Verdensdag for Selvmordsforebygging. #Mittlys

World Suicide Prevention Day

10 september 2018

"Vis at du ser. 
Vis at du lytter. 
Vis at du bryr deg."
♥

Tre gode grunnverdier og en leveregle, tenker jeg om de tre små, men viktige, setningene som i år står i sentrum hos markeringen av Verdensdagen for selvmordsforebygging. Dette er en dag jeg personlig mener får altfor liten oppmerksomhet, i forhold til hvor mange dette rammer. Bare her i Norge tar over 600 mennesker livet sitt ÅRLIG. Det sitter da igjen en familie i dyp sorg, foreldre, søsken, besteforeldre, tanter, onkler, venner, naboer. Selvmord er ikke ene og alene en personlig tragedie som rammer den enkelte og dens familie, det rammer ett helt samfunn!

614 lys blir tent imorgen på Jernbanetorget i Oslo, for alle de 614 menneskene som tok livet sitt i 2016, det siste registrerte antall selvmord i Norge.
Lysene skal brenne for alle de som har tatt sitt eget liv, for de etterlatte, men også for å vise omtanke, varme og støtte til mennesker som går med selvmordstanker – den dag idag.
– De som fremdeles har en sjanse til å LEVE. De menneskene vi, og jeg sier VI, har muligheten å redde livet til. Ved å gjøre livet deres litt enklere å holde ut når de er i sitt dypeste mørke, ved å strekke ut en hånd, lytte til dem viss de ønsker å fortelle, ved å vise at noen bryr seg.

Jeg har selv mistet to venner i selvmord, og jeg har selv forsøkt opptil flere ganger å avslutte mitt eget liv. Jeg har vært vitne til flere selvmordsforsøk på akutt avdelinger, og jeg har pratet flere ifra å gjennomføre selvmordsplanene sine. Jeg har ringt både 112 og 113 for å redde liv, og jeg har selv stått på en bro, og jeg har selv hoppet fra den.
Jeg vet at det ikke er ett enkelt valg, når du velger livet bort. Jeg vet hvor dyp den smerten er, og jeg ønsker ingen å måtte ha det så inderlig vondt at de føler livet ikke lenger er til å holde ut. 
Så i morgen kl 20.00 kommer jeg til å tenne ett lys, for de som ikke lenger er blant oss, for de som sitter igjen uten deres kjære, for de som sliter med selvmorstanker og deres pårørende. #Mittlys – Og det håper jeg du også vil gjøre! ♥

Våg å bry deg!

Kjærlighet og lys fra Luna♥

Trenger du hjelp?
Akutt selvmordsfare: 113

Kirkens SOS: 22 40 00 40 (Tilgjengelig 24/7!)
Mental Helse: 116 123 (Tilgjengelig 24/7!)

Mareritt. De jævla mareritta..

Jeg bråvåkner, livredd, i det jeg reiser meg opp i sengen og hiver etter pusten! Det kribler ubehagelig i hele kroppen min og jeg har frysninger nedover ryggraden. Mareritt. De jævla mareritta..
Forsøker fokusere på pusten mens jeg tørker bort svetten som siler fra pannen og nedover ansiktet mitt..
«Pust, Luna. Pust. Det går fint, det var bare en drøm. Du er trygg nå. Du er trygg nå, Luna.» Sier jeg til meg selv, gang på gang. Igjen og igjen.. Høyt og tydelig, mens jeg fokuserer på pusten, som jeg har lært av terapeuten min.

Hele meg, er igjen, for tredje gang i natt, gjennomvåt av svette. Igjen må jeg stå opp i nattemørket, sette de bare bena mine på det kalde soveromsgulvet.. Trøtt og sliten går jeg med tunge skritt inn på badet igjen, kler av meg alt jeg har på meg av tøy og tar på nytt undertøy og ny pysjamas.
Igjen, må jeg være oppe alene i dette mørke, med denne ekstreme angsten som sitter i hver en celle og hvert ett ben jeg har i kroppen. I alt fra 30-60 minutter må jeg holde meg våken for å roe ned kroppen min som nå igjen, er i totalt alarmberedskap. Med en puls på godt over 100 og bilder i hode som kun kan «fjernes» for en kort tid ved hjelp av å skumlese rosablogger og se disney-filmsnutter på youtube…

Mareritt. Igjen. De jævla mareritta.

Så var vi her igjen, i enda en periode hvor nettene er mer skremmende for meg enn den verste skrekkfilmen jeg noensinne har sett i mitt liv. Og jeg har sett mange, tro meg. I tennårene så vi vell stort sett ikke annet, tøffe som vi skulle være, men med putene klare i hendene for å unngå de verste scenene.
– Men dette er likevel langt verre enn en film, disse marerittene som forstyrrer søvnen og nettene mine. For jeg kan ikke velge, og jeg kan ikke unngå dem. Jeg kan ikke ta en pute fremfor ansiktet mitt for å skjerme meg selv, for marerittene kan jeg ikke styre. De kan ikke kontrolleres. De kan ikke slås av, eller gjemmes bort. De er dessverre også gjenkjennbare, noe som gjør det så mye mer angstfylt og skremmende. Det er det samme hver bidige natt, gjerne flere ganger pr natt også.. Og jeg bråvåkner hver gang i ett angsthelvete, på samme «tidspunkt» og «sted» i drømmen.
Jeg ser ingen ansikt, for det er mørkt og jeg ligger i sengen, skyggen av ett menneske som griper tak i meg og holder meg fast. Jeg skriker for full hals, – så våkner jeg. Samme sted, samme tid. Samme hyl, om og om igjen..
– 
Drømmene hvor jeg gjennopplever minner fra fortiden, traumer jeg mer enn for alt i denne verden skulle ønske jeg bare kunne glemme, få fjernet helt bort fra hode mitt. Ja, fra denne hardisken som hjernen vår faktisk er. Den som lagrer alt av opplevelser i livet, gode som vonde, og som ofte blir hentet frem når vi sover.. Men det er ikke bare gode minner som lagres og vi drømmer om, det er dessverre for mange ofte minner som man for alt i verden skulle ønske man bare kunne legge bak seg og glemme.

Mareritt. De jævla mareritta. De som stjeler ifra meg nattesøvnen og som gjør at jeg våkner like sliten, om ikke mer, som da jeg la meg kvelden før. Som gjør at jeg må oppleve mitt største mareritt gang på gang på gang, uten å kunne stoppe det. Uten å kunne slå det av eller fjerne det. Det eneste jeg kan gjøre, er å puste. Huske å puste, minne meg selv på at jeg er trygg, være «her og nå», minne meg selv på at det er år 2018 nå og at jeg er trygg, helt helt trygg..

@LunaCh♥

Tur til vakre flø

Hei dere! 🙂 God formiddag! 🙂
Da er vi kommet til fredag igjen, enda en uke er gått og høsten har endelig meldt sin ankomst for fullt. Som dere kanskje har fått med dere er høsten min absolutt favoritt årstid. 😀

Som dere allerede nok vet, så går jeg til terapeut en gang i uken. Der snakket vi for noen uker siden om noe jeg virkelig har følt mye på den siste tiden. Nemlig at jeg ikke gjør noen ting. Jeg bare sitter her, i denne leiligheten og – ja, det er det jeg gjør. Ingen inntrykk av noe slag, og det har begynt å virkelig tære på helsa kjenner jeg. Dagene blir lett ensformige, føles fryktelig meningsløse og uten noe som helst innhold. Angsten har satt en stopper for absolutt alt, og det er virkelig på tide å leve litt igjen. Det å bare sitte her, som jeg har gjort i ett år nå, er virkelig ikke bra for hverken den fysiske eller psykiske helsen.
Vi avtalte at EN gang i uken (minst) skal jeg UT. Og jeg skal ut på tur i NATUREN, ikke i gågata lissom. Det er bra både for opptreningen av balanse og styrke i beina, og det er bra for den mentale helsen,demper angsten og herreguuuud, så mye vakre sanseintrykk naturen har å by på!!
Bare SE dette da, det ER så vakkert at man kan nesten begynne å gråte!

Flø er virkelig min aller aller fineste destinasjon.. Elsk!

Jeg merker at jeg virkelig har godt av det. Og jeg merker allerede etter bare TRE UKER hvor jeg og en av trygghets-personene mine har vært på tur, at den dagen jeg virkelig kjenner jeg GLEDER meg oppriktig til i uken? Det er denne. Tur dagen. – Den dagen vi tar på oss turklærne og setter oss i bilen, kjører bort fra alle hus og alt som jeg finner «skummelt» og «truende».. Bare bilturen er nok til at jeg kjenner det kribler i magen, det er så deilig å bare komme seg ut å SE noe annet.. Noe annet enn disse fire veggene.

Som terapeuten sa, så er det viktig at jeg skal føle meg trygg. Så er du også en som sliter med veldig sterk angst, komplex PTSD eller annet som gjør at du isolerer deg? Kom deg ett godt stykke bort, kom deg vekk fra alt som evt kan trigge angsten og flash, kom deg bort fra kjente hus, fra veier du har gått med tung bagasje på ryggen, bort fra mennesker, ja kom deg på avstand og UT. Du skal føle deg trygg på at HER på denne stien, eller på denne stranden, denne fjelltoppen eller i akkurat denne fjøra- ja her kan du bare senke skuldrene og slippe alt som tynger deg, og nyte.
– Lyden av sjøen som slår mot steinene, duskregnet som faller fra åpen himmel, trærne som omringer deg på stien, ja du skal føle deg trygg på at her kan du bare være.

(Tuuusen hjertelig takk for nok en fin tur, M!) ♥

Xoxo, Luna♥

FAEN TA, ER DET IKKE SNART NOK NÅ?!

Jeg har lest ikke mindre enn to leser innlegg på under en uke, hvor to forskjellige «anonym» skriver om sine vonde opplevelser med lege på akutten, legevakten, etter Selvskadings-episode. (Du kan lese dem HER: «Kjære lege på legevakten« Og HER: Kjære legevaktsleger

Og jeg blir bare så uendelig trist! Og så SINT! Ja, jeg blir sint, og det med min fulle rett! Denne uretten som stadig blir begått av enkelte uvitne sjeler i dette fantastiske landet vi nå lever i, den er helt umennesklig, – og det er faen ikke greit! Det er NOK nå!
Og du som leser? Vær så vennlig, Bli sint! Bli forbanna! SI noe! Engasjer deg! Om ikke i det minste LIK og DEL. 

Tenk om det var din datter eller din sønn? Din mor eller din bestevenninne? Hadde DU likt å bli møtt med avsky når du kom inn døren på legevakten? Med blikk som forteller deg akkurat hvor lite velkommen du er? Ja der legen ikke en gang gidder ta seg bryet med å hilse på deg, ikke SE på deg en gang, men istedet velger å fortelle deg akkurat hva han/hun syneste om deg (uten å kjenne deg personlig): «Siden du har gjort dette selv, så liker du jo smerte da. Og jeg gir ikke bedøvelse for selvpåført skade!» – Ja så stikker han hull i huden din, med sinte og irritable hender. For han er irritert, ja han er faktisk sint – på deg! – Som igjen er her og forstyrrer hans arbeid for å hjelpe mennesker som VIRKELIG trenger hjelpen hans. Ikke deg, ikke din datter eller din bestevenninne. Nei, for du/de er ikke velkomne her på legevakten, de har jo tross alt gjort denne handlingen selv. Så du/de fortjener jo ikke respekt, du/de fortjener ikke omsorgsfull behandling. Fortjener ikke empati eller medfølelse, heller. For du, din venn eller din datter, har jo tross alt laget dette såret på armen sin helt av egen fri vilje, og da fortjener man ikke å bli behandlet som ett menenske, ikke sant?
Ja så gjentatte ganger med sylskarpe nåler i den ømme såre huden din, eller til din datter, eller din bestevenninne, blir det stukket nåler i, mens tårene triller, helt til man ikke en gang klarer kjenne noenting – fordi smerten som blir påført av legen er så vond at den er helt ubeskrivelig.
Og tro du meg, – for jeg vet! Jeg har selv kjent disse stikkene på min egen kropp. Jeg har selv kjent tråden bli ført inn og ut av huden min mens legen strammer HARDT nok til, ja bare for å gjøre det EKSTRA vondt for meg. For det er jo det jeg ønsker, ikke sant, å ha det vondt?

♦ 1. Nei, det er ingen som ØNSKER å ha det  ubeskrivelig vondt at de påfører seg selv skader på sin egen kropp!
♦ 2. Nei, det er ingen som ØNSKER å ha en smerte så stor at de ikke finner en eneste måte å lindre det på annet enn å flytte den indre smerten utenpå.
♦ 3. Nei, det er ingen som ØNSKER å tilbringe tiden sin på en legevakt eller på kirurgisk avdeling en lørdagskveld, eller hvilken som helst annen dag i uken.

– Hvorfor er det slik at mennesker som allerede har opplevd og overlevd mer enn nok av smerte, bare skal ti stille, bare godta å bli møtt på en så umennesklig måte, å være takknemlig for å i det hele tatt få behanlding og hjelp for skadene. Nei for faen, hvorfor skal dette være greit?! For så lenge dette får lov å fortsette å være slik, så er vi ikke engasjerte nok. Da er vi ikke SINTE nok. Da sier vi ikke ifra NOK. For da hadde det vært en slutt på dette nå! Og tiden er for pokker meg inne nå! Det er NOK nå!
– Ja, vi har fått NOK nå!

Og jeg sitter her, hamrer løs på tastaturet i både fortvilelse, sinne, utmattelse og så forbanna lei av å måtte igjen skrive om akkurat dette temaet, måtte gjenta meg selv så forbanna mange ganger i så altfor mange år uten at det viser noen som helst form for endring. – Men viss ikke JEG gjør det, hvem skal da?! Hvem skal være talerøret viss ikke JEG velger å igjen og igjen og igjen skrive om ett tema som så altfor mange ikke vet noenting om, altfor mange ikke orker ta kampen selv, og så altfor mange tror ikke en gang de er verdt den.
NOEN må gjøre det, og jeg velger å bruke de få kreftene og den lille energien jeg har om dagen til nettopp det.
– STÅ OPP FOR DE SOM TRENGER DET SOM MEST!

Så her sitter jeg igjen da, full av sinte ord innvendig som ikke passer seg særlig godt skriftelig. Jeg skulle så gjerne slengt ut all gørra, men jeg skal forsøke å holde meg mest mulig saklig. Og derfor har jeg noen spm jeg tenkte kanskje kan hjelpe dere legene, og sykepleierene som er vitner til denne såkalte «behandlingen», til å TENKE SJÆL.
For har dere virkelig ikke en eneste selvstendige tanke!? For man kan jaggu meg begynne å undre! For en ting er hva dere er opplært til! Ja hva som står i lærebøkene deres.. Men en annen ting er at det faktisk er fullstendig lov å bruke både vett og forstand! Jeg gir blanke faen i hva som står i lærebøkene deres, hva noen har fortalt dere eller hva dere TROR og mener eller hvilken fordommer dere selv besitter. For å være helt ærlig så gir jeg blanke faen for hvilken grunn du klarer forsvare deg selv med! For når ett menneske sitter å trygler deg om at du skal slutte å stikke nåler i den såre huden sin med tårer trillende nedover kinnet, ja da er det for meg faktisk komplett UMULIG å forsvare dine handlinger! For et hvert menneske ville da ha hatt EMPATI nok til å faktisk SLUTTE å påføre noen en smerte de langt ifra trenger eller fortjener! – UAVHEGIG AV GRUNN!

– Er det ikke nok, snart? Har vi virkelig ikke, i år 2018 kommet lenger enn DETTE?!

1.
Forstår dere virkelig ikke at dere SKADER ett allerede skadet menneske ytterligere?!

2. TROR dere virkelig at ved å påføre ett menneske som kommer på sitt mest sårbare, mest skamfulle og nakne.. at denne umennekslige «behandlingen» dere selv VELGER å gi, at det skal være til HJELP?!
3. Hadde det vært din egen datter eller din egen sønn, hadde du da oppført deg på denne måten?! Ett spm du godt kan stille deg ett par ganger til… 

Kan dere ikke bare vær så snill å slutte nå? SLUTT å vær en drittsekk!  Slutt å skad andre mennesker som kommer til deg for hjelp! Slutt å krenk og ydmyk mennesker som allerede er krenket nok fra før av! SLUTT å vær en drittsekk, og begynn å vær ett MEDMENNESKE i stedet. Lover deg du får det bedre med deg selv, du også!

Bare.. Vær så snill, SLUTT’A!
Det er nok nå! Det er SÅ nok, nå..

@LunaCh♥

Selvhat, selvstraff, og en ubeskrivelig smerte..

Og du kan aldri forstå, hvordan det er å være  livredd for å være alene på kveldstid.. Ja, på akkurat den måten.. Alene med seg selv og sine indre demoner. De som herjer som viltre rovdyr på jakt etter sitt bytte. Bare at hun er sitt eget bytte.
Sin verste fiende, ja det er utrolig nok – seg selv.


Og du vil aldri kunne forstå, ikke fordi du ikke vil eller forsøker, men fordi det er umulig om du ikke har kjent på det selv. Vært her i akkurat
dette mørket, dette ensomme stedet i seg selv hvor det gjør så vondt å være til at ingenting du gjør eller forsøker avlede hjelper. Der du desperat forsøker overleve og gjøre «det riktige», men så minsker det ikke smerten, det får ikke stemmene til å slutte rope i hode ditt, å tegne eller lage kort demper ikke en damn shitt og alt føles plutselig så uoverkommelig og så meningsløst..
Og etter noen timer i ren desperasjon for å finne NOE hensiktsmessig å gjøre, er du så utslitt at du går over i en form for dissosiasjon, der du er helt totalt lammet følelsesmessig. Du føler ikke noen ting, lenger… Smerten som var så intens vond har endelig gitt seg. Men det har også alle andre emosjoner, både de vonde, men også de gode.

Du er – ingenting.
Du føler – ingenting.
Alt er tomt, det er som om det er ingenting igjen av deg nå,  det finnes ingenting Iboende deg. 


Bare..

Tom. Følelsesløs. Kald. Apatisk.
Ikke trist mer, ikke glad. Ikke sint, ikke overveldet.
Bare apatisk og tom..
Ikke lenger tilstrekkelig, ingenting når inn.



Ingenting er viktig nå, ingenting betyr noen ting lenger. Alt er bare meningsløst, håpløst og øynene som skinte tidligere på dagen, ja de er helt tomme. Hun bærer ett slørete blikk, – ja du kan nesten se evigheten i de. Lengselen og savnet og smerten, alt. Du kan se alt..

Og du merker det, du merker hvor tom hun er. At hun prater annerledes, tonefallet, og at de som vil skade kroppen hennes bråker så ille at hun ikke lenger bryr seg om hun lever, overlever. Det er ikke så viktig, bare hun får straffet seg nok, ikke sant? Det er slik det er.. Og det er vanskelig å forklare hvordan det føles, hvordan det kan gå så langt, hvordan alt man har bygd opp kan plutselig ende opp med å bety – ikke noe som helst.
Det eneste man tenker i denne stund er å fjerne smerten på innsiden, den intense brennende smerten må bort, koste hva det koste vil. Tenker ikke, bryr seg ikke, alt som betyr noe nå er å minske den indre smerten som er så vond at kuttskadene er bare en filleting – selv hvor ille de er for andre.. For legene som er så snille nå som med varsomme hender syr dem igjen… Operasjons-sykepleierne som holder hånden på skulderen hennes i det sprøytestikkene blir satt inn i de dype sårene..

Hadde de bare kunnet fjerne den indre smerten samtidig…

—————–

Det gjør vondt igjen, nå. Nå som alle emosjoner er tilbake.
Og tårene renner med tanke på at hun tapte slaget, nå igjen.
– Ja…. Nå igjen.

Hvor mange ganger skal hun ligge her? Akkurat i denne operasjonsalen, med disse menneskene som ikke lenger straffer henne slik som de før gjorde, mest trolig i beste mening, i sin tro på at det ville hjelpe henne. Nei tidene har endret seg nå. Det er nye leger nå. Nye sykepleiere. Nye holdninger. Ny forståelse.

I denne operasjonssalen setter de alltid bedøvelse før de syr henne sammen igjen, de syr aldri uten lenger.. Nei i denne operasjonssalen spør de henne hvordan hun har det. De kjefter ikke, ei heller straffer henne med å helle sprit i de åpne sårene.. Nei her lurer de på hva som gjorde så vondt at hun skadet seg så ille..
Her i denne operasjonssalen kan hun bare være, stille.. Gråte.
Si ifra viss det gjør vondt, for her setter de nemlig mer bedøvelse viss hun kjenner noe.. Her i denne operasjonsalen trenger hun ikke ha mer vondt enn hun allerede har det, sier de. Og hun takker og smiler forsiktig til dem, mens hun forsøker kvele skammen som river som verst på innsiden over nok ett tapt slag.. Lei seg med tanke på alle de som hun har skuffet nå, alle de som blir lei seg og redd for henne.

Men aller mest, så er hun bare helt utslitt nå.. Så sliten, så liten og så innmari redd…

Redd fordi hun vet hun ikke kan kjempe for evig…

@Lunach♥

Uken som gikk #13

♥ Ukens høydepunkt:

Skogsturen igår sammen med M. ♥ Uten tvil! – Det er alltid, ALLTID ukens høydepunkt når jeg klarer tvinge meg selv til å komme meg (for pokker!) over den dørstokken og ut i naturen! 👏👏
Jeg bare ELSKER å gå i skogen!😍  Det er så godt å være der.. Omringet av de mektige trærne, de vakre fargene, lyden av elven som sildrer, og ikke minst lyden av vinden som river i bladene på trærne.. Og jeg elsker å løpe litt frem og tilbake, sette meg ned å spise en sjokolade jeg har i lomma, henge litt i greinene som det barnet jeg er, hihi – ja, jeg elsker å være der, i skogen, helst ved en elv.. Skulle ønske dette var min hage ♥ 😍😍
– Og sist men ikke minst, den trygge hånden jeg får lov å holde i når verden der ute ofte føles så utrygg. 🤗 Men når jeg går tur med M, da vet jeg at jeg er trygg – for uansett hva som hadde skjedd – så vet jeg at hun alltid, ALLTID, ville ha beskyttet meg. 💖💖💖

♥ Ukens nedur:

At jeg har begynt å få endel mareritt igjen..😏😔 Tror nok det har med at vi har begynt å gå litt dypere i terapien, og det er ikke rart det da blir tøffere en periode når man begynner å snakke om tøffe ting. Det er derfor jeg gruer meg til hver tirsdag nå.. Fordi jeg vet hva som venter meg. Det er tøft nok livet som det er, om det ikke skal bli verre. Men jeg må igjennom det, for å få det bedre. Vondt skal vondt fordrive, har jeg hørt. Så vi får satse på at det stemmer.. For akkurat nå er det fryktelig vondt å være til..😔😔
Og verre skal det vell bli jo dypere vi rører ved alt…😞😔

♥ Ukens opptur:

At jeg føler meg mer hjemme i leiligheten enn jeg har gjort til nå. Nå er soverommet helt på plass, nå holder vi på å ordne på kjøkkenet også. Skal få meg ny komfyr, det holder vi på med nå. 😀 (Takk snille!!!)🙏🏻🙌🏻🤗☺️
– Den jeg har nå er helt ubrukelig, det tar typ 20 minutter å koke en pakke nuddler lissom, haha..

Godt å ha en følelse av å komme mer på plass og mer «hjem».💖☺️



♥ Ukens følelse:

Ett bilde sier mer enn tusen ord, har jeg hørt…

♥ Ukens Quote:

Dette er faktisk noe jeg virkelig har kjent på i det siste, og egentlig siden jeg fikk mennesker utenfor psykiatrien inn i livet mitt, og menneskene som jobber i psykiatrien UT av livet mitt… For dessverre er det slik at mange som jobber i psykiatrien, ikke alle, men mange, som faktisk ikke hører hva du sier… Mange som tenker at alle reaksjoner, meninger, holdninger osv er grunnet diagnosen(e) du har på papiret. Og det er så synd..😏😔
Nå, etter at jeg har fått mennesker i livet mitt som ikke tenker diagnoser og symptom, men som tenker og SER meg som det menneske jeg er, så tør jeg å være mer MEG SELV.🙏🏻☺️
Ja, jeg er ett menneske med sterke meninger, ikke grunnet sykdom eller utfordringer, – det er slik jeg er som menneske, og det er helt i orden. Det finnes mange mennesker der ute som har sterke meninger uten at det blir sykliggjort, så hvorfor ble det sykliggjort hos meg? Jo, fordi jeg har en diagnose, og jeg har symptomer. Men det betyr ikke at jeg ikke kan ha egne meninger, egne tanker og ett følelses-register, jeg som alle andre mennesker på denne planeten.

Etter at jeg følte meg både hørt og sett, som det menneske jeg er. Ja så våger jeg også å være MEG SELV mer. 🙏🏻🙌🏻😍 Både glad og energisk, sprudlende og blid, men også trist og lei meg, melankolsk, undrende, spørrende, – og også tillater jeg meg å få lov å være sint jeg også som andre, når det er noe som gjør meg sint. Til og med frustrert, oppgitt og irritert. Si ifra når det er noe jeg mener ikke er riktig.
Alt som gjør meg til det menneske jeg ER på godt og vondt, som jeg nå føler jeg får lov å være, helt uten å være redd for å bli stigmatisert eller sykliggjort.

Takk!🙏🏻😍❤️

♥ Ukens tanke:

Hvordan kan det være lov å avslå mennesker som ber om hjelp.. At systemet er så vanskelig, og at avdelingene kan selv «velge og vrake» mellom pasienter.. Altså, at noen, ja de med «riktig» diagnose og symptomene, skal få hjelp. Men de som har de stigmatiserte diagnosene og sympomene, nei de skal ikke få hjelp – noe sted.. 🙄

Det er helt hårreisende, at det bare skal være greit at det ER sånn. Og jeg lurer på, hvor mange er vi i dette landet egentlig, som må klare oss selv hjemme uansett hvor ille det er….. ? Det må være tusenvis…

– En diagnose skal være en veiviser til hjelp sies det. Men for mange så er det spikeren på kista..

Det er trist å tenke på hvor mange liv som går tapt hvert år, fordi de ikke makter kjempe for hjelp mer. 😔😞 Fordi de er utslitt og utmattet av kampen for hjelp i helsevesenet.. Liv som kunne vært reddet hadde systemet og de øverste som bestemmer endret holdningene sine..

– Det er trist, og kun trist.


♥ Ukens sang:

@Lunach ♥

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no