bor i denne kommunale boligen. Selvsagt gjør jeg det, utsikten min er jo det store brune huset som er fylt opp med mennesker som er utenfor samfunnet. Utenfor det sosiale samholdet. Utenfor arbeidslivet, ja generelt – utenfor…

Og hjerte mitt synker noen hakk, der jeg ser du kommer gående opp igjen. Kun med en cola flaske i hånden. Jeg kan rytmen din nå. For neste tur ned til Kiwi? Da kommer du bærende på, og allerede spiser du av potetgull-posen du har kjøpt.. Og siste tur til Kiwi for dagen? Ja da kommer du med en Kiwi-plastikkpose med dagens siste handel.. Ja jeg kan rytmen din nå, for dette er hverdagen din, du som er naboen min. Og resten av kvelden så sitter du der.  Alene, i den 50 kvadrats store leiligheten som du leiger.

Og jeg sukker litt oppgitt her jeg sitter, og jeg tenker at… Mangler vi virkelig så mye mer TID nå enn før? For det kan jaggu meg virke som om de 24 timene i døgnet vi alle har og alltid har hatt, har blitt innskrenket noe så jævelig. Og skal virkelig kommunens økonomi, og kommunens prioriteringer styre hvordan mennesker har det i hverdagen sin og livet generelt? Skal vi ikke lenger ta vare på hverandre, og se til at de rundt oss har det bra, har vi virkelig ikke tid til det lenger nå? For det ser ut til at vi hverken har TID nok ei heller RESSURSER til å gjøre livet til som de som virkelig behøver det mer innholdsrikt og dermed mer levbart! For vet dere hva jeg ser rett foran meg? Fra min egen veranda? Jo det er ett vindu. Ett vindu hvor jeg ser rett inn til den store felles-stuen på samme bygg som disse menneskene bor i.. Der med det fine billiard-bordet og den svære TV-en. Med kortstokk og andre brettspill og en fin sofagruppe. Der er også en dør som går inn til en stor fin spisesal, der hvor det er ett kjøkken tilgjengelig hvor de f.eks kunne laget seg pizza eller taco sammen på en lørdagskveld, ja de som bor der og andre i kommunen som ikke har noen eller noe sted å være. Men nei, ikke på ettermiddag, og ikke på kveld. Og absoltt ikke i helgene. I helgene er det stort sett alltid stengt med noen unntak som skjer sporadisk. Og i ukene stenger dørene kl 15.00 unntagen onsdag, da er det felles middag. EN dag i uken.. – Og alt handler, selvsagt, om mangel på ressurser, TID og sist men ikke minst: Økonomi.

Og jeg kjenner meg så mektig lei av å se på dette. Hver eneste forbanna ettermiddag, kveld, og hver eneste helg. For hvorfor, HVORFOR kan vi ikke gjøre livene deres LITT mer levlig, LITT mer innholdsrikt, LITT mer sosialt? Litt mer deltagelse i samfunnet.. Og hvorfor er det ingen som ser løsninger istedefor kun  hinder? Hvorfor kjemper ingen for de i kommunen som står utenfor, hvorfor er de ikke på banen de som har ressurser og makten til å gjøre en forandring, som har mulighet til å gjøre en forskjell?! ALLE vet at vi mennesker har de samme grunnleggende behovene, som f.eks medmenneskelig kontakt, behov for tilhørighet, samhold og deltakelse i samfunnet osv.
For å bekjempe uhelse, dårlig psykisk og fysisk helse, forebygge depresjon, angst, avhengigheter og selvmord, – så er dette så utrolig viktig!

Jeg har og klarer kun å informere om dette her på min kanal, men dere i kommunen, i kommunepolitikken og/eller LPP, dere har muligheten til å følge dette opp og faktisk gjennomføre! – Alt er jo tilrettelagt for å skape ett fint felleskap og en bedre hverdag for de som står utenfor, det handler kun om økonimi, velvilje og noen som bryr seg! Så la oss alle stå sammen å kjempe for at denne gruppen av mennesker får en likeverdig og ikke minst – en VERDIG hverdag!

Hold «Møteplassen» åpent, la det være ett trygt sted og en «trygg havn» å treffes for alle de som ønsker det. Ikke kun slik som det er nå, på dagtid på hverdager. Hold åpent også på ettermiddager og kvelder, ikke minst i helger og helligdager! Det er mulig! Bare dere bevilger ressurser til det og legger litt godviljen til! La oss stå sammen for å bekjempe ensomhet og forebygge dårlig(ere) psyksik helse!

@LunaCh❤

Slik er dagene hos meg akkurat nå..



Hi peps! 😍
Lenge siden jeg bare har sagt hei til dere her inne nå, så tenkte det var på tiden med en liten oppdatering om hverdagen generelt.😘🤗 – Det har jo skjedd litt plutselige forandringer her i hus, og jeg må si at det å få en babypus i hus er ikke bare bare, hehe!😉  Han vil leke hele natten mens jeg skulle gjerne fått sovet litt, men han vekker meg stadig med å angripe sofaen med klørne kun for å vekke meg, fordi han vil leke…. Vell, kl 03.48 har jeg faktisk ikke lyst til annet enn å sove, jeg, men lek blir det gitt! Morsinstinket har kommet allerede hos meg, og hjerte mitt renner over av kjærlighet for denne lille krabaten! 💕😍 Så vi leker på natta med å jakte og fange lekemus og løpe etter baller med og uten lyd, så jeg får heller ta igjen søvnen når han blir litt større tenker jeg! 😉

Han sover store deler av dagen, så da har jeg en puste- pause og får tid til å hvile meg, og blogge! Da er han utslitt etter lek og morro, og det samme er jeg! 😂😆 – Det er nemlig ikke så lett å blogge når han skal tråkke på tastaturet, eller rive ned høytalerene, spise på ledningene jeg forsøker gjemme under tepper eller spise på fingrene mine .. Hum. 🤔

Han er virkelig en skjønn, aktiv, glad liten krabat. Blitt tryggere nå, og det er så godt å se at det går bedre med han for hver dag som går! Han hadde jo en temmelig tøff start på livet stakkar, og det er derfor han ser mindre ut enn han egentlig er sa veterinæren. De pleier å være litt mindre da.

Han har bare vært i hus 3 døgn, likevel har han lagt på seg allerede, og det trengte han. Godt er det. Ellers, så har jeg kjøpt meg fire nye planter. Eller tre planter og en bukett med blomster. Til en forandring kjøpte jeg ikke roser denne gangen, fordi jeg syntes disse gule var så fantastisk vakre! 🌸💐🌻 PERFEKT gul-farge for hjemmet mitt! Jeg bare ELSKER sånne vakre ting som disse blomstrene! Det gjør meg glad! 🌻💐🌸


Dere vet hvor viktig forutsigbarhet i hverdagen er for meg, og her kom TO plutselige forandringer på en og samme  dag forrige uke, og det satte meg selvsagt veldig, veldig ut av spill. Kanskje mer enn jeg har lyst å dele..😔 – Men jeg tror det at jeg har klart å hente meg inn igjen såpass fort og så mye som jeg har, er at jeg har pusen å tenke på og ta vare på. Så selv om slike forandringer gjør hverdagen nå ekstra krevende å stå i for meg, så har jeg heldigvis selskap hele tiden. Det hjelper enormt å ha ett sånt lite vesen ved sin side, og selvsagt god oppfølging av BPA.. Hun er helt uunnværlig, og akkurat nå er behovet ekstra stort. – Men hun klarer alltid å roe meg ned, vet alltid hva jeg trenger selv om jeg ikke sier noe. Hun klarer på magisk vis alltid å hente meg inn igjen, og hun klarer merkelig nok alltid å si de riktige tingene til riktig tid. Det er ikke bare bare det. (Thank u for always sticking by me!) 

Idag skal jeg vaske badet har jeg bestemt meg for. Men ser ut til å ta litt tid å komme i gang, kroppen og hode spiller ikke helt på lag.. Men det kommer seg vell utover dagen.. Målet er i alle fall å få vasket badet, og det skal jeg klare! Ellers er det kun avslapping og lek med pus i helgen. Er veldig sliten om dagen så det er viktig å forsøke hvile så mye som jeg klarer.. Jeg øver på det! 👍🙋‍♀️

Håper dere får en så god helg som mulig, fine dere! Ta vare på dere og hverandre! ❤💕❤
Masse klemmer fra L!
Lots of love!
🤗😍

@Lunach ❤

Kanskje var det ikke jeg som reddet deg.. Men du som reddet meg.

Søvn har det blitt lite av siden du kom i hus. Første natten satt jeg oppe bare for å passe på deg, ville du skulle føle deg trygg, ett nytt hjem med nye lukter og andre møbler og ting kan være skummelt det for en liten en som deg. Så liten og skjør, så alene i verden som du var..
Men i natt har jeg vært mer opptatt av å være Sofa-passer enn deg, siden du med jevne mellomrom har vekket meg ved å angripe sofaen med både de få små tennene du har begynt å få, og de skarpe klørne du har på de søte små potene dine.. Søvn er det lite av siden du kom, men det er jeg jo vandt med uansett. Eneste forskjellen er at nå har jeg selskap i nattemørket, og våkner av en leken pus i stedet for å våkne med hjerte i halsen av vonde drømmer..




Jeg har en nokså «rasert» leilighet nå, men det er ikke så viktig om dørmatten blir spist opp, eller at du henger i gardinene som du ofte gjør, eller at du river ned ting bare fordi du synest det er gøy å se ting falle i bakken.
Selvom jeg selvsagt forøker redde det viktigste, er det viktigere likevel at DU har det bra. At du får lov å være liten, utforske, lære, vokse.. 
Du er ett nyskjerrlig liten vesen som jeg har totalt forelsket meg i.
Å se deg løpe rundt som en duracellkanin etter en sammenkrøllet avispapir, og syns det er helt toppers, – det gir meg glede. Det gir meg noe, noe jeg ikke har kjent på lenge. – En mening, kanskje.

Kanskje var det du som reddet meg, og ikke jeg som reddet deg.
Eller kanskje reddet vi hverandre.
Samme kan det være, men etter du kom i hus har jeg klart å lavære handle på skadetrangen som er her 24 timer i døgnet. Nettopp fordi du trenger meg. Jeg må holde meg i live, for du er bare en liten babypus, – og du trenger MEGFor deg er jeg den eneste tryggheten du har i livet, for deg føler jeg meg ikke som en byrde eller en bekymring. For deg er jeg alt du har. Men det du ikke vet, er at jeg trenger DEG også.
For deg er jeg ikke «hun syke», jeg føler meg ikke som en belastning, for deg er jeg inget annet enn den som gir deg kos når du vil ha kos, den som gir deg mat og drikke, den som leker med deg på gulvet med leketøyene jeg har kjøpt til deg. Den som henter deg frem når du har satt deg fast under skjenken, – nei for deg er jeg ikke hverken syk eller gal, ikke er jeg vanskelig eller mentalt-krevende heller, nei for deg er jeg ikke annet enn ALT du har. Tryggheten din. Leke-kameraten din. Den som passer på deg. Den som gjør alt for at du skal ha det bra. Den som ligger på sofaen med deg hver natt for å se til at du ikke har det vondt.
Så.. kanskje var det ikke jeg som reddet deg.. Kanskje var det egentlig DU som reddet meg.

♥ Tilo ♥
Har jeg døpt deg.
Tilo, som betyr «Beskytter av folket»



@Lunach ♥

Hva er ett liv verdt i dine øyne?

10 uker gammel, mest trolig mindre enn det også. Uønsket, dumpet, forlatt helt alene i mørket, ja mutters alene.. Hvordan tror du denne lille, ganske nyfødte skapningen, hadde det der på denne tomme parkeringsplassen? Helt alene i verden, uten hverken mat eller drikke, – uten moren sin så altfor tidlig! Nettopp fordi DU tok valget om å bare kaste han ifra deg som søppel på gata..

Ett liv..
Hva er vell ett liv verdt i dine øyne? Sitter jeg her å lurer på.. Her jeg har sittet våken i natt og våket over og passet på denne skjønne lille USKYLDIGE skapningen som heldigvis ligger trygt nå, helt helt trygt her ved siden av meg og sover.. Han er sliten, sulten og en nyskjerrig liten krabat. Stueren er han også, så han er i alle fall ingen villkatt nei. Det er nr tre nå, kattunge nr 3.. TRE uskyldige liv, som noen bare har dumpet på akkurat det samme stedet med kort tidsrom i mellom.. Så mest trolig er de alle av samme kull.


Det er for meg helt hjerteskjærende å tenke på hvordan han har hatt det de siste døgnene.. Alene i mørke, i regn, vind og kulde. Han nyser mye, ser ut til å klø i pelsen og har mest trolig øyebetennelse.. Men det er ikke så nøye med hva? For deg som dumpa han der? Det er jo bare en kattunge, ikke sant? Ikke så viktig med, eller…? For deg, er ikke dette ett levende og følende individ? Som skal behandles med omsorg og respekt? Nei, for deg er det helt tydelig i mine øyne at det ikke er annet enn ett problem du ville kvitte deg med, og du løste det på den verst tenkelige måten.
Alternativer finnes om du ikke har anledning til å beholdet dyret, og DETTE?Det er IKKE ett av dem!

Jeg forstår bare IKKE hvordan dere som gjør slike grusomme handlinger klarer å leve med dere selv. Jeg sier dere, for dere er mange som gjør dette, over hele landet blir dyr kastet som søppel på søppeldynga, og da særlig i ferie-tider. For når det er ferie-tid er det fryktelig ubeleielig plutselig å ha ett dyr, ikke sant..? Har dere tatt på dere ansvaret for ett dyr, vær for svarte deres ansvar bevisst sier bare jeg! At dere har samvittighet til å bare «kvitte deg med» det, for så å kjører hjem igjen, altså, hvordan klarer dere det? Hvordan har man hjerte til å gjøre noe sånt? Klarer dere virkelig gjøre dette med god samvittighet?! Dumpe ett helt uskyldig vesen, ett LIV i grøfta, som om dette livet ikke betyr noenting!? Ikke har noen verdi?

En kattunge, som absolutt ikke valgte selv å bli født inn i denne verden, som langt ifra valgte at DU ikke har kastrert katten din, og så langt ifra valgte å komme til akkurat DEG. (Det tror jeg nok ingen katt eller dyr ville valgt, når dette er det du velger å gjøre med det…)

– For vi alle har valg. Vi tar alle valg hele tiden, noen små og noen store, hver eneste dag. Men dette valget, om å bare dumpe fra seg dyr fordi de ikke passer inn i DIN hverdag, ja det må jeg si er ett av de styggeste og mest egosentriske valgene noen kan ta. Jeg blir regelrett kvalm av det! Har du skaffet deg ett kjæledyr, ja da må du for pokker meg også ta ansvar for det! Kastrer katten din om du ikke ønsker kattunger, så enkelt er det!

DYR er ikke en «bruk å kast» – gjenstand!

@Lunach

Jeg ønsket ikke å leve lenger

Jeg kjenner noen griper tak i meg, drar meg opp av vannet, jeg hiver etter pusten, han, – denne ukjente mannen vasser med vann opp til brystet, tar meg i armene sine og løfter meg opp til seg.. Som ett lite barn ligger jeg sammenkrøpet inntil overkroppen hans mens han med raske steg kaver seg opp av den kalde elven.
Jeg fryser, hakker tenner, forstår ikke helt hva som skjedde nå… Jeg skulle jo ha vært under vann nå? Jeg skulle jo ligget der og svevet, helt til lungene mine fylte seg med vann, til hele kroppen min endelig var avslappet og sinnet mitt ikke lenger var her i denne kalde kyniske onde verden.. Jeg skulle vært under vann jeg nå? Ja helt til jeg var borte. Svevende.
Fri.
Funnet ro.

Han bærer meg, med en arm over ryggen min så hele overkroppen min ligger tett inntil brystkassen hans. Den andre armen bruker han til å dra oss opp den bratte bakken til broen igjen… Ja den samme broen som jeg for liten tid siden stod på med tårefylte øyne og uten håp. Den samme broen som jeg selv valgte å sette mine ben på den andre siden av rekkvereke på, som jeg valgte å slippe hendene mine fra for så å falle ned i det kalde vannet..

Det kommer nå flere mennesker bort for å hjelpe til, en eldre mann står lenger oppe og strekker ned hånden til han, de roper til hverandre, – jeg klarer ikke høre så mye.. Jeg er forvirret og jeg faller ut og inn av bevisthet.. Jeg ser med tåkesyn at han griper tak i den og sier noe som «takk, – jeg så hun hoppet, jeg vet ikke hvem hun er»
– Jeg vet heller ikke hvem jeg er, tenker jeg.. Mens jeg går ut og inn av meg selv. Litt med, så forsvinner jeg igjen. Vet ikke om jeg dissosierer eller om jeg besvimer, men jeg er utslitt, utmattet, jeg er kald og jeg puster.
Jeg skulle jo ikke puste mer? Jeg skulle jo slippe mer, nå.. Hvorfor puster jeg når det gjør så vondt å puste?

Jeg er i en tåke.. Jeg klarer ikke få med meg hva de sier, jeg ser munnene deres åpne og lukke seg, jeg ser de prater, men jeg klarer ikke høre noenting.. Ordene og stemmene er så langt borte..
Var det ikke min tur? Er jeg død nå? Drømmer jeg? Ligger jeg fremdeles i vannet, sånn egentlig?

En av kvinnene som står rundt oss, tar av seg ytterjakken sin og brer den varsomt over meg.. Hun ser på meg med medlidenhet i ansiktet og sier med en rolig og vennlig stemme:
«Dette skal gå bra, lille venn. Vi ringer etter hjelp nå. Det kommer snart hjelp nå..»

Jeg ser på henne med mine tårevåte øyne mens jeg hvisker stille:
«Jeg fortjener ikke hjelp..»

Jeg har alltid hatt en sterk dragning mot havet. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er født i fiskenes tegn eller bare en ren tilfeldighet, men jeg finner aldri en mer indro ro enn når jeg er ved en elv, en foss, havet, en innsjø. Lyden av vannet er beroligende.. Og kanskje det var derfor det falt meg så naturlig at det var akkurat på denne måten jeg skulle forsvinne fra denne jorden på, ja en gang for alle.. Som 20 åring, og jeg var klar for døden.

Men en ting vet jeg for sikkert. Jeg ønsket aldri egentlig å dø, jeg ønsket bare slippe å ha det så inderlig vondt mer. Jeg så der og da, i dette dype mørke jeg var oppspist av, absolutt ingen annen utvei. Og jeg bestemte meg, dag, dato, tid, sted. Og jeg fant en indre ro i det.

Brev ble skrivet. Avskjedsbrev til de nærmeste, de skulle ikke sitte igjen å bebreide seg selv eller føle på noen som helst form for skyld, – det skulle jeg for alt i verden forhindre. Så mer enn 10 personlige brev ble skrivet ved skrivepulten min på rom nr 5. på akutt avd. Da tilsynet var og sykepleierne kom inn døren løy jeg å sa jeg skreiv dagbok, «Så fint du får skrivd ut tankene dine, Luna» sa de bare da og lukket døren.. Helt uvitne om at jeg to dager senere hadde planer om å ta mitt eget liv. Uvitne om at smilet mitt var tilbake fordi jeg tenkte jeg endelig skulle få fred, at denne «forbedringen» de såg, ikke var annet enn en indre ro fordi jeg hadde tatt avgjørelsen – og det lettet hjerte mitt.
For n
å skulle jeg endelig få fred, en lenge etterlengtet fred. Og alle rundt meg ville også få ro, bare de slapp meg. Slapp mer bekymringer. Det var jeg overbevist om. Det var det beste for meg, men det var også det aller beste for alle rundt meg. Jeg var hundre prosent overbevist om at de ville få mer fred i livet sitt, om jeg ikke lenger var her.. Bare jeg forsvant ville alle få det så mye bedre.

——

Jeg fryser, skjelver som ett aspeløv mens jeg hører sirene i det fjerne.. Rødkledde menn og den hvite og røde ambulansen var tilkallet og her for å hente meg.. Jeg ble lagt på en båre og pakket inn med alt de hadde av varme tepper og dyner.. Mannen som hadde hentet meg opp av vannet ble også tatt hånd om.. Han fikk jakken til en av helsepersonellet fra ambulansen.. Jeg falt inn og ut av bevisthet, jeg sovnet og våknet opp på sykehuset ett par dager senere.. Forfryst, kald, forvirret, sliten, så fryktelig sliten, men – trygg.
Trygg mot dette mørke som nesten stjal livet ifra meg.

Jeg var i live, og litt etter litt som ukene og mnd gikk, begynte jeg å kjenne på følelsen av glede over at jeg fremdeles var i livet. Takknemlig for at jeg overlevde, at jeg ble reddet den sene høstkvelden..  Takknemlig for at jeg fikk en sjanse til å se om livet kunne bli litt mer levlig igjen.



Idag er det «Verdensdag for selvmordsforebygging». En viktig dag, viktigere enn noensinne før. Visste du at selvmord nå tar flere liv i norden, enn både kreft, trafikkulykker og overdoser gjør? Antall selvmord har økt fra 523 liv til 614 liv de siste fem årene.. Mens sykdoms- og ulykkesstatestikken nå går NED, går selvmords-statestikken derimot opp.. Så vis at du bryr deg, strekk ut en hånd, – og tenn ett lys kl 20.00 ikveld, – for alle de som har gått bort, for de som fremdeles kjemper, for de etterlatte og de pårørende som står på og kjemper for livet til en av sine nære som sliter mot selvmordstankene.

Våg å bry deg! ♥

Trenger du hjelp?
For øyeblikkelig hjelp, ring: 113.
Kirkens SOS: 22 40 00 40 (24/7)
Mental Helse: 116 123 (247/)

@Lunach ♥

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no