Når mørket kommer..

Kveldene er så fryktelig skremmende.. Mørket er som om det kveler meg og jeg får ikke puste ordentlig igjen før morgengry.. Alt gjør så mye mer vondt når lyset har forsvunnet, det er som om mørket drar meg enda lenger ned enn jeg allerede er. – Ja om det er mulig…
Når mørket kommer smygende på blir jeg så intenst redd at jeg ofte forsvinner og en av de to andre tar over. Når jeg er for sliten til å klare være tilstedet i livet..
– Men de er også redde for mørket, for å være alene, for å sove.

Og noen ganger våkner jeg og oppdager at en av de har vært så redd at hun har ikke klart å holde ut smerten og frykten den natten.
Og armen eller bene mitt er oppskråret igjen.. Uten at jeg vet hva som har skjedd, eller merket noe. Jeg kjenner det ikke en gang. Så spalta og delt er jeg. Er vi. Mange. Det er mange som sliter med DID, men få snakker om det. Mest trolig fordi få forstår.

Kveldene, ja gud som de skremmer meg… Jeg gruer meg allerede til mørket kommer kl 12 på formiddag. Jeg gruer meg så mye at jeg noen ganger blir så redd at jeg vurderer om jeg orker å gå igjennom enda en kveld/natt..
Men så ser jeg jo at jeg gjør det, jeg tar en dag av gangen. Ett pust om gangen. Og så kommer jeg meg igjennom enda en kveld, enda en natt.

Men noen dager føles det bare så meningsløst, noen dager tar håpløsheten noen ganger totalt overhånd. Og når følelsene overstyrer all rasjonell tankegang, blir alt så mye verre.. Å holde seg HER OG NÅ og være tilstedet i livet når du kun føler savn og smerten, kan det noen ganger være så vanskelig at det er helt og holdent umulig å holde seg innenfor toleransevinduet uten hjelp utenfra. At ett menneske du er trygg på holder deg tett inntil, helt inntil så du hører deres hjerte slå, slik at du får kjenne at du ER HER, at kroppen DIN er her.. Og, du er trygg, nå. Du er trygg. 

På dagtid klarer jeg meg nokså bra.. Jeg er i alle fall tilstedet i meg selv, jeg, Luna, er her. Og jeg er ikke like redd. Men når mørket kommer… Da kommer angsten krypende på og det blir bare verre og verre, og vanskeligere og holde seg tilstede i kroppen sin. 
Jeg ønsker bare å bli hel igjen. Jeg ønsker kun å bli hel, og samlet. Og kunne klare å være meg selv, hvert sekund hele døgnet. 
Det er mitt høyeste ønske i livet, å bli fri fra fortiden, komme meg videre, slippe bekymre meg for om jeg våkner neste dag.

Når mørket kommer.. Blir jeg livredd. 

– Lunaen –  ♥

Legg igjen en kommentar

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no